ved sjøen, og de undret seg over hva det skulle bli til med dem i fremtiden. Utsiktene gjorde dem mer og mer triste.

Sammen igjen

En ensom tilskuer inne på stranden fulgte dem hele tiden med øynene mens han selv var usynlig. Endelig begynte det å gry av dag. Båten var bare et lite stykke fra land da disiplene så en fremmed som stod inne på stranden. Plutselig spurte han: «Dere har vel ikke noe fisk, barn?» «Nei,» svarte de. Da sa han til dem: «Kast noten ut på høyre side av båten, så skal dere få fisk.» De kastet noten ut, og nå klarte de ikke å dra den opp, så mye fisk hadde de fått.

Johannes drog kjensel på den fremmede, og sa til Peter: «Det er Herren!» Peter ble så oppløftet og glad at han i sin iver hoppet i sjøen, og snart stod han ved siden av Jesus. De andre disiplene kom etter i båten og drog noten med fisken etter seg. Da de var kommet i land, så de en kullild der med fisk og brød.

De var altfor forbauset til å spørre hvor ilden og maten kom fra. «Kom hit med noen av de fiskene dere fikk,» sa Jesus. Peter skyndte seg og fikk tak i noten som han hadde sluppet, og hjalp de andre med å dra den på land. Da arbeidet var utført og forberedelsene gjort, bad Jesus dem komme og spise. Han brøt brødet og delte maten mellom dem. Alle sju kjente og anerkjente ham. Nå kom de til å tenke på miraklet da han mettet de fem tusen i fjellskråningen. De var grepet av en hemmelighetsfull ærefrykt, og i taushet stirret de på den oppstandne frelser.

På en livaktig måte husket de begivenheten ved sjøen da Jesus bad dem følge ham. De husket hvordan de på hans befaling hadde lagt ut på dypet og kastet ut garnet, og fangsten hadde vært så stor at garnet holdt på å revne. Etterpå hadde Jesus kalt dem til å forlate fiskebåtene, og lovt å gjøre dem til menneskefiskere.

Det var for å minne dem om denne begivenheten og forsterke inntrykket av den, at han igjen utførte miraklet. Dette var en fornyelse av oppdraget til disiplene. Det viste dem at Jesu død ikke hadde redusert deres forpliktelse til å utføre den oppgaven han hadde gitt dem. Selv om de ikke lenger kunne ha personlig samvær med ham, og ikke ha de midler til underhold som deres tidligere yrke hadde gitt dem, ville den oppstandne frelser fremdeles ha omsorg for dem. Mens de utførte hans gjerning, ville han sørge for det de behøvde. Jesus hadde en hensikt med å by dem kaste garnet ut på høyre side av båten. Det var på den siden han stod på stranden. Det var troens side. Hvis de arbeidet sammen med ham, så hans guddomskraft ble forent med deres menneskelige tiltak, ville gjerningen lykkes.

Kristus hadde også noe annet å undervise om, noe som særlig gjaldt Peter. Hans fornektelse av Jesus stod i skammelig motsetning til hans tidligere troskapserklæring. Han hadde vanæret Kristus og pådratt seg mistillit fra de andre disiplene. De tenkte at han ikke ville få tillatelse

618

til igjen å innta sin tidligere posisjon blant dem. Selv følte han at han hadde forspilt den tillit han hadde hatt. Før han igjen ble kalt til å oppta sin gjerning som apostel, måtte han overfor dem alle gi bevis på at han angret. Uten dette kunne hans synd, selv om han hadde angret den, ha ødelagt hans innflytelse som en Kristi tjener. Jesus gav ham anledning til å vinne de andres tillit, og så langt det var mulig, fjerne den skam han hadde påført evangeliet.

Dette inneholder en undervisning til alle Kristi etterfølgere. Evangeliet går aldri på akkord med det onde. Det kan ikke unnskylde synd. Hemmelige synder skal bare bekjennes for Gud. Men for åpenbare synder kreves det åpen bekjennelse. Skammen som er en følge av den synden en Jesu etterfølger begår, rammer Kristus. Den får Satan til å triumfere og vaklende mennesker til å snuble. Ved å gi bevis på anger og omvendelse skal en Jesu etterfølger så langt det står i hans makt, fjerne denne skamplett.

Jesus og Peter

Mens Jesus og disiplene spiste sammen på stranden, sa Jesus til Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?» Med dette tenkte han på de andre disiplene. Peter hadde engang erklært: «Om så alle vender seg bort fra deg, kommer jeg aldri til å gjøre det.» l Men nå vurderer han seg selv på en sannere måte. Han svarer: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Det er ingen bastant forsikring om at hans kjærlighet er større enn de andres. Han gir ikke uttrykk for sin egen mening om sin hengivenhet. I stedet lar han ham som kan lese alle skjulte motiver, bedømme hans oppriktighet. «Du vet at jeg har deg kjær.» Og Jesus sier til ham: «Fø mine lam!»

Igjen setter Jesus ham på prøve idet han gjentar de samme ordene: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» Denne gangen spurte han ikke Peter om han elsket ham mer enn de andre disiplene gjorde. Det andre svaret var likesom det første, uten noen utpreget forsikring: «Ja, Herre, du vet jeg har deg kjær.» Jesus sa til ham: «Vær hyrde for mine sauer!»

Enda en gang kommer Jesus med det samme prøvende spørsmålet: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet. Han tenkte at Jesus tvilte på hans kjærlighet. Han visste at hans Herre hadde grunn til å ha mistillit til ham, og med dypfølt smerte svarte han: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær.» Igjen sa Jesus til ham: «Fø mine sauer!»

Tre ganger hadde Peter åpenlyst fornektet sin Herre. Tre ganger lot Jesus ham gi forsikring om sin kjærlighet og troskap ved å komme med det samme påtrengende spørsmålet som traff lik en pil i hans sårede hjerte. Overfor disippelflokken åpenbarte Jesus hvor dyp Peters anger var, og han viste hvor grundig ydmyket den selvsikre disippelen var blitt.

Av naturen var Peter ivrig og impulsiv, og Satan benyttet seg av disse

620

karaktertrekk til å føre ham til fall. Straks før Peters fall hadde Jesus sagt til ham: «Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du igjen vender om, da skal du styrke dine brødre.»2 Nå var tiden kommet, og forvandlingen hos Peter var tydelig. Jesu nærgående og prøvende spørsmål hadde ikke fremkalt et eneste brautende, selvsikkert svar. På grunn av sin ydmykelse og anger var Peter bedre beredt nå enn noen gang før til å tjene som hyrde for hjorden.

Den første gjerning Kristus betrodde Peter etter å ha gjeninnsatt ham i tjenesten, var å fø lammene. Det var en gjerning som Peter hadde liten erfaring i. Den ville kreve stor forsiktighet og ømhet, mye tålmod og utholdenhet. Den innebar å tjene dem som var nye i troen, undervise de ukyndige, åpne Den Hellige skrift for dem og lære dem å gjøre nytte i Kristi tjeneste. Hittil hadde Peter ikke vært skikket til dette, ikke engang til å forstå betydningen av det. Men dette var den gjerning Kristus kalte ham til. Peters egen erfaring i lidelse og anger hadde forberedt ham til den.

Før sitt fall opptrådte Peter ubetenksomt og impulsivt. Han var alltid ferdig til å korrigere andre og gi uttrykk for sin egen mening før han hadde en klar oppfatning av seg selv eller hva han burde si. Men den omvendte Peter var helt annerledes. Han beholdt sin tidligere glød, men Kristi nåde virket regulerende på hans iver. Han var ikke lenger oppfarende, selvgod og stor egne øyne, men rolig, behersket og lærvillig. Nå kunne han ikke bare fø lammene, men også sauene i Kristi hjord.

Jesu handlemåte overfor Peter inneholdt en undervisning for ham og de andre disiplene. Den lærte dem å møte overtrederen med tålmodighet, medfølelse og tilgivende kjærlighet. Selv om Peter hadde fornektet sin Herre, vaklet aldri Jesu kjærlighet til ham. Nettopp en slik kjærlighet skulle underhyrden ha til de sauer og lam som var overlatt til hans omsorg. Når Peter husket sin egen svakhet og sitt fall, skulle han behandle sin hjord like ømt som Kristus hadde behandlet ham.

Det var et viktig spørsmål Jesus stilte Peter. Han nevnte bare en betingelse for å kunne være en disippel og ha del i tjenesten. «Elsker du meg?» spurte han. Dette er den vesentlige forutsetningen. Selv om Peter hadde alle andre egenskaper, kunne han ikke være en trofast hyrde over Herrens hjord hvis Kristi kjærlighet manglet. Kunnskap, godgjørenhet, veltalenhet, takknemlighet og nidkjærhet er alt sammen til hjelp i den gode gjerning. Men uten Jesu kjærlighet i hjertet vil den kristne tjeners gjerning være mislykket.

Jesus gikk alene sammen med Peter, for det var noe han ønsket å si bare til ham. Før sin død hadde Jesus sagt til ham: «Dit jeg går, kan du ikke følge meg nå. Senere skal du følge meg.» Til dette hadde Peter svart: «Hvorfor kan jeg ikke følge deg nå? ... Jeg vil gi livet mitt for deg.»3 Da han sa dette, visste han lite om hvilke høyder og dybder Kristi vei ville føre ham til.

Peter hadde sviktet da prøven kom, men han skulle få en ny anledning 

621

til å bevise sin kjærlighet. Jesus åpnet fremtiden for ham så han kunne bli styrket til den siste trosprøven. Han fortalte ham at når han hadde levd et liv i nyttig tjeneste, og alderen begynte å tære på kreftene, skulle han virkelig få følge sin Herre. Jesus sa: «Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med.

«Følg meg!»

Slik fikk Peter vite på hvilken måte han skulle dø. Jesus forutsa til og med at hendene hans skulle strekkes ut på et kors. Igjen bød han sin disippel: «Følg meg!» Peter ble ikke motløs da han fikk vite dette. Han var villig til å dø på hvilken som helst måte for sin Herre.

Hittil hadde Peter kjent Kristus bare som menneske, slik mange oppfatter ham i dag. Men Peter skulle ikke lenger være underlagt en slik begrensning. Nå kjente han ham ikke lenger bare fra tiden de hadde vært sammen. Han hadde elsket Jesus som menneske og som en lærer sendt fra himmelen. Nå elsket han ham som Gud. Han hadde lært at for ham var Kristus alt i alle. Nå var han beredt til å ta del i sin Herres oppofrende gjerning. Det sies at da han til sist ble ført til korset, ønsket han å bli korsfestet med hodet ned. Han anså det for å være for stor en ære å lide på samme måte som hans Herre hadde gjort.

For Peter var ordene: «Følg meg!» viktige og fulle av veiledning. Denne undervisning ble ikke gitt bare med tanke på hans død, men for hvert eneste skritt i hans liv. Hittil hadde Peter gjerne handlet på egen hånd. Han hadde forsøkt å legge planer for Guds verk i stedet for å vente og så følge Guds plan. Men han kunne ikke vinne noe ved å storme av sted foran Herren. Jesu påbud til ham var: Følg meg! Løp ikke foran meg. Da vil du ikke møte Satans hærskarer alene. La meg gå foran deg, så vil du ikke bli overvunnet av fienden.

Da Peter gikk der ved siden av Jesus, så han at Johannes fulgte etter. Plutselig følte han trang til å få vite hva Johannes' fremtid skulle bli, og han spør Jesus: «Herre, hva skal så skje med ham?» Jesus svarte: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer, hva angår det deg? Følg du meg!» Peter burde ha visst at hans Herre ville åpenbare for ham alt som var til gagn for ham å vite.

Hver enkelt har plikt til å følge Jesus uten å være altfor opptatt av den gjerning som er overlatt til andre. Da Jesus sa om Johannes: «Om jeg vil at han skal leve til jeg kommer,» gav han ingen forsikring om at denne disippelen skulle leve til Jesu gjenkomst. Han bare hevdet at han selv har makt over alle ting, og at dersom dette var hans vilje, hadde det ikke noe å gjøre med Peters gjerning. Fremtiden både for Johannes og Peter var i Herrens hender. Å følge ham i lydighet var det som krevdes av hver av dem.

622

Hvor mange er det ikke i dag som ligner Peter! De er interessert i det som gjelder andre, og er ivrige etter å vite hva deres plikt er, mens de står i fare for å forsømme sin egen. Vår oppgave er å se på Kristus og følge ham. Vi vil få se feil i andres liv, og mangler i deres karakter. Menneskeheten er belastet med mange slags skrøpeligheter. Men i Kristus har vi fullkommenhet. Ved å se på ham vil vi bli forvandlet.

Johannes oppnådde en svært høy alder. Han opplevde Jerusalems ødeleggelse og at det praktfulle templet ble lagt i grus - et symbol på verdens endelige ødeleggelse. Johannes fulgte sin Herre nøye helt til sin siste dag. Det som hele tiden kommer frem i hans vitnesbyrd til menighetene, er dette: «Mine kjære, la oss elske hverandre!» «Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.»4

Peter var igjen blitt innsatt som apostel. Men den heder og myndighet han fikk fra Kristus, gav ham ikke noen forrang fremfor de andre apostlene. Dette gjorde Jesus klart da Peter spurte: «Herre, hva skal så skje med ham?» Han svarte: «Hva angår det deg? Følg du meg!» Peter ble ikke innsatt som kirkens overhode. Den gunst som Kristus viste ham ved å tilgi hans frafall og betro ham å fø hans hjord, og Peters egen troskap i å følge Kristus, gjorde at de andre disiplene fikk tillit til ham. Han hadde stor innflytelse i menigheten. Men den undervisning Kristus hadde gitt ham ved Gennesaret-sjøen, bar han med seg gjennom hele livet. Da han inspirert av Den Hellige Ånd skrev til menighetene, sa han:

«Og nå ber jeg de eldste blant dere, jeg som selv er en eldste og et vitne om Kristi lidelser og har del i herligheten som skal åpenbares: V ær hyrder for den Guds hjord som dere har hos dere! Ha tilsyn med den, ikke av tvang, men av fri vilje, slik Gud vil. Gjør det ikke for vinnings skyld, men med et villig sinn. Dere skal ikke herske over menigheten som er betrodd dere, men være et eksempel for hjorden. Når så overhyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens krans som aldri visner.»5

Joh 21,1-22

Kapittel 86:

Over alle grenser

Kristus var bare et skritt fra sin himmelske trone da han stod frem og gav disiplene denne fullmakt: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler.» «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!» 1 Igjen og igjen ble ordene gjentatt for at disiplene skulle fatte hvor viktige de var. Himmelens lys skulle skinne med klare, sterke stråler på alle jordens innbyggere, høy og lav, rik og fattig. Disiplene skulle samarbeide med Kristus i gjerningen med å frelse verden.

Misjonsbefalingen ble først gitt til de tolv da Jesus var sammen med dem på salen i Jerusalem. Nå skulle den bli gitt til mange flere. Til møtestedet på et fjell i Galilea strømmet alle troende som kunne kalles sammen. Før sin død hadde Jesus selv bestemt sted og tid. Engelen ved graven minnet disiplene om hans løfte om å møte dem i Galilea. Løftet ble gjentatt for de troende som var samlet i Jerusalem i påskeuken. Og gjennom dem nådde det ut til mange ensomme som sørget over sin Herres død. Med intens interesse så alle frem til dette møtet. De tok seg frem til stedet ad omveier, slik at de kom fra alle kanter for å unngå å vekke mistanke hos de påpasselige jødene. De undret seg mens de snakket alvorlig sammen om det de hadde hørt om Kristus.

Stevnemøte i fjellskråningen

På det fastsatte tidspunktet var omkring fem hundre troende samlet i små grupper i fjellskråningen, ivrige etter å høre alt det de kunne få kjennskap til av dem som hadde sett Kristus etter oppstandelsen. Disiplene gikk fra gruppe til gruppe og fortalte alt det de hadde sett og hørt, og samtalte med dem ut fra skriftene slik han selv hadde gjort med dem. Tomas fortalte om sin vantro og hvordan hans tvil var blitt feid bort. Plutselig stod Jesus iblant dem. Ingen kunne si hvorfra eller hvordan han kom. Mange av dem som var til stede, hadde aldri før sett ham. Men i hendene og på føttene hans så de merkene etter korsfestelsen. Ansiktet var som Guds ansikt, og da de så ham, tilbad de ham. Men noen tvilte. Slik vil det alltid være. Det finnes noen som har vanskelig for å tro, og de stiller seg på tvilernes side. Disse menneskene taper mye på grunn av sin vantro.

624

Dette var den eneste gangen Jesus var sammen med så mange av de troende etter sin oppstandelse. Han kom og talte til dem og sa: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» Disiplene tilbad ham før han talte. Men hans ord, som kom fra lepper som hadde vært lukket i døden, grep dem med en forunderlig makt. Nå var han den oppstandne frelser.

Mange av dem hadde sett ham bruke sin makt til å helbrede de syke og beherske djevelske krefter. De trodde at han hadde makt til å opprette sitt rike i Jerusalem og til å knuse all motstand, og makt over naturkreftene. Han hadde fått de opprørte bølgene til å legge seg. Han hadde vandret på skummende brottsjøer, og han hadde brakt døde tilbake til livet. Nå erklærte han at han hadde fått «all makt». Hans ord løftet tilhørernes sinn over jordiske og timelige ting - til de himmelske og evige. De fikk de sterkeste forestillinger om hans verdighet og herlighet.

Til alle folkeslag

Der på fjellsiden kunngjorde Kristus at hans offer for menneskene var fullstendig. Betingelsene for forsoningen var oppfylt. Den misjon han hadde kommet til verden for å utføre, var fullbrakt. Nå var han på vei til Guds trone for å motta hyllest av engler, makter og myndigheter. Han hadde begynt sin gjerning som menneskenes talsmann. I kraft av en altomfattende autoritet gav han disiplene sin befaling: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»

Jødefolket var satt til å ta vare på de hellige sannheter. Men fariseismen gjorde dem til de mest avvisende og mest fanatiske av alle mennesker. Alt i forbindelse med prestene og rådsherrene - deres klesdrakt, skikker, seremonier og tradisjoner - gjorde dem uskikket til å være verdens lys. De så på seg selv, den jødiske nasjon, som hele verden. Men Kristus gav disiplene det oppdrag å forkynne en tro og en gudsdyrkelse som ikke hadde noe med kastevesen eller nasjonale grenser å gjøre, en tro som ville passe for alle folkeslag og nasjoner og for mennesker av alle samfunnslag.

Før Kristus forlot disiplene, gav han dem klar beskjed om hva hans rike bestod av. Han minnet dem om hva han tidligere hadde fortalt om dette. Han sa at han ikke hadde til hensikt å opprette et jordisk rike, men et åndelig, for han skulle ikke herske som en jordisk konge på Davids trone. Igjen utla han skriftene for dem, og viste at alt det han hadde gjennomgått, var blitt bestemt i himmelen i rådslagninger mellom Faderen og ham selv.

Alt var blitt forutsagt av personer som var inspirert av Den Hellige Ånd. Han sa: Dere ser at alt det jeg har åpenbart for dere om at jeg skulle bli forkastet som Messias, har funnet sted. Alt det jeg har sagt om den ydmykelse jeg måtte tåle, og den død jeg skulle lide, er blitt virkeliggjort. På den tredje dagen stod jeg opp igjen. Gransk skriftene mer flittig,

625.

så vil dere se at i alt dette er profetiene om meg blitt oppfylt i alle enkeltheter.

Fra Jerusalem til hele verden

Kristus gav disiplene et bestemt oppdrag. De skulle begynne i Jerusalem som hadde vært skueplassen for hans fornedrelse for menneskeslektens skyld. Der hadde han lidd, og der var han blitt forkastet og dømt til døden. Judea var den landsdelen hvor han var født. Der hadde han i menneskeskikkelse levd sammen med mennesker. Få hadde oppdaget hvor nær himmelen var kommet til jorden da Jesus var blant dem. I Jerusalem skulle disiplene begynne sitt arbeid.

Med tanke på alt det Kristus hadde lidd, og hvor lite hans gjerning der var blitt verdsatt, kunne disiplene kanskje ha bedt om å få et mer lovende virkefelt. Men de bad ikke om det. Nettopp den jordbunn hvor han hadde sådd sannhetens såkorn, skulle disiplene bearbeide, og så ville sæden spire og gi en rik grøde. I sin gjerning ville disiplene møte forfølgelse på grunn av jødenes hat og fanatisme. Men det hadde deres mester holdt ut, og de skulle heller ikke unndra seg. Det første tilbud om nåde måtte gå til Kristi drapsmenn.

I Jerusalem var det mange som i hemmelighet trodde på Jesus, og mange var blitt bedratt av prestene og rådsherrene. Evangeliet måtte forkynnes også for dem. De måtte få kallet til omvendelse. Den underfulle sannhet at syndsforlatelse bare kan oppnås gjennom Kristus, måtte gjøres klar. Ettersom hele Jerusalem stod på ende etter de siste få ukers gripende begivenheter, ville forkynnelsen av evangeliet gjøre et dypt inntrykk.

Men arbeidet skulle ikke stanse her, men utvides til å omfatte jordens fjerneste områder. Kristus sa til disiplene: Dere har vært vitne til mitt selvoppofrende liv for verden. Dere har sett mine anstrengelser for Israel. Selv om de ikke ville komme til meg så de kunne ha liv, og selv om prestene og rådsherrene har behandlet meg som de lystet, og har forkastet meg som Skriften har forutsagt, skal de få enda en anledning til å ta imot Guds Sønn. Dere har sett at jeg med åpne armer tar imot dem som kommer til meg og bekjenner sin synd. Den som kommer til meg, vil jeg ikke støte bort. Alle som vil, kan bli forsont med Gud og få evig liv. Til dere, mine disipler, overgir jeg dette nådens budskap. Det skal først forkynnes for Israel, og deretter for alle nasjoner, tungemål og folk. Det skal forkynnes for jøder og hedninger. Alle som tror, skal samles i en menighet.

Den Hellige Ånd

Gjennom Den Hellige Ånd skulle disiplene få en vidunderlig kraft. Deres vitnesbyrd skulle stadfestes med tegn og under. Mirakler ville bli utført, ikke bare av apostlene, men også av dem som tok imot deres budskap.

626

Jesus sa: «Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»2

På den tiden forekom det ofte giftmord. Samvittighetsløse mennesker betenkte seg ikke på å bruke et slikt middel for å få fjernet personer som stod i veien for deres ærgjerrighet. Jesus visste at disiplenes liv ville være utsatt for fare. Mange ville mene at de gjorde Gud en tjeneste ved å drepe hans vitner. Derfor lovte han å beskytte dem mot denne faren.

Disiplene skulle ha den samme makt som Jesus hadde til å helbrede «alle sykdommer og plager hos folket». Når de i hans navn helbredet legemlige sykdommer, ville de være vitner om den makt han hadde til å gi legedom for sjelen.3 Og nå fikk de løfte om en ny nådegave. De skulle forkynne blant andre folkeslag og få evnen til å tale andre tungemål. Apostlene og deres hjelpere var ulærde menn, men ved utgytelsen av Ånden på pinsefestens dag ble deres tale ren, enkel og presis både i form og innhold, enten de talte sitt eget eller et fremmed språk.

Et hellig oppdrag

Slik fikk disiplene sin fullmakt fra Kristus. På alle måter sørget han for at de kunne utføre gjerningen, og han tok selv ansvaret for at det skulle lykkes. Så lenge de gjorde som han sa, og samarbeidet med ham, kunne det ikke slå feil. Gå til alle folkeslag, sa han. Dra ut til de fjerneste strøk av kloden hvor mennesker bor, og stol på at jeg selv vil være der! Arbeid i tro og tillit, for jeg kommer aldri til å svikte dere!

Kristi oppdrag til disiplene innbefattet alle troende. Det innbefatter alle som tror på Kristus inntil tidens slutt. Det er en skjebnesvanger feiltagelse å mene at arbeidet for menneskers frelse utelukkende beror på den ordinerte predikant. Evangeliet er betrodd alle som har mottatt Ånd fra himmelen. Alle som tar imot Kristi liv, har myndighet til å arbeide for sine medmenneskers frelse. Menigheten ble opprettet for å utføre denne gjerningen. Alle som tar imot dens hellige løfter, har dermed forpliktet seg til å være Kristi medarbeidere.

«Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den sum hører dette, skal si: «Kom! »»4 Hver enkelt som hører, skal gjenta innbydelsen. Hva en persons kall i livet enn er, bør hans første interesse være å vinne andre for Kristus. Han er kanskje ikke i stand til å tale til forsamlinger, men han kan virke for enkeltmennesker. Til dem kan han bringe videre den undervisning han selv har mottatt fra Herren. Tjenesten består ikke bare i å forkynne. Med i tjenesten er de som bringer lindring til de syke og dem som lider, hjelper de trengende og taler trøstens ord til de fortvilte og til dem som har liten tro. Overalt finnes det mennesker som er tynget av skyldfølelse. Det er ikke besværligheter, slit og fattigdom som nedverdiger menneskene. Det er synd og skyld. Det bringer uro og utilfredshet. Kristus vil at hans tjenere skal hjelpe dem som er plaget på grunn av synd.

627

Disiplene skulle begynne å arbeide der de var. De skulle ikke gå forbi selv den vanskeligste og minst lovende arbeidsmark. Slik skal enhver Kristi tjener begynne der han er. I vår egen familie kan det være noen som lengter etter medfølelse og hungrer etter livets brød. Det kan være barn som må oppdras til å tjene Kristus. Det finnes hedninger utenfor vår egen dør. La oss med troskap utføre den gjerning som ligger nærmest. Så kan vår aktivitet utvides så langt Gud leder oss.

Mang en gjerning kan synes å være begrenset av ytre forhold. Men hvor det enn er, vil innflytelsen av den merkes til jordens fjerneste felter, hvis den blir utført med tro og flid. Da Kristus var på jorden, syntes hans gjerning å være begrenset til et lite område. Men folkeskarer fra alle land hørte hans budskap.

Gud bruker ofte de enkleste midler til å nå de største resultater. Hans plan er at hver del av hans verk skal være avhengig av enhver annen del, slik som det ene hjulet griper inn i det andre, og at alt virker sammen på en harmonisk måte. Den mest ubetydelige tjener som lar seg lede av Den Hellige Ånd, vil røre ved usynlige strenger og fremkalle vibrasjoner som forplanter seg til jordens ender og frembringer toner som vil gjenlyde gjennom evige tider.

Jesu misjonsbefaling: «Gå ut i hele verden,» må ikke tapes av syne. Vi blir bedt om å vende blikket mot «de områder som ligger bortenfor». 5 Kristus river ned det gjerdet som skiller. Han fjerner de fordommer som skiller mellom nasjonene, og lærer oss å elske hele menneskeheten. Han løfter menneskene ut av den trange krets som deres selviskhet dreier seg om, og avskaffer alle landegrenser og alt kunstig skille mennesker imellom. Han gjør ingen forskjell på naboer og fremmede, venner og fiender, men lærer oss å betrakte hvert eneste trengende menneske som vår bror, og verden som vår arbeidsmark.

Da Jesus sa: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler,» sa han også: «Disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene; og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. De skal legge hendene på syke, så de blir friske.»

Løftet er like vidtrekkende som befalingen. Ikke slik at alle gavene blir gitt til hver enkelt troende. Ånden «deler ut sine gaver til hver enkelt, slik han vil».6 Åndens gaver er lovt hver enkelt troende etter som han behøver dem i Herrens gjetning. Løftet er like virkningsfullt og troverdig nå som på apostlenes tid. «Disse tegn skal følge dem som tror.» Det er en forrett som Guds barn har. De bør holde fast på alt som kan stadfeste og styrke dem i troen.

Helbrede syke

«De skal legge hendene på syke, så de blir friske.» Denne verden er som et gigantisk sykehus, men Kristus kom for å helbrede de syke og forkynne frihet for Satans fanger. Han var selv sunnheten og styrken.

628

Han gav av sitt liv til de syke og plagede og til dem som var besatt av onde ånder. Han viste ikke bort noen som kom til ham for å få del i hans legende kraft. Han visste at de som bad ham om hjelp, selv hadde påført seg sykdom. Likevel avslo han ikke å helbrede dem.

Når Kristi kraft trengte inn i sjeledypet hos disse stakkars menneskene, ble de overbevist om synd, og mange ble helbredet for sin åndelige sykdom så vel som for sine fysiske svakheter. Evangeliet har ennå den samme kraft. Hvorfor skulle vi ikke i dag se de samme resultater?

Kristus føler smertene hos enhver som lider. Når onde ånder river og sliter i en menneskekropp, føler Kristus forbannelsen. Når feberen brenner og livskraften svekkes, føler han smertens kval. Han er like villig til å helbrede de syke nå som da han personlig var her på jorden. Kristi tjenere er hans representanter, de kanaler som han virker gjennom, og som han ønsker å utøve sin legende kraft gjennom.

I Jesu måte å helbrede på var det noe disiplene skulle lære. Ved en anledning «spyttet han på jorden og laget en deig». Den smurte han på øynene til en blind mann, og sa til ham: «Gå og vask deg i Siloadammen.» Mannen gikk dit og vasket seg, «og han kom tilbake seende».7 Denne helbredelsen kunne bare skje ved den store legens kraft. Likevel gjorde Kristus bruk av naturens enkle midler. Han oppmuntret aldri til bruken av kunstig fremstilte medikamenter, men anerkjente de enkle og naturlige legemidler.

Til mange av de syke som ble helbredet, sa, Jesus: «Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal hende deg.»8 Slik lærte han dem at sykdom er følgen av overtredelse av Guds lover, både de fysiske og åndelige. Den store elendighet som er i verden, ville ikke ha eksistert hvis bare menneskene levde i samsvar med Skaperens plan.

Kristus hadde vært det gamle Israels leder og lærer, og han hadde undervist dem om at helse er lønnen for lydighet mot Guds lover. Den store legen som helbredet de syke i Israel, hadde talt til sitt folk fra skystøtten og sagt hva de måtte gjøre, og hva Gud ville gjøre for dem. «Dersom du hører på Herren din Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, dersom du gir akt på hans bud og holder alle hans forskrifter, da skal jeg spare deg for alle de sykdommer jeg la på egypterne. For jeg er Herren, din lege.» Kristus gav Israel bestemt undervisning om deres livsvaner, og han gav dem denne forsikring: «Herren skal holde all sykdom borte fra deg.» Når de overholdt betingelsene, ble løftet virkeliggjort for dem. «Det var ingen i hans stammer som snublet.»9

Dette er til undervisning for oss. Alle som ønsker å bevare helsen, må overholde visse betingelser. Alle bør lære hva disse betingelsene er. Herren misliker uvitenhet om hans lover, enten de er fysiske eller åndelige. Vi skal være Guds medarbeidere for å gjenopprette helse både til kropp og sjel.

Vi bør også undervise andre om hvordan de kan gjenvinne og bevare helsen. De syke bør behandles med de legemidler som Gud har skaffet

629

til veie i naturen, og vi bør vise dem til ham som er den eneste som kan helbrede. Det er vår oppgave å bringe de syke og dem som har det vondt, frem for Kristus på troens armer, og vi bør lære dem å tro på den store lege. Vi må gripe fatt i hans løfte og be ham om å åpenbare sin makt. Å gjenopprette er selve kjernen i evangeliet. Jesus vil at vi skal be de syke og motløse og dem som har mistet alt håp, om å ta imot hans styrke.

Kjærlighetens kraft var med i all Kristi helbredelsesgjerning. Bare når vi i tro får del i denne kjærligheten, kan vi være redskaper for ham. Hvis vi forsømmer å opprettholde forbindelsen med Kristus, kan den livgivende kraft ikke strømme ut i rikt mål fra oss til våre medmennesker. Det var steder hvor selv Jesus ikke kunne gjøre mange undergjerninger på grunn av folks vantro. Slik kan vantro også i dag skille menigheten fra dens guddommelige hjelper. Menigheten har et altfor svakt grep på evighetens virkelighet. Dens mangel på tro skuffer Gud og tar fra ham den ære han har krav på.

«Jeg er med dere»

Når menigheten utfører Kristi gjerning, har den fått løfte om hans nærvær. Gå ut og undervis alle folkeslag, sa han. «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Å ta på seg hans åk er en av de første betingelser for å få hans kraft. Menighetens liv avhenger av dens troskap i å utføre det Herren har pålagt den. Å forsømme dette er det samme som å innby til åndelig svakhet og forfall. Der hvor det ikke blir utført noe aktivt arbeid for andre, vil kjærligheten avta og troen svekkes.

Kristus vil at hans tjenere skal undervise menigheten om evangeliets gjerning. De skal lære andre hvordan de skal oppsøke og frelse de fortapte. Men gjør de det? Hvor mange er det ikke som sliter med å blåse liv i den lille gnisten som ennå finnes i en menighet som holder på å dø! Hvor mange menigheter blir ikke pleiet som syke lam av dem som burde være ute og søke etter det som er fortapt! Og hele tiden er det millioner på millioner som går fortapt uten Kristus.

Guds kjærlighet kunne ikke slå seg til ro. Den er rørt i sitt innerste for menneskenes skyld, og englene undrer seg over en slik overfladisk takknemlighet hos dem som har vært gjenstand for en så stor kjærlighet. Himmelen føler seg krenket over den likegyldighet som utvises når det gjelder menneskers frelse. Ønsker vi å vite hvordan Kristus ser på dette? Hvordan ville en far og en mor føle hvis de visste at deres barn som var blitt borte i kulden og snøen, var blitt overlatt til å omkomme av dem som gikk forbi, og som kunne ha reddet det? Ville det ikke bli en fryktelig sorg for dem, og årsak til ustyrlig harme? Ville de ikke fordømme disse morderne "med en harme like brennende som deres tårer, og like intens som deres kjærlighet?

"Hvert menneskes lidelser er et Guds barns lidelser, og de som unnlater å rekke ut en hjelpende hånd til sine medmennesker som går mot fortapelsen, vekker hans rettferdige harme. Dette er Lammets vrede. Til dem

630

som hevder å ha samfunn med Kristus, men som likevel har vært likegyldige overfor sine medmenneskers nød, vil han på dommens store dag si: «Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett.»10

Kristus i sentrum

I sitt oppdrag til disiplene gav Kristus ikke bare en oversikt over deres gjerning, men han gav dem også det budskapet de skulle forkynne. Han sa at de skulle lære menneskene «å holde alt det jeg har befalt dere». Disiplene skulle lære andre det som Kristus hadde lært dem. Dette gjaldt ikke bare det han selv hadde forkynt, men også det som var blitt formidlet gjennom alle profeter og lærere i Det gamle testamente. Menneskers lærdommer er holdt utenfor. Her er det ikke gitt plass for tradisjonelle vedtekter, for menneskers teorier og slutninger, eller for lover som kirken har gitt. Ingen lover som er gitt av noen kirkelig myndighet, er innbefattet i misjonsbefalingen.

Kristi tjenere skal ikke forkynne noe av dette. Den skatten som disiplene fikk i oppdrag å gi verden, er «loven og profetene» sammen med beretningen om hans egne ord og gjerninger. Kristi navn er deres feltrop, deres kjennetegn, det som binder dem sammen, deres autoritet i gjerningen og kilden til deres fremgang. Ikke noe som mangler hans påskrift, vil bli godtatt i hans rike. 

Evangeliet skal fremholdes, ikke som en livløs teori, men som en levende kraft som kan forandre livet. Gud ønsker at de som tar imot hans nåde, skal være vitner om dens kraft. De som har hatt den mest anstøtelige livsførsel, har full og fri adgang til ham. Når de vender om, gir han dem sin Ånd. Han betror dem de høyeste tillitsverv og sender dem ut til de ulydiges leir for å forkynne hans grenseløse nåde. Han vil at hans tjenere skal vitne om hans nåde som kan gi menneskene del i en Kristus-lik karakter, så de kan fryde seg i forvissningen om hans store kjærlighet. Han ønsker at vi skal fortelle verden at han ikke kan slå seg til ro før menneskeslekten er vunnet tilbake som hans sønner og døtre.

I Kristus finner vi hyrdens omsorg, en fars og en mors hengivenhet og den medfølende frelsers grenseløse nåde. Han tilbyr sine velsignelser på den mest innbydende måte. Det er ikke nok for ham bare å kunngjøre dette. Han tilbyr sine velsignelser på den mest tiltrekkende måte for å vekke et ønske om å få del i dem. Slik skal hans tjenere fremholde den store og rike herlighet som Gud tilbyr i sin «usigelige gave».

Kristi underfulle kjærlighet vil smelte og overvinne hjertene der hvor en oppramsing av læresetninger ikke ville utrette noe som helst. «Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud.» «Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud! Rop høyt, og vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, der er deres Gud!» ... Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen og lede deres mødre varsomt.» Fortell om ham

631

som «skiller seg ut blant ti tusen», og vis hvordan «alt ved ham er tiltrekkende». 11

Ord alene kan ikke uttrykke dette. Det må komme til syne i karakteren og klart åpenbares i livet. Kristi bilde må gjenspeiles i hver eneste av hans etterfølgere. Gud har forutbestemt hver enkelt av oss «til å bli formet etter hans Sønns bilde».12 Kristi langmodige kjærlighet, hans hellighet, saktmodighet, barmhjertighet og trofasthet skal åpenbares for verden gjennom det liv den troende lever.

De første disiplene gikk ut for å forkynne Ordet. De åpenbarte Kristus i sitt liv. Herren samarbeidet med dem «og stadfestet Ordet gjennom de tegn som fulgte». 13 Disse disiplene forberedte seg for gjerningen. Før pinsefestens dag kom de sammen og fjernet alle uoverensstemmelser, og de var innbyrdes i full harmoni. De trodde Kristi løfte om at de ville få del i velsignelsen, og de bad i tro, ikke bare om en velsignelse for seg selv. Byrden for menneskers frelse lå tungt på dem. Evangeliet skulle bringes til jordens fjerneste steder, og de tryglet om å bli utrustet med den kraft som Kristus hadde lovt. Da ble Den Hellige Ånd utgytt, og tusener vendte om på en dag.

Slik kan det også være nå. Forkynn Guds ord i stedet for menneskelige spekulasjoner. Kristne mennesker bør legge bort uenighet og splid og overgi seg til Gud for å frelse de fortapte. Når de i tro ber om velsignelsen, vil den komme. Utgytelsen av Ånden i apostlenes dager var tidligregnet («høstregn» ), og det ble veldige resultater. Men senregnet («vårregn» ) vil bli enda rikeligere. 14

Alle som overgir sjel, legeme og ånd til Gud, vil stadig få ny utrustning av fysisk og åndelig kraft. Himmelens uuttømmelige ressurser står til rådighet for dem. Kristus gir dem av sin egen Ånd, og liv av sitt eget liv. Den Hellige Ånd virker med all sin kraft på hjerte og sinn. Guds nåde øker og mangfoldiggjør deres evner, og den guddommelige natur vil på enhver måte være til hjelp for dem i arbeidet med å frelse mennesker. Ved å samarbeide med Kristus er de fullkomne i ham. I sin menneskelige svakhet blir de satt i stand til å gjøre gjerninger som hører Allmakten til.

Kristus lengter etter å gjøre hele verden kjent med sin nåde og prege den med sin karakter. Den er hans kjøpte eiendom, og han ønsker å gjøre menneskene fri, rene og hellige. Selv om Satan arbeider for å hindre ham i dette, er det mulig ved det blodet som ble utgytt for verden, å vinne seier som vil bringe ære til Gud og Lammet. Kristus vil ikke være tilfreds før seieren er fullstendig, og «etter all sin møye og sjelenød skal han se lys og mettes».15

Alle folkeslag på jorden skal høre evangeliet om hans nåde. Ikke alle vil ta imot hans nåde, men «min ætt skal tjene ham og vitne om ham for kommende slekter». «Kongedømmet og veldet og makten i rike ne under himmelen skal bli gitt til det folk som er Den Høyestes hellige.» «For landet er fylt av kjennskap til Herren, som vannet dekker havets bunn.» «De skal frykte Herrens navn i vest og hans herlighet i øst.» 16

632

«Hvor fagert det er når den som bringer gledesbud, kommer løpende over fjell, melder fred og bærer godt budskap, forkynner frelse og sier til Sion: «Din Gud er konge!» ... Bryt ut i samstemmig jubel, Jerusalems ruiner! For Herren trøster sitt folk .... Herren viser sin hellige arm for alle folkeslags øyne. Hele den vide jord får se frelsen fra vår Gud.» 17

Matt 28,16-20

Kapittel 87:

Oppdrag og avskjed

Tiden var kommet da Kristus skulle stige opp til sin Fars trone. Som en guddommelig seierherre var han i ferd med å vende tilbake til himmelen med seierstrofeene. Før han døde, sa han til sin Far: «Jeg fullførte den gjerning du gav meg å gjøre.»! Etter oppstandelsen ble han på jorden en stund så disiplene skulle bli kjent med ham i hans oppstandne og herliggjorte tilstand. Nå var han ferdig til å ta avskjed. Han hadde bekreftet at han var en levende frelser. Disiplene behøvde ikke lenger forbinde ham med graven. De kunne tenke på ham som herliggjort overfor det himmelske univers.

På Oljeberget

Før sin himmelfart valgte Jesus det stedet der han ofte hadde vært mens han oppholdt seg blant menneskene. Det var ikke Sions berg hvor Davids by lå, og heller ikke Moria-fjellet hvor templet var reist. Der var Kristus blitt hånet og forkastet. Der var barmhjertighetens tidevann, som kom igjen i bølger av stadig sterkere kjærlighet, blitt slått tilbake av hjerter så harde som stein. Jesus hadde gått derfra, trett og med tungt hjerte, for å finne hvile på Oljeberget. Da den hellige sjekina hadde forlatt det første templet, stod den over fjellet østenfor som om den nødig ville forlate den utvalgte byen.

Slik stod Kristus på Oljeberget og så lengselsfullt ut over Jerusalem. Lundene og fjellkløftene var blitt helliget ved hans bønner og tårer. Skrentene hadde gjenlydt av folkeskarens triumf-rop da de utropte ham til konge. Et stykke lenger nede i skråningen hadde han funnet et hjem hos Lasarus i Betania. Ved foten av fjellet, i Getsemane hage, hadde han vært alene i bønn og sjelekval. Fra dette fjellet skulle han stige opp til himmelen. På toppen av Oljeberget vil han igjen sette sine føtter når han kommer tilbake. Ikke som en smertenes mann, men som en seierrik konge vil han stå på Oljeberget mens jødiske halleluja-rop blander seg med ikke-jødiske hosianna-rop, og de gjenløstes stemmer som lyden av en veldig hærskare bruser ut i et mektig jubelkor: Kron ham, Allhærs Gud!

Sammen med de elleve disiplene drog Jesus oppover fjellsiden. Da de

634

gikk ut gjennom porten i Jerusalem, var det mange som med undrende blikk fulgte den lille gruppen som ble ledet av en person som rådsherrene noen få uker tidligere hadde dømt til døden og korsfestet. Disiplene visste ikke at dette skulle bli siste gangen de var sammen med Mesteren. Jesus benyttet tiden til å samtale med dem, idet han gjentok det han tidligere hadde undervist dem om.

Da de nærmet seg Getsemane, stanset han så de skulle bli minnet om det han hadde undervist dem om den natten da han led i dødsangst. Igjen så han på det vintreet som han den gangen hadde brukt som et bilde på menighetens forening med ham selv og sin Far. På ny gjentok han de sannheter som han da hadde åpenbart for dem. Overalt omkring ham fantes det ting som minnet om hans ugjengjeldte kjærlighet. Endog disiplene som han hadde så inderlig kjær, hadde bebreidet ham og sviktet i fornedrelsens stund.

Kristus hadde oppholdt seg i verden i tretti tre år. Han hadde holdt ut forakt, hån og spott. Han var blitt forkastet og korsfestet. Idet han nå er i ferd med å stige opp til herlighetens trone, og han tenker på utakknemligheten fra de menneskene han kom for å frelse, vil han ikke da trekke sin sympati og kjærlighet tilbake fra dem? Vil ikke hans hengivenhet nå rette seg mot de sfærer hvor han blir verdsatt, der syndfrie engler venter på å utføre det han ber dem om? Nei! Han gir dette løfte til disse kjære som han etterlater på jorden: «Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»2

Jesus blir tatt til himmelen

Da de var kommet opp på Oljeberget, gikk Jesus foran dem over toppen av fjellet og bort i nærheten av Betania. Her stanset han, og disiplene samlet seg omkring ham. Mens han så vennlig på dem, var det som om. stråler av lys skinte fra ansiktet hans. Han bebreidet dem ikke for deres feil og misgrep. Det siste de hørte fra sin Herre, vitnet om den inderligste medkjensle.

Med hendene rakt ut til velsignelse, og likesom med forsikring om hans beskyttende omsorg, steg han langsomt opp fra dem. Han ble trukket oppover mot himmelen av en kraft som var sterkere enn noen jordisk tiltrekning. Idet han for opp, stirret disiplene med undring og ærefrykt mot himmelen for å få et siste glimt av ham, men en lysende sky skjulte ham for deres blikk. Idet skyen av engler tok imot ham, hørte de på ny disse ordene: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.» Samtidig strømmet de herligste og mest frydefulle toner fra englenes kor ned til dem.

Mens disiplene hele tiden stirret opp, hørte de stemmer som lød som den herligste musikk. De snudde seg og så to engler i menneskeskikkelse som sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp til himmelen fra dere, han skal komme igjen på samme mate som dere har sett ham fare opp til himmelen.»

635

Disse englene hørte til den gruppen som hadde ventet i den lysende skyen for å følge Jesus til hans himmelske hjem. Som de mest opphøyde i engleskaren var det disse to som kom til graven ved Jesu oppstandelse, og de hadde også fulgt ham gjennom hele hans liv på jorden. Med spent forventning hadde hele himmelen ventet på avslutningen av hans opphold i en verden som var skjemt av syndens forbannelse. Nå var tiden kommet da det himmelske univers skulle ta imot sin konge. Mon ikke de to englene lengtet etter å kunne slutte seg til den skaren som bød Jesus velkommen? Men i medfølelse med dem han hadde forlatt, ventet de for å kunne gi dem trøst. «Er ikke alle englene ånder i Guds tjeneste, som sendes ut for å være til hjelp for dem som skal få frelsen?»3

Kristus for opp til himmelen i menneskeskikkelse. Disiplene så skyen som omgav ham. Den samme Jesus som hadde vandret, snakket og bedt sammen med dem, brutt brødet med dem, vært sammen med dem i båten på sjøen, og som nettopp denne dagen hadde gått med dem opp på Oljeberget - denne samme Jesus hadde nå gått bort for å ta plass med sin Far på hans trone. Og englene forsikret dem om at nettopp han som de hadde sett fare opp til himmelen, ville komme igjen på samme måte som han for opp.

«Se, han kommer i skyene! Hvert øye skal se ham.» Når «det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp». «Men når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet.» Slik vil Herrens eget løfte til disiplene bli oppfylt: «Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.»4 Med rette kunne disiplene fryde seg i håpet om sin Herres gjenkomst.

Tilbake til Jerusalem

Da disiplene drog tilbake til Jerusalem, så folk med undring på dem. Etter at Kristus var blitt domfelt og korsfestet, hadde man tenkt seg at de ville være nedslått og skamfulle. Fienden hadde ventet å se uttrykk av sorg og nederlag i ansiktet deres. I stedet så de bare uttrykk av glede og seier. Ansiktene lyste av en lykke som ikke var av denne verden. De sørget ikke over skuffede forhåpninger, men var fulle av pris og takk til Gud. Med jublende stemmer fortalte de om Kristi oppstandelse og hans himmelfart, og mange tok imot deres vitnesbyrd.

Disiplene fryktet ikke lenger for fremtiden. De visste at Jesus var i himmelen, og at han fremdeles hadde omsorg for dem. De visste at de hadde en venn ved Guds trone, og de var ivrige etter å legge frem sine ønsker og behov for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bad de til Gud, mens de gjentok forsikringen: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal han gi dere det i mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» Stadig

636

høyere rakte de troens hånd med denne sterke begrunnelse: «Kristus Jesus døde, ja, mer enn det, han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han går i forbønn for oss.»5 Pinsefesten brakte dem en fylde av glede og trøst ved Den Hellige Ånd, slik som Kristus hadde lovt.

Ærens konge drar inn

Hele himmelen ventet på å få by Kristus velkommen tilbake. Idet han steg opp, drog han selv i spissen, og de fangene som var blitt frigjort fra dødens makt ved hans oppstandelse, fulgte etter. Med lovprisning og jubelrop drog de himmelske hærskarer sammen med dem i dette gledens tog.

Som de nærmer seg Guds by, lyder det fra englene som er med i følget: «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører, så ærens konge kan dra inn!» Frydefullt lyder svaret fra dem som venter: «Hvem er denne ærens konge?» Dette sier de ikke fordi de ikke vet hvem han er, men fordi de ønsker å høre svaret - en henrykt lovprisning: «Det er Herren, den veldige helt, Herren, den sterke i strid.» «Løft hodene, dere porter, ja, løft dere, eldgamle dører! så ærens konge kan dra inn!» Igjen lyder ropet: «Hvem er denne ærens konge?» For englene blir aldri trette av å høre at hans navn blir opphøyd. Englene i følget svarer: «Det er Herren, Allhærs Gud. Han er ærens konge.»6 Så blir portene inn til Guds by åpnet, og engleskaren strømmer inn under den herligste musikk.

Der er tronen og omkring den løftets regnbue. Der er kjeruber og serafer. Der er de som leder englenes hærskarer, Guds representanter fra de syndfrie verdener, det himmelske råd hvor Lucifer hadde anklaget Gud og hans Sønn, og representanter fra de syndfrie verdener hvor Satan hadde tenkt å opprette sitt herredømme. Alle er der for å by gjenløseren velkommen. De er ivrige etter å feire hans seier og lovprise sin konge.

Men han vinker dem tilbake. Ikke nå! Ennå kan han ikke ta imot herlighetens krone og kongekåpen. Han stiller seg frem for Faderen. Der peker han på sitt hode som har sårmerker, den gjennomstukne siden og føttene med naglemerker. Han løfter hendene som har arr etter korsfestelsen. Han peker på tegnene på sin seier. Så fremstiller han svingeneket for Gud, de som oppstod sammen med ham som representanter for den store skaren som skal komme ut av gravene ved hans annet komme. Han nærmer seg Faderen som gleder seg over hver synder som vender om, og som fryder seg over hver enkelt.

Før verdens grunnvoll ble lagt, hadde Faderen og Sønnen inngått en avtale om å løskjøpe menneskene hvis de skulle bli overvunnet av Satan. De hadde inngått en høytidelig overenskomst om at Kristus skulle tre inn som borgsmann for menneskeslekten. Dette hadde Kristus nå oppfylt. Da han på korset ropte: «Det er fullbrakt!» talte han til sin Far. Avtalen var oppfylt. Nå erklærer han: Far! Det er fullbrakt! Jeg har gjort din vilje, min Gud. Jeg har fullendt frelsesverket. Hvis din rettferdighet er tilfredsstilt, vil jeg «at der jeg er, skal de som du har gitt meg, være hos meg».7

638

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned