Johannes gikk han bort til et mer ensomt sted. Disse tre disiplene var Jesu mest fortrolige venner. De hadde sett hans herlighet på Forklarelsens berg. De hadde sett Moses og Elia i samtale med ham, og de hadde hørt røsten fra himmelen.

I sin siste store kamp ønsket Jesus nå å ha dem i nærheten. Ofte hadde de tilbrakt natten sammen med ham på dette stedet. Etter at de hadde våket og bedt en stund, pleide de sove uforstyrret et lite stykke fra ham. De sov til han vekket dem om morgenen for en ny dags virksomhet. Men nå ønsket han at de skulle tilbringe natten sammen med ham i bønn. Likevel kunne han ikke holde ut tanken på at de skulle være vitne til den sjeleangst han måtte gjennomgå. «Bli her og våk med meg,» sa han.

Den første bønnekampen

Jesus gikk et lite stykke bort fra dem, men ikke lenger enn at de både kunne se og høre ham. Der falt han utstrakt til jorden. Han følte at synden ville skille ham fra hans Far. Avgrunnen var så bred, så svart og så dyp at den fikk ham til å gyse. Han måtte ikke gjøre bruk av sin guddomsmakt for å unngå denne sjeleangsten. Som menneske måtte han lide følgene av menneskets synd, og 'han måtte holde ut Guds vrede overfor overtredelse.

Jesus var nå i en situasjon helt forskjellig fra den han tidligere hadde vært i. Hans lidelser kan best beskrives med profetens ord: «Sverd, våkn opp mot min hyrde, mot mannen som står meg nær, lyder ordet fra Herren, Allhærs Gud.»2 Som stedfortreder og borgsmann for det syndige menneske led han under Guds rettferdighet. Han så hva rettferdighet betydde. Hittil hadde han vært i forbønn for andre. Nå lengtet han etter selv å ha en forbeder.

Da Jesus følte at hans enhet med Faderen ble brutt, fryktet han for at han i sin menneskelige natur ikke ville være i stand til å holde ut kampen mot mørkets makter. Under fristelsen i ødemarken sto menneskeslektens skjebne på spill. Den gangen var det Kristus som seiret. Nå var fristeren kommet for å kjempe den siste fryktelige kampen. Dette hadde han forberedt seg på i de tre årene Jesus hadde vært i virksomhet. Alt stod på spill for ham. Hvis han led nederlag her, var det forbi med hans håp om å skaffe seg herredømmet. Verdens riker ville til sist tilfalle Kristus. Han selv ville bli overvunnet og styrtet. Men hvis Kristus kunne overvinnes, ville jorden bli Satans rike, og menneskeslekten ville for alltid være i hans makt. Når Kristus tenkte på hva stridens utfall kunne bli, ble han fylt med redsel for å bli skilt fra Gud. Satan sa til ham at hvis han gikk i borgen for en syndig verden, ville atskillelsen bli evig. Han ville bli ett med Satans rike, og ville aldri mer bli ett med Gud.

Hva ville han kunne oppnå ved å ofre seg slik? Hvor håpløs syntes ikke menneskenes skyld og utakknemlighet! Satan malte situasjonen i de aller mørkeste farger: Det folket som gjør krav på å stå over alle andre

519

når det gjelder materielle og åndelige fortrinn, har forkastet deg. De prøver å ødelegge deg som er grunnvollen, midtpunktet og seglet på de løfter som er gitt dem som et utvalgt folk. En av dine egne disipler, som har lyttet til din undervisning og vært en av de fremste i gjerningen, vil forråde deg. En av de ivrigste disiplene vil fornekte deg. Og alle vil forlate deg!

Tanken på dette fylte Kristus med avsky. At dem han hadde påtatt seg å frelse, og som han elsket så høyt, skulle gjøre felles sak med Satan, skar ham i hjertet. Kampen var fryktelig. Den kunne bare ses i forhold til den skyld som hvilte på nasjonen, på anklagerne og forræderen, og skylden hos hele den verden som ligger i det onde. Menneskenes synder lå tungt på Kristus, og følelsen av Guds vrede mot synden holdt på å knuse ham.

Betrakt ham når han tenker på den prisen han må betale for menneskenes frelse. I sin sjelekval klynger han seg til den kalde jorden som for å unngå å bli dratt lenger bort fra Gud. Nattens kjølige dugg faller på ham der han ligger utstrakt på jorden, men han enser det ikke. Fra de bleke leppene lyder det bitre ropet: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi.» Men selv nå føyer han til: «Ikke som jeg vil, bare som du vil.»

Disiplene sov

Menneskehjertet lengter etter medfølelse når det lider. Denne lengsel følte Kristus i sitt innerste. Han kom til disiplene i den ytterste sjeleangst og med en brennende lengsel etter å høre noen trøstens ord fra dem som han så ofte hadde velsignet og trøstet og hadde skjermet i sorg og nød. Han som alltid hadde hatt medfølende ord å si til dem, led nå under en overmenneskelig angst. Han lengtet etter å vite at de bad for ham og for seg selv. Hvor mørk tok ikke syndens ondskap seg ut! Fryktelig var fristelsen til å la menneskene bære følgene av sin egen skyld, mens han stod uskyldig overfor Gud. Kunne han bare vite at disiplene forstod og satte pris på dette, ville det ha styrket ham.

Med smertefull anstrengelse reiste han seg opp. Så vaklet han bort til det stedet hvor han hadde etterlatt disiplene. Men han fant dem sovende. Hadde han funnet dem i bønn, ville han følt det som en lindring. Hadde de søkt tilflukt i Gud for at ikke Satans krefter skulle få overhånd over dem, ville han ha blitt trøstet ved deres faste tro. Men de hadde ikke gitt akt på den gjentatte advarselen: «Våk og be!» Til å begynne med hadde de vært bekymret over å se at deres Herre, som vanligvis var så rolig og verdig, kjempet med en sorg som for dem var helt ufattelig. De hadde bedt da de hørte de smertefulle ropene. De mente ikke å svikte ham, men de var som lammet av døsighet. Den kunne de ha ristet av seg hvis de hadde fortsatt med å trenge inn på Gud i bønn. De innså ikke hvor nødvendig det var å våke og be inderlig til Gud for å kunne stå imot fristelsen.

Like før Jesus drog av sted til hagen, hadde han sagt til disiplene: «l

520

natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg.» De hadde gitt ham den sterkeste forsikring om at de ville følge ham både i fengsel og død. Og Peter som hadde så stor tiltro til seg selv, føyde til: «Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.»3 Disiplene stolte på seg selv. De hadde ikke festet blikket på sin mektige hjelper, slik han hadde bedt dem å gjøre. Da Jesus mest behøvde deres medfølelse og bønner, sovnet de. Til og med Peter sov.

Johannes, den disippelen som hadde lent seg mot Jesu bryst, han sov også. Den kjærlighet Johannes hadde for sin mester, burde holdt ham våken. Hans inderlige bønner burde ha blandet seg med Jesu bønner i denne stund av overveldende sorg. Jesus hadde tilbrakt hele netter i bønn for disiplene, om at deres tro ikke måtte svikte. Hvis han nå hadde spurt Jakob og Johannes som han en gang tidligere hadde gjort: «Kan dere drikke det beger jeg skal drikke?»4 ville de ikke ha våget å svare: «Det kan vi.» .

Jesu stemme vekket disiplene, men de kunne nesten ikke kjenne ham fordi ansiktet var så forandret av smerte. Til Peter sa han: «Simon, du sover? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.» Disiplenes svakhet vakte Jesu medlidenhet. Han fryktet for at de ikke ville være i stand til å holde ut den prøven som ville komme over dem når han ble forrådt og måtte dø. Han bebreidet dem ikke, men sa: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse.» Selv i sin dype angst prøvde han å unnskylde deres svakhet. «Ånden er villig,» sa han, «men menneskenaturen er svak.»

Den andre bønnekampen

Igjen ble Guds Sønn grepet av en overmenneskelig sjeleangst. Svak og utmattet vaklet han tilbake til det stedet hvor han før hadde kjempet. Lidelsen var enda større enn første gang. Når sjeleangsten kom over ham, falt svetten «som bloddråper til jorden». Sypressene og palmetrærne var de tause vitner til hans angst. Fra de løvrike grenene falt duggen i tunge dråper ned på ham som var slått til jorden. Det var som om naturen gråt fordi dens skaper kjempet alene mot mørkets makter.

Kort tid i forveien hadde Jesus stått som et mektig sedertre som trosset den storm av motstand som raste mot ham. Gjenstridige viljer og hjerter som var fylt med ondskap og list, hadde forgjeves anstrengt seg for å forvirre og få makt over ham. Han hadde stått frem i guddommelig majestet som Guds Sønn. Nå var han lik et siv som ble pisket og bøyd av iltre stormkast. Som seierherre hadde han nærmet seg fullendelsen av sin gjerning, og hadde hele tiden vunnet seier over mørkets makter. Han hadde hevdet at han var ett med Gud, som om han alt var herliggjort. Med fast og sikker stemme hadde han sunget sine lovsanger. Han hadde talt ømt og oppmuntrende til disiplene. Nå var timen for mørkets makter kommet. Nå lød stemmen hans i kveldens stillhet, ikke med seiersklang, 

522

men fylt av menneskelig kval og angst. Hans ord nådde frem til de søvnige disiplene: «Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»

Den første tanke hos disiplene var straks å gå bort til ham. Men han hadde pålagt dem å bli der for å våke og be. Da Jesus kom til dem, fant han dem fremdeles sovende. Igjen følte han en lengsel etter menneskelig fellesskap, etter å høre noen ord fra disiplene som ville gi lindring og bryte mørkets tryllemakt som holdt på å overmanne ham. Men øynene deres var tunge av søvn, og de visste ikke hva de skulle svare ham. De våknet av at han kom bort til dem. Da så de at ansiktet hans hadde spor av dødsangstens blodsvette. Dette skremte dem, for de forstod ikke hans sjelekval: «Han var verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske.»5

Den tredje bønnekampen

Jesus snudde seg og gikk igjen bort dit hvor han kunne være helt alene. Der falt han til jorden, overveldet av redselen fra det store mørket. Det menneskelige i Guds Sønn skalv i denne prøvens stund. Nå bad han ikke for disiplene, at deres tro ikke måtte svikte. Han bad for sin egen fristede og forpinte sjel.

Det fryktelige øyeblikket var kommet - det som skulle avgjøre verdens skjebne. Menneskehetens skjebne lå dirrende i vektskålen. Selv nå kunne Kristus nekte å drikke den kalken som var tilmålt straffskyldige mennesker. Enda var det ikke for sent. Han kunne tørke blodsvetten av pannen og overlate menneskene til å omkomme i sin synd. Han kunne si: La overtrederen få straffen for sin synd, og jeg vil vende tilbake til min Far!

Vil Guds Sønn virkelig drikke ydmykelsens og sjeleangstens bitre kalk? Vil den uskyldige lide følgene av syndens forbannelse for å frelse de skyldige? Med skjelvende stemme utbryter han: «Min far! Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»

Tre ganger har han bedt denne bønnen. Tre ganger har det menneskelige i ham veket tilbake for det siste, avgjørende offer. Men nå dukker menneskeslektens historie opp for verdens gjenløser. Han ser at lovens overtredere må omkomme hvis de blir overlatt til seg selv. Han ser menneskets hjelpeløshet. Han ser syndens makt. En fortapt verdens lidelser og elendighet viser seg for ham. Han ser den skjebne som truer den, og han treffer sin beslutning. Han vil frelse menneskene, hva det enn skal koste ham selv. Han tar imot bloddåpen for at millioner som holder på å gå fortapt, kan få evig liv. Han har forlatt himmelen, der alt er renhet, lykke og herlighet, for å frelse det ene fortapte får, den eneste verden som har falt i synd. Han vil ikke vike unna sin misjon. Han vil bli forsoneren for en slekt som har valgt å synde. Nå er hans bønn bare preget av underkastelse. «Kan ikke dette beger gå meg forbi, men må jeg drikke det, så la din vilje skje.»

523

Etter at traff denne avgjørelsen, falt han som døende til jorden. Hvor var nå disiplene, så de kunne holde hendene sine under hodet til sin avmektige mester, og væte pannen til ham som var «verre tilredt enn noen mann»? Jesus tråkket vinpressen alene, og av folkene var ingen med ham.6

Men Gud led med sin Sønn. Engler var vitne til Kristi sjeleangst. De så sin Herre omsluttet av legioner av demoniske krefter og hvordan han ble trykket ned av en gyselig og hemmelighetsfull redsel. Det var stillhet i himmelen. Ingen harpe ble rørt. Faderen holdt tilbake strålene av lys, kjærlighet og glans fra sin kjære Sønn. Hvis dødelige mennesker kunne ha sett englehærens forbauselse da den i stum smerte betraktet dette, ville de bedre forstått hvor utålelig synden er i hans øyne.

Da alt stod på spill

De verdener som ikke var falt i synd, og englene i himmelen, hadde med spent interesse fulgt med etter som striden nærmet seg slutten. Satan og ondskapens makter, den falne engleskaren, fulgte denne store krisen i frelsesplanen med spent oppmerksomhet. Både de gode og de onde makter ventet for å se hvilket svar som ville komme på den bønnen Kristus hadde bedt tre ganger. Engler lengtet etter å bringe lindring til Guds Sønn som led. Men de kunne ikke. Det fantes ingen vei for Guds Sønn til å slippe unna.

I denne fryktelige krisen da alt stod på spill, og den hemmelighetsfulle kalken skalv i hånden på ham som led, da åpnet himmelen seg, og et lys strålte frem midt i den mørke og stormfulle krisestunden. Den mektige engelen som står for Guds ansikt, og som hadde overtatt den posisjonen som Satan hadde mistet, kom og stod ved siden av Kristus. Han kom ikke for å ta kalken fra ham, men for å styrke ham til å drikke den, med forsikring om Faderens kjærlighet. Han kom for å gi kraft til ham som bad og som var både guddommelig og menneskelig. Han rettet blikket hans mot den åpne himmelen og fortalte om de mennesker som ville bli frelst som et resultat av hans lidelser. Han forsikret ham om at hans Far var større og mektigere enn Satan, at hans død ville føre til Satans fullstendige nederlag, og at denne verdens riker ville bli gitt til Den Høyestes hellige. Han forsikret ham om at etter all hans plage og sjelenød skulle han se lys og bli tilfreds, for han ville få se mange mennesker frelst for evig.

Kristi sjeleangst opphørte ikke, men hans tungsinn og motløshet var borte. Stormen hadde ikke på noen måte avtatt, men han som den var rettet mot, var blitt styrket til å møte den. Han gikk frem, rolig og fattet. En himmelsk fred preget det blodmerkede ansiktet. Han hadde holdt ut det som ikke noe menneske noen gang kunne tåle, for han hadde smakt dødssmerten for hvert eneste menneske.

Jesus blir tatt til fange

Disiplene som sov, var plutselig blitt vekket av det lyset som omgav Jesus. De så engelen som bøyde seg over deres Herre som lå utstrakt på

524

jorden. De så at han løftet hans hode til sitt bryst og pekte opp mot himmelen. De hørte stemmen hans som lød som den herligste musikk, og som talte trøstende og håpefulle ord. Det fikk disiplene til å minnes det som hendte på Forklarelsens berg. De husket den herlighet som hadde omgitt Jesus i templet, og Guds røst som hadde talt fra skyen. Nå ble denne samme herlighet igjen åpenbart, og de følte ikke lenger noen frykt for sin mester. Han var under Guds omsorg. En mektig engel var blitt sendt for å beskytte ham. Trette som de er, gir disiplene igjen etter for den merkelige døsighet som overvelder dem. Igjen finner Jesus dem sovende.

Sørgmodig ser han på dem og sier: «Dere sover og hviler fremdeles? Stunden er nær da Menneskesønnen skal overgis i synderes hender.» Mens han enda talte, hørte han fottrinnene til pøbelhopen som lette etter ham. Og han sa: «Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»

Ikke noe spor av den sjelekval Jesus nettopp hadde opplevd, var synlig da han gikk frem for å møte forræderen. Han stod foran disiplene og sa til flokken som nærmet seg: «Hvem leter dere etter?» De svarte: «Jesus fra Nasaret.» «Det er meg,» sa Jesus. Da han sa dette, kom den engelen som nylig hadde hjulpet ham, og stilte seg mellom ham og pøbelhopen. Et guddommelig lys strålte over ansiktet hans, og noe som lignet en due, overskygget ham. Overfor denne guddommelige herlighet kunne drapsmennene ikke holde stand et øyeblikk. De ravet vaklende tilbake. Prestene, de eldste, soldatene og til og med Judas falt til jorden som døde.

Engelen trakk seg tilbake, og lyset svant bort. Jesus hadde anledning til å komme seg unna, men han ble hvor han var, rolig og behersket. Lik en som var blitt herliggjort, stod han midt i den forherdede flokken som nå lå hjelpeløs foran ham. Disiplene så på dette, tause av forundring og ærefrykt.

Men situasjonen endret seg raskt. Pøbelhopen begynte å trenge seg innpå. De romerske soldatene, prestene og Judas samlet seg omkring Jesus. De syntes å skamme seg over sin svakhet, og fryktet for at han skulle slippe unna. Igjen spurte Jesus: «Hvem leter dere etter?» De hadde fått bevis for at han som stod foran dem, var Guds Sønn, men de ville ikke la seg overbevise. På spørsmålet: «Hvem leter dere etter?» svarte de igjen: «Jesus fra Nasaret.» Jesus sa da: «Jeg har sagt dere at det er meg. Leter dere etter meg, så la disse andre gå!» Og han pekte på disiplene. Han visste hvor svak deres tro var, og han ville verne dem mot fristelser og prøver. For deres skyld var han beredt til å ofre seg selv.

Forræderen Judas glemte ikke den rollen han skulle spille. Da pøbelen kom inn i hagen, var det han som viste vei, og øverstepresten fulgte like etter. Judas hadde gitt Jesu forfølgere et tegn og sagt: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!»7 Nå later han som om han ikke har noe med dem å gjøre. Han går helt bort til Jesus og tar ham i hånden som en fortrolig venn. Med ordene: «Vær hilset, rabbi!» kysser han ham gjentatte 

525

ganger. Det så ut som om han gråt og følte medlidenhet med Jesus.

Jesus sa til ham: «Min venn, gjør det du er kommet for å gjøre.» Stemmen skalv av sorg da han føyde til: «Judas, forråder du Menneskesønnen med et kyss?» Dette burde ha vekket forræderens samvittighet og rørt hans harde hjerte. Men nå var han blottet for æresfølelse, troskap og menneskelig medfølelse. Skamløs og trassig stod han der uten noe som tydet på at han var villig til å gi etter. Han hadde gitt seg i Satans vold, og hadde ingen kraft til å stå ham imot. Jesus avviste ikke forræderens kyss.

Pøbelhopen ble dristigere da de så at Judas rørte ved ham som de like før hadde sett herliggjort. Nå grep de fatt i Jesus og begynte å binde de hendene som alltid hadde vært opptatt med å gjøre godt.

Disiplene hadde tenkt at Jesus ikke ville gå med på å la seg gripe, for den samme kraften som hadde fått pøbelhopen til å falle til jorden som døde, kunne holdt dem hjelpeløse inntil Jesus og de som var med ham, hadde kommet seg bort. Disiplene ble skuffet og harme da det ble tatt frem tau for å binde hendene til Jesus. Sinnet flammet opp i Peter. Brått drog han sverdet og forsøkte å forsvare Mesteren. Men han greide bare å hogge øret av øversteprestens tjener. Da Jesus så hva som skjedde, gjorde han seg fri, selv om de romerske soldatene holdt ham fast, og han sa: «La være med det!» Så rørte han ved øret som var blitt skadet, og øyeblikkelig ble det legt. «Stikk sverdet på plass igjen,» sa han til Peter. «For den som griper til sverd, skal falle for sverd. Mener du at jeg ikke kan be min Far, og han ville straks sende meg mer enn tolv legioner engler?» En legion i stedet for hver av disiplene! Hvorfor redder han ikke seg selv og oss? tenkte disiplene. Som svar på den tanken de ikke hadde gitt uttrykk for, føyde Jesus til: «Men hvordan skulle da skriftene bli oppfylt, de som sier at dette må skje?» «Skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?»

De jødiske lederes offisielle verdighet hindret dem ikke fra å ta del i forfølgelsen av Jesus. Å få arrestert ham var altfor viktig til å bli overlatt til underordnede. De utspekulerte prestene og eldste hadde slått seg sammen med tempelvakten og folkehopen som fulgte med Judas til Getsemane. Hvilket selskap å slutte seg til for disse verdige menn - en pøbelflokk som var på jakt etter spenning, og utrustet med alle slags redskaper som om de drev jakt på et villdyr!

Jesus snudde seg mot prestene og de eldste og festet sitt forskende blikk på dem. Det han sa, ville de aldri kunne glemme så lenge de levde. Det var som skarpe piler fra Den Allmektige. Med verdighet sa han: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en røver. Dag etter dag satt jeg og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke.» Dere hadde all mulig anledning til å legge hånd på meg, men dere gjorde ingen ting. Natten passer bedre for den gjerning dere gjør. «Dette er deres time, nå er det mørket som rår.»

Disiplene ble skrekkslagne da de så at Jesus lot seg grip og binde. De følte seg støtt fordi han lot denne ydmykelsen ramme ham selv og

526

dem. De kunne ikke forstå hvorfor han handlet slik, og de klandret ham for at han gav seg pøbelen i vold. I harme og frykt foreslo Peter at de skulle redde seg selv, og de fulgte hans forslag. «Da forlot alle disiplene ham og flyktet.» Men Jesus hadde på forhånd sagt at de ville forlate ham: «Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg.»8

Matt 26,36-56; Mark ]4,32-50; Luk 22,39-53; Joh 18,1-12

Kapittel 75:

For jødenes domstol

I hast førte de Jesus av sted over Kedron-bekken, forbi hager og olivenlunder og gjennom gatene i den sovende byen. Det var over midnatt, og støyen fra folkehopen som fulgte ham, lød skjærende i den stille natteluften. Jesus var bundet og ble voktet nøye. Det var smertefullt for ham å bevege seg. Men de som hadde grepet ham, skyndte seg ivrig av sted med ham til den tidligere øverstepresten Annas' residens.

Forhørt av Annas

Annas var overhodet for den prestefamilien som hadde ansvaret for tjenesten. Av aktelse for hans alder anerkjente folket ham som øversteprest. Hos ham søkte man råd, og det han tilrådet, ble fulgt som om det var Guds egen røst. Han måtte være den første til å møte Jesus som nå var fange i prestenes makt. Han måtte også være til stede under forhøret av ham, fordi de fryktet at den mindre erfarne Kaifas ikke skulle være i stand til å oppnå det som var deres hensikt. Ved denne anledningen ville de benytte seg av hans sluhet, list og skarpsindighet, for de måtte i alle fall være sikre på å få Jesus dømt.

Formelt skulle han forhøres av Det høye råd, men Annas foretok et foreløpig forhør av ham. Under det romerske styret kunne Rådet ikke avsi dødsdom. Det kunne bare forhøre en fange og avsi en dom som skulle stadfestes av de romerske myndigheter. Det var derfor nødvendig å komme frem med slike anklager som romerne ville betrakte som kriminelle. De måtte dessuten finne på en anklage som også etter jødenes oppfatning ville føre til domfellelse.

Ikke så få av prestene og rådsherrene var blitt overbevist av Kristi undervisning. Det var bare frykten for å bli utstøtt fra synagogen som hindret dem i å bekjenne ham. Prestene husket godt innvendingen Nikodemus tidligere hadde kommet med: «Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?» 1 Den gangen hadde dette ført til at rådsmøtet ble avbrutt, og deres planer ble forpurret.

Nå ble ikke Josef fra Arimatea og Nikodemus innkalt. Men det var andre som kanskje ville våge å uttale seg og hevde rett og rettferdighet. Forhøret 

529

måtte bli ledet på en slik måte at Rådets medlemmer ble enige om å ta standpunkt mot Jesus.

Det var to anklager som prestene ønsket å fremme. Hvis man kunne bevise at Jesus var gudsbespotter, ville han bli fordømt av jødene. Hvis han ble erklært skyldig i oppvigleri, ville romerne sikkert dømme ham. Annas prøvde først å få fastslått den andre av disse anklagene. Derfor spurte han Jesus ut om hans disipler og hans lære, i håp om at han skulle si noe som kunne gi ham bevismateriale som han kunne benytte. Han hadde til hensikt å lokke frem en eller annen uttalelse til bevis for at Jesus prøvde å danne en hemmelig organisasjon i den hensikt å opprette et nytt rike. Deretter ville prestene kunne overlevere ham til romerne som en fredsforstyrrer og opprørsleder. 

Kristus leste prestens hensikt som en åpen bok. Som om han så inn i dypet av anklagerens sjel, avviste han at det fantes noen hemmelig overenskomst mellom ham og dem som fulgte ham, eller at han samlet dem i hemmelighet for å kunne skjule sine planer. Han hadde ingen hemmeligheter når det gjaldt hans hensikter og hans lære. «Jeg har talt åpent og fritt til alle,» svarte han. «Alltid har jeg undervist i synagoger og i templet, der alle jøder kommer sammen; i det skjulte har jeg ikke talt.»

Jesus viste hvilken motsetning det var mellom hans egen måte å virke på og de metodene hans anklagere brukte. I månedsvis hadde de vært på jakt etter ham og forsøkt å legge en felle for ham og få ham fremstilt for en hemmelig domstol. Ved falsk edsavleggelse kunne de oppnå det som var umulig ved hederlige midler. Nå holdt de på å gjennomføre sine hensikter, Når han ble pågrepet ved midnattstider av en pøbelhop, når han ble hånet og mishandlet før han var dømt, eller endog anklaget, var det deres arbeidsmetode, men ikke hans. Deres handlemåte var i strid med loven. Deres egne regler slo fast at ethvert menneske skulle bli behandlet som uskyldig inntil det motsatte var bevist. Prestene var faktisk domfelt av sine egne regler. 

Henvendt til ham som spurte ham ut, sa Jesus: «Hvorfor spør du meg?» Hadde ikke prestene og rådsherrene sendt ut spioner som skulle overvåke hans bevegelser og rapportere hvert eneste ord han sa? Hadde ikke disse utsendingene, vært til stede hver gang folk kom sammen, og underrettet prestene om alt han hadde sagt og gjort? «Spør heller dem som har hørt meg, hva jeg har talt til dem. De vet hva jeg har sagt.»

Den bestemte måten Jesus svarte på, gjorde at Annas ble taus. Han fryktet for at Kristus skulle si noe om hans handlemåte som han helst ville holde skjult. Derfor sa han ikke mer til ham denne gangen. En av vaktene ble sint da: han så at Annas var brakt til taushet. Han slo Jesus i ansiktet og sa: «Er det slik du svarer øverstepresten?» 

Rolig svarte Jesus: «Har jeg sagt noe galt, så før bevis for det! Men var det rett det jeg sa, hvorfor slår du meg da?» Han gjengjeldte ikke med hissige ord. Hans rolige svar kom fra en som var syndfri, tålmodig og mild og som ikke lot seg provosere.

Det var en lidelse for Kristus å bli utskjelt og hånet. Han ble utsatt for

530

enhver form for skammelig behandling fra de menneskene han selv hadde skapt, og som han nå var i ferd med å ofre seg for. Hans lidelse stod i forhold til hans fullkomne hellighet og hans hat til synden. Det var et stadig offer for ham å bli satt under forhør av mennesker som oppførte seg som demoner. Å være omgitt av slike som var under Satans kontroll, var opprørende for ham. Han visste at ved å la sin guddomsmakt stråle frem, kunne han på et øyeblikk kvitte seg med sine grusomme plageånder. Dette gjorde alt sammen så mye vanskeligere å tåle.

Jødene ventet på en Messias som skulle åpenbare seg med ytre prakt. De ventet at han ved et eneste lynglimt av overveldende viljekraft skulle endre menneskenes tenkesett så de skulle anerkjenne hans overhøyhet. De trodde at han på den måten skulle sikre seg opphøyelse for sin egen del og tilfredsstille deres ærgjerrige håp. Når Jesus derfor ble behandlet med forakt, ble han sterkt fristet til å åpenbare sin guddommelige natur. Med et ord eller et blikk kunne han tvinge sine forfølgere til å erkjenne at han var herre over konger og herskere, over prester og tempel. Men den vanskelige oppgaven for ham var å holde seg til den status han hadde valgt: å være ett med menneskeheten.

Himmelens engler var vitne til hver eneste handling som ble begått mot deres kjære leder. De lengtet etter å utfri Kristus. Når englene handler etter Guds vilje, er de allmektige. På Kristi befaling utryddet de en gang 185 000 mann av assyrerhæren i løpet av en natt. Hvor lett ville det ikke ha vært for englene når de så det skammelige som hendte da Jesus ble forhørt, å vise sin harme ved å tilintetgjøre Guds motstandere! Men de fikk ingen befaling om å gjøre det. Han som kunne ha dømt sine fiender til døden, holdt ut deres grusomhet. Hans kjærlighet til sin Far, og det løfte han hadde gitt fra verdens grunnvoll ble lagt om å ta på seg syndebyrden, gjorde at han tålte den brutale behandling fra dem han var kommet fot å frelse. Det var en del av hans frelseroppgave at han i sin menneskelighet skulle bære all den mishandling og hån som mennesker kunne overøse ham med. Menneskehetens eneste håp var at Kristus underkastet seg all den lidelse som mennesker kunne påføre ham.

Jesus hadde ikke sagt noe som hans anklagere kunne benytte til sin fordel. Likevel ble han holdt bundet som et tegn på at han var dømt. Likevel måtte det foreligge noe som hadde et ytre preg av lov og rett. Derfor var det nødvendig at det formelt ble holdt en lovlig rettergang. Myndighetene var bestemt på å fremskynde- dette. De visste hvilken aktelse folket hadde for Jesus, og de fryktet for at hvis ryktet om pågripelsen kom ut, ville det bli gjort forsøk på å befri ham. Og hvis forhøret og avrettingen ikke skjedde straks, ville det bli en ukes utsettelse på grunn av påsken. Dette kunne ødelegge deres planer.

Når det gjaldt å sikre seg at Jesus ble domfelt, satte de i stor grad sin lit til pøbelhopens medvirkning. Mange i denne folkemengden hørte til bunnsjiktet i Jerusalem. Skulle saken bli utsatt en uke, ville opphisselsen avta, og det ville sannsynligvis komme omslag i stemningen. Den mer respektable del av befolkningen ville ta parti for Jesus, og mange

531

ville stå frem og forsvare ham og bringe for dagen de mektige gjerninger han hadde gjort. Dette ville vekke folkets harme mot Det høye råd. Rådets fremgangsmåte i saken ville bli fordømt, og Jesus ville bli løslatt så han kunne ta imot folkemengdens hyllest. Derfor bestemte prestene og rådsherrene seg for at før deres planer ble kjent, skulle Jesus overleveres til romerne.

For øverstepresten Kaifas

Aller først måtte de finne på noe å anklage ham for. Hittil hadde de ikke funnet noe som helst. Annas gav beskjed om at Jesus skulle fremstilles for Kaifas. Han hørte til saddukeerne, og noen av dem var Jesu farligste fiender. Selv om Kaifas manglet karakterstyrke, var han like hard, hjerteløs og hensynsløs som Annas. Han ville ikke sky noe middel for å rydde Jesus av veien. Det var tidlig på morgenen og svært mørkt. I lyset fra fakler og lykter drog den væpnede flokken av sted til øversteprestens palass med fangen. Mens rådsrnedlemmene holdt på å samles, spurte Annas og Kaifas ham ut igjen, men uten resultat.

Da rådsrnedlemmene var samlet, inntok Kaifas sin plass som Rådets leder. På hver side satt dommerne og de som var særlig interessert i forhøret. De romerske soldatene stod vakt på plattformen nedenfor. Ved siden av den opphøyde plassen der øverstepresten satt, stod Jesus. Folkemengden hadde blikket festet på ham. Det rådde en intens spenning. I hele forsamlingen var Jesus den eneste som var rolig og fattet. Selve luften omkring ham syntes å være gjennomtrengt av en hellig innflytelse.

Kaifas betraktet Jesus som sin rival. Den iver folket viste for å høre Jesus, og deres tilsynelatende villighet til å ta imot hans lære, hadde vakt bitter misunnelse hos øverstepresten. Men når Kaifas nå betraktet fangen, ble han slått av beundring for hans edle og verdige holdning. Han følte seg overbevist om at denne mannen hadde spesiell forbindelse med Gud. I neste øyeblikk avviste han hånlig denne tanken. Så hørtes stemmen hans da han med et spottende og hovmodig tonefall forlangte at Jesus skulle gjøre et av sine store mirakler for dem. Men Jesus lot som om han ikke hørte det. Folket sammenlignet den opphissede og hatske opptreden av Annas og Kaifas med Jesu rolige og majestetiske holdning. Selv i denne forherdede folkemassens sinn trengte dette spørsmålet seg frem: Skal denne mannen som er så lik Gud i sitt vesen, dømmes som forbryter?

Kaifas merket stemningen som preget folkemengden, og derfor fremskyndet han forhøret. Det rådde stor forvirring blant Jesu fiender. De var oppsatt på å sikre seg at han ble domfelt, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Rådsmedlemmene var delt mellom fariseerne og saddukeerne. Det var bittert fiendskap og strid mellom dem. Visse omstridte punkter torde de ikke berøre av frykt for krangel. Med noen få ord kunne Jesus ha satt deres fordommer opp mot hverandre, og kunne på den måten ha vendt deres forbitrelse bort fra ham selv. Kaifas var klar over dette, og han ville unngå at det oppstod strid.

532

Det var rikelig med vitner til stede som kunne bevise at Jesus hadde gått hardt ut mot prestene og de skriftlærde, og at han hadde kalt dem hyklere og mordere. Men det var ikke hensiktsmessig å bringe frem slike vitnemål. I sine skarpe sammenstøt med fariseerne hadde saddukeerne brukt et lignende språk overfor dem, og et slikt vitnemål ville ikke ha noen vekt hos romerne, som selv følte avsky for fariseernes hykleri. Det var mange beviser for at Jesus ikke hadde tatt hensyn til jødenes vedtekter og hadde talt respektløst om mange av deres forordninger. Men når det gjaldt vedtekter, var fariseerne og saddukeerne nærmest dødsfiender. Heller ikke dette ville ha noen vekt hos romerne. Kristi fiender våget ikke å anklage ham for sabbatsbrudd, for at ikke en undersøkelse skulle åpenbare hva slags virksomhet han drev. Hvis hans helbredelsesundere ble gjort kjent, ville det ødelegge den planen prestene hadde lagt.

Falske vitner var blitt bestukket for å anklage Jesus for å egge til opprør og prøve å grunnlegge en uavhengig stat. Men deres vitnesbyrd viste seg å være svevende og motstridende. Under forhøret motsa de sine egne uttalelser.

Tidlig i sin virksomhet hadde Jesus sagt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.» I profetisk billedspråk hadde han på den måten forutsagt sin egen død og oppstandelse. «Han talte om sitt legemes tempel.»2 Dette hadde jødene oppfattet bokstavelig, som om det henviste til templet i Jerusalem. Av alt det Jesus hadde sagt, fant prestene ikke noe som de kunne benytte mot ham, uten dette. Ved å mistolke denne uttalelsen håpet de å oppnå en fordel.

Romerne hadde tatt del i gjenoppbyggingen og utsmykkingen av templet, og de var meget stolte av det. Enhver forakt for templet ville sikkert vekke deres harme. På dette feltet kunne romere og jøder, fariseere og saddukeere finne hverandre, for alle hadde stor ærbødighet for templet.

Når det gjaldt dette punktet, fant man to vitner som ikke var så motstridende i sine vitnesbyrd som de andre hadde vært. Den ene av dem, som var blitt betalt for å anklage Jesus, uttalte: «Denne mannen har sagt: Jeg kan rive ned Guds tempel og bygge det opp igjen på tre dager.» Slik ble Jesu ord feilsitert. Var de blitt gjengitt nøyaktig, ville de ikke ha ført til domfellelse, selv ikke i Det høye råd. Hadde Jesus vært et vanlig menneske slik som jødene hevdet, ville hans uttalelse bare ha tydet på en meningsløs og skrytende arroganse. Men å få det til å være gudsbespottelse, ville være uråd. Selv om ordene ble feilaktig gjengitt av de falske vitnene, inneholdt de ikke noe som romerne ville betrakte som en forbrytelse som fortjente dødsstraff.

Tålmodig hørte Jesus på de motstridende vitnemål. Han kom ikke med et ord til selvforsvar. Til sist ble hans anklagere forvirret og rasende. Forhøret førte ikke til noe. Det så ut til at deres intrigespill skulle mislykkes. Kaifas var desperat. Nå fantes det bare en eneste utvei: Jesus måtte tvinges til å dømme seg selv. Øverstepresten reiste seg fra dommersetet. Ansiktet var fordreid av sinnsopprør, og hans stemme og

533

opptreden viste tydelig at hvis det hadde stått til ham, ville han slått ned fangen som stod foran ham. «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» utbrøt han.

Jesus holdt seg taus. «Han ble mishandlet, men bar det ydmykt; han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes, lik sauen som tier når den klippes. Han åpnet ikke sin munn.»3

«Er du Messias?»

Til slutt løftet Kaifas høyre hånd mot himmelen og sa til Jesus i form av en høytidelig ed: «Ved den levende Gud byr jeg deg å si oss: Er du Messias, Guds Sønn?»

Overfor denne utfordringen kunne Jesus ikke være taus. Det var en tid til å tie og en tid til å tale. Han hadde ikke sagt noe før han ble spurt direkte. Han visste at å svare ville bety den sikre død. Men spørsmålet var kommet fra nasjonens øverste anerkjente myndighet og i Guds navn. Jesus ville ikke unnlate å vise tilbørlig aktelse for loven. Og mer enn det:

Hans eget forhold til Faderen ble dratt i tvil. Han måtte tydelig si fra om hvem han var og hvorfor han var kommet. Han hadde sagt til disiplene: «Den som bekjenner meg for menneskene, ham skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen.»4 Nå gjentok han dette ved sitt eget eksempel.

Alle lyttet spent, og hvert øye var festet på ham da han svarte: «Du har sagt det.» En himmelsk glans syntes å lyse opp det bleke ansiktet da han føyde til: «Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer.»

Et øyeblikk strålte Kristi guddommelighet gjennom hans menneskelige skikkelse. Øverstepresten vek tilbake for Kristi gjennomtrengende blikk. Dette blikket syntes å lese hans skjulte tanker og brenne seg inn i hans sinn. Aldri så lenge han levde, glemte han dette blikket fra Guds forfulgte Sønn.

«Fra nå av skal dere få se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer,» sa Jesus. Med denne uttalelsen fremstilte Jesus det motsatte av det som nå fant sted. Han som var livets og herlighetens Herre, skulle sitte ved Guds høyre hånd. Han skulle dømme hele verden, og ingen ville kunne anke hans avgjørelser. Da ville alt som var skjult, komme frem i lyset, og det ville bli avsagt dom over enhver etter hans gjerninger.

Øverstepresten ble skremt av det Jesus sa. Tanken på at de døde skulle oppstå igjen og stilles for Guds domstol for å få igjen etter sine gjerninger, var en redselsfull tanke for Kaifas. Han ønsket ikke at han en gang i fremtiden skulle bli dømt etter sine gjerninger. I raske glimt så han som i et panorama det som skulle skje ved den endelige dom. Et øyeblikk så han det fryktelige synet da gravene gav tilbake de døde, sammen med de hemmeligheter som han håpet ville være skjult for all evighet. Et øyeblikk følte han som han stod foran den evige dommer, og at

534

han som ser alt, leste hans innerste, og åpenbarte hemmeligheter som han trodde var gjemt sammen med de døde.

Scenebildet forsvant for øversteprestens blikk. Kristi ord stakk saddukeeren Kaifas i hjertet. Han hadde forkastet læren om oppstandelsen, dommen og et liv etter dette. Nå ble han fylt med djevelsk raseri. Skulle denne mannen som stod som fange foran ham, ha lov til å angripe de teorier som betydde aller mest for ham? Han flerret embetsdrakten så folket kunne se hans tilsynelatende forferdelse, og forlangte at fangen, uten ytterligere prosedyre, skulle dømmes for gudsbespottelse. «Hva skal vi nå med vitner?» spurte han. «Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Og alle fordømte ham .

Overbevisning blandet med forbitrelse fikk Kaifas til å handle slik han gjorde. Han var rasende på seg selv fordi han trodde Kristi ord. I stedet for å ha et knust hjerte i dyp erkjennelse av sannheten, og bekjenne at Jesus var Messias, rev han i stykker prestedrakten i hårdnakket motstand. Denne handlingen hadde en dyp betydning. Lite var Kaifas klar over dens mening. Ved denne handling, som ble utført for å påvirke dommerne og sikre at Kristus ble dømt, fordømte han seg selv. Etter loven var han uskikket for prestetjenesten. Han hadde avsagt dødsdommen over seg selv.

En øversteprest måtte ikke flerre klærne. Ifølge den levittiske loven var dette forbudt under dødsstraff. Ikke under noen omstendigheter og ikke ved noen anledning måtte han rive embetsdrakten i stykker. Det var skikk blant jødene å rive klærne i stykker når venner døde. Men prestene måtte ikke følge denne skikken. Kristus hadde gitt Moses uttrykkelig pålegg om dette.5

Alt det som presten hadde på seg, skulle være helt og uten lyte. Denne vakre embetsdrakten symboliserte egenskapene hos ham som var det store motstykke, Jesus Kristus. Ikke noe annet enn det fullkomne, i klesdrakt og holdning, i ord og ånd, ville være akseptabelt for Gud. Han er hellig, og den jordiske gudstjeneste måtte være et bilde på hans herlighet og fullkommenhet. Ikke noe annet enn fullkommenhet kunne være en passende fremstilling av det hellige ved den himmelske tjeneste.

Et dødelig menneske kunne rive i stykker sitt eget hjerte ved å vise anger og ydmykhet. Dette ville Gud anerkjenne. Men det måtte ikke komme noen rift i prestedrakten, for det ville skjemme fremstillingen av de himmelske ting. Den øverstepresten som våget å utøve det hellige embete og forrette tjeneste i helligdommen med en flerret embetsdrakt, ble sett på som om han hadde vendt seg bort fra Gud. Ved å rive klærne i stykker fraskrev han seg muligheten til å kunne utøve sitt embete. Han var ikke lenger godkjent av Gud som tjenestegjørende prest. Den handlemåten Kaifas her la for dagen, åpenbarte onde tilbøyeligheter og menneskelig ufullkommenhet.

Ved å rive i stykker embetsdrakten satte Kaifas Guds lov ut av kraft for å følge menneskelige tradisjoner. En lov som mennesker hadde laget, tillot at en prest var skyldfri når han viste sin avsky for synd ved å

535

flerre embetsdrakten i tilfelle av gudsbespottelse. Slik ble Guds lov satt ut av kraft på grunn av menneskelige lover.

Folket fulgte med interesse alt det øverstepresten foretok seg. Og Kaifas tenkte det ville gjøre virkning at han la sin fromhet for dagen. Men ved denne handlingen som var ment som en anklage mot Kristus, hånte han ham som Gud hadde sagt dette om: «Mitt navn er i ham.»6 Han gjorde seg skyldig i gudsbespottelse. Mens han selv stod under Guds dom, avsa han dommen over Kristus som gudsbespotter.

Da Kaifas rev klærne i stykker, var hans handling betegnende for den stilling jødefolket som nasjon for ettertiden ville innta overfor Gud. Det folket som en gang var gjenstand for Guds spesielle gunst, var i ferd med å vende ham ryggen. De holdt på å bli et folk som han ikke ville vedkjenne seg. Da Kristus på korset ropte: «Det er fullbrakt!» og forhenget i templet revnet i to, forkynte den hellige vekter at jødefolket hadde forkastet ham som var motstykket til alle deres symboler, virkeligheten bak alle deres skyggebilder. Israel var skilt fra Gud. Med rette kunne Kaifas da spjære sin embetsdrakt som uttrykk for at han gav seg ut for å være et forbilde på den store øversteprest. Den hadde ikke lenger noen mening for ham eller for folket. Da kunne øverstepresten rive i stykker drakten i avsky for seg selv og for sitt folk.

Det høye råd hadde erklært Jesus skyldig til dødsstraff. Men det var i strid med jødisk lov å forhøre en fange om natten. En rettskraftig dom kunne bare avsies i dagslys og i fullt rådsmøte. Til tross for dette ble Jesus nå behandlet som en dømt forbryter og overlatt til å bli trakassert av de sletteste mennesker.

Øversteprestens residens var bygd slik at det var en åpen gårdsplass i midten. Her hadde soldatene og folkemengden samlet seg. Over denne plassen ble Jesus ført til vaktrommet. Fra alle kanter ble han møtt med hånsord fordi han hevdet at han var Guds Sønn. Hans egne ord om å «sitte ved Kraftens høyre hånd» og «komme på himmelens skyer» ble gjentatt med spott og hån.

Mens han var i vaktrommet og ventet på rettergangen, var han uten beskyttelse. Den uvitende folkemengden hadde sett den grusomme behandling han fikk i Rådet, og dette benyttet de til fritt å gi uttrykk for alle sine djevelske tilbøyeligheter. Jesu edle opptreden og guddommelige holdning gjorde dem rasende. Hans ydmykhet, hans uskyld og hans tålmod fylte disse menneskene med et djevelsk hat. Barmhjertighet og rett ble tråkket på. Aldri var noen forbryter blitt behandlet på en så umenneskelig måte som tilfellet var med Guds Sønn.

Peter fornekter Jesus

Men det var en smerte som rev i Jesu hjerte. Det slaget som pinte ham mest, kunne ingen fiende ha gitt ham. Mens han ble utsatt for det uverdige forhøret hos Kaifas, var han blitt fornektet av en av sine egne disipler.

536

Etter at disiplene hadde forlatt Jesus i hagen, våget to av dem å følge etter pøbelhopen som hadde tatt Jesus til fange. Det var Peter og Johannes. Prestene gjenkjente Johannes som en av Jesu velkjente disipler og lot ham komme inn i rådssalen. De håpet at når han ble vitne til den ydmykelse som lederen hans ble utsatt for, ville han avvise tanken om at han skulle være Guds Sønn. Johannes spurte også for Peter, og også han fikk slippe inn.

Ute på gårdsplassen var det tent et bål, for det var den kaldeste tiden på natten, like før daggry. En gruppe samlet seg omkring ilden, og i sitt uvørne overmot tok Peter plass blant dem. Han ønsket ikke at noen skulle kjenne ham igjen som en av Jesu disipler. Ved at han på en likegyldig måte blandet seg med hopen, håpet han å bli tatt for en av dem som hadde ført Jesus til øversteprestens gård.

Men da skjæret fra ilden opplyste ansiktet til Peter, så den kvinnen som holdt vakt ved døren, granskende på ham. Hun hadde lagt merke til at han kom inn sammen med Johannes. Hun festet seg ved det triste uttrykket i ansiktet hans og tenkte at han kanskje kunne være en av Jesu disipler. Som en av tjenerne i Kaifas' hus var hun nysgjerrig etter å vite det. Hun sa til Peter: «Er du også en av disiplene hans?» Peter ble skremt og forvirret. Alles øyne var plutselig rettet mot ham. Han lot som han ikke forstod henne, men hun stod fast på sitt og sa til dem som var rundt henne, at denne mannen var sammen med Jesus. Peter følte at han var nødt til å svare, og sa sint: «Kvinne, jeg kjenner ham ikke!» Dette var den første fornektelsen. Og straks gol hanen.

Å, Peter! Så snar du var til å skamme deg over din mester! Så snar du var til å fornekte din Herre!

Da Johannes kom inn på gårdsplassen, prøvde han ikke å legge skjul på at han var en av Jesu etterfølgere. Han blandet seg ikke med den barske flokken som hånet hans mester. Ingen spurte ham om noe, for han påtok seg ingen falsk rolle som ville utsette ham for mistanke. I stedet fant han seg en stille krok hvor pøbelen ikke ville legge merke til ham, men der han likevel kunne være så nær Jesus som det var mulig for ham å komme. Her kunne han se og høre alt som fant sted da hans Herre ble forhørt.

Peter hadde ikke regnet med å bli avslørt. Ved å ta på seg en likegyldig mine stilte han seg på fiendens grunn, og han ble et lett bytte for fristelse. Hvis han var blitt oppfordret til å kjempe for Jesus, ville han ha vært en modig stridsmann. Men da hånens og foraktens pekefinger ble rettet mot ham, viste han seg som en kujon. Mange som ikke viker tilbake for aktiv kamp for sin Herre, blir drevet til å fornekte sin tro på grunn av latterliggjørelse. Ved å søke samvær med dem de burde unngå, utsetter de seg selv for fristelse. De innbyr fienden og kommer til å si og gjøre det som de under andre forhold aldri ville ha gjort. En Kristi disippel som i våre dager skjuler sin tro av frykt for lidelse eller hån, fornekter sin Herre like virkelig som Peter gjorde i øversteprestens gård.

537

Peter lot som om han ikke interesserte seg for det som skjedde under forhøret, men han krympet seg av sorg da han hørte de grusomme hånsord og så den mishandling Jesus ble utsatt for. Dessuten var han overrasket over at Jesus ville ydmyke seg selv og sine venner ved å finne seg i en slik behandling. For å skjule sine virkelige følelser prøvde han å jatte med Jesu forfølgere i deres upassende spøk og skjemting. Men hans oppførsel virket unaturlig. Hans handlemåte var en løgn. Mens han forsøkte å snakke som om tingene ikke angikk ham, kunne han ikke holde tilbake uttrykk av harme over måten de behandlet hans Herre på.

For andre gang ble oppmerksomheten rettet mot ham, og igjen ble han beskyldt for å være en etterfølger av Jesus. Nå erklærte han med en ed: «Jeg kjenner ikke denne mannen.» Men han fikk enda en anledning. En time etter spurte en av øversteprestens tjenere, en nær slektning av den mannen Peter hadde hogd øret av: «Så ikke jeg deg i hagen sammen med ham?» Andre sa: «Visst er du en av dem. Du er jo galileer.» «Dialekten røper deg.» Nå ble Peter rasende. Jesu disipler var kjent for sin likefremme tale. For å føre dem som spurte ham, fullstendig bak lyset, og forsvare den rollen han prøvde å spille, fornektet han nå sin Herre med å «banne og sverge». Igjen gol hanen. Denne gangen hørte Peter det, og han mintes Jesu ord: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.»7

Knapt hadde Peter uttalt de nedverdigende edene - og det skingrende hanegal klang fremdeles i ørene hans - så snudde Jesus seg bort fra dommernes truende blikk og så på Peter. Samtidig ble Peters øyne dratt mot Jesus. I dette milde ansiktet så han dyp medlidenhet og sorg, men ingen harme.

Synet av det bleke, lidende ansiktet, de skjelvende leppene og blikket som var fullt av medlidenhet og tilgivelse, traff ham rett i hjertet som en pil. Samvittigheten våknet. Alt kom tilbake i minnet hans. Peter husket det løftet han hadde gitt bare noen få timer tidligere, at med sin Herre var han beredt til å gå både i fengsel og død. Han husket også hvor sorgtung han ble da Jesus sa til ham oppe på salen at han den samme natten ville fornekte sin Herre tre ganger. Peter hadde nettopp bedyret at han ikke kjente Jesus. Nå innså han med bitter sorg hvor godt Jesus kjente ham, og hvor nøyaktig han hadde lest hans innerste vesen. Jesus visste om den falskhet i hjertet som han ikke engang selv kjente til.

En flom av minner veltet inn over Peter. Jesu barmhjertighet, hans godhet og langmodighet, hans mildhet og tålmodighet overfor sine feilende disipler - alt sammen husket han. I sitt sinn gjenkalte han advarselen: «Simon! Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg bad for deg at din tro ikke måtte svikte.»8 Han tenkte med gru tilbake på sin egen utakknemlighet, sin falskhet og mened. Da han på ny vendte blikket mot Jesus, så han en vanhellig hånd som var løftet for å slå ham i ansiktet. Peter holdt ikke ut det han så. Fullstendig knust banet han seg vei ut.

Han hastet av sted i ensomhet og mørke uten å vite og uten å bry seg

538

om hvor det bar hen. Til sist endte han opp i Getsemane. Det som hadde funnet sted der noen få timer tidligere, stod levende for ham. Han så sin Herres lidende ansikt som var merket av den blodige svetten og fordreid av sjelekval. Med bittert samvittighetsnag husket han hvordan Jesus i sorg og angst hadde kjempet alene i bønn, mens de som skulle stått sammen med ham i prøvens stund, lå og sov. Han husket hans alvorsfulle formaning: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!»9 Igjen så han for seg det som fant sted under forhøret. Det var som tortur for hans blødende hjerte å vite at hån hadde lagt den tyngste byrden til Jesu ydmykelse og sorg. På dette stedet, der Jesus i dyp angst hadde utøst sin sjel for Faderen, kastet Peter seg på jorden og ønsket seg døden.

Det var mens Peter sov, da Jesus bød ham å våke og be, at han beredte veien for sin store synd. Alle disiplene led et stort tap ved å sove i denne skjebnesvangre stunden. Jesus visste om den ildprøven de måtte gjennom. Han visste hvordan Satan ville arbeide for å lamme deres sanser så de ikke ble beredt til prøven. Derfor gav han dem denne advarselen, Hvis disse timene i hagen var blitt brukt til å våke og be, ville ikke Peter ha vært overlatt til å stole på sin egen sviktende styrke, og han ville ikke ha fornektet sin Herre. Hadde disiplene våket sammen med Jesus i hans dype smerte, ville de vært forberedt på å se hans lidelser på korset. I noen grad ville de ha forstått hva hans overveldende sjelekval bestod i. De ville ha vært i stand til å minnes hans ord da han forutsa sin lidelse, død og oppstandelse. I den mørkeste og mest prøvende stund ville noen håpets stråler ha opplyst mørket og holdt deres tro oppe.

Anklaget og dømt

Så snart det ble dag, møttes Det høye råd igjen, og på ny ble Jesus ført frem for Rådet. Han hadde sagt om seg selv at han var Guds Sønn, og de tolket hans ord slik at de kunne brukes som en anklage mot ham. Men de kunne ikke dømme ham på grunnlag av dette, for mange av dem hadde ikke vært til stede ved møtet om natten, og de hadde ikke hørt det han hadde uttalt. Og de visste at den romerske domstol ikke ville finne noe i dette som fortjente dødsstraff. Men hvis de fikk ham til å gjenta sine uttalelser i alles påhør, ville de kunne oppnå sin hensikt. Hans påstand om å være Messias kunne de da fremstille som opprørsplaner mot romermakten.

«Er du Messias, så si det,» sa de. Men Jesus holdt seg taus. De fortsatte med å kryssforhøre ham. Til slutt svarte han bedrøvet: «Selv om jeg sier det, vil dere ikke tro meg, og om jeg spør, vil dere ikke svare.» Men for at de ikke skulle ha noen unnskyldning, kom han med denne alvorlige advarsel: «Fra nå av skal Menneskesønnen sitte ved den mektige Guds høyre hånd.»

Da spurte de alle: «Du er altså Guds Sønn?» Han svarte: «Dere sier selv at jeg er det.» Da sa de: «Hva skal vi nå med vitnesbyrd? Vi har jo selv hørt det av hans egen munn.»

540

Ifølge den tredje domsavsigelsen av de jødiske myndigheter, måtte Jesus dø. Det eneste som nå var nødvendig, mente de, var at romerne stadfestet dommen og overgav ham til dem.

Så fulgte tredje omgang med skjellsord og hån, enda verre enn det han ble utsatt for av den uvitende folkehopen. Og dette fant sted i nærvær av prestene og rådsherrene og med deres samtykke. Enhver følelse av medlidenhet og menneskelighet var forsvunnet fra dem. Om deres argumenter var svake og ikke greide å bringe ham til taushet, så hadde de andre våpen. Det var slike våpen som gjennom alle tider har vært brukt for å lukke kjetteres munn - lidelse, vold og død.

Da dommen ble avsagt, ble folket besatt av djevelsk raseri. Ropene deres var som av ville dyr. Folkemengden løp frem mot Jesus og ropte:

Han er skyldig, han må dø! Hadde det ikke vært for de romerske soldatene, ville Jesus ikke levd lenge nok til å bli naglet til korset. Han ville blitt slitt i stykker for øynene på dommerne hvis ikke de romerske myndigheter hadde grepet inn og med våpenmakt holdt pøbelhopen tilbake.

Hedenske soldater ble opprørt over den brutale behandling av en som det ikke forelå noe bevis mot. Romerske talsmenn erklærte at ved å avsi dom over Jesus, krenket jødene romermakten, og at det endog var i strid med jødenes egen lov å dømme en person til døden på grunnlag av hans eget vitnemål. Disse innvendinger førte til en kort stans i forhandlingene. Men de jødiske lederne var like ufølsomme for medlidenhet som for skam.

Prester og rådsherrer glemte den verdighet som var forbundet med deres embete, og skjelte ut Jesus med stygge tilnavn. De hånte ham på grunn av hans herkomst. De erklærte at når han formastet seg til å gjøre kjent at han var Messias, fortjente han den mest vanærende død. De mest tøylesløse gav seg til å behandle ham på den skammeligste måte. Et gammelt klesplagg ble kastet over hodet hans, og hans forfølgere slo ham i ansiktet og sa: «Nå kan du være profet, Messias. Si oss hvem som slo deg!» Da klesplagget ble fjernet, var det en stakkar som spyttet ham i ansiktet.

Guds engler merket seg hvert sårende blikk, hvert ord og hver handling mot deres kjære Herre. En dag vil disse skamløse personer som hånet Kristus og spyttet ham i ansiktet, se dette ansiktet i dets herlighet når det stråler klarere enn solen.

Matt 26,57-75; 27,1; Mark 14,53-72; 15,1; Luk 22,54-71; . Joh 18,13-27

Kapittel 76:

Judas

Beretningen om Judas viser den sørgelige slutten på et liv som kunne ha blitt til Guds ære. Hvis Judas hadde mistet livet før sin siste reise til Jerusalem, ville han ha vært betraktet som et verdig medlem blant de tolv, en som ville blitt dypt savnet. Den avsky som har klebet til ham gjennom århundrene, ville ikke eksistert hvis det ikke hadde vært for egenskaper som kom til syne ved slutten av hans liv. Det var med en hensikt at hans karakter ble avslørt for verden. Det skulle være en advarsel til alle som i likhet med ham ville komme til å svikte et hellig tillitsverv.

Under Jesu innflytelse

Kort før påske hadde Judas fornyet sin avtale med prestene om å utlevere Jesus til dem. Deretter ble det ordnet slik at Jesus skulle pågripes på et av de stedene hvor han trakk seg tilbake i stille ettertanke og bønn. Etter gjestebudet i Simons hus hadde Judas anledning til å overveie den handling han hadde forpliktet seg til å utføre, men han endret ikke sine planer. For tretti sølvmynter - prisen for en slave - solgte han herlighetens Herre til vanære og død.

Judas var svært pengekjær. Men han hadde ikke alltid vært fordervet nok til å begå en slik handling. Han hadde kjælt for griskhet inntil den ble en herskende drivkraft i livet. Kjærlighet til penger var sterkere enn hans kjærlighet til Kristus. Ved å bli slave under en last overgav han seg til Satan og lot seg drive til det ytterste i synd.

Judas hadde sluttet seg til disiplene da store folkemengder fulgte Kristus. Jesu undervisning hadde gjort inntrykk på dem, og de ble revet med og lyttet som trollbundet når han talte i synagogen, ved stranden og på fjellet. Judas så de syke, halte og blinde som flokket seg omkring Jesus fra byene og landsbyene. Han så hvordan de døende ble båret til ham, og var vitne til hans mektige gjerninger når han helbredet de syke, drev ut demoner og vekket opp døde. I sitt eget indre følte han Kristi makt. Han erkjente at Kristi lære overgikk alt annet han noen gang hadde hørt. Han var grepet av den store læreren og ville gjerne være sammen med

542

ham. Han lengtet etter å bli forandret i karakter og liv, og han håpet å oppleve dette ved å slutte seg til ham.

Jesus avviste ikke Judas. Han gav ham en plass blant de tolv, og han betrodde ham en oppgave som evangelist. Han gav ham kraft til å helbrede syke og drive ut demoner. Men Judas nådde aldri helt å overgi seg til Kristus. Han oppgav ikke sin verdslige ærgjerrighet og sin kjærlighet til penger. Selv om han gjerne ville tjene Kristus, var han ikke villig til å bli formet og dannet av Gud. Han mente at han kunne beholde sitt eget skjønn og sine egne meninger, og han hadde lett for å kritisere og anklage.

Offer for tvil

Judas var høyt aktet av disiplene og hadde stor innflytelse over dem. Selv hadde han høye tanker om sine egne kvalifikasjoner, og han anså sine frender for å være langt underlegne i dømmekraft og dyktighet. Han mente at de ikke var klar over sine anledninger og utnyttet ikke den fordel som situasjonen bød på. Guds verk ville aldri ha fremgang med slike kortsynte menn som ledere. Peter var impulsiv og handlet ofte uten å tenke seg om. Johannes tok godt vare på Jesu undervisning, men Judas betraktet ham som en dårlig pengeforvalter. Matteus hadde lært å være nøyaktig i alt, og han var svært nøye når det gjaldt ærlighet. Han grunnet stadig over det Jesus sa, og var så opptatt av dette at Judas mente han ikke kunne betros krevende og vidtrekkende saker.

Slik vurderte Judas alle disiplene og smigret seg med at de ofte ville komme i forlegenhet og vanskeligheter, hvis det ikke var for hans dyktighet som administrator. Han anså seg selv som den eneste kompetente som ingen kunne måle seg med. Etter sin egen vurdering var han en ære for saken, og han gav seg alltid ut for å være det.

Judas var blind for svakhetene i sin egen karakter, men Kristus sørget for å plassere ham slik at han ville få anledning til å innse og rette på dette. Fordi han tok seg av pengesakene, var det hans oppgave å sørge for det disippelflokken behøvde, og å lindre de fattiges nød. Da Jesus under påskemåltidet sa til ham: «Gjør det snart, det du vil gjøre,» 1 tenkte disiplene at han hadde bedt ham om å kjøpe det de trengte til høytiden, eller at han skulle gi noe til de fattige.

Ved å tjene andre kunne Judas ha utviklet et uselvisk sinnelag. Men selv om han daglig lyttet til Kristi undervisning og var vitne til hans uselviske liv, fortsatte han med å gi etter for griskhet. De små pengebeløpene han disponerte, var en stadig fristelse for ham. Ofte når han gjorde Jesus en liten tjeneste eller brukte tid til religiøse formål, tok han seg betalt av denne beskjedne pengebeholdning. For ham var disse påskudd en unnskyldning for hans handlemåte. Men i Guds øyne var han en tyv.

Judas mislikte Jesu uttalelse om at hans rike ikke var av denne verden. Han hadde bestemt seg for en fremgangsmåte som han ventet at Jesus skulle følge. Blant annet hadde han lagt planer for at døperen Johannes

543

skulle bli løslatt fra fengslet. Men hva skjedde? Johannes ble halshogd. Og Jesus! I stedet for å hevde sin kongelige rett og hevne Johannes' død, trakk han seg tilbake til et ensomt sted sammen med disiplene.

Judas ønsket en mer aggressiv kamp. Han tenkte at hvis Jesus ikke hindret disiplene i å gjennomføre deres egne planer, ville arbeidet ha større fremgang. Han la merke til hvordan fiendskapet fra de jødiske lederne økte, og at deres utfordring ikke ble imøtekommet da de forlangte at Kristus skulle la dem få se et tegn fra himmelen. Hans sinn var åpent for vantro, og fienden sådde tvils- og opprørstanker hos ham. Hvorfor oppholdt Jesus seg så mye med det som var nedslående? Hvorfor spådde han prøver og forfølgelse for seg selv og disiplene? Det var utsikten til å få en høy posisjon i det nye riket som hadde fått Judas til å gå inn for Kristi sak. Skulle han nå bli skuffet i sine forhåpninger? Han hadde ikke avgjort med seg selv at Jesus ikke var Guds Sønn, men han stilte seg spørrende og prøvde å finne en eller annen forklaring på hans undergjerninger.

Til tross for det Jesus selv lærte, fremholdt Judas til stadighet den oppfatning at Kristus skulle regjere som konge i Jerusalem. Da de fem tusen ble mettet, forsøkte han å få dette gjennomført. Ved denne anledning hjalp Judas til med å dele ut maten til den sultne folkemengden, og han hadde anledning til å se hvilke goder han var i stand til å gi andre del i.

Han følte den tilfredsstillelse som alltid kommer i tjenesten for Gud. Han hjalp til med å bringe de syke og lidende til Jesus, og han så den lindring, den fryd og glede som Jesu legende kraft gav menneskene. Judas kunne ha forstått Kristi fremgangsmåte, men han var forblindet av sine egne egoistiske ønsker. Han var den første til å dra fordel av den begeistring som miraklet med brødene vakte. Det var han som lanserte planen om å ta Jesus med makt og gjøre ham til konge. Han hadde store forhåpninger, og hans skuffelse var bitter.

Judas bryter ut

Kristi tale i synagogen om livets brød ble vendepunktet for Judas. Han hørte ordene: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere.»2 Han innså at det snarere var åndelige enn verdslige goder Kristus hadde å tilby. Han betraktet seg selv som en mann med vidsyn, og han mente å kunne se at Jesus ikke ønsket å oppnå ære, og at han ikke kunne gi disiplene høye stillinger. Derfor bestemte han seg for ikke å knytte seg fastere til Kristus enn at han kunne trekke seg tilbake. Han ville være på vakt, og han var på vakt.

Fra den stunden gav han uttrykk for en tvil som forvirret disiplene. Han brakte uenighet og villedende oppfatninger inn blant dem, og gjentok de argumentene som de skriftlærde og fariseerne fremholdt så sterkt mot det Jesus hevdet. Alle små og store plager og kors, vanskeligheter og tilsynelatende hindringer for evangeliets fremgang utla Judas som

544

bevis mot dets troverdighet. Han kom frem med bibeltekster som ikke hadde noen forbindelse med de sannheter Kristus fremholdt. Disse skriftstedene, som var revet ut av sin sammenheng, gjorde disiplene forvirret og økte den motløshet som stadig trykket dem. Alt dette gjorde Judas likevel på en slik måte at det så ut som om han var samvittighetsfull. Mens disiplene prøvde å finnebeviser som kunne bekrefte den store lærerens ord, ledet Judas dem nesten umerkelig inn på et annet spor. På en meget from og tilsynelatende klok måte fremstilte han sakene i et annet lys enn det Jesus hadde gjort, og tilla hans ord en mening som Jesus selv ikke hadde fremholdt. De antydninger Judas kom med, vakte bestandig ærgjerrige ønsker om materielle fordeler. På den måten drog han disiplenes tanker bort fra de viktige ting som de skulle ha samlet seg om. Det var som regel Judas som skapte uenighet om hvem som skulle være den største.

Da Jesus overfor den rike, unge rådsherren la frem betingelsene for å være hans disippel, var Judas misfornøyd. Han mente at det her ble gjort en feil. Hvis slike personer som denne rådsherren kunne slutte seg til de troende, ville det bidra til å styrke Kristi sak. Judas mente at hvis de bare ville ta imot hans råd, kunne han foreslå mange planer til gagn for den lille gruppen. Hans prinsipper og metoder ville kanskje avvike noe fra dem Kristus fulgte, men i slike spørsmål anså han seg for å være klokere enn ham.

I alt det Jesus sa til disiplene, var det noe som Judas innerst inne var uenig i. Under hans innflytelse gjorde misnøyens surdeig hurtig sin gjerning. Disiplene så ikke hvem som var den virkelige drivkraften bak alt dette, men Jesus så at Satan overførte sine egne egenskaper til Judas, og åpnet dermed en kanal så han kunne påvirke de andre disiplene. Et år før Jesus ble forrådt, hadde han sagt: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.»3

Likevel var Judas ikke i åpen opposisjon, og syntes heller ikke å tvile på Jesu undervisning. Han murret ikke åpenlyst før ved gjestebudet i Simons hus. Da Maria salvet Jesu føtter, viste Judas klart sin begjærlige natur. Da Jesus irettesatte ham, var det som hans sinn strømmet over av galle. Såret stolthet og et ønske om hevn brøt ned alle skranker, og begjærligheten som han hadde næret så lenge, fikk makten over ham. Den samme erfaring vil hver enkelt ha som fortsetter å gi seg av med synd. De tilbøyeligheter til det onde som man ikke står imot og seirer over, vil gi etter for Satans fristelse, og menneskesinnet blir fanget under Satans vilje.

Forræderen

Men enda var Judas ikke helt forherdet. Selv etter at han to ganger hadde forpliktet seg til å forråde Jesus, hadde han anledning til å vende om. Ved påskemåltidet åpenbarte Jesus sin guddommelighet ved å avsløre forræderens hensikt. Da han tok på seg en tjeners gjerning overfor disiplene,  

545

innbefattet han også Judas. Men Judas aktet ikke på dette siste kjærlighetens kall. Dermed var saken avgjort for ham. De føttene som Jesus hadde vasket, gikk ut for å utføre forræderens gjerning.

Judas resonnerte som så at hvis Jesus skulle korsfestes, ville det skje i alle fall. Hans egen handling ved å forråde ham ville derfor ikke endre utfallet. Hvis Jesus ikke skulle dø, ville det bare tvinge ham til å befri seg. I alle fall ville Judas vinne noe ved sitt forræderi. Han regnet med at han hadde gjort en god handel ved å forråde sin Herre.

Judas trodde imidlertid ikke at Jesus virkelig ville la seg gripe. Hans hensikt med å forråde ham var å gi ham en lærepenge. Han ville spille en rolle som ville gjøre at Jesus for fremtiden betraktet ham med den respekt han mente han fortjente. Men Judas visste ikke at han utleverte Jesus til å dø. Hvor ofte hadde det ikke hendt når Jesus underviste i lignelser, at de skriftlærde og fariseerne ble revet med av hans slående illustrasjoner! Hvor ofte hadde de ikke uttalt dom over seg selv! Ofte når sannheten trengte inn i deres sinn, var de blitt rasende og hadde tatt opp steiner for å kaste på ham. Men gang på gang hadde han kommet unna. Judas tenkte at siden Jesus hadde unngått så mange feller, ville han sikkert heller ikke tillate at de grep ham nå.

Judas bestemte seg for at nå skulle denne saken prøves. Hvis Jesus virkelig var Messias, ville det folket som han hadde gjort så mye for, samle seg om ham og utrope ham til konge. Dette ville for alltid avgjøre saken for mange som nå var i uvisshet. Judas ville få æren av å ha satt kongen på Davids trone. Dette ville sikre ham den øverste plassen ved siden av Kristus i det nye riket.

Den falske disippelen utførte sin del ved å forråde Jesus. Da han i hagen sa til lederne for pøbelhopen: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham!»4 trodde han fullt og fast at Jesus ville slippe fra dem. Hvis de etterpå skulle klandre ham, kunne han si: Sa jeg ikke til dere at dere skulle gripe ham?

Tragisk slutt

Judas så hvordan de som grep Jesus, gjorde som han hadde sagt. De bandt ham, og med forbauselse så han at Jesus fant seg i å bli ført bort. Engstelig fulgte han etter ham fra hagen til forhøret hos de jødiske rådsherrene. Ved hver bevegelse ventet han at Jesus skulle overraske sine fiender ved å vise seg for dem som Guds Sønn, og at han ville tilintetgjøre all deres list og makt. Men da det gikk time etter time, og Jesus fant seg i all den mishandling han ble utsatt for, ble Judas overveldet av en forferdelig frykt for at han hadde solgt sin Herre til å dø.

Da rettergangen nærmet seg slutten, kunne Judas ikke lenger holde ut torturen fra sin skyldbevisste samvittighet. Plutselig lød det en hes røst som sendte et gys av redsel gjennom alle: Han er uskyldig! Å, spar ham, Kaifas!

Nå så man Judas' skikkelse som trengte seg frem gjennom den oppskremte

546

folkemengden. Ansiktet hans var blekt og forgremmet, og svetten perlet i store dråper på pannen hans. Han for bort til dommersetet, tok frem sølvmyntene som var prisen han hadde fått for å forråde sin Herre, og kastet dem foran øverstepresten. Ivrig grep han fatt i kappen til Kaifas og bønnfalt ham om å sette Jesus fri, idet han utbrøt at han ikke hadde gjort noe som fortjente døden. Kaifas ristet ham av seg i harme, men ble forvirret og visste ikke hva han skulle si. Prestenes falskhet var blitt avslørt. Det var åpenbart at de hadde bestukket disippelen til å forråde sin Herre.

Judas ropte igjen: «Jeg syndet da jeg forrådte en uskyldig og sendte ham i døden!» Men øverstepresten som vant tilbake sin selvbeherskelse, svarte hånlig: «Hva angår det oss? ... Det blir din sak.»5 Prestene hadde vært villige til å benytte Judas som sitt redskap, men de foraktet hans usselhet. Da han nå kom med sin bekjennelse, avviste de ham hånlig.

Judas kastet seg nå ned foran Jesus. Han erkjente at Jesus var Guds Sønn og bønnfalt ham om å gjøre seg fri. Jesus klandret ikke sin forræder. Han visste at Judas ikke virkelig angret. Tilståelsen ble tvunget frem av en fryktelig følelse av skyld og av å være fordømt og hjemfallen til straff.

Han følte ikke noen dyp, hjertegripende sorg fordi han hadde forrådt Guds uskyldige Sønn og fornektet Israels Hellige. Likevel uttalte ikke Jesus noen fordømmelse. Han så medlidende på Judas og sa: «For dette er jeg kommet til verden.»

En mumling av forbauselse lød gjennom forsamlingen. Med undring la de merke til Kristi overbærenhet med den som hadde forrådt ham. Igjen ble de grepet av en overbevisning om at denne mannen var noe mer enn et dødelig menneske. Men så spurte de seg selv: Hvis han virkelig er Guds Sønn, hvorfor frigjør han seg ikke da for sine band og triumferer over sine anklagere?

Judas så at hans bønner var forgjeves. Han for ut av hallen mens han ropte: Det er for sent! Det er for sent! Han følte at han ikke kunne orke å leve og se Jesus bli korsfestet. I fortvilelse gikk han bort og hengte seg.

På veien fra Pilatus til Golgata senere på dagen skjedde det plutselig et avbrekk i ropene og spottordene fra den ondskapsfulle mengden som førte Jesus til stedet hvor han skulle korsfestes. Da de passerte et øde sted, fikk de se Judas' legeme ved foten av et livløst tre. Det var et fryktelig og opprørende syn. Tauet som han hadde hengt seg med i treet, var røket på grunn av vekten. Kroppen var blitt lemlestet i fallet, og den var nå i ferd med å bli fortært av hunder. Han ble øyeblikkelig gravd ned så ingen skulle se ham. Det ble mindre spott fra folkemengden etter dette, og mangt et blekt ansikt røpet de tanker som rørte seg hos dem. Hjemsøkelsen syntes alt å ramme dem som var skyldige i Jesu død.

Kapittel 77:

Fra Herodes til Pilatus

Kristus står bundet som fange i borgen til den romerske stattholderen Pilatus. En vakt av soldater er omkring ham, og hallen fylles hurtig av tilskuere. Like utenfor inngangen står dommere, prester, rådsherrer og eldste, og også folkehopen.

Etter at Det høye råd hadde domfelt Jesus, kom de til Pilatus for å få dommen stadfestet og fullbyrdet. Men disse jødiske embetsmenn ville ikke gå inn i den romerske borgen. Ifølge deres seremonilov ville de i så fall bli urene og av den grunn være utelukket fra å ta del i påskefeiringen. Blinde som de var, innså de ikke at deres sinn alt var urent av morderisk hat. De skjønte ikke at Jesus var det virkelige påskelammet, og at den store høytiden hadde mistet sin betydning fordi de hadde forkastet ham.

Da Jesus ble ført inn i borgen, var det ikke med blide øyne Pilatus så på ham. Den romerske landshøvdingen var i hast blitt kalt ut fra sitt soverom, og han var bestemt på å gjøre jobben unna så raskt som mulig. Han var innstilt på å behandle fangen på en myndig og streng måte. Med en bister mine snudde han seg for å se hva slags mann det var han skulle forhøre, siden han var blitt uroet så tidlig på morgenen. Han visste at det måtte være en som det var om å gjøre for de jødiske myndigheter å få dømt og straffet i en fart.

Prestene krever dom uten rettergang

Pilatus så på dem som hadde Jesus i sin forvaring, og deretter kastet han et forskende blikk på Jesus. Han hadde hatt med alle slags forbrytere å gjøre, men aldri hadde han stått overfor en som var preget av en slik godhet og edelmodighet. I ansiktet hans så han ikke noe tegn på skyld, ikke noe uttrykk for frykt, ingen utfordrende tross. Det var en person med en rolig og verdig holdning. I ansiktet hans så han ikke noe som minnet om en forbryter, men det hadde et himmelsk preg.

Den måten Jesus opptrådte på, gjorde et gunstig inntrykk på Pilatus. Det beste i ham ble vakt til live. Han hadde hørt om Jesus og hans gjerninger. 

548

Hans kone hadde fortalt ham en del om de undergjerninger som profeten fra Galilea hadde utført ved å helbrede syke og vekke opp døde. Nå gjenopplevde han dette som en drøm. Han husket rykter han hadde hørt fra forskjellige kilder. Så han bestemte seg til å kreve at jødene la frem sine anklager mot denne fangen.

Hvem er denne mannen, og hvorfor har dere kommet hit med ham? spurte han. Hva er det dere anklager ham for? Jødene stod forlegne. De visste at de ikke kunne bevise sine anklager mot Jesus. Derfor ønsket de ikke noen offentlig undersøkelse. De svarte at det var Jesus fra Nasaret, og at han var en bedrager.

Igjen spurte Pilatus: «Hva er anklagen som dere fremfører mot denne mannen?» Prestene svarte ikke på det han spurte om. Men med ord som viste deres irritasjon, sa de: «Var ikke denne mannen en forbryter, hadde vi ikke overgitt ham til deg.» Når de som utgjør Det høye råd, nasjonens fremste menn, fører frem en person som de anser for å være skyldig til døden, er det da noe behov for å spørre etter en anklage mot ham? De håpet å kunne gi Pilatus inntrykk av deres viktige rolle, og håpet på den måten å få ham til å innvilge deres krav uten altfor mange formaliteter. De var ivrige etter å få dommen stadfestet, for de visste at folket som hadde vært vitne til Kristi undergjerninger, kunne fortelle noe helt annet enn den oppdiktede historien de selv fortalte.

Prestene tenkte at overfor den svake og vinglete Pilatus ville de lett kunne gjennomføre sine planer. Tidligere hadde han raskt undertegnet dødsdom over personer som de visste ikke fortjente å dø. Etter hans vurdering betydde ikke en fanges liv særlig mye. Om han var skyldig eller ikke, var nærmest likegyldig. Prestene håpet at Pilatus nå ville dømme Jesus til døden uten å foreta noe forhør. Dette bad de om som en gunst i anledning deres store nasjonale høytid.

Men det var noe hos denne fangen som holdt Pilatus tilbake fra å gjøre dette. Han torde simpelthen ikke. Han skjønte godt prestenes hensikt. Blant annet husket han hvordan Jesus kort tid i forveien hadde vekket opp Lasarus, en mann som hadde vært død i fire dager, og han bestemte seg for at før han undertegnet dødsdommen, ville han vite hva klagemålene mot ham gikk ut på, og om de kunne bevises.

Hvis den dommen dere har felt, er tilstrekkelig, hvorfor bringer dere da fangen til meg? «Ta ham dere, og døm ham etter deres egen lov!» sa han. Da prestene ble utfordret på denne måten, sa de at de alt hadde avsagt sin dom, men at de måtte ha Pilatus' godkjenning for at deres domsavsigelse skulle være rettskraftig. Hva har dere dømt ham til? spurte Pilatus. Døden! svarte de. Men vi har ikke lov til å henrette noen. De bad Pilatus om å godta deres ord for at Jesus var skyldig, og sørge for at dommen ble fullbyrdet. Ansvaret skulle de bære.

Pilatus var ikke noen rettferdig og samvittighetsfull dommer. Men selv om han var svak og manglet moralsk styrke, nektet han å etterkomme denne oppfordringen. Han ville ikke dømme Jesus skyldig før det ble lagt frem anklage mot ham.

549

Falske anklager

Nå var prestene i et dilemma. De var klar over at de med alle midler måtte skjule sitt hykleri. De måtte ikke la det se ut som om Jesus var blitt arrestert av religiøse grunner. Hvis det ble fremholdt som grunn, ville saken de prøvde å fremme, ikke ha noen vekt hos Pilatus. De måtte få det til å se ut som om Jesus motarbeidet vanlig lov. I så fall kunne han straffes som politisk lovbryter. Blant jødene forekom det stadig opprør mot det romerske styre. Romerne hadde opptrådt svært hardhendt i slike opprørsforsøk, og de var hele tiden på vakt for å kvele ethvert tilløp til oppstand.

Bare noen få dager tidligere hadde fariseerne forsøkt å lokke Jesus i en felle da de spurte: «Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men Jesus hadde avslørt deres hykleri. Romerne som var til stede, hadde vært vitne til intrigemakernes fullstendige nederlag og hvor forvirret de ble da han svarte: «Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» 1

Nå tenkte prestene at de måtte få det til å se ut som om Jesus ved den anledningen hadde uttalt det de håpet han ville gjøre. I sin nød tilkalte de falske vitner som førte klagemål mot ham, og sa: «Vi har funnet at denne mannen fører vårt folk på avveier: Han sier at vi ikke skal betale skatt til keiseren, og gir seg ut for å være Messias, altså konge.» Det var tre anklagepunkter som helt savnet grunnlag. Prestene var klar over dette, men de var villige til å avlegge falsk ed, bare de kunne få det som de ville.

I forhør hos Pilatus

Pilatus gjennomskuet dem. Han trodde ikke at fangen hadde lagt planer mot myndighetene. Hans ydmyke og beskjedne opptreden stemte slett ikke med anklagen. Pilatus var overbevist om at det var lagt listige planer for å bli kvitt en uskyldig mann som stod i veien for de høye jødiske geistlige. Han snudde seg mot Jesus og spurte: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Det er dine ord.» Mens han talte, lyste ansiktet hans opp som av en solstråle.

Da Kaifas og de som var med ham, hørte svaret, kalte de Pilatus til vitne på at Jesus hadde innrømmet den forbrytelsen han var anklaget for. Prester, skriftlærde og rådsherrer krevde høyrøstet at han skulle dømmes til døden. Pøbelhopen sluttet seg til dem som ropte, og larmen ble øredøvende. Pilatus ble forvirret. Da han så at Jesus ikke gav sine anklagere noe svar, sa han til ham: «Hører du ikke hva de anklager deg for?» Men Jesus svarte ham ikke på noe av dette.

Jesus stod bak Pilatus, men synlig for alle på gårdsplassen utenfor. Han hørte skjellsordene, men han svarte ikke et ord på noen av de falske anklagene. Hele hans opptreden vitnet om uskyld. Han stod urokket av de bølger av hat som slo mot ham. Det var som om stormen av raseri

550

som tårnet seg høyere og høyere lik bølgene på opprørt hav, gikk i brott omkring ham, men uten å røre ham. Han stod rolig, men det var en talende taushet. Det var som om et lys skinte ut fra hans indre.

Gud taler til Pilatus

Pilatus var forbauset over den måten Jesus opptrådte på. Er denne mannen likeglad med det som skjer, fordi han ikke bryr seg om å redde livet? spurte han seg selv. Når han så hvordan Jesus tålte fornærmelser og spott uten å svare igjen, følte han at han ikke kunne være så ond og urettferdig som de opphissede prestene. I håp om å få Jesus til å si sannheten, og få slutt på bråket fra mengden, tok han Jesus til side og spurte ham igjen: «Er du jødenes konge?»

Jesus svarte ikke direkte på spørsmålet. Han visste at Den Hellige Ånd arbeidet med Pilatus, og han gav ham anledning til å erkjenne sin overbevisning. Så sa han: «Sier du dette av deg selv, eller har andre sagt deg det?» Var det prestenes anklager, eller var det et ønske om at Jesus skulle opplyse ham, som gjorde at han spurte? Pilatus forstod hva Jesus mente, men stoltheten våknet i ham. Han ville ikke erkjenne den overbevisning som trengte inn på ham. «Er vel jeg jøde?» sa han. «Ditt eget folk og overprestene har overgitt deg til meg. Hva er det du har gjort?»

Pilatus hadde hatt sin gylne anledning. Likevel unnlot ikke Jesus å gi ham mer lys. Selv om han ikke svarte direkte på spørsmålet fra Pilatus, uttalte han seg helt klart om sin egen misjon. Han lot Pilatus forstå at han ikke var ute etter en jordisk trone.

«Mitt rike er ikke av denne verden,» sa han. «Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene. Men mitt rike er ikke herfra.» Pilatus sa til ham: «Så er du da konge?» Jesus svarte: «Jeg er konge. For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.»

Jesus slo fast at hans ord i seg selv var en nøkkel som ville lukke opp, slik at hemmeligheten ble åpenbart for dem som var beredt til å ta imot den. Ordet hadde i seg en kraft som vitnet til fordel for det. Dette var hemmeligheten til utbredelsen av hans sannhetsrike. Han ønsket at Pilatus skulle forstå at bare hvis han tok imot sannheten, kunne hans fordervede natur bli gjenopprettet.

Pilatus ønsket å kjenne sannheten, men tankene forvirret ham. Han tok ivrig imot Jesu ord, og han lengtet etter å vite hva som var sannhet, og hvordan han kunne få del i den. «Hva er sannhet?» spurte han. Men han ventet ikke på svar. Larmen utenfor kalte ham tilbake til den aktuelle situasjon. For prestene ropte etter øyeblikkelig handling. Han gikk ut til jødene og erklærte med ettertrykk: «Jeg finner ingen skyld hos denne mannen.»

Disse ordene fra en hedensk dommer var en bitende kritikk av den troløshet og falskhet som Israels mektigste menn viste ved å anklage Jesus. 

551

Da prestene og de eldste hørte at Pilatus sa dette, var det ingen grense for deres skuffelse og raseri. De hadde lenge drevet intrigespill og ventet på denne anledningen. Da de så at det var utsikt til at Jesus kunne bli frigitt, var det som om de stod klar til å lynsje ham. De anklaget Pilatus åpenlyst og truet ham med påtale fra den romerske regjering. De beskyldte ham for å nekte å dømme Jesus som de påstod hadde satt seg opp mot keiseren.

Nå hørtes det sinte stemmer som hevdet at folk ut over landet visste at Jesus hadde oppfordret til opprør. Prestene sa: «Han oppvigler folket med sin lære over Judea; han begynte i Galilea og er kommet hit.»

Hittil hadde Pilatus ingen tanke om å dømme Jesus. Han visste at jødene anklaget ham på grunn av hat og fordom, og han kjente sin plikt. Rettferdigheten krevde at Jesus øyeblikkelig skulle slippes fri. Men Pilatus fryktet for folkets uvilje. Hvis han nektet å overgi Jesus til dem, ville det bli uroligheter, og det var noe han var redd for å bli konfrontert med.

Da han hørte at Jesus var fra Galilea, bestemte han seg for å sende ham til Herodes som hersket over den provinsen, og som på den tiden oppholdt seg i Jerusalem. Ved å gjøre dette tenkte Pilatus å legge ansvaret over på Herodes. Han tenkte også at dette var en god anledning til å få ryddet bort en gammel sak som han hadde ligget i klammeri med Herodes om. Og slik ble det. De to ble venner som følge av dommen over Jesus.

Forhørt av Herodes

Pilatus overlot Jesus til soldatene igjen, og under pøbelens spott og fornærmelser ble han i hast ført av sted til Herodes. Kong Herodes ble svært glad da han fikk se Jesus, for han hadde hørt om ham og lenge ønsket å treffe ham. Nå håpet han å få se Jesus gjøre et tegn. Det var denne Herodes som var ansvarlig for at døperen Johannes var blitt henrettet. Da han først hørte om Jesus, ble han skrekkslagen og sa: «Dette er døperen Johannes. Han er stått opp fra de døde; det er derfor disse kreftene virker i ham.»2

Likevel ønsket Herodes å få se Jesus. Nå var det en anledning til å redde denne profetens liv. Han håpet for alltid å kunne befri seg for minnet om det blodige hodet som ble brakt til ham på et fat. Han ønsket også å tilfredsstille sin nysgjerrighet, og tenkte at hvis Jesus fikk stilt i utsikt at han kunne bli satt fri, ville han gjøre hva som helst han ble bedt om.

En stor flokk prester og eldste hadde fulgt med Jesus til Herodes. Da han ble ført inn, slynget disse opphissede geistlige sine beskyldninger mot ham. Men Herodes tok lite hensyn til deres anklager. Han forlangte ro og stillhet fordi han ønsket å spørre Jesus ut. Han befalte at tauet han var bundet med, skulle løses, og klandret samtidig sine fiender for å ha behandlet ham hardhendt. Medfølende så han inn i det rolige ansiktet til verdens gjenløser. Det han leste der, var bare visdom og renhet.

552

het. I likhet med Pilatus var han overbevist om at Jesus var blitt anklaget på grunn av ondskap og misunnelse.

Jesus er taus

Herodes kom med mange spørsmål, men hele tiden var Jesus taus. På befaling fra kongen ble vanføre og folk med andre lyter ført inn, og Jesus fikk beskjed om å bevise sine påstander ved å gjøre et mirakel. Folk sier at du kan helbrede syke, sa Herodes. Jeg vil gjerne se at din store berømmelse ikke er oppspinn. Men Jesus svarte ikke. Herodes fortsatte å trenge inn på ham: Hvis du kan gjøre mirakler for andre, så gjør det nå for din egen skyld, og det vil gagne deg. Igjen befalte han: Vis oss et tegn på at du har den makt som ryktene forteller om. Men Jesus lot som om han ikke hørte og ikke så.

Guds Sønn hadde påtatt seg menneskets natur. Han måtte gjøre slik som mennesker må gjøre under lignende forhold. Derfor ville han ikke utføre noe mirakel for å redde seg selv fra smerte og ydmykelse som et menneske må holde ut når det kommer i en lignende situasjon.

Herodes lovte at hvis Jesus ville utføre et eller annet mirakel mens han så på, skulle han bli frigitt. De som anklaget Jesus, hadde med egne øyne sett de mektige gjerninger som ble utført ved hans kraft. De hadde hørt hans befaling, og graven gav fra seg sine døde. De hadde sett døde komme frem i lydighet mot hans røst. De ble grepet av frykt for at han nå virkelig skulle utføre et mirakel. Mest av alt var de redde for at han skulle åpenbare sin makt. En slik manifestasjon ville bety et dødsstøt mot deres planer og kanskje koste dem livet. I stor engstelse gikk prestene og rådsherrene igjen sterkt ut mot Jesus med sine anklager. Enda mer høyrøstet erklærte de at han var en forræder og gudsbespotter, og at han utførte sine mirakler ved den kraft han fikk fra Beelsebul, demonenes fyrste. Salen ble full av forvirring mens noen ropte det ene og andre noe annet.

Herodes' samvittighet var nå langt mindre følsom enn den gangen han skalv av skrekk da Herodias bad om å få døperen Johannes hode. En tid hadde han følt angeren som skarpe stikk i samvittigheten på grunn av sin fryktelige udåd. Men hans moralske oppfatningsevne var blitt mer og mer fordervet på grunn av hans lastefulle liv. Nå var han blitt så forherdet at han til og med kunne skryte av den straffen han hadde påført Johannes fordi Johannes hadde våget å irettesette ham. Nå truet han Jesus og erklærte flere ganger at han hadde makt til å løslate eller dømme ham. Men Jesus lot som om han ikke hørte et ord.

Herodes ble irritert over denne tausheten. Den syntes å antyde fullstendig likegyldighet overfor hans autoritet. For den innbilske og arrogante kongen ville åpen kritikk ha vært mindre støtende enn å bli oversett på denne måten. Sint som han var, truet han Jesus enda en gang. Men Jesus forholdt seg ubevegelig og taus.

Kristi gjerning i denne verden bestod ikke i å tilfredsstille tom

553

nysgjerrighet. Han kom for å helbrede dem som har et knust hjerte. Hvis han hadde kunnet si noe for å lege sårene hos en person som var syk av synd, ville han ikke vært taus. Men han hadde ikke noe å si til dem som bare ville tråkke sannheten ned med sine vanhellige føtter.

Kristus kunne ha sagt noe som ville ha trengt som skarpe piler inn i den forherdede kongens ører. Han kunne slått ham med frykt og beven ved å vise ham all ondskapen i hans liv, og den fryktelige dommen som ventet ham. Men den taushet Kristus viste, var den hardeste irettesettelse han kunne ha gitt.

Herodes hadde forkastet den sannhet som den største blant profetene hadde talt til ham. Noe annet budskap ville han ikke få. Himmelens konge hadde ikke et ord å si ham. Ørene som alltid hadde vært åpne for menneskers smerte, var lukket for Herodes' befalinger. Øynene som alltid hadde møtt den angrende synder i medfølende og tilgivende kjærlighet, hadde ikke et eneste blikk til overs for Herodes. Leppene som hadde gitt uttrykk for de dypeste sannheter, og som i ømme og inderlige tonelag hadde talt inntrengende til dem som hadde sunket dypest i synd og last, var lukket for den hovmodige kongen som ikke kjente noen trang til en frelser.

Utsatt for trusler og vold

Ansiktet til Herodes ble mørkt av raseri. Han snudde seg mot folkemengden og ropte i sinne at Jesus var en bedrager. Deretter sa han til ham: Hvis du ikke vil gi noe bevis på din påstand, vil jeg overgi deg til soldatene og folket. Kanskje vil de få deg til å snakke. Hvis du er en bedrager, fortjener du at de tar deg av dage. Hvis du er Guds Sønn, så frels deg selv ved å gjøre et mirakel.

Ikke før var dette uttalt, så stormet folkehopen frem mot Kristus. Lik ville dyr kastet mengden seg over sitt bytte. Jesus ble slept hit og dit, og Herodes gjorde felles sak med pøbelen i å ydmyke Guds Sønn. Hvis ikke de romerske soldatene hadde lagt seg imellom og tvunget den rasende mengden tilbake, ville Jesus blitt revet i stykker.

«Herodes viste ham sin forakt og gjorde narr av ham sammen med soldatene. Så la han en praktfull kappe om ham.» De romerske soldatene tok del i den grusomme mishandlingen. Jesus ble overøst med alt det disse onde, fordervede soldatene med hjelp av Herodes og de høye jødiske geistlige kunne egge opp til. Likevel sviktet ikke hans guddommelige tålmodighet.

Kristi forfølgere hadde forsøkt å måle hans karakter med sin egen. De hadde fremstilt ham som en person som var like ussel som de selv var. Men bakenfor alt dette trengte et annet syn seg frem - noe som de en dag vil få se i all dets herlighet. Det var noen som skalv i Kristi nærhet. Mens den gemene hopen gikk frem og hånlig bøyde seg for ham, var det noen blant dem som gikk frem for å gjøre det samme, men de drog seg tause tilbake, fulle av frykt. Herodes følte seg skyldtynget. De siste stråler

554

av barmhjertighetens lys skinte inn i det sinnet som var så forherdet av synd. Han følte at dette ikke var noe vanlig menneske, for det guddommelige brøt frem gjennom det menneskelige. Nettopp i den stund da Kristus var omringet av spottere, ekteskapsbrytere og mordere, følte Herodes at han så en Gud på hans trone.

Tilbake til Pilatus

Hvor forherdet Herodes enn var, våget han ikke å stadfeste dommen over Kristus. Han ønsket å fri seg fra det fryktelige ansvar, og sendte derfor Jesus tilbake til den romerske borgen.

Pilatus var skuffet og svært misfornøyd. Da jødene kom tilbake med fangen, spurte han utålmodig hva de ville han skulle gjøre. Han minnet dem om at han alt hadde forhørt Jesus og ikke funnet noen skyld hos ham. Han sa at de var kommet med anklager mot Jesus, men at de ikke hadde vært i stand til å bevise en eneste beskyldning. Han hadde sendt Jesus til Herodes, lands fyrsten over Galilea, en av deres eget folk. Han hadde heller ikke funnet noe hos ham som fortjente døden. «Jeg vil derfor la ham piske, og så sette ham fri.»

Her viste Pilatus sin svakhet. Han hadde erklært at Jesus var uskyldig. Likevel var han villig til å sørge for at han ble pisket for å tilfredsstille hans anklagere. Han ville ofre rettferdigheten for å gjøre innrømmelser overfor folkehopen. Dette brakte ham i en ufordelaktig stilling, Mengden benyttet seg av hans ubesluttsomhet og ropte desto mer etter fangens liv.

Hvis Pilatus fra først av hadde stått fast og nektet å dømme en mann som han fant uskyldig, ville han ha brutt den skjebnesvangre lenken som skulle holde ham bundet i samvittighetsnag og skyldfølelse så lenge han levde. Hadde han gjennomført det han var overbevist om var rett, ville jødene ikke ha våget å diktere ham. Kristus ville ha blitt overgitt til å dø, men skylden ville ikke kommet til å hvile på Pilatus. Skritt for skritt hadde han gjort vold mot sin samvittighet. Han hadde unnlatt å dømme rettferdig og upartisk, og nå var han nesten hjelpeløs i hendene på prestene og rådsherrene. Hans vakling og ubesluttsomhet viste seg å bli hans bane.

«Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen!»

Selv nå ble Pilatus ikke overlatt til å handle i blinde. Et budskap fra Gud advarte ham mot det han var i ferd med å gjøre. Som svar på Jesu bønn hadde en engel fra himmelen besøkt Pilatus' kone, og i en drøm hadde hun sett Jesus og samtalt med ham.

Pilatus' kone var ikke jøde. Men da hun i drømmen så Jesus, tvilte hun ikke på hans natur og misjon. Hun visste at han var himmelens fyrste. Hun så ham i forhør i rettssalen, og at hendene hans var bundet som på en forbryter. Hun så Herodes og soldatene som utførte sin fryktelige

555

gjerning, og hun hørte prestene og rådsherrene som i misunnelse og hat overøste ham med de voldsomste anklager. Hun hørte ordene: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø.» Hun så at Pilatus lot dem piske Jesus etter at han hadde erklært: «Jeg finner ingen skyld hos ham.» Hun hørte Pilatus avsi dommen og overgi Jesus til hans mordere. Videre så hun at korset ble reist på Golgata. Hun så jorden innhyllet i mørke og hørte et hemmelighetsfullt rop: «Det er fullbrakt!»

Enda et annet syn møtte hennes blikk. Hun så Kristus sitte på den store, hvite skyen, mens jorden ravet ute i verdensrommet, og hans mordere flyktet for hans herlighet. Hun våknet med et redselsskrik og skrev øyeblikkelig en advarsel til Pilatus.

Mens Pilatus nølte og var uviss om hva han skulle gjøre, trengte en budbærer seg frem gjennom mengden og overrakte ham brevet fra hans kone. Der leste han: «Ha ikke noe å gjøre med denne uskyldige mannen! Jeg hadde onde drømmer i natt for hans skyld.»

Pilatus bleknet. Han var forvirret på grunn av sine egne motstridende følelser. Mens han nølte med å handle, hisset prestene og rådsherrene opp folket enda mer. Han ble tvunget til å gjøre noe. Han kom nå til å tenke på en skikk som kanskje kunne tjene til at Jesus ble løslatt. Det var vanlig under denne høytiden å frigi en eller annen fange som folket ville velge. Denne skikken var et hedensk påfunn. Det fantes ikke fnugg av rettferdighet i den. Men jødene satte stor pris på den.

De romerske myndigheter hadde på denne tiden en dødsdømt fange som hette Barabbas. Denne mannen hadde påstått at han var Messias. Han hevdet at han hadde myndighet til å innføre et annet system for å få orden på forholdene i verden. Forblindet av Satan påstod han at alt han kunne tilvende seg ved tyveri og ran, tilhørte ham. Ved djevelske virkemidler hadde han gjort forunderlige ting. Han hadde fått tilhengere og egget til opprør mot det romerske styre. Under et dekke av religiøs iver var han en forherdet og desperat kjeltring, oppsatt på opprør og grusomheter.

Ved å la folket få velge mellom denne mannen og den uskyldige Jesus, tenkte Pilatus at han kunne vekke en viss sans for rettferdighet hos dem. I motsetning til prestene og rådsherrene håpet han å vinne deres sympati for Jesus. Idet han snudde seg mot folkemengden, sa han med stort alvor: «Hvem ønsker dere løslatt, Barabbas eller Jesus, han som kalles Messias?»

Lik brølet fra ville dyr kom svaret fra folkemengden: Gi oss Barabbas fri! Høyere og høyere lød ropet: Barabbas! Barabbas! Pilatus tenkte at folket kanskje ikke hadde forstått det han hadde sagt. Derfor spurte han: «Vil dere at jeg skal frigi jødenes konge?» Men de ropte igjen: «Ikke ham, men Barabbas!» «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» spurte Pilatus. Igjen brølte den sydende mengden som demoner. Og blant dem fantes også virkelige demoner i menneskeskikkelse, og hva annet kunne en vente enn svaret: «Han skal korsfestes!»

Pilatus var bekymret. Han hadde ikke tenkt at det skulle gå så vidt.

556

Han vek tilbake for å overgi en uskyldig mann til den mest vanærende og grusomme død noen kunne få. Etter at brølet av stemmer holdt opp, vendte han seg til folket og sa: «Hva ondt har han gjort?» Men saken var gått for langt til at det nyttet å argumentere. Det de ville ha, var ikke beviser på at Jesus var uskyldig, men at han ble dømt til døden.

Hånet og ydmyket

Fremdeles prøvde Pilatus å redde ham. For tredje gang sa han til dem: «Hva ondt har han da gjort? Jeg har ikke funnet ham skyldig i noe som kan straffes med døden. Jeg lar ham piske, og så gir jeg ham fri.» Men selve antydningen om å frigi ham opprørte folket til et vanvittig raseri ti ganger verre enn før. «Korsfest! Korsfest ham!» ropte de. Høyere og høyere lød brølet av stormen som Pilatus hadde fremkalt ved sin ubesluttsomhet.

Utmattet av tretthet og full av sår ble Jesus pisket mens folkemengden så på. Soldatene førte nå Jesus inn i borggården og kalte sammen hele vaktstyrken. De kledde ham i en purpurkappe, flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. Så begynte de å hylle ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» De spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. Det hendte også at en hånd i ondskapsfullhet grep fatt i den rørstaven de hadde gitt ham i hånden, og slo til kronen som var satt på hodet hans, så tornene ble drevet inn i tinningene, og blodet dryppet ned over ansiktet.

Undre dere, himler, og forferdes, du jord! Betrakt undertrykkeren og den som blir undertrykt! En menneskemengde som i avsindig raseri omringer verdens frelser! Hån og spott, og grove, gudsbespottelige eder! Den ufølsomme pøbelen kommer med ytringer om hans ringe byrd og hans beskjedne liv. Hans krav på å være Guds Sønn blir latterliggjort. Den vulgære spøken og de fornærmende hånsord går fra munn til munn.

Satan ledet den ubarmhjertige pøbelhopen når det gjaldt deres mishandling av Kristus. Han ville om mulig provosere ham til å gjøre gjengjeld, eller få ham til å utføre et mirakel for å utfri seg selv og dermed ødelegge frelsesplanen. En eneste flekk på Kristi liv som menneske, en eneste svikt i å holde ut den forferdelige prøven - og Guds lam ville ikke ha vært et fullkomment offer, og gjenløsningen av menneskene ville vært mislykket. Men han som kunne kalle himmelens hærskarer til hjelp for seg, som ved et glimt av sin guddommelige majestet kunne ha drevet pøbelen bort i redsel, fant seg med fullkommen ro i den groveste hån og mishandling.

Kristi fiender hadde forlangt et mirakel som bevis på at han var guddommelig. Men de fikk et bevis som var langt større enn noe de hadde bedt om. Likesom grusomheten hos dem som torturerte Kristus, nedverdiget dem til det umenneskelige, til likhet med Satan, slik opphøyde hans ydmykhet og tålsomhet ham over det menneskelige og beviste hans slektskap med Gud. Hans fornedrelse var pantet på hans opphøyelse. De

557

smertens bloddråper som rant fra de forslåtte tinninger nedover ansiktet hans, var pantet på den «gledens olje» han skulle salves med som vår øversteprest.3

Satan raste da han så at all den mishandling som ble påført Kristus, ikke hadde tvunget frem den minste klage fra ham. Selv om han hadde tatt på seg menneskets natur, ble han holdt oppe av en guddommelig sjelsstyrke og vek ikke på noe punkt av fra sin Fars vilje.

Da Pilatus overgav Jesus til å bli pisket og spottet, tenkte han å kunne vekke mengdens medlidenhet. Han håpet at de ville synes det var straff nok. Han regnet med at selv prestenes hat nå ville være tilfredsstilt. Men jødene var skarpe nok til å oppfatte svakheten ved å straffe en person som var blitt erklært uskyldig. De visste at Pilatus forsøkte å redde fangens liv. Men de var bestemt på at Jesus ikke skulle settes fri. Pilatus lot ham bli pisket for å behage og tilfredsstille oss, tenkte de. Hvis vi presser saken frem til en avgjørelse, skal vi nok få det som vi vil.

Jesus eller Barabbas

Pilatus sendte nå bud for å hente Barabbas til borgen. Så stilte han frem de to fangene side om side. Idet han pekte på Jesus, sa han alvorlig og inntrengende: «Se det mennesket!» «Jeg fører ham nå ut til dere for at dere skal forstå at jeg ikke finner noen skyld hos ham.»

Der stod Guds Sønn, kledd i en narrekappe og en tornekrone. Han var avkledd til beltestedet, og på ryggen kunne en se de lange, grusomme stripene som stadig blødde. Ansiktet var flekket til av blod og var merket av utmattelse og smerte. Men aldri hadde det sett vakrere ut enn nå. Jesu fiender så ikke noe som skjemte ansiktet hans. Hvert trekk uttrykte mildhet og resignasjon og viste den ømmeste medynk med hans grusomme fiender. I sin opptreden viste han ingen feig svakhet, men langmodighetens styrke og verdighet.

Fangen ved siden av ham var en slående motsetning: Hvert trekk i ansiktet til Barabbas forkynte med all tydelighet hvilken forherdet forbryter han var. Alle som så dem, kunne se forskjellen. Noen av tilskuerne gråt. Når de så på Jesus, ble de fylt av medfølelse. Selv prestene og rådsherrene var overbevist om at han var alt det han gjorde krav på å være.

Ikke alle de romerske soldatene som omringet Kristus, var forherdet. Noen av dem så alvorlig inn i ansiktet hans mens de lette etter noe som kunne tyde på at han var en forbryter eller en farlig person. Nå og da snudde de seg og kastet et foraktelig blikk på Barabbas. Det skulle ikke stor menneskekunnskap til å kjenne ham inn og ut. Så snudde de seg igjen til ham som var anklaget. Med dyp medfølelse så de på den guddommelige personen som led. At Jesus rolig fant seg i alt dette, preget denne hendelsen inn i deres sinn på en slik måte at den aldri kunne viskes ut. De måtte enten anerkjenne ham som Kristus, eller besegle sin egen skjebne ved å forkaste ham.

558

Pilatus undret seg over Jesu tålmodighet og at han ikke klaget. Han var ikke i tvil om at synet av denne mannen i motsetning til Barabbas ville vekke jødenes medfølelse. Men han forstod ikke prestenes fanatiske hat til ham som var verdens lys, og som klart hadde påvist deres mørke og villfarelse. De hadde hisset opp pøbelhopen til et vanvittig raseri, og igjen lød det fryktelige ropet fra prestene, rådsherrene og folket: Korsfest! Korsfest! Etter at Pilatus til sist hadde mistet all tålmodighet med deres urimelige grusomhet, ropte han fortvilet: «Korsfest ham dere! Jeg finner ingen skyld hos ham.»

Selv om den romerske landshøvdingen var vel kjent med grufulle opptrinn, ble han beveget av medfølelse med den lidende fangen som var domfelt og pisket. Pannen var blodig og ryggen hudløs. Likevel opptrådte han med kongelig verdighet. Men prestene erklærte: «Vi har en lov, og etter loven er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.»

Pilatus ble slått av skrekk. Han hadde ikke noen riktig oppfatning av Kristus og hans misjon, men han hadde en uklar tro på Gud og på vesener som stod over menneskene. En tanke som en gang før hadde dukket opp i hans sinn, fikk nå en mer bestemt form. Spørsmålet trengte seg frem hos ham om det kanskje var et guddommelig vesen som stod foran ham, kledd i en purpurkappe til spott og spe og kronet med torner.

Igjen gikk han inn i borgen og sa til Jesus: «Hvor er du fra?» Men Jesus svarte ikke. Han hadde snakket fritt ut til Pilatus og forklart sin egen misjon som et vitne for sannheten. Pilatus hadde forkastet lyset. Han hadde misbrukt sitt høye embete som dommer ved å ofre sine prinsipper og gi avkall på sin myndighet på grunn av krav fra folkemengden. Jesus hadde ikke mer lys å gi ham. Irritert over hans taushet sa Pilatus hovmodig: «Svarer du meg ikke? .. Vet du ikke at jeg har makt til å gi deg fri og makt til å korsfeste deg?» Jesus svarte: «Du hadde ingen makt over meg dersom den ikke var gitt deg ovenfra. Derfor har han som har utlevert meg til deg, større skyld.»

Midt under sin intense lidelse og sorg unnskyldte den medynksfulle frelser så langt som mulig den romerske landshøvdingen som overgav ham til å bli korsfestet. Hvilken hendelse dette var å bringe videre til verden ned gjennom alle tider! Hvilket lys det kaster over karakteren til ham som er all jordens dommer!

«Han som har utlevert meg til deg,» sa Jesus, har «større skyld». Med dette siktet han til Kaifas som var øversteprest og stod som representant for det jødiske folk. De kjente de retningslinjer som de romerske myndigheter måtte følge. De hadde fått lys om profetiene som vitnet om Kristus og om hans lære og mirakler. De jødiske dommerne hadde fått håndfaste beviser på at han som de nå dømte til døden, var guddommelig. Og de ville bli dømt i samsvar med det lyset de hadde fått.

Den største skylden og det tyngste ansvaret hvilte på dem som hadde de mest ansvarsfulle posisjoner i landet, og som var betrodd de hellige verv som de sviktet på en så skammelig måte. Pilatus, Herodes og de romerske 

560

soldatene visste svært lite om Jesus. De mente at prestene og rådsherrene syntes om at de mishandlet ham. De hadde ikke det lyset som jødefolket hadde fått så rikelig av. Hadde soldatene fått dette lyset, ville de ikke ha behandlet Jesus så grusomt som de gjorde.

«Kongen» eller keiseren

Igjen foreslo Pilatus å frigi Jesus. Men jødene ropte: «Gir du denne mannen fri, er du ikke keiserens venn!» Slik lot disse hyklerne som om det var om å gjøre for dem å verne om keiserens autoritet. Av alle motstandere av det romerske styre var jødene de bitreste. Når de var trygge for å kunne gjøre det, var de i høyeste grad tyranniske når det gjaldt å tvinge igjennom sine egne nasjonale og religiøse krav. Men når de ønsket å få gjennomført en eller annen grusom hensikt, lovpriste de keiserens makt. For å kunne oppnå å få ryddet Jesus av veien, erklærte, de troskap mot det fremmede herredømmet som de hatet.

«Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren.» Dette var å røre ved et ømt punkt hos Pilatus. Den romerske regjering hadde ham under oppsikt, og han visste at en slik rapport ville ødelegge ham helt. Han var klar over at dersom jødene ikke fikk sin vilje, ville deres raseri vende seg mot ham. De ville ikke la noe være ugjort for å få hevn. Foran seg hadde han et eksempel på den hardhet de viste når det gjaldt å ta livet av en som de hatet uten grunn.

Pilatus satte seg på dommersetet. På ny stilte han Jesus frem for folket og sa: «Se, her står deres konge!» Igjen hørtes det sanseløse ropet: «Bort med ham, bort med ham! Korsfest ham!» Med en stemme som hørtes både fjern og nær, spurte Pilatus: «Skal jeg korsfeste deres konge?» Fra vanhellige, gudsbespottende lepper lød det: «Vi har ingen annen konge enn keiseren.»

Ved slik å velge en hedensk hersker forlot den jødiske nasjon teokratiet. De hadde forkastet Gud som sin konge. Fra nå av hadde de ingen befrier. De hadde ingen annen konge enn keiseren. Så langt hadde prestene og lærerne ført folket. De var ansvarlige for dette og de fryktelige følgene av det. Nasjonens synd og undergang skyldtes de religiøse lederne.

Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: «Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.» Med frykt og selvfordømmelse så Pilatus på Jesus. I det store hav av ansikter var Jesu ansikt det eneste fredfulle. Et mildt lys syntes å skinne omkring ho det hans. Pilatus sa til seg selv: Han et en Gud. Vendt mot forsamlingen erklærte han:

Jeg er ren for hans blod. Ta dere ham og korsfest ham. Men merk dere, prester og rådsherrer: Jeg erklærer ham for å være en rettferdig mann. Må han som han hevder er hans Far, dømme dere og ikke meg for det som skjer i dag! Så sa han til Jesus: Tilgi meg for denne handling. Jeg kan ikke redde deg! Da han igjen hadde sørget for å piske Jesus, overlot han ham til å bli korsfestet.

561

Pilatus lengtet etter å sette Jesus fri. Men han innså at han ikke kunne gjøre det og samtidig beholde sin stilling og sin ære. Heller enn å miste sin verdslige makt, valgte han å ofre et uskyldig liv. Hvor mange er det ikke som på lignende måte oppgir sine prinsipper for å unngå tap eller lidelse! Samvittigheten og plikten peker i en retning, mens egeninteressen peker i en annen. Strømmen går sterk i den feilaktige retningen, og den som går på akkord med det onde, blir dratt inn i et tykt mørke av skyld.

Pilatus gav etter for folkemengdens krav. Fremfor å risikere å miste sin stilling, overgav han Jesus til å bli korsfestet. Men på tross av sine forsiktighetsregler ble han senere rammet nettopp av det han fryktet. Hans verdighet ble tatt fra ham, og han ble avsatt fra sitt høye embete. Pint av samvittighetsnag og såret stolthet tok han sitt eget liv ikke lenge etter korsfestelsen. Slik vil alle som går på akkord med synden, bare oppnå sorg og ruin. «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden.»4

«La hans blod komme over oss og våre barn»

Da Pilatus erklærte seg uskyldig i Jesu blod, svarte Kaifas trassig: La hans blod komme over oss og våre barn! De fryktelige ordene ble gjentatt av prestene og rådsherrene og lød som et ekko i et umenneskelig brøl fra folkemengden. Hele forsamlingen svarte: «La hans blod komme over oss og våre barn.»

Israels folk hadde truffet sitt valg. Mens de pekte på Jesus, sa de: «Ikke ham, men Barabbas.» Barabbas, som var en røver og en drapsmann, representerte Satan. Kristus var Guds representant. Han var blitt forkastet. Barabbas var blitt valgt. Og Barabbas skulle de få. Ved å velge slik, tok de imot ham som helt fra begynnelsen var en løgner og en morder. Satan var deres leder. Som et folk ville de nå handle etter hans diktat. De ville gjøre hans gjerninger. Hans herredømme måtte de tåle. Det folket som valgte Barabbas i stedet for Kristus, skulle i all fremtid få kjenne Barabbas' grusomhet.

Med blikket rettet mot Guds lam som ble slått, ropte jødene: «Hans blod komme over oss og våre barn!» Dette fryktelige ropet nådde opp til Guds trone. Denne dommen, som de uttalte over seg selv, ble skrevet i himmelen. Og bønnen ble hørt. Guds Sønns blod ble en stadig forbannelse over deres barn og barnebarn.

På en fryktelig måte ble dommen virkeliggjort da Jerusalem ble ødelagt. På forferdelig vis er den blitt manifestert i jødefolkets situasjon i snart to tusen år. En gren er skilt fra vintreet, en død, ufruktbar gren som skal bli samlet opp og brent. Fra land til land verden over, fra århundre til århundre er det død, død i overtredelse og synd!

Fryktelig vil oppfyllelsen av denne bønnen bli på dommens store dag. Når Kristus kommer til jorden igjen, vil menneskene ikke se ham som en fange omgitt av en pøbelhop. Da vil de se ham som himmelens konge.

562

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned