lenger enn til denne begivenheten. Den nådde helt ned til den siste verdensbrann på den dagen da Herren skal reise seg fra sitt sted for å straffe verden for dens misgjerninger, og jorden skal åpenbare sin blodskyld og ikke lenger dekke sine drepte. Hele denne fremstilling ble ikke bare gitt for disiplene, men for dem som skulle komme til å oppleve de avsluttende scener av denne verdens historie.

Jesus sa til disiplene: «Pass på at ikke noen fører dere vill! For mange skal komme i mitt navn og si: «Jeg er Messias.» «Og de skal villede mange.» Falske messiaser vil stå frem og påstå at de utfører mirakler. De erklærer at tiden for jødefolkets utfrielse er kommet, og de skal villede mange. Kristi ord ble oppfylt. I tiden mellom hans død og beleiringen av Jerusalem fremstod det mange falske messiaser. Men denne advarselen gjelder også dem som lever i vår tid. De samme bedrag som fant sted forut for Jerusalems ødeleggelse, har gjentatt seg ned gjennom tidene, og vil gjøre det på ny.

«Dere skal høre om kriger, og det skal gå rykter om krig. Se da til at dere ikke lar dere skremme! For dette må skje, men ennå er ikke enden kommet.» Før Jerusalems ødeleggelse var det kamp om herredømmet. Keisere ble myrdet. De som man mente stod tronen nærmest, ble drept. Det var krig og rykter om krig. «Dette må skje,» sa Jesus, «men ennå er ikke enden kommet. Folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal være hungersnød og jordskjelv mange steder. Men alt dette er bare begynnelsen på fødselsveene.»

Med andre ord: Når rabbinerne ser disse tegnene, vil de erklære dem for å være Guds straffedommer over nasjonene fordi de holder hans utvalgte folk i trelldom. De vil si at disse varsler er tegn på at Messias er i ferd med å komme. Men la dere ikke villede! Dette er begynnelsen til Guds straffedommer. Folk har vært opptatt med seg selv. De har ikke angret og vendt om så jeg kunne lege dem. De varsler de påpeker som tegn på utfrielse fra trelldommen, er varsler om deres undergang.

Kristi etterfølgere forfulgt

«Da skal dere bli utlevert, lide trengsel og bli drept; ja, dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. På denne tiden skal mange falle fra, og de skal angi hverandre og hate hverandre.» De kristne måtte lide alt dette. Fedre og mødre forrådte sine barn. Barn forrådte sine foreldre. Venner overgav venner til Det høye råd. Forfølgerne gjennomførte sin hensikt ved å drepe Stefanus, Jakob og andre kristne.

Gjennom sine tjenere gav Gud det jødiske folk en siste anledning til å vende om. Han åpenbarte seg gjennom sine vitner når de ble pågrepet, under forhør og når de ble fengslet. Likevel ble det avsagt dødsdom over dem. De var slike som verden ikke var verd. Ved å drepe dem korsfestet jødene Guds Sønn på ny. Slik vil det bli igjen. Myndighetene vil gi lover for å begrense religionsfriheten. De vil tilvende seg en rett som ingen andre enn Gud har. De vil mene at de kan tvinge samvittigheten,

477

som Gud alene bør herske over. Alt nå er de i ferd med å gjøre en begynnelse. Dette vil de fortsette med til de når en grense som de ikke kan overskride. Gud vil gripe inn på vegne av sitt trofaste folk som retter seg etter hans lov.

Hver gang forfølgelse finner sted, vil de som er vitne til den, ta standpunkt enten for Kristus eller mot ham. De som viser medfølelse med dem som blir urettferdig dømt, viser sin hengivenhet for Kristus. Andre tar anstøt fordi sannhetens prinsipper går på tvers av det de selv praktiserer. Mange snubler og faller og forlater den tro som de engang forfektet. De som svikter i prøvens stund, vil for sin egen sikkerhets skyld vitne falskt og forråde sine trosfeller. Kristus har advart oss mot dette for at vi ikke skal bli overrasket over den unaturlige og grusomme handlemåten hos dem som forkaster lyset.

Jerusalem kringsatt

Kristus gav disiplene et tegn på den ødeleggelse som skulle ramme Jerusalem, og fortalte hvordan de skulle komme unna: «Når dere ser Jerusalem kringsatt av hærer, da skal dere vite at byen snart skal bli ødelagt. Da må de som er i Judea, flykte opp i fjellene, de som er i byen, må komme seg ut, og de som er ute på landet, må ikke dra inn i byen. For straffens tid er kommet, da alt som står skrevet, skal bli oppfylt.» Denne advarselen skulle de gi akt på førti år senere da Jerusalem ble ødelagt. De kristne rettet seg etter advarselen, og ikke en eneste av dem omkom da byen falt.

«Men be om at dere slipper å flykte om vinteren eller på sabbaten,» sa Jesus. Han som innstiftet sabbaten, avskaffet den ikke ved å nagle den til korset. Sabbaten ble ikke gjort ugyldig og satt ut av kraft ved hans død. Førti år etter korsfestelsen skulle den fremdeles holdes hellig. I førti år skulle disiplene be om at deres flukt ikke måtte skje på en sabbat.

Middelalderens lange forfølgelsesperiode

Fra Jerusalems ødeleggelse gikk Jesus raskt over til en enda større begivenhet, det siste ledd i den historiske kjeden - Guds Sønns komme i kraft og herlighet. Mellom disse to begivenhetene lå lange, mørke århundrer åpent for hans blikk. Det var århundrer som for hans menighet var merket av blod, tårer og sjelekval. Disse fremtidsbilder kunne disiplene den gangen ikke tåle å se på, og Jesus gikk fort forbi dem bare med en kort omtale. «For da skal det bli trengsler så store som det aldri har vært fra verdens begynnelse til i dag, og som det heller aldri mer vil bli. Om den tiden ikke ble forkortet, ville ikke noe menneske bli frelst. Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes.»

I mer enn tusen år skulle en forfølgelse som verden aldri hadde sett maken til, komme over Kristi etterfølgere. Millioner på millioner av

478

hans trofaste vitner skulle bli drept. Hvis Gud ikke hadde bevart sitt folk, ville alle ha omkommet. «Men for de utvalgtes skyld skal den tiden forkortes.»

Tegn på Jesu gjenkomst

Med ord som ikke er til å ta feil av, taler Jesus så om sitt annet komme, og han gir varsel om de farer som vil gå forut for hans gjenkomst til verden. «Om noen da sier til dere: «Se her er Messias», eller: «Der er han», så tro det ikke! For falske messiaser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for om mulig å føre vill selv de utvalgte. Hør, jeg har sagt dere det på forhånd! Om de altså sier til dere: «Han er ute i ødemarken», så gå ikke dit ut, eller: «Han er inne i huset», så tro det ikke. For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.»

Som et av tegnene på Jerusalems ødeleggelse hadde Kristus sagt: «Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill.» Falske profeter oppstod da også. De førte folket vill og ledet mange ut i ødemarken. Trollmenn og besvergere som påstod at de var i besittelse av mirakuløs kraft, trakk folk etter seg ut i fjellenes ensomhet.

Men denne profetien gjaldt også de siste dager og er gitt som et tegn på Kristi annet komme. Allerede nå gjør falske kristus-skikkelser og falske profeter tegn og under for å villede hans disipler. Hører vi ikke ropet: Han er ute i ødemarken? Har ikke tusener gått dit ut i håp om å finne Kristus? Og fra de mange som hevder at de har kontakt med avdødes ånder, lyder dette ropet: Han er inne i de hemmelige kamrene! Det er nettopp dette spiritismen hevder og forkynner. Men hva sier Kristus? «Tro det ikke. For som lynet begynner i øst og lyser like til vest, slik skal det være når Menneskesønnen kommer.»

Kristus har gitt oss tegn på sin gjenkomst, og mer enn det: han angir tiden når det første av disse tegnene skal vise seg. «Så snart denne trengselstiden er over, skal solen bli formørket og månen miste sitt lys. Stjernene skal falle ned fra himmelen, og himmelrommets krefter skal rokkes. Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og alle folk på jorden skal bryte ut i klagerop, og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med stor makt og herlighet. Når basunen lyder, skal han sende ut sine engler, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelens ene ende til den andre.»

Ved slutten av pavemaktens store forfølgelse skulle solen bli formørket og månen ikke skinne. Deretter skulle stjernene falle ned fra himmelen. Og han sier: «Lær en lignelse av fikentreet: Når det får sevje i grenene og skyter blad, da vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren.»

Kristus har gitt oss tegn på sitt komme. Han sier at vi kan vite når han er nær, ja, til og med at han står for døren. Han sier om dem som ser disse tegnene: «Denne slekt skal ikke forgå før alt dette skjer.» Disse tegnene

479

har vist seg. Nå vet vi med sikkerhet at Herrens komme er nær. «Himmel og jord skal forgå,» sier han, «men mine ord skal aldri forgå.»

Kristus kommer med stor herlighet. En hærskare av skinnende engler vil være med ham. Han kommer for å vekke opp de døde og for å forvandle de hellige som lever, fra herlighet til herlighet. Han kommer for å ære dem som har elsket ham og holdt hans bud, og for å ta dem til seg. Han har ikke glemt dem og heller ikke sitt løfte. Familiebåndene vil igjen bli knyttet. Når vi er vitne til døden, kan vi tenke på den morgenen da Guds basun skal lyde, når «de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet». Bare en liten stund, så skal vi se kongen i hans storhet. Bare en liten stund, så skal han tørke bort alle tårer fra våre øyne. Bare en liten stund, så vil han føre oss «fram for sin herlighet, feilfrie og jublende». 2 Da han gav tegnene på sitt komme, sa han derfor: «Når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.»

Men dagen og timen for sitt komme har Kristus ikke åpenbart. Han sa rett ut til disiplene at det ikke var hans sak å kunngjøre dagen og timen for sin gjenkomst. Hadde det stått ham fritt å gjøre dette, hvorfor hadde han da behøvd å formane dem til å leve i stadig forventning? Noen påstår at de vet selve dagen og timen for Kristi gjenkomst. Med stort alvor kartlegger de fremtiden. Men Herren har advart mot slike holdninger. Det nøyaktige tidspunktet for Menneskesønnens annet komme er Guds egen hemmelighet.

Når Menneskesønnen kommer

Kristus sier videre idet han peker på tilstanden i verden når han kommer: «Som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når Menneskesønnen kommer.» Jesus stiller ikke her i utsikt at det blir et jordisk «tusenårsrike», en periode på tusen år da alle kan forberede seg for evigheten. Han sier at som det var i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer igjen.

Hvordan var det i Noahs dager? «Herren så at menneskenes ondskap var stor på jorden. Alle tanker som rørte seg i deres hjerter, var onde dagen lang.»3 De som levde før syndfloden, vendte seg bort fra Herren og nektet å gjøre hans vilje. De fulgte sine egne gudløse forestillinger og fordervede begreper. De ble utryddet på grunn av sin ondskap. I dag følger verden den samme kurs. Den viser ikke noen smigrende tegn på en tusenårig herlighet. De som overtrer Guds lov, fyller verden med ondskap. Deres spillegalskap, løsslupne livsførsel og utemmede lidenskaper er i ferd med å fylle verden med vold.

I forutsigelsen om Jerusalems ødeleggelse sa Jesus: «Fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som

480

holder ut helt til slutt, han skal bli frelst. Og evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.» Denne profetien vil bli oppfylt på ny. Ugudeligheten som florerte på den tiden, finner sitt motstykke i vår generasjon. Slik er det også med forutsigelsen om forkynnelsen av evangeliet. Før Jerusalems fall erklærte Paulus, som skrev under innflytelse av Den Hellige Ånd, at evangeliet var blitt forkynt «for alle skapninger under himmelen». Slik skal det evige evangelium også nå, før Menneskesønnen kommer, bli forkynt «for alle nasjoner og stammer, tungemål og folk».4

Gud har «fastsatt en dag da han skal dømme verden». Kristus forteller oss når den dagen vil bli innvarslet. Han sier ikke at hele verden vil vende om, men at «evangeliet om riket skal forkynnes i hele verden til vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme». Ved å gi verden evangeliet står det i vår makt å fremskynde vår Herres gjenkomst. Vi skal ikke bare vente på, men også fremskynde Guds dags komme.5 Hadde Kristi menighet gjort den gjerning som Herren hadde planlagt for den, ville hele verden allerede vært advart, og Jesus ville ha kommet til vår jord med kraft og stor herlighet.

«Vær på vakt og våk!»

Etter at Kristus hadde omtalt tegnene på sitt komme, sa han: «Slik skal dere også, når dere ser alt dette skje, vite at han er nær og står for døren.» «Vær på vakt og våk!» Gud har alltid varslet menneskene om forestående straffedommer. De trodde hans budskap for deres tid, og de som handlet etter det i lydighet mot hans påbud, unngikk de straffedommer som rammet de ulydige og vantro. Til Noah ble det sagt: «Gå inn i arken, du og hele din husstand! For jeg har funnet at bare du er rettferdig for meg i denne slekt.» Noah var lydig og ble reddet. Lot fikk dette budskapet: «Stå opp og kom dere bort fra dette stedet, ... for nå vil Herren ødelegge byen!»6 Lot stilte seg under de himmelske sendebudenes beskyttelse og ble reddet.

På samme vis fikk også Kristi disipler varsel om Jerusalems ødeleggelse. De som gav akt på tegnet på den kommende ulykke og flyktet fra byen, unngikk ødeleggelsen. Slik er vi nå blitt varslet om Kristi annet komme og den ødeleggelsen som skal ramme verden. De som gir akt på advarselen, vil bli frelst.

Fordi vi ikke kjenner det nøyaktige tidspunktet for Kristi gjenkomst, har vi fått pålegg om å våke. «Lykkelige er de tjenere som Herren finner våkne når han kommer!»? De som våker og venter på Herrens komme, hengir seg ikke til ørkesløs forventning.

Å vente på Kristi komme vil si å få mennesker til å vise ærefrykt for Herren og frykte hans straffedom for synd. Det er å vekke dem til forståelse av den store synd det er å forkaste hans tilbud om nåde. De som venter på Herren, renser seg ved lydighet mot sannheten. De forener alvorlig innsats med årvåken vaktsomhet. Fordi de vet at Herren er nær

481

for døren, anspores de til å virke sammen med de guddommelige redskaper i arbeidet for å frelse mennesker. Dette er de tro og kloke forvalterne «som Herren betror oppsynet med de andre tjenerne», så de «skal gi dem mat i rette tid».8 De fremholder den sannhet som i særlig grad er aktuell nå. Enok, Noah, Abraham og Moses forkynte sannheten for sin tid. Kristi tjenere vil nå komme med en spesiell advarsel for vår generasjon.

«Dag og time kjenner ingen»

Men Kristus omtaler også en annen gruppe: «Sett at denne tjeneren sier til seg selv: Det varer lenge før min herre kommer, og så gir seg til å slå tjenesteguttene og pikene og ete og drikke og fylle seg. Da skal tjenerens herre komme en dag han ikke venter.»

Den onde tjeneren sier til seg selv: «Det varer lenge før min herre kommer.» Han sier ikke at Kristus ikke vil komme. Han latterliggjør ikke tanken om hans gjenkomst. Men i sitt hjerte og ved sine handlinger og ord erklærer han at det tar tid før Herren kommer. Han får andre til å oppgi sin overbevisning om at Herren kommer snart. Hans innflytelse leder dem til en formastelig og likegyldig utsettelse, og de blir befestet i sin verdslighet og sløvhet. Verdslige lidenskaper og fordervede tanker får makt over sinnet. Den onde tjeneren eter og drikker og forener seg med verden når det gjelder å søke fornøyelser. Han slår sine medtjenere og anklager og fordømmer dem som er tro mot sin Herre. Han gjør felles sak med verden. Like søker like, og de vokser sammen i overtredelser. En slik allianse får fryktelige følger. Sammen med verden blir han fanget i fellen. «Da skal tjenerens herre komme ... en time han ikke kjenner, og hogge ham ned. Han skal dele skjebne med hyklerne.»

«Men hvis du ikke våker, skal jeg komme som en tyv, og du skal ikke vite timen når jeg kommer over deg.» Kristi gjenkomst vil overraske de falske lærerne. De sier: «Fred og ingen fare.» På samme måte som prestene og lærerne før Jerusalems fall, ser de frem til at menigheten skal glede seg over jordisk velstand og storhet. De tolker tidenes tegn som et varsel om dette. Men hva sier Guds ord? «Da kommer plutselig undergangen over dem.»9 Over alle som bor på jorden og over alle som gjør denne verden til sitt hjem, vil Guds dag komme som en snare. Den kommer over dem som en snikende tyv.

Verden som lever i sus og dus, og som er oppslukt av gudløse forlystelser, sover i falsk trygghet. Menneskene skyver Herrens komme ut i en fjern fremtid. De ler av advarslene. Med stolt hovmod sier de: «Alt er som det har vært fra skapelsen av.» «Og morgendagen skal bli som denne, en stor og herlig dag.» Vi vil ha enda mer forlystelse. Men Kristus sier: «Se, jeg kommer som en tyv.»10

Nettopp på den tiden da verden hånlig spør: «Hva med løftet om hans gjenkomst?» går tegnene i oppfyllelse. Når de roper: «Fred og ingen fare!» kommer det en brå undergang. Når spotteren og de som forkaster 

482

sannheten, er blitt overmodige, når rutinene på de forskjellige områder utelukkende går ut på å tjene penger uten hensyn til prinsippene for hederlighet, og mens de som studerer, ivrig søker kunnskap om alt annet enn Bibelen - da kommer Kristus som en tyv.

Alt i verden er i opprør. Tidenes tegn er illevarslende. Kommende begivenheter kaster skygger foran seg. Guds Ånd trekker seg tilbake fra jorden, og den ene ulykken følger den andre på sjø og land. Storm og jordskjelv, brann og oversvømmelse, vold og drap følger slag i slag. Hvem kan lese fremtiden? Hvor finnes det trygghet? Det er ikke sikkerhet i noe som er menneskelig og jordisk. Hurtig stiller menneskene seg under den fanen de har valgt. Urolig følger de med i det deres ledere foretar seg. Det er også noen som venter, våker og virker for at Herren skal komme. En annen gruppe stiller seg under lederskap av ham som var den første som falt fra. Bare få tror med sinn og sjel at vi har en fortapelse å unnfly og en himmel å vinne.

Krisen stjeler seg gradvis inn på oss. Solen skinner på himmelhvelvingen, den går sin vanlige gang, og himlene forteller fremdeles Guds ære. Menneskene er opptatt med å spise og drikke, plante og bygge, gifte seg og bli bortgiftet. Forretningsfolk kjøper og selger fremdeles. Folk skyver hverandre til side i kampen om den fremste plassen. Forlystelsessyke mennesker fyller fremdeles teatre, veddeløpsbaner og spillebuler, og de er ivrig opptatt med seg selv og sitt eget, selv om prøvetiden hurtig nærmer seg sin avslutning, og hvert menneskes sak er i ferd med å bli avgjort for evig.

Som en advarsel fra Kristus på Oljeberget kommer disse alvorlige ordene til oss gjennom århundrene: «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.»

Matt 24; Mark 13; Luk 21,5-38

Kapittel 70:

Kristendom i hverdagen

«Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet, og alle englene med ham, da skal han sitte på sin trone i herlighet, og alle folkeslag skal samles foran ham. Han skal skille dem fra hverandre.» Mens Jesus og disiplene satt på Oljeberget, skildret han på denne måten det som skulle skje på den store dommens dag. Han fremholdt at avgjørelsen da kommer til å avhenge av ett punkt. Når folkeslagene samles for ham, vil det bare være to grupper. Det som avgjør deres evige skjebne, vil være hva de har gjort eller forsømt å gjøre for ham, personifisert i de fattige og dem som lider.

«Kom hit!»

Det som Kristus på den dagen fremholder for menneskene, er ikke det han har utført for dem ved å gi sitt liv for deres frelse. Han fremholder den trofaste gjerning de har gjort for ham. Til dem som står ved hans høyre side, vil han si: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det riket i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten; og dere gav meg mat; jeg var tørst, og dere gav meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var uten klær, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.» Men dem som Kristus roser, vet ikke at de har ytt ham noen tjeneste. På deres undrende spørsmål svarer han: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.»

Jesus hadde fortalt disiplene at de skulle bli hatet av alle mennesker, at de ville bli forfulgt og plaget. Mange ville bli jaget bort fra sine hjem og oppleve fattigdom. De ville komme i nød på grunn av sykdom og savn. Mange ville bli kastet i fengsel. Til alle som forlot venner og hjem for hans skyld, hadde han lovt hundre foll igjen i dette livet. Nå lovte han en spesiell velsignelse til dem som hjalp sine medmennesker. I alle som lider for mitt navns skyld, sa Jesus, skal dere gjenkjenne meg. Slik som dere vil tjene meg, skal dere tjene dem. Dette viser at dere er mine disipler.

Alle som er blitt født inn i den himmelske familie, er på en særlig måte Jesu brødre og søstre. Kristi kjærlighet knytter hans familie sammen, og hvor som helst denne kjærlighet er virksom, åpenbares det guddommelige slektskap. «Den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud.»1

484

De som Kristus taler rosende om i dommen, har kanskje hatt lite kjennskap til teologi, men de har levd etter hans prinsipper. Under påvirkning av Den Hellige Ånd har de vært til velsignelse for sine omgivelser. Også blant hedningene finnes det mennesker med dette vennlige sinnelag. Før de fikk høre livets ord, har de vist vennlighet mot misjonærene, og har endog hjulpet dem med fare for sitt eget liv. Blant hedningene er det noen som tilber Gud uten å vite det. De har aldri fått lyset gjennom noe menneskelig redskap. Likevel vil de ikke gå fortapt. Selv om de ikke kjenner Guds skrevne lov, har de hørt hans røst tale til dem i naturen, og de har gjort det som loven krever. Deres gjerninger vitner om at Den Hellige Ånd har rørt ved dem, og Gud anerkjenner dem som sine.

Hvor overrasket og glade vil ikke de upåaktede blant folkene og blant hedningene bli når de får høre Kristus si: «Det dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg!» Hvilken glede vil ikke han føle som er den evige kjærlighet, når hans etterfølgere ser opp med forbauselse og fryd over hans anerkjennende ord!

Kristi kjærlighet er ikke begrenset til noen bestemt gruppe. Han identifiserer seg med hvert enkelt menneske. Han ble et medlem av den menneskelige familie for at vi skulle bli medlemmer av den himmelske. Han er Menneskesønnen, og slik er han blitt en bror til enhver av Adams sønner og døtre. Hans etterfølgere må ikke isolere seg fra de mange menneskene omkring dem som holder på å gå fortapt. De er en del av menneskehetens store vev, og himmelen ser på dem som brødre og søstre til så vel syndere som troende. Kristi kjærlighet omfatter både de falne, de feilende og de syndige. Hver vennlig handling som blir utført for å løfte opp et menneske som har falt, og enhver barmhjertighetsgjerning som blir gjort, blir godtatt som gjort mot ham.

Himmelens engler blir sendt ut for å være til hjelp for dem som skal arve frelsen. Vi vet ikke nå hvem de er. Det er ennå ikke åpenbart hvem som skal seire og få del i de helliges arvelodd i lyset. Men himmelens engler ferdes på kryss og tvers over hele jorden mens de prøver å trøste dem som sørger, beskytte dem som er i fare, og vinne menneskene for Kristus. Ingen blir forsømt eller forbigått. Gud gjør ikke forskjell på folk. Han har samme omsorg for alle de menneskene han har skapt.

Når du åpner døren for dem som lider og har nød, byr du usynlige engler velkommen. Du innbyr himmelske vesener til å være dine gjester. De fører med seg en hellig atmosfære av glede og fred. De kommer med lovprisning på sine lepper, og i himmelen lyder en tilsvarende tone. Enhver barmhjertighetshandling får musikken til å klinge der. Faderen regner de uselviske tjenere blant sine mest dyrebare skatter.

«Gå fra meg!»

De som står på Kristi venstre side, var ikke klar over sin skyld. De hadde forsømt ham ved å forsømme de fattige og dem som led. Satan hadde forblindet dem, og de hadde ikke innsett hva de skyldte sine med mennesker. 

485

De hadde vært opptatt av seg selv og brydde seg ikke om andres behov.

Gud har gitt de rike deres midler for at de skal kunne hjelpe og lindre nøden hos dem som lider savn. Men altfor ofte er de likegyldige overfor andres trang. De føler seg overlegne overfor de fattige og setter seg ikke inn i deres situasjon. De forstår ikke den fattiges fristelser og kamper, og barmhjertigheten dør i deres hjerte. I kostbare boliger og storslagne kirker lukker de rike seg inne, borte fra de fattige. De midler Gud har gitt dem til velsignelse for dem som lider nød, blir brukt til å tilfredsstille hovmod og selviskhet.

De fattige blir daglig berøvet den undervisning de skulle ha om Guds velgjerninger. Gud har lagt forholdene til rette for at de skulle bli tilgodesett med det som er nødvendig for livets opphold. De blir tvunget til å føle den fattigdom som gjør livet tungt, og ofte blir de fristet til misunnelse og ond mistanke. De som ikke selv har følt trykket av savn og nød, behandler altfor ofte de fattige på en nedlatende måte, og lar dem føle at de blir betraktet som mindreverdige.

Men Kristus ser alt sammen, og han sier: «Det var jeg som var sulten og tørst. Det var jeg som var en fremmed. Det var jeg som var syk. Det var jeg som var i fengsel. Mens dere gjorde dere til gode ved deres rikt dekkede bord, holdt jeg på å sulte i hjel i en elendig rønne eller i en folketom gate. Mens dere hadde det godt i deres overdådige hjem, hadde jeg ikke noe sted hvor jeg kunne hvile. Mens dere fylte deres garderobe med flotte klær, var jeg uten. Mens dere moret dere, vansmektet jeg i fengsel.

Det var sparsomt det dere delte ut av brødsmuler til de stakkars menneskene som sultet. Det var tynne og usle plagg dere gav bort til vern mot den bitende kulden. Tenkte dere da på at dere gav det til herlighetens Herre? Hver eneste dag i deres liv var jeg hos dere i skikkelse av disse ulykkelige menneskene. Men dere oppsøkte meg ikke. Dere ville ikke ha noe med meg å gjøre. Jeg kjenner dere ikke.

I Jesu fotspor

For mange ville det være et stort privilegium å besøke de steder hvor Jesus var mens han levde på jorden, å kunne gå der han gikk, betrakte den sjøen og områdene omkring hvor han underviste folket, og se de høyder og daler som hans blikk så ofte hadde stanset ved. Men vi behøver ikke dra til Nasaret, Kapernaum eller Betania for å gå i Jesu fotspor. Vi finner hans fotspor ved sykesengen, i de fattiges hytter, i slumstrøkene i de store byene og alle steder hvor det finnes mennesker som trenger hjelp. Vi går i Jesu fotspor ved å gjøre det Jesus gjorde da han var på jorden.

Alle kan finne noe å gjøre. «De fattige har dere alltid hos dere,» sa Jesus. Ingen behøver føle at det ikke er noe sted hvor de kan virke for ham. Millioner på millioner av mennesker holder på å omkomme, og de er bundet i lenker av uvitenhet og synd. De har ikke engang hørt at Jesus 

486

elsker dem. Hvis vi var i deres sted, hva ville vi da ønske at de skulle gjøre for oss? Alt dette er vi alvorlig forpliktet til å gjøre mot dem, så langt det står i vår makt. Hver av oss vil stå eller falle i dommen i samsvar med Kristi leveregel: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.»2

Jesus har gitt sitt liv for å opprette en menighet som er i stand til å ha omsorg for mennesker som er nedtrykt av sorg og fristelser. Mange troende kan være fattige, ulærde og ukjente. Men i Kristus kan de gjøre en gjerning i hjemmet, i nabolaget, i menigheten og endog på fjernere felter. Resultatene av dette vil bli like vidtrekkende som evigheten.

Det er fordi dette arbeidet blir forsømt, at så mange unge kristne aldri kommer lenger enn til barnestadiet i sin åndelige erfaring. Lyset som var begynt å skinne i deres egne hjerter da Jesus talte til dem og sa: «Dine synder er deg forlatt,» kunne de fortsatt ha holdt levende ved å hjelpe dem som var i nød. Den rastløse energi som ofte er en fare for de unge, kunne ledes inn i kanaler hvor den ville bli til strømmer av velsignelse. Selvet ville bli glemt i arbeidet til beste for andre.

De som hjelper andre, vil selv bli hjulpet av overhyrden. De vil selv drikke av det levende vann og få slokket tørsten. De vil ikke trakte etter spennende fornøyelser eller å oppleve stadig nye ting. Deres hovedinteresse vil være å frelse mennesker som holder på å gå fortapt. Sosialt fellesskap kan være gagnlig. Kristi kjærlighet vil knytte hjerter sammen i enhet.

Når det går opp for oss at vi samarbeider med Gud, vil hans løfter ikke bli fremholdt på en likegyldig måte. De vil brenne i vårt hjerte og gløde på våre lepper. Da Moses ble kalt til å tjene et uvitende, udisiplinert og opprørsk folk, gav Gud ham dette løfte: «Jeg selv skal gå med, og jeg vil føre deg til ro.» Og han sa: «Jeg vil være med deg!»3 Dette løfte er til alle som arbeider i Kristi sted for dem som er hjemsøkt og som lider.

Guds kjærlighet gir seg til kjenne her på jorden ved kjærlighet til mennesker. Det var for å innpode denne kjærlighet i oss og gjøre oss til barn av en familie at herlighetens konge ble ett med oss. Når hans avskjedsord blir oppfylt: «Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere,»4 da har han oppnådd sin hensikt med oss. Da er vi skikket for himmelen, for vi har himmelen i vårt hjerte .

«Berg dem som blir hentet for å drepes, redd dem som vakler til retterstedet. Om du sier: «Vi visste det ikke», skjønner han det likevel, han som prøver hjertene.»5 På dommens store dag skal de som ikke har arbeidet for Kristus, de som har latt seg drive med strømmen, som bare har tenkt på seg selv og sørget for egne behov, av hele jordens dommer bli plassert sammen med dem som gjorde urett. De får den samme dom.

Ethvert menneske har fått en oppgave. Overhyrden vil spørre hver enkelt: «Hvor er nå den flokken du fikk, de fine sauene dine?»6

Matt 25,31-46

Kapittel 71:

Alles herre - alles tjener

I en sal ovenpå i en bolig i Jerusalem satt Jesus til bords sammen med disiplene. De var kommet sammen for å feire påsken. Jesus ønsket å holde denne høytiden alene med de tolv. Han visste at hans time var kommet. Han var selv det sanne påskelam. På den dagen da påskemåltidet ble holdt og lammet spist, skulle han selv ofres. Det var like før han skulle tømme vredens beger. Snart måtte han ta imot den siste, lidelsesfylte dåp. Han hadde bare noen få timer igjen, og dem ville han benytte til gagn for sine kjære disipler.

Jesus hadde levd hele sitt liv i uselvisk tjeneste, «ikke ... for å la seg tjene, men for selv å tjene».1 Det var dette han ville undervise om. Men enda hadde ikke disiplene lært dette. Ved dette siste påskemåltidet gjentok han det han hadde lært dem, og han gjorde det ved en symbolsk handling som for alltid preget det i deres sinn og hjerte.

Samtalene mellom Jesus og disiplene var vanligvis preget av stille glede, og var høyt skattet av dem alle. Påskemåltidene hadde vært noe helt spesielt. Men denne gangen var det noe som trykket Jesus. Noe tungt hvilte på ham, og det var en skygge over ansiktet hans. Da han møtte disiplene på salen, merket de at det var noe som lå veldig tungt på ham. Selv om de ikke kjente årsaken til dette, følte de med ham i hans smerte.

Sammen for siste gang

Mens de var samlet rundt bordet, sa han med sorgfull stemme: «Jeg har lengtet inderlig etter å holde dette påskemåltidet med dere før jeg lider. For jeg sier dere: Aldri skal jeg spise det mer før det har fått sin fullendelse i Guds rike.» Så tok han en kalk, bad takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.»

Kristus visste at tiden var kommet da han skulle forlate verden og gå til sin Far. Likesom han hadde elsket sine egne som var i verden, elsket han dem inntil enden. Han var nå i korsets skygge, og smerten pinte ham. Han visste at alle ville forlate ham i den stund da han ble forrådt,

488

og at han ville dø på den mest ydmykende måte som forbrytere kunne bli utsatt for. Han kjente til utakknemligheten og grusomheten hos dem han var kommet for å frelse. Han visste hvor stort det offer var som han måtte gi, og at det for mange ville være forgjeves.

Når han nå visste om alt det han gikk i møte, ville det være naturlig om han var blitt overveldet av tanken på sin egen ydmykelse og lidelse. Men han så på de tolv som hadde vært med ham, som sine egne, disse som ville bli etterlatt for å kjempe i verden etter at hans skam, sorg og smerte var over. Hans tanker om hva han selv måtte lide var alltid knyttet til disiplene. Han tenkte ikke på seg selv. Hans omsorg for dem var det som først og fremst opptok ham.

Denne siste kvelden sammen med disiplene hadde Jesus mye å si til dem. Hvis de hadde vært forberedt på å ta imot det han lengtet etter å si dem, ville de blitt spart for den hjerteknusende sjelekval, for skuffelse og vantro. Men Jesus så at de ikke kunne tåle det han hadde å si. Når han så inn i ansiktene deres, døde advarselens og trøstens ord på leppene hans. Det var helt stille en stund. Det var som om Jesus ventet på noe. Disiplene var ille til mote. Det var som om den medfølelse og ømhet som Kristi smerte hadde fremkalt, var i ferd med å forsvinne. Hans sorgfulle ord om hans egen lidelse hadde gjort lite inntrykk. De blikk de sendte hverandre, fortalte om misunnelse og strid.

Strid om status

Nå ble det en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største. Denne striden som pågikk mens Jesus var til stede, såret ham og gjorde ham sorgfull. Disiplene klynget seg til sin kongstanke: at Kristus ville hevde sin makt og ta plass på Davids trone. Og hver av dem lengtet etter den høyeste posisjon i riket. De hadde foretatt sin egen vurdering av seg selv og av hverandre. I stedet for å betrakte sine brødre som mer verdige, satte de seg selv fremst.

Den bønnen Jakob og Johannes kom med, om å få sitte på høyre og venstre side av Kristi trone, hadde vakt forbitrelse hos de andre. At de to brødrene kunne driste seg til å be om de høyeste posisjoner, ergret de ti disiplene i den grad at det truet med innbyrdes splittelse. De følte at de ble uriktig bedømt, og at deres troskap og evner ikke ble påskjønnet. Judas var den som gikk hardest ut mot Jakob og Johannes.

Da disiplene kom inn i salen der de skulle holde måltid, hadde de harmfulle følelser overfor hverandre. Judas trengte seg frem nærmest Jesus på hans venstre side. Johannes var på den høyre. Hvis det fantes noen plass som var den fornemste, var Judas bestemt på at den skulle han ha, og den plassen, mente de, måtte være nærmest Kristus. Men Judas var en forræder.

Det hadde også oppstått et annet stridsspørsmål. Ved et festmåltid var det skikk og bruk at en tjener vasket gjestenes føtter, og ved denne anledningen var de vanlige forberedelser gjort. Vannkrukke, fat og

489

håndkle var på plass, klart til fotvaskingen. Men det var ingen tjener til stede. Derfor var det disiplenes plikt å utføre denne handlingen. Men hver av disiplene gav etter for sin sårede stolthet og bestemte seg for at han ikke ville påta seg tjenerens rolle. Alle syntes å være uberørte og likegyldige som om det ikke angikk dem. De lot som om de var helt uvitende om at det var noe de burde gjøre. Ved sin taushet nektet de å ydmyke seg.

Jesus vasker disiplenes føtter

Hvordan skulle Jesus få disse stakkars menneskene dit hvor Satan ikke skulle vinne en avgjort seier over dem? Hvordan kunne han vise dem at bare å bekjenne seg til å være i disippelflokken ikke gjorde dem til disipler eller sikret dem en plass i hans rike? Hvordan skulle han kunne vise dem at virkelig storhet består i kjærlighetens tjeneste og i sann ydmykhet? Hvordan kunne han tenne kjærlighetens glød i deres hjerter og sette dem i stand til å fatte det som han lengtet etter å fortelle dem?

Det var ikke noe som tydet på at disiplene ville tjene hverandre. Jesus ventet en stund for å se hva de ville gjøre. Så reiste han seg fra bordet. Han tok av seg kappen, for den ville ha hindret ham i å bevege seg fritt. Så tok han et linklede og bandt det om seg. Med forbauselse og interesse så disiplene på dette og ventet i taushet på hva som videre ville skje. «Så heller han vann i et fat og begynner å vaske disiplenes føtter og tørker dem med linkledet som han hadde rundt livet.» Denne handlingen åpnet øynene deres. Bitter skam og ydmykelse fylte dem. De forstod den usagte irettesettelsen, og de så seg selv i et helt nytt lys.

Slik gav Kristus uttrykk for sin kjærlighet til disiplene. Deres egenkjærlige innstilling fylte ham med sorg. Men han innlot seg ikke i noen diskusjon med dem om deres vanskeligheter. I stedet gav han dem et eksempel som de aldri ville glemme. Hans kjærlighet til dem lot seg ikke forstyrre eller slokke. Han visste at Faderen hadde gitt alt i hans hender, og at han kom fra Gud og vendte tilbake til Gud. Han var fullstendig klar over sin guddommelighet. Men han hadde lagt til side sin kongekrone og sin kongelige drakt og tatt på seg en tjeners rolle. En av de siste handlinger i hans liv på jorden var å gjøre tjenerens gjerning.

Før påsken hadde Judas for andre gang hatt en sammenkomst med prestene og de skriftlærde og hadde inngått en avtale om å overgi Jesus til dem. Likevel var han etterpå igjen sammen med disiplene som om han var helt uskyldig og var interessert i å være med og gjøre i stand til festmåltidet. Disiplene visste ikke noe om de hensikter Judas hadde. Bare Jesus kunne lese hans hemmelighet. Likevel avslørte han ham ikke. Jesus lengtet etter å vinne ham. Han følte en like stor byrde for ham som han følte for Jerusalem da han gråt over den dødsdømte byen. I sitt hjerte ropte han: «Hvordan kan jeg oppgi deg?»

Judas merket denne kjærlighetens tvingende makt. Da han kjente

490

Jesu hender som vasket føttene hans og tørket dem med linkledet, følte han igjen og igjen hvordan hjertet skalv under trangen til der på stedet å bekjenne sin synd. Men han ville ikke ydmyke seg. Han forherdet seg og ville ikke angre. De gamle impulser, som for et kort øyeblikk var trengt tilbake, fikk igjen makt over ham.

Judas følte seg støtt over at Jesus vasket disiplenes føtter. Hvis Jesus kunne ydmyke seg på en slik måte, kunne han ikke være Israels konge. Alt håp om verdslig ære i et jordisk rike var tilintetgjort. Judas slo seg til ro med tanken på at det ikke var noe å vinne ved å følge Jesus. Etter å ha sett hvordan han nedverdiget seg selv, slik han oppfattet det, ble han styrket i sitt forsett om å fornekte ham og innrømme at han var blitt lurt. Han var besatt av en ond ånd og bestemte seg til å fullføre det han hadde gått med på - å forråde sin Herre.

Da Judas valgte sin plass ved bordet, hadde han prøvd å skaffe seg førsteplassen, og som tjener tok Jesus seg først av ham. Johannes, som Judas hadde følt så mye bitterhet mot, måtte vente helt til slutt. Men Johannes tok ikke dette som et uttrykk for kritikk eller nedvurdering.

Mens disiplene nøye fulgte med det Jesus gjorde, ble de dypt grepet. Da turen kom til Peter, utbrøt han med forbauselse: «Herre, vasker du mine føtter?» Den fornedrelse Jesus viste, knuste hans hjerte. Han var skamfull ved tanken på at det ikke var en av disiplene som utførte denne tjenesten. Jesus svarte: «Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.» Peter kunne ikke holde ut å se at hans Herre, som han trodde var Guds Sønn, utførte en tjeners gjerning. Hele hans sjel protesterte mot denne ydmykelsen. Han fattet ikke at det var derfor Kristus kom til verden. Kraftig og bestemt utbrøt han: «Aldri skal du vaske mine føtter!»

Med høytidelig alvor sa Jesus til Peter: «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen.» Den tjenesten Peter avslo, var et forbilde på en høyere form for renselse. Jesus var kommet for å vaske hjertet hans rent for synd. Når Peter nektet Jesus å vaske føttene hans, avviste han den indre renselsen som var innbefattet i den ytre. I virkeligheten forsmådde han sin Herre. Det er ikke ydmykende for Mesteren at vi lar ham arbeide for å rense oss. Den sanneste form for ydmykhet består i at vi i takknemlighet tar imot alt han gjør til vårt beste, og at vi oppriktig tjener Kristus.

Da Peter hørte ordene: «Hvis jeg ikke vasker deg, har vi ikke lenger noe sammen,» oppgav han sin stolthet og egenvilje. Han kunne ikke holde ut tanken på å bli skilt fra Jesus. Det ville ha betydd døden for ham. Da utbrøt Peter: «Herre, vask ikke bare føttene, men også hendene og hodet!» Jesus svarte: «Den som er badet, er helt ren og trenger bare å vaske føttene.» 

Disse ordene innbefatter mer enn kroppslig renhet. Kristus taler fremdeles om den indre renselse som den ytre er et eksempel på. Den som hadde badet, var ren. Men føtter i sandaler ble fort støvet og behøvde å bli vasket igjen. Slik var Peter og hans medbrødre blitt vasket i den store kilden som var åpnet mot synd og urenhet. Jesus anerkjente dem som

491

sine. Men fristelse hadde ført dem ut i det onde, og de behøvde stadig hans rensende nåde.

Da Jesus bandt linkledet om seg for å vaske støvet av føttene deres, ønsket han nettopp ved denne handling å vaske bort uenigheten, misunnelsen og stoltheten hos dem. Dette var langt viktigere enn å vaske de støvete føttene. Med den innstilling de da hadde, var ingen av dem skikket til samfunn med Kristus. Før de selv var blitt ydmyke og kjærlige, var de ikke beredt til å ta del i påskemåltidet eller i den minnetjeneste Kristus var i ferd med å innstifte. Hjertene måtte bli renset.

Stolthet og selviskhet skaper uenighet og bitterhet, men alt dette fjernet Jesus da han vasket føttene deres. Deres følelser ble forandret. Når Jesus så på dem, kunne han si: «Dere er rene.» Nå var de forent i kjærlighet til hverandre, og de var blitt ydmyke og lærvillige. Med unntak av Judas var hver av dem villig til å la en annen få den høyeste plassen. Nå kunne de med et ydmykt sinn ta imot Kristi ord.

I likhet med Peter og hans frender er også vi blitt renset i Kristi blod. Men ved kontakt med det onde blir hjertet ofte urent. Vi må komme til Kristus og få del i hans rensende nåde. Peter prøvde å hindre at de skitne føttene hans skulle komme i berøring med hendene til hans Herre og mester. Men hvor ofte bringer vi ikke vårt syndige, urene hjerte i forbindelse med Kristi hjerte! Hvilken sorg og smerte påfører vi ham ikke med vår onde natur, forfengelighet og stolthet! Likevel må vi gå til ham med all vår svakhet og urenhet. Bare han kan vaske oss rene. Vi er ikke beredt til samfunn med ham uten at vi er blitt renset ved hans fortjeneste.

Jesus sa til disiplene: «Dere er rene - men ikke alle.» Han hadde vasket føttene til Judas, men hjertet var ikke blitt overgitt til ham. Det var ikke renset. Judas hadde ikke overgitt seg til Kristus.

Eksempel på ydmykhet

Etter at Jesus hadde vasket disiplenes føtter og hadde tatt på seg kappen igjen og satt seg til bords, sa han til dem: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort med dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham.»

Jesus ville at disiplene skulle forstå at selv om han hadde vasket føttene deres, reduserte dette på ingen måte hans verdighet. «Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det.» Fordi han stod så uendelig mye høyere enn dem, ble denne handlingen så storslagen og betydningsfull. Ingen var så opphøyd som Kristus. Likevel utførte han den mest uanselige tjeneste. Han gav oss et eksempel på ydmykhet for at ikke hans folk skulle bli villedet av den egoisme som finnes i det naturlige hjerte, og som blir styrket ved å tjene selvet.

492

Jesus ville ikke overlate denne viktige saken til mennesker. Han anså den for å være så betydningsfull at han selv, som var lik Gud, opptrådte som tjener for sine disipler. Mens de trettet seg imellom om den fornemste plassen, bøyde han som de kalte herre, seg ned for å vaske føttene deres. Han som hvert kne skal bøye seg for, og som englene anser det for en ære å tjene, han vasket forræderens føtter.

I liv og lære har Kristus gitt et fullkomment eksempel på den uselviske tjeneste som har sitt opphav i Gud. Gud lever ikke for seg selv. Ved å skape verden, og ved å oppholde alle ting, er han hele tiden i tjeneste for andre. «Han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.»2 Dette ideal for tjeneste har Gud overgitt til sin Sønn. Jesus skulle være den fremste blant mennesker, for at han ved sitt eksempel skulle vise hva det betyr å tjene. Hele hans liv var under tjenestens lov. Han tjente alle og hjalp alle. Slik etterlevde han Guds lov, og ved sitt eksempel viste han hvordan vi skal etterleve den. 

Igjen og igjen hadde Jesus forsøkt å stadfeste dette prinsippet blant disiplene. Da Jakob og Johannes kom og bad om å bli de fremste, sa han: «Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener.»3 I mitt rike er det ikke plass for noen forrang og overhøyhet. Den eneste storhet er ydmykhetens storhet. Den eneste utmerkelse består i å være til tjeneste for andre.

Da Jesus hadde vasket disiplenes føtter, sa han: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Med disse ordene innskjerpet han ikke bare nødvendigheten av å vise gjestfrihet. Det betydde mer enn bare å vaske gjestenes føtter for å fjerne støvet etter reisen. Han innstiftet her en hellig tjeneste. Ved vår Herres handling ble denne ydmykhetens seremoni gjort til en hellig anordning. Disiplene skulle overholde den for at de alltid skulle bevare minnet om hans lære om ydmykhet og tjeneste.

Denne handlingen innstiftet Kristus som en forberedelse for den hellige nattverd. Når stolthet, uenighet og en kamp om å være den største får næring, kan hjertet ikke komme i samfunn med Kristus. Da er vi ikke beredt til å få del i samfunnet med hans legeme og blod. Derfor var det at Jesus sørget for at minnet om hans ydmykelse skulle feires først.

Når menigheten skal feire denne anordning, bør de huske disse ord av livets og herlighetens herre: «Forstår dere hva jeg har gjort for dere? Dere kaller meg mester og herre, og dere gjør det med rette, for jeg er det. Når jeg som er herren og mesteren, har vasket deres føtter, så må også dere vaske hverandres føtter. Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Tjeneren er ikke større enn sin herre, og utsendingen er ikke større enn han som har sendt ham. Nå vet dere dette. Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.»

Mennesket er tilbøyelig til å akte seg selv høyere enn sin neste, arbeide til egen fordel og søke den høyeste plassen. Dette fører ofte til ond

493

mistanke og en bitter innstilling. Hensikten med denne anordning forut for Herrens nattverd, er å fjerne disse misforståelser, frigjøre menneskene fra selviskhet, få dem ned fra selvopphøyelsens stylter til en hjertets ydmykhet som får dem til å tjene sin neste.

Den hellige vokteren fra himmelen er til stede ved denne handling for å gjøre den til en stund med selvransakelse, overbevisning om synd og en velsignet forvissning om syndenes forlatelse. Kristus er til stede med hele sin nåde for å endre tankestrømmen som har beveget seg i egenkjærlighetens baner. Den Hellige Ånd vekker følsomheten hos dem som følger sin Herres eksempel.

Når vi minnes Kristi ydmykelse for oss, blir tanke knyttet til tanke. Minner dukker opp, minner om Guds store godhet og om jordiske venners gunst og vennlighet. Glemte velsignelser, misbrukt barmhjertighet og ringeaktet godhet gjenkalles i erindringen. Bitterhetens røtter som har fortrengt kjærlighetens dyrebare plante, kommer for dagen. Karaktermangler, pliktforsømmelser, utakknemlighet mot Gud og kulde mot våre medmennesker kommer frem i erindringen. Vi ser synden i det lys som Gud ser den. Det er ikke selvtilfredshetens tanker som opptar oss, men en skånselløs selvransakelse og ydmykelse. Sinnet blir styrket til å bryte ned enhver skranke som har forårsaket uvennskap. Det blir slutt på onde tanker og ondt snakk. Synder blir bekjent og tilgitt. Kristi betvingende nåde trenger inn i sjelen, og Kristi kjærlighet knytter hjertene sammen i en velsignet enhet.

Når vi slik får del i den undervisning som den forberedende tjenesten gir, vekkes ønsket om en høyere grad av åndelig liv. Dette ønsket vil det guddommelige vitnet oppfylle. Sinnet løftes opp. Vi kan ta del i nattverden med visshet om syndenes forlatelse. Kristi rettferdighets solskinn vil fylle sinnets haller og sjelens tempel. Vi ser «Guds lam, som bærer verdens synd».4

For dem som tar imot innholdet i denne handling, kan den aldri bare bli en seremoni. Dens stadige undervisning vil være: «Tjen hverandre i kjærlighet.»5 Da Jesus vasket disiplenes føtter, var det et vitnesbyrd om at han ville utføre hvilken som helst tjeneste, hvor uanselig den enn måtte være, som ville gjøre dem til hans medarvinger av de evige skatter i Guds rike. Når hans disipler utfører den samme handling, forplikter de seg på lignende måte til å tjene sine medmennesker.

Når som helst denne anordning blir feiret på den riktige måten, kommer Guds barn inn i et hellig slektskapsforhold for å hjelpe og være til velsignelse for hverandre. De forplikter seg til at livet skal være helliget til uselvisk tjeneste, ikke bare for hverandre. Deres virkefelt er like omfattende som Mesterens var. Verden er full av mennesker som behøver vår tjeneste. Overalt finnes det mennesker som er fattige, hjelpeløse og uvitende. De som har hatt samfunn med Kristus i «salen ovenpå», vil gå ut for å tjene slik som han gjorde.

Jesus, som alle tjente, kom for å bli alles tjener. Fordi han tjente alle, vil han igjen bli tjent og æret av alle. De som ønsker å få del i hans

494

guddommelige egenskaper, og dele gleden med ham ved å se mennesker frelst, må følge hans eksempel på uselvisk tjeneste.

Alt dette var innbefattet i Jesu ord: «Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre.» Dette var hensikten med den tjenesten han innstiftet. Han sier: «Nå vet dere dette» - det som var hensikten med denne undervisningen. «Om dere også gjør det, priser jeg dere lykkelige.»

Luk 22,7-18.24; Joh 13,1-17

Kapittel 72:

Nattverden - et minnemåltid

«I den natt Herren Jesus ble forrådt, tok han et brød, takket, brøt det og sa: «Dette er mitt legeme, som er for dere. Gjør dette til minne om meg!» Likeså tok han kalken etter måltidet og sa: «Denne kalk er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette så ofte som dere drikker det, til minne om meg!» For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.1

Kristus levde i overgangen mellom to systemer og de to store høytider som var knyttet til dem. Han - det plettfrie Guds lam - var i ferd med å fremstille seg selv som et syndoffer. Dermed ville han gjøre slutt på det system med forbilder og seremonier som i fire tusen år hadde pekt frem til hans død. Da han spiste påskelammet sammen med disiplene, innstiftet han i stedet den tjenesten som skulle være et minne om hans store offer. Jødenes nasjonale høytid skulle forsvinne for alltid. Den tjenesten Kristus innstiftet, skulle overholdes av hans etterfølgere i alle land og gjennom alle tider.

Påsken ble innført som en høytid til minne om Israels utfrielse fra trelldommen i Egypt. Gud hadde bestemt at beretningen om den skulle gjentas år etter år når barna spurte hva meningen var med denne anordningen. Slik skulle den mirakuløse utfrielsen bevares i friskt minne hos alle. Herrens nattverd ble gitt til minne om den store utfrielsen som var et resultat av Kristi død. Denne anordningen skal feires til han kommer igjen i kraft og herlighet. Den er det middel som skal holde hans store gjerning for oss levende i vår bevissthet.

Påskefesten på Jesu tid

På den tiden da utfrielsen fra Egypt fant sted, spiste Israels folk påskelammet stående, reisekledde og med staven i hånden, klar til å dra ut. Den måten de feiret dette på, var i samsvar med situasjonen de var i. De var i ferd med å bli jaget ut av Egypt og skulle ta fatt på en besværlig og vanskelig reise gjennom ørkenen. Men på Kristi tid var forholdene annerledes. Da var de ikke i ferd med å bli drevet ut av et fremmed land, men bodde i sitt eget. I samsvar med den fred og hvile de nå hadde oppnådd, 

496

nøt de påskemåltidet i en mer avslappet stilling. Hvilebenker var plassert rundt bordet, og gjestene lå på dem mens de hvilte på den venstre armen og hadde høyre hånd fri til å spise med. Slik kunne en gjest legge hodet mot brystet til den som lå nærmest. Og føttene som vendte mot ytterkanten av benken, kunne bli vasket av en som gikk langsmed.

Nattverden blir innstiftet

Kristus er fremdeles ved bordet som er dekket til påskemåltid. De små usyrede brødene som hører påsken til, er der foran ham. Den ugjærede påske vinen står på bordet. Disse symbolene gjør Kristus bruk av som en fremstilling av sitt eget lytefrie offer. Ikke noe som var blitt skjemt ved gjæring, symbolet på synd og død, kunne fremstille «Kristi dyrebare blod, blodet av et lam uten feil og lyte».2

Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket, brøt det, gav disiplene og sa: «Ta dette og et det! Dette er mitt legeme.» Og han tok en kalk, takket, gav dem og sa: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Og det sier jeg dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»

Forræderen Judas var til stede ved nattverden. Han tok imot symbolene på Jesu brutte legeme og hans utøste blod, og han hørte ordene: «Gjør dette til minne om meg!» Mens forræderen satt der like ved siden av Guds lam, ruget han over sine egne skumle hensikter og kjælte for sine dystre, hevngjerrige tanker.

«En av dere skal forråde meg»

Under fotvaskingen hadde Kristus gjort det klart at han forstod hva som bodde i Judas. «Dere er ikke alle rene,» hadde han sagt. Denne uttalelsen overbeviste den falske disippelen om at Jesus kjente til hans hemmelige planer. Nå snakket Jesus rett ut. Mens de satt ved bordet, sa han mens han så på disiplene: «Jeg snakker ikke om dere alle, for jeg vet hvem jeg har utvalgt. Men dette ord i Den Hellige skrift må oppfylles: Den som spiser mitt brød, viste meg hælen.»

Selv ikke nå mistenkte disiplene Judas. Men de så at Jesus bar preg av å være dypt bekymret. Det var som om en sky senket seg over dem alle, en forutanelse om at noe forferdelig var i ferd med å skje. Men de skjønte ikke hva. Mens de spiste i taushet, sa Jesus: «Sannelig, jeg sier dere: En av dere skal forråde meg.» Dette gjorde at de ble grepet av forbauselse og bestyrtelse. De fattet ikke hvordan noen av dem kunne handle forrædersk mot deres guddommelige lærer. Hvorfor skulle de forråde ham - og til hvem? Hvem kunne tenke slik? Det kunne sikkert ikke være en av de utvalgte tolv, de som fremfor alle andre hadde fått lytte til Jesu undervisning, som hadde hatt del i hans underfulle kjærlighet, 

497

og som han hadde brydd seg så mye om at han hadde ført dem inn i nært samfunn med ham selv.

Da de ble klar over betydningen av det han sa, og husket på at hvert eneste ord var sant, ble de redde og mistet all selvtillit. De begynte å granske sine egne hjerter for å finne ut om de huset en eneste tanke mot Mesteren. Den ene etter den andre spurte med den mest smertefulle sinnsbevegelse: «Det er vel ikke meg, Herre?» Men Judas satt taus. Til slutt spurte Johannes i dyp fortvilelse: «Herre, hvem er det?» Jesus svarte: «En som har dyppet i fatet sammen med meg, han skal forråde meg. Menneskesønnen går bort, som det er skrevet om ham; men ve det menneske som forråder ham. Det hadde vært bedre for det mennesket om han aldri var født.»

Disiplene hadde nøye gransket ansiktsuttrykkene til hverandre da de spurte: «Det er vel ikke meg, Herre?» Judas' taushet gjorde at alles blikk ble vendt mot ham. I forvirringen som oppstod, hadde Judas ikke hørt hva Jesus svarte Johannes. Men for å unngå disiplenes forskende blikk, spurte han nå slik som de hadde gjort: «Det er vel ikke meg, rabbi?» Med dypt alvor svarte Jesus: «Du har selv sagt det.»

Judas, som er overrasket og forvirret over at han er avslørt, reiser seg raskt for å forlate salen. Jesus sier til ham: «Gjør det snart, det du vil gjøre.» Da Judas hadde fått stykket, gikk han straks ut. Det var natt. Det var natt for forræderen da han vendte seg bort fra Jesus og gikk ut i mørket.

Før Judas tok dette steget, hadde det ikke vært umulig for ham å vende om. Men da han forlot sin Herre og sine meddisipler, var den endelige beslutning tatt. Han hadde gått over grensen.

Forræderen avslørt

Forunderlig langmodig hadde Jesus vært i sin handlemåte overfor denne personen som var fristet. Ikke noe som kunne gjøres for å frelse Judas, var blitt ugjort. Etter at Judas to ganger hadde inngått avtale om å forråde sin Herre, gav Jesus ham fremdeles anledning til å angre. Ved å lese det hemmelige forsett i forræderens sinn, gav Jesus ham det siste overbevisende vitnesbyrd om sin guddom. For den falske disippelen var dette det siste kall til omvendelse. Ingen innbydelse som Kristi guddommelig-menneskelige hjerte kunne gi, var blitt forsømt. Barmhjertighetens bølger, som ble slått tilbake av en ubøyelig stolthet, kom nå igjen i en enda sterkere tidevannsbølge av betvingende kjærlighet. Selv om Judas ble overrasket og skremt over avsløringen, ble han bare desto fastere i sitt forsett. Fra nattverdmåltidet gikk han ut for å fullbyrde sin forræderske gjerning.

Jesus hadde også en barmhjertig hensikt med å uttale sitt ve over Judas. På den måten gav han disiplene det største beviset på at han var Messias. Han sa: «Nå sier jeg dere dette før det skjer, for at dere, når det er skjedd, skal tro at «jeg er Han». Hvis Jesus hadde forholdt seg taus, tilsynelatende uten å vite hva som skulle møte ham, kunne disiplene ha

498

tenkt at deres mester ikke hadde guddommelig forutviten, og at han var blitt overrumplet og forrådt i hendene på den mordlystne hopen. Et år tidligere hadde Jesus sagt til disiplene at han hadde utvalgt tolv, og at en av dem var en djevel. Hans ord til Judas om hans forræderi ville nå vise at han hadde fullt kjennskap til det. Dette ville styrke troen hos Kristi sanne etterfølgere under hans ydmykelse. Når Judas møtte sin fryktelige skjebne, ville de huske det ve som Jesus hadde uttalt over ham.

Jesus hadde også en annen hensikt. Han hadde ikke utelukket Judas fra sin tjeneste, selv om han visste at han var forræder. Disiplene forstod ikke hva han mente da han sa ved fotvaskingen: «Dere er rene men ikke alle.» Heller ikke skjønte de hva han mente da han sa ved bordet: «Den som spiser mitt brød, viste meg hælen.»3 Men senere, da hans mening var blitt klarlagt, fikk de noe å tenke på med hensyn til Guds tålmod og barmhjertighet overfor den som har begått de største feilgrep.

Også Judas

Selv om Jesus helt fra begynnelsen kjente Judas, vasket han føttene hans, og forræderen fikk den forrett å være sammen med Jesus og ta del i nattverden. En langmodig frelser gjorde alt han kunne for å få synderen til å ta imot ham, vende om og bli renset for syndens urenhet. Dette er et eksempel for oss. Når vi mener at noen farer vill og gjør synd, skal vi ikke holde oss borte fra dem. Vi må ikke tankeløst vende ryggen til dem og dermed overlate dem som et bytte for fristelse eller drive dem over i Satans leir. Dette er ikke Kristi fremgangsmåte. Det var fordi disiplene feilet og for vill at han vasket føttene deres. Slik ble alle tolv, unntatt en, ledet til omvendelse.

Kristi eksempel forbyr at noen utelukkes fra Herrens nattverd. Det er sant at åpenbar synd utelukker den skyldige. Det lærer Den Hellige Ånd klart.4 Men ut over dette må ingen felle dom.

Gud har ikke overlatt til mennesker å si hvem som skal være til stede ved disse anledninger. For hvem kan lese hjertet? Hvem kan skille ugresset fra hveten? «Enhver må prøve seg selv og så spise av brødet og drikke av kalken.» «Den som spiser brødet eller drikker av Herrens kalk på urett vis, forgår seg derfor mot Herrens eget legeme og blod.» «For den som spiser og drikker uten å tenke på at det er Herrens legeme, spiser og drikker seg selv til dom.»5

Alle er innbudt

Når de troende samles for å feire disse anordninger, er det sendebud til stede som mennesker ikke ser. Det kan være en Judas i forsamlingen. I så fall er sendebud fra mørkets fyrste også der. For de holder seg nær til alle som nekter å bli ledet av Den Hellige Ånd. Himmelske engler er også til stede. Disse usynlige gjestene er med ved enhver slik anledning. I forsamlingen kan det også være personer som ikke i oppriktighet søker

500

sannhet og hellighet, men som gjerne vil ta del i handlingen. Man bør ikke nekte dem å være med. Der er vitner som også var til stede da Jesus vasket føttene til disiplene og Judas. Det var andre enn bare mennesker som var vitne til det som da skjedde.

Ved Den Hellige Ånd er Kristus til stede for å besegle det han selv har innstiftet. Han er der for å overbevise og mildne oss. Ikke et blikk, ikke en angerfull tanke unngår hans oppmerksomhet. Han venter på dem som angrer og føler seg knust. Alt er klart for å ta imot et slikt menneske. Han som vasket føttene til Judas, lengter etter å vaske bort syndens flekker fra hvert eneste menneske.

Ingen bør holde seg borte fra nattverden fordi noen som er uverdige, kanskje er til stede. Hver Kristi etterfølger blir oppfordret til å ta del, og på den måten bære vitnesbyrd om at han eller hun tar imot Kristus som sin frelser. Ved disse sammenkomstene, som Kristus selv har fastsatt, møter han med sitt folk og styrker dem ved sitt nærvær. Selv om de som forretter ved handlingen, gjør det med uverdige hjerter og hender, er Kristus der for å tjene sine barn. Alle som i tro kommer til ham, vil bli rikt velsignet. Dette er guddommelige privilegier, og alle som forsømmer disse anledninger, vil lide tap. Om dem kan det med rette sies: «Dere er ikke alle rene.»

Hva nattverden betyr

Ved å nyte brødet og vinen sammen med disiplene, forpliktet Jesus seg til å være deres gjenløser. Han gav dem den nye pakt, som innebærer at alle som tar imot ham, blir Guds barn og Kristi medarvinger. Ved denne pakten gav himmelen dem enhver velsignelse både for dette livet og for det som kommer. Denne paktshandlingen skulle stadfestes ved Kristi blod. Forvaltningen av nattverden skulle stadig minne disiplene om det umåtelige offer som var brakt for enhver av dem personlig som en del av den fortapte menneskehet.

Nattverden skulle ikke være en sorgens stund. Det var ikke hensikten med den. Når Guds folk samles omkring hans bord, skal de ikke tenke tilbake på de ganger de kom til kort, og klage over det. De skal ikke være opptatt av sine tidligere erfaringer i kristenlivet, enten de har vært oppløftende eller nedslående. De skal ikke tenke på uoverensstemmelsene mellom dem og deres trosfeller. Den forberedende handlingen har tatt vare på alt dette. Selvransakelse, syndsbekjennelse og forlikelse i tilfeller av uenighet har funnet sted. Nå kommer de for å møte Kristus. De skal ikke stå i korsets skygge, men i dets frelsende lys. De skal åpne sinnet for de klare stråler fra «rettferds sol». Med hjerter som er renset i Kristi dyrebare blod, og fullt klar over at han er usynlig til stede, skal de høre hans ord: «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir.»6

Vår Herre sier: Når du er overbevist om synd, så husk at jeg døde for deg. Når du er tynget og forfulgt og plaget for min og for evangeliets

501

skyld, så husk på: Min kjærlighet var så stor at jeg gav mitt liv for deg. Når dine plikter kan synes harde og dine byrder for tunge å bære, så husk at for din skyld tålte jeg korset uten å akte på skammen. Når ditt . hjerte krymper seg for den store ildprøven, så husk at din gjenløser lever for å gå i forbønn for deg.

Nattverdhandlingen peker frem til Kristi gjenkomst. Hensikten med den var å holde dette håpet levende i disiplenes sinn. Hver gang de kom sammen for å minnes hans død, fortalte de hvordan Jesus tok en kalk, takket, gav dem og sa: «Drikk alle av den! For dette er mitt blod, paktens blod, som utøses for mange til syndenes forlatelse. Og det sier jeg dere:

Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» Når de opplevde trengsler, fant de trøst i håpet om Herrens gjenkomst. Ubeskrivelig dyrebar var denne tanken: «For så ofte som dere spiser dette brødet og drikker av kalken, forkynner dere Herrens død, inntil han kommer.»7

Dette er noe vi aldri må glemme. Jesu kjærlighet med dens tvingende kraft må bevares levende i vår erindring. Kristus har innstiftet denne handlingen for at den skal tale til vårt sinn og våre sanser om Guds kjærlighet som er åpenbart for vår skyld. Det kan ikke være noen enhet mellom oss og Gud uten gjennom Kristus. Foreningen og kjærligheten mellom trosfeller må forsterkes og foreviges ved Jesu kjærlighet. Ikke noe mindre enn Kristi død kunne gjøre hans kjærlighet virkningsfull for oss. Det er bare på grunn av hans død at vi med glede kan se frem til hans annet komme. Hans offer er midtpunktet for vårt håp. På dette må vi bygge vår tro.

De anordninger som minner om vår Herres ydmykelse og lidelse, blir i altfor høy grad betraktet som en formsak. De ble innstiftet i en bestemt hensikt. Våre sanser trenger å bli ansporet til å holde fast på gudsfryktens hemmelighet. Det er alles forrett å kunne fatte Kristi sonende lidelser i langt større grad enn vi gjør. «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»8 Vi må feste blikket på Golgatas kors og på den døende frelser. Vårt evige vel er avhengig av vår tro på Kristus.

Kristus har sagt: «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere .... For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk.»9 Dette er sant om vår fysiske natur. Selv dette jordiske liv skylder vi Kristi død. Brødet som vi spiser, har han kjøpt med sitt brutte legeme. Vannet vi drikker, er kjøpt med hans blod som ble utøst. Ikke en eneste, hverken den fromme eller synderen, spiser sin daglige mat uten at han eller hun får sin næring ved Kristi legeme og blod. Golgatas kors er stemplet på hvert eneste brød. Det gjenspeiles i hver vannkilde. Alt dette underviste Kristus om da han bestemte hva som skulle være symbolene på hans store offer. Lyset som skinner fra nattverdhandlingen i salen i Jerusalem, helliger det vi trenger til livets opphold fra dag til dag. Familiebordet blir som et Herrens bord, og hvert måltid blir helliget.

502

Hvor mye mer er ikke dette sant når det gjelder vår åndelige natur! Jesus sier: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv.» Det er ved å ta imot det liv som ble utøst for oss på Golgatas kors, at vi kan leve i hellighet. Og dette livet får vi ved å ta imot hans ord og ved å gjøre hans vilje. På den måten blir vi ett med ham. Jesus sier: «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg.»10 Dette skriftordet er på en spesiell måte anvendelig på den hellige nattverd.

Når troen dveler ved vår Herres store offer, opptar sjelen i seg Kristi åndelige liv. Vi får åndelig styrke ved hver nattverd. Handlingen danner en levende forbindelse med himmelen. Den knytter den troende til Kristus og gjennom ham til Faderen. På en spesiell måte danner den en forbindelse mellom avhengige mennesker og Gud.

Når vi tar imot brødet og vinen, som symboliserer Kristi legeme som ble brutt, og hans blod som ble utøst, kan vi i tanken delta i nattverdhandlingen på salen i Jerusalem. Det er som om vi går gjennom hagen som ble helliget ved sjeleangsten til ham som bar verdens synd. Vi er vitne til den kampen som var nødvendig for at vi skulle bli forsont med Gud. Vi ser den korsfestede Kristus iblant oss.

Når vi betrakter den korsfestede gjenløser, fatter vi bedre storheten og meningen med det offer som himmelens konge brakte. Frelsesplanen blir herliggjort for oss, og tanken på Golgata vekker levende og hellige følelser i oss. Pris til Gud og Lammet vil være i vårt sinn og på våre lepper. Stolthet og selvdyrkelse kan ikke trives hos det menneske som i frisk erindring bevarer det som hendte på Golgata.

Den som betrakter Kristi uforlignelige kjærlighet, vil bli oppløftet i tanken, renset i hjertet og forvandlet i karakteren. Han vil gå ut for å være et lys i verden og i noen grad gjenspeile denne forunderlige kjærlighet. Jo mer vi grunner på Kristi kors, desto mer vil vi gjøre apostelens ord til våre egne, når han sier: «Jeg vil aldri rose meg av noe annet enn av vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg, og jeg for verden.»11

Matt 26,20-29; Mark 14,17-25; Luk 22,14-23; Joh 13,18-30

Kapittel 73:

Jesu avskjedstale

Jesus så på disiplene med guddommelig kjærlighet og med den ømmeste medfølelse da han sa: «Nå ble Menneskesønnen forherliget, og Gud ble forherliget ved ham.» Judas hadde forlatt salen, og Jesus var alene med de elleve. Han ville gjerne snakke om at han snart måtte forlate dem. Men før han gjorde det, pekte han på den store hensikten med sin misjon. Det var dette han alltid hadde klart for seg. Han frydet seg over at all hans ydmykelse og lidelse ville herliggjøre Faderens navn. Det var til dette han først rettet disiplenes tanker.

Så sier han, idet han tiltaler dem på den ømmeste og mest fortrolige måten: «Mine barn! Ennå en liten stund er jeg hos dere: Dere skal søke meg, men det jeg sa til jødene, sier jeg nå igjen til dere: Dit jeg går, kan dere ikke komme.»

Disiplene kunne ikke glede seg da de hørte dette. Frykt kom over dem, og de trengte seg nær til Jesus. Deres mester og Herre, deres avholdte lærer og venn, han var kjærere for dem enn selve livet. Hos ham hadde de søkt hjelp i alle vanskeligheter, og trøst i sine sorger og skuffelser. Nå skulle han forlate denne ensomme og avhengige lille gruppen. Mørke forutanelser fylte dem.

Men Jesu ord var fulle av håp. Han visste at fienden ville angripe dem, og at Satans list lykkes best overfor dem som er nedtrykt av vanskeligheter. Derfor ledet han dem fra «det synlige» til «det usynlige». I Han vendte tankene deres bort fra den jordiske utlendighet til det himmelske hjem.

Om å kjenne Gud gjennom Kristus

«La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg sagt dere det. For jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.»

Det var for deres skyld jeg kom til verden. Jeg arbeider til beste for dere. Når jeg går bort, vil jeg fortsatt arbeide ivrig for dere. Jeg kom til

504

verden for å åpenbare meg for dere, så dere kunne tro. Nå går jeg til Faderen for å samarbeide med ham på deres vegne. Hensikten med at Kristus drog bort, var den motsatte av det disiplene fryktet. Det betydde ikke en endelig atskillelse. Han ville gjøre i stand et sted for dem, så han kunne komme tilbake og ta dem til seg. Mens han bygget boliger til dem, skulle de bygge en karakter i likhet med den guddommelige.

Disiplene var fremdeles i villrede. Tomas, som stadig var plaget av tvil, uttalte: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Det er ikke mange veier til himmelen. Den enkelte kan ikke velge sin egen vei. Kristus sier: «Jeg er veien .... Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Siden evangeliet første gang ble forkynt, da det i Eden ble uttalt at kvinnens ætt skulle knuse slangens hode, var Kristus blitt opphøyd som veien, sannheten og livet. Han var veien da Adam levde, og da Abel kom frem for Gud med blodet av lammet som var slaktet, det som var et bilde på gjenløserens blod. Kristus var veien til frelse for patriarker og profeter. Han er den eneste veien som gir oss adgang til Gud.

«Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.» Men enda forstod disiplene det ikke. «Herre, vis oss Faderen,» utbrøt Filip, «og det er nok for oss.»

Jesus var forbauset over hvor sløv Filip var til å fatte dette, og han spurte med smertefull undring: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge?» Er det mulig at du ikke ser Faderen i de gjerninger han gjør gjennom meg? Tror du ikke at jeg kom for å vitne om Faderen? «Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen?» «Den som har sett meg, har sett Faderen.» .

Kristus opphørte ikke å være Gud da han ble menneske. Selv om han fornedret seg selv til å bli menneske, var Guddommen fremdeles noe som var hans eget. Kristus var den eneste som kunne fremstille Faderen for menneskene, og dette hadde disiplene vært vitne til i mer enn tre år.

«Tro meg når jeg sier at jeg er i Faderen og Faderen i meg. Om ikke annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.» Deres tro kunne hvile trygt på det vitnesbyrd som Kristi gjerninger hadde gitt, og som ikke noe menneske av seg selv hadde kunnet gjøre. Kristi gjerninger vitnet om hans guddommelighet. Gjennom ham var Faderen blitt åpenbart.

Hvis disiplene trodde på denne levende forbindelsen mellom Faderen og Sønnen, ville deres tro ikke svikte når de så Kristi lidelse og død for å frelse den fortapte verden. Kristus prøvde å føre dem ut av den svake trostilstand de var i. Han ville lede dem inn i den erfaring de ville få om de virkelig kunne fatte hva han var - Gud i menneskeskikkelse. Han ville at de skulle innse at deres tro måtte lede opp til Gud og være forankret der. Hvor alvorlig og utholdende prøvde ikke vår medfølende frelser å forberede disiplene på den storm av fristelser som snart ville bryte løs over dem! Han ville at de skulle være skjult med ham i Gud.

505

Mens Kristus talte, lyste Guds herlighet fra ansiktet hans. Alle som var der, følte en hellig ærefrykt mens de med henført oppmerksomhet lyttet til ham. De ble mer avgjort dratt til ham. Og etter som de kom nærmere Kristus i større kjærlighet, kom de også nærmere hverandre. De følte at himmelen var ganske nær, og at det de lyttet til, var et budskap fra deres himmelske Far.

Grenseløse muligheter

Kristus fortsatte med å si: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerninger jeg gjør.» Han ønsket inderlig at disiplene måtte forstå hvorfor hans guddommelighet var forent med menneskelighet. Han kom til verden for å åpenbare Guds herlighet, så menneskene kunne bli løftet opp ved dens kraft. Gud hadde åpenbart seg i ham, så han kunne åpenbare seg i dem. Jesus viste ingen evner og utøvde ingen kraft som mennesker ikke kan ha gjennom tro på ham. Hans fullkommenhet som menneske kan alle hans etterfølgere. eie hvis de vil være underkastet Gud slik som Jesus var.

«Ja, han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.» Med dette mente han ikke at disiplenes gjerning ville være mer opphøyet enn hans, men den ville nå videre ut. Han hentydet ikke bare til mirakler, men til alt som ville finne sted under Den Hellige Ånds virksomhet.

Etter Jesu himmelfart ble disiplene klar over at hans løfte ble oppfylt. Det som skjedde i forbindelse med Kristi korsfestelse, oppstandelse og himmelfart, var levende realiteter for dem. De så at profetiene var blitt bokstavelig oppfylt. De gransket Den Hellige skrift og tok imot dens undervisning med en tro og forvissning som var ukjent tidligere. De visste at den guddommelige læreren var alt det han hadde gjort krav på å være. Når de fortalte om sine erfaringer og opphøyde Guds kjærlighet, ble menneskene bløtgjort og beseiret, og mange trodde på Jesus.

Kristi løfte til disiplene er et løfte til hans menighet helt til tidens slutt. Det var ikke Guds hensikt at hans underfulle plan for å frelse menneskene bare skulle ha ubetydelige resultater. De som vil ta fatt på arbeidet, må ikke stole på det de selv kan utføre, men på hva Gud kan gjøre for og gjennom dem, og de vil uten tvil få se at hans løfte blir oppfylt. «Han skal gjøre større gjerninger enn dem, for nå går jeg til Faderen.»

Enda hadde. disiplene ikke kjennskap til Jesu ubegrensede hjelpemidler og makt. Han sa til dem: «Hittil har dere ikke bedt om noe i mitt navn.» Han forklarte at hemmeligheten til fremgang ville være å be om styrke og nåde i hans navn. Han ville være til stede hos Faderen og gå i forbønn for dem. Den bønnen som blir bedt i ydmykhet, legger han frem som sitt eget ønske på vegne av den som ber. Hver oppriktig bønn blir hørt i himmelen. Den er kanskje ikke uttrykt på en flytende måte, men hvis hjertet er med i den, vil den stige opp til helligdommen hvor Jesus gjør tjeneste. Han vil bringe den frem for Faderen uten et eneste klosset,

506

stammende ord, men skjønn og velluktende av hans egen fullkommenhets røkelse.

Bønn i Jesu navn

Oppriktighetens og rettskaffenhetens sti er ikke fri for hindringer, men i hver vanskelighet skal vi se en oppfordring til å be. Ingen har noen kraft som han ikke har fått fra Gud. Kilden den kommer fra, er åpen for selv den svakeste. «Det dere ber om i mitt navn, vil jeg gjøre, så Faderen skal bli forherliget gjennom Sønnen. Dersom dere ber meg om noe i mitt navn, vil jeg gjøre det.»

Kristus påla disiplene å be «i mitt navn». Hans etterfølgere skal stå overfor Gud i Jesu navn. På grunn av verdien av det offer som ble brakt for dem, har de verdi i Herrens øyne. På grunn av Kristi rettferdighet som blir tilregnet, blir de betraktet som dyrebare. For Kristi skyld tilgir Gud dem som frykter ham. Han ser ikke synderens usselhet i dem, men en likhet med sin Sønn, han som de tror på.

Det skuffer Herren når hans folk verdsetter seg selv lavt. Han vil at hans utvalgte arvinger skal verdsette seg selv i samsvar med den pris han har betalt for dem. Gud ville gjerne eie dem, ellers ville han ikke ha sendt sin Sønn i et oppdrag som kostet så mye, for å gjenløse dem. Han har bruk for dem, og han ser gjerne at de stiller de aller største forventninger til ham, slik at de kan herliggjøre hans navn. De kan forvente store ting hvis de stoler på hans løfter.

Men det betyr mye å be i Jesu navn. Det betyr at vi må ta imot hans karakter, vise hans sinnelag og gjøre hans gjerninger. Hans løfte er gitt på betingelse. «Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud.» Han frelser mennesker, ikke i synd, men fra synd. Og de som elsker ham, vil vise sin kjærlighet ved å være lydige.

All sann lydighet kommer fra hjertet. Slik var det for Kristus. Hvis vi samtykker, vil han identifisere seg med våre tanker og mål. Han vil i en slik grad påvirke vårt sinn til samsvar med sin vilje, at når vi lyder ham, følger vi bare våre egne impulser. Viljen, som er renset og helliget, vil finne sin høyeste glede i å tjene ham. Når vi kjenner Gud slik det er vår forrett å kjenne ham, vil vi leve i uavbrutt lydighet. Ved å verdsette Kristi karakter og ved samfunn med Gud vil synden bli avskyelig for oss.

Likesom Kristus i sin menneskelighet etterlevde Guds lov, vil vi kunne gjøre det hvis vi vil gripe fatt i ham for å få kraft. Men vi skal ikke legge ansvaret for vår plikt over på andre og vente at de skal si oss hva vi skal gjøre. Når det gjelder å søke råd, kan vi ikke være avhengige av mennesker. Herren vil undervise oss om vår plikt like så villig som han vil undervise andre. Hvis vi kommer til ham i tro, vil han tale sine hemmeligheter til oss personlig. Vårt hjerte vil ofte brenne i oss når han kommer nær for å samtale med oss, slik han gjorde med Enok.

De som bestemmer seg for ikke på noen måte å gjøre noe som mishager 

507

Gud, kan legge sin sak frem for ham, og de vil få vite nettopp hvilken vei de skal følge. De vil ikke bare få visdom, men også kraft. De vil få kraft til å lyde og tjene slik som Kristus har lovt. Alt som Kristus fikk del i, alt som kunne avhjelpe det falne menneskes behov, ble gitt til ham som er menneskehetens hode og stedfortreder. «Og det vi ber om, får vi av ham, fordi vi holder hans bud og gjør det som er etter hans gode vilje.»2

Kristi stedfortredere

Før Kristus gav seg selv som offerlammet, søkte han etter den mest betydningsfulle og fullkomne gave som han kunne gi sine etterfølgere, en gave som ville bringe nådens ubegrensede hjelpemidler innenfor deres rekkevidde. «Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd. Verden kan ikke ta imot ham, for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere. Jeg skal ikke la dere bli igjen som foreldreløse barn, jeg kommer til dere.»

Ånden hadde vært i verden forut for dette. Helt fra begynnelsen av gjenløsningsverket hadde den virket på menneskene. Mens Kristus var på jorden, hadde disiplene ikke ønsket noen annen hjelper. De ville ikke føle sitt behov for Ånden før Jesus ikke lenger var personlig blant dem. Da ville den komme.

Den Hellige Ånd er Kristi stedfortreder, men uten menneskelig personlighet og uavhengig av den. Fordi Kristus hadde menneskeskikkelse, kunne han ikke personlig være alle steder. Derfor var det til deres beste at han skulle gå til Faderen og sende Ånden til å være hans etterfølger på jorden. Da ville ingen ha noen fordel av hvor de oppholdt seg eller av deres personlige kontakt med Kristus. Ved Ånden ville han være tilgjengelig for alle. Da ville han være dem nærmere enn om han ikke hadde fart opp til himmelen.

«Den som elsker meg, skal elskes av min Far. Også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.» Jesus visste alt om disiplenes fremtid. Han så at en av dem ble ført til skafottet og en annen til korset, en i landflyktighet mellom øde fjell ute på havet, og andre til forfølgelse og død. Han oppmuntret dem med løftet om at han ville være hos dem i enhver prøve. Dette løftet har ikke mistet noe av sin kraft.

Herren vet alt om sine trofaste tjenere som er i fengsel for hans skyld, eller som er forvist til øde øyer. Han trøster dem med sitt eget nærvær. Når den troende for sannhetens skyld blir stilt frem for urettferdige domstoler, står Kristus ved siden av ham. Alle beskyldninger som rammer ham, rammer også Kristus. Igjen og igjen blir Kristus dømt i sine disiplers skikkelse. Når en blir innesperret bak fengselsmurer, oppliver han sinnet med sin kjærlighet. Når en lider døden for hans skyld, sier Kristus: «Jeg er ... den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.»3 Det livet som ofres for meg, blir bevart til evig herlighet.

508

Til alle tider og på alle steder, i alle sorger og under alle lidelser, når utsiktene synes mørke og fremtiden problemfylt, og når vi føler oss hjelpeløse og ensomme, vil talsmannen bli sendt som svar på troens bønn. Forholdene kan skille oss fra enhver jordisk venn, men ingen forhold og ingen avstand kan skille oss fra den himmelske talsmann. Hvor vi enn er, og hvor vi går, er han alltid ved vår side for å støtte, hjelpe og oppmuntre oss.

Hva Den Hellige Ånd gjør

Disiplene kunne fremdeles ikke forstå den åndelige betydning av Jesu ord, og igjen forklarte han hva han mente. Han sa at han ville åpenbare seg for dem ved Ånden. «Talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere. alt.» Aldri mer vil dere si: Vi kan ikke fatte dette. Nå vil dere ikke lenger se som i et speil, i en gåte. Dere skal «sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne hele Kristi kjærlighet, som er mer enn noen kan fatte».4

Disiplene skulle vitne om Kristi liv og gjerning. Gjennom deres ord skulle han tale til alle folk på jorden. Men hans ydmykelse og død skulle påføre dem stor prøve og skuffelse. For at deres tale etter denne erfaring skulle være nøyaktig, lovte Jesus at talsmannen skulle «minne dere om alt det jeg har sagt dere».

«Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører og kunngjøre det som skal komme. Han skal forherlige meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.»

Jesus hadde gitt disiplene innblikk i et sannhetsfelt av umåtelig størrelse. Men det var ytterst vanskelig for dem å holde hans undervisning atskilt fra de skriftlærdes og fariseernes vedtekter og regelverk. De var blitt opplært til å godta rabbinernes lære som Guds røst, og fremdeles hadde disse en viss makt over deres sinn og satte preg på deres oppfatninger. Jordiske forestillinger og timelige ting hadde fortsatt stor plass i deres tenkning. De forstod ikke Kristi rikes åndelige natur, selv om han så ofte hadde forklart det for dem. Deres sinn var blitt forvirret. De oppfattet ikke den store verdi som fantes i de Den Hellige skrifts ord som Jesus fremholdt.

Mye av hans undervisning syntes nesten å være spilt på dem. Han så at de ikke fikk tak i den riktige betydning av hans ord. Av medlidenhet lovte han at Den Hellige Ånd skulle minne dem om det han hadde sagt. Han hadde også unnlatt å si mange ting som disiplene ikke kunne fatte. Ånden skulle gi dem innsyn også i dette. Ånden skulle skjerpe deres forstand slik at de kunne verdsette himmelske ting. «Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til den fulle sannhet.»

Talsmannen kalles «sannhetens Ånd». Hans gjerning er å forklare og

509

forfekte sannheten. Han tar først bolig i hjertet som sannhetens Ånd. Slik blir han trøsteren. Det er trøst og fred i sannheten, men det finnes ingen virkelig fred og trøst i det som ikke er sant. Gjennom falske teorier og tradisjoner får Satan makt over sinnet. Ved å vise menneskene til falske normer, misdanner han karakteren. Gjennom Guds ord taler Den Hellige Ånd og innprenter sannheten på sinnet. Slik avslører han villfarelse og fordriver den fra sinnet. Det er ved sannhetens Ånd som virker gjennom Guds ord, at Kristus vinner sitt utvalgte folk for seg selv.

Ved å klargjøre Den Hellige Ånds tjenestegjerning for disiplene prøvde Jesus å inspirere dem med den glede og det håp som inspirerte ham selv. Han frydet seg over den rikelige hjelp han hadde skaffet til veie for sin menighet. Den Hellige Ånd var den største av alle gaver han kunne be sin Far om, for å styrke og glede sitt folk.

Ånden skulle gis som en gjenfødende kraft, og uten den ville Kristi offer ha vært forgjeves. Det ondes makt hadde tiltatt i århundrer, og menneskenes underkastelse under dette djevelske fangenskap var forbausende. Synden kunne bare bli motstått og overvunnet ved den mektige hjelp fra den tredje person i Guddommen som ikke ville komme i begrenset styrke, men i en fylde av guddommelig kraft. Ånden iverksetter det som verdens gjenløser har utrettet. Hjertet blir renset ved Ånden. Ved Ånden får den troende del i guddommelig natur. Kristus har gitt sin Ånd som en guddommelig kraft til å overvinne alle nedarvede og utviklede tilbøyeligheter til det onde, og til å prege sin menighet med sin egen karakter. 

Jesus sa om Ånden: «Han skal forherlige meg.» Jesus kom for å herliggjøre Faderen ved å åpenbare hans kjærlighet. Slik skulle Ånden herliggjøre Kristus ved å åpenbare hans nåde for verden. Guds eget bilde skal gjenskapes i mennesker. Guds ære og Kristi ære er knyttet til fullkommengjøringen av hans folks karakter.

«Og når han (sannhetens Ånd) kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva som er synd, rett og dom.» Det vil være forgjeves å forkynne Ordet uten Den Hellige Ånds stadige nærvær og hjelp. Dette er den eneste virkningsfulle lærer når det gjelder guddommelig sannhet. Bare når Ånden formidler sannheten til hjertet, vil den vekke samvittigheten og forvandle livet.

Man kan kanskje være i stand til å fremholde Guds ord etter bokstaven og være vel kjent med alle dets pålegg og løfter. Men hvis ikke Den Hellige Ånd sørger for at sannheten når hjertet, vil ingen falle på klippen og bli knust. Ingen form for utdanning, ingen fortrinn, hvor store de enn måtte være, kan gjøre noen til en lysspreder uten at Guds Ånd virker med.

Arbeidet med å så sannhetens sæd vil ikke ha fremgang uten at såkornet vekkes til live av dugg fra himmelen. Før en eneste av bøkene i Det nye testamente var skrevet, før en eneste evangelisk preken var blitt holdt etter Kristi himmelfart, kom Den Hellige And over de bedende apostler. Da uttalte deres fiender: Dere har «spredt læren deres over hele Jerusalem».5

510

Kristus har lovt sin menighet Den Hellige Ånds gave. Dette løftet gjelder oss like mye som det gjaldt de første disiplene. Men i likhet med ethvert annet løfte er det gitt på betingelser: Mange gir seg ut for å tro Herrens løfte. De taler om Kristus og om Den Hellige Ånd, men det er til ingen nytte for dem. De overgir seg ikke fullt ut til å bli veiledet og behersket av Guds kraft. 

Vi kan ikke bruke Den Hellige Ånd. Det er Ånden som må bruke oss. Gjennom Ånden virker Gud i sitt folk «både å ville og å gjøre etter hans gode vilje».6 Men mange vil ikke bøye seg for dette. De vil bestemme over seg selv. Dette er grunnen til at de ikke får den himmelske gaven. Ånden gis bare til dem som ydmykt venter på Gud og er våkne for hans ledelse og nåde. Gud venter at de skal be om og ta imot hans kraft. Denne velsignelsen er blitt lovt. Når vi i tro gjør krav på den, bringer den alle andre velsignelser med seg. Den blir tildelt i samsvar med Kristi nådes rikdom. Han er rede til å utruste hvert menneske etter dets evne til å ta imot.

I sin tale til disiplene gjorde Jesus ingen sørgmodig hentydning til sine egne lidelser og sin død. Hans siste gave til dem var et fredens testamente. «Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.»

Før de forlot salen i Jerusalem, ledet Jesus sine disipler i en lovsang. Stemmen lød ikke som en sørgmodig klagesang. Det var påskesalmens frydefulle melodi som hørtes: «Lovsyng Herren, alle folkeslag, pris ham, alle stammer! For hans miskunn mot oss er stor. Herrens trofasthet varer evig.»7

Mot Getsemane

Etter salmesangen gikk de ut. De banet seg vei gjennom gatene som var fulle av folk, og fortsatte ut gjennom byporten i retning mot Oljeberget. De beveget seg langsomt, og hver av dem var opptatt med sine egne tanker. Da de nærmet seg Oljeberget, sa Jesus med den dypeste sorg: «I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.»8

Disiplene lyttet med sorg og undring. De mintes hvordan mange ble forarget og vendte seg bort fra Jesus da han i synagogen i Kapernaum talte om seg selv som livets brød. Men de tolv hadde ikke vist seg troløse. Den gangen hadde Peter, som talte på vegne av de andre, gitt uttrykk for sin troskap mot Kristus. Da hadde Jesus sagt: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel.»9 Under nattverden sa Jesus at en av de tolv skulle forråde ham, og at Peter ville fornekte ham. Men nå innbefattet han dem alle.

Nå høres Peters stemme mens han protesterer voldsomt: «Om så alle vender seg fra deg, skal ikke jeg gjøre det.» Oppe på salen hadde han uttalt: «Jeg vil gi livet mitt for deg.» Jesus hadde advart ham om at han samme natt ville fornekte sin frelser. Nå gjentok han advarselen: «Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte

511

meg tre ganger.» Men Peter forsikret med enda større iver: «Om jeg så skal dø meg deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle. 10 I sin selvtillit benektet de den gjentatte uttalelsen fra ham som visste alt. De var uforberedt for prøven. Når fristelsen kom over dem, ville de forstå hvor svake de egentlig var.

Da Peter sa at han ville følge sin Herre i fengsel og død, mente han hvert ord han sa. Men han kjente ikke seg selv. Skjult i hans hjerte fantes det dårlige egenskaper som omstendighetene ville blåse liv i. Hvis han ikke ble klar over den fare han var i, ville dette føre til hans evige undergang. Jesus så hos ham en selvopptatthet og en selvsikkerhet som ville være større enn hans kjærlighet til Kristus. I hans erfaring var det kommet frem mye svakhet, ubeseiret synd, likegyldighet, et vanhellig temperament og tankeløshet når det gjaldt å begi seg inn på fristelsens grunn.

Jesu alvorlige advarsel var et kall til hjerteransakelse. Peter trengte å ha mistillit til seg selv og en sterkere tro på Kristus. Hvis han i ydmykhet hadde tatt imot advarselen, ville han ha bedt hjordens hyrde om å bevare sine får. Da han holdt på å synke ute på Gennesaret-sjøen, ropte han: «Herre, frels meg!» 11 Da rakte Jesus ut hånden og grep fatt i Peters hånd. Dersom han nå hadde ropt til Jesus: «Frels meg fra meg selv!» ville han blitt bevart. Men Peter følte at Jesus ikke stolte helt på ham, og det syntes han var ille. Han følte seg fornærmet, og ble bare mer sta i sin selvtillit.

Jesus er full av medynk med disiplene. Han kan ikke redde dem fra prøven, men han lar dem ikke være uten trøst. Han forsikrer dem om at han skal bryte gravens lenker, og at hans kjærlighet ikke vil svikte. Han sier til dem: «Etter at jeg er oppstått, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.»12 Før de fornektet ham, hadde de forsikring om tilgivelse. Etter hans død og oppstandelse visste de at de var tilgitt og dyrebare for Kristus.

Vintreet og grenene

Jesus og disiplene var på vei til Getsemane ved foten av Oljeberget. Det var et ensomt sted der Jesus ofte hadde vært i stille ettertanke og bønn. Han hadde forklart disiplene om hensikten med sin misjon til verden, og at de måtte opprettholde det åndelige forhold til ham. Nå illustrerer han dette. Månen skinner klart, og han får øye på et frodig vintre. Mens han gjør disiplene oppmerksom på det, benytter han det som et symbol.

«Jeg er det sanne vintre,» sier han. I stedet for å velge den grasiøse palmen, det høyreiste sedertre et eller det sterke eiketreet, bruker han vintreet med dets hengende ranker som en fremstilling av seg selv. Palmetreet, sedertreet og eiken står alene. De trenger ingen støtte. Men vintreet slynger seg omkring sprinkelverket og klatrer på den måten mot himmelen. Slik var også Kristus i sin menneskelighet avhengig av guddommelig kraft. «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv,» sa han. 13

«Jeg er det sanne vintre.» Jødene hadde alltid betraktet vintreet som den edleste av alle planter og som et bilde på alt som var kraftfullt, fremragende 

512

og fruktbart. Israel var blitt fremstilt som et vintre som Gud hadde plantet i løftets land. Jødene grunnet sitt håp om frelse på at de var av Israels ætt. Men Jesus sa: Jeg er det virkelige vintre. Tro ikke at dere kan få eie livet i Gud og bli arvinger til hans løfte fordi dere hører til Israel. Åndelig liv kan dere bare få av meg.

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vingårdsmannen.» På høydedragene i Palestina hadde vår himmelske Far plantet dette gode vintreet, og han var selv vingårdsmannen. Mange ble tiltrukket av dette treet fordi det var så vakkert. De sa at det var av himmelsk opprinnelse. Men for Israels ledere så det ut som et rotskudd av tørr jord. De tok planten, knuste den og tråkket den ned med de vanhellige føttene sine. De ville ødelegge den for alltid. Men den himmelske vingårdsmannen mistet aldri sin plante av syne. Da menneskene mente at nå hadde de utryddet den, tok han den og plantet den igjen på den andre siden av muren. Vinstokken skulle ikke lenger være synlig. Den var skjult for menneskenes simple angrep. Men rankene av vintreet hang ut over muren. De skulle representere vintreet. Gjennom dem kunne podekvister fremdeles bli forent med vintreet. De har båret frukt, og det har vært en vinhøst som er blitt plukket av dem som har gått forbi.

«Jeg er vintreet, dere er grenene,» sa Jesus til disiplene. Selv om han nå skulle bli tatt fra dem, ville deres åndelige forening med ham være uforandret. Grenens tilknytning til vintreet, sa han, viser det forhold dere skal opprettholde med meg. Kvisten blir podet inn i det levende vintreet. Den vokser seg inn i vinstokken fiber for fiber og åre for åre. Vintreets liv blir grenens liv. Slik får de menneskene som var døde på grunn av sine misgjerninger og synder, liv ved forbindelse med Kristus. Foreningen blir til ved tro på ham som en personlig frelser. Synderen forener sin svakhet med Kristi styrke, sin tomhet med Kristi fylde og sin, skrøpelighet med Kristi makt. Da har han Kristi sinn. Kristi menneskelighet har rørt ved vår menneskelighet, og vår menneskelighet har rørt ved det guddommelige. Slik får mennesket ved Den Hellige Ånd del i guddommelig natur. Mennesket blir akseptert gjennom Jesus.

Når denne forening med Kristus en gang er kommet i stand, må den holdes ved like. Kristus sa: «Bli i meg, så blir jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg.» Dette er ikke noen tilfeldig berøring, ikke en av- og -på forbindelse. Grenen blir en del av det levende vintreet. Det foregår en uhindret og ubrutt formidling av liv, styrke og fruktbarhet fra roten til grenene. Grenen kan ikke leve atskilt fra vintreet, like lite kan dere leve atskilt fra meg, sa Jesus. Det liv dere har mottatt fra meg, kan bare bli bevart ved et stadig samfunn med meg. Uten meg kan dere ikke vinne over en eneste synd eller stå imot en eneste fristelse.

«Bli i meg, så blir jeg i dere.» Å bli i Kristus betyr stadig å ta imot hans Ånd. Det er et liv i uforbeholden overgivelse til hans tjeneste. Det må hele tiden være en åpen forbindelse mellom mennesket og Gud. Grenen

513

på vintreet må stadig hente sevje fra det levende vintreet. Slik må vi klynge oss til Jesus og ved tro ta imot fra ham hans egen karakters styrke og fullkommenhet.

Roten sender næring gjennom grenen til den ytterste kvisten. På lignende måte formidler Kristus en strøm av åndelig styrke til enhver som tror. Så lenge sjelen er forent med Kristus, er det ingen fare for at den skal visne eller svinne bort.

Vintreets liv vil vise seg i den herlige frukten som finnes på grenene. «Den som blir i meg og jeg i ham, han bærer mye frukt, men uten meg kan dere intet gjøre.» Når vi lever i tro på Guds Sønn, vil Åndens frukt vise seg i vårt liv. Det vil ikke mangle en eneste.

«Min Far er vingårdsmannen. Hver gren på meg som ikke bærer frukt, tar han bort.» Selv om podekvisten tilsynelatende er forent med vintreet, er det kanskje ikke noen levende forbindelse. Da vil det heller ikke være noen vekst eller frukt. Slik kan det også være en tilsynelatende forbindelse med Kristus uten noen virkelig forening med ham ved tro.

En religiøs bekjennelse gir mennesker adgang til menigheten. Men karakter og vandel, viser om de har forbindelse med Kristus. Hvis de ikke bærer frukt, er de falske grener. At de er skilt fra Kristus, medfører ruin like fullstendig som det som fremstilles ved grenen som er død. Jesus sier: «Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en gren og visner. Og grenene samles sammen og kastes på ilden, og de brenner.»

«Hver gren som bærer frukt, renser han så den skal bære mer.» Av de utvalgte tolv som hadde fulgt Jesus, var en i ferd med å bli kastet ut som en vissen gren. De øvrige skulle smake gartnerknivens bitre prøver. Ømt og alvorlig forklarte Jesus hva vingårdsmannen hadde i sinne. Beskjæringen vil være smertefull, men det er Gud som fører kniven. Han arbeider ikke skjødesløst eller likegyldig. Noen grener kryper langs jorden. De må kuttes løs fra de ting som slyngtrådene fester seg til. De må strekke seg opp mot himmelen og finne sin støtte hos Gud. Det overflødige løvverket som trekker livskraften bort fra frukten, må skjæres bort. Hvis grenene står for tett, må noen fjernes for å åpne opp for de legende stråler fra «rettferds sol». Vingårdsmannen skjærer bort villskudd og skadelige utvekster så fruktkvaliteten skal bli bedre og mer rikelig.

Et nytt bud

«Når dere bærer mye frukt,» sa Jesus, «blir min Far forherliget.» Gjennom dere ønsker Gud å åpenbare sin egen hellighet, gavmildhet og medfølelse. Men Jesus pålegger ikke disiplene at de skal arbeide for å bære frukt. Han sier at de skal bli i ham. «Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.» Det er gjennom Ordet at Kristus blir i sine etterfølgere. Dette er den samme levende forening som fremstilles ved å spise hans kjøtt og drikke hans blod. Kristi ord er ånd og liv. Når du tar imot dem, tar du imot vintreets liv. Du lever «av hvert ord som kommer fra Guds munn».14 Kristi liv i dere

514

bringer frem den samme frukt i dere som i ham. Når dere lever i Kristus, holder fast ved ham, holdes oppe av ham og drar næring fra ham, vil dere bære frukt som han.

Det store ønske som Jesus gav uttrykk for under denne siste sammenkomsten med disiplene, var at de måtte elske hverandre slik han hadde elsket dem. Dette gjentok han gang på gang. Igjen og igjen sa han: «Dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre.» Hans aller første påbud da han var sammen med dem oppe på salen, lød slik: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»

For disiplene var dette budet nytt. De hadde ikke elsket hverandre slik som Kristus elsket dem. Han så at en ny innstilling og nye impulser måtte beherske dem. De måtte følge nye prinsipper. Gjennom hans liv og død skulle de få en helt ny forståelse av hva kjærlighet var. Budet om å elske hverandre fikk ny mening i lyset av at han ofret seg selv.

Hele nådens verk utgjør en eneste uavbrutt kjærlighetens tjeneste i selvfornektende oppofrelse. Hver time av Kristi liv på jorden fløt Guds kjærlighet ut fra ham i strømmer som ikke kunne holdes tilbake. Alle som er gjennomtrengt av hans sinnelag, vil elske som han elsket. Det samme prinsippet som drev Kristus, vil være drivkraften i all deres omgang med hverandre.

Denne kjærligheten er beviset på at de er hans disipler. «Har dere kjærlighet til hverandre,» sa Jesus, «da skal alle kunne se at dere er mine disipler.» Når mennesker knyttes sammen, ikke av tvang eller egeninteresse, men av kjærlighet, viser de at en innflytelse som overgår all menneskelig innflytelse, virker i dem. Der hvor denne enhet finnes, er den et vitnesbyrd om at Guds bilde er i ferd med å bli gjenopprettet i mennesket, at et nytt livsprinsipp er blitt plantet inn. Det viser at det finnes en kraft i den guddommelige natur som kan stå imot det ondes overnaturlige krefter, og at Guds nåde undertvinger den selviskhet som bor i det naturlige hjerte.

Når denne kjærligheten åpenbares i menigheten, vil den egge Satan til vrede. Det var ikke noen lett vei Kristus anviste disiplene. «Hvis verden hater dere,» sa han, «skal dere vite at den har hatet meg først. Hadde dere vært av verden, hadde verden elsket sitt eget. Men dere er ikke av verden; jeg har jo utvalgt dere fra verden. Derfor hater verden dere. Husk at jeg sa: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere. Har de holdt fast på mitt ord, vil de også holde fast på deres. Alt dette vil de gjøre mot dere for mitt navns skyld, for de kjenner ikke ham som har sendt meg.» Evangeliet skal fremmes ved offensiv kamp på tross av motstand, fare, lidelse og tap. Men de som utfører denne gjerning, følger bare i Mesterens spor.

Han levde for å frelse

Som verdens gjenløser stod Kristus stadig overfor tilsynelatende nederlag. Han som var nådens sendebud til denne verden, syntes å få utrettet

515

lite av det han lengtet etter å utføre for å høyne og frelse mennesker. Djevelske krefter var hele tiden i virksomhet for å motarbeide ham. Men han tillot ikke seg selv å bli motløs. Ved profeten Jesaja sier han: «Jeg har strevd forgjeves, til ingen nytte har jeg brukt opp min kraft. Min rett er likevel hos Herren, min lønn er hos min Gud.» «Jeg er æret i Herrens øyne, min Gud er blitt min styrke.» Kristus har fått dette løftet: «Så sier Herren, folkets forløser, Israels Hellige, til ham som er foraktet og avskydd av folk: ... Jeg har formet deg og gjort deg til en pakt for folket, for at du skal reise landet på fote og skifte ut eiendommer som ligger øde, og si til fangene: «Gå ut!» til dem som er i mørket: «Kom fram!» ... De skal ikke sulte og ikke tørste, verken sol eller hete skal skade dem. For han som har barmhjertighet med dem, han skal føre dem og lede dem til kildevell.»15

Jesus satte sin lit til disse ordene, og han lot ikke Satan få noen fordel. Da han skulle ta de siste skritt på ydmykelsens vei, og den dypeste sorg holdt på å omslutte ham, sa han til disiplene: «Denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg.» «Denne verdens fyrste er dømt.» «Nå skal denne verdens fyrste kastes ut.» 16

Med profetisk blikk så Kristus de begivenheter som skulle finne sted i hans siste store kamp. Han visste at når han kom til å rope ut: «Det er fullbrakt!» ville hele himmelen bryte ut i jubel. Hans øre fanget inn musikken i det fjerne og seiersropene i de himmelske saler. Han visste at da ville dødsklokkene ringe over Satans rike, og Kristi navn ville bli kunngjort i hele universet.

Jesus frydet seg over at han kunne gjøre mer for sine etterfølgere enn de kunne be om eller tenke seg. Han talte med overbevisning fordi han visste at en kunngjøring var utgått fra Den Allmektige før verden ble til. Han visste at sannheten, utrustet med Den Hellige Ånds allmakt, ville seire i kampen mot det onde, og at den blodflekkede fanen ville vaie seierrikt over hans etterfølgere. Han visste at hans trofaste disiplers liv ville bli likesom hans: en serie uavbrutte seire. Det ville ikke se slik ut mens de var her, men bli anerkjent slik i evigheten.

«Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!» Kristus sviktet ikke. Heller ikke ble han motløs. Hans etterfølgere skal vise en tro som er av det samme utholdende slaget. De skal leve som han levde og arbeide som han arbeidet, for de setter sin lit til ham som den store mester. De må eie mot, energi og utholdenhet.

Selv om det som kan synes umulig, stenger veien for dem, skal de ved hans nåde gå fremover. Selv om de kan møte tilsynelatende umulige hindringer, blir de oppfordret til å overvinne dem. De skal ikke fortvile over noe, men håpe på alt. Med sin uforlignelige kjærlighets gylne kjede har Kristus knyttet dem til Guds trone. Han vil at den største kraften i universet, den som strømmer ut fra Allmaktens kilde, skal tilhøre dem. De skal ha kraft til å stå imot det onde. Det er kraft som hverken jorden,

516

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned