gikk han til et avsides sted og bad om at de måtte bli beredt til å ta imot det han ville si dem. Da han kom tilbake til dem, fortalte han ikke straks det han ønsket å si. Før han gjorde det, gav han dem anledning til å bekjenne sin tro på ham, så de kunne bli styrket til prøven som ville komme. Han spurte: «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?»

Med sorg måtte disiplene medgi at Israel hadde sviktet når det gjaldt å anerkjenne Messias. Når folk så miraklene han utførte, hadde riktignok noen sagt at han måtte være Davids sønn. Folkemengden som han hadde mettet ved Betsaida, hadde ønsket å utrope ham til Israels konge. Mange var beredt til å ta imot ham som en profet, men de trodde ikke han var Messias.

Peters bekjennelse

Deretter talte Jesus direkte til disiplene. «Og dere,» spurte han, «hvem sier dere at jeg er?» Peter svarte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.»

Fra første stund hadde Peter trodd at Jesus var Messias. Mange andre var blitt overbevist av det døperen Johannes hadde forkynt. De hadde tatt imot Kristus, men hadde begynt å tvile på Johannes' misjon da han ble fengslet og henrettet. Og nå tvilte de på at Jesus var den Messias de hadde ventet så lenge på. Mange av dem som med brennende iver hadde ventet på at Jesus skulle innta sin plass på Davids trone, forlot ham da de forstod at han ikke hadde noen slik hensikt. Men Peter og hans vennekrets sviktet ikke sin tro. Usikkerheten hos dem som lovpriste ham den ene dagen og fordømte ham den neste, tilintetgjorde ikke troen hos Jesu trofaste etterfølger. Peter erklærte: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Han ventet ikke på at Jesus skulle bli kronet med kongelige æresbevisninger, men tok imot ham i hans ydmykelse og fornedrelse. 

Peter hadde gitt uttrykk for de tolv disiplenes tro. Likevel var det mye som manglet på at de forstod Kristi misjon. Selv om prestenes og rådsherrenes motstand og uriktige fremstilling ikke kunne skille dem fra Kristus, ble de temmelig rådville. De så ikke veien klart foran seg. Innflytelsen fra det de tidligere var opplært i - rabbinernes undervisning og tradisjonens makt - begrenset deres syn på sannheten.

Fra tid til annen skinte stråler av Jesu dyrebare lys på dem. Likevel var det ofte som om de famlet seg frem mellom mørke skygger. Men denne dagen, før de ble stilt overfor den store trosprøven, hvilte Den Hellige Ånd over dem med kraft. For en kort stund ble deres blikk vendt bort fra «det synlige» så de kunne se «det usynlige».2 Under menneskeskikkelsen skimtet de Guds Sønns herlighet.

Jesus svarte Peter: «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg, men min Far i himmelen.»

Det som Peter her vitnet om, er grunnlaget for den troendes tro. Det er den som er det evige liv, ifølge Kristi eget utsagn. Å eie denne kunnskap

310

var ingen grunn til selvopphøyelse, Det var ikke på grunn av Peters egen visdom eller godhet at den var blitt åpenbart for ham. Et menneske kan aldri av seg selv oppnå kunnskap om det guddommelige. «Den er høyere enn himmelen - hva kan du gjøre? og dypere enn dødsriket - hva vet du?» Bare barnekårets ånd kan åpenbare dybdene i Gud. «Det intet øye så, og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskes tanke, ... dette har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. for Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.» «Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham.» At Peter oppfattet Kristi herlighet, var et vitnesbyrd om at han var «opplært av Gud».3 «Salig er du, Simon, sønn av Jona. For dette har ikke kjøtt og blod åpenbart deg.»

Menighetens grunnvoll

Jesus fortsatte: «Det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» Ordet Peter betyr en stein - en rullestein. Peter var ikke den klippen som menigheten ble grunnlagt på. Dødsrikets porter fikk makt over ham da han med eder og forbannelser fornektet sin Herre. Menigheten ble bygd på ham som dødsrikets porter ikke kunne få makt over.

Århundrer før Jesu komme hadde Moses vist hen til Israels frelsesklippe. David hadde sunget om ham som er «mitt faste fjell». Jesaja hadde skrevet: «Se, jeg legger en grunnstein på Sion, en velprøvd stein, en dyrebar, grunnfast hjørnestein.» Under Den Hellige Ånds inspirasjon anvender Peter selv denne profeti på Jesus. Han sier: «Dere har jo smakt at Herren er god. Kom til ham, den levende stein, som vel ble vraket av mennesker, men er utvalgt og dyrebar for Gud. Vær selv levende steiner som bygges opp til et åndelig tempel!»4

«Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som er lagt, Jesus Kristus.»5 «På denne klippe vil jeg bygge min kirke,» sa Jesus. Han grunnla sin menighet på den levende klippe, mens Gud og alle de himmelske fornuftsvesener var til stede, og også helvetes usynlige hær. Denne klippen er ham selv - hans eget legeme som ble såret og knust for vår skyld. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den menighet som er bygd på denne grunnvoll.

Så svak menigheten syntes å være da Kristus uttalte dette! Det fantes bare en håndfull troende som alle demoners og onde menneskers makt ville vende seg mot. Likevel skulle ikke Kristi etterfølgere frykte. Bygd som de var på den faste klippen, kunne de ikke overvinnes.

I seks tusen år har troen bygd på Kristus. I seks tusen år har Satans raseri slått mot vår frelses klippe som en stormflod. Men den står urokket.

Himmelrikets nøkler

Peter hadde gitt uttrykk for den sannhet som er grunnvollen for menighetens tro. Nå hedret Jesus ham som representanten for alle som tror.

311

Han sa: «Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.»

«Himmelrikets nøkler» er Kristi ord. Hvert ord i Den hellige skrift er hans og er innbefattet i dette. Disse ordene har makt til å åpne himmelen og lukke den. De fremholder de betingelser som ligger til grunn for om mennesker blir mottatt eller forkastet. Slik blir den gjerning Ordets forkynnere har, «en duft av død til død». eller «en duft av liv til liv».6 Den gjerning de utfører, har evige følger.

Kristus overlot ikke evangeliets verk til Peter personlig. Da han senere gjentok det han hadde sagt til Peter, anvendte han det direkte på menigheten. Det samme ble også uttalt til de tolv som representanter for samfunnet av de troende. Hvis Jesus hadde gitt spesiell myndighet til en av disiplene fremfor de andre, ville de ikke så ofte ha vært uenige om hvem som skulle· være den største. De ville ha rettet seg etter Jesu ønske og hedret den han hadde utvalgt.

I stedet for å peke ut en til å være disiplenes overhode, sa Jesus til dem: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi.» «La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare en veileder: Kristus.» 7

«Kristus er enhver manns hode.» Gud la alle ting under Jesus, «og ham, hodet over alle ting, har han gitt til kirken, som er Kristi legeme, fylt av ham som fyller alt i alle».8 Menigheten er bygd på Kristus som er dens grunnvoll. Den skal være lydig mot Kristus som er dens hode. Den skal ikke være avhengig av mennesker eller la seg beherske av dem.

Mange mener at et betrodd verv i menigheten gir dem myndighet til å diktere hva andre mennesker skal tro og gjøre. Gud bifaller ikke dette. Jesus sa: «Dere er alle brødre.» Alle er utsatt for fristelser og har lett for å gjøre feil. Vi kan ikke stole på at noe menneske kan veilede oss. Troens klippe er Kristi levende nærvær i menigheten. Dette kan den svakeste sette sin lit til. De som mener om seg selv at de er de sterkeste, vil vise seg å være de svakeste, om de ikke lar Kristus virke i dem. «Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker, som støtter seg til svake skapninger.» Herren er «Klippen, fullkomment er hans verk». «Salige er alle som tar sin tilflukt til ham.»9

Hva Jesus måtte lide

Etter at Peter hadde avlagt sin bekjennelse, påla Jesus disiplene ikke å fortelle noen at han var Kristus. Dette gjorde han på grunn av de skriftlærdes og fariseernes avgjorte motstand. Dessuten hadde folket, og tilmed disiplene, en så forkjært oppfatning av Messias at en offentlig kunngjøring om ham ikke ville gi dem noen riktig forståelse av hans natur og gjerning. Dag for dag åpenbarte han seg for dem som Jesus. På den måten ønsket han å gi dem den rette forståelse av ham selv som Messias.

312

Disiplene ventet fremdeles at Kristus skulle herske som en jordisk fyrste. Til tross for at han så lenge hadde skjult Guds plan med ham, trodde de ikke at han alltid ville leve ubemerket og i fattigdom. De trodde at tiden var nær da han ville opprette sitt rike. Den mulighet at prestenes og rabbinernes hat aldri ville ta slutt, at Kristus ville bli forkastet av sitt eget folk, og at han ville bli fordømt som en bedrager og korsfestet som en forbryter, hadde aldri fått rom i deres sinn. Men timen for mørkets makter nærmet seg, og Jesus måtte fortelle disiplene om kampen som ventet dem. Tanken på dette gjorde ham nedtrykt.

Hittil hadde han latt være å fortelle dem noe om sin lidelse og død. I sin samtale med Nikodemus hadde han sagt: «Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Disiplene hørte ikke dette, og om de hadde hørt det, ville de ikke ha forstått det. Men nå hadde de vært sammen med Jesus, lyttet til hans ord og sett hans undergjerninger. På tross av hans beskjedne atferd og motstanden fra prestene og folket, kunne de slutte seg til Peters vitnesbyrd: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» Nå var tiden kommet til å fjerne sløret som skjulte fremtiden. «Fra den tid begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han oppstå.»

Målløse av sorg og undring hørte disiplene på ham. Han hadde godtatt Peters anerkjennelse av ham som Guds Sønn, og nå virket hans utsagn om sin lidelse og død ubegripelig. Peter kunne ikke tie stille. Han grep fatt i Jesus som om han ville holde ham tilbake fra en truende ulykke, og utbrøt: «Gud fri deg, Herre! Dette må ikke hende deg.»

Peter elsket sin Herre. Men Jesus roste ham ikke for at han på denne måten viste at han ønsket å beskytte ham mot lidelse. Peters uttalelse var ikke egnet til å være til hjelp og lindring for Jesus i den store prøven som ventet ham. Den var ikke i samsvar med Guds plan for en fortapt verden. Den stemte heller ikke med den undervisning om selvoppofrelse Jesus var kommet for å gi ved sitt eget eksempel. Peter hadde ikke noe ønske om at korset skulle være en del av Kristi misjon. Det inntrykk hans ord ville gjøre, var stikk motsatt av det Jesus ønsket å formidle til sine etterfølgere, og Jesus uttalte en av de alvorligste irettesettelser som han noen gang kom med: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ingen sans for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Satan prøvde å gjøre Jesus motløs og få ham til å oppgi sin misjon. I blind hengivenhet til ham lot Peter fristelsen komme til uttrykk i ord. Ondskapens fyrste var opphavsmannen til denne tanken, og det var dette som lå bak den impulsive uttalelsen.

I ødemarken hadde Satan tilbudt Kristus herredømmet over verden på betingelse av at han forlot ydmykelsens og oppofrelsens sti. Nå stilte han Kristi disippel overfor den samme fristelsen. Han prøvde å få Peter

313

til å feste blikket på den jordiske herlighet, for at han ikke skulle se korset som Jesus ønsket å rette hans blikk mot. Og gjennom Peter trengte Satan igjen inn på Jesus med fristelsen. Men Jesus brydde seg ikke om det. Han tenkte bare på Peter. Satan hadde stilt seg mellom ham og hans Herre for at Peter ikke skulle bli påvirket ved tanken på Kristi ydmykelse for hans skyld.

Det Jesus uttalte, ble ikke sagt til Peter, men til ham som prøvde å skille ham fra hans frelser. «Vik bak meg, Satan!» Stå ikke lenger mellom meg og min villfarne tjener! La meg stå ansikt til ansikt med Peter, så jeg kan åpenbare min kjærlighets mysterium for ham!

At Kristi sti på jorden førte gjennom sjelekval og ydmykelse, var en bitter lekse for Peter, noe som han bare langsomt lærte. Han vek tilbake for fellesskap med sin Herre i lidelsen. Men i ildovnens hete skulle han lære å kjenne velsignelsen ved den. Lenge etterpå, da han var trett og nedbøyd etter mange års slit, skrev han: «Mine kjære! Vær ikke forundret over den ildprøve dere må gjennom, som om det hendte dere noe merkverdig. Gled dere jo mer dere får del i Kristi lidelser, så dere kan juble av glede også når han åpenbarer seg i sin herlighet.» 11

Korset vi må bære

Jesus forklarte nå disiplene at hans eget liv i selvfornektelse var et bilde på hvordan deres liv ville bli. Han kalte til seg disiplene og dem som var i nærheten, og sa: «Den som vil følge etter meg, må fornekte seg selv og ta sitt kors opp, og følge meg.» Korset var en påminnelse om romermakten. Det var et redskap for den grusomste og mest ydmykende dødsmåte. Av de usleste forbrytere ble det forlangt at de selv skulle bære korset til retterstedet. Når det ble lagt på skuldrene deres, hendte det ofte at de gjorde desperat motstand inntil de ble overmannet, og torturredskapet ble bundet fast til dem. Men Jesus bød disiplene å ta korset opp og bære det etter ham.

Selv om disiplene bare hadde en vag forståelse av det han sa, tydet det på at de selv skulle oppleve den bitreste ydmykelse, en lydighet inntil døden for Jesu skyld. Hans ord kunne ikke ha uttrykt en mer fullstendig selvovergivelse. Men alt dette hadde Jesus påtatt seg for deres skyld. Himmelen var ikke attraktiv for ham så lenge vi var fortapt. Han forlot himmelen for å leve i hån og skam og få en vanærende død. Han som eide himmelens uvurderlige skatter, ble fattig for at vi ved hans fattigdom skulle bli rike. Vi må følge ham på den stien han gikk.

Kjærlighet til de mennesker som Jesus døde for, betyr at selvet må korsfestes. Den som er et Guds barn, er et ledd i den kjeden som er senket ned for å frelse verden. Han er ett med Kristus i hans frelsesplan når han går ut med ham for å søke og frelse de fortapte. Den kristne må alltid være klar over at han har helliget seg til Gud, og at han skal åpenbare Gud for verden. Selvoppofrelsen, medfølelsen og kjærligheten som viste seg i Kristi liv, må komme til syne hos den som arbeider for Gud.

314

«Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.» Selviskhet betyr død. Ikke noe organ i kroppen kunne leve hvis det bare tjente seg selv. Hvis hjertet unnlot å sende sitt livgivende blod til hånden og hodet, ville de hurtig miste sin kraft. I likhet med blodet i kroppen er Kristi kjærlighet spredt til hver enkelt del av hans åndelige legeme. Vi er hverandres lemmer, og den som ikke ønsker å samarbeide, vil gå til grunne. «Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi til vederlag for sin sjel?»

Jesus ledet disiplenes oppmerksomhet bort fra fattigdom og ydmykelse i denne verden, til sitt komme i herlighet, ikke til glansen av en jordisk trone, men til herligheten som omgir Gud og de himmelske hærskarer. Da skal han «gi enhver igjen etter det han har gjort». Han oppmuntret dem også med dette løfte: «Sannelig, jeg sier dere: Noen av dem som her står, skal ikke smake døden før de ser Menneskesønnen komme i sitt rike.» Men disiplene fattet ikke det han sa. Herligheten syntes å være langt borte. De holdt blikket festet på de nære ting: det jordiske liv i fattigdom, ydmykelse og lidelse. Måtte de virkelig gi slipp på sine storslåtte forventninger om Messias' rike? Skulle de ikke få se sin Herre opphøyet på Davids trone? Var det mulig at Kristus skulle leve som en ydmyk, hjemløs vandringsmann som skulle bli foraktet, forkastet og overgitt til å dø?

De var nedtrykt av sorg, for de elsket sin Herre. De var også plaget av tvil, for det syntes så ufattelig at Guds Sønn skulle bli utsatt for en så grusom ydmykelse. De tvilte på om han frivillig burde dra til Jerusalem for å møte den skjebne som han hadde fortalt dem om. Hvordan kunne han gi seg en slik skjebne i vold? Hvordan kunne han etterlate dem i et mørke som var større enn det de famlet omkring i før han åpenbarte seg for dem?

I området ved Cæsarea Filippi var Jesus utenfor rekkevidden av Herodes og Kaifas, tenkte disiplene. Her hadde han ikke noe å frykte fra jødenes hat eller romernes makt. Hvorfor ikke arbeide her, langt borte fra fariseerne? Hvorfor behøvde han selv å overgi seg til å dø? Hvis han skulle dø, hvordan kunne det da være at hans rike skulle grunnlegges så fast at dødsrikets porter ikke skulle få makt over det? For disiplene var dette virkelig et mysterium.

Alt nå var de på vei langs bredden av Gennesaret-sjøen, mot den byen der alle deres forhåpninger skulle bli knust. De våget ikke å komme med innvendinger mot Kristus, men i sorg og dypt alvor snakket de sammen om hva fremtiden ville bringe. Selv midt i deres spørsmål og tvil klynget de seg til tanken om at et eller annet uforutsett kanskje kunne avverge den ulykken som ventet deres Herre. Slik sørget de og tvilte, håpet og fryktet i seks lange, triste dager.

Matt 16,13-28; Mark 8,27-38; Luk 9,18-27

Kapittel 46:

På Forklarelsens berg

Det lir mot kveld. Jesus kaller tre av disiplene, Peter, Jakob og Johannes, bort til seg og fører dem tvers over markene og oppover en ujevn sti til et øde høydedrag. Hele dagen har han og disiplene undervist mens de var på vandring. Turen oppover gjør dem enda trettere. Kristus har løftet byrden fra sinn og kropp hos mange som led ondt, og har sendt ny livskraft gjennom deres skrøpelige lemmer. Men han er selv underlagt menneskelige kår, og i likhet med disiplene blir han trett mens de beveger seg oppover.

Solen er i ferd med å gå ned, men skinner ennå på toppen og forgyller stien de går på. Men snart forsvinner lyset både fra fjell og dal, og solen blir borte under horisonten i vest. Ikke lenge etter er de enslige vandrere hyllet inn i nattemørket. De dystre omgivelsene stemmer overens med deres triste tilværelse, der skyene samler seg tettere og tettere rundt dem.

Disiplene våger ikke å spørre Jesus hvor han skal hen, eller hva hensikten er. Ofte har han vært hele netter i bønn oppe i fjellene. Han som selv dannet fjell og dal, kjenner seg hjemme i naturen og gleder seg i dens stillhet. Jesus går foran og disiplene følger etter. Likevel undrer de seg over hvorfor han skulle ta dem med på denne slitsomme turen oppover dalsiden når de er så trette, og han selv også trenger hvile.

Bønnekamp på fjellet

Nå sier Jesus til dem at de skal stanse. Han som var «en smertenes mann», 1 går et lite stykke bort fra dem, og der ber han til sin himmelske Far med sterke rop og tårer. Han ber om styrke til å holde ut prøven på menneskenes vegne: Selv må han ta imot ny kraft fra Allmakten, for bare på den måten kan han møte fremtiden. Han øser ut sitt hjertes lengsler når det gjelder disiplene - at deres tro ikke må svikte når timen for mørkets makter er inne. Duggen brer seg over den bøyde skikkelsen, men han enser det ikke. Skyggene samler seg tett omkring ham, men han legger ikke merke til hvor mørkt det er. Slik svinner timene langsomt.

316

Til å begynne med tar disiplene i oppriktig hengivenhet del med ham i bønnen. Men etter en stund blir de overveldet av tretthet, og selv mens de forsøker å leve med i det som skjer, sovner de. Jesus har fortalt dem om det han skal lide. Han har tatt dem med seg for at de skulle være i bønn sammen med ham. Selv i dette øyeblikket ber han for dem. Han kjenner til disiplenes tunge tanker og lengter etter å lette deres sorg og forsikre dem om at deres tro ikke har vært forgjeves.

Ikke alle, ikke engang alle de tolv, kan ta imot den åpenbaring han ønsker å gi. Bare de tre som skal være vitner til hans sjelekval i Getsemane, er blitt valgt ut til å være sammen med ham på fjellet. Nå ber han spesielt om at de må få se noe av den herlighet han hadde hos sin Far før verden var til. Han ber om at hans rike må bli åpenbart for menneskene, og at disiplene må få kraft til å se det. Han trygler om at hans guddommelighet må bli manifestert på en måte som kan trøste dem under hans største sjelekval og gi dem full visshet om at han virkelig er Guds Sønn, og at hans vanærende død er en del av frelsesplanen.

I himmelsk lys

Han blir bønn hørt. Mens han i ydmykhet ligger bøyd mot den steinete jorden, blir himmelen plutselig åpnet, og en hellig stråleglans senker seg over fjellet og omhyller Jesus. Guddommeligheten innefra bryter frem gjennom det menneskelige og møter den herligheten som kommer ovenfra. Han reiser seg fra sin bøyde stilling og står der i guddommelig majestet. Sjelekvalen er borte. Ansiktet skinner nå «som solen», og klærne er «hvite som lyset».

Disiplene våkner. De ser den flom av herlighet som lyser opp fjellet. Med frykt og undring stirrer de på Jesu strålende skikkelse. Etter hvert som de blir i stand til å tåle det forunderlige lyset, ser de at Jesus ikke er alene. Ved siden av ham er to himmelske vesener som samtaler fortrolig med ham. Den ene er Moses, som samtalte med Gud på Sinai. Den andre er Elia, som fikk det store privilegium som bare en annen av Adams etterkommere har oppnådd: aldri å komme inn under dødens makt.

På Pisga-fjellet hadde Moses femten hundre år tidligere stått og skuet inn i løftets land. Men på grunn av sin synd ved Meriba fikk han ikke komme inn. Han fikk ikke gleden av å føre Israels folk inn til deres fedres arv. Han bad denne kval fylte bønn: «La meg nå få komme over og se det gode landet på den andre siden av Jordan, dette vakre fjell-landet og Libanon.» Men bønnen ble avslått. Det håpet som i førti år hadde lyst opp i ørkenvandringens mørke, ble ikke virkeliggjort for ham. En grav i ødemarken var endemålet for disse slitsomme og bekymringsfulle årene. Men han som «kan gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår», hadde bønnhørt sin tjener nettopp på denne måten. Moses kom riktignok under dødens herredømme, men han skulle ikke bli i graven. Kristus selv kalte ham frem til livet. Satan, fristeren, gjorde krav på legemet

317

til Moses på grunn av hans synd. Men Kristus førte ham ut av graven.2

På Forklarelsens berg var Moses et vitne om Kristi seier over synd og død. Han var et symbol på dem som skal komme frem fra graven ved de rettferdiges oppstandelse. Elia, som var blitt forvandlet og tatt til himmelen uten å dø, var et symbol på dem som lever på jorden når Kristus kommer igjen. Da skal de «forvandles, i ett nu, på et øyeblikk, når det lyder støt i den siste basun», når «dette forgjengelige» blir «kledd i uforgjengelighet» og «dette dødelige» blir «kledd i udødelighet». 3

Jesus var kledd i himmelens lys, slik han vil vise seg når «han for annen gang skal komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham». For han vil komme «i sin Fars herlighet, sammen med de hellige engler».4 Hans løfte til disiplene var nå oppfylt. På fjellet ble det fremtidige herlighetsrike fremstilt i miniatyr - Kristus som konge, Moses som representant for de hellige som oppstår, og Elia som representant for dem som blir forvandlet.

Disiplene fatter ennå ikke det som skjer, men de fryder seg over at deres tålsomme og ydmyke lærer, som har vandret omkring som en hjelpeløs fremmed, nå blir æret av dem som himmelen har vist slik gunst. De tror at Elia er kommet for å kunngjøre Messias' herredømme, og at Kristi rike er i ferd med å bli opprettet på jorden. Erindringen om deres frykt og skuffelse vil de fjerne for alltid. De vil gjerne være her hvor Guds herlighet har åpenbart seg. Peter utbryter: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Disiplene er overbevist om at Moses og Elia er sendt for å beskytte Jesus og for å stadfeste hans myndighet som konge.

Kors og krone

Men først må korset komme, så kronen. Det de samtaler med Jesus om, er ikke hans innsettelse som konge, men døden som venter ham i Jerusalem. Jesus vandret alene blant menneskene mens han bar menneskehetens skrøpeligheter og var tynget av dens sorg og synd. Idet mørket fra de kommende prøvelser trengte seg inn på ham, følte han seg ensom i en verden som ikke kjente ham. Selv disiplene som han elsket, hadde ikke fattet hemmeligheten med hans misjon. De var så opptatt av sin egen tvil, sin sorg og sine ærgjerrige forhåpninger. I himmelen hadde han vært omgitt av kjærlighet og fellesskap, men i den verden han hadde skapt, var han ensom. Nå hadde himmelen sendt sine budbærere til Jesus. Det var ikke engler, men mennesker som hadde holdt ut i lidelse og sorg, og som hadde medfølelse med ham i de prøver han ble utsatt for.

Moses og Elia hadde vært Kristi medarbeidere. I likhet med ham hadde de lengtet etter å frelse menneskene. Moses hadde tryglet på vegne av Israel: «Å, om du ville tilgi dem deres synd! Kan du ikke, så stryk meg ut av boken som du skriver i!»5 Elia hadde kjent til ensomhet da han under

318

hungersnøden som varte i tre og et halvt år, hadde følt presset av nasjonens hat og ulykke. Alene hadde han stått for Gud på Karmel-fjellet. Alene hadde han flyktet ut i ødemarken i angst og fortvilelse.

Disse personene, som var utvalgt fremfor noen av englene omkring tronen, hadde kommet for å samtale med Jesus om de lidelser han måtte tåle, og for å trøste ham med forsikringen om himmelens sympati. Det var verdens håp og hvert menneskes frelse de samtalte om.

Fordi disiplene var overveldet av søvn, hørte de lite av det som foregikk mellom Kristus og de himmelske sendebud. Ettersom de ikke hadde våket og bedt, hadde de ikke tatt imot det som Gud hadde ønsket å gi dem: kjennskap til Kristi lidelser og den herlighet som skulle komme etterpå. De gikk glipp av den velsignelsen de kunne ha fått ved å ta del i hans selvoppofrelse. Disiplene var trege til å tro, og de forstod ikke å verdsette den rikdom som himmelen ønsket å gi dem.

Likevel fikk de stort lys. De fikk forvissning om at hele himmelen kjente til jødefolkets synd ved at de forkastet Kristus, og de fikk en klarere innsikt i Kristi gjerning. De så og hørte slike ting som ligger utenfor menneskers fatteevne, og de var «øyenvitner og så hans guddommelige storhet».6 De forstod at Jesus virkelig var Messias, som patriarkene og profetene hadde vitnet om, og at den himmelske verden anerkjente ham.

Mens de stirret på det som fant sted, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i: Hør ham!» Denne skyen var mer strålende enn den som gikk foran Israel-stammene i ørkenen, da folket hørte Guds røst i en fryktinngytende majestet så fjellet skalv. Ved synet av denne lysende skyen falt disiplene til jorden. Der ble de liggende med ansiktet skjult inntil Jesus kom bort og rørte ved dem og fjernet deres frykt med sin velkjente stemme: «Reis dere, og frykt ikke!» Da de våget å se opp, var den himmelske herlighet forsvunnet, og Moses og Elia var borte. De var alene på fjellet sammen med Jesus.

Kapittel 47:

Herren og hans tjenere

Hele natten hadde de tilbrakt på fjellet, og da solen rann, gikk Jesus og disiplene nedover mot slettelandet. Disiplene var fordypet i sine egne tanker, tause og grepet av ærefrykt. Selv Peter sa ikke et ord. Med glede ville de ha blitt på dette hellige stedet der lyset fra himmelen hadde skint, og Guds Sønn hadde åpenbart sin herlighet. Men de hadde en gjerning å utføre blant folket som allerede lette etter Jesus overalt.

Ved foten av Forklarelsens berg

Ved foten av fjellet hadde en stor mengde mennesker samlet seg. De var ført dit av de disiplene som var blitt tilbake, men som visste hvor Jesus hadde tatt veien. Da han nærmet seg, påla han de tre disiplene som var sammen med ham, å tie om det de hadde vært vitne til. De skulle ikke fortelle noen om dette synet før Menneskesønnen var stått opp fra de døde. Den åpenbaring disiplene hadde fått, skulle de selv grunne på, men ikke gjøre kjent vidt og bredt. Å fortelle dette til folkemengden ville bare vekke latter eller ørkesløs forundring. Selv de ni apostlene ville ikke kunne forstå det som hendte, før etter at Jesus var stått opp fra de døde. Endog de tre utvalgte disiplene var sene til å fatte det de hadde sett, for på tross av alt det Jesus hadde sagt om det som ventet ham, spurte de hverandre hva det ville si å oppstå fra de døde. Men de bad ikke Jesus om noen forklaring. Det han hadde sagt om fremtiden, hadde fylt dem med sorg, og de søkte ikke ytterligere opplysning om det de helst ville tro aldri skulle skje.

Da folket nede på sletten fikk øye på Jesus, løp de i møte med ham og hilste ham med ærbødighet og glede. Men med sitt skarpe blikk oppdaget han at de var i stor forlegenhet. Disiplene bar preg av at noe plaget dem. Det var nettopp skjedd noe som hadde skuffet og ydmyket dem.

Mens de ventet ved foten av fjellet, hadde en far kommet med sønnen sin til dem for at de skulle befri ham for en ånd som plaget ham og gjorde ham stum. Da Jesus sendte de tolv ut for å forkynne i Galilea, gav han dem myndighet til å drive ut urene ånder. Da de drog ut, sterke i troen, hadde de onde ånder adlydt dem. I Kristi navn befalte de nå den onde ånden å forlate sitt offer, men ånden bare hånte dem ved å vise sin

321

makt på ny. Disiplene var ute av stand til å forklare sitt nederlag, og de følte at de brakte skam både over seg selv og sin Herre.

I mengden var det skriftlærde som utnyttet denne anledningen til å ydmyke dem. De trengte seg sammen omkring disiplene og overdynget dem med spørsmål for å påvise at både de og deres mester var bedragere. Triumferende hevdet rabbinerne at her var det en ond ånd som hverken disiplene eller Jesus selv kunne overvinne. De som stod omkring, syntes å gjøre felles sak med de skriftlærde, og en stemning av forakt og hån gjennomtrengte folkemengden.

Et nytt mirakel

Plutselig var det slutt på anklagene. Da Jesus og de tre disiplene nærmet seg, slo stemningen raskt om idet folket snudde seg for å møte dem. Denne natten i nær kontakt med den himmelske herlighet hadde satt sitt preg på Jesus og dem som var med ham. Lyset fra ansiktene deres fremkalte ærefrykt hos tilskuerne. De skriftlærde trakk seg fryktsomt tilbake, mens folket hilste Jesus velkommen.

Som om Jesus hadde vært vitne til alt som hadde foregått, gikk han bort dit hvor ordstriden foregikk. Med blikket festet på de skriftlærde, spurte han: «Hva er det dere er uenige om?»

De stemmene som før var så freidige og utfordrende, var nå tause. En stillhet var kommet over hele forsamlingen. Den ulykkelige faren banet seg nå vei gjennom mengden. Han kastet seg ned foran Jesus og fortalte alt om sine vanskeligheter og skuffelser.

«Mester,» sa han, «jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han er besatt av en ånd som gjør ham stum. Når den tar fatt i ham, kaster den ham over ende .... Jeg bad disiplene dine drive den ut, men de maktet det ikke.»

Jesus så seg omkring i folkemengden som var slått av ærefrykt. Han så på de spissfindige skriftlærde og på de forlegne disiplene. I hvert eneste hjerte kunne han lese vantroen. Med en stemme full av sorg utbrøt han: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere?» Så sa han til den fortvilte faren: «Før gutten til meg!»

Gutten ble ført frem. Da Jesus så på ham, kastet den onde ånden ham til jorden i kvalfulle krampetrekninger. Han lå og vred seg og frådet mens grufulle skrik skar gjennom luften.

Enda en gang hadde livets fyrste og fyrsten over mørkets makter møtt hverandre på slagmarken - Kristus for å fullbyrde sin misjon ved å «kunngjøre at fanger skal få frihet» og «sette undertrykte fri», 1 og Satan for å prøve å holde sitt offer under kontroll. Lysets engler og en hær av onde engler var usynlig til stede for å følge kampen. Et øyeblikk tillot Jesus den onde ånden å demonstrere sin makt så tilskuerne skulle fatte den befrielse som var i ferd med å skje.

Folkemengden holdt pusten mens de betraktet denne scenen, og faren

322

vaklet engstelig mellom håp og frykt. Jesus spurte: «Hvor lenge har han hatt det slik?» Faren fortalte om lange år i lidelse, og som om han ikke kunne holde det ut lenger, utbrøt han: «Men om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!» Selv nå tviler faren på Kristi makt.

«Om jeg kan?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Hos Jesus er det ingen mangel på kraft. Sønnens helbredelse avhenger av farens tro. Gråtkvalt og i erkjennelsen av sin egen svakhet overgir han seg til Kristi barmhjertighet og roper: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!»

Jesus snur seg mot den syke gutten og sier: «leg befaler deg, du stumme og døve ånd: Far ut av ham, og gå aldri mer inn i ham!» Det høres et skrik og det foregår en hjerteskjærende kamp. Idet demonen farer ut, er det som om den skal ta livet av sitt offer. Gutten blir liggende urørlig, tilsynelatende livløs. Folkemengden hvisker seg imellom at han er død. Men Jesus tar ham i hånden, reiser ham opp og gir ham tilbake til faren, fullstendig frisk på sinn og kropp. Far og sønn lovpriser befrieren. Folkemengden «var overveldet av Guds storhet», mens de skriftlærde, ergerlige som de er, lister seg bort, overvunnet og slukøret.

Hva troen kan utrette

«Om du kan gjøre noe, så ha medlidenhet og hjelp oss!» Hvor mange mennesker, nedtrykt av synd, har ikke gjentatt denne bønnen! Til dem alle lyder svaret fra den medlidende frelser: «Om jeg kan? Alt er mulig for den som tror!» Det er troen som forener oss med himmelen og gir oss styrke til å hamle opp med mørkets makter. I Jesus har Gud gjort det mulig for oss å underkue hvert syndig trekk og stå imot hver fristelse, hvor sterk den enn måtte være. Men mange føler at de mangler tro, og derfor holder de seg borte fra Jesus. Slike mennesker må i sin hjelpeløse uverdighet overlate seg til den medlidende frelsers barmhjertighet.

Se ikke på deg selv, men på Jesus. Han som helbredet de syke og drev ut demoner da han levde blant menneskene, er den samme mektige befrier i dag. Troen kommer ved Guds ord. Grip derfor hans løfte: «Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.»2 Kast deg ned for hans føtter og si: «leg tror, hjelp meg i min vantro!» Når du gjør det, kan du aldri gå fortapt.

I løpet av kort tid har de disiplene som ble vist så stor gunst, vært vitne til den største herlighet og den dypeste ydmykelse. De har sett det menneskelige bli forvandlet etter Guds bilde, men også nedverdiget til å ligne Satan. På fjellet har Jesus samtalt med sendebudene fra himmelen, og røsten fra den strålende herlighet har kunngjort at han er Guds Sønn. De har sett ham gå ned for å møte det frykteligste og mest opprørende syn: den avsindige gutten som med fordreide ansiktstrekk skar tenner i pinefulle krampetrekninger som ingen menneskelig makt kunne lindre. Bare noen få timer tidligere hadde den mektige befrieren stått herliggjort foran sine undrende disipler. Nå bøyer han seg ned for å løfte opp gutten som ligger og velter seg på jorden som offer for Satans

323

makt. Han gjør ham frisk både til sinn og kropp og gir ham tilbake til hans far og hans familie.

Dette var en billedlig fremstilling av frelsen: Guds Sønn forlater Faderens herlighet og bøyer seg ned for å frelse de fortapte. Det var også en fremstilling av disiplenes misjon. Kristi tjenere skal ikke bare være på fjelltoppen sammen med Jesus i stunder med åndelig forklarelse. Det er et arbeid som venter dem nede på sletten. Mennesker som Satan har gjort til sine slaver, venter på at de ved troens og bønnens ord skal bli fri.

De ni disiplene grublet fremdeles over det bitre faktum at de hadde mislykkes. Da Jesus igjen var alene med dem, spurte de: «Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?» «Fordi dere har så lite tro,» svarte han. «Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere.» Men «dette slag kan bare drives ut ved bønn». Deres vantro hadde lukket dem ute fra et dypere fellesskap med Kristus, og deres likegyldige holdning til den hellige gjerning som var betrodd dem, var årsak til at de hadde mislykkes i konflikten med mørkets makter.

Kristi utsagn om sin død hadde skapt sorg og tvil. Og valget av de tre disiplene til å dra sammen med ham opp på fjellet hadde vakt misunnelse hos de ni. I stedet for å styrke sin tro ved bønn og ved å grunne over Jesu ord, hadde de vært opptatt av sin egen motløshet og sine personlige klagemål. I denne mørke tilstand hadde de innlatt seg i strid med Satan.

For å kunne lykkes i en slik kamp måtte de ta fatt på gjerningen med en helt annen holdning. Deres tro måtte styrkes ved inderlig bønn, faste og ydmykhet. De måtte tømmes for selvet og bli fylt med Guds Ånd og kraft. Alvorlig, vedholdende bønn til Gud i tro, en tro som leder til fullstendig avhengighet av ham og en uforbeholden helligelse til hans verk, er det eneste som betyr noe for å få Åndens hjelp i kampen «mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».

«Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra og dit! Og det skal flytte seg.» Selv om sennepsplantens frøkorn er så lite, inneholder det den samme hemmelighetsfulle livskraft som gir vekst til det største treet. Når sennepsfrøet kommer i jorden, drar den ørlille spiren nytte av alle de stoffer som Gud har sørget for til næring for den, og den utvikler seg og vokser raskt. Hvis du har en slik tro, vil du holde fast på Guds ord og utnytte alle de hjelpemidler han har sørget for. Slik vil din tro bli styrket og bringe himmelens kraft til hjelp. De hindringer som Satan legger i veien for deg, kan synes like uoverstigelige som de evige fjell. Men de skal forsvinne når troen befaler. «Ingenting skal være umulig for dere.»

Matt 17,9-21; Mark 9,9-29; Luk 9,37-45

Kapittel 48:

Hvem er den største?

Da Jesus kom tilbake til Kapernaum, gikk han ikke til de velkjente steder der han hadde undervist folket, men sammen med disiplene oppsøkte han det huset som skulle bli hans midlertidige hjem. Under resten av sitt opphold i Galilea ønsket han å undervise disiplene heller enn å arbeide for de store folkeskarene.

På reisen gjennom Galilea forsøkte Jesus igjen å forberede disiplene på de begivenheter som ventet ham. Han fortalte at han måtte dra opp til Jerusalem hvor han skulle lide og dø, og deretter stå opp fra de døde. Han kom også med den alvorlige opplysning at han skulle bli forrådt i sine fienders hender. Ikke engang nå kunne disiplene fatte det han sa. Selv om skyggen av en tung sorg lå over dem, gav de rom for en rivaliserende holdning. De kranglet innbyrdes om hvem som skulle regnes som den største i riket. Denne striden prøvde de å skjule for Jesus. De trengte seg ikke så nær inn på ham som de pleide, men holdt seg et stykke bak, slik at han var foran dem da de gikk inn i Kapernaum. Jesus leste tankene deres, og han lengtet etter å gi dem råd og veiledning. Men han ventet på en stille stund for å gjøre det når de ville være åpne til å ta imot det han ville si.

Tempelskatten

Like etter at de hadde, nådd frem til byen, kom oppkreveren av tempelskatten til Peter og spurte: «Betaler ikke deres mester skatt til templet?» Denne avgiften var ikke en vanlig utlignet skatt. Det var et årlig bidrag som hver jøde skulle betale til driften av templet. Å nekte å betale denne skatten ville bli betraktet som illojalt overfor templet, noe som rabbinerne anså som en høyst graverende synd. Jesu holdning til rabbinernes lover og hans tydelige irettesettelse til dem som forsvarte tradisjonen, gav påskudd for beskyldningen om at han prøvde å bryte ned tempeltjenesten. Nå fikk hans fiender anledning til å bringe ham i vanry. I skatteoppkreveren fant de en samarbeidsvillig forbundsfelle.

Peter oppfattet skatteoppkreverens spørsmål som en ærekrenkende antydning om Jesu holdning overfor templet. Brennende ivrig som han

325

var for Jesu ære, svarte han raskt uten å rådføre seg med ham, at han ville betale skatten.

Peter forstod bare delvis hva som var hensikten med spørsmålet. Noen folkegrupper var fritatt for å betale avgiften. På Moses' tid da levittene ble valgt ut til å gjøre tjeneste ved helligdommen, fikk de ingen arv blant folket. Herren hadde sagt: «Derfor fikk Levi ingen arv og del sammen med sine brødre. Herren er hans arv.»1

På Kristi tid ble prestene og levittene fremdeles betraktet som særskilt innviet til templet, og det ble ikke krevd at de skulle yte det årlige bidrag til dets underhold. Profetene var også fritatt for denne avgiften. Når rabbinerne krevde tempel skatt av Jesus, tilsidesatte de hans rettighet som profet eller lærer og behandlet ham som ethvert annet menneske. Hvis han nektet å betale avgiften, ville det bli fremstilt som illojalitet overfor templet. På den andre siden ville betaling av avgiften bli betraktet som en innrømmelse av at når de forkastet ham som profet, var det berettiget.

Bare en kort tid i forveien hadde Peter anerkjent Jesus som Guds Sønn. Men nå forsømte han en anledning til å fremholde hvem hans mester virkelig var. Da han svarte oppkreveren at Jesus ville betale skatten, godtok han i virkeligheten den falske oppfatning av Jesus som prestene og rådsherrene prøvde å sette i omløp.

Da Peter kom inn i huset, nevnte ikke Jesus det som hadde inntruffet, men spurte: «Simon, hva mener du om dette: Hvem er det kongene på jorden krever toll eller skatt av? Er det av sine egne, eller er det av de fremmede?» Peter svarte: «Av de fremmede.» Og Jesus sa: «Så er jo barna fri.»

Innbyggerne i et land ble ilagt skatt som også gikk til underhold av kongehuset, men kongens barn var fritatt. Israel, som bekjente seg til å være Guds folk, var pliktige til å holde tjenesten for Gud ved like. Men Jesus, Guds Sønn, var ikke under noen slik forpliktelse. Hvis prester og levitter var unntatt på grunn av sin forbindelse med templet, hvor mye mer da han? Templet var jo hans Fars hus!

Dersom Jesus hadde betalt skatten uten å komme med innvendinger, ville han faktisk ha godkjent rabbinernes krav og ville dermed ha fornektet sin guddommelighet. Men selv om han imøtekom kravet, avviste han påstanden som lå til grunn. Måten han skaffet til veie skattepengene på, beviste hans guddommelige natur. Det gikk klart frem at han var ett med Gud, og var derfor ikke skattepliktig som en vanlig borger.

«Gå ned til sjøen,» sa han til Peter. «Kast ut et snøre. Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en stater. Den skal du gi som skatt for meg og deg.» 

Selv om Jesus hadde kledd sin guddommelighet i menneskeskikkelse, åpenbarte han sin herlighet ved dette mirakel. Det var klart at dette var ham som David hadde skrevet om på denne måten: «For mine er alle dyr i skogen og villdyrene på de tusen fjell. Jeg kjenner alle himmelens

326

fugler, og krypet på marken tilhører meg. Var jeg sulten, bad jeg ikke deg om noe, for min er jorden og det som fyller den.»2

Samtidig som Jesus gjorde det klart at han ikke var forpliktet til å betale tempel skatten, innlot han seg ikke i strid med jødene om saken, for de ville ha mistydet hans ord og brukt dem mot ham. For ikke å støte dem ved å avslå å betale skatten, gjorde han noe som ikke med rette kunne kreves av ham. Dette ville gi disiplene verdifull undervisning. Tydelige forandringer ville snart finne sted i deres forhold til tempeltjenesten. Kristus lærte dem at de ikke unødig skulle motsette seg fastsatte regler. Så langt som mulig skulle de unngå å gi anledning til at deres tro ble tolket på en feilaktig måte. Selv om kristne mennesker ikke skal gi avkall på et eneste av sannhetens prinsipper, bør de alltid unngå strid, så sant det er mulig.

Den største i himmelriket

Da Jesus og disiplene var alene i huset, etter at Peter var gått ned til sjøen, kalte han de andre til seg og spurte: «Hva var det dere snakket om på veien?» Jesu nærvær og det han spurte om, stilte saken i et helt annet lys enn da de trettet på veien. Skam og selvfordømmelse gjorde at de tidde stille. Jesus hadde fortalt dem at han skulle dø for deres skyld, og deres selviske ærgjerrighet stod i pinlig kontrast til hans uselviske kjærlighet.

Da Jesus fortalte dem at han skulle dø og så stå opp igjen, prøvde han å lede dem inn i en samtale om den store trosprøven de måtte igjennom. Hadde de vært beredt til å ta imot det han ønsket at de skulle vite, ville de blitt spart for bitter angst og fortvilelse. Hans ord ville trøstet dem i sorgens og skuffelsens time. Han hadde snakket helt tydelig om det som ventet ham. Men da han fortalte at han snart skulle dra til Jerusalem, var det likevel nok til igjen å vekke deres forventninger om at riket var i ferd med å bli opprettet. Dette hadde fått dem til å strides om hvem som skulle ha de høyeste posisjoner. Da Peter kom tilbake fra sjøen, fortalte de ham om Jesu spørsmål. Til sist var det en som våget å spørre ham: «Hvem er den største i himmelriket?»

Jesus samlet disiplene omkring seg og sa: «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.» Disse ordene rommet noe høytidelig og inntrykksfullt som disiplene slett ikke forstod. Det Jesus så, kunne de ikke få øye på. De skjønte ikke Kristi rikes natur, og denne uvitenheten var den tilsynelatende årsak til deres trette. Men den virkelige årsaken lå dypere. Ved å forklare rikets natur kunne Jesus i første omgang ha dempet uenigheten mellom dem. Men dette ville ikke ha rørt ved den dypereliggende årsak. Selv etter at de hadde fått vite alt, kunne hvilket som helst spørsmål om forrang ha skapt nye vanskeligheter. På den måten ville menigheten komme ille ut etter Kristi bortgang.

Striden om den fremste plass var et utslag av den samme ånd som var

327

årsak til den store strid i himmelen, og som hadde brakt Kristus fra himmelen for å dø. I et syn så han Lucifer, «morgenrødens sønn», som i herlighet overgikk alle englene som omgav tronen, og som med de inderligste bånd var knyttet til Guds Sønn. Lucifer hadde sagt: Jeg vil «gjøre meg lik Den Høyeste».3

Ønsket om selvopphøyelse hadde ført til strid i himmelen, så en stor del av himmelens engler ble fjernet. Hadde Lucifer virkelig ønsket å bli lik Den Høyeste, ville han aldri ha forlatt sin plass i himmelen, for Den Høyestes ånd åpenbarer seg i uselvisk tjeneste. Lucifer ønsket Guds makt, men ikke hans natur. Han søkte den høyeste posisjon for seg selv, og enhver skapning som drives av hans ånd, vil gjøre det samme. Derfor vil fiendskap, uenighet og strid være uunngåelig. Herredømmet tilfaller den sterkeste. Satans rike er bygd på tvang. Folk betrakter gjerne andre som en hindring på veien til deres egen fremgang, eller som et springbrett til en høyere posisjon.

Lucifer traktet etter å være Gud lik, mens Kristus, den opphøyde, «gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik. I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død».4 Nå var korset like foran ham. Hans egne disipler var så opptatt av å søke sitt eget, nettopp det som er selve grunnprinsippet i Satans rike, at de ikke kunne føle med sin Herre. De kunne ikke engang forstå ham når han talte om sin fornedrelse for deres skyld.

Med stor omsorg, men likevel med ettertrykk prøvde Jesus å rette på dette onde. Han viste dem hvilket prinsipp som rår i himmelriket, og hva sann storhet består i når den vurderes etter himmelsk standard. De som var drevet av stolthet og ærgjerrighet, tenkte mer på seg selv og den lønnen de skulle få, enn hvordan de kunne gi tilbake til Gud de gaver de hadde fått. De ville ikke få noen plass i himmelriket, for de identifiserte seg med dem som er i Satans rekker.

Ydmykhet går forut for ære. Til å fylle en betrodd plass blant mennesker velger himmelen den som i likhet med døperen Johannes inntar en beskjeden plass overfor Gud. Den disippelen som har mest av det barnlige sinn, kan utføre den største gjerning for Gud. De himmelske vesener kan samarbeide med den som ikke opphøyer seg selv, men prøver å frelse andre. Den som dypest føler sin trang til guddommelig hjelp, vil be om den. Den Hellige Ånd vil gi ham slike glimt av Jesus som vil styrke og oppløfte sjelen. Fra samfunnet med Kristus vil han gå ut for å virke for dem som er i ferd med å gå til grunne i sine synder. Han er salvet til sin gjerning, og den vil lykkes der hvor mange av de lærde og kloke mislykkes.

Når mennesker opphøyer seg selv og føler seg uunnværlige for at Guds store plan skal ha fremgang, sørger Herren for at de blir holdt utenfor. Det vil vise seg at Herren ikke er avhengig av dem. Virksomheten vil ikke stoppe opp fordi de blir fjernet, men går frem med enda større kraft.

328

Det var ikke nok for Jesu disipler at de ble undervist om hans rikes natur. Det de behøvde, var et forandret hjerte som ville bringe dem i harmoni med Guds rikes prinsipper. Jesus kalte et lite barn til seg og stilte det midt iblant dem. Mens han tok den lille ømt i armene sine, sa han «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket.» Et lite barns likefremhet, selvforglemmelse og tillitsfulle kjærlighet er de egenskaper som verdsettes i himmelen. De er kjennetegn på virkelig storhet.

Jesus forklarte disiplene enda en gang at hans rike ikke kjennetegnes ved jordisk verdighet og praktutfoldelse. Ved Jesu føtter blir alle utmerkelser glemt. De rike og de fattige, de lærde og de ulærde møtes uten tanke på status eller verdslig forrang. Alle møtes som mennesker som er kjøpt med Jesu blod. De er alle like avhengige av ham som har gjenløst dem og ført dem til Gud.

Det oppriktige, angerfulle mennesket er dyrebart i Guds øyne. Han setter sitt eget segl på mennesker, ikke etter deres rang eller rikdom eller på grunn av deres klokskap, men fordi de er ett med Kristus. Herlighetens Herre er tilfreds med dem som er saktmodige og ydmyke av hjertet. «Du gir meg din frelse til skjold,» sier David. «Du bøyer deg ned og gjør meg stor.»5

«Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg,» sa Jesus. «Og den som tar imot meg, tar ikke imot meg, men ham som har sendt meg.» «Så sier Herren: Himmelen er min trone og jorden en skammel for mine føtter .... Det er disse jeg ser nådig til: de hjelpeløse som kjenner seg knust og som skjelver for mitt ord.»6

Omsorg for den minste

Hos disiplene vakte Jesu ord en følelse av mistillit til dem selv. I sitt svar hadde han ikke pekt ut noen spesielt. Men Johannes begynte å undres over om han i et bestemt tilfelle hadde handlet riktig. I barnlig enfold la han saken frem for Jesus. «Mester,» sa han, «vi så en mann som ikke er i følge med oss, drive ut onde ånder i ditt navn. Vi forsøkte å hindre ham, siden han ikke er i følge med oss.»

Jakob og Johannes mente at når de hadde hindret denne mannen, tenkte de på sin Herres ære. Nå begynte de å skjønne at de hadde tenkt mer på sin egen ære. De innrømmet sine feil og tok imot Jesu irettesettelse: «Dere skal ikke hindre ham! For den som gjør en mektig gjerning i mitt navn, vil ikke så snart tale ondt om meg.» Ingen som på noen måte viste seg vennlig mot Kristus, skulle avvises. Mange var blitt dypt grepet av hans karakter og det han utrettet, og de var i ferd med å åpne seg for ham i tro. Disiplene som ikke kunne lese de virkelige motivene, måtte være forsiktige så de ikke gjorde disse menneskene motløse. Når Jesus ikke lenger selv var iblant dem, og arbeidet ble overlatt til dem, måtte de ikke vise en trangsynt, avvisende holdning, men legge for dagen den samme vidtfavnende sympati som de hadde sett hos sin mester.

329

At en person ikke alltid svarer til våre personlige forestillinger eller meninger, gir oss ikke rett til å forby ham å arbeide for Gud. Kristus er den store lærer. Vi skal ikke dømme eller befale, men i ydmykhet skal enhver av oss sitte ved Jesu føtter og lære av ham. Hvert menneske som Gud har gjort villig til det, er en kanal som Kristus vil åpenbare sin tilgivende kjærlighet gjennom. Vi må utvise stor forsiktighet så vi ikke tar motet fra en eneste av Guds lysbærere, og på den måten hindrer de stråler som han vil la skinne i verden!

Ingen disippel bør vise hardhet og kulde mot en som er under Kristi dragende makt, som da Johannes forbød en annen å utføre undergjerninger i Jesu navn. Det kan føre til at han blir ledet inn på fiendens sti og går fortapt. «For ham var det bedre om han var kastet i havet med en kvernstein om halsen.» Og han føyde til: «Om hånden lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre for deg å gå vanfør inn til livet enn å ha begge hender og komme til helvete, til ilden som aldri slokner. Og om foten lokker deg til synd, så hogg den av! Det er bedre å gå halt inn til livet enn å ha begge føtter og bli kastet i helvete.»

Hvorfor denne alvorlige uttalelsen, og i så sterke ordelag? Fordi «Menneskesønnen er kommet for å oppsøke det som var fortapt, og frelse det».7 Skal hans disipler vise mindre omsorg for sine medmenneskers frelse enn himmelens fyrste har gjort? Hvert menneske er kjøpt for en uendelig høy pris. Derfor er det en forferdelig synd å lede et eneste menneske bort fra Kristus, slik at hans kjærlighet, ydmykelse og sjeleangst for dette menneske skal ha vært forgjeves.

«Ulykkelige verden hvor det er forførelser! Forførelsene må komme.» Verden er inspirert av Satan. Den vil stå imot Kristi etterfølgere og prøve å ødelegge deres tro. Men ve det menneske som bekjenner seg til Kristi navn, men likevel handler på denne måten! Vår Herre blir gjort til skamme av dem som gir seg ut for å tjene ham, men som misrepresenterer hans karakter. Mange mennesker blir bedratt og ledet inn på falske stier.

Hvilken som helst vane eller handling som kan lede til synd og føre vanære over Kristus, må legges av, koste hva det vil. Det som vanærer Gud, kan ikke gagne et menneske. Ingen kan eie himmelens velsignelse hvis de overtrer de evige prinsipper for det som er rett. En synd som det blir kjælt for, er tilstrekkelig til å svekke karakteren og føre andre vill. Hvis foten eller hånden må hogges av, eller et øye må fjernes for å redde legemet fra å dø, hvor mye viktigere er det da ikke at vi legger bort synd som fører død over sjelen!

I den rituelle gudstjenesten ble det brukt salt ved hvert offer. Som med ofringen av røkelse, viste dette at bare på grunn av Kristi rettferdighet kunne Gud godta tjenesten. Jesus hentydet til dette da han sa: «Ethvert offer skal saltes med salt.» «Ha salt i dere selv og hold fred med· hverandre.» Alle som vil fremstille seg selv «som et levende og hellig offer som er til Guds behag», må ta imot det frelsende salt, vår frelsers rettferdighet. Da blir de «jordens salt» og motvirker det onde

330

blant menneskene, slik som saltet bevarer fra forråtnelse.8 Men hvis saltet har mistet sin kraft, hvis det bare er en bekjennelse av gudsfrykt uten Kristi kjærlighet, er det ingen kraft til det gode. Et slikt liv kan ikke øve noen frelsende innflytelse på verden. Din energi og dyktighet i oppbyggingen av Kristi rike er avhengig av at du tar imot hans And. Du må få del i hans nåde for å kunne være en duft av liv til liv. Da vil det ikke bli noen rivalisering, ingen egenkjærlighet og ikke noe ønske om å ha den fremste plassen. Du vil ha den kjærlighet som ikke søker sitt eget, men andres beste.

Den angrende synder må feste blikket på «Guds lam, som bærer verdens synd».9 Ved å betrakte Jesus blir han forvandlet. Hans frykt blir til glede, hans tvil til håp. Takknemlighet spirer frem. Steinhjertet blir knust, og en bølge av kjærlighet strømmer inn i sjelen. Kristus blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.

Når vi ser Jesus, en smertenes mann, vel kjent med sorg, i arbeid for å frelse de fortapte; når vi ser ham ringeaktet, hånet og jaget fra by til by inntil hans misjon er fullført; når vi ser ham i Getsemane der han svetter store bloddråper, og på korset der han dør i angst og smerte, da vil selvet ikke lenger rope etter anerkjennelse. Når vi ser på Jesus, vil vi skamme oss over vår kulde, vår sløvhet og vår selviskhet. Vi vil være hva som helst eller ingenting så vi av hjertet kan tjene Jesus. Vi vil fryde oss over å få bære korset etter ham, og tåle prøvelser, skam eller forfølgelse for hans skyld.

«Vi som er sterke, må bære svakhetene hos dem som er svake, og ikke bare tenke på oss selv.»10 Ingen som tror på Kristus, må ringeaktes, selv om deres tro kan være svak og skrittene usikre som hos et lite barn. Ved alt det som gir oss fortrinn fremfor andre, enten det er kunnskap og dannelse, en edel karakter, kristelig oppdragelse eller erfaring, står vi i gjeld til dem som er dårligere stilt. Så langt vi makter, bør vi prøve å hjelpe dem.

Hvis vi er sterke, skal vi holde de svakes hender oppe. Herlighetens engler, som alltid ser den himmelske Fars ansikt, gleder seg over å kunne tjene hans små. De tar seg særskilt av dem som er svake og redde og som har mange dårlige karaktertrekk. Engler er alltid til stede der de behøves mest. De er hos dem som har de hardeste kamper å kjempe mot selvet, og som har de mest nedslående omgivelser. Kristi sanne etterfølgere vil ta del i denne tjenesten.

Hvis en av disse små blir fristet til å gjøre urett mot deg, er det din plikt å prøve å hjelpe ham eller henne til rette igjen. Vent ikke på at den andre skal ta det første skritt til forlik. «Hva mener dere?» sa Jesus. «Når en mann eier hundre sauer, og en av dem går seg bort, lar han ikke da de nittini være igjen i fjellet og går på leting etter den som er kommet bort? Og skulle han finne den, sannelig, da ville han glede seg mer over denne ene enn over de nittini som ikke var kommet bort. Slik vil heller ikke den himmelske Far at en eneste av disse små skal gå tapt.»

Mens du i ydmykhet passer «deg selv, så ikke du også blir fristet»,11

331

skal du gå til den som har gjort galt, og tale «ham til rette på tomannshånd». Før ikke skam over ham ved å blottstille hans feil for andre. Bring heller ikke vanære over Kristus ved å fortelle andre om synd eller feiltrinn hos en som bærer hans navn. Ofte må sannheten fremholdes tydelig for den som gjør feil. Han må bli hjulpet til å innse sine feil så han kan endre kurs. Men du skal ikke dømme eller fordømme. Forsøk ikke å rettferdiggjøre deg selv. Gjør alt du kan for å hjelpe ham til rette igjen. Når man skal behandle sjelens sår, er det behov for den letteste hånd og den største følsomhet. Bare den kjærlighet som kommer fra ham som led på Golgata, vil kunne hjelpe her. Bror må behandle bror med sympati og ømhet. Når det lykkes, skal du vite at du «reddet en sjel fra døden og dekket over en mengde synder».12

Men endog slike anstrengelser kan bli uten resultat. I så fall, sa Jesus, skal du «ta med deg en eller to andre». Det kan være at den innflytelsen dere øver i fellesskap, vil gi resultater der hvor den ene mislyktes. Fordi de ikke har noen del i vanskelighetene, vil de sannsynligvis være mer upartiske. Dette vil gi deres råd større vekt hos den som har gjort feil.

Bare hvis han ikke vil høre på dem, skal saken legges frem for hele menigheten. Som Kristi representanter må menighetens medlemmer legge saken frem i inderlig bønn om at overtrederen må bli hjulpet til rette igjen. Den Hellige Ånd vil tale gjennom hans tjenere når de inntrengende ber den villfarne om å vende tilbake til Gud. Inspirert av Ånden sier apostelen Paulus at det er som om Gud selv formaner gjennom ham: «Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!»13

Den som forkaster denne samstemmige henstillingen, har brutt det bånd som knytter ham til Kristus, og har også revet seg løs fra fellesskapet med menigheten. Fra nå av, sa Jesus, «skal han være for deg som en hedning eller en toller». Men han må ikke betraktes som utelukket fra Guds barmhjertighet. Han må ikke bli foraktet eller forsømt av sine tidligere trosfeller, men behandles med ømhet og medfølelse, lik et av de fortapte får som Kristus fremdeles søker å bringe inn i sin fold.

Kristi undervisning om hvordan man skal gå frem overfor dem som begår feil, er en mer spesifikk gjentagelse av den undervisning som ble gitt til Israel gjennom Moses: «Du skal ikke hate din bror i ditt hjerte. Men du skal tale din landsmann til rette, så du ikke for hans skyld fører synd over deg.»14 Det vil si at dersom noen forsømmer den plikten Kristus har pålagt dem: å prøve å rettlede dem som feiler og synder, så blir de delaktige i synden. Vi er like ansvarlige for det onde vi kunne ha hindret; som om vi selv var skyldige i de samme handlinger.

Det er overfor den som har gjort uretten, at vi skal fremholde det som er gjort galt. Vi skal ikke oss imellom komme med bemerkninger og kritikk. Selv ikke etter at saken er blitt forelagt menigheten, har vi rett til å snakke om den til andre. Kjennskap til de kristnes feilgrep vil bare være en snublestein for den vantro verden. Ved å snakke om disse ting vil vi bare skade oss selv, for vi blir forvandlet ved det vårt sinn dveler ved.

Mens vi prøver å rette på feilene hos en trosfelle, vil Kristi Ånd lede

332

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned