Han så dem i fristelse, ensomhet og trengsel. Hvert tilfelle av glede, strid og motgang lå åpent for ham. Det han talte til dem som var samlet omkring ham, gjaldt også disse andre. Det var nettopp ord som for dem ville være et budskap med håp under prøvelser, ord med trøst i sorg og med lys fra himmelen for dem som var i mørke. Gjennom Den Hellige Ånd ville den stemmen som talte til dem fra fiskebåten på Gennesaretsjøen, fortsette å tale til mennesker så lenge tiden varer.

Peters fiskefangst

Da Jesus holdt opp med å tale, snudde han seg mot Peter og bad ham legge ut på sjøen og kaste noten til fangst. Men Peter var motløs. Hele natten hadde han ikke fått noe. Gjennom de ensomme timene hadde han tenkt på døperen Johannes som vansmektet alene i et fangehull. Han hadde tenkt på utsiktene for Jesus og hans etterfølgere, på det dårlige resultatet av virksomheten i Judea, og på prestenes og rabbinernes hat. Til og med hans eget arbeid hadde mislykkes. Idet han så på de tomme garnene, virket fremtiden mørk og dyster. «Mester,» sa han, «vi har strevd hele natten og ingenting fått. Men på ditt ord vil jeg kaste noten.»

Den mørke tiden av døgnet var den eneste gunstige tiden til å fiske med not i den klare sjøen. Etter å ha strevd hele natten uten resultat, syntes det å være håpløst å kaste ut noten i dagslys. Men Jesus hadde gitt befalingen, og kjærlighet til Mesteren fikk disiplene til å gjøre som han sa. Simon Peter og hans bror var sammen om å kaste noten ut. Da de forsøkte å dra den inn igjen, var det så mye fisk at den begynte å revne, og de var nødt til å be Jakob og Johannes om å komme og hjelpe dem. Da de hadde fått fangsten om bord, var begge båtene så fulle at de holdt på å synke.

Men nå tenkte Peter hverken på båter eller fiskefangst. Dette miraklet, som overgikk alle andre han noen gang hadde vært vitne til, var for ham en åpenbaring av guddommelig makt. I Jesus så han den som var herre over hele naturen. I nærheten av ham som var guddommelig, så han klart sin egen syndighet. Peter ble overveldet av kjærlighet til Mesteren, av skam over sin egen vantro, av takknemlighet for Kristi velvilje mot ham som var så uverdig, og fremfor alt av følelsen av sin egen urenhet i nærvær av den grenseløse renhet. Mens de andre holdt på å sikre fangsten, falt Peter ned for Jesus og utbrøt: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!»

Det var det samme nærvær av guddommelig hellighet som fikk profeten Daniel til å falle om som en død foran Guds engel. Han sa: «Jeg skiftet farge og ble likblek; all min kraft var borte.» Også Jesaja utbrøt da han så Guds herlighet: «Ve meg! Det er ute med meg. For jeg er en mann med urene lepper, jeg bor blant et folk med urene lepper, og mine øyne har sett Kongen, Herren, Allhærs Gud.»2 Mennesket med dets svakhet og synd stod foran den fullkomne Gud, og Jesaja følte seg helt igjennom mangelfull og vanhellig. Slik har det vært med alle som har fått se Guds storhet.

175

Peter utbrøt: «Gå fra meg, Herre, for jeg er en syndig mann!» Likevel klynget han seg til Jesus. Han følte at han ikke kunne skilles fra ham. Jesus svarte: «Vær ikke redd! Fra nå av skal du fange mennesker.» Det var etter at Jesaja hadde sett Guds hellighet og sin egen uverdighet, at han mottok budskapet fra Gud. Det var etter at Peter hadde oppgitt selvet og gjort seg avhengig av Guds kraft, at han ble kalt til å arbeide for Kristus.

De forlot alt og fulgte ham

Inntil da hadde ingen av disiplene helt sluttet seg til Jesus som hans medarbeidere. De hadde vært vitne til mange av hans mirakler, og de hadde lyttet til hans undervisning. Men de hadde ikke helt forlatt sitt tidligere yrke. At døperen Johannes ble fengslet, var en bitter skuffelse for dem alle. Hvis Johannes' misjon skulle få et slikt utfall, ville det nok være lite håp for Mesteren, for alle de religiøse lederne stod samlet mot ham. Slik som forholdene var, føltes det som en lettelse for dem å vende tilbake til arbeidet som fiskere for en kort tid. Men nå kalte Jesus dem til å oppgi sitt tidligere liv og forene sine interesser med hans. Peter hadde tatt imot kallet. Da de kom på land, bød Jesus de tre andre disiplene: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere!» Straks forlot de alt og fulgte ham.

Før Jesus bad dem forlate garnene og båtene, gav han dem forsikring om at Gud ville skaffe dem det de behøvde. Peter hadde fått rikelig betaling for at Jesus benyttet båten i tjeneste for evangeliet. Han som «er rik nok for alle som påkaller ham», har sagt: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget.» I samsvar med dette hadde han belønnet Peters tjeneste. Hvert offer som blir gjort i tjenesten for ham, vil bli belønnet av ham som kan «gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om og forstår».3

Det var en trist natt på sjøen da disiplene var skilt fra Jesus. De var svært nedtrykt av vantro, og de var slitne etter et resultatløst strev. Men hans nærvær oppflammet deres tro og gav dem glede og fremgang. Slik er det også med oss. Er vi skilt fra Jesus, blir vår gjerning uten frukt, og vi kan lett komme til å murre og vise mistillit. Men når han er nær, og vi arbeider under hans ledelse, gleder vi oss over bevisene på hans makt. Satan vil gjerne gjøre oss motløse, men Kristus ønsker å gi oss tro og håp.

Dette miraklet hadde en dypere lærdom for disiplene, og det har også en lærdom for oss. Han som ved sitt ord kunne samle fisken fra sjøen, kan også påvirke menneskenes sinn og dra dem med kjærlighet så de kan bli «menneskefiskere».

Han valgte ulærde hjelpere

De var uanselige og ulærde, disse fiskerne fra Galilea. Men Kristus, verdens lys, var i stand til å dyktiggjøre dem for den gjerning han hadde

176

valgt dem til. Han ringeaktet ikke utdanning, for den er en velsignelse når den beherskes av kjærlighet til Gud og er viet til tjeneste for ham. Men han gikk forbi datidens lærde, for de var så selvsikre at de ikke hadde noen medfølelse med mennesker i nød, og kunne derfor ikke bli hans medarbeidere. I sin religiøse blindhet hadde de bare forakt til overs for tanken om å bli undervist av Kristus.

Jesus søker samarbeid med dem som vil være åpne kanaler som hans nåde fritt kan flyte gjennom. Alle som vil være Guds medarbeidere, må først lære ikke å stole på seg selv. Det er en forutsetning for å få del i Kristi karakter. Dette kan man ikke oppnå gjennom akademisk utdanning. Det er frukten av den visdom man bare kan få hos den guddommelige læreren.

Jesus valgte ulærde fiskere fordi de ikke var blitt opplært i tidens tradisjoner og feilaktige skikker. De eide naturlig dyktighet, og de var ydmyke og lærvillige. De var personer som han kunne lære opp til sin gjerning. Blant vanlige hverdagsmennesker finnes det mange som tålmodig trår livets tredemølle, og som ikke vet om de evner de har. Hvis disse evnene fikk utfolde seg, ville de heve dem opp til likestilling med de mest aktede mennesker i verden. Det skal en dyktig berøring til for å vekke disse slumrende åndsevner. Slike mennesker var det Jesus valgte som sine medarbeidere, og han gav dem den forrett å være sammen med ham selv. Aldri har verdens store personligheter hatt en slik lærer. Da disiplene stod frem etter læretiden hos Jesus, var de ikke lenger uvitende og ukultiverte. De var blitt lik ham i sinn og vesen, og folk skjønte at de hadde vært med Jesus.

I Kristi skole

Hovedsaken med utdanning er ikke bare å formidle kunnskap, men å formidle den livgivende kraft som oppnås når sinn er knyttet til sinn og sjel til sjel. Bare liv kan gi liv. Hvilken forrett hadde ikke disse som i tre år var i daglig kontakt med det guddommelige liv, det som er kilden til hver livgivende impuls som har brakt velsignelse til verden! Johannes var den som mer enn noen av de andre disiplene tok imot kraften fra dette underfulle liv. Han sier: «Livet ble åpenbaret, vi har sett det og vitner om det og forkynner dere det evige liv, som var hos Faderen og ble åpenbaret for oss.» «Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde.»4

Det fantes ikke noe hos Jesu disipler som kunne gi dem selv ære. Det var åpenbart at den fremgang de hadde i sin gjerning, måtte tilskrives Gud alene. Livet til disse mennene, det sinnelag de utviklet, og det mektige verk som Gud utførte gjennom dem, er et vitnesbyrd om hva Gud vil gjøre for alle som er lærvillige og lydige.

Den som elsker Kristus mest, vil utrette mest godt. Det er ingen grense for brukbarheten hos den som setter selvet til side, og på den måten gir rom for Den Hellige Ånd til å virke på hjertet, og som har overgitt seg helt og fullt til Gud. Hvis mennesker vil underkaste seg den nødvendige

178

selvtukt uten å klage eller bli motløse på veien, vil Gud undervise dem time for time og dag for dag. Han lengter etter å vise dem sin nåde. Hvis hans folk vil fjerne det som stenger, vil han la frelsens vann flyte frem i rike strømmer gjennom de menneskelige kanaler. Hvis jevne hverdagsmennesker ble oppmuntret til å gjøre alt det gode de kunne gjøre, og hvis ingen forsøkte å holde dem tilbake og hemme deres virkelyst, ville det være hundre arbeidere for Kristus der det nå er en.

Gud tar mennesker som de er, og utdanner dem for sin tjeneste hvis de vil overgi seg til ham. Når Guds Ånd mottas i sjelen vil den opplive alle sinnets krefter. Under Den Hellige Ånds veiledning vil det sinn som uten forbehold blir  helliget til Gud, utvikle seg harmonisk og bli styrket til å fatte og oppfylle Guds krav. Den svake, vaklende karakter blir forvandlet til å bli sterk og urokkelig.

En stadig helligelse resulterer i et så inderlig forhold til Jesus at hans disippel blir lik ham i sinn og natur. Gjennom forbindelsen med Kristus vil han få et klarere og videre utsyn. Fatteevnen vil bli skarpere, dømmekraften mer balansert. Den som lengter etter å tjene Kristus, blir styrket av den livgivende kraft fra «rettferds sol» så han bærer mye frukt til Guds ære.

Personer med den høyeste akademiske utdanning har lært mange verdifulle ting av enkle kristne som i verdens øyne blir betraktet som uvitende. Men disse upåaktede disipler har fått sin utdanning i den høyeste av alle skoler. De har lært av ham som det ble sagt om at «aldri har noe menneske talt slik som denne mannen».5

Matt 4, 18-22; Mark 1,16-20; Luk 5,1-11

Kapittel 26:

En dag i Kapernaum

I tiden mellom sine mange vandringer oppholdt Jesus seg gjerne i Kapernaum, som derfor ble kalt «hans egen by».1 Den lå ved bredden av Gennesaret-sjøen i utkanten av den vakre sletten.

På grunn av sjøens lave nivå får flatlandet som omgir den, et mildt sydlandsklima. På Kristi tid vokste det palmer og oliventrær der. Det var frukthager og vingårder, grønne marker og blomster med praktfulle farger i rik overflod. Alt dette ble vannet av friske strømmer fra bakkeskråningene. Spredt omkring langs strendene og på høydedragene rundt sjøen litt lenger borte lå småbyer og tettsteder. På sjøen kunne man overalt se fiskebåter. I hvilken retning man enn så, var det liv og travel virksomhet.

Kapernaum passet godt som midtpunktet for Jesu virksomhet. Byen lå ved hovedveien fra Damaskus til Jerusalem, Egypt og Middelhavet. Den var derfor et viktig knutepunkt. Folk fra mange land reiste gjennom byen, eller de stanset her for å hvile på sine reiser til og fra. Her kunne Jesus treffe folk fra alle nasjoner og samfunnslag. Her var de rike og store så vel som de fattige og små i samfunnet. Hans undervisning ville nå ut til andre land og til mange hjem. Det ville skape interesse for å granske profetiene, oppmerksomheten ville bli rettet mot Jesus, og hans misjon ville bli kjent i verden.

Til tross for Rådets motstand mot Jesus, ventet folk med spenning på hvordan hans virksomhet skulle utvikle seg. Hele himmelen var opptatt av dette. Engler forberedte veien for hans gjerning ved å virke på menneskene og dra dem til Jesus.

I Kapernaum var embetsmannens sønn, han som Jesus hadde helbredet, et vitne om hans makt. Og embetsmannen selv og hans husfolk vitnet med glede om sin tro. Da det ble kjent at læreren selv var iblant dem, kom hele byen i bevegelse, og folkemengden flokket seg omkring ham. På sabbaten fylte de synagogen, og mange måtte gå igjen.

Forkynnelse som vakte undring

Alle som hørte Jesus, «var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet». «Han lærte dem med myndighet, og ikke som deres 

180

skriftlærde.»2 De skriftlærdes og de eldstes undervisning var kald og formell som en utenatlært lekse. For dem hadde Guds ord ingen levende kraft. Deres egne forestillinger og overleveringer ble fremholdt i stedet for det som Guds ord lærte. I deres vanlige program for gudstjenesten gav de seg ut for å forklare loven. Men hverken de selv eller tilhørerne var grepet av guddommelig inspirasjon.

Jesus hadde ikke noe å gjøre med de forskjellige stridsemner blant jødene. Hans gjerning var å fremholde sannheten. Hans ord kastet et vell av lys over det som patriarker og profeter hadde talt om, og Guds ord ble som en ny åpenbaring for menneskene. Aldri før hadde hans tilhørere sett en slik dybde av mening i det.

Jesus møtte menneskene på deres eget område. Han visste om deres vanskeligheter. Han gjorde sannheten til noe vakkert ved å fremholde den på den mest likefremme og enkle måte. Hans språk var rent, kultivert og klart som en rennende bekk. Stemmen hans lød som musikk for dem som hadde lyttet til rabbinernes monotone tale. Selv om hans tale var enkel, talte han med myndighet. Dette særmerket hans undervisning i motsetning til alle andres. Rabbinerne talte med tvil og uvisshet som om Guds ord kunne utlegges til å mene det ene eller det stikk motsatte. For hver dag som gikk, ble tilhørerne stadig mer usikre. Men slik som Jesus fremholdt det, var det av uomtvistelig autoritet. Uansett hva han talte om, ble det fremholdt med kraft som om hans ord ikke kunne motsies.

Likevel var det heller alvoret enn stemmestyrken som virket slik. Han talte som en som hadde en bestemt hensikt å oppfylle. Han fremholdt den evige verdens realiteter. I hvert eneste tema åpenbarte han Gud. Jesus forsøkte å bryte den dårskapens trolldomsmakt som gjør at menneskene er helt opptatt av jordiske ting. De tingene som har med dette livet å gjøre, satte han i det rette forhold til de evige interesser. De var av underordnet betydning, men han så likevel ikke bort fra dem. Han lærte at himmelen og jorden er knyttet sammen, og at kunnskap om guddommelig sannhet gjør menneskene bedre skikket til å utføre dagliglivets plikter. Han talte som en som var fortrolig med himmelen og med sitt forhold til Gud. Likevel erkjente han at han var ett med hvert eneste medlem av menneskeslekten.

Hans undervisning ble variert slik at den passet tilhørernes behov. Han visste hvordan han, som Jesaja sier, «med mitt ord kan styrke den trette». Han talte «milde ord» for å kunne meddele menneskene sannhetens skatter på den mest tiltrekkende måten.3 På en taktfull måte møtte han de fordomsfulle menneskene og overrasket dem med illustrasjoner som tiltrakk seg deres oppmerksomhet. Ved fantasiens hjelp nådde han inn til hjertet. Sine illustrasjoner hentet han fra dagliglivet, og selv om de var enkle, lå det en vidunderlig dyp mening i dem. Fuglene i luften, liljene på marken, såkornet, gjeteren og sauene - med alt dette skildret han udødelige sannheter. Senere når det hendte at hans tilhørere så disse

181

tingene i naturen, husket de alltid hans ord. De illustrasjoner Kristus brukte, var en stadig påminnelse om hans lære.

Kristus smigret aldri mennesker. Han sa aldri noe som kunne gjøre dem innbilske, og han roste dem ikke for deres kløktige påfunn. Men dypsindige, fordomsfrie og tenkende mennesker tok imot hans undervisning, og de fant at den satte deres visdom på prøve. De var fulle av undring over den åndelige sannhet som kom til uttrykk i det enkleste språk. Folk med den høyeste utdanning ble grepet av hans ord, og de ulærde høstet alltid gagn av det han sa. Han hadde et budskap til dem som lite hadde lært, og han fikk også hedningene til å forstå at han hadde et budskap til dem.

Hans ømme medlidenhet lindret dem som var urolige og trette. Selv når han var blant arge fiender, var han omgitt av en fredens atmosfære. Skjønnheten som lyste i ansiktet hans, det elskelige sinnelaget og fremfor alt den kjærlighet som kom til uttrykk i blikk og tonefall, virket tiltrekkende på alle som ikke var forherdet i vantro. Hadde det ikke vært for den mildhet og medfølelse som preget hvert eneste ord og blikk, ville han ikke ha trukket så store tilhørerskarer til seg som han gjorde. De nedtrykte som kom til ham, følte at han knyttet sine interesser til deres. Han var som en trofast og kjærlig venn, og de ønsket å få vite mer om det han lærte. Himmelen kom så nær. De lengtet etter å være i nærheten av ham, slik at han kunne trøste dem og være hos dem bestandig.

Med dyp interesse gav Jesus akt på de skiftende ansiktsuttrykk hos sine tilhørere. De ansiktene som uttrykte interesse og velvilje, gledet ham. Når sannhetens piler trengte inn i sjelen og brøt igjennom selviskhetens stengsel og fremkalte anger og til sist takknemlighet, gjorde det ham glad. Når blikket hans gled ut over folkemengden, og han oppdaget mennesker som han hadde sett før, lyste ansiktet hans av glede, og han så i dem lovende borgere i sitt rike. Når sannheten som han fremholdt så klart, rørte ved en eller annen kjær avgud, la han merke til ansiktstrekk som ble forandret. Han så det kalde, avvisende blikket som fortalte at lyset ikke ble godt mottatt. Når han så mennesker som "avslo fredens budskap, skar det ham dypt i hjertet.

En demonbesatt blir fri

I synagogen talte Jesus om det riket han var kommet for å opprette, og om sin misjon når det gjaldt å sette Satans fanger fri. Plutselig ble han avbrutt av et redselsskrik. En sinnssyk mann kom farende frem fra folkemengden og ropte: «Hva har du med oss å gjøre, Jesus fra Nasaret? Er du kommet for å ødelegge oss? Jeg vet hvem du er, du Guds Hellige!»

Alt var nå bråk og forvirring. Folks oppmerksomhet ble ledet bort fra Kristus, og ingen gav akt på det han sa. Nettopp derfor var det at Satan førte sitt offer til synagogen. Men Jesus truet demonen og sa: «Ti stille og far ut av ham!» Den onde ånden rev mannen over ende midt iblant dem og for ut av ham, men uten at han ble skadet. 4

182

Satan hadde formørket denne ulykkelige mannens sinn. Men da han var i Jesu nærhet, trengte en lysstråle gjennom mørket. Han ble vekket opp til å lengte etter frihet fra Satans herredømme, men demonen stod imot Kristi makt. Da mannen forsøkte å henvende seg til Jesus om hjelp, la den onde ånden ord i munnen hans, og han ropte i angst og frykt. Den besatte mannen hadde en delvis forståelse av at han var i nærheten av en som kunne gjøre ham fri. Men da han forsøkte å komme innenfor rekkevidden av denne mannen, var det en annens vilje som holdt ham igjen, og en annens ord kom til uttrykk gjennom ham. Kampen mellom Satans makt og hans eget ønske om frihet var fryktelig.

Han som hadde vunnet over Satan i fristelsens ødemark, stod igjen ansikt til ansikt med sin fiende. Demonen gjorde bruk av all sin makt for å beholde herredømmet over sitt offer. Å vike tilbake her ville være å la Jesus seire. Det så ut som om den forpinte mannen måtte miste livet i kampen mot den fienden som hadde ødelagt hans menneskeverd. Men Jesus talte med myndighet og satte fangen fri. Mannen som hadde vært besatt, stod foran den undrende forsamlingen, og han var lykkelig over å være fri og herre over seg selv. Til og med demonen hadde vitnet om Jesu guddomsmakt.

Mannen priste Gud for utfrielsen. De øynene som kort tid i forveien hadde glødet av vanvidd, lyste nå av forstand og ble fylt av takknemlighetens tårer. Forsamlingen var målløs av undring. Så snart de hadde fått igjen talens bruk, sa den ene til den andre: «Hva er dette? En ny lære med makt og myndighet! Han befaler til og med de urene ånder, og de adlyder ham.»5

Den skjulte årsak til den lidelsen som hadde gjort denne mannen til et fryktelig syn for sine venner og en byrde for seg selv, fantes i hans eget liv. Han var blitt trollbundet av syndens vellyst og hadde tenkt å gjøre livet til en eneste stor fest. Han drømte ikke om å bli en skrekk for verden og en skam for sin familie. Han mente at han kunne bruke sin tid til uskyldig dårskap. Men da han først var kommet ut på skråplanet, gikk det fort nedover med ham. Lettsindighet og mangel på måtehold fordervet de edle trekk i hans natur, og Satan fikk uinnskrenket herredømme over ham.

Angeren kom for sent. Da han kom dit hen at han var villig til å ofre rikdom og fornøyelser for å få tilbake sitt tapte menneskeverd, var han blitt hjelpeløs i den ondes grep. Han hadde selv beveget seg inn på fiendens område, og Satan hadde tatt hans evner og krefter i besittelse. Djevelen hadde fristet ham med mange tilbud. Men da den ulykkelige mannen var kommet i hans vold, ble fienden ubarmhjertig grusom og plaget ham på det frykteligste. Slik vil det gå med alle som gir etter for det onde. Den første fortryllende nytelse ender i fortvilelsens mørke eller i ruin og vanvidd.

Den samme onde ånden som fristet Kristus i ødemarken, og som hadde makten over den besatte mannen i Kapernaum, behersket også de vantro jødene. Men overfor dem tok den på seg en from mine og prøvde

183

å bedra dem når det gjaldt deres motiver for å forkaste Kristus. De var i en mer håpløs tilstand enn den besatte, for de følte ikke at de behøvde Kristus, og ble derfor holdt fast i Satans makt.

Den tiden da Kristus selv virket blant menneskene, var også den tiden da maktene i mørkets rike utfoldet sin største aktivitet. Gjennom tidene hadde Satan med sine onde engler forsøkt å kontrollere menneskene både fysisk og sjelelig og å føre dem ut i synd og lidelse. Skylden for all denne elendighet hadde han lagt på Gud. Jesus åpenbarte Guds natur for menneskene. Han brøt Satans makt og satte fangene fri. Nytt liv, ny kjærlighet og kraft fra himmelen virket på menneskene, og ondskapens fyrste ble vekket opp til kamp for sitt rikes overhøyhet. Satan samlet alle sine styrker og motarbeidet hele tiden Kristi gjerning.

Onde ånder i aktivitet

Slik vil det også bli i den siste avgjørende strid mellom rettferdighet og synd. Mens ny kraft og nytt liv og lys fra det høye kommer ned over Kristi etterfølgere, oppstår det også nytt liv nedenfra og gir kraft til Satans redskaper. Hvert jordisk element blir behersket av en intens kraftutfoldelse. Med en listighet som er utviklet gjennom århundrers kamp, arbeider ondskapens fyrste i forkledning. Han opptrer som en lysengel, og mange vil «holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer som stammer fra onde makter»6

På Kristi tid var Israels ledere og lærere blottet for kraft til å stå imot Satans virksomhet. De forsømte det eneste middel de kunne ha benyttet i sin motstand mot de onde ånder. Det var ved Guds ord at Kristus seiret over den onde. Lederne i Israel gav seg ut for å være fortolkere av Guds ord. Men de studerte det bare til støtte for sine tradisjoner og for å håndheve regler som mennesker hadde laget. Ved sin fortolkning fikk de Den hellige skrift til å fremholde meninger som Gud aldri har gitt uttrykk for. Deres mystiske forklaringer tilslørte det som Gud hadde gjort klart. De var uenige om formaliteter og fornektet i virkeligheten de viktigste sannhetene. Slik ble vantroen spredt vidt og bredt. Guds ord ble berøvet sin kraft, og onde ånder fikk det som de ville.

Historien gjentar seg. Mange religiøse ledere har Bibelen åpen foran seg, og gir seg ut for å vise aktelse for det den lærer. Likevel er det mange som i vår tid bryter ned troen på Bibelen som Guds ord. De er opptatt med å rive bibelordene fra hverandre, og setter sine egne meninger over Ordets tydelige utsagn. I deres hender mister Guds ord sin fornyende kraft. Dette er årsaken til at vantroen løper løpsk og forbrytelser er så alminnelig.

Når Satan har undergravd troen på Bibelen, leder han menneskene til andre kilder for å få lys og kraft. På den måten sniker han seg inn. De som vender seg bort fra Bibelens tydelige lære og Den Hellige Ånds overbevisende kraft, innbyr onde ånder til å herske. Kritikk og spekulasjoner omkring Guds ord har åpnet veien for spiritisme og teosofi -

184

disse moderne former for oldtidens hedenskap. De får fotfeste endog i menigheter som gir seg ut for å tilhøre Kristus.

Side om side med forkynnelsen av evangeliet er det krefter i virksomhet som bare er medier for løgnaktige ånder. Mange gir seg av med disse løgnånder av ren nysgjerrighet. Men når de ser beviser for at det er en overmenneskelig kraft som virker, blir de lokket stadig videre inntil de beherskes av en vilje som er sterkere enn deres egen. De kan ikke komme fri fra denne mystiske makt.

Sinnets forsvarsverker brytes ned. Man har ikke lenger noe vern mot synd. Når man først har avvist det vern som Guds ord og hans Ånd gir, er det ikke noen som vet hvor dypt man kan synke i fordervelse. Skjult synd eller overmektige lidenskaper kan gjøre et menneske til en fange som er like hjelpeløs som den besatte mannen i Kapernaum. Likevel er tilstanden ikke håpløs.

Hvilken makt skal dominere?

Det middel som vi kan seire over den onde med, er det samme som Kristus benyttet for å seire, nemlig kraften i Guds ord. Gud vil ikke øve kontroll over vårt sinn uten at vi gir vårt samtykke. Hvis vi ønsker å vite hva hans vilje er og følge den, har vi hans løfter: «Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.»7 Ved å tro disse løftene kan hvert menneske bli frigjort fra villfarelsens snarer og syndens herredømme.

Hvert eneste menneske har frihet til å velge hvilken makt som skal ha herredømme i livet. Ingen har falt så dypt og ingen er så ussel at de ikke kan bli frigjort i Kristus. I stedet for en bønn kunne den besatte mannen bare si frem Satans ord. Likevel ble hjertets usagte bønn hørt. Ikke noe rop fra et menneske i nød vil bli upåaktet, selv om det ikke kommer til uttrykk i ord. De som er villige til å gå inn i et paktsforhold med himmelens Gud, blir ikke overlatt til Satans makt eller til sin egen skrøpelige natur. Gjennom profeten Jesaja innbyr Kristus dem til å søke vern hos ham og slutte fred med ham.8

Mørkets makter vil kjempe for å beholde det menneske som en gang har vært under deres herredømme. Men Guds engler vil kjempe seierrikt for dette menneske. Herren sier: «Kan noen ta byttet fra en kriger, kan fanger slippe fra en voldsmann? Ja, så sier Herren: Fanger skal tas fra krigeren, og byttet skal berges fra voldsmannen. Jeg vil kjempe mot dem som strir mot deg, og dine barn vil jeg frelse.»9

Peters svigermor og andre syke

Mens forsamlingen i synagogen enda var trollbundet av ærefrykt, trakk Jesus seg tilbake til Peters hjem for å hvile litt. Men også her var det en skygge. Peters svigermor var syk «med høy feber». Jesus truet

185

feberen, og den syke kvinnen reiste seg og vartet opp Mesteren og disiplene hans.

Overalt i Kapernaum ryktes det snart hva Jesus hadde gjort. Av frykt for rabbinerne torde ikke folk komme på sabbaten for å bli helbredet. Men straks solen var borte bak horisonten, ble det et stort røre. Fra hjemmene, verkstedene og fra markedsplassen trengte byens borgere seg frem til det beskjedne huset der Jesus oppholdt seg. De syke ble brakt på bårer, eller de gikk selv og støttet seg til stokker. Noen ble hjulpet av venner, mens de svake og vaklende prøvde å komme bort til Jesus.

De kom og gikk time etter time, for ingen kunne vite om den store legen ville være der neste dag. Aldri før hadde Kapernaum opplevd en dag som denne. Luften var fylt av jubelrop fra dem som var befridd for sine· plager. Jesus frydet seg over den glede han hadde vakt. Når han så lidelsene hos dem som kom til ham, ble han rørt av medlidenhet, og han frydet seg over sin makt til å gi dem helse og lykke tilbake.

Jesus holdt ikke opp før den siste av de syke var blitt hjulpet. Det var langt på natt før folkemengden fjernet seg og det ble stille i Simon Peters hjem. Den lange, begivenhetsrike dagen var slutt, og Jesus søkte hvile. Mens byen sov, og «mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der».10

Slik gikk dagene i Jesu jordiske liv. Ofte lot han disiplene dra hjem til familien for å hvile ut. Men på en vennlig måte motsatte han seg deres forsøk på å få ham bort fra sitt arbeid. Hele dagen strevde han med å undervise de uvitende, helbrede de syke, gi de blinde syn og folkeskarene mat. Når kvelden kom, eller tidlig om morgenen, gikk han ut til sin helligdom blant fjellene for å ha samfunn med sin Far. Ofte tilbrakte han hele natten i bønn og ettertanke. Ved daggry vendte han tilbake til sin gjerning blant menneskene.

Tidlig om morgenen kom Peter og de andre disiplene til Jesus og fortalte at innbyggerne i Kapernaum alt søkte etter ham. Disiplene var blitt bittert skuffet over den mottagelsen Jesus hittil hadde fått. Myndighetene i Jerusalem prøvde å drepe ham. Til og med hans egne bysbarn hadde forsøkt å ta livet av ham. Men i Kapernaum ble han hilst velkommen med frydefull begeistring, og håpet ble på ny tent hos disiplene. Det kunne jo være at det blant de frihetselskende galileere var noen som ville gå inn for det nye riket. Men med forundring hørte de Kristi ord: «Også i de andre byene må jeg forkynne det glade budskap om Guds rike. Det er det jeg er utsendt for.»11

Hensikten med Jesu misjon

I den begeistringens rus som rådde i Kapernaum, var det fare for at hensikten med Jesu misjon ville tapes av syne. Jesus var ikke tilfreds med at oppmerksomheten bare ble vendt mot ham fordi han gjorde mirakler, eller fordi han helbredet folks fysiske lidelser. Han ville dra menneskene til seg som deres frelser. Mens folk var ivrige etter å tro at han

186

var kommet som konge for å opprette et jordisk herredømme, ønsket han å lede deres sinn bort fra det jordiske til det åndelige. Verdslig fremgang alene ville bare hindre hans gjerning.

Den sorgløse mengdens forundring skurret i hans sinn. Ingen selvhevdelse fantes i hans liv. Den hyllest som verden viser overfor posisjon, rikdom eller talent, var fremmed for Menneskesønnen. Jesus benyttet ikke noen av de midler som menneskene gjør bruk av for å vinne tilhengere eller oppnå hyllest. Flere århundrer før hans fødsel ble det profetert om ham: «Han skal ikke skrike og ikke rope og ikke la sin røst bli hørt på gaten. Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut. Han skal ikke bli utmattet og ikke bryte sammen, før han har utbredt retten på jorden.» 12

Fariseerne forsøkte å oppnå anseelse ved sin omhyggelige overholdelse av seremoniene og ved å demonstrere sin gudsdyrkelse og sine gode gjerninger. De viste sin iver for religionen ved å gjøre den til et diskusjonstema. Ordstriden mellom partene var høyrøstet og langvarig, og det var ikke ualminnelig at man på gatene hørte hvordan de lovkyndige kranglet.

Jesu liv stod i avgjort kontrast til alt dette. Hos ham var det aldri støyende ordstrid, prangende gudsdyrkelse eller noen handling som skulle vekke bifall. Kristus var skjult i Gud, og Gud ble åpenbart i sin Sønns natur. Det var denne åpenbaring Jesus ønsket å få folk til å tenke på og vise hyllest.

«Rettferds sol» brøt ikke frem over verden i stråleglans for å blende sansene med sin herlighet. Om Kristus står det skrevet: «Han kommer like visst som lyset om morgenen.» Stille og mildt bryter dagslyset frem på jorden. Det sprer mørkets skygger og vekker verden til liv. Slik gikk «rettferds sol» opp «med legedom under sine vinger»13

Kapittel 27:

Tilgitt og helbredet

Blant alle de sykdommene som var kjent i Østen, var spedalskhet den man fryktet mest. Den var uhelbredelig og dertil smittsom, Og fordi den hadde slike grufulle virkninger, ble selv de modigste grepet av frykt. Blant jødene ble den betraktet som en straffedom for synd. Derfor ble den kalt «slaget» og «Guds finger». Dypt inngrodd, uutslettelig og dødelig som den var, ble den også betraktet som et bilde på synd, Moseloven erklærte den spedalske for å være uren. I likhet med en som alt var død, ble han stengt ute fra vanlig menneskelig fellesskap. Hva som helst han rørte ved, ble urent. Luften ble forurenset ved at han pustet. Den som var mistenkt for å ha sykdommen, måtte fremstille seg for prestene. De skulle undersøke ham og treffe en avgjørelse. Hvis han ble erklært for å være spedalsk, ble han isolert fra sin familie, utelukket fra fellesskap med sine landsmenn og dømt til bare å være sammen med dem som led av den samme sykdommen. Loven var ubøyelig i sine krav. Det ble ikke gjort unntak selv for konger og herskere. En konge som ble  angrepet av denne fryktelige sykdommen, måtte gi avkall på tronen og flykte bort fra samfunnet.

Borte fra sine venner og sin slekt måtte den spedalske bære sykdommens forbannelse. Det var hans plikt å kunngjøre sin egen elendighet. Han måtte flenge klærne og rope ut for å advare alle om å flykte fra hans smittefarlige nærhet. Ropet «Uren! Uren!» lød med sorgfull stemme fra den utstøtte stakkaren. Det var et signal som ble hørt med frykt og vemmelse.

«Om du vil, kan du gjøre meg ren! »

I de områder hvor Kristus virket, var det mange som led av denne sykdommen. Det som ble fortalt om Jesu gjerninger, gav dem et glimt av håp. Men siden profeten Elisjas dager hadde man aldri hørt at noen som virkelig hadde denne sykdommen, var blitt helbredet. De torde ikke vente at Jesus ville gjøre noe for dem som han ikke hadde gjort for andre mennesker.

Likevel var det en mann som troen begynte å spire i hjertet hos. Men

188

han visste ikke hvordan han skulle komme i kontakt med Jesus. Hvordan skulle han som var avskåret fra kontakt med sine medmennesker, kunne fremstille seg for den store legen? Det var også et spørsmål om Kristus ville helbrede nettopp ham. Ville han virkelig bry seg om en man trodde led under Guds straffedom? Ville han ikke likesom fariseerne, ja, endog legene, uttale en forbannelse over ham, og så be ham flykte bort fra de stedene der det bodde mennesker? Han tenkte på alt det han hadde hørt om Jesus. Ikke en eneste som var kommet til ham for å få hjelp, var blitt bortvist.

Den ulykkelige mannen bestemte seg for å oppsøke Jesus. Selv om han var utestengt fra byene, kunne det kanskje hende at han møtte Jesus der stien krysset veien langs fjellet, eller kanskje han kunne finne ham når han underviste folket utenfor byene? Vanskelighetene var store, men dette var hans eneste håp.

Den spedalske blir ledet til Jesus som underviser ved sjøbredden, og folk er samlet omkring ham. Den spedalske står langt borte, men han oppfatter noe av det Jesus sier. Han ser at han legger hendene på de syke. Han ser at de vanføre, de blinde, de lamme og de som er døden nær av forskjellige sykdommer, reiser seg opp og priser Gud for helbredelsen. Hans tro blir styrket mens han nærmer seg folkemengden. Han glemmer de forsiktighetsreglene han skal følge, folkets sikkerhet og den frykt som alle føler. Han er bare opptatt av håpet om å bli helbredet.

Bare synet av den spedalske føles motbydelig. Sykdommen har gjort fryktelige innhogg, og den sykdomstærte kroppen er forferdelig å se på. Ved synet av ham viker folk tilbake i redsel. I sin iver etter å unngå ham holder de på å tråkke hverandre ned. Noen prøver å hindre ham i å nærme seg Jesus, men forgjeves. Han hverken ser eller hører. Deres avsky for ham har ingen virkning. Han ser bare Guds Sønn. Han hører bare den stemmen som gir liv til de døende. Han trenger seg frem til Jesus, kaster seg ned for ham og roper: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren!»

Jesus svarte: «Jeg vil, bli ren!» Og han la hånden sin på ham. Øyeblikkelig skjedde det en forandring med den spedalske. Kjøttet på kroppen ble friskt, nervene ble følsomme og musklene faste. Den grove, flassete huden som er typisk for spedalske, forsvant. I stedet kom det en mild glød som på et friskt barn.

Jesus påla mannen ikke å fortelle hva som var skjedd, men straks fremstille seg i templet med et offer. Et slikt offer kunne ikke godtas før prestene hadde undersøkt mannen og erklært ham fullstendig fri for sykdommen. Hvor uvillige de enn var til å gjøre dette, kunne de ikke slippe fra å undersøke mannen og treffe en avgjørelse.

Skriftens ord viser hvor ettertrykkelig Jesus fremholdt nødvendigheten av at mannen unnlot å fortelle noen om helbredelsen, og at han handlet raskt. Han sendte ham straks bort og sa strengt til ham: «Si ikke et ord om dette til noen! Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer som Moses har påbudt for den som lar seg rense. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»

189

Hadde prestene kjent de faktiske forhold i forbindelse med helbredelsen av den spedalske, kunne deres hat til Kristus ha fått dem til å avsi en falsk kjennelse. Jesus ville at mannen skulle fremstille seg i templet før ryktene om miraklet nådde dem. På den måten kunne det sikres en upartisk avgjørelse, og den spedalske som nå var blitt frisk, ville få tillatelse til igjen å være sammen med familie og venner.

Kristus hadde også andre ting i tanke da han påla mannen taushet. Han visste at hans fiender stadig forsøkte å begrense hans virksomhet og vende folket bort fra ham. Han visste at dersom helbredelsen av den spedalske ble utbasunert, ville andre som led av denne fryktelige sykdommen, strømme til, og det ville bli skreket opp om at folk ville bli smittet ved å komme i kontakt med dem. Mange av de spedalske ville ikke bruke helsens gave til velsignelse for dem selv og andre, og ved at Jesus samlet dem omkring seg, ville han gi anledning til å klage over at han brøt de strenge bestemmelser i ritualloven. Dette ville hindre hans gjerning med å forkynne evangeliet.

Kristi advarsel viste seg å være berettiget. En mengde mennesker hadde vært vitne til at den spedalske ble helbredet, og de var ivrige etter å få vite hva prestene hadde bestemt. Da mannen kom tilbake til sine venner, ble det stort røre. På tross av Jesu advarsel gjorde han ingen videre anstrengelser for å skjule at han var blitt helbredet. Riktignok ville det vært umulig å holde det skjult, men den spedalske kunngjorde det vidt og bredt. Han tenkte seg at det bare var Jesu beskjedenhet som var grunnen til at han påla ham dette. Derfor drog han omkring og fortalte om den store helbrederens makt. Han forstod ikke at hver gang slike kraftige gjerninger ble utført, ville prestene og de eldste bli mer bestemt på å rydde Jesus av veien.

Mannen som var blitt frisk, følte at helsens gave var meget kostelig. Han frydet seg over å eie manndommens kraft, og over å være gjenforent med sin familie og med vennekretsen. Han følte det som umulig ikke å kunne ære den legen som hadde gjort ham frisk. Men når han kunngjorde saken på denne måten, førte det til at Jesu gjerning ble hindret. Det fikk folk til å samles omkring ham i slike mengder at han for en tid ble tvunget til å innstille sin virksomhet.

Alt det Jesus gjorde, hadde et vidtrekkende formål. Det innbefattet mer enn bare det som kom til syne i selve handlingen. Slik også i tilfellet med den spedalske. Jesus hjalp alle som kom til ham, men han hadde også en inderlig lengsel etter å velsigne dem som ikke kom. Mens han trakk til seg tollere, hedninger og samaritanere, ønsket han også å kunne nå prestene og lærerne som var lukket inne i sin fordom og sin tradisjon. Han lot ikke noe middel være uprøvd, om de kanskje kunne nås ved det. Ved å sende den spedalske som var blitt helbredet, til prestene, gav han dem et vitnesbyrd som var ment å dempe deres fordommer.

Fariseerne hadde påstått at Kristi lære var i strid med den loven Gud hadde gitt gjennom Moses. Men hans påbud til den spedalske som var blitt frisk,om å komme frem med et offer i samsvar med loven, motbeviste

190

denne påstanden. Det var et tilstrekkelig vitnesbyrd for alle som ville la seg overbevise.

Lederne i Jerusalem hadde sendt ut spioner for å finne et eller annet påskudd for å ta livet av Jesus. Han svarte med å gi dem et bevis på sin kjærlighet til menneskene, sin aktelse for loven og sin makt til å frelse fra synd og død. Han sa derfor om dem: «De gjengjelder godt med ondt og gir hat igjen for min. kjærlighet.» Han som på fjellet gav dette påbud: «Elsk deres fiender!» var selv et forbilde på dette prinsippet ved ikke å gjengjelde «ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord», men «tvert imot velsigne». 1

De samme prestene som dømte den spedalske til forvisning, erklærte nå at han var frisk. Denne avgjørelsen som ble kunngjort og registrert, var et stadig vitnesbyrd om Kristus. Mannen som var blitt helbredet, ble på ny innlemmet i samfunnet på grunnlag av prestenes egen forsikring om at det ikke fantes spor igjen av sykdommen. Han var selv et levende vitne om sin velgjører. Med glede brakte han sitt offer og lovpriste Jesu navn.

Prestene var overbevist om Jesu guddoms makt. De fikk anledning til å kjenne sannheten og nyte godt av lyset. Hvis de forkastet det, ville det bli borte for alltid. Men mange forkastet lyset. Likevel var det ikke gitt forgjeves. Mange ble påvirket uten at det foreløpig kom til uttrykk. Så lenge Jesus levde, syntes hans misjon å vinne liten gjenklang hos prestene og lærerne. Men etter hans himmelfart viste det seg at «en mengde prester ble lydige mot troen». 2

Syndens spedalskhet

Kristi gjerning da han helbredet den spedalske for den fryktelige sykdommen, er et bilde på hans gjerning når han renser sjelen for synd. Mannen som kom til Jesus, var «full av spedalskhet». Hele kroppen var infisert. Disiplene prøvde å hindre Jesus i å røre ved ham, for den som rørte ved en spedalsk, ble selv uren. Men Jesus ble ikke smittet ved å legge hånden sin på den spedalske. Hans berøring gav livgivende kraft. Spedalskheten ble fjernet.

Slik er det også med syndens spedalskhet. Den har dype røtter, er dødsens farlig og umulig å rense bort ved menneskelig makt. «Hvert hode er sykt og hvert hjerte svakt. Fra fot til hode er ingen ting helt, bare flenger og skrammer og åpne sår.»3 Men Jesus, som kom for å bo her som menneske, ble ikke smittet. Hans nærvær har en legende virkning på synderen. Hver den som kaster seg ned for hans føtter og sier: «Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren!» skal få høre svaret: «Jeg vil, bli ren!»

I noen tilfeller reagerte ikke Jesus straks på ønsket om å bli helbredet. Men i samme øyeblikk som den spedalske bad om hjelp, fikk han den. Når vi ber om jordiske goder, kan det dra ut med svaret, eller Gud kan gi oss noe annet enn det vi ber om. Men slik er det ikke når vi ber om frigjørelse fra syndens makt. Han vil gjerne rense oss for synd, gjøre

191

oss til sine barn og sette oss i stand til å leve et hellig liv. Kristus «gav seg selv i døden for våre synders skyld, for å fri oss ut fra den nåværende onde verden, etter Gud vår Fars vilje». «Og denne frimodige tillit har vi til ham at han hører oss når vi ber om noe som er etter hans vilje. Og når vi vet at han hører oss hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om.» «Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»4

Den «uhelbredelige» ble frisk.

Da Jesus helbredet den lamme mannen i Kapernaum, fremholdt han den samme sannhet. Han utførte miraklet for å åpenbare sin makt til å tilgi synd. Helbredelsen av den lamme mannen, belyser også andre dyrebare sannheter. Den er full av håp og oppmuntring. Ut fra sammenhengen den hadde med de spissfindige fariseerne, rommer den også en advarsel.

Som tilfellet var med den spedalske, hadde også den lamme mannen mistet alt håp om å bli helbredet. Hans sykdom var følgen av et liv i synd, og samvittighetsnag gjorde hans lidelser enda bitrere. Lang tid i forveien hadde han henvendt seg til fariseerne og legene, i håp om å få lindring for sine åndelige lidelser og den fysiske smerten. Men de hadde ganske kaldt erklært at han var uhelbredelig og overlatt ham til Guds vrede. Fariseerne betraktet sykdom som et tegn på Guds mishag, og holdt seg derfor borte fra de syke og trengende. Likevel var det ofte slik at nettopp disse som roste seg av å være hellige, var mer skyldige enn dem som var plaget og som de fordømte.

Den lamme mannen var fullstendig hjelpeløs. Da han ikke hadde mulighet til hjelp fra noen kant, gav han seg over i fortvilelse. Så fikk han høre om Jesu underfulle gjerninger. Han fikk vite at andre som var like syndige og hjelpeløse som han selv, var blitt helbredet. Til og med spedalske var blitt friske. Vennene hans som fortalte alt dette, oppmuntret ham til å tro at også han kanskje kunne bli helbredet hvis han ble båret bort til Jesus. Men håpet svant når han tenkte på hvordan han hadde fått sykdommen. Han fryktet for at denne edle og rene legen ikke ville tåle ham i nærheten av seg.

Likevel var det ikke så mye helbredelse for kroppen han lengtet etter. Det viktigste for ham var å bli kvitt syndebyrden. Hvis han kunne møte Jesus og få forsikring om tilgivelse og fred med Gud, ville han være tilfreds med å leve eller dø etter Herrens vilje.

Den døende mannens ønske var: Å, om jeg bare kunne komme i nærheten av ham! Det var ingen tid å miste. Kroppen holdt på å visne bort, og det var tegn til at den var i ferd med å gå til grunne. Inntrengende bad han sine venner om å bære ham på sengen bort til Jesus. Det gjorde de med glede. Men folkemengden hadde samlet seg tettpakket i og omkring 

192

huset hvor Jesus var, så det var umulig for den syke mannen og vennene hans å komme bort til ham, eller bare innenfor hørevidde.

Jesus holdt nettopp på med å undervise i Peters hus. Som vanlig satt disiplene tett inntil ham. Det var også «noen fariseere og lovlærere til stede; de var kommet fra alle landsbyene i Galilea, fra Judea og Jerusalem». De var kommet for å spionere og prøve å finne noe å anklage Jesus for. I tillegg til disse offentlige personene samlet det seg en blandet folkemengde, både de ivrige, de ærbødige, de nysgjerrige og de vantro. Forskjellige nasjonaliteter og alle lag av folket var representert. «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede.» Livets Ånd hvilte over forsamlingen, men fariseerne og lovlærerne merket den ikke. De følte ikke noen trang, og helbredelse var ikke noe for dem. «Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg.»5

De som bar den lamme mannen, forsøkte igjen og igjen å bane seg vei gjennom mengden, men forgjeves. Den syke mannen så seg omkring i desperasjon. Når den hjelpen han hadde lengtet etter, var så nær, hvordan kunne han da oppgi håpet? Han bad vennene sine om å bære ham opp på taket av huset, der de laget en åpning. Så firte de båren ned like foran føttene til Jesus. Undervisningen ble avbrutt. Jesus betraktet det sorgfulle ansiktet og så det bedende blikket som var festet på ham. Han forstod situasjonen, for han hadde selv dratt dette plagede og tvilende menneske til seg.

Mens den lamme mannen enda var hjemme hos seg selv, hadde Jesus brakt overbevisning til hans samvittighet. Da han angret sine synder og trodde at Jesus hadde makt til å gjøre ham frisk, hadde Jesu livgivende nåde alt velsignet ham. Jesus hadde sett at det første glimt av tillit utviklet seg til tro på at han var synderens eneste hjelper. Han hadde sett troen vokse seg sterkere ved hver anstrengelse som ble gjort for å komme i Jesu nærhet. Med ord som lød som musikk i den sykes ører, sa Jesus: «Vær frimodig, sønn, dine synder er tilgitt.»

Fortvilelsens byrde faller fra den syke mannens sinn. Tilgivelsens fred hviler over ham og lyser ut av ansiktet hans. Smertene er borte, og hele hans vesen er forandret. Den hjelpeløse lamme mannen er helbredet. Den skyldtyngede synder er tilgitt.

I oppriktig tro tok han imot Jesu ord som en nådegave til nytt liv. Han bad ikke om noe mer, men ble liggende taus, for han var så lykkelig at han ikke kunne uttrykke det med ord. Himmelens lys strålte i ansiktet hans, og de som stod omkring, betraktet dette synet med hellig ærefrykt.

Med spent oppmerksomhet ventet rabbinerne for å se hva Jesus ville gjøre i denne situasjonen. De husket hvordan mannen hadde henvendt seg til dem om hjelp, og hvordan de hverken hadde gitt ham håp eller sympati. Dessuten hadde de erklært at han led under Guds forbannelse på grunn av sine synder. Alt dette stod levende i deres minne da de så den syke mannen foran seg. De la merke til den interesse som alle la for dagen, og de kjente en forferdelig frykt for at de skulle miste sin innflytelse over folket.

193

Disse ærverdige mennene vekslet ikke et eneste ord. Men ansiktsuttrykket hos den enkelte sa det samme. Noe måtte gjøres for å stanse denne stemningsbølgen. Jesus hadde erklært at den lamme mannens synder var forlatt. Fariseerne oppfattet denne uttalelsen som gudsbespottelse. De fikk den ideen at de kunne fremstille dette som en synd som fortjente døden, og de tenkte med seg selv: «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre enn Gud kan tilgi synder?»

Jesus så på dem med et blikk som fikk dem til å krympe seg og vike tilbake. «Hvorfor har dere slike onde tanker? Hva er lettest å si, enten:

Dine synder er tilgitt, eller: Stå opp og gå? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» - og nå sier han til den lamme: «Stå opp, ta båren og gå hjem!»

Denne mannen som var blitt ført til Jesus på en båre, reiser seg nå med ungdommens spenstighet og kraft. Det livgivende blodet renner lett gjennom årene hans. Hvert organ i kroppen begynner plutselig å fungere. Sunnhetens glød tar plassen for den blekheten som varslet en snarlig død. «Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg selv av undring og priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett!»

I sin store kjærlighet bøyde Kristus seg ned for å gi legedom til den som var skyldig og som led. Guddommen sørger over sykdommer hos lidende mennesker, og lindrer dem. Hvilken forunderlig kraft som slik ble vist til beste for menneskene! Hvem kan tvile på frelsens budskap? Hvem kan vise ringeakt for en medfølende gjenløsers barmhjertighet?

Det krevdes ikke noe mindre enn skaperkraft for å kunne gi helsen tilbake til dette legemet som var døden nær. Den samme røsten som gav liv til mennesket da det ble dannet av jord, gav liv til den lamme mannen som holdt på å dø. Og den samme kraften som gav kroppen liv, gav ham et nytt hjerte. Han som ved skapelsen «talte, og det skjedde, han bød, og det stod der»,6 talte liv til det menneske som var dødt i sine misgjerninger og synder. Helbredelsen av kroppen var et vitnesbyrd om den makt som hadde fornyet hjertet. Kristus bød den lamme mannen stå opp og gå, «for at dere kan vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder».

I Kristus ble den lamme mannen helbredet både på kropp og sjel. Den åndelige helbredelsen ble etterfulgt av fysisk fornyelse. Vi bør ikke overse den undervisning som finnes i dette. I dag er det tusenvis av mennesker som lider av fysiske sykdommer, og som i likhet med den lamme mannen lengter etter budskapet: «Dine synder er tilgitt.» Syndens byrde, som er årsak til hvileløshet og utilfredsstilte lengsler, er den egentlige roten til all sykdom. De kan ikke finne noen lindring før de kommer til ham som helbreder sjelen. Den fred som bare han kan gi, vil gi sinnet styrke og kroppen helse.

Jesus kom «for å gjøre ende på djevelens gjerninger». «I ham var liv,» og han sier: «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» Han er «en ånd som gir liv». Og han har fremdeles den samme livgivende makt

194

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned