fiender. Mange ganger hender det at de sier noe som gjør en nedtrykt og motløs i stedet for å styrke troen.

I likhet med Jesu disipler forstod heller ikke døperen Johannes Kristi rikes natur. Han ventet at Jesus skulle overta Davids trone, men etter som tiden gikk, og Jesus ikke gjorde krav på kongelig autoritet, ble Johannes forvirret og urolig. Han hadde forkynt at dersom veien skulle bli beredt for Herren, måtte profetien hos Jesaja bli oppfylt. Hver dal skulle heves, og hvert fjell og hver haug jevnes. Han hadde ventet at menneskelig makt og stolthet skulle bli brutt ned. Han hadde omtalt Messias som en som hadde kasteskuflen i hånden og skulle rense kornet på treskeplassen. Hveten skulle han samle i låven, men agnene skulle han brenne opp med ild som aldri slokner. Johannes hadde kommet i Elias ånd og kraft. I likhet med profeten Elia hadde han ventet at Herren ville åpenbare seg som en Gud som svarer med ild. 1

Døperen Johannes hadde vært en fryktløs refser av synd både hos høy og lav, og han hadde våget å stå frem for kong Herodes og irettesette ham for hans synd. Han hadde ikke veket tilbake for å sette livet på spill hvis han bare kunne fullføre den gjerning han var satt til. I sitt fangehull ventet han nå på at løven av Juda stamme skulle knuse undertrykkerens hovmod og utfri de elendige og hver den som ropte til Gud. Men Jesus lot til å være tilfreds med å samle disipler omkring seg, og helbrede og undervise folket. Han spiste ved tollernes bord mens det romerske åk dag for dag hvilte tyngre på Israel. Hele tiden gjorde kong Herodes og hans skamløse elskerinne som de hadde lyst til, mens de fattiges og lidendes rop nådde opp til himmelen.

Fristet til tvil og motløshet

For ørkenprofeten syntes alt dette å være en ufattelig gåte. Det kom stunder da demoner hvisket til ham og plaget ham og skapte en forferdelig frykt. Kunne det være mulig at befrieren som de så lenge hadde ventet på, enda ikke var kommet? Hva var da hensikten med det budskapet som han selv var blitt tilskyndet til å forkynne? Johannes var blitt bittert skuffet over resultatet av sitt arbeid. Han hadde ventet at budskapet fra Gud ville ha den samme virkning som da loven ble lest på Josjias og Esras tid,2 at det ville føre til en dyptgripende anger og omvendelse til Herren. Han hadde satset hele sitt liv på at dette oppdraget skulle lykkes. Hadde det likevel vært forgjeves?

Det plaget Johannes å se at hans egne disipler var så nært knyttet til ham at de nærte vantro overfor Jesus. Hadde hans arbeid for dem vært uten frukt? Hadde han ikke vært tro i den oppgaven han hadde, siden han nå var avskåret fra å kunne arbeide? Hvis den lovede befrieren hadde kommet, og hvis Johannes hadde vært tro i sitt kall, ville Jesus da ikke ha tilintetgjort undertrykkerens makt og satt sin budbærer fri?

Men Johannes gav ikke opp sin tro på Kristus. Minnet om røsten fra himmelen, duen som dalte ned, Jesu plettfrie renhet, Den Hellige Ånds

153

kraft som hadde hvilt over Johannes når han var i Jesu nærhet, og de vitnesbyrd som de profetiske skriftene inneholdt - alt dette vitnet om at Jesus fra Nasaret var den som var lovt.

Johannes ville ikke snakke med sine medhjelpere om sin tvil og uro. I stedet bestemte han seg for å sende et budskap til Jesus og spørre ham. Han sendte derfor to av dem til Jesus i håp om at en samtale med ham ville styrke dem i troen, så de kunne skape visshet hos de andre. Han lengtet etter å høre noe fra Kristus som var talt direkte til ham selv.

Disiplene kom til Jesus med sitt budskap: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»

Det var bare en kort stund siden Johannes hadde pekt på Jesus og kunngjort: «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» «Han som kommer etter meg, er kommet foran meg.»3 Og nå dette spørsmålet: «Er du den som skal komme?» Sett fra et menneskelig synspunkt var dette forferdelig bittert og skuffende. Hvis Johannes, den trofaste forløperen, ikke hadde forstått Kristi misjon, hva kunne en da vente av den egenkjærlige folkemengden?

Jesus svarte ikke straks på disiplenes spørsmål. Mens de stod og undret seg over hans taushet, kom det syke og lidende mennesker til ham for å bli helbredet. De blinde famlet seg frem gjennom folkemengden. Syke mennesker fra alle lag av folket trengte seg ivrig frem til Jesus. Noen kom ved egen hjelp, andre ble båret av venner. Den store legens røst trengte inn i det døve øret. Et ord eller en berøring fra ham åpnet de blindes øyne så de kunne se dagslyset og naturen som omgav dem. De kunne se ansiktene av venner og av ham som helbredet dem. Jesus truet sykdommen og fjernet feberen. Stemmen hans nådde ørene til dem som lå for døden, og de stod opp friske og sterke. Lamme som også var besatte, adlød hans ord. Vanviddet forlot dem, og de tilbad ham. Mens han helbredet dem for deres sykdommer, underviste han folket. De fattige bønder og andre arbeidsfolk som rabbinerne unngikk som urene, samlet seg tett omkring ham, og han talte det evige livs ord til dem.

Slik gikk dagen. Johannes' disipler så og hørte alt sammen. Til sist vinket Jesus dem bort til seg og bad dem gå og fortelle Johannes hva de hadde vært vitne til. Og han føyde til: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg.» Beviset på hans guddommelighet kom til syne i den måten han imøtekom lidende menneskers behov på. Han identifiserte seg med oss i vår ynkverdige tilstand. Slik ble hans herlighet åpenbart.

Disiplene kom til Johannes med dette budskapet, og det var nok. Johannes ble minnet om profetordet om Messias: «Herren Gud har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker. Jeg skal rope ut et nådens år fra Herren.» Kristi gjerninger åpenbarte ikke bare at han var Messias, men viste også måten hans rike skulle opprettes på. Johannes fikk se den samme sannhet som Elia i ørkenen da det kom «en stor og sterk storm, som kløvde fjell og knuste knauser; men Herren var ikke i stormen. Etter

154

stormen kom det et jordskjelv; men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet kom det en ild; men Herren var ikke i ilden».4 Etter ilden talte Gud til profeten i en stille susing. Slik skulle også Jesus utføre sin gjerning, ikke ved å rasle med våpen eller ødelegge troner og riker, men ved å tale til menneskenes hjerter gjennom et liv i barmhjertighet og selvoppofrelse.

Prinsippet om selvfornektelse, slik det kom til uttrykk i døperen Johannes' eget liv, var også grunntanken i Messias' rike. Johannes visste godt hvor fremmed dette var for de prinsipper og forhåpninger som Israels ledere hadde. Det som for ham var et overbevisende vitnesbyrd om Kristi guddommelighet, ville ikke være noe bevis for dem. De ventet på en Messias som det ikke var gitt noe løfte om. Johannes var klar over at Jesu misjon bare kunne fremkalle hat og fordømmelse hos dem. Han, forløperen, var bare i ferd med å drikke av det beger som Kristus selv måtte tømme til bunns.

Jesu ord: «Salig er den som ikke tar anstøt av meg!» var en mild irettesettelse til Johannes. Den var ikke forgjeves. Da han nå hadde fått en klarere forståelse av hva Kristi misjon var, overgav han seg til Gud enten til liv eller til død, alt etter som det på beste måte kunne tjene den saken han elsket.

Jesus hyller Johannes

Da utsendingene var gått, talte Jesus til folket om Johannes. Jesus hadde den dypeste medlidenhet med det trofaste vitne som Herodes nå hadde sperret inne i fangehullet. Han ville ikke at folk skulle få den oppfatning at Gud hadde forlatt Johannes, eller at hans tro hadde sviktet i prøvens stund. «Hvorfor drog dere ut i ødemarken?» spurte han. «For å se et siv som svaier i vinden?»

De høye sivrør som vokste ved Jordan-elven, og som gav etter for hvert vindpust, var et passende bilde på rabbinerne som hadde kritisert og dømt døperen Johannes' misjon. De svaiet hit og dit i takt med folkeopinionen, og de ville ikke ydmyke seg så de kunne ta imot Johannes' hjerteransakende budskap. Likevel våget de ikke åpenlyst å motarbeide hans virksomhet, for de fryktet for folket. Men Guds sendebud hadde ikke en slik feig holdning.

Folkemengden som samlet seg omkring Kristus, hadde vært vitne til den gjerning Johannes utførte, og de hadde hørt hans fryktløse irettesettelse av synd. Johannes hadde talt like åpent og djervt enten det gjaldt de selvrettferdige fariseere, de saddukeiske prester, kong Herodes og hans hoff, fyrster og soldater, tollere og bønder. Han var ikke et svaiende siv som bøyde seg etter menneskers ros eller fordom. Han var den samme i sin troskap mot Gud og i sin iver for rettferdighet da han var i fengslet som da han forkynte Guds budskap i ødemarken. I sin troskap mot prinsipper stod han fast som fjell.

Jesus fortsatte: «Hvorfor gikk dere dit ut? For å se en mann kledd i

155

fine klær? De som bærer fine klær, er på kongenes slott.» Johannes var blitt kalt til å irettesette samtiden for dens synder og utskeielser. Hans enkle klesdrakt og selvfornektende levesett stemte overens med hans spesielle misjon. Luksus og praktfulle klær passer ikke for Guds tjenere, men for dem som ferdes «på kongenes slott», verdens storfolk som er opptatt av makt og rikdom.

Jesus ønsket å gjøre oppmerksom på motsetningen mellom den klesdrakten Johannes hadde, og den som prestene og rådsherrene brukte. Disse embetsmennene kledde seg i flotte drakter og kostbar pryd. De ville gjerne vise seg frem, og håpet på den måten å imponere folket så de viste større respekt. De var mer ivrige etter å vekke beundring hos mennesker enn å oppnå den hjertets renhet som Gud kunne anerkjenne. Slik gav de til kjenne at det ikke var Gud de tjente, men denne verden.

«Hvorfor gikk dere dit ut?» spurte Jesus. «For å se en profet? Ja, jeg sier dere: Mer enn en profet! Det er om ham dette er skrevet: Se, jeg sender min budbærer foran deg, han skal rydde veien for deg. Sannelig, jeg sier dere: Blant dem som er født av kvinner, har det ikke stått fram noen større enn døperen Johannes.»

I kunngjøringen til Sakarja før Johannes ble født, hadde engelen sagt: «Han skal være stor i Herrens øyne.»5 Hva er storhet ifølge himmelens vurdering? Ikke det verden regner for storhet; ikke rikdom eller rang, fornem herkomst eller intellektuell begavelse. Hvis intellektuell begavelse som ikke er underlagt overordnede hensyn, fortjener noen ære, da skylder vi å hylle Satan, for ikke noe menneske har noen gang nådd opp til hans intellektuelle nivå. Men jo større evnene er, desto større forbannelse kan de føre til hvis de blir brukt til å tjene selvet.

Gud verdsetter moralske verdier. Kjærlighet og renhet er de egenskaper han setter høyest. Johannes var stor i Herrens øyne da han overfor utsendingene fra Rådet, overfor folket og overfor sine egne disipler avstod fra å søke sin egen ære, og viste alle til Jesus som det var gitt løfter om. Hans uselviske glede over å tjene Kristus viser det edleste sinnelag som noen gang er blitt åpenbart i et menneske.

Det vitnemål som etter hans død ble gitt av dem som hadde hørt hans utsagn om Jesus, lød slik: «Johannes gjorde ingen tegn, men alt det han sa om denne mannen, var sant.» Johannes fikk ikke i oppdrag å kalle ild ned fra himmelen eller vekke opp døde slik som Elia gjorde, eller heve maktens stav i Guds navn likesom Moses. Han var sendt for å forkynne Jesu første komme, og for å kalle folk til å berede seg for dette. Så trofast utførte han sin gjerning, at når folk tenkte på hva han hadde lært dem om Jesus, kunne de si: «Alt det han sa om denne mannen, var sant.»6 Et slikt vitnesbyrd om Jesus er enhver av hans disipler kalt til å bringe.

Døperen Johannes' rolle i frelsesplanen

Som forløper for Messias var Johannes «mer enn en profet». For mens profetene så Kristi komme langt borte, fikk Johannes se ham personlig og fikk høre vitnesbyrdet fra himmelen om at Jesus var Messias. Og han

156

fikk kunngjøre for Israel at Jesus var den som Gud hadde sendt. Likevel sa Jesus: «Selv den minste i himmelriket er større enn han.»

Johannes var bindeleddet mellom to religiøse systemer. Som Guds representant stod han frem for å påvise lovens og profetenes forhold til den kristne tidsalder. Han var det mindre lyset som skulle bli fulgt av et større. Johannes' sinn ble opplyst av Den Hellige Ånd for at han kunne bringe lys til sine landsmenn. Men aldri har noe annet lys skint så klart på den syndige menneskehet som det lyset som strømmet ut fra Jesu lære og eksempel. Noe slikt lys vil heller ikke komme. De symbolske ofringene, som var skyggebilder, hadde bare gitt et uklart bilde av Kristus og hans misjon. Ikke engang Johannes hadde fullt ut kunnet fatte det fremtidige udødelige liv gjennom Kristus.

Bortsett fra den glede Johannes fant i sitt kall, hadde hans liv vært fullt av sorg. Røsten hans var sjelden blitt hørt utenfor ødemarken. Ensomhet var hans lodd, og han fikk ikke se resultatet av sitt eget arbeid. Han fikk ikke være sammen med Kristus og være vitne til den guddomskraft som fulgte det større lyset. Han fikk ikke se hvordan blinde fikk syn, hvordan syke ble helbredet, og døde bli vekket opp til liv. Han så ikke det lyset som skinte fra hvert ord Kristus talte, og som kastet glans over de profetiske løfter. Den minste disippel som så Kristi mektige gjerninger og lyttet til hans ord, var i så måte privilegert i langt høyere grad enn døperen Johannes, og sies derfor å ha vært større enn han.

Gjennom de veldige folkeskarer som hadde lyttet til Johannes' forkynnelse, var hans ry kommet ut over hele landet. Folk var svært opptatt av hva utfallet av hans fengsling ville bli. Hans ulastelige liv og den sterke folkeopinionen som støttet ham, fikk folket til å tro at det ikke ville bli brukt vold mot ham.

Offer for en kvinnes hevntørst

Herodes trodde at Johannes var en Guds profet, og han var fast besluttet på å frigi ham. Men han utsatte sitt forsett av frykt for Herodias. Hun visste at hun aldri ville kunne overtale Herodes til å få Johannes henrettet. Derfor bestemte hun seg for å bruke list. På kongens fødselsdag skulle det holdes et gjestebud for de øverste embetsmenn og hoffet. Det ville bli drikking og festing. Herodes ville ikke være påpasselig, og hun kunne kanskje bevege ham til å gjøre som hun ville.

Da den store dagen var kommet, og kongen og hans stormenn festet og drakk, sendte Herodias sin datter inn i festsalen for å danse for gjestene. Salome var ung og frisk, og hennes yppige sjarm trollbandt de fornemme gjestene. Det var ikke helt vanlig at hoffdamene viste seg ved disse festene, og Herodes fikk smigrende komplimenter da denne datter av Israels prester og fyrster danset for å underholde hans gjester.

Kongen var omtåket av vinen. Lidenskapen hadde fritt løp, og fornuften var satt ut av spillet. Han så bare salen med de feststemte, løsslupne gjestene, festbordet, den funklende vinen, de strålende lysene og

158

den unge piken som danset foran ham. I øyeblikkets tankeløshet ønsket han å gjøre noe som ville opphøye ham blant rikets stormenn. Med en ed lovte han å gi Herodias' datter hva som helst hun måtte be om, om det så var halvdelen av riket.

Salome skyndte seg inn til sin mor for å spørre hva hun skulle be om. Svaret lå ferdig: Døperen Johannes' hode! Salome visste ikke noe om morens hevntørst, og hun vek tilbake fra å komme frem med et slikt ønske. Men Herodias stod fast på sitt, og hun fikk det som hun ville. Salome kom tilbake med det fryktelige svaret: «Gi meg døperen Johannes' hode på et fat.»

Herodes ble forskrekket og forvirret. Den tøylesløse lystigheten forstummet, og en uhyggelig taushet senket seg over festsalen. Kongen var skrekkslagen ved tanken på å ta Johannes av dage. Men han hadde gitt sitt ord og var uvillig til å gi inntrykk av å være ustadig eller tankeløs. Han hadde gitt sin ed til ære for gjestene, og hvis en eneste av dem hadde kommet med innvendinger, ville han med glede ha omgjort beslutningen. Han gav dem anledning til å uttale seg om Johannes. De hadde reist langt for å lytte til Johannes' forkynnelse, og de visste at han ikke hadde gjort noe galt, og at han var en Guds tjener. Men selv om de var sjokkert over det Salome forlangte, var de for omtåket til å komme med innvendinger.

Ingen hevet røsten for å redde livet til Guds budbærer. Disse mennene hadde høye og betrodde posisjoner i landet, og de hadde et stort ansvar. Likevel hadde de gitt seg hen til festing og drikking inntil sansene var blitt sløve. De lettsindige omgivelser med musikk og dans hadde gjort dem fortumlet, og samvittigheten sov. Ved å tie avsa de dødsdommen over Guds profet for å tilfredsstille en samvittighetsløs kvinnes hevntørst.

Forgjeves ventet Herodes på å bli løst fra sin ed. Så gav han motvillig befaling om at profeten skulle henrettes. Kort tid etter ble Johannes' hode brakt inn til kongen og gjestene hans. Disse leppene som trofast hadde formant Herodes til å vende om fra sitt syndige liv, var nå lukket for alltid. Aldri mer skulle denne røsten kalle mennesker til omvendelse. En eneste natts drikkefest kostet en av de største profeter livet.

Hvor ofte er ikke uskyldige mennesker blitt ofret på grunn av mangel på avhold hos dem som skulle være rettens voktere! Den som løfter det berusende beger til sine lepper, blir ansvarlig for all den urett han begår under dets sløvende makt. Når han på denne måten lammer sine sanser, blir det umulig for ham å felle en veloverveid dom og ha en klar oppfatning av rett og galt. Han åpner veien for Satan og lar seg bruke av ham til å undertrykke og ødelegge de uskyldige. «Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis.» Slik skjer det at retten blir «drevet tilbake», «og den som holder seg fra ondskap, blir plyndret».7

De som har domsmyndighet over sine medmenneskers liv, bør regnes som skyldige når de gir etter for umåtehold. Alle som håndhever loven,

159

burde selv overholde den. De burde eie selvbeherskelse. De trenger å ha fullt herredømme over sine fysiske, mentale og moralske krefter, så de kan eie sjelsstyrke og en skarp rettferdighetssans.

Døperen Johannes' hode ble brakt til Herodias, og hun tok imot det med djevelsk tilfredshet. Hun hoverte over sin hevn og smigret seg med at Herodes ikke mer ville få samvittighetskvaler. Men hennes synd brakte henne ingen lykke. Hennes navn ble beryktet og avskydd, og Herodes ble mer pint av anger enn han hadde vært på grunn av Johannes' advarsler. Innflytelsen av Johannes' undervisning opphørte ikke. Den skulle nå ut til hvert eneste slektsledd til tidens slutt.

Pint av samvittighetsnag

Den synd Herodes hadde begått, stod alltid for ham. Han prøvde stadig å finne lindring for anklagene fra en skyldig samvittighet. Hans tillit til Johannes var urokket. Når han tenkte på hans selvfornektende liv, hans inntrengende, alvorlige formaninger og hans sunne skjønn som rådgiver, og så tenkte på hvordan Johannes døde, fant han ingen ro. Når han var opptatt med statens styre og stell, og når han tok imot ære og hyllest, viste han et smilende ansikt og en verdig opptreden. Men han skjulte et hjerte som var fullt av angst, som alltid var tynget av frykt for at det hvilte en forbannelse over ham.

Herodes var dypt grepet av uttalelser fra Johannes om at ikke noe kan skjules for Gud. Han var overbevist om at Gud var til stede overalt, at han hadde vært vitne til drikkegildet i festsalen og hørt befalingen om å halshogge Johannes. Han var også overbevist om at Gud hadde sett hvordan Herodias frydet seg og hvordan hun vanæret sin refsers avhogde hode. Mye av det Johannes hadde sagt, talte nå enda tydeligere til hans samvittighet enn da røsten lød i ødemarken.

Da Herodes hørte om Kristi gjerninger, ble han dypt bekymret. Han tenkte at Gud hadde reist Johannes opp fra de døde og sendt ham ut med enda større makt til å fordømme synd. Han var i stadig frykt for at Johannes ville hevne sin død ved å nedkalle dommen over ham og hans hus. Herodes høstet det som Gud hadde sagt ville bli følgen av å gå på syndens vei - «et skjelvende hjerte, sviktende syn og en motløs sjel. Ditt liv skal henge i en tynn tråd. Dag og natt skal du leve i angst og aldri være trygg for ditt liv. Om morgenen skal du si: «Bare det var kveld!» Og om kvelden: «Bare det var morgen!» Slik angst skal du kjenne i ditt hjerte, og så forferdelig er det du får se». 8 Synderens egne tanker er hans anklagere. Ingen tortur kan være mer pinefull enn brodden av en skyldtynget samvittighet. Den gir ikke ro dag eller natt.

Johannes' skjebne - et problem for mange

For mange er den skjebnen som rammet døperen Johannes, et dypt mysterium. De undrer seg over hvorfor han skulle overlates til å vansmekte

160

og dø i et fengsel. Vårt menneskelige syn kan ikke trenge igjennom dette forsynets dunkle mysterium. Men det kan aldri svekke vår tillit til Gud, når vi tenker på at Johannes bare fikk del i Kristi lidelser. Alle som følger Kristus, vil bære en offerkrans. De vil sikkert bli misforstått av selviske mennesker og gjort til et mål for Satans heftige angrep. Hans rike er opprettet for å tilintetgjøre dette selvoppofrelsens prinsipp, og han vil kjempe mot det hvor som helst det fremtrer.

Johannes' barndom, ungdom og manndomsår var preget av fasthet og moralsk styrke. Da røsten hans hørtes i ødemarken: «Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette!»9 fryktet Satan for sitt rikes sikkerhet. Syndens heslighet ble fremstilt på en slik måte at tilhørerne skalv, og den makt Satan hadde hatt over mange, ble brutt. Han hadde vært utrettelig i sine anstrengelser for å lede Johannes bort fra et liv i uforbeholden overgivelse til Gud, men det hadde ikke lykkes. Han hadde heller ikke maktet å vinne seier over Jesus. Under fristelsen i ødemarken hadde Satan lidd nederlag. Derfor var han rasende. Nå bestemte han seg for å føre sorg over Jesus ved å knuse Johannes. Denne ene som han ikke kunne forlede til synd, ville han påføre lidelse.

Jesus grep ikke inn for å utfri sin tjener. Han visste at Johannes ville holde ut i prøven. Med glede ville han ha kommet til Johannes for å lyse opp i det mørke fangehullet med sitt eget nærvær. Men han måtte ikke overgi seg i fiendens hender og sette sin egen virksomhet i fare. Med glede ville han ha utfridd sin trofaste tjener. Men av hensyn til tusener som i kommende tider måtte gå fra fengsel til død, skulle Johannes drikke martyrens beger. Når Jesu etterfølgere måtte vansmekte i ensomme celler eller omkomme ved sverd, når de ble ført til pinebenken eller til bålet, tilsynelatende forlatt av Gud og mennesker - ville de finne styrke i å tenke på døperen Johannes. Hans troskap hadde Kristus selv vitnet om. Likevel måtte han gå gjennom en lignende erfaring.

Satan fikk lov til å avbryte livsløpet for Herrens budbringer. Men det livet som «er skjult med Kristus i Gud», 10 kunne ødeleggeren ikke ta. Han jublet over at han hadde ført sorg over Jesus, men han hadde ikke klart å vinne seier over Johannes. Selve døden hadde bare for alltid brakt ham utenfor fristelsens makt. I denne striden åpenbarte Satan sin sanne natur. Universet var vitne til hvordan han viste sitt fiendskap mot Gud og mennesker.

Selv om Johannes ikke fikk oppleve noen mirakuløs utfrielse, var han ikke forlatt. Han var alltid omgitt av engler fra himmelen som forklarte ham betydningen av profetiene om Kristus og Skriftens dyrebare løfter. De ble til styrke for ham, på samme måte som de skulle være Guds folks styrke i kommende tider. Både døperen Johannes og alle som skulle komme etter ham, har fått denne forsikring: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»11

Gud leder aldri sine barn annerledes enn de selv ville velge å bli ledet hvis de kunne se enden fra begynnelsen, og oppdage den store hensikt de fullfører som hans medarbeidere. Hverken Enok som ble bort-

161

rykket til himmelen, eller Elia som ble tatt opp i en ildvogn, var større eller mer æret enn døperen Johannes som omkom alene i et fangehull. «Dere fikk den gave ikke bare å tro på Kristus, men også å lide for ham.»12 Av alle de gaver som himmelen kan gi menneskene, er samfunnet med Kristus i hans lidelser den største tillit og høyeste heder.

Matt 11,1-11; 14,1-11; Mark 6,17-28; Luk 7,19-28

Kapittel 23:

Ved tideverv

Etter at Johannes var kastet i fengsel, kom Jesus til Galilea og forkynte Guds evangelium, og sa: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!»!

Budskapet om at Messias skulle komme, ble først kunngjort i Judea. At forløperen skulle fødes, var blitt sagt til Sakarja da han gjorde tjeneste ved alteret i templet i Jerusalem. På høydedragene ved Betlehem hadde englene forkynt Jesu fødsel, og vismennene var kommet til Jerusalem for å lete etter ham. I templet hadde Simeon og Anna vitnet om hans guddommelighet. «Jerusalem og hele Judea» hadde lyttet til døperen Johannes' forkynnelse.2 Og utsendingene fra Det høye råd sammen med folkemengden hadde hørt hans vitnesbyrd om Jesus.

I Judea hadde Kristus fått sine første disipler, og her var en stor del av hans tidligste arbeid blitt utført. Hans guddommelighet som strålte frem da han ryddet templet, helbredelsesundrene og de guddommelige sannheter han forkynte - alt dette vitnet om det som han etter helbredelsen ved Betesda hadde erklært overfor Rådet: at han var den evige Guds Sønn.

Forkastet av folkets ledere

Hvis lederne i Israel hadde tatt imot Kristus, ville han ha brukt dem som sine sendebud til å bringe evangeliet ut til verden. De var de første som fikk anledning til å forkynne Guds rike og hans nåde. Men Israel kjente ikke sin besøkelsestid. De jødiske lederes misunnelse og mistro hadde modnet til åpent hat, og folket ble vendt bort fra Jesus.

Rådet hadde forkastet Kristi budskap og var innstilt på at han skulle dø. Derfor drog han bort fra Jerusalem, fra prestene, fra templet, fra de religiøse lederne og fra folket som var blitt undervist om loven. Han vendte seg nå til andre for å forkynne sitt budskap og for å velge ut dem som skulle bringe evangeliet til alle folkeslag.

Likesom menneskenes lys og liv ble forkastet av de religiøse myndigheter på Kristi tid, er det blitt forkastet i hvert slektsledd som fulgte etter. At Kristus reiste fra Judea, er en hendelse som har gjentatt seg

163

gang på gang. Da reformatorene forkynte Guds ord, hadde de ingen tanke om å skille lag med kirken. Men de religiøse lederne ville ikke tolerere lyset. De som forkynte det, ble nødt til å oppsøke andre som lengtet etter sannheten.

Få av dem som i dag bekjenner seg til å være reformatorenes etterfølgere, er drevet av deres ånd. Få lytter til Guds røst og er villige til å ta imot sannheten, på hvilken måte den enn blir fremholdt. Ofte skjer det at de som følger i reformatorenes spor, blir tvunget til å forlate de kirkesamfunn de tilhører, for å kunne fremholde det som Guds ord lærer. Mange ganger hender det at de som søker etter lys, ser seg nødt til å forlate sine fedres kirkesamfunn for å kunne være lydige.

Begeistringen var stor i Galilea

Rabbinerne i Jerusalem foraktet folket som bodde i Galilea, og betraktet dem som ukultiverte og uvitende. Likevel var dette et gunstigere virkefelt for Jesus. Galileerne var mer alvorlige og oppriktige og var mindre behersket av religiøs forblindelse. De var åpnere og mer mottagelige for sannheten. Da Jesus drog til Galilea, var det ikke fordi han søkte ensomhet eller ville være for seg selv. På den tiden var denne provinsen tett befolket med en langt større innblanding av folk fra andre nasjoner enn tilfellet var i Judea.

Mens Jesus drog gjennom Galilea og underviste og helbredet, strømmet folkemasser til ham fra byer og landsbyer. Mange kom også fra Judea og områdene omkring. Ofte var han nødt til å skjule seg for folket. Begeistringen var så stor at det var nødvendig å vise forsiktighet, så ikke de romerske myndigheter skulle frykte opprør. Aldri før hadde verden opplevd noe slikt. Himmelen kom ned til menneskene. De som hungret og tørstet i sin sjel, og som lenge hadde ventet på Israels forløsning, frydet seg nå over en barmhjertig frelsers nåde.

Tiden er kommet ...

Hovedinnholdet i Kristi forkynnelse var dette: «Tiden er kommet, Guds rike er nær. Vend om og tro på evangeliet!» Budskapet som Jesus selv forkynte, grunnet seg på profetiene. «Tiden» som han sa var kommet, var det tidsavsnitt som engelen Gabriel hadde kunngjort for Daniel: «Sytti uker er fastsatt for ditt folk og din hellige by, til ondskapen har nådd sitt mål og synden tar slutt. Da blir skylden strøket ut, det kommer en evig rettferd, profetenes syner blir stadfestet, og Det aller helligste blir salvet.» En dag i profetien står for et år.3 De sytti uker, eller 490 dager, utgjorde 490 år.

Utgangspunktet for denne perioden er gitt: «Du skal vite og forstå: Fra den tid ordet gikk ut at folket fra Jerusalem skulle føres tilbake og byen bygges opp igjen, og til det kommer en som er salvet, en fyrste, skal det gå sju uker. I 62 uker skal byen være gjenreist med gater og

164

vollgraver.»4 Inntil fyrsten (Messias) står frem, skal det gå sju uker og sekstito uker, som er 483 år.

Befalingen om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem fikk sin fullstendige form i Artaxerxes Longimanus' dekret som trådte i kraft høsten 457 f.Kr.5 Fra dette tidspunkt fører de 483 år ned til høsten år 27 e.Kr. Ifølge profetien skulle dette tidsrom vare til Messias, «den salvede» kom. Ved sin dåp i år 27 ble Jesus salvet med Den Hellige Ånd, og like etter begynte han sin virksomhet. Da ble budskapet forkynt: «Tiden er kommet!» 

Så sa engelen: «En uke (sju år) gjør han pakten tung for mange («En uke skal han gjøre pakten fast for de mange» - NO/1930). I sju år etter at Jesus begynte sin virksomhet, ble evangeliet særlig forkynt for jødene. I tre og et halvt år ble det forkynt av Kristus selv, deretter av apostlene. «Midt i uken gjør han ende på slaktoffer og grødeoffer.»6 Om våren år 31 ble Jesus, det sanne offerlam, ofret på Golgata. Da revnet forhenget i templet i to som tegn på at offertjenestens hellighet og betydning var blitt borte. Tiden var kommet da de jordiske slaktoffer og grødeoffer ikke gjaldt lenger.

Den ene uken - sju år - utløp i år 34 e.Kr. Da ble Stefanus steinet, og jødefolket beseglet sin endelige forkastelse av evangeliet. Disiplene som ble spredt på grunn av forfølgelse, «drog rundt og forkynte evangeliet».7 Kort etter ble forfølgeren Saulus omvendt, og han ble til Paulus, hedningenes apostel.

Tiden for Kristi første komme, hans salving med Den Hellige Ånd, hans død og evangeliets forkynnelse for hedningene var tydelig påpekt. Jødefolket kunne ha forstått disse profetiene og erkjent at de ble oppfylt i Jesu virksomhet. Kristus fremholdt meget sterkt for disiplene hvor viktig det var å granske profetiene. Han henviste til Daniels profeti om deres tid, og sa: «Forstå det, den som leser!» Etter sin oppstandelse «begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene». Han hadde talt gjennom alle profetene. «Kristi Ånd som var i dem,» «vitnet om hvordan Kristus skulle lide og deretter opphøyes i herlighet».8

Det var engelen Gabriel, som står nest etter Guds Sønn, som kom med det guddommelige budskap til Daniel. Det var Gabriel, «sin engel», Kristus sendte for å åpenbare fremtiden for Johannes. Og det uttales en velsignelse over dem som leser og hører de profetiske ord og tar vare på det som står skrevet der."

Han kommer med herlighetens rike

«For Herren Gud gjør ikke noe uten at han har åpenbart sitt råd for sine tjenere profetene.» «Det som er skjult, hører Herren vår Gud til; men det som er åpenbart, gjelder for oss og våre barn til evig tid.» 10 Gud har gitt oss dette. Hans velsignelse vil følge den som med ærbødighet og bønn gransker de profetiske skrifter.

Likesom budskapet om Kristi første komme kunngjorde hans nåderike,

165

kunngjør budskapet om hans annet komme hans herlighetsrike. Også det andre budskapet grunner seg på profetiene, likesom det første. Engelens ord til Daniel om de siste dager skulle bli forstått i endens tid. Om den tiden står det: «Mange skal fare omkring, og kunnskapen skal øke.» «De ugudelige skal fortsette i sin ugudelighet, og ingen av dem skal skjønne noe. Men de forstandige skal forstå det.» 11

Jesus har selv gitt oss tegnene på sitt komme. Han sier: «Slik skal dere også, når dere ser at dette skjer, vite at Guds rike er nær.» «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare.» «Våk hver tid og stund, og be om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» 12

Vi har nådd til det tidsavsnitt som er forutsagt i disse skriftstedene. Endens tid er kommet, seglet på de profetiske syner er brutt, og de høytidelige advarsler som finnes der, viser at vår Herres komme i herlighet vil skje snart.

Jødene mistolket og misbrukte Guds ord, og de kjente ikke sin besøkelsestid. Den tiden Kristus og hans apostler virket blant dem - de siste dyrebare nådens år for det utvalgte folket - ble brukt til å legge planer for å ødelegge Herrens budbærere. Jødene var opptatt av ærgjerrige jordiske mål, og tilbudet om det åndelige riket var til ingen nytte. Slik er også menneskene i dag opptatt av denne verden, og de legger ikke merke til at profetiene oppfylles hurtig, og at Guds rike er nær.

«Men dere, brødre, er ikke i mørket, så dagen skulle overrumple dere som en tyv. For dere er alle lysets barn og dagens barn; vi hører ikke natten eller mørket til.» Selv om vi ikke kjenner tidspunktet for vår Herres gjenkomst, kan vi vite når den er nær. «Så la oss da ikke sove som de andre, men våke og være edrue.» 13

Kapittel 24:

Profet på sitt hjemsted

Over de lyse dager under Kristi virksomhet i Galilea hvilte det en skygge. Folk i Nasaret forkastet ham. «Er ikke dette Josefs sønn?» sa de.

I sin barndom og ungdom hadde Jesus tilbedt Gud sammen med sine brødre i synagogen i Nasaret. Siden han begynte sin virksomhet, hadde han vært borte fra dem, men de var ikke ukjent med hvordan det hadde gått for ham. Da han igjen viste seg blant dem, steg deres interesse og forventninger til bristepunktet. Her var de samme personer og ansikter som han hadde kjent fra han var liten. Her var hans mor, hans brødre og søstre. Alles øyne var vendt mot ham da han kom inn i synagogen på sabbatsdagen og fant sin plass blant dem som var der for å tilbe.

Under dagens ordinære gudstjeneste leste synagogeforstanderen fra profetene og formante forsamlingen om å se frem til ham som skulle komme og gjøre nasjonen stor og mektig, og bannlyse all undertrykkelse. Han prøvde å oppmuntre tilhørerne ved å gjenta utsagnene om at Messias' komme var nær. Han skildret herligheten i forbindelse med hans komme, og la særlig vekt på at han i spissen for krigshærer ville stå frem og utfri Israel.

I synagogen i Nasaret

Når en rabbiner var til stede i synagogen, ventet man at han skulle holde prekenen, og hvilken som helst israelitt kunne foreta opplesning fra profetene. På denne sabbatsdagen ble Jesus oppfordret til å ta del i gudstjenesten. «Da han reiste seg for å lese fra Skriften, rakte de ham profeten Jesajas bok.» Den teksten han leste, var noe de oppfattet, som en profeti om Messias:

«Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren.» Så rullet han bokrullen sammen og rakte den til tjeneren. Alle i synagogen stirret spent på ham. De roste ham og undret seg over de herlige ord som kom fra hans munn. I Jesus stod foran folket som en levende fortolker av profetiene om

167

ham selv. Som forklaring til det han hadde lest, talte han om Messias som en hjelper for de undertrykte, en som satte fanger fri, helbredet de syke, gav de blinde syn og åpenbarte sannhetens lys for verden. Hans inntrykksfulle opptreden og den veldige betydning hans ord hadde, grep tilhørerne med en kraft som de aldri tidligere hadde opplevd. Den guddommelige innflytelsen brøt ned hver hindring. Likesom Moses så de «den usynlige». Påvirket av Den Hellige Ånd svarte de med inderlige «amen», og de priste og takket Herren.

Men da Jesus kunngjorde: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på,» kom de igjen plutselig til å tenke på seg selv og på de påstander han hadde kommet med. De som var israelitter og Abrahams ætlinger, var blitt fremstilt som om de var treller. De var blitt omtalt som fanger som skulle frigjøres fra det ondes makt, som om de var i mørke og behøvde sannhetens lys. Deres stolthet var blitt såret, og deres frykt var blitt vakt. Jesu ord tydet på at hans arbeid for dem ville bli noe helt forskjellig fra det de ønsket. Deres handlinger ville kanskje bli altfor nøye undersøkt. Til tross for deres pinlige nøyaktighet når det gjaldt ytre seremonier, vek de tilbake for å bli gransket av disse klare, forskende øyne.

Hvem er denne Jesus? spurte de. Han som hadde tillagt seg Messias’ herlighet, var sønn av en tømmermann og hadde arbeidet med sitt håndverk sammen med sin far Josef. De hadde sett ham streve opp og ned over høydedragene. De kjente brødrene og søstrene hans, og de visste om hans liv og daglige strev. De hadde sett hans utvikling fra barndom til ungdom og fra ungdom til manndom. Til tross for at hans liv hadde vært feilfritt, ville de ikke tro at det var ham løftene gjaldt.

Hvilken motsetning var det ikke mellom det han lærte om det nye riket, og det de hadde hørt av synagogeforstanderen! Jesus hadde ikke sagt noe om å befri dem fra romerne. De hadde hørt om hans undergjerninger, og håpet at han ville bruke sin makt til deres fordel. Men de hadde ikke sett noe som tydet på at han hadde en slik hensikt.

Da de åpnet døren for tvilstanker, ble de enda mer forherdet fordi de et øyeblikk var blitt bløtgjort. Satan var oppsatt på at den dagen skulle ingen blinde øyne åpnes og ingen trellbundne settes fri. Med intens energi arbeidet han på å befeste dem i vantroen. De tok ikke hensyn til tegnet de alt hadde fått da de ble grepet av en overbevisning om at det var deres forløser som talte til dem.

Men nå gav Jesus dem et nytt tegn på sin guddommelighet ved å åpenpare deres hemmelige tanker. Han sa til dem: «Dere vil sikkert minne meg om dette ordtaket: Lege, leg deg selv! Dere vil si: Vi har hørt om alt du har gjort i Kapernaum; gjør det samme her på ditt hjemsted!» Og han la til: «Sannelig jeg sier dere: Ingen profet blir godt mottatt på sitt hjemsted. Ja, jeg sier dere som sant er: Det var mange enker i Israel den gang Elia levde, da himmelen var lukket i tre år og seks måneder og det ble en stor hungersnød i hele landet. Likevel ble ikke Elia sendt til noen av dem, men bare til en enke i Sarepta i Sidons land. Og det var

168

mange spedalske i Israel på profeten Elisjas tid; men ingen av dem ble renset, bare syreren Na'aman.»

Med denne beretning om begivenheter i profetenes liv imøtegikk Jesus tvilen hos sine tilhørere. De tjenere som Gud hadde valgt ut til en spesiell gjerning, fikk ikke lov til å virke for et hardhjertet og vantro folk. Men de som hadde et følsomt sinn og evne til å tro, ble særlig begunstiget med vitnesbyrd om hans makt gjennom profetene. I Elias dager hadde Israel veket fra Gud. De holdt fast ved sine synder og forkastet Åndens advarsler gjennom Herrens budbærere. På den måten stengte de seg selv ute fra den forbindelseslinjen som Guds velsignelse kunne nå dem gjennom. Herren gikk forbi de israelittiske hjemmene. Han fant et tilfluktssted for sin tjener i et hedensk land, hos en kvinne som ikke hørte til det utvalgte folket. Men denne kvinnen ble foretrukket fordi hun fulgte det lyset hun hadde fått. Hennes hjerte var åpent for det større lys som Gud sendte gjennom sin profet.

Det var av samme grunn de spedalske i Israel ble forbigått i Elisjas dager. Men Na'aman, en hedensk embetsmann, hadde vært tro i sin overbevisning om hva som var rett, og hadde følt sin store trang til hjelp. Han var i en slik tilstand at han kunne ta imot det Gud ville gi ham. Ikke bare ble han renset for sin spedalskhet, men ble også velsignet med kunnskap om den sanne Gud.

Vår stilling overfor Gud avhenger ikke av hvor mye lys vi har fått, men av måten vi bruker det på. Selv hedninger som velger det rette så langt de ser det, er i en gunstigere situasjon enn de som har fått stort lys og som bekjenner seg til å tjene Gud, men ringeakter lyset og lever i strid med sin bekjennelse.

Det Jesus sa til sine tilhørere i synagogen, rammet deres egenrettferdighet ved selve roten og gjorde det klart for dem at de hadde forlatt Gud og forspilt retten til å være hans folk. Hvert ord stakk dem som en kniv da deres virkelige tilstand ble fremholdt for dem. Nå foraktet de den troen som Jesus først hadde inspirert dem med. De ville ikke innrømme at han som var kommet fra fattigdom og ringe kår, var noe annet enn et vanlig menneske. Deres vantro førte til ondskap. Satan hadde dem i sin makt, og i forbitrelse overhøvlet de Jesus. De hadde vendt seg bort fra ham som var kommet for å helbrede og gjenopprette. Nå gav de til kjenne at de hadde den store ødeleggerens egenskaper.

Forkastet av sine bysbarn

Da Jesus nevnte de velsignelser som var gitt til hedningene, ble den sterke nasjonale stolthet hos hans tilhørere vakt til live, og det han sa, druknet i et virvar av stemmer. Disse menneskene hadde rost seg av å holde loven. Men nå, da deres fordom ble krenket, var de klar til å begå mord. Forsamlingen brøt opp. De grep fatt i Jesus og førte ham ut av synagogen og ut av byen. Alle syntes å være ivrige etter å få ryddet ham av veien. De drev ham foran seg ut til kanten av et stupbratt fjell for å

170

skyve ham utfor. Rop og forbannelser fylte luften. Noen kastet stein etter ham da han plutselig ble borte for dem. De himmelske sendebud som hadde vært ved siden av ham i synagogen, var hos ham midt i den rasende folkemengden. De omringet ham og skjulte ham for hans fiender og førte ham til et sikkert sted.

Slik var det at engler beskyttet, Lot og førte ham trygt ut av Sodoma. Slik beskyttet de Elisja i den lille fjellbyen. Da høydedragene omkring var fulle av den arameiske kongens hester og vogner og en stor mengde av hans væpnede menn, så Elisja at fjellskråningene omkring var fulle av Herrens hærskarer - hester og ildvogner som omringet Herrens tjener.

Slik har engler gjennom alle tider vært nær Kristi trofaste etterfølgere. Ondskapens veldige hær fylker seg mot alle som ønsker å vinne seier. Men Kristus vil at vi skal vende oppmerksomheten mot de usynlige ting, til de himmelske hærskarer som slår leir omkring alle som elsker Gud, for å utfri dem. Så lenge vi er her, vil vi aldri få vite hvilke synlige og usynlige farer vi er blitt bevart fra ved englenes mellomkomst. Først i evighetens lys får vi se hvordan Gud har ledet alt til det beste. Da skal vi få kjennskap til hvordan hele den himmelske familie interesserte seg for familien her nede, at utsendinger fra Guds trone fulgte oss skritt for skritt fra dag til dag.

Da Jesus i synagogen leste fra profeten, stanset han like foran det siste som stod om Messias' gjerning. Etter å ha lest ordene: « ... og rope ut et nådens år fra Herren», unnlot han å lese «en dag med gjengjeld og straff fra vår Gud». Dette var like sant som den første del av profetien, selv om Jesus ikke nevnte det. Men dette utsagnet var noe som hans tilhørere frydet seg over, og som de lengtet etter skulle oppfylles. De forkynte straffedommer over hedningene, men forstod ikke at deres egen skyld var enda større enn andres. De hadde selv det største behov for den barmhjertighet de var parat til å nekte andre. Denne dagen i synagogen da Jesus stod iblant dem, var deres anledning til å ta imot kallet fra himmelen. Han som «gjerne vil vise miskunn»,2 ville med glede ha frelst dem fra den ødeleggelsen som deres egne synder kalte ned over dem.

Jesus kunne ikke oppgi dem uten å gi dem enda et kall til omvendelse. Mot slutten av sin virksomhet i Galilea besøkte han igjen barndomsbyen. Etter at han var blitt forkastet der, hadde ryktene om hans forkynnelse og mirakler nådd ut over hele landet. Ingen kunne nå nekte for at han eide mer enn menneskelig makt. Folket i Nasaret visste at «han gikk omkring overalt og gjorde godt og helbredet alle som var underkuet av djevelen».3 Rundt dem var det hele landsbyer hvor det ikke hørtes et eneste lidelsens sukk i noe hjem, for han hadde vært der og helbredet alle de syke. Den barmhjertighet som kom til syne i hver handling i hans liv, vitnet om at han var salvet av Gud.

Da folk i Nasaret på ny lyttet til hans budskap, ble de igjen påvirket av Guds Ånd. Men heller ikke denne gangen ville de erkjenne at denne

171

mannen som hadde vokst opp blant dem, var noe annet eller noe større enn de selv var. Fremdeles var de naget av det bitre minnet om at samtidig som han hadde hevdet at han var den som var lovt, hadde han i virkeligheten nektet dem en plass i Guds Israel, for han hadde vist dem at de var mindre verdige til Guds gunst enn hedninger. Selv om de spurte: «Hvor har han denne visdommen fra, og hvordan kan han gjøre slike mektige gjerninger?»4 ville de ikke ta imot ham som Kristus, den som Gud hadde sendt. På grunn av deres vantro kunne han ikke gjøre mange undere blant dem. Bare noen få var mottagelige for hans velsignelse. Motvillig drog han bort, og vendte aldri mer tilbake.

Etter at vantroen først hadde fått plass, fortsatte den å beherske menneskene i Nasaret. På samme måten behersket den Det høye råd og hele nasjonen. Denne første avvisning av Den Hellige Ånds kraft som ble åpenbart, var begynnelsen til slutten for prestene og folket. For å bevise at deres første motstand var riktig, fortsatte de siden med sin smålige kritikk av det Jesus sa. Deres forkastelse av Ånden nådde sitt høydepunkt på Golgata, ved ødeleggelsen av byen deres, og ved at folket ble spredt for alle vinder.

Kristus lengtet etter å åpne sannhetens dyrebare skatter for Israel. Men deres åndelige blindhet var så stor at det ikke var mulig å få dem til å forstå de sannheter som hadde med hans rike å gjøre. De holdt fast ved sitt trossystem og sine unyttige seremonier mens sannheten fra himmelen ventet på at de skulle ta imot den. De brukte pengene på det som var verdiløst, mens livets brød var innenfor rekkevidde. Hvorfor søkte de ikke flittig i Guds ord for å få vite om de tok feil? Det gamle testamente påviste enhver detalj i Kristi tjenestegjerning. Gang på gang siterte han fra profetene og kunngjorde: «I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på.»

Hvis de oppriktig hadde gransket Den hellige skrift og prøvd sine teorier med Guds ord, ville det ikke ha vært nødvendig for Jesus å gråte over deres ubotferdighet. Han hadde ikke behøvd å uttale: «Huset deres blir forlatt.»5 De kunne hatt kjennskap til bevisene for at han var Messias, og den ulykken som la deres stolte by i ruiner, kunne vært avverget. Men jødene var blitt sneversynte på grunn av sin meningsløse religiøse fanatisme. Kristi undervisning åpenbarte deres karaktermangler og krevde omvendelse. Hvis de tok imot hans undervisning, måtte de forandre sine skikker og sedvaner og gi slipp på sine kjæreste forhåpninger. For å vinne ære hos Gud måtte de gi avkall på menneskers ære. Hvis de rettet seg etter denne nye rabbiner, måtte de handle på tvers av samtidens store tenkere og lærere.

Sannheten var upopulær på Kristi tid. Den er også upopulær i våre dager. Den har vært upopulær helt siden Satan første gang fikk menneskene til å nære uvilje mot den ved å fremholde fabler som førte til selvopphøyelse. Møter vi ikke også i dag teorier og læresetninger som ikke har noe grunnlag i Guds ord? Menneskene klynger seg like fast til dem som jødene gjorde til sine tradisjoner.

172

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned