Matteus som var rik, og Andreas og Peter som var fattige, ble satt på den samme prøven, og de måtte ofre like mye. Da alt gikk godt og garnene var fulle av fisk, og da den gamle tilværelsen virket mest forlokkende, bad Jesus dem om å forlate alt for evangeliets skyld. Slik blir hvert eneste menneske prøvd for å vise hvilket ønske som er sterkest materielle goder eller fellesskap med Kristus.

Prinsippfasthet stiller alltid krav. Ingen kan ha fremgang i tjenesten for Gud uten at hele hjertet er med i gjerningen, og alt blir regnet som tap sammenlignet med det å kjenne Kristus.2 Ingen som holder noe tilbake, kan være en Kristi disippel, og langt mindre kan han være hans medarbeider. Når mennesker verdsetter frelsens storhet, vil den selvoppofrelse som viste seg i Kristi liv, også komme til syne hos dem. Hvor som helst han går foran, vil de med glede følge etter.

I gjestebud hos tolleren

Kallet til Matteus om å bli en av Jesu disipler, vakte stor harme. At en lærer i religion valgte en toller som en av sine nære medarbeidere, var en krenkelse av religiøse, sosiale og nasjonale skikker. Ved å appellere til folkets fordommer håpet fariseerne å vende stemningen mot Jesus.

Interessen ble vakt hos mange av tollerne, og de ble dradd til den guddommelige læreren. I sin glede over å være kalt til disippel lengtet Matteus etter å føre sine tidligere kolleger til Jesus. Derfor stelte han i stand til gjestebud i sitt eget hus og innbød slektninger og venner. Blant dem var det ikke bare tollere, men mange andre med et heller tvilsomt rykte og som ble fordømt av sine mer nøyeregnende naboer.

Festen ble holdt til ære for Jesus, og han nølte ikke med å ta imot oppmerksomheten. Han visste godt at dette ville støte fariseernes parti, og at det også ville bringe ham i vanry i folkets øyne. Men ingen taktiske beregninger kunne påvirke hans handlemåte. Ytre anseelse hadde ingen betydning. Det som betydde noe for ham, var mennesker som tørstet etter livets vann.

Jesus satt som hedersgjest ved tollerens bord. Ved sin sympati og selskapelige vennlighet viste han at han anerkjente det menneskeverd som finnes hos hvert menneske. Mennesker lengtet også etter å bli verdige hans tillit. Hans tale var en velsignet, livgivende kraft for dem. Nye ønsker ble vakt, og muligheten for et nytt liv åpnet seg for disse som var utstøtt av samfunnet.

Ved slike sammenkomster var det mange som ble påvirket av Jesu undervisning, men som ikke anerkjente ham før etter hans himmelfart. Da Den Hellige Ånd ble gitt på pinsedagen, og tre tusen vendte om på en dag, var det mange blant dem som første gang hadde hørt sannheten ved tollerens bord, og noen av dem ble budbærere for evangeliet. For Matteus selv ble Jesu eksempel ved gjestebudet en stadig lærdom. Den foraktede 

198

tolleren ble en av de mest hengitte evangelister, og i sin gjerning fulgte han nøye i Mesterens spor.

«Venn med tollere og syndere»

Da rabbinerne hørte at Jesus hadde vært til stede ved gjestebudet hos Matteus, grep de straks anledningen til å anklage ham. Men de valgte å aksjonere gjennom disiplene. Ved å vekke deres fordom håpet de å skille dem fra deres mester. Taktikken gikk ut på å sette Jesus og disiplene opp mot hverandre, og prøve å ramme de mest sårbare punkter. Det er på denne måten Satan har virket helt siden den gangen da fiendskapet oppstod i himmelen. Alle som prøver å vekke splid og uoverensstemmelse, er påvirket av ham.

«Hvorfor spiser Mesteren deres sammen med tollere og syndere?» spurte de misunnelige rabbinerne. Jesus ventet ikke på at disiplene skulle svare på anklagen, men svarte selv: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere.» Fariseerne påstod at de var åndelig friske og derfor ikke behøvde noen lege. Derimot mente de at tollere og hedninger holdt på å gå til grunne av sjelens sykdom. Var det ikke da hans plikt som lege å gå til nettopp de menneskene som trengte hans hjelp?

Selv om fariseerne hadde så høye tanker om seg selv, var de i virkeligheten verre stilt enn dem de foraktet. Tollerne var ikke så religiøst forblindet og heller ikke så selvgode. Derfor var de mer mottagelige for sannhetens innflytelse. Jesus sa til rabbinerne: «Gå og lær hva dette betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer.» Ved dette påviste han at mens de gav seg ut for å forklare Guds ord, var de helt uvitende om dets egentlige innhold.

Fariseerne ble brakt til taushet for en tid, men de ble bare mer ubøyelige i sitt fiendskap mot Jesus. De oppsøkte så døperen Johannes' disipler og prøvde å sette dem opp mot Jesus. Disse fariseerne hadde ikke godtatt Johannes' misjon. Med forakt hadde de henvist til hans asketiske livsførsel, hans enkle vaner og primitive klesdrakt, og hadde erklært at han var en fanatiker. Fordi han fordømte deres hykleri, hadde de gått imot hans forkynnelse og hadde også prøvd å egge opp folket mot ham. Guds Ånd hadde virket på disse spotterne og overbevist dem om synd. Men de hadde forkastet Guds råd og hadde erklært at Johannes var besatt av en demon.

Da så Jesus kom og blandet seg med folk og spiste og drakk ved deres bord, beskyldte de ham for å være en fråtser og vindranker. Nettopp de som kom med disse anklagene, var selv skyldige i det de anklaget Jesus for. Slik som Satan fremstiller Gud i et falskt lys og tilskriver ham sine egne egenskaper, ble Herrens budbærer fremstilt i et falskt lys av disse onde menneskene.

Fariseerne ville ikke innse at Jesus spiste sammen med tollere og

199

syndere for å kunne bringe himmelens lys til dem som var i mørke. De ville ikke erkjenne at hvert ord som den guddommelige læreren uttalte, var et livskraftig frø som ville spire og bære frukt til Guds ære. De hadde besluttet ikke å ta imot lyset. Selv om de hadde motarbeidet døperen Johannes' gjerning, var de nå ute for å innynde seg hos disiplene hans for å sikre seg deres samarbeid mot Jesus. De påstod at Jesus satte til side de gamle vedtektene, og de fremholdt Johannes' strenge fromhet som motsetning til Jesus som var i gjestebud sammen med tollere og syndere.

På denne tiden var Johannes' disipler i dyp sorg. Det var før de kom til Jesus med budskapet fra Johannes. Deres kjære lærer var i fengsel, og selv var de nedtrykt av sorg. Jesus gjorde ingenting for å få satt Johannes fri, men syntes heller å svekke tilliten til hans forkynnelse. Hvis Johannes var sendt av Gud, hvorfor fulgte da Jesus og disiplene hans en så vidt forskjellig kurs?

Om å faste

Disiplene til Johannes hadde ikke noen klar forståelse av Kristi gjerning. De tenkte at det kanskje kunne være noe sant i fariseernes anklager. Selv overholdt de mange av reglene som rabbinerne hadde foreskrevet, og håpet tilmed å bli rettferdiggjort ved lovgjerninger. Jødene praktiserte faste som en fortjenstfull handling, og de strengeste blant dem fastet to dager i uken. Fariseerne og også Johannes' disipler fastet da de kom til Jesus og sa: «Både vi og fariseerne faster, hvorfor faster da ikke dine disipler?»

Jesus svarte dem på en meget vennlig måte. Han forsøkte ikke å korrigere deres feilaktige oppfatning av fasten, men prøvde bare å rettlede dem når det gjaldt hans egen virksomhet. Det gjorde han ved å benytte det samme bilde som Johannes selv hadde gjort bruk av da han vitnet om Jesus. Johannes hadde sagt: «Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme. Denne glede er nå blitt min, helt og fullt.»3 Johannes' disipler kunne ikke unngå å minnes disse ordene av sin lærer, da Jesus sa: «Kan bryllupsgjestene faste mens brudgommen er hos dem?»

Himmelens fyrste var hos sitt folk. Verden hadde fått del i Guds største gave. La de fattige glede seg, for Kristus er kommet for å gjøre dem til arvinger av sitt rike! La de rike glede seg, for han vil lære dem hvordan de kan sikre seg evige rikdommer! De uvitende kan også glede seg, for han vil gjøre dem vise til frelse. Dere som er lærde, gled dere, for han vil åpenbare dypere hemmeligheter enn dere noen gang har fattet. Sannheter som har vært skjult fra verdens grunnvoll ble lagt, vil bli åpenbart for menneskene gjennom Kristi misjon.

Døperen Johannes hadde frydet seg over å få se Jesus. Hvilken anledning til jubel hadde så ikke disiplene som kunne være sammen med himmelens konge og snakke med ham! Dette var ikke tiden for dem til å sørge og faste. Med et åpent sinn måtte de ta imot hans herlighets lys,

200

så de kunne la lyset skinne for dem som satt i mørke og døds skygge.

Det var et strålende bilde Kristi ord hadde rullet opp. Men over det lå en tung skygge som bare han kunne se. Derfor sa han: «Men det skal komme dager da brudgommen blir tatt fra dem, og da skal de faste.» Når disiplene så sin Herre forrådet og korsfestet, ville de sørge og faste. I sine siste ord til dem på salen i Jerusalem sa han: «Om en liten stund ser dere meg ikke, og om en liten stund igjen skal dere se meg. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede.»4

Når han stod opp fra graven, ville deres sorg bli vendt til glede. Etter sin himmelfart ville han ikke være personlig til stede, men gjennom talsmannen ville han fremdeles være hos dem. Derfor skulle de ikke tilbringe tiden med å sørge. Nettopp dette var det Satan ville. Han ønsket at de skulle gi verden inntrykk av at de var blitt bedratt og skuffet. Men i tro skulle de se opp til helligdommen der oppe hvor Jesus utførte tjeneste for dem. De skulle åpne sitt sinn for hans stedfortreder, Den Hellige Ånd, og fryde seg i lyset av hans nærvær. Men det ville komme dager med fristelser og prøver da de ville komme i konflikt med denne verdens herrer og med lederne i mørkets rike. Når Jesus ikke personlig var hos dem, og talsmannen syntes å bli borte, da ville det passe bedre for dem å faste.

Fariseerne prøvde å opphøye seg selv ved sin strenge overholdelse av formaliteter. Samtidig var deres sinn fylt av misunnelse og strid. Skriften sier: «Når dere faster, blir det strid og trette, og i ondskap slår dere med neven. Dere faster ikke slik i dag at bønnen kan høres i det høye. Er dette den faste jeg vil ha: en dag da mennesket plager seg selv, henger med hodet som sivet, kler seg i botsdrakt og ligger i aske? Kaller du dette for faste, er det en dag etter Herrens vilje?»5

Den sanne faste er ikke bare en formsak. Guds ord beskriver den faste som Gud vil ha - «at du løslater dem som med urett er lenket, sprenger båndene i åket og setter de undertrykte fri, ja, bryter hvert åk i stykker», og at «du deler ditt brød med den som sulter, og metter den som lider nød».6 Her fremholdes nettopp ånden og karakteren i Kristi gjerning. Hele hans liv bestod i at han ofret seg selv for å kunne frelse verden. Enten han fastet i fristelsens ødemark eller han spiste sammen med tollerne ved gjestebudet hos Matteus, så gav han sitt liv for å frelse de fortapte. Det er ikke i ørkesløs sørging, ved å underkue kroppen eller ved mange offer at sann gudsfrykt kommer for dagen, men ved at vi overgir oss selv til villig tjeneste for Gud og mennesker.

«Ny vin i nye skinnsekker»

I sitt videre svar til Johannes’ disipler fortalte Jesus en lignelse og sa: «Ingen river et stykke av et nytt klesplagg for å lappe et gammelt. For da rives jo det nye klesplagget i stykker, og lappen fra det nye passer ikke på det gamle.» Overleveringer og overtro måtte ikke blandes inn i

201

døperen Johannes' budskap. Et forsøk på å blande fariseernes falske utsagn med den gudsfrykt Johannes hadde, ville bare utvide kløften mellom dem.

Heller ikke kunne prinsippene i Kristi undervisning forenes med fariseernes formvesen. Kristus skulle ikke fylle igjen den kløften som var skapt ved Johannes' undervisning. I stedet ville han gjøre skillet mellom det gamle og det nye enda tydeligere. Jesus klargjorde dette da han sa: «Ingen fyller ny vin i gamle skinnsekker. For da vil den nye vinen sprenge sekkene, vinen renner ut, og sekkene blir ødelagt.»

Skinnsekkene som ble brukt til å oppbevare den nye vinen i, ble etter hvert tørre og skjøre og kunne ikke lenger brukes. Med dette velkjente bildet illustrerte Jesus de jødiske ledernes tilstand. Prester, skriftlærde og rådsherrer var bundet i rutinemessige tradisjoner og seremonier. Hjertene deres var skrumpet inn slik som de inntørkede skinnsekkene han hadde sammenlignet dem med. Så lenge de var tilfreds med en lovmessig religion, var det umulig for dem å bli betrodd himmelens levende sannhet. De mente at deres egen rettferdighet var fullt ut tilstrekkelig, og de ønsket ikke at noe nytt skulle føres inn i deres religion. De mente at Guds velvilje med mennesker bare gjaldt dem selv, og at de fortjente den på grunn av sine gode gjerninger.

Den tro som er virksom ved kjærlighet og renser sjelen, hadde ingenting til felles med fariseernes religion som bestod av seremonier og menneskebud. Å prøve å forene Jesu lære med den etablerte religion ville være fåfengt. Guds levende sannhet ville i likhet med vin som gjæret, sprenge de fariseiske tradisjoners gamle og revneferdige skinnsekker.

Fariseerne mente om seg selv at de var altfor kloke til å trenge undervisning, altfor rettferdige til å trenge frelse, og altfor høyt æret til å behøve den ære som kommer fra Kristus. Jesus vendte seg bort fra dem for å finne andre som ville ta imot himmelens budskap - de ulærde fiskerne, tolleren på markedsplassen, kvinnen fra Samaria og vanlige mennesker som lyttet til ham med glede. Der fant han nye skinnsekker til den nye vinen. De som kan brukes i evangeliets gjerning, er de som med glede tar imot det lyset Gud sender dem. De er hans medarbeidere som han benytter for å formidle kunnskap om sannheten. Hans folk skal bli som nye skinnsekker som han vil fylle med den nye vinen.

Selv om Kristi lære ble sammenlignet med den nye vinen, var det ikke en ny lære, men en ny åpenbaring av det som var blitt fremholdt fra begynnelsen. Men for fariseerne hadde Guds sannhet mistet sin opprinnelige betydning og skjønnhet. For dem var Kristi lære ny på nesten hvert eneste punkt. Den ble ikke gjenkjent og ikke anerkjent.

Jesus pekte på hvilken makt falsk lære har. Den ødelegger evnen til å verdsette sannheten og ønsket om å eie den. Han sa: «Ingen som har drukket gammel vin, har lyst på ny; han vil si at den gamle er best.» All den sannhet som verden har fått gjennom patriarkene og profetene, strålte ut med ny skjønnhet i Kristi ord. Men de skriftlærde og fariseerne hadde ikke noe ønske om å få den kostbare nye vinen. Før de kvittet

202

seg med de gamle overleveringer, vaner og skikker, hadde de ingen plass i sinn eller hjerte for Kristi undervisning. De klamret seg til det døde formvesen og vendte seg bort fra den levende sannhet og Guds kraft.

Det var dette som ble til fordervelse for jødene, og det vil bli til fordervelse for mange mennesker i vår egen tid. Tusener begår den samme feil som fariseerne Kristus irettesatte ved gjestebudet hos Matteus. Heller enn å gi opp en eller annen kjepphest som de holder fast på, eller gi avkall på en eller annen mening som er blitt en avgud for dem, er det mange som avviser den sannheten som kommer fra lysenes Far. De stoler på seg selv og sin egen visdom og er ikke klar over sin åndelige armod. De gjør krav på å bli frelst på en eller annen måte ved at de selv kan utføre noe vesentlig. Når de skjønner at det ikke går an å veve selvet inn i frelsesverket, forkaster de den frelsen som er skaffet til veie.

En lovreligion kan aldri lede mennesker til Kristus, for den er uten kjærlighet og uten ham. Faste og bønn som er motivert ut fra selvrettferdighet, er avskyelig for Gud. De høytidelige gudstjenestene, de rutinemessige seremoniene, de ytre former for ydmykhet og de store offergaver forteller at den som gjør disse tingene, betrakter seg selv som rettferdig og verdig til himmelen. Men alt dette er bedrag. Vi kan aldri kjøpe oss frelse ved våre egne gjerninger.

Som det var på Kristi tid, er det også nå. «Fariseerne» kjenner ikke sin egen åndelige fattigdom. Til dem lyder budskapet: ««Jeg er rik,» sier du, «jeg har overflod og mangler ingen ting.» Men du vet ikke at nettopp du er elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Derfor gir jeg deg det råd at du kjøper gull av meg, lutret i ild, så du kan bli rik, og hvite klær som du kan kle deg med og skjule din nakne skam.»7

Tro og kjærlighet er gullet som er renset i ild. Men hos mange er gullet blitt matt, og den rike skatten er gått tapt. For dem er Kristi rettferdighet som en ubrukt kledning eller en urørt kilde. Til dem sies det: «Men dette har jeg imot deg, at du har forlatt din første kjærlighet. Tenk på hvor du stod før du falt. Vend om og gjør igjen dine første gjerninger! Ellers kommer jeg over deg og tar lysestaken din bort - hvis du ikke vender om.»8

«Nei, offer for Gud er en knust ånd. Et hjerte som er brutt og knust, ringeakter du ikke, Gud.»9 En person må bli tømt for selvet før han i videste forstand kan tro på Jesus. Når selvet er satt ut av betraktning, kan Herren gjøre et menneske til en ny skapning. Nye skinnsekker kan gi plass for den nye vinen. Kristi kjærlighet vil gi den troende nytt liv. Hans karakter vil komme til syne hos den som ser opp til ham som er troens opphavsmann og fullender.

Matt 9,9-17; Mark 2,14-22; Luk 5,27-39

Kapittel 29:

Sabbaten - et minne og et tegn

Sabbaten ble helliget ved skapelsen. Den ble til for menneskene den gang da «alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd». Freden hvilte over verden, for jorden var i harmoni med himmelen. «Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» l Og han hvilte i gleden over sitt fullførte verk.

Til minne om skapelsen

«Gud velsignet den sjuende dagen» fordi han hvilte på den, og han «lyste den hellig». Han satte den til side til hellig bruk og gav den til Adam som en dag til hvile. Den var et minne om skapergjerningen og var derfor et tegn på Guds makt og kjærlighet. Bibelen sier: «Han har skapt et minne om sine under.» «For hans usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, har menneskene helt fra skapelsen av kunnet se og erkjenne av hans gjerninger.»2

Alle ting ble skapt av Guds Sønn. «I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud. … Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.»3 Og siden sabbaten er et minne om skapergjerningen, er den et tegn på Kristi kjærlighet og makt.

Sabbaten leder tankene våre til naturen og bringer oss i samfunn med Skaperen. I fuglenes sang, i skogens sus og i bølgenes musikk kan vi ennå høre stemmen til ham som snakket med Adam i Eden i den svale kveldsbrisen. Når vi ser hans makt i naturen, finner vi trøst. Ordet som skapte alle ting, er det som også taler liv til sjelen. «For Gud, som sa: «Det bli lys i mørket,» han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet, som stråler i Kristi ansikt, skal lyse fram.»4

Det var denne tanken som lå til grunn for sangen: «Med ditt verk har du gledet meg, Herre; jeg jubler over det du har gjort. Hvor store dine gjerninger er, hvor dype dine tanker, Herre!»5

Den Hellige Ånd sier gjennom profeten Jesaja: «Hvem vil dere da ligne Gud med, hva kan dere nevne som har likhet med ham? ... Vet dere

204

ikke, har dere ikke hørt det? Er det ikke kunngjort dere fra først av? Har dere ikke forstått det fra jordens grunnvoll ble lagt: Herren troner over jordens krets, og de som bor der, er som gresshopper. Han brer himmelen ut som et slør og spenner den ut som et telt til å bo i .... «Hvem vil dere ligne meg med, hvem er jeg lik?» sier Den Hellige. Løft øynene mot det høye og se: Hvem var det som skapte disse? Han som mønstrer deres hær og føre dem ut og nevner alle ved navn. Hans kraft er så stor og hans styrke så veldig at ikke en av dem savnes. Jakob, hvorfor taler du slik? Israel, hvorfor sier du: «Min livsvei er skjult for Herren, min Gud bryr seg ikke om min rett?» Vet du det ikke, har du ikke hørt det? Herren er den evige Gud som skapte den vide jord. Han blir ikke trett eller utmattet. ... Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke.» «Vær ikke redd, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg, ja, holder deg oppe med min frelserhånd.» «Vend deg til meg og bli frelst, hele du vide jord! For jeg er Gud, og ingen annen.»6

Dette er det budskapet som er skrevet i naturen, og som sabbaten skal minne oss om. Da Herren bød Israel å helligholde hans sabbater, sa han: «De skal være et tegn på pakten mellom meg og dere, så dere kan vite at jeg er Herren deres Gud.» 7

Hviledagsbudet i Dekalogen

Sabbaten var innbefattet i den loven som ble gitt på Sinai. Men det var ikke den gangen at den først ble kunngjort som en dag til hvile. Israels folk hadde kjennskap til den før de kom til Sinai. Under vandringen dit ble sabbaten holdt hellig. Da noen vanhelliget den, irettesatte Herren dem og sa: «Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og lover?»8

Sabbaten var ikke bare for Israel, men for hele verden. Den var blitt kunngjort for mennesket i Eden. I likhet med de andre forskrifter i tibudsloven har den evig gyldighet. Om denne loven, som det fjerde bud (hviledagsbudet) er en del av, erklærer Kristus: «Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå.» Så lenge himmelen og jorden består, vil sabbaten fortsatt være et tegn på Skaperens makt. Og når Eden igjen blomstrer på jorden, vil Guds hellige hviledag bli holdt i ære av alle under solen. «På sabbatsdagen fra uke til uke» vil de som bor på den herliggjorte nye jord, «komme, bøye seg og tilbe for mitt åsyn, lyder ordet fra Herren».9

Ingen annen forordning som ble betrodd jødene, tjente i så stor grad til å særprege dem blant de folkeslagene som bodde omkring dem, som tilfellet var med sabbaten. Guds plan var at helligholdelsen av denne dagen skulle utpeke dem som sanne tilbedere. Den skulle være et tegn på at de hadde skilt seg fra avgudsdyrkelsen, og at de var forbundet med den sanne Gud. Men for å kunne holde sabbaten hellig, måtte menneskene selv være hellige. Ved tro måtte de få del i Kristi rettferdighet. Da befalingen ble gitt til Israel: «Kom hviledagen i hu, så du holder den

205

hellig!» sa Herren også til dem: «Hellige mennesker skal dere være for meg.»10 Bare på den måten kunne sabbaten utmerke israelittene som tilbedere av den sanne Gud.

Jesus og det fjerde bud

Da jødene vendte seg bort fra Gud og ikke lenger tilegnet seg Kristi rettferdighet ved tro, mistet sabbaten sin betydning for dem. Satan prøvde å opphøye seg selv og dra menneskene bort fra Kristus. Han arbeidet for å forvrenge sabbaten fordi den er tegnet på Kristi makt. Jødefolkets ledere utførte Satans vilje ved å omgi Guds hviledag med byrdefulle krav.

På Kristi tid var sabbaten blitt så forvansket at den snarere gjenspeilte selviske og egenmektige menneskers karakter enn den kjærlige Guds natur. Rabbinerne fremstilte i virkeligheten Gud som en som gav lover som det var umulig for mennesker å holde. De fikk folk til å betrakte Gud som en tyrann, og til å tenke at det å holde sabbaten slik som han ønsket det, gjorde menneskene hardhjertet og grusomme. Kristus ville fjerne disse misoppfatninger. Selv om rabbinerne voktet på ham med et nådeløst fiendskap, lot han det ikke engang se ut som om han rettet seg etter deres krav, men fortsatte som før å helligholde sabbaten i samsvar med Guds lov.

Da Jesus og disiplene en sabbatsdag vendte tilbake fra det stedet hvor de hadde vært for å tilbe Gud, gikk de gjennom en åker med modent korn. Jesus hadde fortsatt sitt arbeid til det ble nokså sent, og da de gikk gjennom åkeren, begynte disiplene å plukke aks og spise kjernene etter at de hadde gnidd dem ut mellom hendene. På en hvilken som helst annen dag ville dette ikke ha vakt noen oppmerksomhet, for enhver som gikk gjennom en kornåker, en frukthage eller en vingård, kunne fritt plukke og spise det han ville. 11 Men å gjøre dette på en sabbat ble betraktet som en vanhellig handling. Ikke bare var det å plukke aks en form for innhøstning, men å gni kornet i hendene var en måte å treske det på. Rabbinerne mente at det her var tale om en dobbelt overtredelse.

Spionene klaget øyeblikkelig til Jesus og sa: «Se der! Disiplene dine gjør noe som ikke er tillatt å gjøre på sabbaten!»12

Da Jesus ved Betesda ble beskyldt for å overtre sabbaten, forsvarte han seg ved å hevde sitt sønneforhold til Gud, og erklære at han arbeidet i overensstemmelse med sin Far. Nå som disiplene blir angrepet, minner han sine anklagere om tilfeller i Det gamle testamente der handlinger ble utført på sabbaten av mennesker som var i Guds tjeneste.

De jødiske lov lærere var stolte av sitt kjennskap til de hellige skrifter. I Jesu svar lå det en underforstått irettesettelse for deres uvitenhet om disse. Han sa: «Har dere ikke lest hva David gjorde, da både han og de som var med ham, ble sultne? Han gikk inn i Guds hus og spiste skuebrødene som verken han eller folkene hans hadde lov til å spise, men bare prestene.» Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for menneskets skyld,

206

ikke mennesket for sabbatens skyld.» «Eller har dere ikke lest i loven at prestene hver sabbat krenker sabbaten i templet, og likevel er uten skyld? Og det sier jeg dere: Her er det som er større enn templet.» «For Menneskesønnen er herre over sabbaten.» 13

Hvis det var rett av David å stille sulten ved å spise av det brødet som var beregnet til hellig bruk, var det også rett av disiplene å stille sulten ved å plukke korn på sabbatsdagen. Og videre: Prestene utførte mer arbeid i templet på sabbaten enn på de andre dagene. Å utføre det samme arbeid i verdslig sammenheng ville ha vært synd. Men prestenes gjerning var en tjeneste for Gud. De utførte seremonier som viste hen til Kristi gjenløsende kraft, og det de gjorde, var i samsvar med sabbatens hensikt. Men nå var Kristus selv kommet. Når disiplene gjorde Kristi gjerning, utførte de en tjeneste for Gud. Det som var nødvendig for å fullføre denne gjerningen, var det riktig å gjøre på sabbatsdagen.

Kristus ville lære sine disipler og sine fiender at tjenesten for Gud er det viktigste av alt. Hensikten med Guds gjerning i denne verden er å gjenløse menneskene. Det som er nødvendig å gjøre på sabbaten for å fullføre denne gjerningen, er derfor i samsvar med sabbatsbudet. Jesus gjorde saken helt klar da han erklærte at han var «herre over sabbaten». Han var hevet over alle tvistigheter og over all lov. Denne evige dommeren frikjenner disiplene for skyld, idet han henviser nettopp til de lovregler de blir anklaget for å ha overtrådt.

Jesus lot det ikke bli med bare en irettesettelse av sine fiender. Han fremholdt at de i sin blindhet hadde misforstått selve sabbatens hensikt, og sa: «Hadde dere skjønt hva det ordet betyr: Det er barmhjertighet jeg vil ha, ikke offer, da hadde dere ikke dømt de uskyldige.»14 Deres mange hjerteløse formaliteter kunne ikke oppveie mangelen på rettskaffenhet og kjærlighet som alltid vil kjennetegne de sanne tilbedere.

På ny gjentok Jesus at ofringene i seg selv ikke hadde noen verdi. De var et middel, ikke et mål. Hensikten var å lede mennesker til Kristus, og på den måten bringe dem i harmoni med Gud. Det er kjærlighetens tjeneste Gud verdsetter. Når den mangler, er seremoniene i seg selv en fornærmelse mot ham. Slik er det også med sabbaten. Den var bestemt til å bringe menneskene i forbindelse med Gud. Men når sinnet ble oppslukt av byrdefulle ritualer, var formålet med sabbaten forpurret. En ytre helligholdelse alene var en hån mot Gud.

Om å gjøre godt på sabbatsdagen

Da Jesus en annen sabbat kom inn i en synagoge, så han der en mann som hadde en vissen hånd. Fariseerne holdt øye med ham for å se hva han ville gjøre. Jesus visste godt at dersom han helbredet på sabbaten, ville han bli betraktet som lovovertreder. Men han nølte ikke med å bryte ned den muren av hevdbundne bestemmelser som omgav sabbaten. Han bad den syke mannen komme frem. Så spurte han: «Hva er tillatt på sabbaten? Å gjøre godt eller å gjøre ondt, å berge liv eller å ta liv?»

208

Blant jødene hevdet man det prinsipp at å unnlate å gjøre godt når en hadde anledning til det, var å gjøre ondt. Å forsømme å redde liv var å slå i hjel. Slik møtte Jesus de skriftkloke på deres eget felt. Men de tidde. Da så han på alle omkring seg, harm og bedrøvet over deres harde hjerter. Han sa til mannen: «Rekk ut hånden!» Han gjorde det, og hånden ble frisk.»15

Da Jesus ble spurt om det var tillatt å helbrede på sabbaten, svarte han: «Om en av dere eide en eneste sau, og den falt ned i en grøft på sabbaten, ville han ikke da gripe tak i sauen og dra den opp? Hvor mye mer verd er ikke et menneske enn en sau! Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.»J6

Spionene våget ikke å svare Kristus mens folkemengden var til stede. De var redde for å vikle seg inn i vanskeligheter, for de visste at han hadde talt sannhet. De ville heller la et menneske lide enn å bryte sine vedtekter. Men de var villige til å redde et dyr på grunn av tapet eieren ville få hvis de ikke gjorde det. Slik ble det vist større omsorg for et umælende dyr enn for et menneske som er skapt i Guds bilde. Dette viser hvordan alle falske religioner virker. De stammer fra menneskets ønske om å opphøye seg over Gud. Men de ender med å sette mennesket lavere enn et dyr.

Enhver religion som kjemper imot Guds herredømme, fratar mennesket den herlighet det hadde ved skapelsen, og som det får tilbake i Kristus. Alle falske religioner lærer sine tilhengere å være likegyldige overfor menneskelige behov, lidelser og rettigheter. Evangeliet verdsetter menneskeheten høyt fordi den er kjøpt med Kristi blod. Det lærer at man skal vise aktelse og medfølelse for menneskers nød og ulykke. Herren sier: «Jeg gjør det slik at mennesker blir sjeldnere enn rent gull, og folk blir mer sjeldne enn gull fra Ofir.»17

Da Jesus snudde seg mot fariseerne og spurte om det på sabbaten var tillatt å gjøre godt eller gjøre ondt, redde liv eller slå i hjel, stilte han dem ansikt til ansikt med deres egne onde hensikter. De jaktet på hans liv med bittert hat, mens han reddet liv og brakte lykke til mange mennesker. Var det bedre å slå i hjel på sabbaten, som de hadde planer om å gjøre, enn å helbrede de syke, slik som han hadde gjort? Var det riktigere å gå med drapstanker på Guds hellige dag enn å ha kjærlighet til alle mennesker, som kommer til uttrykk i barmhjertighetsgjerninger?

Ved å helbrede den visne hånden fordømte Jesus jødenes skikk og lot det fjerde bud bli stående slik som Gud hadde gitt det. Han slo fast: «Så er det da tillatt å gjøre godt på sabbaten.» Ved å avvise jødenes meningsløse restriksjoner hedret Jesus sabbaten, mens de som klaget på ham, vanæret Guds hellige dag.

Jesus stadfestet hviledagsbudet

De som mener at Kristus avskaffet loven, lærer at han brøt sabbatsbudet, og at han tillot disiplene å gjøre det samme. Slik inntar de i

209

virkeligheten det samme standpunkt som de spissfindige jødene. Ved å gjøre det motsier de Kristi eget utsagn: «Jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.» Hverken Jesus eller hans etterfølgere brøt sabbatsloven. Han var en levende representant for loven. Ikke på noen måte overtrådte han dens hellige bud. Han kunne se på en hel nasjon av øyenvitner som søkte etter en anledning til å dømme ham, og si uten å bli motsagt: «Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd?» 18 Jesus var ikke kommet for å sette til side det som patriarker og profeter hadde talt. Han hadde selv talt gjennom disse personene som var hans representanter. Alle sannheter i Guds ord kom fra ham. Men disse uvurderlige juveler var satt i falske innfatninger. Deres dyrebare lys var blitt brukt i villfarelsens tjeneste. Gud ville at de skulle tas ut av de falske innfatninger og settes inn igjen i sannhetens ramme. Dette kunne bare en guddommelig hånd utføre. Ved sin tilknytning til villfarelse var sannheten blitt en tjener for Guds og menneskenes fiende. Kristus var kommet for å sette den der hvor den ville forherlige Gud og bli til frelse for mennesker.

«Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld,» sa Jesus. Det som Gud har innstiftet, er til gagn for menneskeslekten. «Alt skjer for deres skyld.» «Enten det er Paulus, Apollos eller Kefas, verden, liv eller død, det som nå er eller det som kommer - alt er deres. Men dere hører Kristus til, og Kristus hører Gud til.» Tibudsloven, som sabbaten er en del av, ble gitt av Gud som en velsignelse til hans folk. Moses sa: «Herren bød oss å holde alle disse forskriftene og frykte Herren vår Gud, så det kunne gå oss vel alle dager, og han kunne la oss leve.» Og gjennom salmisten kom dette budskapet til Israel: «Tjen Herren med glede, kom fram for ham med fryd! Kjenn at Herren er Gud! Han har skapt oss, ikke vi selv, til sitt folk og til den hjord han vokter. Gå gjennom hans porter med takkesang, inn i hans tempelgårder med lovsang.» Og om «alle som holder sabbaten og ikke vanhelliger den», uttaler Herren: «Dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be.» 19

«Menneskesønnen er herre over sabbaten.» Disse ordene er fulle av lærdom og trøst. Fordi sabbaten ble til for menneskets skyld, er den Herrens dag. Den tilhører Kristus. «Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til.» Siden han har skapt alle ting, har han også skapt sabbaten. Han satte den til side som et minnesmerke om skaperverket. Den peker til ham som er både skaper og helliggjører. Den sier at han som skapte alle ting i himmelen og på jorden, og som holder alle ting sammen, er menighetens hode, og at det er ved hans makt vi er blitt forsont med Gud. For da han talte om Israel, sa han: «Jeg gav dem også mine hviledager; de skulle være tegn på pakten mellom meg og dem. Slik skulle de vite at jeg er Herren som helliger dem.»20 Sabbaten er et tegn på Kristi makt til å gjøre oss hellige, og den er gitt til alle som Kristus helliggjør. Som et tegn på hans helliggjørende makt er sabbaten gitt til alle som gjennom Kristus blir en del av Guds Israel.

Herren sier: «Hvis du holder foten tilbake på sabbatsdagen, så du ikke

210

driver med ditt yrke på min hellige dag, men kaller sabbaten en lyst og en glede og Herrens helg en ærverdig dag, ... da skal du ha din glede i Herren.» For alle som tar imot sabbaten som et tegn på Kristi makt til å skape og gjenløse, vil den være en fryd. Når de ser Kristus i den, vil de fryde seg i ham. Sabbaten viser dem til Guds skaperverk som et vitnesbyrd om hans mektige kraft til å frelse. Samtidig som den minner oss om den fred som gikk tapt i Eden, forteller den om freden som gjenopprettes ved Kristus. Og alt det skapte i naturen gjentar hans innbydelse: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»21

Kapittel 30:

De tolv utvalgte

Så gikk han opp i fjellet. «Han kalte til seg dem han ville, og de kom til ham. Han innsatte tolv som skulle være med ham, og som han ville sende ut. De skulle forkynne ... »

Det var under de skyggefulle trærne langs skråningen like ved Gennesaretsjøen at de tolv ble kalt til å være apostler, og at bergprekenen ble holdt. Jesus trivdes ute på markene og mellom høydedragene. Han foretrakk å undervise under åpen himmel heller enn i templet eller i synagogene. Ingen synagoge kunne ha rommet de skarer av mennesker som fulgte ham. Men det var ikke den eneste årsaken til at han valgte å undervise ute på markene og i skogholtene. Jesus nøt å være ute i naturen. For ham var hvert stille tilfluktssted et hellig tempel.

Gud taler gjennom naturen

Det var under trærne i Edens hage at de første menneskene valgte å ha sin helligdom. Der samtalte Kristus med menneskeslektens stamfar. Da våre første foreldre ble vist bort fra Paradiset, tilbad de fremdeles Gud på marken eller i skogholtene. Der kom Kristus til dem med nådens evangelium. Det var Kristus som samtalte med Abraham under eiketrærne i Mamre, med Isak da han gikk ut på marken for å be ved kveldstid, med Jakob på fjellskråningen ved Betel, med Moses blant fjellene i Midjan og med David som gjette saueflokkene. Det var på Kristi bud at hebreerne i femten århundrer forlot hjemmene sine en uke hvert år for å bo i løv hytter laget av kvister av «edle trær, palmeblad, grener av løvtrær og popler som vokser ved bekkene».1

Når Jesus underviste disiplene, valgte han å trekke seg tilbake fra bylivets larm og forvirring til stillheten ute på markene og høydene. Der var forholdene mer i samsvar med den selvfornektelse som han ville lære dem. Når han forkynte, samlet han gjerne folket omkring seg under den blå himmelen, på en gresskledd skråning eller på strandbredden. Her hvor han var omgitt av det han selv hadde skapt, kunne han vende sine tilhøreres tanker bort fra alt som var uekte og kunstig, til det som var ekte og naturlig. Veksten og utviklingen i naturen åpenbarte prinsippene i hans rike.

Når menneskene vendte blikket mot fjellene og betraktet Guds 

212

underfulle gjerninger, kunne de tilegne seg dyrebare sannheter av guddommelig opphav. Hva de så i naturen, ville minne dem om det Kristus hadde fortalt. Slik vil det være for alle som går ut i naturen med Kristus i sine tanker. De vil føle seg omgitt av en hellig innflytelse. Det de ser og opplever, minner dem om Jesu lignelser og gjentar hans undervisning. Ved samfunnet med Gud ute i naturen blir sinnet løftet opp, og hjertet finner hvile.

Nå var tiden kommet til å ta det første skritt til dannelsen av menigheten som etter Kristi bortgang skulle representere ham på jorden. Ingen praktfull helligdom stod til deres rådighet. Men han førte disiplene til det stedet han var så glad i. De hellige minnene fra den dagen ble for alltid knyttet til skjønnheten fra fjellene, dalene og sjøen.

Ulike i sinn og natur

Jesus hadde kalt disiplene for å kunne sende dem ut som sine vitner. De skulle fortelle verden hva de hadde sett og hørt av ham. Deres gjerning var den viktigste som mennesker noen gang var blitt kalt til. Bare Kristi gjerning var større enn deres. De skulle være Guds medarbeidere til frelse for verden. Likesom de tolv patriarkene i Det gamle testamente stod som representanter for Israel, skulle de tolv apostlene stå som representanter for den evangeliske menighet.

Jesus kjente karakteren hos dem han hadde utvalgt. Alle deres svakheter og villfarelser var åpenbare for ham. Han kjente til de farer de skulle møte, og det ansvaret de skulle bære, og hans hjerte brant for dem. Alene på en åsrygg i nærheten av Gennesaretsjøen var han hele natten i bønn for dem, mens de sov ved foten av fjellet. Ved daggry kalte han dem til seg, for han hadde noe viktig å fortelle dem.

Disse disiplene hadde en tid vært sammen med Jesus i aktiv virksomhet. Johannes og Jakob, Andreas og Peter sammen med Filip, Natanael og Matteus var nærmere knyttet til ham enn de andre, og var også vitne til flere av hans mirakler. Peter, Jakob og Johannes stod ham aller nærmest. De var nesten alltid sammen med ham og var vitne til hans undergjerninger og hørte hans forkynnelse. Johannes trengte seg enda nærmere inn til Jesus i et så fortrolig forhold at han fremheves som den disippelen Jesus elsket. Han elsket dem alle, men Johannes hadde det mest mottagelige sinn. Han var yngre enn de andre, og med barnlig tillit åpnet han sitt hjerte for Jesus. På den måten fikk Jesus en spesiell godhet for Johannes, og gjennom ham ble hans dypeste åndelige undervisning gitt til hans folk.

Filip står nevnt som den fremste i en av disippelgruppene. Han var den første disippel som Jesus gav den tydelige befalingen: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, Andreas' og Peters by. Han hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse om Jesus som Guds lam. Filip var en oppriktig sannhetssøker, men han var treg når det gjaldt å tro. Selv om han hadde sluttet seg til Jesus, viser måten han omtalte ham på overfor Natanael,

213

at han ikke var helt overbevist om Jesu guddommelighet. Selv om røsten fra himmelen hadde erklært at han var Guds Sønn, betraktet Filip ham bare som «Jesus fra Nasaret, Josefs sønn».2

Også da de fem tusen ble mettet, kom Filips mangel på tro til syne. Det var for å prøve ham at Jesus spurte: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?» Filips svar grenset til vantro. Han sa: «Brød for to hundre denarer er ikke nok til at hver av dem kan få et lite stykke.»3 Jesus ble lei seg. Til tross for at Filip hadde sett hans gjerninger og merket hans kraft, hadde han ikke tro.

Den gangen da grekerne spurte Filip ut om Jesus, benyttet han ikke anledningen til å føre dem til ham, men gikk og fortalte det til Andreas. Og i de siste timene før korsfestelsen var Filips ord egnet til å svekke troen. Da Tomas sa til Jesus: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen. Hvordan kan vi da vite veien?» svarte Jesus: «Jeg er veien, sannheten og livet. ... Hadde dere kjent meg, da hadde dere også kjent min Far.» Fra Filip kom denne vantroens ytring: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss.»4 Så treg og så svak i troen var denne disippelen som i tre år hadde vært sammen med Jesus.

Natanaels barnlige tillit var en gledelig motsetning til Filips vantro. Han var preget av dypt alvor, og hans tro holdt fast på de usynlige verdier. Likevel var Filip en disippel i Kristi skole, og den guddommelige læreren bar tålmodig over med hans vantro og treghet. Da Den Hellige Ånd ble utgytt over disiplene, ble Filip en lærer etter Guds sinn. Han visste hva han snakket om, og han underviste med en forvissning som overbeviste tilhørerne.

Judas Iskariot

Mens Jesus var i ferd med å forberede disiplene til å bli innviet til gjerningen, kom det en som ikke var kalt, og trengte seg inn blant dem. Det var Judas Iskariot som gav seg ut for å være en Kristi etterfølger. Han kom frem og bad om å få en plass i den indre kretsen av disippelflokken. Med stort alvor og tilsynelatende oppriktighet sa han: «Mester, jeg vil følge deg hvor du så går.» Jesus avviste ham ikke, men bød ham heller ikke velkommen. Han bare sa med sorg i stemmen: «Revene har hi, og himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile sitt hode på.»5 Judas trodde at Jesus var Messias. Ved å slutte seg til disiplene håpet han på en fremtredende posisjon i det nye riket. Det var for å ta fra ham dette håpet at Jesus fortalte om sin fattigdom.

Disiplene var ivrige etter at Judas skulle bli med i kretsen. Han bar preg av å være en mann med autoritet. Han hadde en skarp dømmekraft og var en handlingens mann. Disiplene anbefalte ham til Jesus som en person som ville bli til stor hjelp i arbeidet. Derfor ble de overrasket over at Jesus tok så kjølig imot ham.

Disiplene var meget skuffet over at Jesus ikke prøvde å sikre seg samarbeid med Israels ledere. De mente at det var en feil at han ikke

214

styrket sin sak ved å sikre seg støtte hos disse innflytelsesrike personene. Hvis Jesus hadde avvist Judas, ville de ha begynt å tvile på hans dømmekraft. Judas' senere liv skulle vise dem hvor farlig det er å ta verdslige hensyn når man skal finne ut om mennesker er skikket til å arbeide i Guds verk. Samarbeid med slike personer som disiplene var ivrige etter å få med, ville ha forrådt gjerningen så den kom i hendene på dens verste fiender.

Da Judas sluttet seg til disiplene, var han likevel ikke ufølsom overfor Kristi rene karakter. Han merket innflytelsen av denne guddommelige kraft som drog mennesker til Jesus. Han som ikke kom for å knuse et knekket siv eller slokke en rykende veke,6 ville ikke vise bort denne personen, i hvert fall ikke så lenge det fantes et lite ønske som vendte seg mot lyset. Jesus leste Judas' innerste tanker som en åpen bok. Han var klar over hvor dypt Judas ville synke ned i synd hvis han ikke ble reddet ved Guds nåde. Ved å knytte denne mannen til seg plasserte han ham der hvor han dag etter dag kom i kontakt med utstrålingen av Jesu egen uselviske kjærlighet. Hvis han ville åpne hjertet for Jesus, ville Guds nåde drive bort egenkjærlighetens demon. Dermed kunne selv Judas bli borger i Guds rike.

Gud tar imot menneskene som de er, med de menneskelige karakteregenskaper. Han lærer dem opp til tjeneste for seg hvis de vil bli undervist og ledet av ham. De blir ikke utvalgt fordi de er fullkomne, men på tross av sine ufullkommenheter, for at de ved å kjenne sannheten og leve etter den, må bli forvandlet til å ligne ham.

Judas hadde de samme muligheter som de andre disiplene. Han lyttet til den samme dyrebare undervisning. Men den etterlevelse av sannheten som Jesus krevde, var ikke i samsvar med Judas' ønsker og hensikter. Han ville ikke gi slipp på sine egne ideer for å kunne ta imot himmelsk visdom.

På en øm og vennlig måte behandlet Jesus ham som skulle forråde ham. Når Jesus underviste, dvelte han ved de prinsipper for godgjørenhet som rammet selve roten til begjærlighet. Mens Judas hørte på, fremholdt han griskhetens avskyelige natur. Mange ganger var Judas klar over at dette var en omtale av ham selv, og at hans egen synd var blitt påpekt. Men han ville ikke bekjenne og avstå fra sin urettferdighet. Han var selvtilstrekkelig, og i stedet for å stå imot fristelsen, fortsatte han sin svikefulle ferd. Kristus var for ham et levende eksempel på hva han kunne oppnå hvis han benyttet seg av guddommelig hjelp og bistand. Men den ene viktige lærdom etter den andre gikk hus forbi.

Jesus irettesatte ham ikke strengt for hans begjærlighet. Med guddommelig tålmod bar han over med denne feilende mannen, selv når han lot ham forstå at han leste tankene hans som en åpen bok. Han fremholdt for ham de beste motiver for å gjøre det som var rett. Hvis Judas forkastet lyset fra himmelen, ville han være uten unnskyldning.

I stedet for å vandre i lyset valgte Judas å holde fast på sine feil. Han kjælte for sine onde ønsker, hevngjerrige lidenskaper og mørke, utilfredse

215

tanker, inntil Satan fikk fullt herredømme over ham. Judas ble en talsmann for Kristi fiende.

Da han første gang kom i kontakt med Jesus, hadde han noen verdifulle karaktertrekk som kunne ha blitt til velsignelse for menigheten. Hvis han hadde vært villig til å bære Kristi åk, kunne han ha blitt en av de mest fremtredende disipler. Men han forherdet seg når han ble gjort oppmerksom på sine feil. Stolt og opprørsk som han var, lot han sin egoistiske ærgjerrighet få makten. Slik gjorde han seg uskikket til den gjerning som Gud ville han skulle utføre.

Disiplene hadde feil og svakheter

Alle disiplene hadde alvorlige feil da Jesus kalte dem til sin tjeneste. Selv Johannes, som kom til å stå i det næreste forhold til den tålsomme og ydmyke frelser, var av naturen hverken saktmodig eller føyelig. Han og broren ble kalt «tordensønner». Enhver ringeakt overfor Jesus mens de var sammen med ham, vakte deres harme og kampiver. Den disippelen som Jesus elsket, hadde fra før et hissig temperament, var hevnlysten og hadde en kritisk innstilling. Han var stolt og ærgjerrig etter å være den første i Guds rike. Men dag etter dag var han vitne til Jesu mildhet og overbærenhet som stod i skarp kontrast til hans eget heftige temperament. Han hørte hans undervisning om ydmykhet og tålmod, og åpnet sitt hjerte for den guddommelige innflytelsen. Han nøyde seg ikke med bare å høre hva Jesus sa, men ble også Ordets gjører. Selvet ble skjult i Kristus. Han lærte å ta Kristi åk på seg og bære hans byrde.

Jesus irettesatte disiplene; og han formante og advarte dem. Men Johannes og de andre i disippelflokken forlot ham ikke. De valgte Jesus uansett om de ble irettesatt. Heller ikke trakk Jesus seg tilbake fra dem på grunn av deres svakheter og feil. Helt til slutt fortsatte de med å ta del med ham i hans prøver og å tilegne seg lærdommer fra hans liv. Ved å se på Kristus ble deres karakter forvandlet.

Disiplene var vidt forskjellige i vaner og natur. Der var tolleren Levi-Matteus og den glødende fanatikeren Simon som var en uforsonlig motstander av de romerske myndigheter. Og så var det den impulsive Peter og den gemene Judas, og Tomas som var oppriktig, men engstelig og usikker, og Filip som var treg og tilbøyelig til å tvile, og de ærgjerrige, endeframme Sebedeus-sønnene og brødrene deres. Disse ble ført sammen. Hver av dem hadde sine forskjellige mangler, og alle hadde nedarvede og utviklede tilbøyeligheter til det onde. Men i og ved Kristus skulle de være sammen i Guds familie og bli ett i tro, lære og ånd. De ville møte sorger og prøvelser og ha forskjellige oppfatninger. Men når Kristus bodde i dem, ville det ikke være noen splid. Hans kjærlighet ville få dem til å elske hverandre. Mesterens undervisning ville jevne ut alle uoverensstemmelser og bringe disiplene til enhet, inntil de alle fikk ett sinn. Kristus er det store midtpunktet, og de ville komme hverandre nærmere i samme grad som de nærmet seg ham.

216

Da Jesus var ferdig med å undervise disiplene, samlet han den lille gruppen tett omkring seg. Mens han knelte ned midt iblant dem, la han hendene på dem, bad for dem og innviet dem til den hellige gjerningen. Slik ble Herrens disipler ordinert til tjeneste for evangeliet.

Guds medarbeidere

Til å være sine representanter blant menneskene velger ikke Kristus engler som aldri har syndet. Han velger mennesker som er under de samme vilkår som dem de prøver å frelse. Kristus tok på seg menneskelighet for å kunne nå menneskene. Guddommen behøvde menneskeheten, for det trengtes både det guddommelige og det menneskelige for å frelse verden. Guddommen behøvde det menneskelige for at det kunne bli et bindeledd mellom Gud og mennesker. Slik er det også med Kristi tjenere og sendebud. For at menneskene skal kunne gjenvinne likheten med Gud, trenger de en kraft som er utenfor og over dem selv. Men dette gjør ikke menneskelig medvirkning uvesentlig. Mennesket tar imot Guds kraft, Kristus bor i hjertet ved troen, og ved samarbeid med det guddommelige blir menneskets kraft virksom til det gode.

Han som kalte fiskerne fra Galilea, kaller fremdeles mennesker til sin tjeneste. Han er like villig til å åpenbare sin kraft gjennom oss som gjennom de første disiplene. Uansett hvor ufullkomne og syndige vi er, lover Herren å arbeide sammen med oss, og at Kristus skal undervise oss. Han tilbyr guddommelig veiledning så vi ved å forene oss med Kristus kan gjøre Guds gjerninger.

«Vi har denne skatten i leirkar, for at det skal bli klart at den veldige kraft er fra Gud og ikke fra oss selv.» Derfor ble forkynnelsen av evangeliet betrodd feilende mennesker, ikke englene. Det er åpenbart at den kraften som virker gjennom svake mennesker, er Guds kraft. På den måten blir vi oppmuntret til å tro at den kraften som kan hjelpe andre som er like svake som vi selv er, også kan hjelpe oss. De som selv har «menneskelig svakhet», bør være i stand til å «vise mildhet mot dem som feiler og farer vill».7 Fordi de selv har vært i fare, har de kjennskap til farer og vanskeligheter på veien, og kan derfor hjelpe andre som er i samme situasjon. Det finnes mennesker som er plaget av tvil, tynget av skrøpeligheter, svake i troen og ute av stand til å gripe fatt i ham som øyet ikke kan se. Men en venn som de kan se, en som kommer til dem i Kristi sted, kan bli et bindeledd som knytter deres skjelvende tro til Kristus.

Vi skal samarbeide med himmelske engler når det gjelder å fremholde Kristus for verden. Med en nesten utålmodig iver venter englene på at vi skal arbeide sammen med dem. For mennesket må være bindeleddet til andre mennesker. Når vi overlater oss selv til Kristus i udelt hengivenhet, fryder englene seg over at de kan tale gjennom oss for å åpenbare Guds kjærlighet.

Mark 3,13-19; Luk 6,12-16

Kapittel 31:

Jesu programtale

Det var sjelden Jesus samlet bare disiplene når han underviste. Han valgte ikke tilhørere bare blant dem som kjente veien til livet. Hans gjerning var å nå folkemassene som levde i uvitenhet og villfarelse. Han fremholdt sannheten der hvor den kunne påvirke folk som satt i åndelig mørke. Han var selv sannheten. Han hadde spent «sannheten som belte om livet» og hadde hendene stadig rakt ut til velsignelse. Med advarende, tryglende og oppmuntrende ord prøvde han å påvirke alle som ville komme til ham.

En blandet forsamling

Selv om bergprekenen særlig var beregnet på disiplene, ble den likevel holdt slik at folkemengden også kunne høre den. Etter at disiplene var blitt innviet til tjenesten, gikk Jesus sammen med dem ned til strandbredden. Her hadde folk begynt å samle seg allerede tidlig om morgenen. Foruten de vanlige skarer fra byene i Galilea, var det folk fra Judea og til og med fra selve Jerusalem. Det var kommet folk fra Perea og Dekapolis, fra Idumea som lå langt sør for Judea, og fra Tyrus og Sidon, de fønikiske byene ved middelhavskysten. «Fordi de hørte om alt det store han gjorde,» var de «kommet for å høre ham og bli helbredet for sine sykdommer», og «Jesus hadde Herrens kraft så han kunne helbrede».1

På den smale strandbredden var det ikke engang ståplass for alle som gjerne ville høre Jesus. Derfor gikk han foran dem tilbake til fjellskråningen. Da de kom til en slette som egnet seg godt som samlingsplass for den veldige folkemengden, satte han seg ned i gresset, og disiplene og folkemengden gjorde det samme.

Disiplene hadde alltid sin plass nærmest Jesus. Folk trengte seg stadig inn på ham, men disiplene skjønte at de ikke måtte la seg trenge bort fra hans nærhet. De satt like ved siden av ham for ikke å gå glipp av et eneste ord av hans undervisning. De lyttet oppmerksomt, ivrige etter å forstå det som skulle kunngjøres alle steder og for alle tider.

218

Med en følelse av at de nå kunne vente noe utover det vanlige, trengte de seg tett sammen omkring Mesteren. De trodde at riket snart skulle opprettes, og etter det som hadde skjedd denne morgenen, regnet de med at det ville bli gitt en eller annen kunngjøring om dette. Folkemengden var grepet av en forventningsfull stemning, og de ivrige ansiktene bar preg av dyp interesse.

Falske forhåpninger

Mens folk satt på den grønne skråningen og ventet på hva den guddommelige læreren ville si, var deres sinn fylt av tanker om fremtidig herlighet. Til stede var skriftlærde og fariseere som så frem til den dagen da de skulle herske over de forhatte romerne og overta rikdommen og herligheten av dette store imperium. Fattige bønder og fiskere håpet å høre en forsikring om at de usle hyttene deres, den magre kosten, den slitsomme tilværelsen i frykt og savn skulle erstattes med herskapsboliger og makelige dager. I stedet for de enkle klærne de hadde på seg om dagen, og teppet de hadde over seg om natten, håpet de at Kristus ville gi dem de praktfulle og kostbare draktene som erobrerne bar. Hjertene sitret av glede og håpefull stolthet over at Israel snart skulle bli æret som Herrens utvalgte fremfor alle andre nasjoner, og at Jerusalem skulle opphøyes til hovedstad i et verdensrike.

Kristus skuffet dem i håpet om verdslig storhet. I bergprekenen prøvde han å fjerne de falske forestillinger folk var blitt innprentet, og han gav tilhørerne en riktig oppfatning av sitt rike og av seg selv. Likevel kom han ikke med direkte angrep på folkets villfarelser. Han så hvor elendig verden var på grunn av synd. Likevel gav han dem ikke en realistisk skildring av deres forkomne tilstand. Han lærte dem noe uendelig mye bedre enn det de hadde kjent til. Han imøtegikk ikke deres forestillinger om Guds rike. I stedet fortalte han dem hva betingelsene var for å komme inn i det, og overlot til dem selv å dra sine slutninger om hva slags rike det var. Det han lærte, er ikke mindre viktig for oss enn for mengden som fulgte ham. Vi trenger i like høy grad å lære å kjenne grunnprinsippene i Guds rike.

De fattige

Det første Kristus sa til folket her på fjellet, var en velsignelse. Han sa at de som er klar over sin egen åndelige fattigdom, er salige, de som har et ønske om å bli frelst. Evangeliet skal forkynnes for de fattige. Det blir ikke åpenbart for de åndelig stolte, for de påstår at de er rike og ikke mangler noe. Men det blir åpenbart for dem som er ydmyke og angerfulle. Bare en kilde er blitt åpnet for syndere. Den er for dem som er fattige i seg selv.

Det stolte hjerte strever etter å fortjene frelse. Men både vår rett og vår kvalifikasjon til himmelen finnes i Kristi rettferdighet. Herren kan

219

ikke gjøre noe for å gjenopprette mennesket før det blir overbevist om sin egen skrøpelighet, gir slipp på all selvgodhet og overgir seg til Guds omsorg. Da kan mennesket ta imot den gaven Gud ønsker å gi. Ikke noe godt blir holdt tilbake fra den som føler sin trang. Han har uhindret adgang til ham som er i besittelse av hele guddomsfylden. «Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.»2

De som sørger

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Kristus sier ikke her at sorgen i seg selv har kraft til å fjerne syndens skyld. Han anerkjenner ikke hykleri eller påtatt ydmykhet. Den sorgen han taler om, består ikke i tungsinn og klage. Mens vi sørger på grunn av vår synd, skal vi fryde oss over den herlige forrett det er å være Guds barn.

Ofte sørger vi fordi våre onde gjerninger påfører oss selv ubehagelige følger, men dette er ikke anger. Virkelig sorg over synden er et resultat av Den Hellige Ånds gjerning. Ånden avslører utakknemligheten i det hjerte som har ringeaktet og bedrøvet Kristus, og fører oss i anger til korsets fot. Ved enhver synd blir Jesus såret på ny. Når vi betrakter ham som vi har gjennomboret, sørger vi over de synder som har påført ham smerte. En slik sorg vil føre til at vi oppgir synden.

Et verdslig menneske vil kanskje hevde at denne sorgen er et uttrykk for svakhet. Men tvert imot er den en kraft som knytter den botferdige til den evige Gud med bånd som ikke kan slites i stykker. Den viser at sjelen får tilbake de dyder som gikk tapt ved overtredelse og forherdelse. Det botferdige menneskes tårer er bare de regndråper som går forut for hellighetens solskinn. Denne sorgen varsler en glede som vil bli en kilde med levende vann i sjelen. «Bare erkjenn din skyld, at du har gjort opprør mot Herren din Gud.» «Jeg ser ikke lenger på deg med harme, men vil vise miskunn, lyder ordet fra Herren.» «Gi de sørgende i Sion hodepynt istedenfor aske, gledesolje for sørgedrakt og lovsang istedenfor motløshet.»3

Også for dem som sørger under prøvelser og smerter, er det trøst. Sorgens og ydmykelsens bitterhet er bedre enn å hengi seg til syndige nytelser. Gjennom trengsler viser Gud oss hvor synden har slått rot i vår karakter, for at vi ved hans nåde kan vinne seier over våre feil. Ukjente sider av oss selv kommer frem i dagen, og vi blir stilt på prøve om vi vil ta imot Guds irettesettelse og råd. Når prøvelser kommer i vår vei, bør vi ikke furte og klage. Vi bør ikke være gjenstridige og bekymre oss slik at vi fjerner oss fra Kristus. Vi må ydmyke oss for Gud. Herrens veier er dunkle for den som ønsker å se alt i et lys som er behagelig for ham selv. De synes mørke og gledesløse for vår menneskelige natur. Men Guds veier er barmhjertighets veier med frelse som mål.

Elia visste ikke hva han gjorde da han ute i ødemarken sa at han hadde 

220

fått nok av livet, og bad om å få dø. I sin barmhjertighet tok Herren ham ikke på ordet. Det var fremdeles en stor gjerning Elia skulle utføre. Når hans gjerning var gjort, skulle han ikke omkomme motløs og ensom ute i ødemarken. Han skulle ikke legges i en grav, men i en himmelsk ildvogn skulle han fare opp til tronen i det høye.

Dette er Guds ord til dem som sørger: «Jeg så hvordan de gikk fram, men nå vil jeg lege og lede dem og trøste dem fullt og helt.» «Jeg vender deres sorg til fryd, og trøster og gleder dem som sørget.»4

De tålsomme

«Salige er de tålsomme.» De vanskeligheter vi må møte, kan i høy grad lettes ved den tålsomhet som skjuler seg i Kristus. Hvis vi eier Mesterens ydmykhet, vil vi heve oss over at vi blir tilsidesatt, og over de ergrelser vi daglig blir utsatt for. Dette vil ikke lenger kaste skygger over vårt sinn. Det beste vitnesbyrd om storsinn hos en kristen er selvbeherskelse. De som ikke bevarer roen og tilliten når de blir utskjelt og grusomt behandlet, berøver Gud hans rett til å åpenbare sin fullkomne karakter i dem. Et saktmodig sinn er den kraft søm gir Kristi etterfølgere seier. Det er tegnet på deres forbindelse med himmelen.

«Ja, høy er Herren, men han ser til de lave.» Gud ser med ømhet til dem som åpenbarer Kristi tålsomme og ydmyke sinn. Verden ser kanskje på dem med forakt, men de er høyt verdsatt i Herrens øyne. Det er ikke bare de vise, de store og de som gjør mye godt, som vil få adgang til himmelen. Det er ikke bare den som er travelt opptatt og er full av iver og hvileløs aktivitet. Nei, de som er fattige i seg selv, de som har en inderlig trang til Kristi nærhet, de ydmyke av hjertet som ikke har noe høyere mål enn å gjøre Guds vilje - for dem står døren vidt åpen. De vil være med blant dem som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. «Derfor står de nå for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.»5

De som søker rettferdighet

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten.» Følelsen av uverdighet vil få dem til å hungre og tørste etter rettferdighet, og de vil ikke bli skuffet. De som tar imot Jesus, vil erfare hans kjærlighet. Alle som lengter etter å være et gjenskinn av Guds karakter, vil bli tilfredsstilt. Den Hellige Ånd vil aldri la et menneske som vender blikket mot Jesus, bli uten hjelp. Ånden «skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere». Hvis blikket stadig er festet på Jesus, vil Åndens gjerning ikke opphøre før sjelen er likedannet med hans bilde. Den rene kjærligheten vil styrke åndsevnene og gi oss større kunnskap om de himmelske ting, så vi ikke skal mangle noe. «Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.»

222

De barmhjertige og rene av hjertet

De barmhjertige skal få barmhjertighet, og de rene av hjertet skal se Gud. Hver uren tanke gjør sinnet urent, skader den moralske sans og bidrar til å slette de inntrykk Den Hellige Ånd gjør. Den formørker det åndelige klarsyn så mennesker ikke kan se Gud. Herren kan og vil tilgi den synder som angrer. Men selv om synden er tilgitt, er ikke merkene i sinnet borte. Den som ønsker å ha en skarp dømmekraft når det gjelder åndelige ting, må sky all urenhet i tale og tanke.

Men Kristi ord gjelder mer enn å være fri for sanselig urenhet og den seremonielle urenhet som jødene avskydde så intenst. Selviskhet hindrer oss i å se Gud. Den som er egenkjærlig, tror at Gud er likedan. Før vi har endret syn på dette, kan vi ikke forstå ham som er kjærlighet. Bare den som er uselvisk, ydmyk og tillitsfull, vil få se «en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på miskunn og sannhet».6

De som skaper fred

«Salige er de som skaper fred.» Kristi fred er et barn av sannheten. Den er i harmoni med Gud. Verden er i fiendskap med Guds lov. Syndere er i fiendskap med sin skaper. Følgen er at de også er innbyrdes fiender. Men salmisten sier: «De som elsker din lov, har fred og lykke, ingen ting får dem til å snuble.» Menneskene kan ikke selv skape fred. Menneskelige planer om å rense og høyne det enkelte menneske og samfunnet som et hele, vil mislykkes fordi de ikke påvirker hjertet. Den eneste makt som kan skape sann fred, er Kristi nåde. Når den har fått grobunn i hjertet, vil den fordrive alle onde lidenskaper som er årsak til strid og uenighet. «Istedenfor tornekratt skal det vokse sypresser, og myrter istedenfor nesler,» og det som før har vært en ørken, «skal juble og blomstre». Det «skal blomstre rikt som liljen».7

Folkemengden undret seg over denne læren som var så ulik fariseernes forskrifter og eksempel. Folk hadde fått den oppfatning at lykke bestod i å eie de ting som denne verden har å by, at berømmelse og ære av mennesker i høy grad var verd å trakte etter. Det var noe stort å bli kalt rabbi og å bli æret som kloke og religiøse mennesker ved å stille sine dyder offentlig til skue. Dette ble betraktet som toppen på all lykke. Men overfor denne veldige folkemengden erklærte Jesus at verdslig vinning og ære var all den belønning slike personer noen gang ville få. Han talte med visshet og overbevisning, og det var kraft i hans ord. Tilhørerne ble tause, og en følelse av frykt snek seg inn over dem. De så tvilrådige på hverandre. Hvem av dem kunne bli frelst hvis det denne mannen lærte, var sant? Mange var overbevist om at denne merkelige læreren var drevet av Guds Ånd, og at de tanker han fremholdt, kom fra Gud.

De som blir forfulgt

Da Jesus hadde forklart hva sann lykke består i, og hvordan man kan oppnå den, pekte han mer direkte på den plikt hans utvalgte disipler

223

hadde til å lede andre inn på veien til rettferdighet og evig liv. Han visste at de ofte kom til å lide under skuffelser og motløshet, at de ville møte hard motstand, at de ville bli hånet, og at deres vitnesbyrd ville bli forkastet. Han visste godt at disse enkle menneskene som lyttet så oppmerksomt til det han sa, ville bli utsatt for bakvaskelse, tortur, fengsling og død i den tjenesten de skulle utføre. Og han fortsatte:

«Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres. Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.»

Verden elsker synden og hater rettferdigheten. Dette var grunnen til at den var så fiendtlig innstilt til Jesus. Alle som avviser hans uendelige kjærlighet, vil oppfatte kristendommen som et forstyrrende element. Lyset fra Jesus fordriver mørket som skjuler deres synder, og nødvendigheten av en forandring blir åpenbar. Når de som gir etter for Den Hellige Ånds påvirkning, kjemper med seg selv, vil de som holder fast på synden, kjempe mot sannheten og dens representanter.

På den måten skapes det strid, og Kristi etterfølgere blir beskyldt for å oppvigle folk. Men det er fellesskapet med Gud som påfører dem verdens fiendskap. De må tåle Kristi skam og vanære. De går på den stien der de edleste personer i verden har gått. De skulle ikke møte forfølgelsen med sorg, men med glede. Hver ildprøve de må gjennomgå, er Guds måte å lutre dem på. Hver prøve bidrar til å gjøre dem skikket til deres gjerning som hans medarbeidere. Hver kamp har sin plass i den store strid for rettferdighet, og vil øke gleden når de har vunnet den endelige seier. Med tanke på dette vil de glede seg når deres tro og tålmod blir prøvd, i stedet for å frykte og forsøke å slippe unna. Guds tjenere vil være ivrige etter å oppfylle sin forpliktelse overfor verden. Med et fast ønske om å eie Guds bifall skal de fullføre enhver plikt uten hensyn til menneskefrykt eller menneskers gunst.

Jordens salt og verdens lys

«Dere er jordens salt,» sa Jesus. Trekk dere ikke tilbake fra verden for å unngå forfølgelse. Dere skal være sammen med menneskene så Guds kjærlighet kan virke som salt til å bevare verden fra fordervelse.

De som lar seg påvirke av Den Hellige Ånd, er de kanaler som Guds velsignelser flyter gjennom. Hvis de som tjener Gud, ble fjernet fra jorden og hans Ånd ble trukket tilbake fra menneskene, ville verden bli avfolket og overlatt til undergang. Det er resultatet av Satans herredømme. Selv om de gudløse ikke selv er klar over det, skyldes de velsignelser de opplever, at Guds folk, som de forakter og undertrykker, er i verden. Men hvis de kristne bare er kristne i navnet, er de lik saltet som har mistet sin kraft. De øver ingen innflytelse til det gode. Ved å fremstille Gud på en uriktig måte, er de verre enn de vantro.

224

«Dere er verdens lys.» Jødene mente at frelsens goder bare gjaldt dem selv. Men Kristus viste at frelsen er som sollyset. Den er for alle. Bibelens religion skal ikke lukkes inne mellom permene i en bok eller innenfor veggene i en kirke. Den er ikke noe vi bare av og til tar frem til gagn for oss selv, og etterpå legger til side. Den skal hellige dagliglivet og komme klart til syne i alle våre gjøremål og i vår omgang med hverandre.

En sann karakter er ikke noe som tilpasses ute fra, og som vi kler oss i. Den stråler ut innefra. Hvis vi ønsker å lede andre inn på rettferdighetens vei, må vi selv være preget av rettferdighetens prinsipper. Vår trosbekjennelse kan være et uttrykk for sannhetens teori, men det er vår praktiske gudsfrykt som fremholder sannheten i Guds ord. En rettlinjet livsførsel, en taleform som virker høynende, en ufravikelig rettskaffenhet, en aktiv, velvillig innstilling og et edelt eksempel er de midler som bringer lyset til verden.

Selv om Jesus ikke var opptatt av detaljene i loven, lot han ikke sine tilhørere tro at han var kommet for å sette dens krav til side. Han visste at spioner stod klar til å gripe fatt i hvert ord som kunne tjene deres egne hensikter. Han kjente til fordommene hos mange av tilhørerne, og han sa ikke noe som kunne rokke deres tro på den gudsdyrkelse og de ordninger de hadde fått gjennom Moses. Kristus hadde selv gitt dem både moralloven og seremoniloven. Han kom ikke for å bryte ned tilliten til sin egen undervisning. Det var på grunn av sin store aktelse for loven og profetene at han prøvde å bryte gjennom den mur av byrdefulle tradisjoner som omgav jødene. Mens han satte til side deres falske fortolkninger av loven, passet han nøye på at disiplene ikke gav avkall på de vitale sannheter som var betrodd jødene.

Ikke oppheve, men oppfylle

Fariseerne var stolte av sin lydighet mot loven. Likevel hadde de så lite kjennskap til dens prinsipper i det praktiske hverdagsliv at Jesu ord for dem lød som kjetteri. Når han fjernet alt som skjulte sannheten, mente de at han fjernet selve sannheten. De hvisket seg imellom at han var likegyldig med loven. Han leste deres tanker og svarte dem med å si:

«Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Her tilbakeviser Jesus fariseernes anklage. Hans misjon til verden var å forsvare de hellige krav i den loven som de beskyldte ham for å sette til side. Hvis Guds lov kunne bli forandret eller opphevet, ville Kristus ikke ha behøvd å lide følgene av våre overtredelser. Han kom for å forklare lovens forhold til menneskene og illustrere dens innhold ved sitt eget liv.

Gud har gitt oss sine hellige bud fordi han elsker menneskene. For å verne oss mot følgene av overtredelse åpenbarer han rettferdighetens prinsipper. Loven er et uttrykk for Guds tanke. Når den blir mottatt i Kristus, blir den vår tanke. Den løfter oss opp over naturlige ønskers og

225

tilbøyeligheters makt, og over fristelser som leder til synd. Gud vil at vi skal være lykkelige. Han gav oss sine bud for at vi skulle finne glede i å etterleve dem. Da Jesus ble født, sang englene: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»8 De forkynte prinsippene i den loven han var kommet for å gjøre stor og herlig.

Da loven ble forkynt fra Sinai, gjorde Gud sin hellige natur kjent for menneskene så de kunne se kontrasten mellom ham og deres egen syndighet. Loven ble gitt for å overbevise dem om synd og for å vise at de trengte en frelser. Det ville den gjøre når Den Hellige Ånd fikk innpass i hjertet. Dette er fremdeles lovens oppgave. I Kristi liv blir lovens prinsipper klargjort. Når Guds Hellige Ånd rører ved hjertet, vil Kristi lys åpenbare vår trang til hans rensende blod og til å bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet. Da er loven fremdeles et middel til å føre oss til Kristus, slik at vi kan bli rettferdiggjort ved troen. «Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye krefter.»9

«Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd.» Solen som skinner, og jorden vi står på, er Guds vitner om at hans lover uforanderlig og evig. Selv om de kan forgå, står Guds bud fast. «Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort.» 10 Det som pekte frem til Jesus som Guds lam, skulle avskaffes ved hans død. Men tibudsloven er like uforanderlig som Gud selv.

Ettersom «Herrens lover fullkommen», må enhver avvikelse fra den være av det onde. Kristus fordømmer dem som viser ulydighet mot Guds bud, og som lærer andre å gjøre det samme. Hans liv i lydighet understreket lovens krav. Det viste at et menneske kan etterleve Guds bud, og åpenbarte hvilken sinnsforandring som lydighet kunne føre til. Alle som er lydige slik han vår, forkynner at loven er «hellig, og budet er hellig, rett og godt». 11

De som overtrer Guds lov, støtter Satans påstand om at den er urettferdig og ikke kan etterleves. På den måten støtter de den store motstanderens bedrag og vanærer Gud. De er barn av den onde som var den første opprører mot Guds lov. Å gi dem adgang til himmelen ville være å gjeninnføre splid og opprør og sette universets velferd i fare. Ingen som med vilje ringeakter et av prinsippene i Guds lov, vil komme inn i Guds rike.

Ekte rettferdighet

De skriftlærde regnet med at deres rettferdighet gav adgang til himmelen. Men Jesus sa at den var utilstrekkelig og verdiløs. Fariseernes rettferdighet bestod av ytre seremonier og en teoretisk kunnskap om sannheten. De skriftlærde mente at de var hellige på grunn av det de selv gjorde for å holde loven, men deres gjerninger satte et skille mellom rettferd og gudsfrykt. Mens de var ytterst nøye når det gjaldt de rituelle

226.

påbud, var deres liv umoralsk og lastefullt. Deres såkalte rettferdighet kunne aldri gi adgang til himmelriket.

Det største bedraget blant menneskene på Kristi tid gikk ut på at å godta sannheten var det samme som å være rettferdig. All menneskelig erfaring viser at en teoretisk kunnskap om sannheten ikke er nok til å bli frelst. Den frembringer ikke rettferdighetens frukter. En nidkjær aktelse for det som kalles teologisk sannhet, følges ofte av forakt for den ekte sannhet slik den viser seg i dagliglivet. De mørkeste kapitler i historien er fulle av beretninger om forbrytelser som er begått av fanatiske religionsdyrkere. Fariseerne påstod at de var Abrahams barn, og roste seg av at de hadde Guds ord. Men disse fortrinn sikret dem ikke mot selviskhet, ondskap, begjær etter vinning, og det laveste hykleri. De mente om seg selv at de var verdens største religiøse personligheter, men deres såkalte rettroenhet fikk dem likevel til å korsfeste Guds Sønn.

Den samme fare eksisterer fremdeles. Mange tar det for gitt at de er kristne, ganske enkelt fordi de godtar visse teologiske læresetninger. Men de har ikke latt sannheten komme til uttrykk i det praktiske liv. De har ikke trodd på den og elsket den. Derfor har de ikke fått den kraft og nåde som kommer gjennom det å bli helliggjort ved sannheten. Mennesker kan bekjenne seg til å tro sannheten, men hvis den ikke gjør dem oppriktige, vennlige, tålmodige, overbærende og himmelsinnet, er den en forbannelse for dem som har den, og gjennom deres innflytelse blir den en forbannelse for verden.

Den rettferdighet som Kristus underviste om, består i at hjerte og liv bringes i samsvar med Guds åpenbarte vilje. Syndige mennesker kan bare bli rettferdige når de tror på Gud og stadig har en levende forbindelse med ham. Sann gudsfrykt vil høyne tankene og foredle livet, og de ytre religiøse former vil være i samsvar med den kristnes indre renhet. Da vil de seremonier som kreves i gudstjenesten, ikke være meningsløse skikker, slik tilfellet var hos de hyklerske fariseerne.

Jesus tar så for seg budene enkeltvis og forklarer dybden og bredden i deres krav. I stedet for å fjerne en tøddel av deres betydning, viser han hvor vidtrekkende deres prinsipper er. Han avslører jødenes skjebnesvangre feiltagelse ved bare å vise en ytre lydighet. Han gjør det klart at Guds lov blir overtrådt ved onde tanker og et lystent øyekast. Den som gjør seg skyldig i den minste urettferdighet, synder mot loven og nedverdiger sin egen moralske natur. Et drap eksisterer først i tankelivet. Den som gir rom for hat, har begitt seg utpå drapsmannens sti, og hans offergaver er avskyelige for Gud.

Jødene hadde en hevngjerrig innstilling. I sitt hat til romerne kom de med sterke fordømmelser, og de gledet den onde ved å vise hans egenskaper. Slik øvde de seg selv opp til å utføre de fryktelige ting som han tilskyndet dem til. I fariseernes religiøse liv var det ikke noe som kunne fremelske gudsfrykt hos hedningene. Jesus oppfordret dem til ikke å bedra seg selv med å tro at de i sitt sinn godt kunne reise seg mot undertrykkerne og ønske å hevne deres ugjerninger.

227

Sant nok kan harme i visse fall forsvares, selv hos Kristi etterfølgere. De blir opprørt av rettferdig harme når de ser at Gud blir vanæret og tjenesten for ham bringes i vanry, og når de ser at uskyldige blir undertrykt. En slik harme som har sin rot i samvittighetens følsomhet, er ikke synd. Men de som ved enhver antatt provokasjon føler seg fri til å la sinne og hevnfølelse få fritt løp, lukker hjertet opp for Satan. Bitterhet og fiendskap må fordrives fra sinnet hvis vi ønsker å være i harmoni med himmelen.

Kristus går enda lenger. Han sier: «Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer!» Mange er ivrige når det gjelder å utføre religiøse plikter, mens det mellom dem og deres trosfeller finnes beklagelige uoverensstemmelser som de kan ordne opp i. Gud krever at de skal gjøre alt som står i deres makt for å skape fred og fordragelighet. Før de gjør dette, kan han ikke godta deres tjeneste. Hvordan en kristen bør forholde seg i slike situasjoner, er tydelig påpekt.

Gud lar sine velsignelser strømme ut til alle. «For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over dem som gjør rett og dem som gjør urett.» «Han er god mot de utakknemlige og onde.» 12 Han pålegger oss å ligne ham. Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere, så dere kan være barn av deres Far i himmelen.» Dette er innholdet i loven, og er selve livets kildespring:

Guds ideal for sine barn er høyere enn noen mennesketanke kan nå. «Vær da fullkomne, slik som deres himmelske Far er fullkommen.» Dette påbudet er også et løfte. Frelsesplanen har til hensikt å gjøre oss fullstendig fri fra Satans makt. Kristus er alltid villig til å frigjøre et angerfullt menneske fra synd. Han kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, og han har sørget for at Den Hellige Ånd blir tildelt hvert angrende menneske for å bevare det fra å synde.

Måten fristeren arbeider på må ikke betraktes som en unnskyldning for en eneste uriktig handling. Satan jubler når han hører at de som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere, kommer med unnskyldninger for svakhetene i sin karakter. Det er disse unnskyldningene som leder til synd. Det finnes ingen unnskyldning for å synde. Et hellig sinn og et liv som ligner Kristi liv, er oppnåelig for ethvert angrende og troende Guds barn.

Kristus må være idealet for enhver kristen. Likesom Menneskesønnen var fullkommen i sitt liv, skal hans etterfølgere være fullkomne i sitt liv. Jesus måtte i ett og alt bli sine brødre lik. Han ble menneske likesom oss. Han ble sulten, tørst og trett. Han ble styrket ved mat og oppfrisket ved søvn. Han delte kår med menneskene. Likevel var han Guds ulastelige Sønn. Han var Gud i menneskeskikkelse. Vi må ha hans karakter. Herren sier om dem som tror på ham: «Jeg vil bo og ferdes blant dem, jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.»13

Kristus er den stigen som Jakob så. Den stod på jorden, og det øverste

228

trinnet nådde opp til himmelens port, til selve herlighetens terskel. Hvis denne stigen hadde manglet bare det nederste trinnet, ville vi vært fortapt. Men Kristus når oss der vi er. Han tok på seg vår natur og vant seier, for at vi kunne få hans natur og vinne seier. Han kom «i syndige menneskers skikkelse»14 og levde et syndfritt liv. Med sin guddommelighet holder han fast ved himmelens trone, mens han med sin menneskelighet når oss. Han vil at vi ved tro på ham skal tilegne oss den herlighet som er i Guds karakter. Derfor skal vi være fullkomne, slik vår himmelske Far er fullkommen.

Jesus hadde vist hva rettferdighet består i, og gjort det klart at Gud er kilden til den. Så gikk han over til de praktiske plikter. Han sa at når du gir gaver, ber eller faster, så gjør det ikke for å vekke oppmerksomhet eller for å bli rost. Gi i oppriktighet til gagn for de fattige som er i nød. Når dere ber, så la sjelen samtale med Gud. Når dere faster, skal dere ikke gå med bøyd hode og bare være opptatt av dere selv. Fariseerens hjerte er som en gold og unyttig jordbunn der ikke noe frø med guddommelig liv kan trives. Den som overgir seg helt og fullt til Gud, vil yte den beste tjeneste. Det er ved fellesskap med Gud at mennesker blir hans medarbeidere og kan gjenspeile hans egenskaper.

Den tjeneste som blir gjort i oppriktighet, har stor lønn. «Din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.» Karakteren dannes ved det liv vi lever ved Kristi nåde. Sjelens opprinnelige skjønnhet blir gjenopprettet. Vi får del i egenskapene i Kristi karakter, og Guds bilde begynner å stråle frem. Ansiktet til dem som vandrer og samarbeider med Gud, uttrykker himmelens fred. De er omgitt av himmelens atmosfære. For disse menneskene har Guds rike begynt. De har Kristi glede, gleden ved å være til velsignelse for andre. De har æren av å være godtatt av Mesteren som nyttige for ham, og er blitt betrodd å gjøre hans gjerning i hans navn.

Om å være helhjertet

«Ingen kan tjene to herrer.» Vi kan ikke tjene Gud med et delt hjerte. Bibelsk gudsfrykt er ikke en mulighet blant mange andre. Dens innflytelse skarvære overordnet alt annet. Den skal gjennomtrenge og beherske enhver annen innflytelse. Den skal ikke være som en fargeklatt som er satt på lerretet her og der. Den må gjennomtrenge hele livet som om lerretet var dyppet i fargen inntil hver eneste tråd i stoffet var farget med en dyp, uutslettelig kulør.

«Er ditt øye friskt, blir hele ditt legeme lyst. Men er ditt øye sykt, blir hele legemet mørkt.» Renhet og et fast forsett er betingelsene for å få lys fra Gud. Den som ønsker å kjenne sannheten, må være villig til å ta imot alt det den åpenbarer. Han kan ikke gå på akkord med villfarelse. Å være vaklende og tvesinnet i sin troskap mot sannheten betyr å velge villfarelsens mørke og Satans bedrag.

Verdslig taktikk og rettferdighetens ufravikelige prinsipper kan ikke gli umerkelig over i hverandre slik som fargene i regnbuen. Den evige

229

Gud har trukket en bred og tydelig skillelinje mellom dem. Likheten med Kristus og likheten med Satan er like forskjellige som natt og dag. Bare de som lever Kristi liv, er hans medarbeidere. Hvis man gir næring til en eneste synd og holder fast på en eneste ond vane, blir hele ens vesen smittet. Mennesket blir et redskap for urettferdigheten.

Alle som har valgt å tjene Gud, skal hvile i hans omsorg. Kristus pekte på fuglene og blomstene, og bad tilhørerne å betrakte disse Guds skapninger. «Er ikke dere mer verd enn de?» spurte han. Guds omhu for sine skapninger står i forhold til den rangorden de har. Forsynet våker over den lille brune spurven. Blomstene og gresset som dekker jorden, har del i vår himmelske Fars oppmerksomhet og omhu. Han har omtanke for liljene og gjør dem så vakre at de overstråler Salomos herlighet. Hvor meget mer sørger han da ikke for mennesket som er skapt i hans bilde og til hans ære! Han lengter etter å se sine barn åpenbare en karakter som ligner hans. Likesom solstrålene gir blomstene deres varierte og delikate fargeskjær, preger Gud sjelen med skjønnheten i sitt eget vesen.

Alle som velger Kristi rike, som er kjærlighet, rettferd og fred, og setter dets interesser over alt annet, er knyttet til verden der oppe. Hver enkelt velsignelse de trenger i dette livet, er deres. I livets bok har hver av oss fått en side. Denne siden inneholder hver eneste detalj i vår livshistorie. Endog hårene på hodet er telt. Guds barn er aldri ute av hans sinn.

Gudsrikets grunnvoll

«Vær ikke bekymret for morgendagen.» Vi skal følge Kristus dag for dag. Gud gir ikke hjelp for morgendagen. Han gir ikke sine barn alle retningslinjer for deres livsferd på en gang for ikke å forvirre dem. Han forteller dem akkurat så mye de er i stand til å utføre. Den styrke og visdom han gir, er for øyeblikkets behov. «Dersom noen av dere mangler visdom» - for i dag - «skal han be til Gud, og han skal få; for Gud gir til alle, villig og uten bebreidelser».15

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt!» Tro ikke om deg selv at du er bedre enn andre mennesker, og sett deg ikke opp som dommer over dem. Da du ikke kan se motivene, er du ute av stand til å dømme en annen. Ved å kritisere ham, avsier du dom over deg selv. Du viser at du samarbeider med Satan som er «våre brødres anklager». Herren sier: «Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv!» Dette er vår oppgave. «Men dømte vi oss selv, ble vi ikke dømt.»16

Et godt tre bærer god frukt. Hvis frukten smaker dårlig og er ubrukelig, er treet dårlig. Den frukten vi bærer i livet, er et vitnesbyrd om hjertets tilstand og om karakterens egenskaper. Gode gjerninger kan aldri gi oss frelse, men de vitner om den tro som er virksom ved kjærlighet og renser sjelen. Selv om den evige belønning ikke gis på grunn av vår fortjeneste, vil den likevel stå i forhold til den gjerning som er blitt utført ved Kristi nåde.

Slik fremholdt Kristus sitt rikes prinsipper som livets store grunnregel.

230

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned