og behagelig, og sjøen lå rolig. Men plutselig skyet det over. Vinden ulte mellom høydedragene langs bredden, og et voldsomt uvær brøt over sjøen.

Solen var gått ned, og nattemørket senket seg over den opprørte sjøen. Bølgene, som ble pisket til skum av den hylende stormen, slo voldsomt over båten til disiplene og truet med å fylle den. Disse hardbarkede fiskerne hadde vært på sjøen i hele sitt liv, og ført båten trygt gjennom mangt et uvær. Men nå var deres krefter og dyktighet til ingen nytte. De var hjelpeløse i stormen, og håpet sviktet da de så at båten holdt på å fylles.

De var så opptatt med å redde livet at de glemte at Jesus var om bord. Men da de innså at deres anstrengelser var nytteløse og at bare døden ventet, kom de til å tenke på hvem som hadde bedt dem sette over sjøen. Jesus var deres eneste håp. Hjelpeløse og fortvilte ropte de: «Mester, mester, vi går under!»  Men det tykke mørket skjulte ham for dem. Stemmene deres druknet i stormens brøl, og det kom ikke noe svar. De ble grepet av frykt og tvil. Hadde Jesus sviktet dem? Var han som hadde overvunnet sykdom og onde ånder og til og med døden, nå ute av stand til å hjelpe dem? Brydde han seg ikke om dem i deres nød?

De roper igjen, men det høyres ikke noe annet svar enn stormkastenes ilske hyl. Båten er alt med å synke. Bare et øyeblikk til, så ville de være oppslukt av de grådige vannmassene.

«Stille! Vær rolig»

Plutselig trenger et lynglimt gjennom mørket, og de ser Jesus som ligger og sover uforstyrret av stormen. Forundret og i fortvilelse roper de: «Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?» Hvordan kan han hvile så fredfullt mens de er i fare og kjemper for livet?

Deres rop vekker Jesus. Idet det skarpe lynglimtet gjør ham synlig, ser de himmelens fred i ansiktet hans. Blikket hans uttrykker selvforglemmende, øm kjærlighet. Vendt mot ham roper de av all kraft: «Herre, frels! Vi går under!» Aldri har noe menneske upåaktet sendt opp dette ropet. Idet disiplene griper årene for å gjøre en siste anstrengelse, reiser Jesus seg opp. Han står midt mellom disiplene mens stormen raser, bølgene slår inn over dem, og lynglimtene lyser opp ansiktet hans. Han løfter armene, som så mange ganger hadde vært opptatt med barmhjertighetshandlinger, og sier til den opprørte sjøen: «Stille! Vær rolig!»

Stormen stilner. Bølgene faller til ro, skyene forsvinner og stjernene stråler frem. Båten driver rolig på den stille sjøen. Jesus snur seg mot disiplene og spør med sorg i stemmen: «Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ingen tro?»

Det ble tyst blant disiplene. Ikke engang Peter forsøkte å gi uttrykk for den ærefrykt han følte. Båtene som hadde lagt ut for å følge med Jesus, hadde vært i fare, og de som hadde vært om bord, var grepet av redsel og fortvilelse. Men Jesu befaling brakte ro midt i all forvirringen.

248

Den ville stormen hadde drevet båtene nært sammen, og alle så miraklet. I stillheten som fulgte, ble all frykt glemt. De hvisket seg imellom: «Hva er dette for en? Både vind og sjø adlyder ham.»

Fri for frykt

Da Jesus ble vekket for å trosse stormen, var han fullstendig rolig. Det var ikke spor av frykt i stemmen eller blikket, for det var ingen frykt i hans sinn. Dette skyldtes ikke at han var i besittelse av allmakt. At han kunne hvile så trygt, skyldtes ikke at han var «den Herre som hersker på hav og jord». Denne makten hadde han gitt fra seg. Han sier: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv.»1 Han stolte på sin Fars makt. Jesus hvilte i tro på Guds kjærlighet og omsorg. Kraften i det ordet som stilte stormen, var Guds kraft.

Likesom Jesus hvilte i troen på sin Fars omsorg, skal vi hvile i Jesu omsorg. Hvis disiplene hadde stolt på ham, ville de blitt bevart i fred. Deres frykt i farens stund åpenbarte deres vantro. I sine anstrengelser for å redde seg selv, glemte de Jesus. Det var først da: de i den ytterste nød og fortvilelse vendte seg til ham, at han kunne hjelpe dem.

Hvor ofte opplever vi ikke det samme som disiplene! Når fristelsens stormer samler seg, når heftige lynglimt flammer opp, og bølgene skyller inn over oss, da kjemper vi alene mot stormen, og vi glemmer at det er en som kan hjelpe. Vi stoler på vår egen styrke inntil alt håp er ute, og vi holder på å bukke under. Da husker vi på Jesus. Hvis vi roper til ham om hjelp, roper vi ikke forgjeves. Selv om han med sorg må irettesette oss for vår vantro og selvtillit, unnlater han aldri å gi oss den hjelpen vi trenger. Har vi Kristus i vårt sinn, har vi ingen grunn til å frykte, enten vi er på land eller sjø. En levende tro på ham vil stille livets hav og utfri oss fra fare på den måten som han vet er den beste.

Det er også en annen åndelig lærdom i miraklet med stormen som ble stillet. Ethvert menneskes erfaring vitner om sannheten av Skriftens ord: «De gudløse ligner det opprørte hav, som aldri kan falle til ro .... De gudløse har ingen fred, sier Herren.»2 Synden har ødelagt vår fred. Så lenge selvet ikke er blitt underkuet, finner vi ikke noen hvile.

Ingen menneskelig makt kan beherske de uregjerlige krefter i vår natur. Her er vi like hjelpeløse som disiplene var til å stille stormen. Men han som talte fred til bølgene på Gennesaret-sjøen, har talt fred til hvert eneste menneske. De som vender seg til Jesus og roper: «Herre, frels!» vil bli reddet, uansett hvor voldsom stormen kan være. Hans nåde som forsoner sjelen med Gud, demper våre viltre følelser. I hans kjærlighet finner sjelen ro. «Han fikk stormen til å stilne, havets bølger falt til ro. Glade ble de da det stilnet; han førte dem til den havn de ønsket.» «Da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» «Rettferdigheten skal bringe fred, dens frukt blir evig ro og trygghet.»3

250

De besatte fra gravhulene

Tidlig om morgenen kom Jesus og de som var med ham, inn til stranden. Sollyset som brøt frem, berørte sjø og land som med en velsignet fred. Men ikke før var de gått i land, så møtte de et syn som var mer fryktelig enn stormen. Fra et skjulested blant gravene kom to besatte farende mot dem som om de ville rive dem i stykker. Rester av lenkene som de hadde slitt i stykker da de flyktet fra innesperringen, hang og slang omkring dem. De var opprevet og blødde på kroppen der de hadde skåret seg med skarpe steiner. Gjennom det lange, sammenfiltrede håret lyste de stirrende øynene. Selve bildet av menneskelighet var likesom slettet ut av de demoner som de var besatt av, og de så snarere ut som ville dyr enn mennesker.

Disiplene og dem de var sammen med, flyktet i redsel. Men så oppdaget de at Jesus ikke var med dem, og de snudde seg for å se etter ham. Han stod der de hadde forlatt ham. Han som hadde stillet stormen og som hadde møtt Satan og overvunnet ham, flyktet ikke for disse demonene. Mennene skar tenner, og med fråden ut av munnen nærmet de seg Jesus. Da løftet han hånden som hadde gjort tegn til bølgene at de skulle legge seg, og mennene kunne ikke komme nærmere. Rasende, men hjelpeløse stod de foran ham.

Med myndighet befalte han de urene ånder å fare ut av dem, og hans ord trengte gjennom de ulykkelige mennenes formørkede sinn. De hadde en uklar følelse av at dette var en som kunne redde dem fra de grusomme demonene. De falt ned for Jesus for å tilbe ham. Men da de åpnet munnen for å be om hans barmhjertighet, talte demonene og skrek rasende: «Jesus, hva har du med meg å gjøre, du Sønn av den høyeste Gud? Jeg ber deg for Guds skyld, pin meg ikke!»

Jesus spurte: «Hva er ditt navn?» Og svaret var: «Mitt navn er Legion; for vi er mange.» Idet de brukte disse plagede menneskene som medier de kunne meddele seg gjennom, tryglet de Jesus om ikke å sende dem ut av landområdet. På en fjellskråning ikke langt borte gikk en stor svinehjord og beitet. Demonene bad om lov til å fare inn i svinene, og Jesus tillot det. Øyeblikkelig oppstod det panikk i hjorden. Som gale styrtet de nedover skråningen, og ute av stand til å styre seg kastet de seg ut i sjøen og omkom.

I mellomtiden var det foregått en vidunderlig forandring med de besatte mennene. Lys hadde trengt inn i deres sinn. øynene strålte av forstand. Ansiktene som så lenge hadde vært deformert etter Satans bilde, ble plutselig milde. De blodflekkede hendene var i ro, og med glade stemmer priste de Gud for utfrielsen.

Oppe fra fjellet hadde svinerøkterne sett alt som foregikk, og de skyndte seg av sted for å fortelle eierne og alle andre det som hadde hendt. Med frykt og forbauselse strømmet alt folket ut for å møte Jesus. De to besatte mennene hadde vært en skrekk for hele området. Ingen kunne trygt passere stedet der de var, for de kastet seg over alle og enhver med djevelsk

251

raseri. Nå var de påkledd og i sin fulle forstand der de satt ved Jesu føtter og lyttet til ham og lovpriste ham som hadde gjort dem friske. Men de som var vitne til alt dette, gledet seg ikke. Tapet av svinene var av større betydning for dem enn at disse Satans fanger ble satt fri.

Det var av barmhjertighet mot eierne av svinene at dette tapet rammet dem. De var så oppslukt av de jordiske ting at de ikke hadde tanke for de viktige ting som gjelder det åndelige liv. Jesus ønsket å bryte den egoistiske likegyldighetens tryllemakt så de kunne ta imot hans nåde. Men sorgen og harmen over det timelige tapet gjorde dem blinde for hans barmhjertighet.

Denne åpenbaring av overnaturlig kraft vakte folks overtro og skjerpet deres frykt. Det kunne inntreffe flere ulykker fordi denne fremmede mannen var iblant dem. De fryktet for økonomisk ruin og bestemte seg for å kvitte seg med ham. De som hadde dratt over sjøen sammen med Jesus, fortalte om alt som hadde hendt natten før, om den fare de var i, og hvordan vinden og sjøen var blitt stille. Men det de sa, hadde ingen virkning. I redsel trengte folk seg sammen omkring Jesus og bønnfalt ham om å dra bort. Han føyde dem og drog straks med en båt over til den andre siden.

Folk i Gadarener-landet stod overfor det levende vitnesbyrdet om Kristi makt og barmhjertighet. De så mennene som hadde fått forstanden igjen, men de var redde for å utsette sine jordiske interesser for fare. Derfor ble han som hadde vunnet over mørkets fyrste rett for øynene på dem, behandlet som en uønsket person, og gaven fra himmelen ble avvist. Vi har ikke mulighet til å vende oss bort fra Kristi person slik som gadarenerne gjorde. Men det er ennå mange som nekter å lyde ham, fordi lydighet ville innbefatte at de måtte gi avkall på en eller annen verdslig interesse. Mange forkaster hans nåde og driver hans Ånd bort for at ikke hans nærvær skal påføre dem økonomisk tap.

Gå og fortell!

Men helt andre følelser rørte seg i de besatte som var blitt helbredet. De ønsket inderlig å være sammen med sin velgjører. I hans nærhet kjente de seg trygge for de onde ånder som hadde plaget dem og ødelagt deres menneskeverd. Da Jesus var i ferd med å gå om bord i båten, holdt de seg tett ved siden av ham. De knelte ned for ham og tryglet om å få være hos ham så de alltid kunne lytte til hans ord. Men Jesus påla dem å gå hjem og fortelle hvor store ting Gud hadde gjort for dem.

Her var det et arbeid de skulle gjøre. De skulle gå til de hedenske hjemmene og fortelle om den velsignelsen de hadde mottatt fra Jesus. Det var hardt for dem å rive seg løs fra Jesus. De ville sikkert møte store vanskeligheter i omgangen med sine hedenske landsmenn. Deres langvarige isolasjon fra andre mennesker syntes å ha gjort dem uskikket til den gjerningen han hadde pålagt dem. Men så snart han viste dem hva som var deres plikt, var de villige til å lyde. De fortalte ikke bare sin

252

egen familie og sine naboer om Jesus, men de drog gjennom hele Dekapolis. Overalt kunngjorde de hans makt til å frelse og fortalte hvordan han hadde befridd dem fra de onde ånder. Ved å gjøre dette ville de få en større velsignelse enn de ville fått om de bare av hensyn til egen fordel var blitt hos ham. Det er ved å arbeide for å spre frelsens glade budskap at vi kommer i Jesu nærhet.

De to besatte som var blitt helbredet, var de første misjonærer Kristus sendte ut for å forkynne evangeliet i traktene ved Dekapolis. Disse mennene hadde bare hørt Kristi undervisning noen få øyeblikk. De hadde aldri hørt en eneste preken fra ham. De kunne ikke undervise folk slik som disiplene var i stand til, de som daglig hadde vært sammen med Jesus. Men de var i seg selv vitnesbyrd om at Jesus var Messias. De kunne fortelle hva de visste; hva de selv hadde sett, hørt og opplevd av Kristi kraft. Det er hva enhver kan gjøre når hjertet er blitt berørt av Guds nåde. Slik skrev Johannes, den disippelen som Jesus elsket: «Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi så og våre hender tok på, ... om livets ord .... Det som vi har sett og hørt, forkynner vi også for dere.»4

Som vitner for Kristus skal vi fortelle det vi vet, det vi selv har sett, hørt og følt. Hvis vi har fulgt Jesus skritt for skritt, vil vi ha noe livsaktuelt å fortelle om den måten han har ledet oss på. Vi kan fortelle hvordan vi har prøvd hans løfter og funnet at de er til å stole på. Vi kan vitne om hva vi har opplevd av Kristi nåde. Det er dette han ber oss vitne om, og uten det går verden til grunne.

Selv om folk i Gadarener-landet ikke hadde tatt imot Jesus, lot han dem ikke bli i det mørket de hadde valgt. Da de oppfordret ham til å dra bort, hadde de enda ikke hørt ham tale. De var uvitende om det de forkastet. Derfor sendte han igjen lyset til dem, og det gjennom personer de ikke kunne nekte å høre på.

Ved å være årsak til at svinene omkom hadde Satan til hensikt å vende folket bort fra Jesus og hindre at evangeliet ble forkynt der i området. Men nettopp denne hendelsen satte hele landet i bevegelse som ikke noe annet kunne ha gjort, og rettet oppmerksomheten mot Jesus. Selv om han drog bort, ble de som han hadde helbredet, tilbake som vitner om hans makt. De som hadde vært redskaper for mørkets fyrste, ble lysets kanaler, budbærere for Guds Sønn. Menneskene undret seg når de lyttet til de underfulle nyhetene. En dør ble åpnet for evangeliet overalt i traktene omkring. Da Jesus drog tilbake til Dekapolis, strømmet folk sammen omkring ham. I tre dager kunne ikke bare folk i en enkelt landsby høre budskapet om frelse, men tusener fra hele området. Selv demonenes makt er under Kristi kontroll, og det onde blir vendt til det gode.

Onde vaner smir tunge lenker

Møtet med de besatte i gadarener-bygden var en nyttig undervisning for disiplene. Det viste hvor dypt i nedverdigelse Satan prøvde å trekke

253

hele menneskeheten ned, og om Kristi misjon når det gjaldt å sette menneskene fri fra hans makt. Disse ulykkelige skapningene som oppholdt seg mellom gravene og var besatt av onde ånder og i trelldom under utemmet villskap og avskyelig begjær, er et bilde på hvordan det vil gå med hele menneskeheten hvis den ble overlatt til Satans kontroll. Han utøver stadig sin innflytelse over menneskene for å forvirre sansene, kontrollere sinnet og tilskynde til vold og forbrytelser. Han svekker kroppen, formørker forstanden og nedverdiger sinnet. Hver gang mennesker avslår Jesu innbydelse, føyer de seg etter Satan.

I alle livssituasjoner - i hjemmet, på arbeidsplassen og endog i menigheten gjør menneskene det samme i dag. Derfor har vold og forbrytelser spredd seg over jorden, og moralsk mørke omhyller menneskenes tilværelse som et likklede. Gjennom sine tilsynelatende uskyldige fristelser leder Satan menneskene til verre og verre onder. Resultatet blir total fordervelse og ruin. Det eneste vern mot hans makt er å holde seg nær Jesus.

Overfor mennesker og engler er Satan blitt avslørt som menneskenes fiende og ødelegger, mens Kristus står frem som deres venn og befrier. Hans Ånd vil utvikle alt som kan foredle karakteren og personligheten. Både i sjel, ånd og legeme vil den bygge mennesket opp til Guds ære. «For Gud gav oss ikke en ånd som gjør motløs, men en ånd som gir kraft, kjærlighet og sindighet.» Han har kalt oss til å «få vår Herre Jesu Kristi herlighet» - hans karakter, og «bli formet etter hans Sønns bilde».5

Mennesker som er sunket ned til å bli Satans redskaper, blir ved Kristi makt forvandlet til rettferdighetens budbærere. Guds Sønn sender dem ut for å fortelle om «alt det Herren har gjort mot deg, og at han har vært barmhjertig mot deg».

Matt 8,23-34; Mark 4,35-41; 5,1-20; Luk 8,22-39

Kapittel 36:

Gnisten som utløser guddomsmakt

Da Jesus vendte tilbake fra gadarenernes bygd og gikk i land på vestsiden av sjøen, var det en stor folkemengde som hadde samlet seg for å ta imot ham, og de hilste ham med glede. Han ble værende der ved stranden en tid mens han underviste og helbredet. Så gikk han hjem til Levi-Matteus for å møtes med tollere i et gjestebud. Det var her synagogeforstanderen Jairus fant ham.

Denne jødiske eldste kom til Jesus i stor nød. Han kastet seg ned for ham og ropte: «Min lille datter holder på å dø. Kom og legg hendene på henne, så hun blir frisk og får leve.»

«Frykt ikke, bare tro!»

Jesus drog straks med hjem til synagogeforstanderen. Selv om disiplene hadde sett mange av Jesu barmhjertighetshandlinger, ble de forbauset over hvor villig han etterkom den stolte rabbinerens bønn. Likevel gikk de med Jesus, og folkeskaren fulgte etter, ivrig og forventningsfull.

Synagogeforstanderens hus lå ikke langt borte. Men det var ikke lett å komme frem for Jesus og dem som var med ham, for mengden trengte inn på ham fra alle sider. Forsinkelsen gjorde den engstelige faren utålmodig. Men Jesus, som syntes synd på de mange menneskene, stanset nå og da for å gi lindring til en eller annen som led, eller for å trøste noen som var nedtrykte og urolige.

Mens de enda var underveis, trengte en utsending seg frem gjennom mengden med beskjed til Jairus om at datteren var død, og at det var nytteløst å besvære Mesteren ytterligere. Jesus oppfanget det som ble sagt, og han sa: «Frykt ikke, bare tro, så skal hun bli reddet.»

Jairus trengte seg nærmere Jesus, og sammen skyndte de seg videre. De som var leid til å sørge og spille på fløyte, hadde alt innfunnet seg, og de fylte luften med støy. Larmen skurret i ørene, og Jesus ble rystet i sin ånd. Han forsøkte å få dem til å være stille, og sa: «Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død; hun sover.» Påstanden fra denne fremmede mannen gjorde at de ble harme. De hadde sett barnet i dødens favntak, og de lo ham ut. Jesus forlangte at alle skulle forlate huset. Så tok han

255

med seg pikens far og mor og Peter, Jakob og Johannes, og sammen gikk de inn i soverommet hvor den døde piken lå.

Jesus gikk bort til sengen, og mens han tok hånden hennes i sin, uttalte han med mild stemme og slik som de pleide snakke der i hjemmet: «Talita kumi!» Det betyr: «Pike, jeg sier deg: Stå opp!»

Øyeblikkelig gikk det en skjelving gjennom den bevisstløse kroppen. Livets pulsslag slo igjen, og leppene åpnet seg med et smil. øynene ble åpnet vidt opp likesom etter en søvn, og piken stirret med undring på dem som stod ved siden av henne. Hun reiste seg opp, og foreldrene tok henne i armene sine og gråt av glede.

«Din tro har frelst deg»

Underveis til synagogeforstanderens hjem hadde Jesus i mengden av mennesker truffet en stakkars kvinne som i tolv år hadde lidd under en sykdom som gjorde hennes liv til en byrde. Hun hadde brukt alt hun eide til leger og medisiner, bare for å bli erklært uhelbredelig. Men hun fikk nytt håp da hun hørte om de helbredelser Kristus utførte. Hun var overbevist om at hvis hun bare kunne komme til ham, ville hun bli helbredet. Svak og lidende kom hun til sjøbredden hvor han underviste. Hun forsøkte å trenge seg frem gjennom mengden, men forgjeves. Hun fulgte etter ham fra Levi-Matteus' hus, men fremdeles var hun ute av stand til å få kontakt med ham. Hun hadde begynt å gi opp håpet da han i folkemengden kom i nærheten av henne.

Den gylne anledningen var kommet. Hun var like i nærheten av den store legen! Men i all forvirringen kunne hun ikke få snakke med Jesus eller få mer enn et flyktig glimt av ham. Av frykt for å miste sin eneste anledning til å bli helbredet, trengte hun seg frem mens hun sa til seg selv: «Om jeg så bare får røre ved klærne hans, blir jeg frisk.» Idet han gikk forbi, rakte hun ut hånden og klarte så vidt å røre ved kanten av klærne hans. Men i det øyeblikket visste hun at hun var blitt helbredet. I denne ene berøringen var hele hennes livs tro konsentrert. I samme stund forsvant hennes smerte og svakhet, og hun fikk ny kraft og en fullkommen helse.

I dyp takknemlighet forsøkte hun nå å trekke seg tilbake fra mengden. Men plutselig stanset Jesus, og folket gjorde det samme. Han snudde seg, så seg omkring og spurte med en stemme som hørtes tydelig gjennom larmen fra folkemengden: «Hvem rørte ved klærne mine?» Folket reagerte med forbausede blikk. All den stund han ble skubbet fra alle kanter og puffet hit og dit i trengselen, syntes dette å være et merkelig spørsmål.

Peter, som alltid var parat til å uttale seg, sa: «Du ser hvordan folk trenger seg på deg, og så spør du hvem som rørte ved deg?» Jesus svarte: «Det var noen som rørte ved meg, for jeg kjente at en kraft gikk ut fra meg.» Han kunne kjenne forskjell på en troens berøring og en tilfeldig berøring av den likegyldige mengden. En slik tillit skulle ikke overses.

256

Til denne beskjedne kvinnen ville han tale trøstens ord som skulle bli et gledens kildevell for henne, og som ville være en velsignelse for hans etterfølgere til tidens slutt.

Med blikket vendt mot kvinnen insisterte han på å få vite hvem det var som hadde rørt ved ham. Da hun innså at det var nytteløst å forsøke å gjemme seg, kom hun skjelvende frem og kastet seg ned foran ham. Mens hun gråt av takknemlighet, fortalte hun om sin lidelse og hvordan hun nå hadde fått lindring. Mildt og vennlig sa Jesus: «Datter, din tro har frelst deg. Gå bort med fred; du skal være fri for din plage.» Han gav ingen anledning til den overtro at det var legende kraft i selve berøringen av klærne hans. Det var ikke gjennom den ytre kontakt at helbredelsen hadde skjedd, men ved den tro som grep fatt i hans guddommelige makt.

Den forundrede menneskemengden som trengte seg tett inn på Kristus, merket ikke den livgivende kraften. Men da den syke kvinnen rakte frem hånden for å røre ved ham i tro på at hun ville bli helbredet, merket hun den legende kraften. Slik er det også med de åndelige ting. Å snakke om gudstro på en tilfeldig måte, eller å be uten hunger i sjelen og uten levende tro, er til ingen nytte.

En trosbekjennelse som bare tar imot ham som verdens frelser, kan aldri bringe legedom til sjelen. Den tro som er til frelse, er ikke bare et forstandsmessig samtykke til sannheten. Den som venter på full kunnskap før han vil øve tro, kan ikke ta imot velsignelse fra Gud. Det er ikke nok å tro noe om Kristus. Vi må tro på ham. Den eneste tro som vil gagne oss, er den som tar imot ham som en personlig frelser, og som tilegner seg hans fortjenester som sine egne. Mange anser troen som en mening. Frelsende tro er handling. De som tar imot Kristus, forener seg i et paktsforhold med Gud. Sann tro er liv. En levende tro betyr økt styrke og en full tillit som gjør sjelen til en seirende makt.

Da Jesus hadde helbredet kvinnen, ville han at hun skulle vitne om den velsignelse hun hadde mottatt. De gaver som evangeliet tilbyr, skal vi ikke tilegne oss ved list eller nyte godt av i hemmelighet. Derfor oppfordrer Herren oss til å vitne om hans godhet. «Dere er mine vitner, sier Herren. Jeg er Gud.»1

Vår bekjennelse av hans trofasthet er himmelens utvalgte middel til å åpenbare Kristus for verden. Vi skal anerkjenne hans nåde slik den er gjort kjent gjennom de hellige menn i gammel tid. Men det som betyr mest, er vitnesbyrdet om vår egen erfaring. Vi er Guds vitner når vi åpenbarer at en guddommelig kraft virker i oss. Hvert enkelt menneske har et liv som er forskjellig fra alle andres, og en erfaring som i vesentlig grad skiller seg fra deres. Gud vil at vår takk skal stige opp til ham, preget av vår egen personlighet. Når denne takknemlighet for hans nådes herlighet understøttes av et virkelig kristent liv, vil det ha en uimotståelig kraft som virker til menneskers frelse.

Da de ti spedalske kom til Jesus for å bli helbredet, bød han dem gå og vise seg for presten. På veien dit ble de helbredet, men bare en vendte

258

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned