Jesus tok øyeblikkelig av sted til offiserens hjem, men det gikk heller langsomt på grunn av folkemengden som trengte seg tett inn på ham. Ryktet om at Jesus var underveis gikk foran ham. Offiseren, som ikke hadde høye tanker om seg selv, sendte bud til Jesus: «Herre, gjør deg ikke mer bry! Jeg er ikke verdig til at du kommer inn i mitt hus.» Men Jesus fortsatte sin vei. Da offiseren endelig dristet seg til å nærme seg ham, fullførte han budskapet med å si: «Derfor våget jeg heller ikke selv å komme til deg. Men si bare et ord, så vil gutten bli frisk. For jeg står selv under kommando, men har også soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til min tjener: Gjør dette! så gjør han det.» Med andre ord: Likesom jeg representerer romermakten, og mine soldater anerkjenner min myndighet, representerer du den evige Guds makt, og alt det skapte er lydig mot ditt ord. Du kan befale at sykdommen skal forsvinne, og den vil lyde deg. Du kan tilkalle dine himmelske sendebud, og de vil bringe legende kraft. Si bare et ord, så blir min tjener helbredet!

Troen ble belønnet

Jesus undret seg da han hørte dette, og han vendte seg til mengden som fulgte ham, og sa: «Det sier jeg dere: Ikke engang i Israel har jeg funnet en slik tro.» Og til offiseren sa han: «Gå hjem! Det skal bli som du trodde.» Og tjeneren ble frisk i samme stund.

Jødenes eldste, som anbefalte offiseren til Kristus, hadde vist hvor lite de forstod av innholdet i evangeliet. De skjønte ikke at det eneste vi kan påberope oss når det gjelder Guds barmhjertighet, er våt store nød. I sin selvrettferdighet anbefalte de offiseren fordi han viste velvilje mot «vårt folk». Men offiseren sa om seg selv: «Jeg er ikke verdig.» Han var blitt berørt av Kristi nåde, og han innså sin egen uverdighet. Likevel var han ikke redd for å be om hjelp. Han stolte ikke på sin egen godhet, men påberopte seg bare sin store trang. Ved tro forstod han hvordan Kristus virkelig var. Han trodde ikke bare på ham som en undergjører, men som menneskehetens venn og frelser.

Det er slik enhver synder må komme til Kristus. «Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig.»2 Når Satan forteller deg at du er en synder og ikke kan håpe på å få noen velsignelser fra Gud, så fortell ham at Kristus kom til verden for å frelse syndere. Vi har ikke noe som kan anbefale oss hos Gud. Men det som vi kan påberope oss nå og alltid, er vår fullstendig hjelpeløse tilstand. Den gjør hans gjenløsende makt til en nødvendighet. Når vi gir avkall på all tillit til oss selv, kan vi vende blikket mot Golgata og si: «Intet bringer jeg til deg, kun til korset klynger meg.»

Helt fra sin barndom av var jødene blitt undervist om Messias' gjerning. De hadde de inspirerte uttalelser av patriarker og profeter så vel som den symbolske undervisning i offertjenesten. Men de ringeaktet lyset, og nå så de ikke noe hos Jesus som tiltalte dem. Offiseren derimot var

233

født i hedenskapet og oppdratt til avgudsdyrkelse i keisertidens Rom. Han hadde fått militær utdanning og var tilsynelatende avskåret fra åndelig liv både på grunn av utdanning og det miljø han levde i. Videre var han holdt utenfor på grunn av jødenes religiøse forblindelse og den forakt hans egne landsmenn hadde for Israels folk. Denne mannen oppfattet den sannhet som Abrahams etterkommere var blinde for. Han ventet ikke for å se om jødene selv ville ta imot ham som hevdet at han var deres Messias. Da «det sanne lys, som lyser for hvert menneske»,3 skinte på ham, fikk han som var så langt borte, syn for Guds Sønns herlighet.

For Jesus var dette en forsmak på den gjerning som evangeliet skulle utføre blant hedningene. Med glede så han frem til at mennesker fra alle nasjoner skulle samles i hans rike. Med dyp sorg gjorde han det klart for jødene hvilke følger det ville få å forkaste hans nåde: «Det skal dere vite: Mange skal komme fra øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket. Men arvingene til riket skal kastes ut i mørket utenfor, der en gråter og skjærer tenner.» Mange innretter seg fremdeles slik at de vil møte den samme skjebnesvangre skuffelse. Mens mennesker i hedenskapets mørke tar imot hans nåde, er det mange i kristne land som bare har ringeakt til overs for lyset som skinner på dem.

Jesus oppvekker enkens sønn

Litt over tretti kilometer fra Kapernaum, på et høydedrag med utsikt over den vidstrakte og vakre Jisre'el-sletten, lå landsbyen Nain. Dit drog Jesus nå. Mange av disiplene og andre fulgte med ham. Langs hele veien møtte folk frem, og de lengtet etter å høre hans kjærlige og medfølende ord. De kom med sine syke for at han skulle helbrede dem. Stadig bar de på håpet om at han som utøvde en slik vidunderlig makt, ville stå frem som Israels konge. En stor folkemengde flokket seg om ham, og i glad forventning fulgte de med ham opp den steinete stien til byporten.

Etter som de kommer nærmere, ser de at et begravelsesfølge kommer ut gjennom porten. Sørgmodige og med langsomme skritt beveger følget seg bort mot gravstedet. På en åpen båre fremst i følget ligger den døde, og nærmest den går de sørgende som fyller luften med sine klagerop. Det synes som om hele byens befolkning har møtt frem for å vise sin aktelse for den døde og sin sympati med moren.

Det var en situasjon som vakte medfølelse. Den døde var sin mors eneste sønn, og hun selv var enke. Den ensomme, sørgende kvinnen fulgte sin eneste jordiske støtte og trøst til graven. «Da Herren fikk se enken, ble han fylt av medlidenhet med henne.» Mens hun gikk der gråtende og likesom i blinde og ikke la merke til ham, kom han helt frem ved siden av henne og sa med mild stemme: «Gråt ikke!» Jesus ville forvandle hennes sorg til glede, men han kunne likevel ikke la være å gi uttrykk for sin medfølelse.

234

«Så gikk han bort og la hånden på båren.» Selv kontakt med døden kunne ikke påføre ham noen form for urenhet. De som bar ham, stanset, og klagingen stilnet. De to gruppene samlet seg omkring båren med forventning og håp. Her var han som hadde bannlyst sykdom og seiret over demoner. Hadde han også makt over døden?

Med klar og myndig røst sier han: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Denne stemmen trenger gjennom den dødes ører. Den unge mannen åpner øynene. Jesus tar ham i hånden og reiser ham opp. Blikket hans faller på henne som hadde stått gråtende ved siden av ham, og mor og sønn finner hverandre i en lykkelig omfavnelse. De som er til stede, står tause og er som tryllebundet. Alle er grepet av ærefrykt. Tause og ærbødige ble de stående en liten stund, som om de var i Guds nærhet. Så priste de Gud. «En stor profet er oppreist blant oss,» sa de, «og Gud har gjestet sitt folk.» Begravelsesfølget vendte tilbake til Nain som et triumftog. «Og ryktet om dette kom ut i hele Jødeland og områdene omkring.»

Han som stod ved siden av den sørgende moren utenfor porten til Nain, legger merke til enhver som står ved en båre og sørger. Han har medlidenhet med oss i vår sorg. Hans hjerte som elsket og følte medynk, er et hjerte med uforanderlig kjærlighet. Hans ord som gav liv til den døde, er ikke mindre virkningsfullt nå enn da det ble talt til den unge mannen fra Nain. Han sier: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»4 Denne makten er ikke blitt mindre i årenes løp. Den er heller ikke blitt svakere som følge av hans overstrømmende nåde som alltid er i virksomhet. For alle som tror på ham, er han fremdeles en levende frelser.

Jesus forvandlet denne morens sorg til glede da han gav henne sønnen tilbake. Likevel ble den unge mannen bare kalt tilbake til dette jordiske livet, til å møte dets sorger og farer, for så igjen å komme under dødens makt. Men Jesus trøster oss i vår sorg over de døde, med budskapet om et evig håp: «Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet og har nøklene til døden og dødsriket.» «Siden barna er mennesker av kjøtt og blod, måtte også han bli menneske som de. Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som hersker ved døden, det er djevelen, og befri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sitt liv.»5

Satan kan ikke holde de døde i sitt grep når Guds Sønn byr dem å leve. Han kan heller ikke holde et eneste menneske i åndelig død når dette mennesket i tro tar imot Kristi mektige ord. Gud sier til alle som er døde i synd: «Våkn opp, du som sover, stå opp fra de døde!» Dette betyr evig liv. Det var Guds ord som bød det første menneske å leve, og det var Kristi ord som gav liv til den unge mannen fra Nain: «Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!» Det gir liv til enhver som i tro tar imot det. Gud «har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike».6 Alt dette får vi tilbud om i hans ord. Hvis vi tar imot det, har vi befrielsen.

«Og dersom hans Ånd bor i dere, skal han som reiste Kristus opp, også gi deres dødelige legeme liv ved den Ånd som bor i dere.» For når

235

«det høres et rop fra overengelen og støt i Guds basun, da skal Herren selv stige ned fra himmelen. Og de som døde i troen på Kristus, skal først stå opp. Deretter skal vi som er blitt tilbake og fremdeles lever, sammen med dem bli rykket opp i skyene, i luften, for å møte Herren. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid».7 Dette er det trøstens ord han byr oss å trøste hverandre med.

Matt 8,5-13; Luk 7,1-17

Kapittel 33:

Jesu familie

Josefs sønner var slett ikke velvillig stemt overfor Jesu virksomhet. Det de hørte om hans liv og gjerning, gjorde dem forbauset og forferdet. De hørte at han var hele netter i bønn, at store folkemengder trengte seg omkring ham hele dagen, og at han ikke engang unte seg tid til å spise. Vennene hans mente at han slet seg ut ved sin ustanselige virksomhet. De kunne ikke gi noen forklaring på hans holdning overfor fariseerne, og det var noen som fryktet for at det gikk på forstanden løs for ham.

Brødrene hans hørte om dette og også om den beskyldning fariseerne kom med: at han drev ut djevler ved Satans makt, og de følte bitter skam fordi de var i familie med ham. De kjente til hvordan hans ord og handlinger satte sinnene i kok. De ble ikke bare forferdet over hans dristige uttalelser, men de ble harme fordi han fordømte de skriftlærde og fariseerne. Derfor bestemte de seg for at enten måtte han overtales eller tvinges til å holde opp med denne måten å arbeide på. De fikk Maria til å holde med dem i dette, da de regnet med at hans kjærlighet til henne ville gjøre ham mer varsom.

Synd mot Den Hellige Ånd

Kort tid i forveien hadde Jesus for annen gang helbredet en mann som var besatt, blind og stum, og fariseerne hadde gjentatt anklagen: «Det er med hjelp fra høvdingen over de onde ånder han driver de onde ånder ut.»1  Kristus sa rent ut til dem at ved å tilskrive Satan Den Hellige Ånds gjerning, lukket de seg selv ute fra frelsens kilde. De som hadde talt imot Jesus uten å være klar over hans guddommelige natur, hadde mulighet for å få tilgivelse, for ved Den Hellige Ånd kunne de komme til å innse sin villfarelse og angre den. Hvis et menneske angrer og tror, blir skylden fjernet i Kristi blod, uansett hvilken synd det dreier seg om. Men de som forkaster Den Hellige Ånds gjerning, stiller seg der hvor anger og tro ikke kan nå dem. Det er ved Ånden Gud virker på hjertet. Når mennesker med overlegg forkaster Ånden og sier at den er fra Satan, stenger de kanalen som Gud kan meddele seg til dem gjennom. Når

237

Ånden er ugjenkallelig forkastet, er det ikke noe mer Gud kan gjøre for mennesket.

De fariseere som Jesus advarte på denne måten, trodde ikke selv på det de anklaget ham for. Det var ikke en eneste av disse fremstående personene som ikke hadde følt seg dradd til Jesus. I sitt eget sinn hadde de hørt Åndens stemme, som hadde erklært at han var Israels Salvede, og tilskyndet dem til å bekjenne seg som hans disipler. I lyset fra ham hadde de innsett sin egen ugudelighet, og hadde lengtet etter en rettferdighet som de selv ikke kunne skaffe til veie. Men etter at de hadde forkastet ham, ville det være for ydmykende å ta imot ham som Messias. Etter at de først hadde begitt seg inn på vantroens sti, var de for stolte til å innrømme sin villfarelse.

For å unngå å erkjenne sannheten forsøkte de med desperat iver å motbevise Jesu undervisning. Bevisene på hans makt og barmhjertighet gjorde dem forbitret. De kunne ikke hindre Jesus i å gjøre mirakler, og de kunne ikke få ham til å slutte med å undervise. Men de gjorde alt som stod i deres makt for å gi et falskt bilde av ham og forvrenge det han sa. Enda talte Guds Ånd til dem, og de måtte bygge opp mange barrierer for å motstå dens makt. Den sterkeste makt som menneskehjertet kan bli påvirket av, kjempet med dem, men de ville ikke gi opp sin motstand.

Det er ikke Gud som forblinder menneskene eller forherder dem. Han sender dem lys for å rette på deres villfarelser og lede dem inn på trygge stier. Når de forkaster dette lyset, blir øynene forblindet og hjertet forherdet. Ofte skjer dette gradvis og nesten umerkelig. Lyset kommer til sinnet gjennom Guds ord, gjennom hans tjenere eller ved Åndens direkte påvirkning. Men hvis man viser ringeakt for en lysstråle, skjer det en delvis lammelse av den åndelige oppfatningsevne, og det blir vanskeligere å fatte den neste åpenbaring av lys. Slik tiltar mørket inntil det er natt i sjelen. På den måten var det gått med disse jødiske lederne. De var overbevist om at Jesus var i besittelse av en guddoms kraft, men for å kunne stå imot sannheten, tilskrev de Satan det som var Den Hellige Ånds gjerning. Når de gjorde dette, valgte de med overlegg å la seg bedra. De overgav seg til Satan, og fra den tiden var de behersket av hans makt.

Virkningen av våre ord

I nøye sammenheng med Kristi advarsel om synd mot Den Hellige Ånd, er advarselen mot unyttige og onde ord. Ordene forteller hva som bor i hjertet. «Det hjertet er fullt av, det taler jo munnen.» Men ordene er mer enn et uttrykk for karakteren. De har makt til å virke tilbake på den.

Menneskene blir påvirket av sine egne ord. Under øyeblikkets tilskyndelse fra Satan gir de ofte uttrykk for avindsyke eller ond mistanke. De gir uttrykk for noe som de i virkeligheten ikke tror på. Men det som er sagt, virker tilbake på tankene. Menneskene blir bedratt av sine egne ord og vil komme til å tro at det som ble sagt under tilskyndelse

238

fra Satan, er sant. Når de en gang har gitt uttrykk for en mening eller beslutning, er de ofte for stolte til å gå tilbake på den. I stedet prøver de å bevise at de har rett, inntil de selv tror det.

Det er farlig å gi uttrykk for tvil og å kritisere guddommelig lys. Den vanen å komme med uvøren og respektløs kritikk virker tilbake på karakteren og gir næring til uærbødighet og vantro. Mangt et menneske har fortsatt med denne vanen uten å ane noen fare. Til sist er de kommet dit hen at de kritiserer og forkaster Den Hellige Ånds gjerning. Jesus sa: «Hvert unyttig ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. Ja, etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig.»

En festning mot det onde

Så føyde Jesus til en advarsel til dem som hans ord hadde gjort inntrykk på, som hadde lyttet til ham med glede, men som ikke hadde gitt etter for Den Hellige Ånd. Det er ikke bare motstand som ødelegger sjelen, men også forsømmelse. Jesus uttalte: «Når en uren ånd farer ut av et menneske, flakker den om over øde vidder på leting etter et hvilested, men finner det ikke. Da sier den: Jeg vil vende tilbake til huset mitt som jeg forlot. Den kommer dit og finner det ledig, feid og pyntet. Da drar den av sted og får med seg sju andre ånder, verre enn den selv, og de flytter inn og slår seg til der.»

Som tilfellet er i dag, var det mange på Kristi tid som syntes å være kommet løs fra Satans herredømme. Ved Guds nåde ble de frigjort fra de onde ånder som hadde hersket over dem. De frydet seg i Guds kjærlighet, men i likhet med Jesu lignelse om såkornet der ordene falt på steingrunn, ble de ikke i hans kjærlighet. De overgav seg ikke til Gud hver dag så Kristus kunne bli boende i hjertet. Når så den onde ånden kom tilbake med «sju andre ånder, verre enn den selv», kom de helt og fullt i det ondes makt.

Når sjelen overgir seg til Kristus, får en ny makt herredømmet i det nye hjertet. Det skjer en forandring som mennesket aldri kan utføre for seg selv. Det er et overnaturlig inngrep som fører et overnaturlig element inn i den menneskelige natur. Det mennesket som har overgitt seg til Kristus, blir hans egen festning som han forsvarer midt i en opprørsk verden. Han vil ikke at man skal godta noen annen myndighet enn hans egen. Et menneske som er i de himmelske makters varetekt, er uovervinnelig for Satans angrep. Men uten at vi lar Kristus ha kontrollen over oss, vil vi bli behersket av den onde.

Vi kan ikke unngå å bli behersket av den ene eller den andre av de to store makter som kjemper om herredømmet i verden. Det er ikke nødvendig for oss med vilje å velge å tjene mørkets rike for å komme inn under dets herredømme. Vi behøver bare å forsømme å alliere oss med lysets rike. Hvis vi ikke samarbeider med de himmelske krefter, vil Satan ta hjertet i eie og gjøre det til sin bolig.

239

Den eneste beskyttelse mot det onde er at Kristus bor i hjertet ved tro på hans rettferdighet. Med mindre vi har en levende forbindelse med Gud, kan vi aldri stå imot den ondes påvirkning av selviskhet, nytelsessyke og fristelse til synd. Vi kan legge bort mange dårlige vaner og for en tid også skille lag med Satan. Men uten at vi oppnår en levende forbindelse med Gud ved at vi overgir oss til ham minutt for minutt, vil vi bli overvunnet. Uten et personlig kjennskap til Jesus og et ubrutt samfunn med ham, er vi i fiendens makt, og til slutt vil vi gjøre det han befaler.

Jødefolkets skjebnesvangre synd

«Og har det vært ille med det mennesket før, så blir det verre nå,» sa Jesus. «Slik skal det også gå denne onde slekt.» Ingen er så forherdet som dem som har vist ringeakt for nådens innbydelse til frelse og trosset nådens Ånd. Den mest alminnelige form for synd mot Den Hellige Ånd består i en vedvarende ringeakt for Herrens innbydelse til å vende om. Hvert skritt på veien mot forkastelse av Kristus er et skritt mot forkastelse av frelsen og et skritt nærmere synd mot Den Hellige Ånd.

Ved å forkaste Kristus begikk jødefolket den utilgivelige synd. Ved å si nei til tilbudet om nåde kan vi komme til å gjøre den samme feil. Vi håner livets fyrste og gjør ham til spott overfor «Satans synagoge»2 og overfor himmelen når vi nekter å lytte til de budbærere han har sendt, og i stedet hører på Satans redskaper som vil dra oss bort fra Kristus. Så lenge mennesker gjør dette, er de uten håp og tilgivelse. Til sist vil de miste ethvert ønske om å bli forsont med Gud.

Jesu brødre

Mens Jesus enda holdt på å undervise folket, kom disiplene med beskjed om at hans mor og hans brødre stod utenfor og gjerne ville snakke med ham. Han visste hva de hadde på hjerte, og derfor svarte han: «Hvem er min mor og mine brødre?» Så rakte han hånden ut mot disiplene og sa: «Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, er min bror og søster og mor.»

Alle som i tro ville ta imot Kristus, ble forent med ham ved et bånd som var mer inderlig enn noe menneskelig slektskaps bånd. De ville bli ett med ham likesom han var ett med Faderen. At Jesu mor trodde Jesu ord og gjorde etter dem, knyttet henne nærmere til ham enn hennes naturlige slektsforhold. Jesu brødre ville ikke ha noe gagn av sin forbindelse med ham, med mindre de tok imot ham som sin personlige frelser.

Jesus ville hatt en sterk støtte i sin jordiske familie hvis de hadde trodd at han var sendt fra himmelen, og hadde samarbeidet med ham i å utføre Guds gjerning. Deres vantro kastet en skygge over Jesu liv på jorden. Det var en del av det bitre smertens beger som han tømte for vår skyld.

Guds Sønn følte meget sterkt det fiendskap som var tent i menneskers

240

hjerter mot evangeliet, og det føltes aller verst for ham i hans eget hjem. Han selv var fylt av velvilje og kjærlighet, og han satte pris på vennlighet og hensynsfullhet i familiekretsen. Brødrene hans ville at han skulle rette seg etter deres meninger, selv om det ville ha vært fullstendig i strid med hans guddommelige misjon. De så på ham som en som trengte deres råd. De bedømte ham ut fra sitt menneskelige synspunkt, og mente at hvis han bare ville tale om slike ting som de skriftkloke og fariseerne kunne godkjenne, ville han unngå den ubehagelige strid som hans ord var årsak til. De mente at han var fra seg selv når han gjorde krav på guddommelig myndighet og refset rabbinerne for deres synder. De visste at fariseerne søkte etter en anledning til å anklage ham, og de syntes han hadde gitt dem tilstrekkelig anledning til det.

Med sin korte målestokk kunne de ikke lodde dybden av den oppgaven han var kommet for å utføre. Derfor kunne de ikke føle med ham i hans prøvelser. Deres simple og nedsettende ord viste at de ikke hadde noen sann oppfatning av hans natur, og de fattet ikke at det guddommelige var forent med det menneskelige. De så ham ofte sorgtung, men i stedet for å trøste, såret de ham med sin holdning og talemåte. Dette var pinefullt for hans følsomme sinn. Hans motiver ble mistolket, og hans gjerning ble ikke forstått.

Brødrene hans fremholdt ofte fariseernes filosofi som var forslitt og grånet av elde. De mente at de kunne belære ham som forstod all sannhet og fattet alle hemmeligheter, og de fordømte fritt og åpent det som de ikke kunne forstå. Han tok seg nær av deres motvilje, og han følte seg trett og forpint. De påstod at de trodde på Gud og mente at de stod på hans side. Men Gud var hos dem i menneskeskikkelse, uten at de kjente ham.

Alt dette gjorde hans vei tornefull. Misforståelsene i hans eget hjem pinte ham slik at han følte det som en lindring å komme bort. Det var ett hjem han satte stor pris på å besøke. Det var hjemmet til Lasarus, Maria og Marta. Her var det en atmosfære av tro og kjærlighet som gav ham hvile og ro. Likevel var det ingen som kunne fatte hans guddommelige misjon eller forstå den byrde han bar på menneskehetens vegne. Ofte fant han lindring først når han kunne være alene i samfunn med sin himmelske Far.

De som er kalt til å lide for Kristi skyld, og som må tåle misforståelse og mistillit endog i sitt eget hjem, kan finne trøst i den tanke at Jesus har gjennomgått det samme. Han har medfølelse med dem. Han vil at de skal ha fortrolig samfunn med ham, og at de skal finne trøst der hvor han selv fant den, i samfunn med Gud.

Medlemmer av Guds familie

De som tar imot Kristus som sin personlige frelser, blir ikke etterlatt som farløse og må bære livets byrder alene. Han tar imot dem som medlemmer av den himmelske familie, og han sier at de skal kalle hans Far

241

for sin Far. De er hans barn som er dyrebare for Gud og er knyttet til ham med de ømme ste og sterkeste bånd. Han føler en inderlig ømhet for dem, som så langt overgår det våre foreldre følte for oss da vi var barn, som det guddommelige er høyt hevet over det menneskelige.

I de lover som ble gitt til Israel, har vi et vakkert bilde på Kristi forhold til sitt folk. Når en hebreer på grunn av fattigdom var tvunget til å skille seg av med sin fedrenearv og selge seg selv som slave, hadde hans nærmeste slektning plikt til å utløse ham og hans arvelodd. På samme måten falt det på ham som er «en nær slektning» av oss, å gjenløse oss og vår arv som var gått tapt på grunn av synden. Det var for å frelse oss at han ble vår bror. Vår Herre og frelser står oss nærmere enn far og mor, bror og venn eller ektefelle. «Frykt ikke,» sier han, «jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min.» «Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg, gir jeg mennesker i ditt sted, folkeslag til vederlag for ditt liv.»3

Kristus elsker de himmelske vesener som omgir hans trone. Men hvordan kan det være at han elsker oss så høyt? Vi fatter det ikke, men av erfaring vet vi at det er sant. Og dersom vi virkelig er i slekt med ham, bør vi ha en dyp omsorg for dem som er vår Herres brødre og søstre. Burde vi ikke da være snare til å erkjenne hva vårt guddommelige slektskap krever av oss? Når vi er adoptert inn i Guds familie, bør vi da ikke ære vår Far og vår familie?

Matt 12, 22-50; Mark 3,20-35

Kapittel 34:

Alle er innbudt

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, så vil jeg gi dere hvile.»

Disse trøstefulle ordene ble talt til folkemengden som fulgte Jesus. Han hadde sagt at bare gjennom ham kunne menneskene få kunnskap om Gud. Han hadde talt om sine disipler som dem som hadde mottatt kunnskap om himmelske ting. Men han lot ikke noen føle seg utelukket fra sin omsorg og kjærlighet. Alle som strever og bærer tunge byrder, kan komme til ham.

Skriftlærde og rabbinere var ytterst nøye når det gjaldt å ta vare på de religiøse formaliteter. Likevel hadde de en følelse av at de manglet noe som deres skikker og botsøvelser aldri kunne tilfredsstille. Tollere og syndere kunne late som om de var tilfreds med det sanselige og jordiske. Men i sitt indre nærte de mistro og frykt. Jesus så på disse ulykkelige menneskene som bar på tunge byrder. Noen hadde mistet alt håp, og prøvde å stille sjelens lengsel med jordiske gleder.  Han innbød alle til å finne hvile i ham.

Kristi åk

Ømt og kjærlig sa han til dem som strevde slik: «Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.»

På denne måten taler Kristus til hvert eneste menneske. Enten de vet det eller ikke, så er alle trette og bekymret. Alle er tynget av byrder som bare Kristus kan fjerne. Den tyngste byrden vi bærer på, er syndebyrden. Hvis vi selv skulle bære denne byrden, ville den knuse oss. Men han som var uten synd, har tatt vår plass. «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.»1 Han har båret byrden av vår skyld. Han vil fjerne alt som tynger oss, og han vil gi oss hvile. Han vil også bære bekymringens og sorgens byrde. Han oppfordrer oss til å kaste alle våre sorger på ham, for han bærer oss på sitt hjerte.

Menneskeslektens eldre bror er ved den evige trone. Hans øye er rettet mot hvert eneste menneske som vender sitt blikk mot ham. Av erfaring 

243

kjenner han de menneskelige svakheter, og han vet hva vi trenger. Han er klar over hvor sterke fristelsene er, for han er prøvd i alt på samme måte som vi, men uten synd. Han våker over deg, du engstelige Guds barn. Blir du fristet? Han vil utfri deg. Er du svak? Han vil gi deg kraft. Mangler du kunnskap? Han vil opplyse deg. Er du nedbrutt? Han vil helbrede.

Herren «fastsetter stjernenes tall». Likevel leger han dem «som har et knust hjerte, og forbinder deres verkende sår».2 Han innbyr og sier: «Kom til meg!» Hva din angst og dine prøver enn måtte være, så legg din sak fremfor Herren, og du vil få styrke til å holde ut. Veien vil åpne seg for deg så du kan komme ut av problemer og vanskeligheter. Jo svakere og mer hjelpeløs du føler deg, desto sterkere vil du bli i hans kraft. Jo tyngre dine byrder er, desto mer velsignet vil hvilen være når du legger dem på ham som bærer andres byrder. Den hvile som Kristus gir, tilbys på betingelser, men disse betingelsene er klart påvist. Alle kan etterkomme dem. Han forteller oss nøyaktig hvordan vi skal få hans hvile.

«Ta mitt åk på dere,» sier Jesus. Åket var et arbeidsredskap. Det ble lagt på okser som skulle arbeide, og det var nødvendig for at de kunne arbeide effektivt. Jesus bruker eksemplet for å lære oss at vi er kalt til å tjene så lenge vi lever. Vi skal ta hans åk på oss så vi kan være hans medarbeidere.

Det åket som binder oss til tjeneste, er Guds lov. Denne kjærlighetens lov som ble åpenbart i Eden og forkynt på Sinai, er i den nye pakt skrevet i våre hjerter. Den setter mennesket i forbindelse med Guds vilje. Hvis vi ble overlatt til å følge våre egne tilbøyeligheter og til å gå dit vår egen vilje måtte lede oss, ville vi havne i Satans selskap og få hans egenskaper. Derfor leder Gud oss etter sin vilje som er opphøyet, edel og høynende. Han ønsker at vi tålmodig og med klokskap skal påta oss de plikter som tjenesten fører med seg. Som menneske bar Jesus selv tjenestens åk. Han sa: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.» «Jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, som har sendt meg.»3 Kjærlighet til Gud og til den falne menneskehet, og nidkjærhet for hans ære brakte Jesus til jorden for å lide og dø. Dette var den dominerende makt i hans liv. Han vil at vi skal følge den samme kurs.

Mange lider under byrden av bekymringer fordi de prøver å leve opp til verdens standard. De har valgt å tjene den, avfinne seg med dens problemer og følge dens skikker. Slik tar de skade på sin karakter, og livet blir en byrde for dem. For å kunne tilfredsstille ærgjerrighet og verdslige ønsker sårer de samvittigheten og påfører seg selv samvittighetsnag som en ekstra byrde. Stadige bekymringer sliter på livskraften. Vår Herre ønsker at vi skal legge fra oss dette trelldomsåket. Han innbyr oss å ta hans åk, og sier: «Mitt åk er godt, og min byrde lett.» Han ber oss om å søke Guds rike og hans rettferdighet først, og han lover at alt vi behøver i dette liv, skal vi få i tillegg.

Bekymring er blind og kan ikke se inn i fremtiden, men Jesus kjenner

244

enden fra begynnelsen. I enhver vanskelighet har han en utvei for oss. Vår himmelske Far har tusen måter å sørge for oss på, som vi ikke kjenner til. De som setter tjenesten for Gud og hans ære foran alt annet, vil finne at det som er broket, forsvinner, og at stien foran dem er klar.

«Lær av meg»

«Lær av meg,» sa Jesus, «for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler.» Vi må gå i Kristi skole for å lære saktmodighet og ydmykhet. Gjenløsningen oppdrar sjelen for himmelen. Denne oppdragelsen betyr kjennskap til Kristus. Den betyr frigjøring fra forestillinger, vaner og skikker man har lært seg i skolen hos mørkets fyrste. Sinnet må frigjøres fra alt som er i strid med troskapen mot Gud.

I Kristi sinn var det fullkommen samstemmighet med Gud, og der var det fullkommen fred. Han ble aldri overmodig av bifall, eller motløs som følge av klander og skuffelser. Under den største motstand og den mest grusomme behandling mistet han aldri motet. Men mange som bekjenner seg til å være hans etterfølgere, nærer engstelse og bekymring fordi de ikke våger å stole fullt og fast på Gud. De overgir seg ikke helt til ham, men viker tilbake for de følger en slik overgivelse kan få. Med mindre de overgir seg helt og fullt, kan de ikke få fred.

Det er kjærligheten til selvet som gir uro. Når vi er født på ny, vil det samme sinn være i oss som var i Jesus, det som fikk ham til å fornedre seg selv så vi kunne bli frelst. Da vil vi ikke søke etter den fremste plass. Vi vil ønske å sitte ved Jesu føtter og lære av ham. Vi vil forstå at verdien av vår gjerning ikke består i å gjøre oss bemerket i verden, og ved å være aktive og nidkjære i vår egen styrke. Verdien av vårt arbeid står i forhold til hvor mye vi har fått av Den Hellige Ånd. Tillit til Gud foredler sinnet, så vi kan være tålmodige og bevare vår sjel.

Åket ble lagt på oksene for å hjelpe dem til å dra lasset og gjøre byrden lettere. Slik er det også med Kristi åk. Når vår vilje blir ett med Guds vilje, og vi bruker hans gaver til velsignelse for andre, vil vi oppdage at livets byrde er lett. Når vi lever i samsvar med Guds bud, vandrer vi sammen med Kristus, og i hans kjærlighet finner vi ro. Da Moses bad: «Vis meg dine veier, så jeg kan lære deg å kjenne,» svarte Herren: «Jeg skal selv gå med, og jeg vil føre deg til ro.» Gjennom profeten ble dette budskapet gitt: «Still dere på veiene og se! Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode! Gå på den, så finner dere hvile.» Og han sier: «Å, ville du høre på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, din rettferd som havets bølger.»4

De som tar Kristus på ordet og overlater seg til hans varetekt og til hans ledelse, finner hvile og fred. Ikke noe her i verden kan gjøre dem bedrøvet når Jesus gjør dem glade ved sitt nærvær. Den som helt og fullt samtykker i Herrens ledelse, får også fullkommen hvile. Herren sier: «Den som er fast i sjel og sinn, lar du alltid ha fred, for han setter sin lit

245

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned