hvordan båten endelig nådde land. Alt dette ble nøyaktig fortalt til folket som hørte på med undring. Men mange som ikke nøyde seg med dette, samlet seg omkring Jesus og spurte: «Rabbi, når kom du hit?» De håpet at han selv skulle fortelle mer om miraklet.

De evige verdier

Jesus tilfredsstilte ikke deres nysgjerrighet. Bedrøvet sa han: «Dere søker meg fordi dere spiste av brødene og ble mette, ikke fordi dere har sett tegn.» De søkte ham ikke av noe verdig motiv, men da de hadde spist av brødene og blitt mette, håpet de fremdeles å oppnå materiell fordel ved å slutte seg til ham. Jesus sa til dem: «Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv.» Søk ikke bare materielle fordeler. Vær ikke bare opptatt med å skaffe til veie det som trenges for dette livet. Søk heller åndelig føde, den visdom som varer og gir evig liv. Bare Guds Sønn kan gi oss den, «for på ham har Gud, Faderen, satt sitt segl».

En kortstund var tilhørernes interesse vakt, og de utbrøt: «Hva er da de gjerninger Gud vil vi skal gjøre?» De hadde utført mange byrdefulle gjerninger for å kunne oppnå gunst hos Gud, og de var beredt til å høre om hvilken som helst ny vedtekt som måtte overholdes, og som kunne gjøre dem fortjent til enda større gunst. Meningen med spørsmålet var: Hva skal vi gjøre for at vi kan fortjene himmelen? Hvilken pris må vi betale for å oppnå evig liv? 

Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: å tro på ham som Gud har sendt.» Prisen for himmelen er Jesus. Veien til himmelen går gjennom troen på «Guds lam som bærer verdens synd».

Vantroen griper om seg

Men folket ville ikke godta denne uttalelsen om guddommelig sannhet. Jesus hadde utført nettopp det som profetene hadde forutsagt at Messias ville gjøre. Men de hadde ikke sett det som deres egoistiske forhåpninger hadde forespeilet dem. Riktignok hadde Jesus en gang mettet folkemengden med fem byggbrød. Men på Moses' tid var Israel blitt mettet med manna i førti år, og de ventet langt større velgjerninger av Messias. I sin utilfredshet spurte de seg selv hvorfor ikke Jesus kunne gi helse, styrke og rikdom til hele folket, all den stund han hadde utført så mange underfulle gjerninger som de selv hadde vært vitne til. Hvorfor kunne han ikke fri dem fra deres undertrykkere og gi dem makt og ære?

Den kjensgjerning at han påstod at han var den som Gud hadde sendt, og likevel avslo å bli Israels konge, var et mysterium de ikke kunne fatte. Hans avslag ble mistydet. Mange drog den slutning at han ikke våget å hevde sine krav, fordi han selv var i tvil om hans misjon virkelig

286

var guddommelig. Slik åpnet de opp for vantro, og den sæd Satan hadde sådd, bar frukt etter sitt slag, i misforståelse og frafall.

Halvt spottende spurte nå en rabbiner: «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva kan du gjøre? Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen gav han dem å spise.»

Jødene mente at det var Moses som hadde gitt folket manna. De hedret redskapet og så bort fra ham som utførte selve gjerningen. Deres forfedre hadde murret mot Moses, og betvilt og benektet hans guddommelige misjon. Slik forkastet nå hans etterkommere ham som kom med Guds budskap til dem. Da sa Jesus til dem: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses gav dere ikke brødet fra himmelen.» Han som hadde gitt dem manna, stod midt iblant dem. Det var Kristus selv som førte israelittene gjennom ørkenen, og som daglig mettet dem med brød fra himmelen. Den maten var et forbilde på det virkelige brødet fra himmelen. Den livgivende Ånd som flyter ut fra Guds ubegrensede forråd, er den virkelige manna. Jesus sa: «Guds brød er det brød som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.»

«Livets brød»

Noen av tilhørerne mente fremdeles at det var vanlig brød Jesus hentydet til. Derfor sa de: «Herre, gi oss alltid dette brød.» Jesus sa da rett ut: «Jeg er livets brød.»

Det bildet Jesus brukte, var jødene vel kjent med. Inspirert av Den Hellige Ånd hadde Moses sagt at «mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn». Og profeten Jeremia hadde skrevet: «Jeg fant dine ord og åt dem, de var til glede for meg.»3 Rabbinerne hadde selv et ordtak som sa at å spise brød i åndelig mening var å granske loven og gjøre gode gjerninger. Det ble ofte sagt at når Messias kom, ville hele Israel bli mettet.

Det profetene lærte, klargjorde den dype åndelige lærdom i miraklet med brødene. Denne lærdommen prøvde Kristus å klargjøre for sine tilhørere i synagogen. Hadde de forstått Den hellige skrift, ville de ha forstått hva han mente da han sa: «Jeg er livets brød.» Det var bare gått en dag siden den store folkemengden som var utmattet og trett, var blitt mettet av det brødet han hadde gitt dem. Likesom de hadde fått legemlig styrke av dette brødet og var blitt oppkvikket, ville Kristus gi dem åndelig styrke til evig liv. «Den som kommer til meg,» sa han, «skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» Og han føyde til: «Men jeg har sagt dere at dere har sett meg og likevel ikke tror.»

Den Hellige Ånd hadde åpenbart Kristus for dem. Dag etter dag hadde de vært vitne til de levende beviser på hans makt. Likevel bad de om enda et tegn. Hadde de fått et slikt tegn, ville de fortsatt ha vært like vantro som før. Hvis de ikke var blitt overbevist av det de hadde sett og hørt, var det nytteløst å vise dem flere undergjerninger. Vantroen vil alltid finne påskudd for tvil, og den vil bortforklare de mest overbevisende fakta.

287

Igjen appellerte Jesus til deres motvillige sinn: «Den som kommer til meg, vil jeg så visst ikke støte bort.» Han sa at alle som tok imot ham i tro, skulle få evig liv. Ikke en skulle gå fortapt. Det var ikke nødvendig for fariseerne og saddukeerne å strides om det fremtidige liv. Menneskene behøver ikke lenger sørge i håpløs fortvilelse over sine døde. «For dette er min Fars vilje, at den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»

Folkets ledere ble harme

Men folkets ledere ble fortørnet. De sa: «Er ikke dette Jesus, Josefs sønn? Vi kjenner da både hans far og hans mor. Hvordan kan han si at han er kommet ned fra himmelen?» De prøvde å vekke fordom ved hånlig å henvise til Jesu lave byrd. De ymtet foraktelig om hans liv som en vanlig galileer, og hentydet til hans familie som fattig og uanselig. De sa at påstandene denne ulærde tømmermannen kom med, ikke fortjente deres oppmerksomhet. På grunn av hans uforklarlige fødsel kom de med fordekte antydninger om at han var av tvilsom avstamning. Slik ble de menneskelige omstendigheter i forbindelse med hans fødsel fremstilt som en skamplett på hans liv.

Jesus forsøkte ikke å forklare hemmeligheten ved sin fødsel. Han svarte ikke på spørsmålene om sitt himmelske opphav, like lite som han hadde svart på spørsmål om hvordan han var kommet over sjøen. Han prøvde ikke å gjøre oppmerksom på miraklene som kjennetegnet hans liv. Av fri vilje hadde han fraskrevet seg enhver menneskelig anseelse og tatt på seg en tjeners skikkelse. Men hans ord og gjerninger åpenbarte hans karakter. Alle som åpnet sitt sinn for guddommelig lys, ville anerkjenne ham som Faderens enbårne Sønn, «full av nåde og sannhet».4

Fariseernes fordom lå dypere enn deres spørsmål kunne tyde på. Den hadde sin rot i hjerter som var fordervet. Hvert ord og hver handling fra Jesus vakte motstand hos dem, for det sinnelaget som preget dem, fant ingen gjenklang hos ham.

«Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sendt meg, drar ham; og jeg skal reise ham opp på den siste dag. Det står skrevet hos profetene: Alle skal være opplært av Gud. Den som hører på Faderen og lærer av ham, kommer til meg.» Ingen vil noensinne komme til Jesus uten at de blir dratt av Faderens kjærlighet. Gud drar alle til seg. Bare de som står imot, vil nekte å komme til Kristus.

Med ordene: «Alle skal være opplært av Gud,» hentydet Jesus til profetien hos Jesaja: «Alle dine barn skal bli opplært av Herren, og stor blir freden for dine sønner.»5 Dette skriftstedet anvendte jødene på seg selv. De roste seg av at Gud var deres lærer. Men Jesus viste hvor innholdsløs denne påstanden var, for han sa: «Den som hører på Faderen og lærer av ham, kommer til meg.» Bare gjennom Kristus kunne de få kunnskap ·om Faderen. Mennesker kunne ikke tåle synet av hans herlighet. De som hadde lært av Gud, hadde lyttet til hans Sønns røst. I Jesus fra

288

Nasaret ville de anerkjenne ham som gjennom naturen og åpenbaringen hadde forkynt Faderen.

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror, har evig liv.» Gjennom apostelen Johannes, som lyttet til disse ordene, forkynte Den Hellige Ånd til menighetene: «Dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, eier livet.»6 Og Jesus sa: «Jeg skal reise ham opp på den siste dag.» Kristus ble ett med oss, for at vi skulle bli en ånd med ham. Det er i kraft av denne forening vi skal komme frem fra graven, ikke bare som en manifestasjon av Kristi makt, men fordi hans liv ved troen er blitt vårt liv. De som ser Kristus i hans sanne natur og tar imot ham, har evig liv. Det er ved Ånden at Kristus bor i oss. Guds Ånd, som vi tar imot i tro, er begynnelsen til det evige liv.

Jesu «legeme» og «blod»

Folket hadde minnet Jesus om mannaen som deres forfedre spiste i ørkenen, som om det var et større mirakel enn det Jesus hadde utført. Men han viste hvor fattigslig dette var sammenlignet med de velsignelser han var kommet for å gi. Mannaen kunne bare opprettholde den jordiske tilværelse. Den kunne ikke avverge døden eller sikre dem udødelighet. Men brødet fra himmelen ville gi sjelen næring til evig liv. Jesus sa: «Jeg er livets brød. Fedrene deres spiste manna i ørkenen, men de døde. Det brødet som kommer ned fra himmelen, er slik at den som spiser av det, ikke dør. Jeg er det levende brød som er kommet ned fra himmelen. Den som spiser av dette brød, skal leve til evig tid.» Til dette bildet føyer han nå et annet. Bare ved å dø kunne han gi menneskene liv. I de ordene som nå følger, henviser han til sin død som midlet til frelse: «Det brød jeg vil gi, er mitt legeme som jeg gir til liv for verden.»

Jødene skulle nettopp feire påsken i Jerusalem til minne om den natten da Israel ble utfridd og de egyptiske hjem ble hjemsøkt av dødsengelen. Gud ville at de i påskelammet skulle se Guds lam, og gjennom dette symbolet ta imot ham som gav seg selv for verden. Men de hadde gjort symbolet til det som alt dreide seg om, uten å akte på den betydning det hadde. De så ikke Herrens legeme i det. Den samme sannhet som var symbolisert i påsketjenesten, ble fremholdt i Kristi ord. Likevel forstod de den ikke.

Nå utbrøt rabbinerne i harme: «Hvordan kan han gi oss sitt legeme å spise?» De lot til å forstå hans uttalelse på samme bokstavelige måte som Nikodemus da han spurte: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?»7 På en viss måte fattet de hva Jesus mente, men de var ikke villige til å innrømme det. Ved å mistyde hans ord håpet de å kunne vekke fordom mot ham hos folket.

Jesus avdempet ikke sin symbolske fremstilling, men gjentok sannheten i enda sterkere ordelag: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker hans blod, har

289

dere ikke livet i dere. Men den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For mitt legeme er den sanne mat, og mitt blod er den sanne drikk. Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham.»

Å spise Kristi legeme og drikke hans blod er å ta imot ham som en personlig frelser, i troen på at han tilgir våre synder, og at vi er fullkomne i ham. Det er ved å betrakte hans kjærlighet, ved å dvele ved den, ved å ta den til oss, at vi får del i hans natur. Hva maten er for legemet, må Kristus være for sjelen. Mat kan ikke gagne oss med mindre vi spiser den og den blir en del av oss. Slik har Kristus ingen verdi for oss hvis vi ikke kjenner ham som vår personlige frelser. En teoretisk kunnskap om ham vil ikke hjelpe oss. Vi må bli næret av ham, ta imot ham så hans liv blir vårt liv. Vi må oppta i oss hans kjærlighet og nåde.

Men selv ikke dette billedspråk kan helt og fullt fremstille den troendes forhold til Kristus. Jesus sa: «Likesom Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham, slik skal også den som spiser meg, ha liv ved meg.» Slik som Guds Sønn levde ved tro på Faderen, skal vi leve ved tro på Kristus. Så fullstendig var Jesus overgitt til Guds vilje at Faderen alene kom til syne i hans liv. Selv om han ble prøvd i alt på samme måte som vi, stod han overfor verden upåvirket av det onde han var omgitt av. Slik skal vi seire likesom Kristus seiret.

Er du en Kristi etterfølger? I så fall er alt som er skrevet om det åndelige liv, skrevet for deg, og du kan oppnå det ved å bli ett med Jesus. Har du slappet av i din iver? Er din første kjærlighet blitt kald? Så motta igjen den kjærlighet som Kristus tilbyr! Spis hans legeme og drikk hans blod, så vil du bli ett med Faderen og Sønnen. 

De vantro jødene nektet å legge noen annen mening i Jesu ord enn den rent bokstavelige. Ifølge seremoniloven var det forbudt å smake blod, og nå tolket de Jesu ord som gudsbespottelse, og de kom i innbyrdes ordstrid. Til og med mange av disiplene sa: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?»

Jesus svarte dem: «Synes dere dette er anstøtelig? Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende; her kan mennesket intet utrette. De ord jeg har talt til dere, er ånd og liv.» 

Kristi liv som gir verden liv, er i hans ord. Det var ved sitt ord Jesus helbredet sykdom og drev ut onde ånder. Ved sitt ord bød han sjøen bli stille og oppreiste døde. Og folket kunne bevitne at det var kraft i hans ord. Han talte Guds ord slik som han hadde talt gjennom alle profetene og lærerne i Det gamle testamente. Det er Kristus som fremstilles i hele Bibelen; og han ønsket å rette sine etterfølgeres tro mot Ordet. Når han ikke lenger var synlig til stede blant dem, måtte Ordet være kilden til deres kraft. På samme måte som sin mester skulle de leve «av hvert ord som kommer fra Guds munn».8

Likesom vårt fysiske liv oppholdes ved mat, blir vårt åndelige liv oppholdt ved Guds ord. Hvert menneske må ta imot liv fra Guds ord for

290

sin egen del. Likesom vi selv må spise for å få næring, må vi selv ta imot Ordet. Vi må ikke bare få det slik det kommer fra et annet menneske, men vi bør granske Bibelen omhyggelig, og be Gud om Den Hellige Ånds hjelp til å forstå hans ord. Vi bør ta en tekst og forvisse oss om at vi har funnet frem til det Gud ønsker å formidle til oss gjennom denne teksten. Så bør vi grunne over denne tanken inntil den blir vår egen, og vi vet hva Herren sier.

Jesu løfter og advarsler gjelder meg. For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at jeg ved å tro på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. De erfaringer som det fortelles om i Guds ord, må være mine erfaringer. Bønner og løfter, råd og advarsler er for meg. «Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn som elsket meg og gav seg selv for meg.»9 Når troen på den måten tar imot sannheten og opptar den i seg, blir den en del av vårt vesen og drivkranen i livet. Når Guds ord får innpass i sjelen, former det tankelivet og griper inn i karakterutviklingen.

Når vi stadig fester troens blikk på Jesus, blir vi styrket. Gud vil gi de mest dyrebare åpenbaringer til sitt folk som hungrer og tørster. De vil oppdage at Kristus er en personlig frelser. Når de tilegner seg hans ord, vil de oppdage at det er ånd og liv. Ordet tilintetgjør den naturlige, jordiske natur og gir oss et nytt liv i Jesus Kristus. Den Hellige Ånd kommer til sjelen med sin trøst. Ved hans forvandlende kraft blir Guds bilde fremkalt i hans etterfølgere. De blir nye skapninger. Kjærlighet kommer i stedet for hat, og sinnet får likhet med det guddommelige. Dette er å leve «av hvert ord som kommer fra Guds munn». Det er å spise det brødet som kommer fra himmelen.

Kristus hadde gitt uttrykk for en hellig og evig sannhet om forholdet mellom ham selv og hans, etterfølgere. Han kjente naturen hos dem som sa at de var hans disipler, og hans ord var en tros prøve for dem. Han sa at de måtte tro og handle etter det han hadde lært dem. Alle som tok imot ham, ville få del i hans natur og bli omdannet i samsvar med hans karakter. Dette innbefattet at de måtte gi avkall på sine ærgjerrige yndlingsplaner. Det krevde at de helt og fullt overgav seg til Jesus. De var kalt til å bli selvoppofrende, saktmodige og ydmyke. De måtte vandre på den trange stien der han gikk, hvis de skulle få del i livets gave og himmelens herlighet.

Folket vender ham ryggen

Prøven var imidlertid for stor. Begeistringen kjølnet hos dem som med makt hadde prøvd å gjøre ham til konge. De gav uttrykk for at talen i synagogen hadde åpnet deres øyne. Nå var de blitt klar over bedraget. Etter deres mening var hans tale en direkte innrømmelse av at han ikke var Messias, og at det ikke ble noen jordisk belønning for dem som holdt seg til ham. De hadde verdsatt hans makt til å utføre under-

291

gjerninger, og de var ivrige etter å bli befridd for sykdom og lidelse. Men de hadde ingen sympati for hans selvoppofrende liv, og de brydde seg ikke om det åndelige riket han snakket om. De som hadde oppsøkt ham av selviske grunner uten å være oppriktige, hadde ikke lenger behov for ham. Hvis han ikke ville bruke sin kraft og innflytelse for å befri dem fra romerne, ville de ikke ha noe med ham å gjøre.

Jesus sa rett ut til dem: «Det er noen av dere som ikke tror.» Og han føyde til: «Derfor sa jeg til dere at ingen kan komme til meg uten at det er gitt ham av Faderen.» Han ville ha dem til å forstå at hvis de ikke ble dratt til ham, var det fordi deres sinn ikke var åpent for Den Hellige Ånd. «Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis.»10 Det er ved tro at sjelen ser Jesu herlighet. Denne herligheten er skjult inntil troen blir tent i hjertet ved Den Hellige Ånd.

Denne offentlige irettesettelsen for disse disiplenes vantro støtte dem enda lenger bort fra Jesus. De var i høy grad misfornøyd, og for å såre ham og tilfredsstille fariseernes ondskap, snudde de ryggen til ham og forlot ham med forakt. De hadde gjort sitt valg. De hadde tatt imot den ytre form uten ånd, skallet uten kjerne. De endret aldri senere denne holdning, for de var ikke lenger sammen med Jesus.

«Han har kasteskuflen i hånden og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten sin skal han samle i låven.»11 Dette var en av de ganger han foretok en utrensing. Ved sannhetens ord ble agnene skilt fra hveten. Mange vendte seg bort fra Jesus fordi de var altfor forfengelige og selvrettferdige til å ta imot irettesettelse, og for verdenskjære til å leve i ydmykhet. Mange gjør fremdeles det samme.

I dag blir mennesker prøvd slik som disse disiplene ble prøvd i synagogen i Kapernaum. Når sannheten trenger inn i hjertet, innser de at deres liv ikke er i samsvar med Guds vilje. De ser nødvendigheten av at det skjer en fullstendig forandring i dem selv, men de er ikke villige til å vise selvfornektelse. Derfor blir de harme når deres synd blir oppdaget. De går fornærmet bort, slik som disiplene forlot Jesus mens de murret: «Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?»

De ville gjerne ha lyttet til ros og smiger. Men sannheten er uvelkommen, de tåler ikke å høre den. Når folkemengden følger med, når de blir mettet med brød, når seiersropene lyder, da lovpriser de. Men når Guds ransakende Ånd åpenbarer deres synd og byr dem avstå fra den, vender de ryggen til sannheten og ferdes ikke lenger sammen med Jesus.

Da disse utilfredse disiplene vendte seg bort fra Jesus, fikk en annen ånd makten over dem. De kunne ikke se noe attraktivt ved ham som de engang var så opptatt av. I stedet oppsøkte de hans fiender, for de var i samsvar med deres holdning og gjerning. De mistydet hans ord, forfalsket hans uttalelser og fremstilte hans motiver som tvilsomme. For å forsvare sin fremgangsmåte samlet de hver detalj som kunne brukes mot ham, og disse falske ryktene vakte slik harme at hans liv var i fare.

292

Hurtig spredte det seg et rykte om at Jesus fra Nasaret selv hadde innrømmet at han ikke var Messias. Dette gjorde at folkestemningen i Galilea vendte seg mot ham, slik som det året i forveien hadde skjedd i Judea. Hva nå med Israel? De forkastet sin frelser fordi de lengtet etter en erobrer som ville gi dem verdslig makt. De ønsket den maten som forgår, ikke den som gir evig liv.

Med sorg i sinn så Jesus etter dem som hadde vært hans disipler, og som nå forlot ham som var menneskenes liv og lys. Hans medfølelse ble ikke verdsatt og hans kjærlighet ikke gjengjeldt. Hans barmhjertighet ble ringeaktet og hans frelse forkastet. Dette fylte ham med en sorg som ikke kan uttrykkes i ord. Det var slike forhold som gjorde ham til en smertenes mann, vel kjent med sorg.

«Hvem skal vi gå til?»

Jesus forsøkte ikke å hindre dem som stod i ferd med å forlate ham. Han vendte seg bare til de tolv og sa: «Vil også dere gå bort?»

Peter svarte med å spørre: «Herre, hvem skal vi gå til?» Og han føyde til: «Du har det evige livs ord. Og vi tror og vet at du er Guds hellige.»

«Hvem skal vi gå til?» Lærerne i Israel var slaver under formalisme. Fariseerne og saddukeerne lå i stadig strid med hverandre. Å forlate Jesus ville si det samme som å falle i hendene på dem som var opptatt med ritualer og seremonier, ærgjerrige personer som bare tenkte på sin egen ære. Disiplene hadde opplevd mer fred og glede siden de tok imot Jesus enn i hele sitt tidligere liv. Hvordan kunne de da vende tilbake til dem som hadde hånet og forfulgt ham som er synderes venn? De hadde lenge ventet på Messias. Nå var han kommet, og de kunne ikke gå bort fra ham og vende seg til dem som jaktet på hans liv, og som forfulgte dem fordi de var med Jesus.

«Hvem skal vi gå til?» Ikke bort fra Jesu undervisning om kjærlighet og barmhjertighet, til vantroens mørke og verdens ondskap. Mens Jesus ble sviktet av mange som hadde vært vitne til hans underfulle gjerninger, gav Peter uttrykk for disiplenes tro: Du er «Guds Hellige». Selve tanken på å miste dette sjelens anker fylte dem med frykt og sorg. Å være uten en frelser var å drive omkring på et mørkt og stormfullt hav.

Mange av Jesu ord og handlinger virker uforståelige for mennesker med en begrenset innsikt. Men hvert ord og hver handling hadde sin bestemte hensikt i arbeidet for vår frelse. Hver detalj var beregnet på å bringe frem sitt eget resultat. Hvis vi var i stand til å forstå Kristi hensikter, ville alt vise seg å være betydningsfullt, fullkomment og i samsvar med hans misjon.

Selv om vi ikke nå kan fatte Guds gjerninger og hensikter, kan vi likevel fornemme hans store kjærlighet som ligger til grunn for hele hans handlemåte med menneskene. Den som lever nær Jesus, vil forstå mye av gudsfryktens hemmelighet. Han vil oppdage den barmhjertighet som

293

kommer med irettesettelser, som prøver karakteren og bringer hjertets forsett frem i lyset.

Da Jesus fremholdt den prøvende sannhet som gjorde at så mange av hans etterfølgere trakk seg tilbake, visste han hva følgen av hans ord ville bli. Men han hadde et barmhjertighetens forsett å fullbyrde. Han forutså at i fristelsens stund ville hver enkelt av hans kjære disipler bli hardt prøvet. Sjeleangsten i Getsemane og når han skulle bli forrådt og korsfestet, ville bli en ytterst tung ildprøve for dem. Hvis det ikke hadde kommet noen prøve på et tidligere tidspunkt, ville mange som bare handlet ut fra selviske motiver, ha vært sammen med dem.

Når deres Herre ble dømt i domshallen, når folkemengden som hadde hyllet ham som sin konge, pep ham ut og spottet ham, når hopen hånet og ropte: «Korsfest ham!» og når disse egoistiske menneskene ble skuffet i sine verdslige ambisjoner, ville de oppgi sin troskap mot Jesus. Dermed ville de påføre disiplene en bitter, hjerteknugende sorg. Den ville komme i tillegg til den sorg og skuffelse de ville føle når deres egne kjæreste forhåpninger ble tilintetgjort. I denne mørke time ville eksemplet av dem som vendte seg bort fra Jesus, ha revet andre med. Jesus lot denne krisen inntreffe mens han enda var sammen med sine lojale etterfølgere og kunne styrke deres tro.

Hvilken medlidende frelser som i full forvissning om det som ventet ham, på en omsorgsfull måte jevnet veien for disiplene og forberedte dem for den største påkjenning og styrket dem til den avgjørende prøven!

Joh 6,22-71

Kapittel 42:

Menneskebud og Guds bud

De skriftlærde og fariseerne som ventet å se Jesus ved påskehøytiden, hadde lagt en felle for ham. Men Jesus visste om deres planer og holdt seg derfor borte. «Fariseerne og noen skriftlærde som var kommet fra Jerusalem, samlet seg om Jesus.»

Da han ikke gikk dit de var, kom de til ham. En stund hadde det sett ut til at innbyggerne i Galilea ville ta imot Jesus som Messias, og at presteskapets makt i denne landsdelen ville bli brutt. Utsendelsen av de tolv apostlene, som betydde en utvidelse av Kristi gjerning og førte disiplene inn i en mer direkte konfrontasjon med rabbinerne, skapte ny misunnelse hos lederne i Jerusalem. Spionene som de på et tidligere tidspunkt hadde sendt til Kapernaum, var kommet i forlegenhet da de prøvde å anklage ham for sabbatsbrudd. Men rabbinerne var oppsatt på å gjennomføre sin plan. En ny deputasjon ble sendt for å overvåke hans bevegelser og finne noe de kunne anklage ham for.

Grunnlaget for deres anklage mot ham var nå som før at han satte til side de tradisjonelle forskrifter som hadde gjort Guds lov til en byrde. Det ble påstått at hensikten med disse forskriftene var å sikre at loven ble overholdt, men de ble ansett for å være mer hellige enn selve loven. Når disse kom i konflikt med de bud som ble gitt på Sinai, ble rabbinernes forskrifter prioritert.

En av de skikker som de var mest nøye med, var den seremonielle renselse. Å forsømme de formaliteter som skulle overholdes før et måltid, ble regnet som en avskyelig synd som måtte straffes både i denne verden og i den kommende. Det ble regnet som en fortjenstfull handling å ta livet av overtrederen.

Det fantes utallige regler for renselse. Ens levetid var knapt tilstrekkelig til å lære dem alle. For dem som forsøkte å overholde rabbinernes krav, ble hele livet en eneste langvarig kamp mot seremoniell urenhet og en endeløs rundgang av vasking og renselser. Mens folket var opptatt med bagatellmessige nyanser når det gjaldt å overholde forskrifter som Gud aldri hadde krevd, ble deres oppmerksomhet ledet bort fra de store prinsippene i hans lov.

Kristus og disiplene overholdt ikke disse seremonielle regler for renselse,

295

og spionene gjorde dette til grunnlag for sin fordømmelse. De angrep ikke Kristus direkte, men kom til ham med kritikk mot disiplene, og sa i folkemengdens påhør: «Hvorfor bryter dine disipler de forskriftene vi har overtatt fra de gamle? De vasker ikke hendene før de spiser.»

Alltid når sannhetens budskap påvirker mennesker med en særlig kraft, egger Satan til strid om et eller annet underordnet spørsmål. Slik prøver han å lede oppmerksomheten bort fra det som er selve saken. Når som helst en god gjerning blir begynt, er det alltid noen som med sine spissfindigheter er klar til å sette i gang en diskusjon om skikk og bruk og formaliteter for å lede tanken bort fra de levende realiteter. Når det viser seg at Gud er i ferd med å virke på en spesiell måte for sitt folk, må de ikke la seg lokke inn i en strid som bare virker sjelsødeleggende. Det er viktig at vi spør oss selv: Eier jeg en frelsende tro på Guds Sønn? Er mitt liv i harmoni med Guds lov? «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.» «Det som viser oss om vi har lært Gud å kjenne, er om vi holder hans bud.» 1

Til felts mot ubibelske tradisjoner

Jesus forsøkte ikke å forsvare seg selv eller disiplene. Han kom ikke med noen hentydning til anklagene mot ham. I stedet påviste han hvilken åndsmakt som drev dem som så ivrig forfektet menneskelige ordninger. Han gav dem et eksempel på hva de stadig gjorde, og hva de hadde gjort like før de oppsøkte ham. «Dere opphever Guds bud, så dere kan følge egne forskrifter. For Moses sa: Du skal hedre din far og din mor, og: Den som bruker onde ord mot far eller mor, skal dø. Men dere lærer: Om en mann sier til sin far eller mor: Det du skulle hatt av meg til hjelp, skal være en korban - det betyr en gave til templet - da forbyr dere ham å hjelpe far eller mor.»

De satte til side det femte bud som om det ikke hadde noen betydning. Men de var svært nøye når det gjaldt å etterkomme de gamles vedtekter. De lærte folket at å gi det de eide til templet, var en mer hellig plikt enn å sørge for sine foreldre, og at det var helligbrøde å gi far eller mor noe som helst av det som på den måten var blitt helliget, om nøden var aldri så stor. En sønn som ikke hadde noen plikttroskap overfor foreldrene, kunne bare uttale ordet «korban» over sin eiendom og på den måten hellige den til Gud. Deretter kunne han disponere den til eget bruk så lenge han levde. Men etter hans død skulle den tilfalle tempeltjenesten. På den måten stod det ham fritt, både mens han levde og etter sin død, å vanære og svikte sine foreldre under påskudd av hengivenhet overfor Gud.

Hverken i ord eller handling slo Jesus av på menneskers plikt til å gi Gud gaver og offer. Det var Kristus som hadde gitt alle instruksene i loven om tiende og offergaver. Da han var på jorden, roste han den fattige enken som la alt hun eide i tempelkisten. Men prestenes og rabbinernes tilsynelatende nidkjærhet for Gud var bare et påskudd for å dekke over

296

deres trang til selvopphøyelse. Folket ble bedradd. De strevde med tunge byrder som Gud ikke hadde lagt på dem. Selv Jesu disipler var ikke helt fri for det åk som var blitt lagt på dem ved nedarvet fordom og rabbinernes autoritet. Ved å avsløre rabbinernes virkelige sinnelag prøvde Jesus nå å frigjøre alle som virkelig ønsket å tjene Gud, fra trelldommen under tradisjonene.

«Dere hyklere!» sa han til de listige spionene. «Jesaja profeterte rett om dere da han sa: Dette folk ærer meg med leppene, men hjertet er langt borte fra meg. De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.» Kristi ord var en anklage mot hele det fariseiske system. Han erklærte at når rabbinerne satte sine krav over de guddommelige forskrifter, stilte de seg selv over Gud.

Utsendingene fra Jerusalem ble rasende. De kunne ikke beskylde Kristus for å overtre loven som ble gitt på Sinai, for han forsvarte den mot deres vedtekter. De store bud i loven som han fremholdt, var en slående kontrast til de betydningsløse regler som menneskene hadde funnet på.

Jesus forklarte for folkemengden, og senere mer inngående for disiplene, at urenheten ikke kommer utefra, men innefra. Renhet og urenhet er noe som har med sinnet å gjøre. Det som gjør et menneske urent, er den onde handling, det onde ord, den onde tanke - overtredelse av Guds lov, ikke forsømmelse av ytre seremonier som mennesker har oppfunnet.

Disiplene la merke til hvor rasende spionene ble da deres falske lære ble avslørt. De så de sinte blikkene og hørte de halvt mumlende ordene som vitnet om utilfredshet og hevnlyst. Uten å tenke på hvor ofte Kristus hadde vist at han leste sinn og tanker som en åpen bok, fortalte de ham hvordan hans ord hadde virket. De håpet at han kanskje ville forsone seg med de rasende embetsmennene, og sa til ham: «Vet du at fariseerne ble forarget da de hørte dette?»

Jesus svarte: «Enhver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal bli revet opp med rot.» De skikker og vedtekter som rabbinerne verdsatte så høyt, var av denne verden. Hvor stor autoritet de enn hadde over folket, ville de ikke kunne bestå prøven innfor Gud. Ethvert menneskelig påfunn som er satt i stedet for Guds bud, vil vise seg verdiløst når «Gud skal dømme hver gjerning, holde dom over alt som er skjult, enten det er godt eller ondt».2

Også i vår tid

Å innføre menneskelige forskrifter i stedet for Guds bud er ikke noe som bare hører fortiden til. Selv blant kristne finnes det ordninger og skikker som ikke har noen bedre grunnvoll enn menneskelige tradisjoner. Slike ordninger, som bare hviler på menneskelig myndighet, har fortrengt dem som Gud har innstiftet. Menneskene klynger seg til sine overleveringer, høyakter sine skikker og nærer hat mot dem som prøver å påvise deres villfarelse. Vi som i dag har fått pålegg om å gjøre menneskene 

297

oppmerksomme på Guds bud og Jesu tro, møter det samme fiendskap som viste seg på Kristi tid. Om levningen av Guds folk står det skrevet: «Fylt av raseri mot kvinnen gikk draken av sted for å føre krig mot de andre av hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast ved vitnesbyrdet om Jesus.»3

«Enhver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal bli revet opp med rot.» I stedet for de såkalte kirkefedres autoritet pålegger Gud oss å rette oss etter det han har sagt, han som er himmelens og jordens Herre. Bare i hans ord finnes sannhet ublandet med villfarelse. David sa: «Jeg har større innsikt enn alle mine lærere, for jeg grunner på dine lovbud. Jeg skjønner mer enn de gamle, for jeg følger dine påbud.»4 Alle som godtar menneskelig myndighet, kirkens skikker eller kirkefedrenes tradisjoner, bør gi akt på advarselen i Kristi ord: «De dyrker meg forgjeves, for det de lærer, er menneskebud.»

Matt 15,1-20; Mark 7,1,23

Kapittel 43:

Evangeliet fjerner grenser

Etter dette sammenstøtet med fariseerne drog Jesus bort fra Kapernaum, gjennom Galilea til fjellområdene nær grensen til Fønikia. Mot vest kunne han på slettelandet nedenfor se de gamle byene Tyrus og Sidon med sine hedenske templer, praktfulle palasser og markedsplasser, og havnene som vrimlet av skip. Bakenfor strakte det blå Middelhavet seg, 'som evangeliets budbærere skulle krysse med det glade budskap til de store byene i det mektige verdensriket. Men tiden var enda ikke kommet. Den gjerning som i øyeblikket lå foran Jesus, var å forberede disiplene til tjenesten. Her håpet han å finne den ro og hvile han ikke hadde kunnet få i Betsaida. Likevel var dette ikke den eneste hensikt med denne reisen.

En kvinne fra Fønikia ber om hjelp

En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Folk på disse kanter tilhørte den gamle kanaaneiske folkestammen. De var avgudsdyrkere, og derfor var de foraktet og hatet av jødene. Den kvinnen som nå kom til Jesus, tilhørte dette folket. Hun var hedning, og derfor var hun utelukket fra de privilegier som jødene daglig hadde adgang til. Mange jøder var bosatt blant fønikerne, og tidender om de gjerninger Jesus utførte, var også nådd hit. Noen blant folket hadde hørt ham tale og vært vitne til hans undergjerninger.

Denne kvinnen hadde hørt om profeten som man sa kunne helbrede alle slags sykdommer. Da hun hørte om hans kraft, fikk hun nytt håp. Fylt av morskjærlighet bestemte hun seg for å be om hjelp for datteren. Hun var fast bestemt på å gå til Jesus med sin sorg. Han måtte helbrede barnet hennes. Hun hadde søkt hjelp hos de hedenske guder, men til ingen nytte. Til tider var hun fristet til å tenke: Hva kan denne jødiske læreren gjøre for meg? Men det ble sagt om ham at han helbredet alle slags sykdommer, uansett om de som kom til ham, var rike eller fattige. Hun bestemte seg for ikke å gå glipp av det som var hennes eneste håp.

Kristus kjente denne kvinnens situasjon. Han visste at hun lengtet etter 

299

å komme i kontakt med ham. Derfor sørget han for å være der hvor hun kom forbi. Ved å hjelpe henne i hennes nød kunne han gi en levende fremstilling av det han ønsket å formidle. Derfor hadde han tatt disiplene med til disse traktene. Han ville at de skulle se den uvitenhet som hersket i byer og landsbyer like i nærheten av Israels grenser. Det folket som hadde fått enhver anledning til å kjenne sannheten, var uvitende om nøden omkring dem. Ingenting ble gjort for å hjelpe mennesker som var i mørke. Den skillemuren som jødisk stolthet hadde oppført, stengte til og med for disiplenes medfølelse med den hedenske verden. Men disse skrankene skulle brytes ned.

Jesus provoserer henne

Kristus svarte ikke straks på kvinnens bønn. Han møtte denne representanten for en foraktet folkegruppe slik som jødene ville ha gjort. Hensikten var at disiplene skulle få et inntrykk av den kalde og hjerteløse måten jødene ville ha opptrådt på i et slikt tilfelle. Men da han etterpå oppfylte hennes bønn, gjorde han det klart for dem at det var en slik medlidenhet han ville de skulle vise mot mennesker som var rammet av ulykke.

Selv om Jesus ikke straks svarte på kvinnens bønn, mistet hun ikke troen. Da han gikk videre som om han ikke hørte henne, fulgte hun etter og fortsatte å trygle ham. Disiplene ble irritert fordi hun var så påtrengende, og bad Jesus om å avvise henne. De så at han behandlet henne på en likegyldig måte, og derfor gikk de ut fra at han bifalt den fordom jødene hadde mot kanaaneerne. Men det var en medlidende frelser kvinnen henvendte seg til. Som svar på disiplenes oppfordring sa han: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk.» Selv om dette svaret syntes å stemme med jødenes fordom, rommet det en irettesettelse til disiplene. Senere oppfattet de dette som en påminnelse om det han ofte hadde fortalt dem: at han kom til verden for å frelse alle som ville ta imot ham.

Med økt alvor trengte kvinnen på med sin sak. Hun kastet seg ned for Jesus og ropte: «Herre, hjelp meg!» Fremdeles lot Jesus som om han avviste hennes bønner i samsvar med jødenes ufølsomme fordom. «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Dette var i virkeligheten det samme som å hevde at det ikke var riktig å ødsle de velsignelser som var gitt til Guds utvalgte folk, på fremmede og dem som ikke hørte til Israel.

Dette svaret ville tatt motet fra hvem som helst. Men kvinnen forstod at hennes anledning var kommet. Bak Jesu tilsynelatende avslag øynet hun en medlidenhet som han ikke kunne skjule. «Det er sant, Herre,» svarte hun, «men hundene får jo spise smulene som faller fra bordet hos herrene deres.» Selv om barna i huset spiser sammen med familien, lar man ikke hundene være uten mat. De har rett til de smulene som faller fra det veldekte bordet. Israel hadde fått rike velsignelser, men var det

300

ikke også en velsignelse til henne? Hun ble betraktet som en hund. Hadde da ikke også hun krav på en smule av hans overflod?

Jesus hadde nettopp forlatt sitt virkefelt fordi fariseerne og de skriftlærde prøvde å ta ham av dage. De murret og klaget og viste vantro og bitterhet, og de forkastet den frelse som ble tilbudt dem i så rikt monn. Her møter Jesus en som tilhører en ulykkelig og foraktet folkegruppe som ikke har fått del i lyset fra Guds ord. Likevel blir hun straks påvirket av hans guddommelige innflytelse, og hun har en ubetinget tro på at han er i stand til å gi henne det hun ber om. Hun ber om de smuler som faller fra Mesterens bord. Hvis hun kan oppnå de samme rettigheter som en hund har, er hun villig til å bli betraktet som en hund. Hun har ingen nasjonal eller religiøs fordom som påvirker hennes handlemåte. Hun anerkjenner øyeblikkelig Jesus som den frelser som kan gjøre alt hun ber ham om.

Jesus er tilfreds. Han har prøvd hennes tro. Ved sin handlemåte overfor henne har han vist at denne personen som Israels folk betraktet som utstøtt, ikke lenger er en fremmed. Hun er medlem av Guds familie. Som barn har hun rett til å få del i sin Fars gaver. Jesus etterkommer nå hennes bønn og avslutter sin undervisning til disiplene. Idet han ser på henne med et medlidende og kjærlig blikk, sier han: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Fra det øyeblikket var hennes datter frisk. Den onde ånden plaget henne ikke mer. Kvinnen gikk bort. Hun hadde tatt imot Jesus og var lykkelig over at hennes bønn var blitt oppfylt.

Dette var det eneste mirakel Jesus gjorde på denne reisen. Det var for å utføre denne gjerning at han drog til grenselandet ved Tyrus og Sidon. Han ville hjelpe denne hjemsøkte kvinnen, samtidig som han ved å vise barmhjertighet mot en som tilhørte et foraktet folk, gav et eksempel som ville bli til nytte for disiplene når han ikke lenger var hos dem. Han ønsket å få dem bort fra den jødiske tankegang at de hadde nok med seg selv, og få dem interessert i å arbeide for andre, ikke bare for sitt eget folk.

Også hedningene har del i Guds gave

Jesus lengtet etter å forklare de dype hemmeligheter i den sannhet som så lenge hadde vært skjult: at hedningene skulle bli arvinger sammen med jødene, at de «har del i løftet - i Kristus Jesus og i kraft av evangeliet».1 Det tok lang tid før disiplene lærte dette, til tross for at Jesus underviste dem om det gang på gang.

Ved å lønne offiserens tro i Kapernaum, og ved å forkynne evangeliet for innbyggerne i Sykar, hadde han alt gjort det klart at han ikke aksepterte jødenes intoleranse. Men samaritanerne visste noe om Gud, og offiseren hadde vist vennlighet mot Israel. Nå sørget Jesus for at disiplene kom i forbindelse med en hedensk kvinne som etter deres mening ikke hadde noen grunn fremfor andre av hennes folk til å vente noen gunst fra ham. Han ville gi et eksempel på hvordan man burde være

301

overfor et slikt menneske. Disiplene hadde ment at han var altfor raus når han delte ut sine nådegaver. Han ville vise at hans kjærlighet ikke måtte begrenses til noen enkelt rase eller folkegruppe.

Da Jesus uttalte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels folk,» sa han bare det som var sant. Ved å hjelpe den kanaaneiske kvinnen, handlet han i samsvar med sitt oppdrag. Denne kvinnen var en av de bortkomne sauene som Israel skulle ha reddet. Kristus gjorde det de var kalt til å gjøre, men som de hadde forsømt.

Denne handlingen gjorde at disiplene klarere forstod oppgaven som ventet dem blant hedningene. De så et vidt arbeidsfelt utenfor Judea. De så mennesker som bar på sorger av helt ukjent art for dem som hadde fått del i langt større gunst. Blant dem som de var lært opp til å forakte, fantes det personer som lengtet etter hjelp fra den store legen. De hungret etter sannhetens lys, som i så rikt monn var gitt til jødene.

Senere da disiplene forkynte at Jesus var verdens frelser, og skillemuren mellom jøder og hedninger ble brutt ned ved Jesu død, ble jødene enda mer innbitt i sin motstand mot dem. Da ble denne og lignende undervisning fra Jesus om deres evangeliske gjerning som ikke skulle begrenses av skikker og nasjonalitet, til stor hjelp for dem i deres arbeid.

Jesu besøk i Fønikia og det under han utførte der, hadde en enda videre hensikt. Denne undergjerningen ble ikke utført bare av hensyn til den hjemsøkte kvinnen, og heller ikke bare for disiplenes skyld og dem de skulle arbeide for, men «for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn».2 De samme krefter som holdt menneskene borte fra Kristus på den tiden, er virksomme også i dag. Den ånd som satte opp skilleveggen mellom jøder og hedninger, er fremdeles aktiv. Stolthet og fordom har bygd opp sterke skillemurer mellom forskjellige folkegrupper. Jesus og hans gjerning er blitt uriktig fremstilt, og mange kjenner seg faktisk utelukket fra evangeliets tjenestegjerning. Men de må ikke føle at de er stengt ute fra Kristus. Hverken mennesker eller Satan kan føre opp barrierer som troen ikke kan trenge gjennom.

I tro kastet kvinnen fra Fønikia seg mot de skranker som var satt opp mellom jøder og hedninger. Tross skuffelser og tilsynelatende motvilje som kunne fått henne til å tvile, stolte hun på Jesu kjærlighet. Slik ønsker Kristus at vi skal stole på ham. Frelsens velsignelser er for hvert eneste menneske. Bare vårt eget valg kan hindre oss i å få del i Kristi løfter ved evangeliet.

Gud avskyr standsforskjell. For ham har alle mennesker samme verdi. «Han lot alle folkeslag, som stammer fra ett menneske, bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss.» Alle er innbudt til å komme til ham og leve, uten at det gjøres forskjell på alder, status, nasjonalitet eller religiøse fortrinn. Ingen som tror på

302

ham, skal bli til skamme. «Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri.» «Rike og fattige møtes, Herren har skapt dem alle.» «Alle har den samme Herre, og han er rik nok for alle som påkaller ham. Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

Matt 15,21-28; Mark 7,24-36

Kapittel 44:

Krav om tegn

Siden drog han igjen bort fra landet omkring Tyrus, og tok veien gjennom Sidon og Dekapolis-landet og kom til Galilea-sjøen.

De to besatte fra Gerasener-landet var blitt helbredet i traktene omkring Dekapolis. Folk her var blitt skrekkslagne over ødeleggelsen av svinehjorden, og hadde tvunget Jesus til å dra bort fra dem. Men de hadde lyttet til de budbærerne han lot bli igjen, og derfor var det mange som gjerne ville se ham. Da han så kom tilbake, samlet det seg en mengde mennesker omkring ham.

Noen kom til ham med en mann som stammet og var døv. Jesus helbredet ikke mannen bare ved å si et ord slik som han pleide. Han tok ham med seg bort fra folkemengden, stakk fingrene i ørene hans og rørte ved tungen. Mens han så opp mot himmelen, sukket han ved tanken på de ører som ikke ville åpne seg for sannheten, og de tungene som nektet å anerkjenne ham. Da Jesus sa: «Lukk deg opp!» fikk mannen taleevnen tilbake. Uten hensyn til pålegget om ikke å si det til noen, fortalte han vidt og bredt om helbredelsen.

Jesus gikk opp i et fjellområde, og en mengde mennesker kom til ham. De brakte med seg sine syke og vanføre og la dem foran ham. Han helbredet dem alle, og selv om folket var hedninger, priste de Israels Gud. I tre dager fortsatte de å flokke seg omkring Jesus. Om natten sov de under åpen himmel, og hele dagen samlet de seg ivrig omkring ham for å høre ham tale og se de gjerninger han gjorde. Da tre dager var gått, hadde de ikke mer mat. Jesus ville ikke sende dem bort sultne. Derfor oppfordret han disiplene til å gi dem mat. Igjen viste disiplene sin vantro.

Ved Betsaida hadde de sett hvordan det lille forråd de hadde, ble nok til å mette folkemengden når Jesus velsignet det. Likevel kom de med alt de hadde, idet de stolte på at han hadde makt til å mangfoldiggjøre det for den sultne forsamlingen. Dessuten var det jøder han hadde mettet ved Betsaida, mens disse var hedninger og fremmede. Jødisk fordom var enda sterk hos disiplene, og de svarte: «Hvordan kan noen skaffe mat her i ødemarken til å mette alle disse?» Men de gjorde som han sa, og kom til ham med det de hadde - sju brød og to fisker. Folkemengden

304

ble mettet, og sju fulle kurver ble til overs. Slik ble fire tusen menn foruten kvinner og barn mettet, og Jesus sendte dem bort, glade og takknemlige.

Deretter drog han og disiplene over sjøen til Magadan i den sørlige enden av sletten ved Gennesaret. I grenseområdet ved Tyrus og Sidon var han blitt glad og oppmuntret på grunn av den tillit den syrisk-fønikiske kvinnen hadde vist. Den hedenske befolkningen i Dekapolis hadde tatt imot ham med glede. Nå gikk han igjen i land i Galilea, hvor hans makt var blitt åpenbart på den mest slående måten. Her var de fleste av hans barmhjertighetsgjerninger blitt utført, og her hadde han forkynt og undervist. Men på dette stedet ble han møtt med hånlig vantro.

Fariseerne og saddukeerne krever tegn

Utsendinger fra fariseerne hadde slått seg sammen med representanter for de rike og fornemme saddukeerne, prestenes parti og nasjonens skeptikere og aristokrater. Det hadde hersket bittert fiendskap mellom de to partiene. Saddukeerne prøvde å vinne gunst hos makthaverne for å kunne opprettholde sin egen stilling og autoritet. Fariseerne derimot nørte opp under det folkelige hatet mot romerne, og lengtet etter å kunne frigjøre seg fra erobrernes åk. Nå sluttet fariseerne og saddukeerne seg sammen mot Jesus. Like søker like. Overalt hvor det finnes onde krefter, vil de slutte seg sammen for å ødelegge det gode.

Nå kom fariseerne og saddukeerne til Kristus og bad om et tegn fra himmelen. Da Israel på Josvas tid drog ut i krig mot kanaaneerne ved Bet-Horon, stod solen stille på lederens befaling inntil seieren var vunnet. Mange lignende undere hadde skjedd i Israels-folkets historie. Nå krevde de at Jesus skulle utføre et slikt tegn. Men det var ikke slike tegn jødene trengte. Ikke noe ytre bevis kunne gagne dem. Det de behøvde, var åndelig fornyelse, ikke forstandsmessig opplysning.

Jona-tegnet

Å, dere hyklere! sa Jesus. «Det dere ser på himmelen, vet dere å tyde.» Ved å studere himmelen kunne de forutsi været - «men tidenes tegn kan dere ikke tyde». Jesu ord, som ble talt med Den Hellige Ånds kraft, og som overbeviste dem om synd, var det tegnet Gud hadde gitt til deres frelse. Og tegn direkte fra himmelen var gitt for å stadfeste hans misjon. Englenes sang for gjeterne, stjernen som veiledet vismennene, duen og røsten fra himmelen ved hans dåp, vitnet om ham.

Da sukket han dypt og sa: «Hvorfor krever denne slekt et tegn?» «Den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet. For som profeten Jona var tre dager og tre netter i den store fiskens buk, slik skal Menneskesønnen være tre dager og tre netter i jordens dyp.» Likesom Jonas forkynnelse var et tegn for folket i Ninive, var Kristi forkynnelse et tegn for hans generasjon. Men hvilken forskjell det var på måten de tok imot

305

budskapet på! Folket i den store hedenske byen skalv da de hørte advarselen fra Gud. Konge og stormenn ydmyket seg. Høy og lav ropte i fellesskap til Gud i himmelen, og han viste dem barmhjertighet. «Folk fra Ninive,» sa Jesus, «skal stå fram i dommen sammen med denne slekt og anklage den. For de vendte om da Jona forkynte sitt budskap - og her er mer enn Jona.»1

Hvert mirakel Jesus gjorde, var et tegn på hans guddommelighet. Han gjorde nettopp de gjerninger som det var forutsagt at Messias skulle utføre. Men for fariseerne var disse barmhjertighetsgjerninger direkte anstøtelige. De jødiske ledere så med hjerteløs likegyldighet på menneskelig lidelse. I mange tilfeller var deres egoisme og tyranni årsak til den lidelse som Jesus lindret. Slik ble hans mirakler en bebreidelse mot dem.

Det som fikk jødene til å forkaste Jesu gjerning, var det største bevis på hans guddommelige natur. Det mest betydningsfulle ved hans mirakler var at de ble til velsignelse for menneskene. Det mektigste bevis på at han kom fra Gud, var at hans liv åpenbarte Guds natur. Han gjorde Guds gjerninger og talte Guds ord. Et slikt liv er det største av alle mirakler.

Når sannhetens budskap blir forkynt i våre dager, er det mange som i likhet med jødene roper: Vis oss et tegn! Gjør et mirakel! Jesus utførte ikke noe mirakel fordi fariseerne forlangte det. Han gjorde ikke noe mirakel i ødemarken som svar på Satans fristelser. Han gir oss ikke kraft til å hevde oss selv eller til å tilfredsstille vantroens og stolthetens krav. Men evangeliet er ikke uten tegn på dets guddommelige opprinnelse. Er det ikke et mirakel at vi kan bli fri fra Satans trelldom?

Fiendskap mot Satan er ikke naturlig for mennesker. Det er plantet i oss ved Guds nåde. Når en person som har vært behersket av en sta, egensindig vilje, blir satt fri og helhjertet lar seg lede av himmelske krefter, skjer det et mirakel. Det samme er tilfelle når en person som har levd i store villfarelser, kommer til forståelse av hva som virkelig er sannhet. Hver gang et menneske vender om og lærer å elske Gud og holde hans bud, blir dette løftet oppfylt: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere.»2 .

Forandringen i menneskers sinn og forvandlingen av karakteren er et mirakel som forutsetter en frelser som alltid lever og virker for å redde mennesker. Et konsekvent kristenliv er et stort mirakel. Når Guds ord blir forkynt, er Den Hellige Ånds nærvær det tegnet som nå og alltid skulle åpenbare seg for å gjøre Ordet til en fornyende kraft hos dem som hører det. Dette er Guds vitnesbyrd overfor verden om hans Sønns guddommelige misjon.

De som ønsket et tegn av Jesus, hadde forherdet seg i vantro, og det i en slik grad at de ikke oppdaget at hans karakter var lik Guds karakter. De ville ikke innse at hans gjerning var en oppfyllelse av Den hellige skrift. I lignelsen om den rike mann og Lasarus sa Jesus til fariseerne: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke

306

overbevise om noen står opp fra de døde.»3 Ikke noe tegn hverken i himmelen eller på jorden ville være til nytte for dem.

Den farlige surdeigen

Jesus «sukket dypt» og vendte seg fra denne gruppen av smålige kritikere og gikk i båten igjen sammen med disiplene. I sørgmodig taushet drog de på ny over sjøen. Men de vendte ikke tilbake til den plassen de hadde forlatt. I stedet satte de kursen mot Betsaida, i nærheten av det hvor de fem tusen var blitt mettet. Da de kom over til den andre siden, sa Jesus: «Pass dere og ta dere i vare for surdeigen til fariseerne og saddukeerne.» Helt fra Moses' tid hadde jødene vært vant til å fjerne all surdeig i sine hus under påskehøytiden. De var opplært til å betrakte surdeigen som et bilde på synd. Likevel hadde disiplene vanskelig for å forstå Jesus.

Da de plutselig brøt opp fra Magadan, glemte de å ta mat med. Et eneste brød var alt de hadde. De mente det var dette Jesus hentydet til som en advarsel mot å kjøpe brød av en fariseer eller en saddukeer. Deres mangel på tro og åndelig innsikt hadde ofte forledet dem til å misforstå hans ord på lignende måte. Nå irettesatte Jesus dem fordi de tenkte at han som hadde mettet tusener med et par fisker og noen byggbrød, hadde gitt denne alvorlige advarsel bare for å hentyde til timelig føde. Det var fare for at saddukeernes listige resonnement ville smitte disiplene med vantro, så de kom til å nedvurdere Kristi gjerning.

Disiplene syntes å mene at Mesteren burde ha etterkommet kravet om et tegn fra himmelen. De trodde at han fullt ut var i stand til å gjøre det, og at et slikt tegn ville bringe hans fiender til taushet. De oppdaget ikke hykleriet hos disse spissfindige kritikerne.

Flere måneder senere, mens det strømmet folk til i tusenvis, og de stimlet slik sammen at de holdt på å trå hverandre ned, gjentok Jesus dette. Da begynte Jesus å tale, først og fremst til disiplene: «Ta dere i vare for fariseernes surdeig, hykleriet!»4

Når surdeigen kommer i berøring med melet, virker den umerkelig, og forvandler det slik at alt blir gjennomsyret. Slik vil hykleriet gjennomtrenge karakteren og livet hvis det får lov til å være i hjertet. Jesus hadde alt påpekt et slående eksempel på fariseernes hykleri da han fordømte skikken med «korban», da en sønns pliktforsømmelse mot foreldrene ble unnskyldt under påskudd av gavmildhet overfor templet.

På en listig måte innførte de skriftlærde og fariseerne villedende prinsipper. De skjulte den virkelige hensikten med de læresetningene de fremholdt, og benyttet enhver anledning til å lure dem inn i tilhørernes sinn. Når disse falske prinsippene først fikk innpass, virket de som surdeigen i melet og gjennomsyret og forvandlet karakteren. Denne falske læren gjorde det vanskelig for folk å ta imot Kristi ord.

Den samme innflytelse er virksom i dag gjennom dem som prøver å forklare Guds lov ved å tilpasse den til deres skikker. Slike mennesker

307

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned