Spionene hadde ventet at Jesus ville besvare spørsmålet direkte, enten i den ene eller den andre retning. Hadde han sagt at det var ulovlig å gi keiseren skatt, ville han blitt anmeldt til de romerske myndigheter og arrestert for å ha tilskyndet til opprør. Og hadde han sagt at det var lovlig å betale skatt, ville de ha anklaget ham overfor folket for motstand mot Guds lov. Nå følte de seg overvunnet, og deres hensikt var forpurret. Deres planer gikk over styr. Den fyndige måten spørsmålet var blitt avgjort på, gjorde dem målløse.

Kristi svar var ingen omgåelse, men et ærlig svar på spørsmålet. I hånden holdt han den romerske mynten som keiserens navn og bilde var preget på. Han uttalte at siden de levde under romermaktens beskyttelse, skulle de yte denne makten den støtte den gjorde krav på, så lenge det ikke var i strid med en overordnet plikt. Mens de på fredelig vis underkastet seg landets lover, skulle de til enhver tid først og fremst vise troskap mot Gud.

Da Jesus sa: Gi Gud hva Guds er, var det en skarp irettesettelse til de listige jødene. Hadde de trofast oppfylt sine forpliktelser overfor Gud, ville de ikke ha vært en splittet nasjon og underlagt en fremmed makt. Ikke noen romersk fane ville ha vaiet over Jerusalem, ingen romersk vaktpost ville ha stått ved byens porter, og ingen romersk landsfyrste ville ha hersket innenfor dens murer. Den gangen betalte jødefolket straffen for sitt frafall fra Gud.

Da fariseerne hørte hva Jesus hadde svart, ble de forundret og gikk sin vei. Han hadde irettesatt deres hykleri og maktmisbruk. Da han gjorde det, fremholdt han et viktig prinsipp som klart setter grensene for menneskenes plikt overfor de borgerlige myndigheter og samtidig viser deres plikt mot Gud. For mange var et plagsomt spørsmål nå blitt avgjort. Siden fulgte de alltid det riktige prinsippet. Selv om mange gikk utilfredse bort, innså de at det prinsippet som lå bak spørsmålet, var blitt klart fremholdt, og de undret seg over Kristi klare dømmekraft.

De dødes oppstandelse

Ikke før var fariseerne brakt til taushet, så kom saddukeerne frem med sine listige spørsmål. De to partiene var i bitter strid med hverandre. Fariseerne holdt strengt på tradisjonen. De var nøye med de ytre seremonier, og var flittige når det gjaldt vaskeskikker, faste og lange bønner, og gav almisser så alle skulle legge merke til det. Men Jesus sa at de tilsidesatte Guds lov ved å lære lærdommer som var menneskebud. I det store og hele var de hyklerske og fanatiske. Likevel fantes det mennesker blant dem som eide ekte fromhet, og som tok imot Kristi undervisning og ble hans disipler. Saddukeerne forkastet fariseernes tradisjoner. De bekjente seg til å tro størsteparten av Den hellige skrift og betraktet den som rettesnor for sine handlinger. Men i virkeligheten var de skeptikere og materialister.

Saddukeerne avviste englenes eksistens, de dødes oppstandelse og

455

læren om et fremtidig liv med lønn eller straff. På alle disse punktene var de forskjellige fra fariseerne. Oppstandelsen var i særlig grad et stridspunkt mellom de to parter. Fariseerne hadde hatt en fast tro på oppstandelsen, men under disse diskusjonene var deres oppfatning om den fremtidige tilstand blitt forvirret. Døden ble en uforklarlig gåte for dem. Deres manglende evne til å imøtegå saddukeerne gav anledning til stadig irritasjon. Diskusjonen mellom de to parter førte vanligvis til harmfullt ordskifte som gjorde skillet mellom dem større enn tidligere.

Saddukeerne var langt færre enn sine motstandere, og de hadde ikke så sterkt grep på vanlig folk. Men mange av dem var rike, og de hadde den innflytelse som rikdom gir. Blant dem fantes de fleste av prestene, og øverstepresten var gjerne en av dem. Men dette var under den uttrykkelige forutsetning at deres skeptiske oppfatninger ikke skulle gjøres til en hovedsak. På grunn av fariseernes antall og popularitet var det nødvendig for saddukeerne å gjøre tilsynelatende innrømmelser i spørsmål om læresetninger når de innehadde et presteembete. Men den kjensgjerning at de var valgbare til et slikt embete, gav deres villfarelser vekt.

Saddukeerne forkastet Jesu lære. De godtok ikke hans holdning og fremtreden. Hans undervisning om Gud og det fremtidige liv var i strid med deres teorier. De trodde på Gud som den eneste som stod høyere enn mennesket. Men de hevdet at et allmektig og allvitende forsyn ville berøve menneskene muligheten til å leve på et fritt moralsk grunnlag, og i stedet degradere dem til en slavetilstand. De trodde at Gud etter skapelsen overlot menneskene til seg selv, uavhengig av en høyere innflytelse. De mente at mennesket stod fritt til å styre sitt eget riv og til å forme verdens begivenheter, at de var herre over sin egen skjebne. De benektet at Guds Ånd virker gjennom menneskelige anstrengelser eller naturlige midler. Likevel var de fast bestemt på at ved riktig anvendelse av de naturlige evner kunne mennesket bli høynet og opplyst, og dets liv kunne bli renset ved harde og strenge krav.

Saddukeernes forestillinger om Gud preget deres egen innstilling. Likesom han etter deres syn hadde liten interesse for menneskene, hadde de liten respekt for hverandre. Det var lite samhold blant dem. Fordi de nektet å anerkjenne Den Hellige Ånds innflytelse på menneskers handlinger, manglet de Åndens kraft i sitt liv. I likhet med jødene ellers skrøt de av sin medfødte rett som Abrahams barn, og at de holdt seg nøye til lovens krav. Men de var blottet for lovens sanne ånd, Abrahams tro og hans menneskekjærlighet. Deres naturlige medfølelse med andre var sterkt begrenset. De trodde det var mulig for alle å sikre seg livets bekvemmeligheter og velsignelser. Andres savn og lidelser rørte dem ikke. De levde for seg selv.

Ved sine ord og gjerninger vitnet Jesus om en guddommelig kraft som har overnaturlige resultater, og om et fremtidig liv hinsides dette. Han talte om Gud som en Far som alltid har et våkent øye for det som virkelig er til beste for menneskene. Han åpenbarte virkningen av en guddommelig kraft i menneskekjærlighet og medfølelse. Dette var en irettesettelse

456

til saddukeerne for deres egoisme og selvopptatthet. Han lærte at Gud virker på hjertet ved Den Hellige Ånd, både til menneskenes timelige og evige vel. Han påviste det feilaktige i å stole på menneskelig kraft når det gjaldt den forvandling av karakteren som bare Guds Ånd kan utvirke.

Dette ville saddukeerne absolutt ikke tro på. Når de prøvde å innlate seg i ordstrid med Jesus, følte de seg sikre på at de kunne bringe ham i vanry, selv om de ikke kunne være sikre på å få ham dømt. Oppstandelsen var det tema de valgte å utfordre ham med. Hvis han var enig med dem, ville han forarge fariseerne enda mer. Hvis han var uenig med dem, ville de latterliggjøre det han lærte.

Saddukeerne lærte at hvis legemet i sin udødelige tilstand bestod av de samme elementer av stoff som i sin dødelige tilstand, måtte det ha kjøtt og blod i oppstandelsen, og i den evige verden gjenoppta det livet som ble avbrutt på jorden. I så fall måtte jordiske forbindelser knyttes igjen. Mann og hustru ville bli gjenforent og ekteskaper inngått. Alle ting ville fortsette slik som før døden. Skrøpeligheter og lidenskaper i dette livet ville da bli eviggjort i livet som kommer.

Som svar på spørsmålet løftet Jesus sløret fra det fremtidige livet. «Etter oppstandelsen tar de ikke til ekte og tas ikke til ekte, men de er som englene i himmelen.» Han påviste at saddukeerne tok feil. Deres forutsetninger var falske. «Dere farer vill,» sa han, «fordi dere ikke kjenner skriftene og heller ikke Guds makt.» Han anklaget dem ikke for hykleri, som han hadde gjort med fariseerne, men for villfarelse.

Saddukeerne hadde rost seg av at de fremfor alle andre holdt seg strengt etter Den hellige skrift. Men Jesus viste at de ikke kjente til dens sanne mening, at denne kunnskapen må komme inn i hjertet ved Den Hellige Ånds opplysning. Han sa at grunnen til forvirringen i deres tro og mørket i deres sinn var deres manglende kjennskap til Guds ord og til hans kraft. De prøvde å bringe Guds hemmeligheter innenfor rammen av deres begrensede tenkeevne. Jesus ville åpne deres sinn for de hellige sannheter som kunne utvide og styrke deres forstand.

Tusener er vantro fordi deres begrensede forstand ikke kan fatte Guds hemmeligheter. De kan ikke forklare den underfulle utstråling av guddommelig makt i hans forsyn. Derfor forkaster de bevisene på en slik makt, og tilskriver dem naturlige årsaker som de enda mindre kan fatte. Den eneste nøkkel til de hemmeligheter som omgir oss, er at vi erkjenner Guds nærvær og makt i dem. Menneskene trenger å anerkjenne Gud som universets skaper, og den som leder og utretter alt. De behøver et videre syn på hans natur og måten han virker på.

Kristus sa til sine tilhørere at hvis det ikke var noen oppstandelse av de døde, ville Den hellige skrift, som de bekjente seg til å tro på, ikke være til noen nytte. Videre sa han: «Har dere ikke lest hva Gud har sagt dere om de dødes oppstandelse: Jeg er Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. Han er ikke en Gud for døde, men for levende.»

Gud regner de ting som ikke er, som om de var. Han ser enden fra begynnelsen 

457

og betrakter resultatet av sin gjerning som om den alt var fullført. De som er døde, fra Adam og ned til den siste frelste som dør, vil høre Guds Sønns røst og vil komme frem fra graven til et liv hvor ingen død skal være mer. Gud skal være deres Gud, og de skal være hans folk. Det vil være et inderlig og ømt forhold mellom Gud og de hellige som er oppstått. Denne tilstand, som er forutsatt i hans evige hensikt, ser han på som om den alt var en virkelighet. For ham lever de døde.

Kristi ord brakte saddukeerne til taushet. De kunne ikke svare ham. Det var ikke blitt sagt et ord som de kunne bruke for å få ham domfelt. Hans motstandere hadde ikke oppnådd noe annet enn folkets forakt.

De to store bud

Fariseerne hadde enda ikke gitt opp håpet om å øve press på Jesus, så han kom til å si noe som de kunne bruke mot ham. De fikk overtalt en skriftlærd til å stille Jesus et spørsmål om hvilket av de ti bud som hadde den største betydning.

Fariseerne fremhevet de første fire bud som peker på menneskenes plikter overfor sin skaper. De anså dem for å være av langt større betydning enn de andre seks som definerer menneskenes plikter mot sine medmennesker. Følgen var at de i høy grad sviktet når det gjaldt praktisk gudsfrykt. Jesus hadde vist folket deres store mangel. Han hadde undervist om nødvendigheten av gode gjerninger og sagt at treet kjennes på dets frukter. Derfor ble han beskyldt for å sette de siste seks bud høyere enn de første fire.

Den lovkyndige kom til Jesus med et direkte spørsmål: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Svaret Jesus gav, var kraftfullt og rett på sak: «Det første bud er dette: Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er en; og du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand og av all din kraft.» Det andre er lik det første, sa Jesus, for det er en følge av det: «Du skal elske din neste som deg selv. Ikke noe bud er større enn disse to.» «På disse to bud hviler hele loven og profetene.»

De første fire av de ti bud summeres opp i det ene store bud: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.» De siste seks er innbefattet i det andre: «Du skal elske din neste som deg selv.» Begge disse pålegg er et uttrykk for kjærlighetens prinsipp. Man kan ikke holde det første og bryte det andre. Heller ikke kan man holde det andre og bryte det første. Når Gud har sin rettmessige plass på hjertets trone, vil også vår neste få den riktige plassen. Vi vil elske vår neste som oss selv. Bare når vi elsker Gud over alle ting, er det mulig å ha en upartisk kjærlighet til vår neste.

Fordi summen av alle budene er kjærlighet til Gud og mennesker, kan man ikke bryte et eneste bud uten å overtre dette prinsippet. Slik lærte Kristus sine tilhørere at Guds lov ikke består av så og så mange atskilte bud, hvorav noen er viktige, mens andre er av liten betydning og

458

ustraffet kan ignoreres. Vår Herre fremstiller de første fire og de siste seks bud som en guddommelig helhet. Han lærer at kjærlighet til Gud vil vise seg i lydighet mot alle hans bud.

Den lovkyndige som hadde stilt spørsmålet, og som hadde godt kjennskap til loven, var forbauset over Jesu svar. Han hadde ikke ventet at han skulle legge for dagen en så dyp og grundig kunnskap om Den hellige skrift. Selv hadde han fått et videre syn på de prinsipper som lå til grunn for de hellige bud. I nærvær av prester og rådsherrer erkjente han ærlig at Jesus hadde tolket loven på riktig måte. «Du har rett, mester! Det er sant som du sier, at Herren er en og at det ikke er noen annen enn han. Å elske ham av hele sitt hjerte og av all sin forstand og av all sin kraft, og å elske sin neste som seg selv, det er mer verd enn alle brennoffer og andre offer.»

Visdommen i Kristi svar overbeviste den skriftlærde. Han visste at jødenes religion snarere bestod i ytre seremonier enn i indre fromhet. Til en viss grad skjønte han hvor verdiløst det var med bare seremonielle ofringer og utgytelse av blod til soning for synd, når troen manglet. Kjærlighet til Gud og lydighet mot ham, sammen med en uselvisk aktelse for mennesker, hadde større verdi for ham enn alle ritualene. Denne mannens villighet til å erkjenne riktigheten av Kristi resonnement, og hans avgjorte og raske svar mens folket hørte på, åpenbarte en innstilling som var helt forskjellig fra den som prestene og rådsherrene la for dagen. Jesus fikk dyp medfølelse med den redelige skriftlærde som våget å stå ansikt til ansikt med prestenes mørke miner og rådsherrenes trusler, for å gi uttrykk for sin overbevisning. Da Jesus hørte hvor klokt han svarte, sa han til ham: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.»

Den skriftlærde var nær Guds rike på den måten at han erkjente at rettferdige handlinger var mer akseptable for Gud enn brennoffer og slaktoffer. Men han trengte å anerkjenne Kristi guddommelige karakter og ved tro på ham få kraft til å gjøre rettferdighets gjerninger. Den rituelle gudstjenesten var verdiløs med mindre den var forent med Kristus ved en levende tro. Selv moralloven oppfyller ikke sin hensikt hvis den ikke blir forstått i sitt forhold til Kristus. Igjen og igjen hadde Jesus vist at Guds lov inneholdt noe som var dypere enn bare myndige pålegg. Loven inneholder det samme prinsipp som det som blir åpenbart i evangeliet. Loven påpeker menneskenes plikt og viser dem deres skyld. De må gå til Jesus for å få tilgivelse og kraft til å gjøre det som loven påbyr.

Hvem Messias er

Fariseerne hadde samlet seg tett omkring Jesus mens han svarte på den skriftlærdes spørsmål. Nå snudde han seg mot dem og spurte: «Hva mener dere om Messias? Hvem er han sønn av?» Dette spørsmålet var beregnet på å prøve deres tro på Messias. Ved sitt svar kunne de vise om de betraktet ham bare som et menneske eller som Guds Sønn. Et kor av

459

stemmer svarte: «David.» Det var dette navnet profetien hadde gitt Messias.

Da Jesus åpenbarte sin guddommelighet ved sine mektige mirakler, idet han helbredet de syke og reiste opp de døde, hadde folk spurt seg imellom: «Kanskje dette er Davids-sønnen?» Den kanaaneiske kvinnen, den blinde Bartimeus og mange andre hadde ropt til ham om hjelp: «Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg!»'

Da han red inn i Jerusalem, var han blitt hilst med det frydefulle ropet: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!»2 Fra de små barna i templet den dagen hadde denne glade betegnelsen lydt som et ekko. Men mange som kalte Jesus for Davids sønn, var ikke klar over hans guddom. De forstod ikke at Davids sønn også var Guds Sønn.

Som svar på uttalelsen om at Jesus var Davids sønn, sa han: «Hvordan kan da David, drevet av Ånden, kalle ham herre? ... Han sier jo: Herren sa til min herre: Sett deg ved min høyre hånd til jeg får lagt dine fiender under dine føtter. Om nå David kaller Messias for herre, hvordan kan han da være Davids sønn?» Men ingen kunne svare ham et ord. Og fra den dagen våget ikke noen å spørre ham mer.

Matt 22,15-46; Mark 12,13-40; Luk 20,20-47

Kapittel 67:

Til advarsel og formaning

Det var den siste dagen Jesus underviste i templet. Store folkeskarer hadde vært samlet i Jerusalem, og alles oppmerksomhet hadde vært rettet mot ham. Menneskemengden hadde fylt tempelforgårdene og fulgt med i den striden som hadde vært i gang, og de lyttet spent til hvert ord han sa.

Aldri før hadde man vært vitne til noe slikt. Der stod den unge galileeren uten noe ytre tegn på jordisk verdighet eller kongemakt. Rundt ham var prestene i sine kostbare klær, rådsherrer i embetsdrakt som kjennetegn på deres høye stilling, og lovkyndige med skriftrullene de bar med seg, og som de ofte henviste til.

Jesus stod rolig foran dem med verdighet som en konge. Utrustet med myndighet fra himmelen betraktet han uforferdet sine motstandere som hadde forkastet og foraktet hans lære, og som nå stod ham etter livet. Mange av dem hadde angrepet ham, men deres planer om å fange ham i ord og få ham dømt hadde vært forgjeves. Gang på gang var han blitt utfordret og hadde fremholdt den rene, klare sannhet i motsetning til prestenes og fariseernes mørke og villfarelse. Han hadde vist disse lederne deres virkelige stilling og den gjengjeldelse som ville bli den sikre følgen hvis de fortsatte sine onde gjerninger. De var blitt advart på alle måter. Men enda var det en gjerning Kristus måtte gjøre, en oppgave han måtte fullføre.

Folkets interesse for Jesus og hans gjerning hadde stadig tiltatt. De var blitt fascinert av hans undervisning, men de var også temmelig rådville. De hadde respektert prestene og rabbinerne for deres klokskap og tilsynelatende fromhet. I alle religiøse spørsmål hadde de alltid bøyd seg i ubetinget lydighet for deres autoritet. Men nå så de at disse personene forsøkte å svekke tilliten til Jesus! Hans edelmodige karakter og hans kunnskap strålte klarere frem for hver gang han ble angrepet. De så på prestene og de eldste som stod der med senket blikk. I ansiktene deres leste de nederlag og forvirring. De undret seg over at rådsherrene ikke ville tro på Jesus, når hans lære var så klar og enkel. Selv visste de ikke hva de skulle gjøre. De hadde jo alltid rettet seg etter deres råd. Derfor fulgte de nå deres reaksjoner med spent oppmerksomhet.

461

Ved hjelp av de lignelser Jesus hadde fortalt, var det hans hensikt både å advare rådsherrene og undervise folk som var villige til å la seg undervise. Men det var behov for enda tydeligere tale. Folket var slavebundet på grunn av sin respekt for tradisjonen og fordi de blindt trodde på et fordervet presteskap. Disse lenkene måtte Kristus bryte. Det måtte gjøres enda mer klart hvordan prestene, rådsherrene og fariseerne egentlig var.

Ve-rop over fariseerne og de skriftlærde

«På Mose stol sitter de skriftlærde og fariseerne, Alt det de sier, skal dere derfor gjøre og holde. Men det de gjør, skal dere ikke rette dere etter. For de sier ett og gjør noe annet.» De skriftlærde og fariseerne gjorde krav på å være utrustet med guddommelig myndighet lik den som Moses hadde. De var ubeskjedne nok til å ta hans plass som fortolkere av loven og som folkets dommere. På grunnlag av det krevde de den største aktelse og lydighet. Jesus påla sine tilhørere å gjøre det som rabbinerne lærte i samsvar med loven, men ikke følge deres eksempel. De etterlevde ikke sin egen lære.

De lærte mye som var i strid med Den Hellige skrift. Jesus sa: «De binder tunge bører og lesser på folks skuldrer, men selv vil de ikke løfte en finger for å flytte dem.» Fariseerne påla folket en mengde forskrifter som grunnet seg på tradisjonen, og som på en urimelig måte satte grenser for den personlige frihet. Visse deler av loven forklarte de på en slik måte at de påla folket å følge skikker som de selv i hemmelighet ignorerte. Når det tjente deres hensikt, påstod de til og med at de selv var fritatt fra dem.

Hele tiden la de an på å vise hvor fromme de var. Ikke noe ble ansett for å være for hellig, om det kunne tjene denne hensikt. Om sine bud hadde Gud sagt til Moses: «Bind dem på hånden som et merke og ha dem på pannen som en minneseddel.», Disse ordene har en dyp mening. Når man grunner på Guds ord og lever etter det, vil hele mennesket bli foredlet.

Når en persons liv og vandel er preget av rettferd og medfølelse med andre, vil hans handlinger lik et segl åpenbare prinsippene i Guds lov. Han vil ikke skitne hendene til med bestikkelse eller noen form for korrupsjon og bedrag. Han vil gjøre gjerninger som er motivert av kjærlighet og medlidenhet, og blikket er klart og tillitvekkende fordi det er rettet mot et edelt mål. Det uttrykksfulle ansiktet og det talende blikket vitner om en uklanderlig karakter hos den som elsker og ærer Guds ord.

Men jødene på Kristi tid hadde ikke øye for noe av dette. Befalingen som ble gitt til Moses, ble forvansket til et påbud om at forskriftene i Guds ord skulle bæres utenpå. De ble derfor skrevet på pergamentstrimler og festet til hode og håndledd på en iøynefallende måte. Men dette førte ikke til at Guds lov fikk et sterkere feste i hjerte og sinn. Disse pergamentstrimlene var bare for å vekke oppmerksomhet. De som bar

462

dem, mente å omgi seg med en atmosfære av gudsfrykt som ville vekke ærbødig aktelse hos folket. Jesus angrep dette nytteløse hykleriet.

«Alle sine gjerninger gjør de for at folk skal se det. De gjør sine bønneremmer brede og sine minnedusker store; de elsker å ha hedersplassene i selskaper og sitte fremst i synagogene og vil gjerne at folk skal hilse dem på torget og kalle dem rabbi. Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er en som er lærer for dere, og dere er alle søsken. Og kall ikke noen her på jorden far; for dere har bare en Far, han som er i himmelen. La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare en veileder: Kristus.»

På denne tydelige måten avslørte Jesus den selviske ærgjerrighet som alltid prøvde å vinne plass og makt. Den la an på å vise frem en falsk ydmykhet mens hjertet var fylt av griskhet og misunnelse. Når noen ble innbudt til et gjestebud, ble gjestene plassert etter rang. De som fikk hedersplassene, fikk den største oppmerksomhet og spesielle privilegier. Fariseerne la alltid an på å sikre seg disse ærefulle plassene. Jesus irettesatte dem som fulgte en slik fremgangsmåte.

Han klandret også den forfengelighet som kom til syne ved at de traktet etter å bli kalt rabbi eller mester. Han erklærte at en slik tittel ikke tilkom noe menneske, bare Kristus. Prestene, de skriftlærde og rådsherrene som tolket og håndhevet loven, var alle brødre, barn av en Far. Jesus innprentet i folket at de ikke skulle gi noe menneske en ærestittel som antydet at vedkommende kontrollerte deres samvittighet eller tro.

Hvis Kristus hadde vært på jorden i dag og hadde vært omgitt av slike som blir omtalt med geistlige ærestitler, ville han da ikke ha sagt det samme: «La heller ikke noen kalle dere veiledere, for dere har bare en veileder: Kristus.» Bibelen sier om Gud: «Hellig og fryktinngytende er hans navn.»2 Hvilket menneske passer en slik tittel på? Hvor lite åpenbarer ikke et menneske av den visdom og rettferd den antyder! Hvor mange av dem som har en slik tittel, fremstiller ikke Guds navn og karakter i et uriktig lys! Hvor ofte er ikke ærgjerrighet, tyranni og de mest foraktelige synder blitt skjult under et høyt og hellig embetes utsmykte drakter! Jesus fortsatte:

«Den som er størst blant dere, skal være de andres tjener. Den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.» Igjen og igjen hadde Kristus fremholdt at det er den moralske verdi som er målestokken for sann storhet. Etter himmelens vurdering består storsinn i at vi lever for våre medmenneskers velferd ved å gjøre gjerninger som springer ut av kjærlighet og barmhjertighet. Kristus, ærens konge, var tjener for falne mennesker.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere stenger himmelriket for menneskene. Selv går dere ikke inn, og dere tillater ikke dem å gå inn som gjerne vil.» Ved at prestene og de lovkyndige forvrengte Den Hellige skrift, mørkla de sinnet til dem som ellers ville ha tatt imot kunnskapen om Kristi rike, og det indre gudsliv som er avgjørende for sann hellighet.

463

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere!» «De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom!» Fariseerne hadde stor innflytelse hos folket. Dette benyttet de seg av til egen fordel og det som tjente deres egne interesser. De vant tillit hos fromme enker, og fremholdt så at det var deres plikt å gi sin eiendom til religiøse formål. Etter å ha sikret seg kontroll over pengene deres, brukte disse utspekulerte renkesmedene dem på seg selv. For å dekke over sin uærlighet holdt de lange offentlige bønner og gjorde stort vesen av sin fromhet. Kristus erklærte at dette hykleriet ville påføre dem en så mye hardere dom. Den samme irettesettelsen rammer mange i dag som gir seg ut for å være fromme og har en høy bekjennelse. Deres liv er flekket av egoisme og begjærlighet. Men alt dette dekker de med en kappe av tilsynelatende renhet. Slik kan de for en stund føre sine medmennesker bak lyset. Men de kan ikke bedra Gud. Han leser hvert motiv og vil dømme enhver etter hans gjerninger.

Kristus var skånselløs i sin fordømmelse av misbruk, men han var nøye med ikke å svekke forpliktelsene. Han klandret den selviskhet som tok gaver fra enker og deretter misbrukte gavene. Samtidig roste han enken som kom med sitt offer til Guds skattkammer. Om mennesker misbrukte gaven, kunne det ikke hindre Gud i å velsigne giveren.

Enkens offer

Jesus var i hallen der tempelkisten stod, og han la merke til dem som kom for å gi sine gaver. Mange av de rike kom med svære summer som de gjorde stort vesen av. Jesus så bedrøvet på dem, men uttalte seg ikke om deres rause offer. Snart etter lyste ansiktet hans opp da han så en fattig enke som nølende nærmet seg. Det var som om hun var redd for å bli sett. Mens de rike og hovmodige feiet forbi for å legge sine offer i kisten, vek hun tilbake som om hun nesten ikke våget å gå nærmere. Likevel hadde hun trang til å gjøre noe for den saken hun elsket, selv om det var aldri så lite. Hun så på gaven hun hadde i hånden. Den var svært liten sammenlignet med gavene fra de andre omkring henne. Men dette var alt hun hadde. Hun passet på til hun fikk en anledning. Så kastet hun raskt sine to småmynter i kisten og snudde seg for å skynde seg bort. Men idet hun gjorde dette, ble hun oppmerksom på Jesu alvorsfulle blikk som var festet på henne.

Jesus kalte disiplene til seg og bad dem legge merke til den fattige enken. Da hørte hun hans anerkjennende ord: «Sannelig, jeg sier dere: Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre som la penger i tempelkisten.» Gledestårer fylte øynene hennes da hun følte at det hun gjorde, ble forstått og verdsatt. Mange ville ha rådet henne til å beholde den lille almissen til eget bruk. Når den falt i hendene til de velnærte prestene, ville den forsvinne blant de mange kostbare gaver som ble lagt i  kisten. Men Jesus forstod hennes motiv. Hun trodde at tempeltjenesten

464

var innstiftet av Gud, og hun var ivrig etter å gjøre sitt ytterste for å støtte den. Hun gjorde det hun kunne, og hennes handling skulle stå som et minnesmerke om henne gjennom alle tider, og til glede for henne i evigheten. Hun gav av hele sitt hjerte. Verdien av den ble ikke beregnet etter myntenes verdi, men etter den kjærlighet til Gud og den interesse for hans verk som hadde tilskyndet henne til å handle som hun gjorde.

Jesus sa om henne: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre.» De rike hadde gitt av sin overflod, og mange av dem hadde gjort det for å bli sett og æret av mennesker. Deres store gaver hadde ikke kostet dem noen komfort eller endog luksus. De hadde ikke betydd noen oppofrelse og kunne ikke i verdi sammenlignes med enkens småmynter.

Det er motivet som har betydning for våre handlinger og preger dem med vanære eller med høy moralsk verdi. Det som Gud regner for å være mest dyrebart, er ikke de store ting som alle ser og priser i høye toner. De små plikter som blir utført med glede; de små gaver som det ikke blir gjort noe vesen av, og som i menneskers øyne kan synes verdiløse, er ofte de som står høyest i Guds øyne. Et trofast og kjærlig sinn er mer dyrebart for Gud enn den kosteligste gave. Den fattige enken gav det hun hadde til livsopphold, for å kunne gjøre det lille hun gjorde. Hun nektet seg selv maten for å kunne gi disse to småmyntene til den saken hun elsket. Og hun gjorde det i tro og tillit til at hennes himmelske Far ikke ville se bort fra hennes store nød. Det var denne uselviske holdning og barnlige tro som vant Jesu anerkjennelse.

Blant de fattige er det mange som lengter etter å vise sin takknemlighet til Gud for hans nåde og sannhet. Sammen med sine mer velstående trosfeller ønsker de inderlig å være med å støtte hans sak. Disse menneskene må ikke bli avvist. De må få lov å legge de små gavene sine i himmelens bank. Hvis disse tilsynelatende ubetydelige gaver blir gitt av et hjerte som er fylt av kjærlighet til Gud, blir de til hellige, uvurderlige offergaver som vinner Guds velvilje og velsignelse.

Da Jesus sa: «Denne fattige enken har gitt mer enn noen av de andre,» talte han sant, ikke bare om motivet, men om følgene av hennes gave. De «to småmynter, verd noen få øre», har tilført Guds skattkammer en pengesum som er langt større enn pengebeløpene som de rike jødene kom med. Innflytelsen av denne lille gaven har vært lik en vannstrøm, til å begynne med ganske liten, men etter som den har flytt ned gjennom tidsaldrene, er den blitt bredere og dypere. På tusen måter har den vært til hjelp for de fattige og til utbredelse av evangeliet. Enkens eksempel på selvoppofrelse har virket igjen og igjen på tusener av mennesker i alle land og gjennom alle tider. Det har talt både til rike og fattige, og deres offer har gjort verdien av hennes gave så mye større. Guds velsignelse over enkens småmynter har gjort dem til en kilde som har gitt store resultater. Slik er det med hver gave som blir gitt, og hver handling som blir utført med et oppriktig ønske om at Gud må bli æret. Den blir en del av Guds store plan. Ikke noe menneske kan beregne de gode følger den har.

466

Jesus fortsatte sine ve-rop over de skriftlærde og fariseerne: «Ve dere, blinde veiledere, som sier: Å sverge ved templet betyr ingen ting, men å sverge ved gullet i templet, det forplikter. Dere blinde dårer! Hva er størst: gullet, eller templet som gjør gullet hellig? Og videre sier dere: Å sverge ved alteret betyr ingen ting, men å sverge ved offergaven som ligger på alteret, det forplikter. Hvor blinde dere er! Hva er størst: offergaven, eller alteret som gjør gaven hellig?»

De fordreide loven

Prestene tolket Guds krav etter sine egne falske og trange normer. De dristet seg til å trekke nøyaktige skillelinjer når det gjaldt den forholdsmessige skyldeffekt av forskjellige synder. Noen gikk de lett over, mens andre som kanskje hadde mindre betydning, ble behandlet som utilgivelige. For vederlag i penger fritok de folk fra å holde sine høytidelige løfter, og for store pengesummer kunne de somme tider tolerere skjendige forbrytelser. Samtidig kunne disse prestene og rådsherrene i andre tilfeller avsi harde dommer for ubetydelige forseelser.

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere gir tiende av mynte og anis og karve, men bryr dere ikke om det som veier mer i loven; rettferdighet, barmhjertighet og troskap. Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes.» På denne måten fordømmer Kristus igjen misbruk av hellige plikter. Selve forpliktelsen setter han ikke til side. Tiendesystemet var bestemt av Gud, og det hadde vært praktisert fra de tidligste tider. Abraham, de troendes far, betalte tiende av alt det han hadde. De jødiske rådsherrer anerkjente plikten til å betale tiende, og dette var riktig. Men de overlot det ikke til folket selv å oppfylle sin forpliktelse. Vilkårlige regler ble gitt for hvert enkelt tilfelle. Kravene var blitt så kompliserte at det var umulig å oppfylle dem. Ingen visste om han hadde oppfylt sine forpliktelser. Slik som Gud hadde innstiftet ordningen, var den rettferdig og rimelig, men prestene og rabbinerne hadde gjort den til en besværlig byrde.

Alt det Gud påbyr, er viktig. Kristus anerkjente betaling av tiende som en plikt. Men han viste at dette ikke kunne unnskylde forsømmelse av andre plikter. Fariseerne var svært nøye med å gi tiende av hageprodukter, slik som mynte, anis og karve. Dette kostet dem lite og gav dem ry for å være pliktoppfyllende og fromme. Samtidig ble folket undertrykt av deres unyttige restriksjoner som brøt ned respekten for den hellige ordning som Gud selv hadde bestemt. De fikk menneskene til å være opptatt med ubetydelige forskjeller og vendte deres oppmerksomhet bort fra vesentlige sannheter. Det som veier mer i loven - rettferdighet, barmhjertighet og sannhet - ble forsømt. «Dette skulle gjøres, og det andre ikke forsømmes,» sa Jesus.

Rabbinerne hadde på lignende måte også forvrengt andre lover. I den veiledning som ble gitt gjennom Moses, var det forbudt å spise noe

467

urent. Bruk av svinekjøtt og kjøttet av visse andre dyr var forbudt fordi det var sannsynlig at urenheter kunne infisere blodet og forkorte livet. Men fariseerne nøyde seg ikke med de begrensninger som Gud hadde gitt. De gikk til ytterligheter som var helt uberettiget. Blant annet ble det forlangt at folk skulle sile alt vann som ble brukt, for at det ikke skulle inneholde det minste insekt som kunne klassifiseres sammen med urene dyr. Når Jesus sammenlignet disse krav om bagatellmessige ting med størrelsen av fariseernes faktiske synder, sa han til dem: «Blinde veiledere, som avsiler myggen, men sluker kamelen!»

Hvitkalkede graver

«Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere ligner hvitkalkede graver, de som utvendig er vakre å se til, men innvendig er fulle av dødningeben og all slags urenhet.» Likesom de hvitkalkede gravene som var vakkert utsmykket, men skjulte levninger som var gått i forråtnelse, ble prestenes og rådsherrenes synd og urettferdighet skjult av deres ytre hellighet.

Jesus fortsatte: «Ve dere, skriftlærde og fariseere! Dere hyklere! Dere bygger gravsteder for profetene og utsmykker gravmælene for hellige menn, og sier: Hadde vi levd i våre fedres dager, ville vi ikke ha vært med på å drepe profetene. Altså er dere selv vitner om at dere er barn av dem som myrdet profetene.» For å vise sin aktelse for de døde profetene var jødene svært ivrige etter å utsmykke gravene deres. Men de fikk ikke noe gagn av det profetene lærte, og de aktet heller ikke på deres irettesettelser.

På Jesu tid hadde man en overtroisk aktelse for de dødes hvilesteder, og enorme pengesummer ble ødslet for å utsmykke dem. I Guds øyne var dette avguderi. I sin overdrevne aktelse for de døde viste menneskene at de ikke elsket Gud over alle ting og heller ikke sin neste som seg selv. Det samme avguderi blir også i dag drevet ganske langt. Mange gjør seg skyldige i å forsømme enker og farløse, syke og fattige for å kunne føre opp kostbare minnesmerker over de døde. Det brukes rikelig med tid, penger og arbeid til dette, mens plikter forblir ugjort overfor dem som lever - plikter som Kristus tydelig har påbudt.

Fariseerne bygde gravmæler over profetene og prydet deres gravsteder, og sa til hverandre: Hadde vi levd på våre fedres tid, ville vi ikke gått sammen med dem i å utgyte Guds tjeneres blod. Samtidig la de planer om å ta hans Sønns liv. Dette bør være en påminnelse for oss. Det bør åpne våre øyne for Satans makt til å bedra dem som vender seg bort fra sannhetens lys. Mange følger i fariseernes spor. De hedrer dem som døde for sin tro, og de undrer seg over jødenes blindhet da de forkastet Kristus. Hadde vi levd på hans tid, sier de, ville vi med glede tatt imot hans lære. Vi ville aldri tatt del i den skyld som kom over dem som forkastet Kristus. Men når lydighet mot Gud krever selvfornektelse og ydmykhet, undertrykker de sin overbevisning og nekter å vise lydighet.

468

Slik viser de den samme holdning som de fariseerne Kristus gikk så hardt ut mot.

Fordi de forkastet Kristus

Lite forestilte jødene seg det fryktelige ansvaret ved å forkaste Kristus. Fra den stund da det første uskyldige blod ble utøst, da den rettferdige Abel falt for Kains hånd, har det samme gjentatt seg, og skylden er blitt større. Gjennom alle tider hadde profetene talt mot kongenes, herskernes og folkets synder. De forkynte det Gud påla dem, og de var lydige mot hans vilje, selv om det kunne koste dem livet. Fra slekt til slekt hadde det hopet seg opp en fryktelig straffedom over dem som forkastet lys og sannhet. Kristi fiender var nå i ferd med å kalle det samme ned over seg selv. Prestenes og rådsherrenes synd var større enn hos noe tidligere slektsledd. Ved å forkaste Jesus ble de ansvarlige for alle de rettferdige som var blitt slått i hjel, fra Abel til Kristus. Deres ugudelighets beger var i ferd med å flyte over. Snart skulle det øses ut over dem selv i rettferdig gjengjeldelse. Jesus advarte dem mot dette:

«Slik skal straffen komme over dere for alt det uskyldige blod som er utøst på jorden, helt fra drapet på den rettferdige Abel og like til drapet på Sakarja, sønn av Barakia, som dere slo i hjel mellom templet og alteret. Sannelig, jeg sier dere: Alt dette skal ramme denne slekt.»

De skriftlærde og fariseerne som lyttet til Jesus, visste at dette var sant. De kjente til hvordan profeten Sakarja var blitt drept. Mens de advarende ordene fra Gud var på hans lepper, ble den frafalne kongen grepet av et djevelsk raseri, og han gav ordre om å slå profeten i hjel. Hans blod hadde satt merker på selve steinene i templet og lot seg ikke fjerne, men fortsatte å være et vitnesbyrd mot det frafalne Israel. Så lenge templet stod, ville merkene etter dette rettferdige menneskes blod være der og rope til Gud om hevn. Da Jesus henviste til disse fryktelige synder, for det et redselsgys gjennom folkemengden.

Med blikket rettet mot fremtiden erklærte Jesus at jødenes ubotferdighet og mangel på toleranse overfor Guds tjenere ville bli den samme i fremtiden som den hadde vært i fortiden:

«Derfor sender jeg til dere profeter og vismenn og skriftlærde. Noen av dem skal dere drepe og korsfeste, andre skal dere piske i synagogene og forfølge fra by til by.» Profeter og vismenn som var fulle av tro og Den Hellige Ånd, ville bli dømt og drept slik som Stefanus, Jakob og mange andre. Med hånden løftet mot himmelen og omgitt av et guddommelig lys, talte Kristus som en dommer til dem som stod foran ham. Stemmen som så ofte hadde lydt mildt og tryglende, var nå streng med irettesettelse og dom. Tilhørerne gyste. Inntrykket av hans ord og hans blikk skulle aldri slettes ut.

Kristi harme var rettet mot hykleriet og de grove syndene. Med det ville de ødelegge sin egen sjel, bedra folket og vanære Gud. I prestenes og rådsherrenes skinnhellige og villedende måte å resonnere på, så han

469

Satans redskaper i virksomhet. Hans fordømmelse av synd hadde vært hard og skarp. Men han nevnte ikke noe om gjengjeldelse. Han nærte en hellig vrede mot mørkets fyrste, men lot seg ikke irritere. Slik vil en kristen som lever i harmoni med Gud og er i besittelse av kjærlighetens og barmhjertighetens milde sinn, føle en rettferdig harme overfor synd. Men han vil ikke hisse seg opp og skjelle ut dem som fornærmer ham. Selv når han møter slike som blir drevet av onde krefter, og som går aktivt inn for å holde fast ved usannhet, vil han ved Kristi hjelp likevel bevare ro og selvbeherskelse.

Jesu ansikt var preget av guddommelig medlidenhet da han kastet et siste blikk på templet og deretter på sine tilhørere. Med bitre tårer og en røst som var gråtkvalt av sjeleangst, utbrøt han: «Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som blir sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle dine barn, som en høne samler kyllingene under sine vinger. Men dere ville ikke.» Dette er avskjedskampen. I Kristi klage er det selve Guds hjerte som utøser seg. Det er det hemmelighetsfulle farvel fra Guddommens langmodige kjærlighet.

Både fariseerne og saddukeerne var brakt til taushet. Jesus kalte disiplene til seg og gjorde seg i stand til å forlate templet. Han opptrådte ikke som om han hadde lidd nederlag eller var tvunget bort fra sine motstandere, men som den som hadde fullbyrdet sin gjerning. Nå trakk han seg tilbake som stridens seierherre.

De sannhetens perler som kom fra Jesu munn denne begivenhetsrike dagen, ble bevart i manges hjerter. Hos dem ble nye tanker vekt til live, nye forhåpninger ble vekt, og et nytt avsnitt begynte. Etter Kristi korsfestelse og oppstandelse kom disse personene frem i første rekke og fullførte sitt guddommelige oppdrag med en visdom og iver som stod i forhold til gjerningens storhet. De forkynte et budskap som talte til menneskenes hjerter og svekket gammel overtro som lenge hadde forkrøplet livet for tusener. Mot deres vitnesbyrd ble menneskelige teorier og filosofier til tomme fabler. Jesu ord førte til mektige resultater hos den undrende skaren av mennesker som var grepet av hellig ærefrykt der i templet i Jerusalem.

Men Israel som nasjon hadde skilt seg fra Gud. De naturlige grenene på oliventreet var brutt av. Da Jesus for siste gang betraktet templet innvendig, sa han med sorgfull, men opphøyd verdighet: «Huset deres blir forlatt! For jeg sier dere: Heretter skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet være han som kommer, i Herrens navn!» Hittil hadde han kalt templet sin Fars hus. Men når Guds Sønn nå forlot disse murene, ville Guds nærvær for alltid bli trukket tilbake fra det tempel som var bygd til hans ære. Fra nå av ville seremoniene her være meningsløse og tjenesten der en parodi.

Matt 23; Mark 12,41-44; Luk 20,45-47; 21, 1-4

Kapittel 68:

I den ytre forgård

Blant dem som var kommet til Jerusalem for å tilbe under høytiden, var det noen grekere. De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne møte Jesus.» Filip kom og fortalte det til Andreas, og Andreas og Filip gikk så og sa det til Jesus.

Grekere oppsøker Jesus

På denne tiden så Kristi gjerning ut til å ende i et voldsomt nederlag. Han var den seirende part i striden med prestene og fariseerne, men det var tydelig at de aldri ville anerkjenne ham som Messias. Den endelige atskillelsen var kommet. For disiplene virket alt håpløst. Men Kristus nærmet seg fullendelsen av sitt verk. Den store begivenheten som angikk ikke bare den jødiske nasjon, men hele verden, var i ferd med å inntreffe. Da han hørte den ivrige bønnen: «Vi vil gjerne møte Jesus,» som var et ekko av ropet fra en hungrende verden, lyste ansiktet hans opp, og han sa: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget.» I grekernes bønn så han et pant på resultatene av sitt store offer.

Disse mennene kom vestfra for å treffe Jesus ved slutten av hans liv. På samme måten hadde vismennene kommet østfra ved begynnelsen av hans jordeliv. I tiden omkring Jesu fødsel var jødefolket så opptatt av sine egne ærgjerrige planer at de ikke visste om hans komme. Vismennene fra et fremmed land kom til krybben med sine gaver for å tilbe Jesus. Nå kom disse grekerne som representerte verdens nasjoner, stammer og folk, for å møte ham. Slik ville folk fra alle land og tidsaldrer bli dratt mot Kristi kors. Slik skal mange komme fra «øst og fra vest og sitte til bords med Abraham og Isak og Jakob i himmelriket». 1

Grekerne hadde hørt om Kristi triumftog inn i Jerusalem. Noen mente, og hadde også spredt det rykte, at han hadde drevet prestene og rådsherrene bort fra templet, og at han skulle opprette Davids trone og regjere som Israels konge. Grekerne lengtet etter å få vite hva som var sannheten om hans misjon. «Vi vil gjerne møte Jesus,» sa de. De fikk sitt ønske oppfylt. Da Jesus fikk denne meldingen, oppholdt han seg i den delen av templet hvor alle andre enn jøder var nektet adgang. Men

471

han gikk ut til grekerne i den ytre forgården og hadde en personlig samtale med dem.

Timen var kommet da Kristus skulle herliggjøres. Han stod i korsets skygge, og grekernes ønske viste ham at det offer han stod i ferd med å bringe, ville føre mange sønner og døtre til Gud. Han visste at grekerne snart ville få se ham i en situasjon som de da ikke drømte om. De ville få se ham ved siden av Barabbas, en røver og morder, som ville bli frigitt i stedet for Guds Sønn. De ville få høre hvordan folket, som var inspirert av prestene og rådsherrene, traff sitt valg. Til spørsmålet: «Hva skal jeg da gjøre med Jesus, som kalles Messias?» ville svaret lyde: «Han skal korsfestes!»2

Ved at Jesus på denne måten gjorde soning for menneskenes synd, visste han at hans rike ville bli fullkommengjort og bre seg til hele verden. Han skulle være gjenoppretteren, og hans Ånd ville få overhånd. Et øyeblikk skuet han inn i fremtiden og hørte de stemmene som overalt i verden forkynte: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.»3

I disse fremmede så han pantet på en rik høst når skillemuren mellom jøder og hedninger ble fjernet. Da skulle alle nasjoner, tungemål og folk få høre budskapet om frelse. Forventningen om dette og fullbyrdelsen av hans håp kom til uttrykk i disse ordene: «Timen er kommet da Menneskesønnen skal bli forherliget.» Men måten som denne herliggjørelsen måtte foregå på, var aldri ute av Kristi sinn. Innsamlingen av hedningene skulle følge etter hans død som nå nærmet seg. Bare ved hans død kunne verden bli frelst. Likesom et hvetekorn måtte Guds Sønn legges i jorden og dø, bli gravlagt og gjemt for menneskers blikk. Men han skulle leve igjen.

Lignelsen om hvetekornet

Kristus talte om sin fremtid. Dette gjorde han ved hjelp av ting i naturen for at disiplene skulle kunne forstå det. Det virkelige resultat av hans misjon skulle oppnås ved hans død. «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» Når hvetekornet faller i jorden og dør, spirer det og bærer frukt. Slik ville Kristi død resultere i frukt for Guds rike. I samsvar med loven i planteriket skulle liv bli resultatet av hans død.

De som dyrker jorden, har stadig dette bildet foran seg. År etter år tar menneskene vare på det de har av korn, ved tilsynelatende å kaste bort den beste delen av det. En stund må det ligge skjult i jorden mens Herren våker over det. Så kommer spirene frem, deretter akset og så korn i akset. Men denne utviklingen kan ikke finne sted uten at kornet graves ned og blir dekket av jord. Det er skjult og tilsynelatende tapt.

Sæden som er begravd i jorden, gir sin frukt, og i sin tid blir den selv sådd. På den måten blir avlingen mangfoldiggjort. Slik ville også Kristi død på Golgata bære frukt til evig liv. Å betrakte og grunne på dette

472

offer vil bli den største herlighet for dem som er en frukt av det, og som derfor skal leve gjennom evige tider.

Det hvetekornet som bevarer sitt eget liv, kan ikke frembringe noen frukt. Det blir bare det ene kornet. Hvis Kristus hadde villet, kunne han ha spart seg selv for døden. Men hadde han gjort det, ville han blitt alene, og han kunne ikke ha ført noen sønner og døtre til Gud. Bare ved å oppgi sitt liv kunne han gi liv til menneskeheten. Bare ved å legges i jorden for å dø kunne han bli såkornet som skulle gi den veldige avlingen - den tallrike skaren fra alle nasjoner, stammer, tungemål og folk som blir gjenløst til Gud.

Jesus setter dette i sammenheng med læren om selvoppofrelse som alle bør tilegne seg: «Den som elsker sitt liv, skal miste det, og den som hater sitt liv i denne verden, skal berge det og få evig liv.» Alle som vil være Kristi medarbeidere, og som ønsker å bære frukt, må først falle i jorden og dø. Livet må legges ned i den plogfuren som er verdens nød. Egenkjærligheten og egeninteressen må dø. Selvoppofrelsens lover selvoppholdelsens lov. Husbonden tar vare på kornet ved å kaste det bort. Slik er det også i menneskelivet. Å gi er å leve. Det livet som blir bevart, er det livet som blir gitt til tjeneste for Gud og mennesker. De som ofrer sitt liv i denne verden for Kristi skyld, skal berge det og få evig liv.

Det livet vi bruker på oss selv, ligner det kornet som blir spist. Det blir borte, men blir ikke forøket. En person kan samle alt han makter til seg selv. Han kan leve, tenke og legge planer for seg selv. Men hans liv svinner bort, og han har ingenting. Å tjene seg selv er å ødelegge seg selv.

«Om noen vil tjene meg,» sa Jesus, «må han følge meg, og der jeg er, skal også min tjener være. Den som tjener meg, skal få ære av Faderen.» Alle som sammen med Jesus har båret selvoppofrelsens kors, vil få del med ham i hans herlighet. Det var en glede for Jesus i hans ydmykelse og smerte at disiplene skulle bli herliggjort med ham. De er frukten av hans selvoppofrelse. Hans lønn er at hans karakter og sinnelag kommer til uttrykk i dem. Det vil bli hans glede gjennom evigheten. Denne gleden deler de med ham når frukten av deres arbeid og offer viser seg i andres liv. De er Kristi medarbeidere, og Faderen vil ære dem slik som han ærer sin Sønn.

Budskapet fra grekerne, som var et symbol på innsamlingen av hedningene, gjorde at hele Jesu misjon trådte frem i hans sinn. Gjenløsningens verk passerte revy for hans blikk, helt fra den tiden da planen ble lagt i himmelen, til den død som han nå skulle lide. En hemmelighetsfull sky syntes å omgi Guds Sønn. De som var i nærheten av ham, følte dens mørke uhygge. Han satt i dype tanker. Endelig ble stillheten brutt av hans sorgfulle stemme: «Nå er min sjel fylt av angst. Men skal jeg så si: Far, frels meg fra denne stunden?»

I sin forutfølelse var Jesus alt i ferd med å drikke den bitre skål. Hans menneskelighet krympet seg for det øyeblikket da han skulle føle seg oppgitt og sviktet, da han etter alt å dømme endog ville bli forlatt av

473

Gud, da alle ville se at han var rammet, slått av Gud og plaget.4 Han krympet seg med tanke på å bli utsatt for offentlig skam og bli behandlet som den verste forbryter, og så lide en skammelig og vanærende død. Han hadde en forutanelse om kampen mot mørkets makter, en følelse av den fryktelige byrde av menneskenes overtredelser og Faderens vrede på grunn av synden. Alt dette gjorde at han ble helt kraftløs, og dødsblekheten bredte seg over ansiktet. 

Omgitt av guddommelig lysglans

Så gav han uttrykk for sin guddommelige underkastelse under Faderens vilje, og sa: «Til denne stund skulle jeg komme .... Far, la ditt navn bli forherliget!» Bare ved Kristi død kunne Satans rike overvinnes. Bare på den måten kunne menneskene bli gjenløst og Gud bli herliggjort. Jesus gikk med på å lide sjeleangst, han påtok seg offeret. Himmelens konge samtykket i å lide som syndebæreren. «Far, la ditt navn bli forherliget,» sa han. Da han uttalte dette, kom det et svar fra skyen som holdt seg svevende over hodet hans: «Jeg har forherliget det, og skal igjen forherlige det.» Hele Kristi liv, fra krybben og til den stund da disse ordene ble uttalt, hadde herliggjort Gud. I den kommende prøven ville hans guddommelig-menneskelige lidelser i sannhet herliggjøre Faderens navn.

Da røsten lød, brøt et lys ut fra skyen og omgav Kristus. Det var som om Allmaktens armer ble slått omkring ham likesom en ildmur. Folket betraktet dette med skrekk og undring. Ingen våget å si noe. Uten et ord og mens de holdt pusten, stod alle der med øynene festet på Jesus. Da Faderen hadde gitt sitt vitnesbyrd, løftet skyen seg og ble spredt. For en stund var den synlige forbindelsen mellom Faderen og Sønnen brutt.

Mengden som stod omkring og hørte dette, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «Det var en engel som talte til ham.» Men grekerne som hadde oppsøkt ham, så skyen og hørte røsten, og de forstod at dette virkelig var Kristus. For dem ble han åpenbart som Guds utsending.

Guds røst hadde lydt ved Jesu dåp i begynnelsen av hans virksomhet, og igjen ved forklarelsen på fjellet. Nå ved slutten av hans virksomhet lød den for tredje gang og ble hørt av mange mennesker under særegne omstendigheter. Jesus hadde nettopp uttalt den mest alvorlige sannhet om jødenes situasjon. Han hadde gitt sin siste appell og hadde uttalt dommen over dem. Nå satte Gud igjen sitt segl på sin Sønns misjon. Han anerkjente ham som Israel hadde forkastet. «Denne røsten lød ikke for min skyld,» sa Jesus, «men for deres.» Dette var det største beviset på at han var Messias, Faderens bekreftelse på at Jesus hadde sagt sannheten, at han var Guds Sønn.

Jesus taler om sin død

«Nå felles dommen over denne verden,» sa Jesus videre, «nå skal denne verdens fyrste kastes ut. Og når jeg blir løftet opp fra jorden, skal

474

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned