ting på jorden, i luften og på himmelhvelvet skrev han budskapet om Faderens kjærlighet.

Nå har synden vansiret Guds fullkomne verk. Men håndskriften finnes fremdeles. Også nå vitner alt det skapte om hans herlighet. Det egoistiske mennesket er det eneste som bare lever for seg selv. Ingen fugl farer gjennom luften, ikke noe dyr beveger seg på jorden uten at det er til gagn for annet liv. Det finnes ikke et blad i skogen eller et lite strå som ikke er til nytte for noen. Fra hvert tre, hver busk og hvert blad strømmer den livsenergi som hverken mennesker eller dyr kan leve uten. I sin tur bidrar mennesker og dyr på sin måte så trær, busker og blad kan leve. Blomstene sender ut sin duft og utfolder sin skjønnhet til velsignelse for verden. Solen lyser til glede for verdener i tusenvis. Havet, som alle våre kildevell stammer fra, tar imot strømmer fra alle land. Men det tar imot for å kunne gi. Tåken som stiger opp fra havet, faller som regnskurer på jorden, så planter kan gro og gi grøde.

Englene fra herlighetens rike finner glede i å gi. De viser kjærlighet og utrettelig omsorg for syndige og vanhellige mennesker. Himmelske vesener rører ved menneskehjerter. De bringer lys fra himmelen til denne mørke verden. På en vennlig og tålmodig måte påvirker de menneskesinnet for å føre de fortapte inn i et fellesskap med Kristus som er mer intimt enn de selv vet om.

Kristus - Gud og menneske

Men dette er bare svake fremstillinger. Fremfor alt ser vi Gud i Jesus. Når vi betrakter Jesus, ser vi at Guds gavmildhet er et uttrykk for hans herlighet. Jeg gjør ikke noe av meg selv, sa Kristus. «Faderen, den levende, har sendt meg, og jeg har liv ved ham.» «Jeg søker ikke min egen ære. »Han var alltid opptatt av å ære sin Far som hadde sendt ham.4 Dette er den store grunnregel som er livets lov for universet.

Kristus fikk alle ting fra Gud. Men han tok imot for å gi. Slik er det også med hele himmelen når det gjelder Kristi tjeneste for alle skapte vesener. Gjennom Sønnen strømmer Faderens liv ut til alle. Gjennom Sønnen vender det tilbake med lovsang og glad tjeneste, som en flodbølge av kjærlighet til ham som er alle tings opphav. På den måten blir godgjørenhetens kretsløp fullstendig gjennom Kristus, så det fremstiller den store givers natur, som er livets lov.

I selve himmelen ble denne loven overtrådt. Synden oppstod i egenkjærlig maktsyke. Lucifer, den vernende kjerub, ønsket å være den fremste i himmelen. Han prøvde å vinne kontroll over de himmelske vesener. Han ville lede dem bort fra Skaperen, og selv tilvende seg deres hyllest. Derfor fremstilte han Gud i et falskt lys, og han tilla ham et ønske om å ta all ære til seg selv. Han prøvde å tillegge Skaperen sine egne onde egenskaper. På den måten bedrog han englene, og slik bedrog han også mennesker. Han fikk dem til å tvile på Guds ord og nære mistillit til hans godhet. Gud er rettferdig, og han er fryktinngytende i sin majestet. 

10

Derfor fikk Satan dem til å oppfatte ham som streng og uforsonlig. Slik fikk han menneskene til å alliere seg med ham i opprør mot Gud, og natten senket seg over verden.

Jorden ble mørk på grunn av misoppfatningen av Gud. Satans bedragerske makt måtte brytes hvis de mørke skyggene skulle spres, så verden igjen kunne vende tilbake til Gud. Dette kunne ikke skje ved bruk av makt. Maktbruk er i strid med prinsippene i Guds rike. Herren ønsker bare kjærlighetens tjeneste. Kjærlighet er ikke noe en kan forlange, og den kan heller ikke vinnes ved makt eller myndighet. Kjærlighet kan bare vekkes ved kjærlighet.

Å kjenne Gud er å elske ham. Hans egenskaper måtte fremstilles som en motsetning til Satans egenskaper. Bare et eneste vesen i hele universet kunne gjøre dette. Bare han som kjente høyden og dybden av Guds kjærlighet, kunne gjøre den kjent. «Rettferds sol» måtte renne over den mørke verden «med legedom under sine vinger».5

Planen om å gjenløse oss var ikke en etterpå-tanke, en plan som ble utarbeidet etter Adams fall. Den var en åpenbaring av «den hemmelighet som har vært holdt skjult fra evige tiden». Den var en utfoldelse av de prinsipper som fra evighet av var grunnvollen før Guds styresett. Fra begynnelsen av visste Gud og Kristus om Satans frafall og om menneskets fall på grunn av den ondes villedende makt. Gud hadde ikke bestemt at synden skulle eksistere, men han forutså at den ville komme, og traff forholdsregler for å møte denne fryktelige ulykken. Så høyt elsket han verden, at han gjorde en pakt om å gi sin enbårne Sønn, «for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».6

Lucifer hadde kunngjort: «Høyt over Guds stjerner reiser jeg min trone .... Jeg vil ... gjøre meg lik Den Høyeste.» Men. om Kristus sies det: «Han var i Guds skikkelse, men så det ikke som røvet gods å være Gud lik. Han gav avkall på sitt eget, tok på seg en tjeners skikkelse og ble mennesker lik.»7

Dette var et frivillig offer. Jesus kunne fortsatt ha vært ved Faderens side. Han kunne ha beholdt himmelens herlighet og englenes hyllest. Men han valgte å gi septeret tilbake til Faderen og forlate himmelen for å bringe lys til dem som var i mørke, og liv til dem som var i ferd med å omkomme.

Da Jesus kom til denne verden for nesten to tusen år siden, hørtes et gåtefullt utsagn fra himmelen, fra Guds trone: «Slaktoffer og gave ville du ikke ha, men et legeme gjorde du i stand til meg .... Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.»8 Slik blir fullbyrdelsen av den planen som hadde vært skjult fra evige tider, kunngjort. Kristus var i ferd med å besøke vår verden og bli menneske. Han sier: «Et legeme gjorde du i stand til meg.» Hvis han hadde kommet i den herlighet han hadde hos Faderen før verden var til, kunne vi ikke ha tålt lyset av hans nærhet. Men for at vi skulle kunne se hans herlighet uten å dø, ble den tilslørt. Hans guddommelighet ble kledd i menneskelighet - den usynlige herlighet i en synlig menneskeskikkelse.

11

Denne store hensikt var blitt fremstilt i symboler og forbilder. I den brennende busken hvor Kristus viste seg for Moses, åpenbarte Gud seg. Symbolet som ble valgt til å fremstille Guddommen, var en uanselig busk som tilsynelatende ikke hadde noe tiltrekkende ved seg. Men den evige Gud var i denne busken. Den store og barmhjertige Gud skjulte sin herlighet i et høyst uanselig forbilde slik at Moses kunne se den og leve. På lignende måte meddelte Gud seg til Israel i skystøtten om dagen og ildstøtten om natten for å åpenbare sin vilje for menneskene og gi dem sin nåde. Guds herlighet var skjult og hans storhet tilslørt så dødelige mennesker med sitt svake syn kunne tåle å se den.

Slik skulle Kristus komme i «vårt svake og forgjengelige legeme» og bli mennesker lik.9 I verdens øyne hadde han «ingen herlig skikkelse» så de kunne synes om ham. Likevel var han Gud i menneskeskikkelse, himmelens og jordens lys. Hans herlighet var tilslørt, hans storhet og majestet var skjult så han kunne komme i nær forbindelse med mennesker som var sorgfulle og fristet.

Gud sa til Moses: «La dem så reise en helligdom for meg, og jeg vil bo midt iblant dem.» Og han bodde i helligdommen, midt iblant sitt folk. Symbolet på hans nærvær var med dem på hele deres slitsomme vandring i ørkenen. På samme måte reiste Kristus sin helligdom midt i vår menneskelige leir. Han satte opp sitt telt ved siden av menneskenes telt for å kunne bo iblant oss og gjøre oss kjent med sin guddommelige karakter og sitt liv. «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» 10

Etter at Jesus kom for å bo hos oss, vet vi at Gud har kjennskap til våre prøvelser og føler med oss i våre sorger. Enhver Adams sønn og datter vil forstå at vår skaper er synderes venn, for i ethvert løfte om nåde, i ethvert løfte om glede og i enhver kjærlighetshandling og guddommelig egenskap i Jesu liv på jorden ser vi «Gud med oss».

Satan fremstiller Guds lov som en selviskhetens lov. Han påstår at det er umulig for oss å etterleve dens forskrifter. Han legger skylden på Skaperen for at våre første foreldre falt. All den ulykke som fulgte, gir han også Gud ansvaret for. Slik får han menneskene til å betrakte Gud som opphav til synd, lidelse og død. Jesus skulle avsløre dette bedraget. Som en av oss skulle han være et eksempel på lydighet. Av den grunn tok han på seg vår natur og gikk inn i vår situasjon. «Derfor måtte han i ett og alt bli sine brødre lik.» Hvis vi måtte utholde noe som Jesus ikke utholdt, ville Satan på det punktet fremstille Guds kraft som utilstrekkelig for oss. Derfor ble Jesus «prøvet i alt på samme måte som vi». 11

Han holdt ut enhver prøve som vi er underlagt, og for sin egen del gjorde han ikke bruk av noen kraft som ikke fritt tilbys oss. Som menneske møtte han fristelser, og han seiret i den kraft Gud gav ham. Han sier: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.» 12 Når han gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var plaget av Satan, gjorde han det klart for menneskene hvordan Guds lov var og

12

hva hans tjeneste gikk ut på. Hans liv vitner om at det også er mulig for oss å etterleve Guds lov.

Ved sin menneskelighet kom Kristus i kontakt med menneskeheten, og ved sin guddommelighet griper han fatt i Guds trone. Som menneskesønn gav han oss et eksempel på lydighet, som Guds Sønn gir han oss kraft til å lyde. Det var Kristus som talte til Moses ut fra tornebusken på Horeb, idet han sa: «Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: Jeg Er har sendt meg til dere.» Dette var pantet på Israels frigjøring. Da han så kom «i menneskers skikkelse», omtalte han seg selv som Jeg Er.

Barnet fra Betlehem, den saktmodige og ydmyke frelser, er Gud «åpenbart i menneskers skikkelse». Og til oss sier han: «Jeg er den gode hyrde.» «Jeg er det levende brød.» «Jeg er veien, sannheten og livet.» «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»13 Jeg er garantien for hvert løfte. Jeg er, frykt ikke! «Gud med oss» er pantet på vår utfrielse fra synd, forsikringen om at vi får kraft til å lyde himmelens lov.

Da Kristus kom i menneskeskikkelse, åpenbarte han en natur som er motsatt av Satans natur. Men han gikk enda dypere ned på ydmykhetens sti. «I sin ferd var han som et menneske; han fornedret seg selv og ble lydig til døden, ja, korsets død.» På samme måte som øverstepresten tok av seg sin praktfulle embetsdrakt og gjorde tjeneste i den alminnelige prestens hvite linklær, tok Kristus på seg en tjeners skikkelse og brakte et offer der han selv var både prest og slaktoffer. «Han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred.»14

Kristus ble behandlet som vi fortjener, for at vi kunne bli behandlet som han fortjener. Han ble fordømt for våre synder som han ikke hadde noen del i, for at vi kunne bli rettferdiggjort ved hans rettferdighet som vi ikke hadde noen del i. Han led den død som tilkom oss, så vi kunne få det liv som var hans. «Ved hans sår har vi fått legedom.»

En herlig fremtid

Ved sitt liv og sin død utførte Kristus endog mer enn å gjenopprette den ødeleggelsen som synden var årsak til. Satan hadde til hensikt å lage et evig skille mellom Gud og mennesker. Men i Kristus blir vi nærmere forent med Gud enn om vi aldri hadde syndet. Ved å ta på seg vår natur har Kristus knyttet seg til menneskeheten med et bånd som aldri skal briste. Gjennom evige tider er han knyttet til oss. «For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne.» Han gav ham ikke bare for at han skulle bære våre synder og dø som et offer i vårt sted. Han gav ham til den falne menneskeslekt. For å forsikre oss om sin uforanderlige vilje til fred gav Gud sin enbårne Sønn for at han skulle bli ett med menneskeslekten, og han skulle beholde sin menneskelige natur til evig tid. Dette er pantet på at Gud vil oppfylle det han har lovt. «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder.»

13

I sin Sønns person har Gud tatt menneskelig natur og ført den inn i selve himmelen. Det er Menneskesønnen som sammen med Gud sitter på universets trone. Det er Menneskesønnen som skal kalles «Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste». Han som kaller seg Jeg Er, er bindeleddet mellom Gud og menneskeheten. Han griper hånden til begge parter. Han som er «hellig, god og ren, skilt ut fra syndere», skammer seg ikke ved å kalle oss brødre. 15 I Kristus er familien på jorden og familien i himmelen knyttet sammen. Den herliggjorte Kristus er vår bror. Himmelen er hos menneskene, og menneskeheten er omsluttet av den evige kjærlighet.

Gud sier om sitt folk: «Som steiner i et diadem skal de funkle i hans land. Ja, hvor godt og fagert det er!» Opphøyelsen av de gjenløste vil være et evig vitnesbyrd om Guds barmhjertighet. «I de kommende tider»  vil han «vise sin uendelig rike nåde og sin godhet mot oss i Kristus Jesus». Slik vil «hans mangfoldige visdom» bli «kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet. Dette var Guds forsett fra evighet, det han har fullført i Kristus Jesus, vår Herre». 16

Ved Kristi gjenløsningsverk er Guds lederskap blitt rettferdiggjort. Den Allmektige er blitt fremstilt som kjærlighetens Gud. Satans anklager er blitt tilbakevist, og hans karakter er avslørt. Aldri mer vil det skje opprør. Synd kan aldri mer komme inn i universet. Gjennom evige tider vil alle være sikret mot frafall. Ved selvoppofrende kjærlighet er jordens og himmelens beboere knyttet til sin skaper med enhetens uløselige bånd.

Frelsesverket vil bli fullstendig. Der hvor det var overflod av synd, er Guds nåde langt større. Selve jorden, nettopp det området Satan gjorde krav på som sitt eget, vil ikke bare bli gjenløst, men opphøyet. Vår lille verden som under syndens forbannelse var den eneste mørke flekk i Guds herlige skaperverk, vil bli hedret fremfor alle andre verdener i hans univers: Her hvor Guds Sønn tok på seg menneskelighet, der herlighetens konge levde, led og døde, skal Guds bolig være hos menneskene når han gjør alle ting nye. «Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem.» 17 Og når de gjenløste gjennom endeløse tidsaldrer vandrer i Herrens lys, vil de prise ham for hans ubeskrivelige gave - Immanuel, Gud med oss.

Kapittel 2:

Det utvalgte folket

I mer enn tusen år hadde jødefolket ventet på Messias' komme. De hadde satt sine lyseste forhåpninger til denne begivenheten. I sang og profetiske budskaper, i tempelritualer og i familieandakt hadde de hegnet om hans navn. Likevel kjente de ham ikke da han kom. Han som himmelen elsket, var for dem «som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen herlig skikkelse». De så ingen skjønnhet i ham, og de gledet seg ikke ved synet av ham. «Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham.» 1 

Likevel hadde Gud utvalgt Israel. Han hadde valgt dem ut til å ta vare på kunnskapen om hans lov og verne om de symboler og profetier som viste hen til Frelseren. Han ønsket at de skulle være frelsens livskilde for verden. Det som Abraham var i det landet hvor han oppholdt seg, det som Josef var i Egypt, og som Daniel var ved hoffet i Babylonia, skulle det hebraiske folk være blant nasjonene. De skulle åpenbare Gud for menneskene.

Da Abraham ble kalt, hadde Herren sagt: «Jeg vil velsigne deg .... Du skal bli til velsignelse.» «I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» Den samme undervisning ble også formidlet gjennom profetene. Selv etter at israelittene var blitt utsatt for krig og fangenskap, tilhørte løftet dem. «Blant mange folk skal Jakobs rest være som dugg fra Herren, som en regnskur på gress. De venter ikke på noen mann og håper ikke på mennesker.»   Når det gjaldt templet i Jerusalem, uttalte Herren gjennom Jesaja: «Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.»2 

Men israelittene satte sitt håp til verdslig storhet. Fra den tiden da de kom inn i Kanaan, vek de av fra Guds påbud og fulgte hedningenes skikker. Det var forgjeves at Gud advarte dem ved sine profeter. Forgjeves ble de straffet og undertrykt av hedningene. Etter hver reformasjon fulgte et enda dypere frafall.

Hvis Israel hadde vært tro mot Gud, kunne han ha fullført sin hensikt ved at de ble æret og opphøyet. Hadde de vært lydige, ville han ha hevet dem «høyt over alle folk han har skapt, til pris og ære og pryd». «Alle folk på jorden,» sa Moses, «skal få se at Herrens navn er nevnt over deg, og de skal frykte deg.» Når de «andre folk ... hører alle disse

15

forskriftene, vil de si: «Så klokt og forstandig det er, dette store folket!»3 Men på grunn av deres troløshet kunne Guds hensikt bare bli gjennomført under enda mer motgang og ydmykelse.

De ble undertrykt av Babylonia og spredt omkring i de hedenske land. Under trengsler var det mange som fornyet sin troskap mot Guds pakt. Mens de hengte harpene sine på piletrærne og sørget over det hellige tempel som lå øde, strålte sannhetens lys ut fra dem, og kunnskapen om Gud ble spredt blant folkeslagene. De hedenske offersystemer var en forvanskning av den ordning Gud hadde foreskrevet. Mang en oppriktig tilhenger av hedenske ritualer lærte av hebreerne å forstå betydningen av den tjenesten som Gud hadde innstiftet, og i tro grep de løftet om en frelser.

Mange av dem som var i landflyktighet, ble forfulgt, og ikke så få mistet livet fordi de nektet å tilsidesette sabbaten og feire de hedenske høytider. Når avgudsdyrkere reiste seg for å utrydde sannheten, førte Herren sine tjenere frem for konger og herskere for at disse og folket deres skulle få anledning til å ta imot lyset. Gang på gang måtte de største herskere kunngjøre at den Gud de hebraiske fanger dyrket, stod over alle andre guder.

Under fangenskapet i Babylonia ble israelittene grundig kurert for vanen med å tilbe utskårne bilder. I de århundrer som fulgte, ble de undertrykt av hedenske fiender, til de ble fullstendig overbevist om at deres fremgang var avhengig av at de etterlevde Guds lov. Men hos altfor mange av folket var det ikke kjærlighet som tilskyndet dem til å være lydige, men egoistiske motiver. I det ytre tjente de Gud som et middel til å oppnå nasjonal storhet. De ble ikke verdens lys, men lukket seg ute fra verden for å unngå å bli fristet til avgudsdyrkelse.

I den undervisning som ble gitt ved Moses, hadde Gud innført restriksjoner i deres omgang med avgudsdyrkere, men denne undervisningen ble mistolket. Den hadde til hensikt å hindre dem i å følge hedningenes skikker, men den ble brukt til å bygge en skillevegg mellom Israel og alle andre folkeslag. Jødene betraktet Jerusalem som sin himmel, og de var avindsyke med tanke på at Herren skulle vise barmhjertighet mot hedningene.

Etter at de var kommet tilbake fra Babylonia, ble det lagt stor vekt på religiøs undervisning. Overalt i landet ble det oppført synagoger der prestene og de skriftlærde utla loven. Det ble også opprettet skoler der det angivelig skulle undervises i praktiske ferdigheter og naturkunnskap og også i rettferdighetens grunnsetninger. Men disse institusjonene var blitt fordervet. Under fangenskapet hadde mange tilegnet seg hedenske ideer og skikker som ble blandet inn i deres religiøse tjeneste. På mange måter tok de etter avgudsdyrkerne.

Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, mistet de mye av sansen for innholdet i offersystemet. Det var Kristus som hadde innstiftet denne ordningen. Hvert ledd i den var et symbol på ham selv, og den hadde vært full av livskraft og åndelig skjønnhet. Men jødene gikk glipp av

16

det åndelige liv i de religiøse seremonier og klynget seg til døde formaliteter. De satte sin lit til selve ofringene og forordningene i stedet for å hvile i ham som disse viste hen til. For å fylle tomrommet etter det de hadde mistet, innførte prestene og rabbinerne en mengde krav som de selv hadde funnet på. Jo strengere de opptrådte, desto mindre av Guds kjærlighet kom til syne. De vurderte sin egen hellighet etter mengden av seremonier, mens de selv var fylt med hovmod og hykleri.

Med alle de hårfine og byrdefulle pålegg var det blitt umulig å overholde loven.  De som gjerne ville tjene Gud, og som forsøkte å overholde rabbinernes forskrifter, strevde under en tung byrde. Anklagene fra en plaget samvittighet gav dem ingen hvile. Slik arbeidet Satan for å gjøre menneskene mismodige, svekke deres oppfatning av Guds natur og skape forakt for Israels tro. Han håpet å kunne stadfeste den påstand han kom med da han gjorde opprør i himmelen: at Guds krav var urettferdige og ikke kunne overholdes. Selv Israel holdt jo ikke loven, hevdet han.

Selv om jødene lengtet etter at Messias skulle komme, hadde de ingen sann forståelse av hans misjon. Det de søkte, var ikke frigjøing fra synd, men befrielse fra romerne. De så frem til at Messias skulle komme som erobrer for å bryte undertrykkernes åk og opphøye Israel til en verdensmakt. Slik ble veien beredt for dem til å forkaste ham.

På den tiden da Jesus ble født, var folket forbitret over de fremmede herskerne, og opprevet av indre strid. Jødene hadde fått lov til å opprettholde en form for selvstyre. Men ikke noe kunne tilsløre det faktum at de var under romernes åk, eller kunne få dem til å forsone seg med at deres makt var begrenset. Romerne krevde rett til å utnevne og avsette øverstepresten. Ofte sikret noen seg embetet ved svik, bestikkelse eller til og med drap. På denne måten ble presteskapet mer og mer korrupt. Likevel hadde prestene fremdeles stor makt, og de utnyttet den til egoistiske formål i vinnings hensikt. Folket var utsatt for deres hensynsløse krav og ble også hardt skattlagt av romerne. Denne situasjonen ble årsak til en vidt utbredt misnøye, og ofte forekom det opptøyer blant befolkningen. Griskhet og vold, mistro og åndelig sløvhet holdt på å fortære selve sjelen i den jødiske nasjon.

Romerhatet, sammen med nasjonal og åndelig stolthet, fikk jødene til fremdeles å holde fast på sine former for gudsdyrkelse. Prestene prøvde å opprettholde sitt ry for hellighet ved å følge de religiøse seremonier til punkt og prikke. Folket, som var undertrykt og omgitt av mørke, og deres maktsyke ledere, lengtet etter ham som skulle komme og overvinne deres fiender og gjenopprette riket for Israel. De hadde gransket profetiene, men uten å ha åndelig innsikt. Derfor overså de skriftordene som pekte på ydmykelsen i forbindelse med Kristi første komme, og feiltolket de tekster som taler om herligheten ved hans annet komme. Deres utsyn ble tåkelagt på grunn av stolthet, og de tolket profetiene i samsvar med sine egne egoistiske ønsker.

17

Kapittel 3:

I tidens fylde

«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn .... Han skulle kjøpe dem fri som stod under loven, så vi kunne få barnekår.» 1

Kristi komme ble forutsagt i Eden. Da Adam og Eva først hørte løftet, ventet de at det hurtig skulle bli oppfylt. Med glede hilste de sin førstefødte sønn velkommen, og håpet at han måtte være befrieren. Men oppfyllelsen av løftet lot vente på seg. De som først hadde fått det, døde uten at det var blitt til virkelighet. Fra Enoks dager ble løftet gjentatt av patriarker og profeter som holdt håpet om hans komme levende. Likevel kom han ikke. Daniels profeti åpenbarte tiden for hans komme, men ikke alle tolket budskapet på den riktige måten. Århundrene svant, og profetenes røster hørtes ikke mer. Undertrykkerens hånd hvilte tungt på Israel, og mange var klar til å utbryte: «Dagene går, og alle syner slår feil. »2

Men likesom det er med stjernene i deres fastlagte baner i det umåtelige kretsløp, er det ingen hast og ingen forhaling i Guds forsett. Gjennom symbolene med det store mørket og den rykende ovnen hadde Gud overfor Abraham åpenbart Israels trelldom i Egypt, og at tiden de skulle oppholde seg der ville være fire hundre år. «Siden skal de dra ut med mye gods.» Mot dette kjempet faraos stolte rike og hele dets makt forgjeves. Nettopp «på dagen» som var fastsatt i det guddommelige løfte, «drog alle Herrens hærer ut av Egypt».3 Slik hadde Gud også fastsatt den nøyaktige tiden for Kristi komme. Da tidens store ur angav denne timen, ble Jesus født i Betlehem.

«I tidens fylde sendte Gud sin Sønn.» Gud i himmelen hadde hatt kontroll med nasjonenes bevegelser og menneskers luner og påfunn inntil verden var moden for befrierens komme. Folkeslagene var forent under ett styre. Det samme språket ble brukt nesten overalt, og ble alle steder anerkjent som litteraturens språk. Fra alle land kom de atspredte jødene til Jerusalem for å feire de årlige høytider. Når de drog tilbake til sitt hjemsted, kunne de bringe tidender om Messias' komme ut over verden.

På denne tiden holdt de hedenske religionssystemer på å miste sitt

18

grep på folk. Mange var trette av skuespill og fabler. De lengtet etter en religion som kunne tilfredsstille sjelen. Selv om sannhetens lys syntes å ha blitt borte for menneskene, fantes det noen som ventet på lys, og som var fylt av forvirring og sorg. De tørstet etter kunnskap om den levende Gud og etter en forsikring om et liv bak død og grav.

Intens Messias-forventning

Etter hvert som jødene fjernet seg fra Gud, ble troen svekket, og håpet hadde nesten opphørt å kaste lys over fremtiden. Profetenes ord ble ikke forstått. For folkemassene var døden et mysterium som de fryktet. Bak den var det uvisshet og mørke. Det var ikke bare mødrenes jammerskrik i Betlehem som lød for profeten, men også et fortvilt rop fra menneskeheten gjennom århundrer. Røsten ble hørt i Rama, «gråt og høylytt klage: Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste. For de er ikke mer».4 I «dødens land og skygge» satt mennesker uten å finne trøst. Med lengselsfulle blikk speidet de etter at befrieren skulle komme, da mørket skulle spres og fremtidens hemmelighet bli klarlagt.

Utenfor det jødiske folk var det noen som forutsa at en guddommelig lærer skulle komme. Disse menneskene søkte etter sannhet, og de ble ledet av Guds Ånd som inspirerte dem. Gang på gang stod det frem slike lærere som var som stjerner på en mørk natthimmel. Deres profetiske ord tente håp hos tusener i den hedenske verden.

I århundrer hadde Bibelen vært oversatt til gresk som den gang ble brukt overalt i Romerriket. Jødene var spredt vidt omkring, og deres forventning om at Messias skulle komme, var i noen grad også hedningenes. Blant dem som jødene betraktet som hedninger, fantes det noen som forstod profetiene om Messias bedre enn lærerne i Israel. Det var noen som håpet at han skulle komme som befrier fra synd. Filosofer var ivrige etter å granske jødenes gåtefulle religionssystem. Men jødenes religiøse fanatisme hindret spredningen av lyset. Fordi de var så fast bestemt på å opprettholde skillet mellom dem selv og andre folkeslag, var de uvillige til å la dem få del i den kunnskap de selv fremdeles hadde om symbolene i deres gudstjeneste. Den sanne fortolkeren måtte komme. Han som alle disse symboler var forbilder på, måtte forklare betydningen av dem.

Gud hadde talt til verden gjennom naturen, gjennom forbilder og symboler og gjennom patriarker og profeter. Han måtte undervise menneskene på deres eget språk. Han som var paktens formidler, måtte selv tale. Hans røst måtte høres i hans eget tempel. Kristus måtte komme for å tale på en måte som ville bli klart og tydelig forstått. Han som var sannhetens opphav, måtte skille sannheten fra menneskelige utsagn som hadde gjort den virkningsløs. Guds rikes natur og frelsesplanen måtte forklares tydelig, og lærdommene fra Det gamle testamente måtte fremholdes i full utstrekning.

Blant jødene fantes det enda noen trofaste etterkommere av de hellige

19

slekter som hadde bevart kunnskapen om Gud. De håpet fremdeles på det løfte som var gitt til fedrene. De styrket sin tro i den forsikring som ble gitt ved Moses: «Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.» Videre leste de hvordan Herren ville salve en til «å forkynne et gledesbudskap for de arme, for å lege dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for fanger og frigjøring for dem som er i lenker», og «rope ut et nådens år fra Herren». De leste om hvordan han ville få «utbredt retten på jorden», og at «fjerne kyster venter på hans lære». «Mot ditt lys skal folkeslag vandre, konger skal gå mot din solrenningsglans.»5

Jakobs utsagn på dødsleiet fylte dem med håp: «Kongespir skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter til den rette kongen kommer.» Israels stadig minkende makt vitnet om at Messias' komme var nær. Daniels profeti skildret hans vidunderlige herredømme over et rike som skulle følge etter alle jordiske riker. Det skal aldri i evighet gå til grunne, hadde profeten sagt.6 Selv om bare få forstod arten av Kristi misjon, hersket det likevel en vidt utbredt forventning om en mektig fyrste som skulle opprette sitt rike i Israel, og som skulle frigjøre alle folk.

Blendet av selvbedrag

Tidens fylde var kommet. På grunn av overtredelse gjennom lange tider var menneskene blitt mer og mer fordervet. Dette gjorde det nødvendig at Frelseren måtte komme. Satan hadde arbeidet for å gjøre avgrunnen mellom jorden og himmelen uoverstigelig, og ved sine løgner hadde han fått menneskene til å ture frem i synd. Hans hensikt var å få slutt på Guds overbærenhet og slokke hans kjærlighet til menneskene, så han ville overlate verden til Satans herredømme.

Satan prøvde å holde kunnskapen om Gud borte fra menneskene, vende deres oppmerksomhet vekk fra Guds tempel og opprette sitt eget rike. Det så ut som om hans kamp om herredømmet nesten skulle lykkes. Riktignok har Gud hatt sine redskaper i hvert slektsledd. Selv blant hedningene var det noen som Kristus virket gjennom for å løfte folk opp fra synd og nedverdigelse. Men disse ble foraktet og hatet, og mange av dem led en voldsom død. De mørke skygger som Satan hadde kastet over verden, ble stadig tettere. 

Ved hjelp av hedenskapet hadde Satan gjennom århundrer ledet menneskene bort fra Gud, men sin store seier vant han da han forvansket Israels tro. Ved å dyrke forestillinger som de selv hadde funnet på, hadde hedningene mistet kunnskapen om Gud og var blitt mer og mer fordervet. Slik gikk det også med Israel. Den tese at mennesket kan frelse seg selv ved sine egne gjerninger, var grunnlaget for enhver hedensk religion. Nå satte den også sitt preg på den jødiske religion. Det var Satan som hadde ført inn dette prinsippet. Hvor som helst det blir hevdet, har menneskene ikke lenger noe vern mot synd.

20

Budskapet om frelse blir formidlet gjennom mennesker. Men jødene hadde prøvd å ta enerett på den sannhet som er evig liv. De hadde lagret den levende manna, og den hadde gått i forråtnelse. Den religion de prøvde å beholde for seg selv, ble til forargelse for andre. De berøvet Gud hans ære og bedrog verden med et forfalsket evangelium. De nektet å overgi seg til Gud så verden kunne bli frelst. I stedet ble de Satans redskaper til å ødelegge den.

Det folket som Gud hadde kalt til å være sannhetens støtte og grunnvoll, var blitt Satans representanter, for de utførte den gjerning han ville de skulle gjøre. De gikk frem på en måte som stilte Guds natur i et uriktig lys, idet de fikk verden til å betrakte ham som en tyrann. Selv prestene som gjorde tjeneste i templet, misforstod betydningen av den tjenesten de utførte. De så ikke lenger ut over symbolene til den virkelighet som symbolene stod for. Når de bar frem ofrene, var de som aktører i et skuespill. De forordninger som Gud selv hadde fastsatt, ble gjort til midler som forblindet sinnet og forherdet hjertet. Gud kunne ikke gjøre mer for menneskene gjennom disse kanaler. Hele systemet måtte fjernes.

Syndens bedrag hadde nådd sitt høydepunkt. Alle midler var tatt i bruk for å forderve menneskene som åndsvesener. Når Guds Sønn betraktet verden, så han lidelse og elendighet. Han følte med menneskene når han så hvordan de var blitt offer for Satans grusomhet. Han led med dem som var i ferd med å bli fordervet og myrdet, og som ville gå fortapt. De hadde valgt en hersker som lenket dem som fanger til sin stridsvogn. Forvirret og bedratt beveget de seg i et trist opptog frem mot evig ødeleggelse - til en død hvor det ikke er noe håp om liv, mot en natt som ikke blir etterfulgt av en morgen. Djevelske krefter hadde tatt mennesker i besittelse. Menneskekroppen, som var skapt til å være Guds bolig, var blitt et bosted for demoner. Overnaturlige krefter påvirket sanser, nerver og lidenskaper til å søke tilfredsstillelse i de skammeligste lyster. Demoner hadde satt sitt stempel på menneskers ansikt. Det var et speilbilde av uttrykket hos de ondskapens legioner som hadde besatt dem. Det var et slikt syn verdens gjenløser så. Hvilket syn var det ikke for den guddommelige renhet!

Synd var blitt en vitenskap, og last ble helliget som en del av religionen. Opprøret hadde slått dype røtter i hjertet, og menneskets fiendskap mot himmelen var forferdelig. Det ble godtgjort overfor universet at uten Gud kunne menneskeheten ikke løftes opp. Han som hadde skapt verden, måtte tilføre den et nytt element av liv og kraft.

Med intens interesse hadde de syndfrie verdener fulgt med for å se Herren reise seg og utslette jordens beboere. Hvis han gjorde det, var Satan klar til å gjennomføre sin plan om å sikre seg de himmelske veseners lojalitet. Han hadde erklært at de grunnsetninger Guds herredømme bygger på, gjorde tilgivelse umulig. Hvis verden ble ødelagt, ville han påstå at hans anklager var riktige. Han var beredt til å legge skylden på Gud og spre sitt opprør til andre verdener. Men i stedet for

21

å ødelegge verden sendte Gud sin Sønn for å frelse den. Selv om tross og fordervelse fantes overalt på jorden, ble det gjort en utvei for å gjenreise den. Nettopp i den kritiske stund da det så ut som om Satan skulle seire, kom Guds Sønn med budskapet om nåde. I hver tidsalder hadde Guds kjærlighet vært virksom i den falne slekt.

På tross av menneskenes fordervelse hadde tegnene på Guds barmhjertighet hele tiden vært synlige. Da så tidens fylde kom, ble Gud herliggjort ved at han øste en flom av legende nåde ut over verden. Den skulle aldri bli hindret eller stanset før frelsens plan var fullbyrdet.

Satan jublet over at han hadde oppnådd å skjemme Guds bilde i menneskene. Da var det Kristus kom for å gjenopprette Skaperens bilde i mennesket. Ingen annen enn han kan fornye den karakter som er blitt ødelagt av synden. Han kom for å fordrive de onde ånder som hadde behersket viljen. Han kom for å løfte oss opp, for å omforme den fordervede naturen til å ligne hans egen guddommelige natur og smykke den med sin egen herlighet.

Kapittel 4:

En frelser er født

Herlighetens konge steg dypt ned for å bli menneske. Hans jordiske omgivelser var usle og lite tiltalende. Hans herlighet var skjult for at ikke den ytre storhet skulle være gjenstand for oppmerksomhet.

Han unngikk ytre prakt. Rikdom, verdslig ære og menneskelig storhet kan aldri frelse et menneske fra døden. Jesus ville ikke at noen tiltrekning av jordisk art skulle dra mennesker til ham. Bare skjønnheten av den himmelske sannhet måtte tiltrekke dem som ville følge ham. Messias' natur hadde lenge vært forutsagt i profetiene, og han ønsket at menneskene skulle ta imot ham på grunnlag av Guds ord.

Englene hadde forundret seg over frelsesplanen. De fulgte spent med for å se hvordan Guds folk ville ta imot hans Sønn når han kom i menneskeskikkelse. Andre folkeslag holdt seg til fabler og dyrket falske guder. Engler kom til det landet hvor Guds folk bodde, der hans herlighet var blitt åpenbart og hvor profetordets lys hadde strålt frem. Usett kom de til Jerusalem, til dem som var satt til å utlegge profetiene og gjøre tjeneste i Guds hus. At Kristus snart ville komme, var allerede blitt kunngjort for presten Sakarja mens han gjorde tjeneste ved alteret. Forløperen var alt født, og hans misjon var blitt bekreftet ved mirakel og profeti. Tidender om hans fødsel og den underfulle betydning av hans misjon var spredt vidt omkring. Likevel forberedte Jerusalem seg ikke til å by sin gjenløser velkommen.

Sensasjon uten reaksjon

Med forbauselse var de himmelske sendebud vitne tillikegyldigheten hos det folket som Gud hadde utvalgt til å bringe sannhetens hellige lys til verden. Den jødiske nasjon var blitt bevart som et vitne om at Kristus skulle bli født av Abrahams slekt og av Davids ætt. Likevel visste de ikke at hans komme var i ferd med å skje. I templet viste morgen og kveldsofferet daglig til Guds lam. Men det ble heller ikke her gjort noen forberedelse til å ta imot ham.

Prestene og de lovkyndige visste ikke at tidsaldrenes største begivenhet var i ferd med å skje. De sa frem sine meningsløse bønner og utførte

23

seremoniene i gudstjenesten for å bli sett av mennesker. Men i jakten på rikdom og verdslig ære var de ikke forberedt på at Messias skulle komme. Den samme likegyldighet fantes overalt i Israel. Egenkjærlige og verdsliggjorte mennesker var uberørt av den fryd som gjennomtrengte hele himmelen. Bare noen få lengtet etter å se Den Usynlige. Til disse ble han sendt.

Fattig fødested

Engler er med Josef og Maria mens de er på reise fra sitt hjem i Nasaret til Davids by. Befalingen fra den romerske keiseren om at alle folkeslag i det vidstrakte riket skulle innskrives i manntall, var også nådd ut til fjellfolket i Galilea. På samme måte som Kyros i gammel tid ble kalt til tronen i et verdensrike for at han skulle sette Herrens folk fri, ble keiser Augustus gjort til et redskap for å oppfylle Guds plan om å bringe Jesu mor til Betlehem. Hun er av Davids ætt, og Davids sønn måtte bli født i Davids by. Fra Betlehem, sier profeten, «lar jeg komme en mann som skal være hersker over Israel. Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager».1 Men i den byen som hører til deres kongelige ætt, er Josef og Maria ukjente og uten anseelse. 

Trette og hjemløse vandrer de langs den trange gaten fra byporten og så langt den strekker seg mot øst. Forgjeves leter de etter et hvilested for natten, men det er ingen plass for dem i det overfylte herberget. Til sist finner de ly i en ussel stall der dyrene oppholder seg. Her blir verdens frelser født.

Budskapet om dette fyller himmelen med jubel, men menneskene aner det ikke. Med en dypere og mer inderlig interesse blir de hellige vesener dratt fra lysets verden til denne jord. Hans nærvær gjør hele verden lysere. Over fjellene ved Betlehem samles en utallig engleskare. De venter på signalet til å kunngjøre den gledelige nyheten. Hadde Israels ledere vært tro mot den oppgaven som var betrodd dem, kunne de hatt del i gleden ved å kunngjøre Jesu fødsel. Men nå blir de forbigått.

Gud sier: «Jeg øser vann på den tørstende jord og lar bekker risle over det tørre.» «Lys bryter fram i mørket for de oppriktige.»2 De klare stråler fra Guds trone vil skinne for dem som søker etter lys, og som tar imot det med glede.

Heldige hyrder

På markene hvor David som gutt hadde passet saueflokken, holdt gjeterne fremdeles vakt om natten. I de stille timene snakket de sammen om Frelseren som var lovt, og de bad om at den kongen som skulle sitte på Davids trone, måtte komme. «Med ett stod en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Kristus, Herren.»» 

24

Disse ordene fyller hyrdenes sinn med herlige syner. Befrieren er kommet til Israel! Makt, opphøyelse og seier knytter seg til hans komme. Men engelen må forberede dem på at de må ta imot sin frelser i fattigdom og ringhet. Derfor sier han: «Dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»

Den himmelske budbæreren hadde fjernet deres frykt. Han hadde fortalt dem hvordan de kunne finne Jesus. Med en øm omtanke for deres menneskelige svakhet gav han dem tid til å venne seg til den himmelske stråleglans. Men da kunne fryden og herligheten ikke lenger holdes tilbake. Hele sletten ble opplyst av den skinnende glansen fra Guds hærskarer. Det ble tyst på jorden, og himmelen bøyde seg ned for å lytte til sangen: «Ære være Gud i det høyeste og fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!»

Om bare menneskene i dag kunne anerkjenne denne sangen! Den kunngjøringen som lød den gangen, den tonen som da ble slått an, vil tilta i styrke inntil tidens slutt og gjenlyde til jordens ender. Når «rettferds sol» går opp med legedom under sine vinger, vil denne sangen igjen lyde som et ekko fra en stor skare, lik bruset av veldige vannmasser: «De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge.»3

Da englene drog bort, forsvant lyset etter hvert, og nattemørket senket seg igjen over høydedragene rundt Betlehem. Men det lyseste bilde som menneskeøyne noen gang har sett, ble igjen i gjeternes minne. Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn i Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.

Med stor glede drog de bort og fortalte det de hadde sett og hørt. «Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. Men Maria gjemte alt dette i sitt hjerte og grunnet på det. Gjeterne drog tilbake, mens de priste og lovet Gud.»

Avstanden mellom himmelen og jorden er ikke større i dag enn da gjeterne lyttet til englenes sang. Menneskeheten er fremdeles like mye gjenstand for himmelens omsorg som da vanlige mennesker møtte de himmelske budbærere ved høylys dag og samtalte med dem i vingårdene og ute på markene. Himmelen kan være ganske nær oss under våre vanlige sysler i livet. Engler fra himmelen vil være hos dem som kommer og går etter Guds befaling. 

Beretningen fra Betlehem er et emne vi aldri kommer til bunns i. Et «dyp av rikdom og visdom og innsikt hos Gud» finnes skjult der.4 Vi forundrer oss over Kristi offer da han byttet himmelens trone med krybben, og de tilbedende englenes selskap med dyrene i stallen. Menneskers stolthet og selvgodhet blir gjort til skamme i hans nærvær. Likevel var dette bare begynnelsen til hans selvfornedrelse.

Det ville ha vært en nesten ufattelig ydmykelse for Guds Sønn å ta på seg menneskelig natur, selv da Adam var i sin uskyldighetstilstand i Eden. Men Jesus tok på seg menneskelighet da slekten var blitt svekket

26

etter fire tusen år i synd. I likhet med enhver Adams ætling var han underlagt virkningene av arvelighetsloven. Hva dette bestod i, går frem av historien om hans jordiske forfedre. Han kom med en slik arv for å ta del i våre sorger og fristelser og for å gi oss eksempler på et syndfritt liv.

I himmelen hadde Satan hatet Kristus for den posisjon han hadde hos Gud. Han hatet ham enda mer da han selv ble fratatt sin verdighet. Han hatet ham som forpliktet seg til å gjenløse en syndig slekt. Til denne verden hvor Satan gjorde krav på å være hersker, tillot Gud likevel at hans Sønn kom som et hjelpeløst lite barn som var undergitt menneskelig svakhet. Gud lot ham møte menneskelivets farer på samme måte som ethvert annet menneske, for å kjempe kampen slik som ethvert menneske må gjøre det, med fare for nederlag og evig tap.

En menneskelig far nærer de inderligste følelser overfor sin sønn. Han ser inn i ansiktet til det lille barnet og skjelver ved tanken på livets farer. Han lengter etter å verne det mot Satans makt og holde det borte fra fristelse og kamp. Gud gav sin enbårne Sønn til å møte en enda bitrere kamp og en mer fryktelig risiko, for at livets sti måtte bli trygg for våre små. Dette er kjærlighet. Himler, forundre dere! Bli forskrekket, du jord!

Luk 2, 1-20

Kapittel 5:

Innvielsen i templet

Omkring førti dager etter Jesu fødsel tok Josef og Maria ham med til Jerusalem for å fremstille ham for Herren og for å bære frem offer. Dette var i samsvar med jødisk lov. Som menneskenes stedfortreder måtte Kristus rette seg etter Guds lov i alle enkeltheter. Han hadde alt vært underkastet omskjærelsesseremonien som et pant på sin lydighet mot loven.

Som offergave for moren krevde loven et årsgammelt lam som brennoffer og en dueunge eller en turteldue som syndoffer. Men loven tillot at hvis foreldrene var for fattige til å komme med et lam, kunne et par turtelduer eller to dueunger godtas, den ene som brennoffer, den andre som syndoffer.

De offergavene som ble båret frem for Herren, skulle være uten lyte. De var skyggebilder på Kristus, noe som tydelig viser at Jesus selv var fri for skavanker. Han var «et lam uten feil og lyte».1 Hans kroppsbygning var ikke skjemmet av noen feil, og han var sterk og sunn. Gjennom hele livet levde han i samsvar med naturens lover. Både fysisk og åndelig var han et eksempel på hva Gud mente at alle mennesker skulle være ved å etterleve hans lover.

Seremoni med dype røtter

Innvielsen av den førstefødte var en eldgammel skikk. Gud hadde lovt å gi himmelens førstefødte til frelse for syndere. I enhver familie skulle denne gaven anerkjennes ved innvielse av den førstefødte sønnen. Han skulle helliges til prestetjeneste som en representant for Kristus blant menneskene.

Da Israel ble utfridd fra Egypt, ble innvielsen av den førstefødte igjen påbudt. Mens israelittene var i trelldom hos egypterne, påla Herren Moses å gå til farao, kongen av Egypt, og si: «Så sier Herren: Israel er min førstefødte sønn. Jeg sier til deg: La min sønn fare så han kan tjene meg! Men nekter du ham å fare, vil jeg slå i hjel din førstefødte sønn.»2

Moses bar frem dette budskapet, men den stolte kongen svarte: «Hvem er Herren, ... siden jeg skal lyde ham og la folket fare? Jeg kjenner

28

ikke Herren og vil ikke la Israel fare.»3 Herren virket for sitt folk ved tegn og under, og han sendte fryktelige straffedom mer over farao. Til sist fikk domsengelen påbud om å slå i hjel alt det førstefødte blant mennesker og dyr hos egypterne. For at israelittene skulle bli spart, fikk de beskjed om å stryke blodet av et slaktet lam på dørstolpene. Hvert hus skulle merkes, for når engelen kom for å utføre sitt dødbringende oppdrag, skulle han gå forbi israelittenes hjem.

Etter å ha sendt denne straffedom men over Egypt sa Herren til Moses: «Du skal hellige alle førstefødte til meg, ... enten det er folk eller fe!» Det «hører meg til». «Den dagen jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, bestemte jeg at alle førstefødte i Israel, både av mennesker og dyr, skal vies til meg. De skal høre meg til. Jeg er Herren.»4 Etter at helligdomstjenesten ble innført, valgte Herren ut Levi-stammen i stedet for de førstefødte i hele Israel, til å gjøre tjeneste i helligdommen. Men de førstefødte skulle fremdeles betraktes som Herrens eiendom og måtte kjøpes tilbake for en løsesum.

Dette gjorde loven om innvielsen av de førstefødte særlig betydningsfull. Samtidig som den var et minne om Herrens underfulle utfrielse av israelittene, var den et forbilde på en større utfrielse ved Guds enbårne Sønn. Likesom blodet på dørstolpene hadde frelst de førstefødte i Israel, har Kristi blod kraft til å frelse verden.

Skjult herlighet

Hvor meningsfullt det var at Kristus ble fremstilt i templet! Men presten kunne ikke se noe av dette gjennom sløret. Han forstod ikke hemmeligheten som lå bak. Innvielsen av nyfødte var en dagligdags begivenhet. Dag etter dag tok presten imot løsepengene når små barn ble fremstilt for Herren. Dag etter dag utførte han sin rutinemessige gjerning og gav lite akt på foreldre eller barn, med mindre han så et eller annet hos foreldrene som kunne tyde på rikdom eller høy rang. Josef og Maria var fattige. Da de kom med barnet sitt, så presten bare en mann og en kvinne som var kledd som galileere i klær av enkleste slag. Det var ikke noe ved deres utseende som tiltrakk seg oppmerksomhet, og deres offergave var av det slag som fattigfolk kom med.

Presten gjennomførte seremonien i samsvar med ritualet. Han tok barnet i armene og holdt det opp foran alteret. Etter å ha gitt det tilbake til moren, skrev han navnet Jesus i registeret for de førstefødte. Han ante ikke at barnet som han holdt i armene, var himmelens hersker, herlighetens konge. Han visste ikke at dette lille barnet var ham som Moses hadde skrevet om: «Herren Gud skal sende dere en profet som meg, en av deres egne brødre. Og dere skal høre på alt han sier til dere.»5 Han tenkte ikke på at det var herligheten til dette lille barnet Moses hadde bedt om å få se. Men en som var større enn Moses, lå i prestens armer, og da han skrev inn barnets navn, skrev han navnet på ham som var grunnvollen til hele det jødiske religionssystem. Dette navnet skulle

29

også bli dets dødsdom. For offersystemet holdt på å bli gammelt, forbildet hadde nesten nådd sitt motbilde og skyggen sin virkelighet.

Herlighetsskyen hadde veket fra helligdommen, men i barnet fra Betlehem var den herligheten skjult som englene bøyer seg for. Dette lille barnet som ikke selv var klar over noe, var den løftets ætt som det første alter ved Edens port pekte frem til. Dette var Sjilo, han som gir fred. Det var han som overfor Moses hadde åpenbart seg som Jeg Er. Det var han som i skystøtten og ildstøtten hadde vært Israels leder. Dette var han som profetene lenge hadde profetert om. Han var alle slekters håp, Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.

Navnet til dette hjelpeløse lille barnet ble skrevet inn i Israels ættelister. Ved det ble han erklært å være vår bror, han som var den falne menneskehetens håp. Barnet som løsepengene var blitt betalt for, var han som selv skulle betale løsesummen for hele verdens synd. Han var den sanne, store «prest over Guds hus». Han var overhodet for «et prestedømme som ikke tar slutt». Han var talsmannen ved «Majestetens høyre hånd i det høye».6

«Herrens Salvede»

Åndelige ting må bedømmes på åndelig vis. I templet ble Guds Sønn vigslet til den gjerning han var kommet for å gjøre. Presten så på ham slik han ville ha sett på et hvilket som helst barn. Men selv om han hverken så eller følte noe uvanlig, ble Guds handling ved å gi sin Sønn til verden likevel anerkjent. Denne handlingen foregikk ikke uten at Kristus ble gjenstand for anerkjennelse. «I Jerusalem bodde det den gang en mann som hette Simeon; han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på tiden som skulle komme med trøst for Israel. Den Hellige Ånd var over ham, og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle dø før han hadde sett Herrens Salvede.»

Idet Simeon kommer inn i templet, ser han en familie som fremstiller sin førstefødte sønn for presten. Deres utseende vitner om fattigdom. Men Simeon forstår Åndens varsler, og han får et sterkt inntrykk av at det lille barnet som blir fremstilt for Herren, er Israels trøst, ham som han hadde lengtet etter å se.

For den forbausede presten virker det som om Simeon er i henrykkelse. Maria har fått barnet tilbake fra presten, og nå tar Simeon det i armene sine og fremstiller det for Gud, mens han blir fylt med en glede han aldri før har kjent. Idet han løfter den nyfødte frelser mot himmelen, utbryter han: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har sagt. Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn, et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel.»

Profetiens ånd var over denne Guds mann, og mens Josef og Maria stod ved siden av og undret seg over det han sa, velsignet han dem og sa til Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel,

30

og til et tegn som blir motsagt. Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen. Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.»

Også Anna, som var profet, kom inn og bekreftet Simeons vitnesbyrd om Kristus. Mens Simeon talte, ble ansiktet hennes opplyst av Guds herlighet, og hun uttrykte sin takk fra dypet av sitt hjerte fordi hun hadde fått lov til å se Kristus, Herren.

Disse ydmyke tilbedere hadde ikke gransket profetiene forgjeves.

Men de som var rådsherrer og prester i Israel, gikk ikke på Herrens vei, selv om også de hadde adgang til de dyrebare profetiske utsagn, for deres øyne var ikke åpne så de kunne se livets lys.

Slik er det fremdeles. Begivenheter som hele himmelens oppmerksomhet er rettet mot, blir upåaktet, og religiøse ledere og tilbedere i Guds hus legger ikke merke til at de inntreffer. Mennesker anerkjenner den historiske Jesus, men de vender seg bort fra den levende Kristus. Han som i sitt ord kaller til selvoppofrelse, som i de fattige og lidende trygler om hjelp, og som levde i fattigdom, slit og vanære, blir ikke mottatt med større velvilje i dag enn han ble for snart to tusen år siden.

Maria undret seg

Maria grunnet på Simeons store og omfattende profeti. Idet hun så på barnet som lå i armene hennes, og husket de ordene som gjeterne fra Betlehem hadde uttalt, ble hun fylt av takknemlig fryd og lyse forhåpninger. Simeons ord minnet henne om Jesajas profeti: «En kvist skal skyte fra Isais stubb, et skudd renne opp fra hans røtter. Herrens Ånd skal hvile over ham, Ånden med visdom og forstand, Ånden med råd og styrke, Ånden som gir kunnskap om Herren og frykt for ham .... Rettferd er beltet han har om livet, troskap er beltet om hoftene.» «Det folk som vandrer i mørket, får se et stort lys; over dem som bor i skyggelandet, stråler lyset fram .... For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder, og hans navn skal være: Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste.»7

Maria forstod likevel ikke Kristi misjon. Simeon hadde profetert om ham som et lys som skulle opplyse hedningene, og som en herlighet for Israel. Slik hadde englene kunngjort Jesu fødsel som et gledens budskap til alle folk. Gud prøvde å korrigere jødenes begrensede oppfatning av den gjerning Messias skulle utføre. Han ønsket at menneskene ikke bare skulle se på ham som en befrier for Israel, men som verdens frelser. Men det gikk mange år før selv Jesu mor forstod hans misjon.

Maria så frem til at Messias skulle regjere på Davids trone, men hun så ikke den lidelsens dåp som måtte til for at den kunne vinnes. Gjennom Simeon blir det åpenbart at Messias ikke kommer til å vandre uhindret gjennom verden. I disse ordene til Maria: «Også gjennom din sjel skal det gå et sverd,» gir Gud en antydning om den kval Jesu mor alt hadde begynt å bære for hans skyld.

«Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn

31

som blir motsagt,» hadde Simeon uttalt. De som vil reise seg igjen, må først falle. Vi må falle på Klippen og bli knust før Kristus kan løfte oss opp. Selvet må fjernes og stoltheten ydmykes hvis vi ønsker å ha del i det åndelige rike. Jødene ville ikke ta imot den ære som bare kan oppnås ved å ydmyke seg. Derfor ville de ikke ta imot sin gjenløser. Han var et tegn som ble motsagt.

«Slik skal mange hjerters tanker komme for dagen.» I lyset fra Jesu liv ble alle hjerters tanker åpenbart, fra Skaperen til mørkets fyrste. Satan har fremstilt Gud som egoistisk og hard, en som krever alt, og som ingenting gir, som for å forherlige seg selv forlanger at hans skapninger skal tjene ham, uten at han selv ofrer noe for deres beste. Men gaven i Kristus er en åpenbaring av Guds eget hjerte. Det vitner om at Guds tanker om oss er «fredstanker og ikke ulykkestanker».8 Det viser at mens Guds avsky for synd er sterk som døden, er hans kjærlighet til synderen sterkere enn døden. Når han har påtatt seg å frelse oss, vil han ikke spare noe, hvor dyrebart det enn er, som er nødvendig for å fullføre det han har satt i verk.

Ingen sannhet blir holdt tilbake når den er av betydning for vår frelse, ikke noe nådens under blir forsømt, og ikke noe guddommelig middel blir ubenyttet. Gunst føyes til gunst, gave til gave. Hele himmelens skattkammer er åpent for dem Gud søker å frelse. Etter å ha samlet universets rikdommer og lukket opp for Allmaktens hjelpekilder, legger han alt i Kristi hender og sier: Alt dette er til menneskene. Bruk disse gavene til å overbevise dem om at det ikke finnes noen kjærlighet som er større enn min, hverken på jorden eller i himmelen. De vil finne sin største lykke i å elske meg.

Ved Golgatas kors stod kjærlighet og egenkjærlighet ansikt til ansikt. Her åpenbarte de seg helt og fullt. Kristus hadde levd bare for å trøste og velsigne. Ved å ta ham av dage viste Satan hvor ondskapsfull han var i sitt hat mot Gud. Han gjorde det klart at den virkelige hensikt med sitt opprør var å styrte Gud fra tronen og tilintetgjøre ham som åpenbarte Guds kjærlighet.

Gjennom Kristi liv og død kommer også menneskenes tanker til syne. Fra krybben til korset var Jesu livet kall til selvfornektelse og til fellesskap i lidelse. Det avslørte menneskenes hensikter. Jesus kom med himmelens sannhet, og alle som lyttet til Den Hellige Ånds stemme, kjente seg tiltrukket av ham. De som dyrket sitt eget jeg, hørte til Satans rike. I den måten menneskene forholdt seg til Kristus på, ville alle vise på hvilken side de stod. Slik avsier hver enkelt dommen over seg selv.

Når den endelige dommen finner sted, vil hvert eneste fortapt menneske forstå hvordan de har forkastet sannheten. Korset vil bli fremstilt, og enhver som er blitt forblindet på grunn av overtredelse, vil se det i dets virkelige sammenheng. Overfor synet av Golgata med dets ufattelige offer vil syndere stå fordømt. Hver løgnaktig unnskyldning vil bli feid vekk. Menneskelig frafall vil vise seg i all sin gru. Alle vil innse

32

hva de har valgt. Hvert spørsmål om sannhet og villfarelse i den langvarige strid vil da være klarlagt. I universets bedømmelse vil Gud stå frikjent for skyld i det ondes eksistens. Det vil være godtgjort at de guddommelige påbud ikke er en medvirkende årsak til synd.

Det var ingen feil ved Guds herredømme, ingen grunn til misnøye. Når alles tanker en gang skal åpenbares, vil både de trofaste og de som gjorde opprør, samstemmig kunngjøre: «Rettferdige og sanne er dine veier, du folkenes konge. Hvem skulle ikke frykte deg, Herre, og ære ditt navn? ... Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» 9

Luk 2,21-38

Kapittel 6:

Stjernen viser vei

Da Jesus var født i Betlehem i Judea, på den tid Herodes var konge, kom noen vismenn fra Østen til Jerusalem og spurte: «Hvor er jødenes konge som nå er født? Vi så hans stjerne da den gikk opp ved morgengry, og er kommet for å hylle ham.»

Vismennene fra Østen var filosofer. De hørte til en stor og innflytelsesrik gruppe menn av edel byrd som satt inne med en stor del av sitt lands rikdom og kunnskap. Blant dem var det mange som benyttet seg av folks godtroenhet. Andre var rettskafne mennesker som hadde gransket forsynets fingerpek i naturen, og som var høyaktet for sin redelighet og visdom. Det var disse karakteregenskapene som preget vismennene som kom til Jesus.

Lyset fra Gud skinner alltid midt i hedenskapets mørke. Da disse stjernetyderne studerte himmelhvelvingen, og prøvde å fatte det mysterium som lå skjult i stjernenes lysende baner, så de også Skaperens herlighet. I sin søking etter klarere kunnskap begynte de å granske de hebraiske skrifter. I deres eget land fantes det profetiske skrifter som forutsa at en guddommelig lærer skulle komme.

Bileam hørte til spåmennene, selv om han en gang hadde vært en Guds profet. Ved Den Hellige Ånd hadde han forutsagt fremgang og lykke for Israel, og at Messias skulle komme. Ved overlevering var hans profetier blitt nedarvet fra slekt til slekt. Men i Det gamle testamente var Kristi komme tydeligere åpenbart. Til sin glede fant vismennene at hans komme var nær, og at hele verden skulle bli fylt med kunnskap om Herrens herlighet.

«Vi så hans stjerne»

Vismennene hadde sett et uforklarlig lys på himmelen den natten da Guds herlighet lyste over høydedragene ved Betlehem. Da lyset svant, kom en strålende stjerne til syne, og den ble værende på himmelhvelvingen. Det var ikke en fiksstjerne og heller ikke en planet. Fenomenet vakte den største interesse. Denne stjernen var en skare lysende engler i det fjerne, men det hadde vismennene ingen anelse om. Likevel hadde de et

34

sterkt inntrykk av at stjernen var av spesiell betydning for dem. De rådførte seg med prester og filosofer, og de gransket de gamle skriftrullene.

I Bileams profeti var det uttalt: «En stjerne stiger opp fra Jakob, en kongsstav løfter seg fra Israel.»1 Kunne denne merkelige stjernen være sendt som budbærer om ham som var lovt? Vismennene hadde med glede tatt imot sannhetens lys fra himmelen, og nå strålte det for dem med enda sterkere glans. Gjennom drømmer ble de bedt om å dra av sted og søke etter den nyfødte fyrsten.

Likesom Abraham i tro fulgte Guds kall «uten å vite hvor han kom hen»,2 og likesom Israel fulgte skystøtten til det landet de hadde fått løfte om, drog disse hedningene ut for å finne Messias som var lovt. Landene i øst var rike på kostbare ting, og vismennene drog derfor ikke tomhendt. Det var skikk og bruk å ha med gaver som tegn på hyllest til fyrster eller andre rangspersoner. De rikeste gaver som kunne skaffes i landet, ble derfor båret frem som et offer til ham som skulle være en velsignelse for alle jordens slekter.

De var nødt til å reise om natten så de hele tiden kunne se stjernen. Underveis samtalte de om overleverte utsagn og forutsigelser om ham de søkte etter. Hver gang de stanset for å hvile, studerte de profetiene, og de fikk en stadig sterkere overbevisning om at de var under guddommelig ledelse. Samtidig som de hadde stjernen foran seg som et ytre tegn, hadde de i sitt indre Den Hellige Ånds vitnesbyrd som gjorde inntrykk på deres sinn og inspirerte dem med håp. Selv om reisen var lang, var den fylt av glede.

Endelig har de nådd frem til Israels land. Nå er de på vei ned Oljeberget med Jerusalem like foran seg. Stjernen som har ledet dem på hele den besværlige reisen, stanser over templet. Men litt etter litt blir den borte for deres blikk. Ivrig skynder de seg videre i tillitsfull forventning om at Messias' fødsel vil være den gledelige begivenheten alle snakker om. Men deres forespørsler er forgjeves. Når de kommer inn i den hellige byen, drar de direkte til templet. Til sin forbauselse finner de ingen som synes å vite noe om kongen som nylig er født. Det fremkaller ingen glede, snarere overraskelse og frykt som endog er blandet med forakt.

Oppstyr i Jerusalem

Prestene holder på med oppramsingen av sine overleveringer. De lovpriser sin religion og sin egen fromhet, mens de fordømmer grekerne og romerne som hedninger og syndere fremfor alle andre. Vismennene er ikke avgudsdyrkere, og i Guds øyne står de langt over disse som gir seg ut for å tilbe ham. Likevel betrakter jødene dem som hedninger. Selv hos dem som er satt til å forvalte Den hellige skrift, finner deres ivrige spørsmål ingen forståelse og gjenklang.

Snart ble det kunngjort i Jerusalem at vismennene var kommet. Blant

35

innbyggerne skapte deres merkelige ærend et røre som trengte gjennom til slottet hvor Herodes var. Den listige edomitten ble urolig ved antydningen om en mulig rival. Utallige drap hadde besudlet hans vei til tronen. Fordi han var av utenlandsk herkomst, var han hatet av det folket han hersket over. Hans eneste sikkerhet var Romerrikets støtte. Men denne nye fyrsten hadde høyere krav. Han var født til kongedømmet.

Herodes mistenkte prestene for sammensvergelse med de fremmede for å lage opprør og fjerne ham fra tronen. Men han skjulte sin mistro og bestemte seg for å forpurre deres planer ved å opptre med overlegen sluhet. Derfor kalte han sammen øversteprestene og de skriftlærde og spurte dem ut om hva de hellige bøkene deres sa om stedet hvor Messias skulle fødes.

Dette spørsmålet fra ham som hadde tilranet seg tronen, og som utlendinger hadde gjort ham oppmerksom på, stakk de jødiske læreres stolthet som en brodd. Den likegyldighet de viste når de henviste til de profetiske skriftene, gjorde den mistenksomme tyrannen rasende. Han mente at de forsøkte å skjule sitt kjennskap til saken. Med en myndighet som de ikke våget å overse, gav han dem ordre om å undersøke saken nøye, og så påvise fødestedet for den kongen de ventet på. «I Betlehem i Judea,» svarte de, «for slik er det skrevet hos profeten: Du Betlehem i Juda land er slett ikke den ringeste av fyrstene i Juda. For fra deg skal det komme en høvding, som skal være hyrde for Israel, mitt folk.»

Herodes innbød nå vismennene til en privat samtale. Det raste en storm av sinne og frykt i hans indre, men han bevarte et rolig ytre og tok høflig imot de fremmede. Han spurte om tidspunktet da stjernen hadde vist seg, og lot som om han hilste antydningen om Kristi fødsel med glede. Han sa til dem: «Dra av sted og forhør dere nøye om dette barnet! Og når dere har funnet det, så meld fra til meg, for at også jeg kan komme og hylle det.» Dermed lot han dem fortsette reisen til Betlehem.

Prestene og de eldste i Jerusalem var ikke så uvitende om Kristi fødsel som de gav seg ut for. Ryktet om englenes besøk hos gjeterne hadde nådd Jerusalem, men rabbinerne hadde latt være å ta hensyn til det. De kunne selv ha funnet Jesus, og vært i stand til å føre vismennene til stedet hvor han var født. I stedet var det vismennene som gjorde dem oppmerksom på at Messias var født. «Hvor er jødenes konge som nå er født?» spurte de. «Vi så hans stjerne da den gikk opp i Østen, og er kommet for å tilbe ham.»

Stolthet og misunnelse stengte døren for lyset. Hvis det som gjeterne og vismennene fortalte, vant tiltro, ville prestene og rabbinerne komme i en meget pinlig situasjon som ville motbevise deres krav på å være fortolkere av Guds sannhet. Disse lærde menn ville ikke nedlate seg til å ta imot undervisning fra slike som de kalte hedninger. Det kunne ikke skje, sa de, at Gud hadde gått forbi dem for å meddele seg til uvitende gjetere eller uomskårne hedninger. Derfor bestemte de seg for å vise sin forakt for de ryktene som uroet kong Herodes og hele Jerusalem. De ville

36

ikke engang dra til Betlehem for å se om ryktene talte sant. Og de fikk også folket til å betrakte interessen for Jesus som et fanatisk oppstyr.

Dette var begynnelsen til at prestene og rabbinerne forkastet ham. Fra da av vokste deres hovmod og stivsinn til et avgjort hat mot Kristus. Mens Gud var i ferd med å åpne døren for hedningene, stengte de jødiske lederne døren for seg selv.

Vismennene hyller Jesus

Vismennene forlot Jerusalem alene. Nattemørket var i ferd med å falle på da de drog ut gjennom portene. Til sin store glede så de igjen stjernen, og den ledet dem til Betlehem. De hadde ikke fått noen slik antydning om Jesu ringe herkomst som gjeterne hadde fått. Etter den lange reisen var de blitt skuffet over likegyldigheten hos de jødiske lederne, og da de drog ut fra Jerusalem, var de mindre tillitsfulle enn da de kom inn i byen.

I Betlehem så de ingen kongelige vaktmenn på post for å beskytte den nyfødte kongen, og ingen av verdens stormenn var der. Vuggen Jesus ble lagt i, var en krybbe. Foreldrene, som var ulærde landsens folk, var de eneste som beskyttet ham. Var dette virkelig ham som det var skrevet om: Han skal «reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende».3

De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet det. I Jesu uanselige skikkelse erkjente de Guddommens nærvær. De overgav seg til ham som sin frelser, og så kom de frem med gavene - «gull, røkelse og myrra». For en tro de hadde! Det kunne vært sagt om vismennene fra Østen, det som senere ble sagt om den romerske offiseren: «En slik tro har jeg ikke funnet hos noen i Israel.»4

Vismennene hadde ikke gjennomskuet planen Herodes hadde når det gjaldt Jesus. Da de hadde oppnådd det som var hensikten med reisen, gjorde de seg klar til å dra tilbake til Jerusalem for å informere ham om det heldige resultatet. Men i en drøm fikk de et guddommelig budskap om ikke å ta kontakt med Herodes. De unngikk da Jerusalem og tok en annen vei tilbake til sitt hjemland.

Flukten til Egypt

På lignende måte ble Josef varslet om å flykte til Egypt med Maria og barnet. Engelen sa: «Bli der til jeg sier fra! For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.» Josef var lydig uten å nøle. For å oppnå størst mulig sikkerhet la de ut på reisen ved nattetid.

Gjennom vismennene hadde Gud gjort jødefolket oppmerksom på at hans Sønn var født. Deres forespørsel i Jerusalem, den alminnelige interessen dette vakte, og den misunnelsen Herodes la for dagen, vakte prestenes og rabbinernes oppmerksomhet. Det fikk noen til å tenke på

38

profetiene om Messias og den begivenheten som nettopp hadde funnet sted.

Satan var oppsatt på å stenge det guddommelige lyset ute fra verden, og han brukte all sin list for å tilintetgjøre Kristus. Men han som aldri slumrer eller sover, våket over sin Sønn. Han som hadde latt manna regne fra himmelen til Israel, som hadde skaffet Elia mat da det var hungersnød, sørget for at Maria og barnet fikk et tilfluktssted i et hedensk land. Ved de gavene som de fremmede vismennene brakte med seg, gjorde Herren det mulig for dem å reise til Egypt og til å oppholde seg i det fremmede landet.

Vismennene hadde vært blant de første til å by Kristus velkommen. Deres gaver var de første han mottok. Hvilken tjenestegjerning fikk de ikke anledning til å utføre gjennom denne gaven! Gud fryder seg over det offer som kommer fra et hjerte som elsker. Han sørger for at det blir et middel til mest mulig godt i tjenesten for ham. Hvis vi har gitt Jesus vårt hjerte, vil vi også bringe våre gaver til ham. Vårt gull og sølv, våre kosteligste eiendeler, våre beste sjelelige og åndelige evner bør vi hellige til ham som elsket oss og gav seg selv for oss.

I Jerusalem ventet Herodes utålmodig på at vismennene skulle komme tilbake. Da tiden gikk uten at de viste seg, ble han mistenksom. Rabbinernes uvillighet til å peke ut stedet hvor Messias skulle bli født, og at vismennene med hensikt hadde unngått ham, syntes å tyde på at de hadde gjennomskuet hans plan. Dette gjorde ham rasende. Hans list hadde slått feil, men enda var det anledning til å bruke makt. Han ville statuere et eksempel når det gjaldt denne barnekongen. Disse stolte jødene skulle få se hva de kunne vente seg hvis de prøvde å sette en annen konge på tronen.

Soldater ble øyeblikkelig sendt til Betlehem med ordre om å drepe alle guttebarn på opptil to år. De fredfulle hjemmene i Davids by ble vitne til de redselsscener som seks hundre år tidligere var blitt åpenbart for profeten. «Rop ble hørt i Rama, gråt og høylytt klage: Rakel gråt over sine barn og ville ikke la seg trøste. For de er ikke mer.»

Denne ulykken hadde jødene påført seg selv. Hvis de hadde levd for Gud i troskap og ydmykhet, ville han på en underfull måte sørget for at kongens raseri ikke hadde kunnet skade dem. Men deres synder hadde skilt dem fra Gud, og de hadde avvist Den Hellige Ånd, deres eneste vern. De hadde ikke studert Den hellige skrift med et ønske om å rette seg etter Guds vilje. I stedet hadde de søkt etter profetier som de kunne tolke til sin egen opphøyelse, og til å påvise hvordan Gud foraktet alle andre nasjoner.

I sin stolthet skrøt de av at Messias skulle komme som konge, seire over sine fiender, og i sin vrede tråkke hedningene ned. På den måten hadde de gjort seg forhatt hos sine herskere. Gjennom deres uriktige fremstilling av Kristi misjon hadde Satan til hensikt å utrydde ham, men i stedet falt det tilbake på dem selv.

Denne grusomme handlingen var en av de siste som formørket Herodes'

39

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned