en blandet folkemengde. Han behøvde ikke å tale i lignelser til sine venner.

Når Jesus underviste, var Maria en ærbødig og hengiven tilhører. Ved en viss anledning mens Marta var ivrig opptatt av å gjøre i stand et måltid, gikk hun bort til Jesus og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.» Dette skjedde under Jesu første besøk i Betania. Sammen med disiplene hadde han nettopp foretatt den slitsomme turen til fots fra Jeriko. Marta var opptatt med å gjøre alt så godt som mulig for dem, og ivrig som hun var, glemte hun å vise høflighet mot sin gjest. Jesus svarte henne vennlig og tålmodig: «Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.» I sitt sinn gjemte Maria disse dyrebare ordene. De betydde mer for henne enn de kosteligste juveler.

Det ene nødvendige som Marta behøvde, var et mildt, gudhengitt sinn og en dypere lengsel etter kunnskap om det fremtidige, udødelige liv, og det som er nødvendig for åndelig vekst. Hun trengte å være mindre opptatt av de ting som forgår, og mer av det som skal vare evig. Jesus ville lære sine etterfølgere å gripe enhver anledning til å oppnå den kunnskap som ville gjøre dem vise til frelse: Kristi sak trenger samvittighetsfulle, energiske arbeidere. Det er et stort virkefelt for slike som Marta med deres iver for aktivt misjonsarbeid. Men sammen med Maria bør de først finne sin plass ved Jesu føtter. Flid, punktlighet og energi må bli helliget ved Kristi nåde. Da vil livet bli en uovervinnelig kraft til det gode.

Lasarus blir syk, og dør

Det fredfulle hjemmet der Jesus hadde funnet hvile, ble rammet av sorg. Lasarus ble plutselig syk, og søstrene hans sendte bud til Jesus og meldte: «Herre, han du er så glad i, er syk.» De så hvor syk broren var, men de visste at Jesus hadde vist at han var i stand til å helbrede alle slags sykdommer. De trodde at han helt sikkert ville ha medfølelse med dem i deres nød. Derfor kom de ikke med noen inntrengende bønn om at han øyeblikkelig måtte komme. De sendte bare denne tillitsfulle melding: «Han som du er så glad i, er syk.» De trodde at han ville reagere med det samme og komme til dem så snart han kunne nå frem til Betania.

Med engstelse ventet de på å høre fra Jesus. Så lenge det enda fantes livsgnist hos deres bror, bad de og ventet på at Jesus skulle komme. Budbæreren kom tilbake uten ham, men han hadde en beskjed med til dem: «Denne sykdommen betyr ikke døden.» De klynget seg til håpet om at Lasarus ville leve. ømt og kjærlig prøvde de å gi håp og oppmuntring til ham som led og var nesten livløs. Da Lasarus døde, ble de bittert skuffet. Likevel fikk de erfare at Kristi nåde holdt dem oppe. Dette holdt dem fra å gi uttrykk for noen bebreidelse overfor ham.

Da Jesus fikk melding om dette, syntes disiplene at han reagerte på

394

en kjølig måte. Han viste ikke en slik sorg som de hadde ventet av ham. Han så på dem og sa: «Denne sykdommen betyr ikke døden. Den er til Guds ære; den skal vise Guds Sønns herlighet.» Enda i to dager ble han der på stedet. Disiplene skjønte ikke dette. De tenkte på den trøst han kunne ha gitt den hardt prøvede familien. De var klar over hvor mye denne familien i Betania betydde for Jesus, og det overrasket dem at han ikke reagerte på det sørgelige budskapet: «Han som du er så glad i, er syk.»

I de to dagene som gikk, så det ut som om Jesus ikke tenkte mer på meldingen han hadde fått, for han snakket ikke om Lasarus. Disiplene tenkte på døperen Johannes, Jesu forløper. De hadde undret seg over at Jesus, som hadde makt til å utføre store mirakler, hadde tillatt at Johannes skulle vansmekte i et fengsel og lide en voldsom død. Hvorfor reddet han ikke Johannes når han hadde en slik makt? Dette var noe fariseerne ofte spurte om, og som de fremholdt som et ugjendrivelig bevis mot Jesu krav om å være Guds Sønn. Jesus hadde varslet disiplene om prøver, savn og forfølgelse. Ville han svikte dem når prøven kom? Noen begynte å lure på om de hadde tatt feil av hans misjon. Alle var dypt urolige.

Etter å ha ventet i to dager sa Jesus til disiplene: «La oss dra tilbake til Judea.» De undret seg over hvorfor Jesus hadde ventet i to dager hvis han ville dra til Judea. Men engstelsen for ham og for seg selv var det som nå først og fremst opptok dem. De kunne ikke se noe annet enn fare i det han nå stod i begrep med å gjøre. «Rabbi,» sa de, «nylig prøvde jødene å steine deg, og nå drar du dit igjen?» Jesus svarte: «Har ikke dagen tolv timer?» Han ville de skulle vite at han var under sin Fars ledelse. Så lenge jeg gjør hans vilje, er jeg trygg for mitt liv. De tolv timene i min dag er ennå ikke slutt. Jeg har kommet til den siste rest av min dag, men så lenge den ennå varer, er jeg trygg.

Han fortsatte med å si: «Den som vandrer om dagen, snubler ikke, for han ser lyset i denne verden.» Den som gjør Guds vilje og går på den stien som Gud har merket opp, kan ikke snuble og falle. Lyset fra Guds veiledende Ånd gir ham en klar forståelse av det som er hans plikt, og leder ham på den rette veien inntil hans gjerning er slutt. «Men den som vandrer om natten, han snubler, fordi han ikke har lys i seg.» Den som går på en vei han selv har valgt, der Gud ikke har kalt ham til å gå, vil snuble. For ham er dagen blitt til natt. Hvor han enn er, er han ikke trygg.

Da han hadde sagt dette, sa han til dem: «Vår venn Lasarus er sovnet inn, men jeg skal gå og vekke ham.» «Vår venn Lasarus er sovnet inn.» Hvor rørende er ikke disse ordene, hvor fulle av medfølelse! Ved tanken på den fare Mesteren utsatte seg for ved å dra til Jerusalem, hadde disiplene nesten glemt den sørgende familien i Betania. Men Jesus hadde ikke glemt dem. Disiplene følte seg irettesatt. De var skuffet fordi Jesus ikke straks reagerte på meldingen. De var fristet til å tenke at han ikke hadde den ømme kjærlighet til Lasarus og søstrene hans som de

395

hadde tenkt seg. Ellers ville han ha skyndt seg tilbake sammen med budbæreren. Men ordene: «Vår venn Lasarus er sovnet inn», vekket de riktige følelser i deres sinn. De ble overbevist om at Jesus ikke hadde glemt sine sørgende venner.

Da sa disiplene: «Herre, hvis han er sovnet, blir han nok frisk.» Jesus mente at han var død, men de trodde han snakket om vanlig søvn. Jesus fremstiller døden som en søvn for sine troende barn. Deres liv er skjult med Kristus i Gud. De som dør, vil sove i ham inntil den siste basunen lyder.

Jesus kommer til Betania

Da sa Jesus rett ut: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der, så dere kan tro. Men la oss gå til ham.» Tomas kunne ikke se noe annet enn at døden ventet Mesteren hvis han drog til Judea. Men han satte mot i seg selv og sa til de andre disiplene: «Også vi går med, så vi kan dø sammen med ham.» Han visste om jødenes hat til Kristus. De hadde til hensikt å sørge for at han ble tatt av dage. Men denne hensikten hadde de ikke oppnådd, fordi det enda var litt tilbake av den tiden som var tildelt ham. I denne tiden ble Jesus beskyttet av himmelske engler. Ikke noe vondt kunne ramme ham, selv ikke i områdene i Judea der rabbinerne la planer om hvordan de kunne gripe ham og slå ham i hjel.

Disiplene undret seg da Jesus sa: «Lasarus er død. Og for deres skyld er jeg glad for at jeg ikke var der.» Hadde han med vilje holdt seg borte fra hjemmet til sine lidende venner? Tilsynelatende ble Maria, Marta og den døende Lasarus overlatt til seg selv. Men de var ikke alene. Jesus så alt som foregikk, og etter at Lasarus var død, ble de sorgfulle søstrene holdt oppe ved hans nåde. Jesus var vitne til sorgen og fortvilelsen mens deres bror kjempet mot sin sterke fiende, døden. Han følte hver kval og smerte da han sa til disiplene: «Lasarus er død.» Men han hadde ikke bare vennene i Betania å tenke på. Han måtte også undervise disiplene. De skulle være hans stedfortredere i verden slik at Faderens velsignelse kunne nå ut til alle. For deres skyld tillot han Lasarus å dø. Hvis han hadde helbredet ham og gitt ham helsen tilbake, ville det mirakel som er det mest avgjørende vitnesbyrd om hans guddommelige natur, ikke blitt utført.

Hadde Kristus vært i sykerommet, ville Lasarus ikke ha dødd, for da ville ikke Satan hatt noen makt over ham. Døden kunne ikke ha rettet sin pil mot Lasarus når livgiveren var til stede. Derfor holdt Kristus seg borte. Han tillot fienden å utøve sin makt så han kunne drive ham tilbake som en beseiret fiende. Han tillot at Lasarus kom inn under dødens herredømme, og de sørgende søstre så at deres bror ble lagt i graven. Kristus visste at når de så på brorens døde ansikt, ville deres tro på Jesus bli satt på en hard prøve. Men han visste også at på grunn av den kampen de nå gjennomlevde, ville deres tro stråle frem med langt større

396

kraft. Han led med dem i hver sorgens kval de måtte holde ut. Han elsket dem ikke noe mindre fordi han lot dem vente. Men han visste at en seier skulle sikres både for dem, for Lasarus, for ham selv og for disiplene.

«For deres skyld, ... så dere kan tro.» Alle som strekker seg mot Gud for å være under hans ledelse, vil oppleve at i det øyeblikket motløsheten er størst, er hjelpen nærmest. Med takknemlighet vil de se tilbake på den del av veien som var aller mørkest. «Herren vet altså å utfri de gudfryktige.»1 Fra enhver fristelse og enhver prøve vil han føre dem ut med en fastere tro og en rikere erfaring.

Når Jesus drøyde med å komme til Lasarus, var det også med tanke på dem som ikke hadde tatt imot ham. Han drøyde for å kunne gi sitt trassige og vantro folk enda et bevis på at han virkelig var «oppstandelsen og livet», ved å reise Lasarus opp fra dødens søvn. Han ville nødig gi opp alt håp for folket, de stakkars villfarne får av Israels hus. Hans hjerte var i ferd med å bli knust når han tenkte på hvor forherdet de var. I sin miskunn ville han gi dem enda et vitnesbyrd om at han var gjenoppretteren, den eneste som kunne bringe liv og udødelighet frem i lyset. Dette skulle være et bevis som prestene ikke kunne mistolke. Derfor drøyde han med å dra til Betania. Da han reiste Lasarus opp fra de døde, utførte han det største av alle sine mirakler. Dette var Guds segl på hans gjerning og hans krav på guddommelighet.

På veien til Betania hjalp Jesus de syke og trengende slik som han pleide. Da han nådde frem til byen, sendte han bud til de to søstrene med beskjed om at han var kommet. Han gikk ikke straks inn i huset, men ventet på et stille sted ved veikanten. Alt det ytre oppstuss som jødene satte i verk når venner eller slektninger døde, var ikke etter Jesu ønske. Han hørte jammeren fra betalte sørgekoner, og han ønsket ikke å møte søstrene midt i denne forvirringen. Blant de sørgende var det også noen slektninger. En del av dem hadde ansvarsfulle posisjoner i Jerusalem. Noen av dem var blant Jesu bitreste fiender, og han visste om deres hensikter. Derfor gav han seg ikke straks til kjenne.

Meldingen ble gitt til Marta på en så diskret måte at ingen andre i rommet hørte det. Maria var så fordypet i sin sorg at hun ikke hørte det som ble sagt. Marta reiste seg straks. og gikk ut for å møte Herren. Maria tenkte at hun var gått ut til det stedet hvor Lasarus var gravlagt. Derfor ble hun sittende stille med sin sorg uten noen høylytt klage.

«Jeg er oppstandelsen og livet»

Opprørt av motstridende følelser skyndte Marta seg av sted for å møte Jesus. I det uttrykksfulle ansiktet hans kunne hun lese den samme ømhet og kjærlighet som alltid hadde vært der. Hennes tillit til ham var usvekket. Men hun tenkte på sin bror som også Jesus hadde kjær. Hun var overveldet av sorg fordi Jesus ikke var kommet før. Likevel håpet hun at han endog nå ville gjøre noe for å trøste dem. Derfor sa hun:

397

«Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.» Midt i all støyen fra sørgekonene hadde søstrene gang på gang gjentatt disse ordene.

Med menneskelig og guddommelig medynk så Jesus inn i hennes sorgfulle og forgremmede ansikt. Marta hadde ikke lyst til å fortelle om det som var skjedd. Alt kom til uttrykk i disse gripende ord: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.» Men da hun så inn i det medfølende ansiktet hans, føyde hun til: «Men også nå vet jeg at alt det du ber Gud om, vil han gi deg.»

Jesus oppmuntret hennes tro ved å si: «Din bror skal stå opp.» Dette svaret var ikke ment å gi håp om en øyeblikkelig forandring. Han fikk Marta til å tenke lenger enn til at hennes bror skulle få tilbake livet her i tiden, og rettet hennes oppmerksomhet frem mot de rettferdiges oppstandelse. Dette gjorde han for at hun i Lasarus' oppstandelse skulle få et pant på at alle rettferdige skulle oppstå, og en forsikring om at det ville skje ved Kristi makt.

Marta svarte: «Jeg vet at han skal stå opp i oppstandelsen på den siste dag.»

Jesus prøver fremdeles å lede hennes tro i den riktige retning, og sier: «Jeg er oppstandelsen og livet.» I Kristus er selve kilden til liv. Han har ikke lånt det, ikke fått det. «Den som har Sønnen, eier livet.»2 Kristi guddom er den troendes sikkerhet for selv å oppnå evig liv. Jesus sa: «Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?»

Kristus ser her frem til sitt annet komme. Da skal de rettferdige døde stå opp uforgjengelige, og de rettferdige som lever, skal bli forvandlet og tatt til himmelen uten å se døden. Det mirakel Kristus var i ferd med å utføre ved å reise Lasarus opp fra de døde, ville være et symbol på de rettferdige dødes oppstandelse. Ved sitt ord og sine gjerninger erklærte han at han selv var oppstandelsens herre. Han som selv snart skulle dø på korset, stod der som gravens seierherre med dødens nøkler og hevdet sin rett og makt til å gi evig liv.

Da Jesus spurte: «Tror du dette?» svarte Marta: «Ja, Herre, jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Hun fattet ikke hele betydningen av Jesu ord. Men hun bekjente sin tro på hans guddom og sin tillit til at han var i stand til å utføre hva han enn måtte ønske å gjøre. 

Da hun hadde sagt dette, gikk hun og kalte i all stillhet på sin søster Maria og sa til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.» Hun sa det så stille som mulig, for prestene og rådsherrene var parat til å gripe Jesus så snart en anledning bød seg. Ropene fra sørgekonene gjorde at hennes ord ikke ble hørt.

Ved Lasarus' grav

Da Maria fikk meldingen, reiste hun seg øyeblikkelig, og med et spent uttrykk i ansiket forlot hun rommet. De andre regnet med at hun

398

var gått til graven for å gråte der. Derfor fulgte de etter henne. Da hun kom til det stedet der Jesus ventet, knelte hun foran ham og sa med skjelvende stemme: «Herre, hadde du vært her, var min bror ikke død.» Klageropene fra dem som sørget, føltes smertelig for henne, for hun lengtet etter å veksle noen ord med Jesus alene. Men hun kjente til den misunnelse og bitterhet noen av dem som var der, følte overfor ham. Derfor avholdt hun seg fra å gi uttrykk for sin sorg.

Da Jesus så at både hun og alle jødene som fulgte henne, gråt, ble han opprørt og rystet. Han leste tankene hos alle som var til stede, og visste at det som så ut til å være et uttrykk for sorg, hos mange av dem bare var hykleri. Han så at noen som lot som om de sørget, om kort tid ville legge planer for å drepe ikke bare ham som gjorde de store miraklene, men også ham som skulle bli reist opp fra de døde. Kristus kunne ha blottstilt deres påtatte sorg, men han la bånd på sin rettferdige harme. Det han med full rett kunne ha sagt, tidde han med av hensyn til henne som sørget og som knelte ved føttene hans, hun som virkelig trodde på ham.

«Hvor har dere lagt ham?» spurte Jesus. «Herre, kom og se,» svarte de. Sammen gikk de bort til graven. Det var sorg å se overalt. Lasarus hadde vært svært avholdt, og søstrene hans gråt sårt over ham. De som hadde vært hans venner, kunne heller ikke holde tårene tilbake. De gråt sammen med de sørgende søstre. Det var tanken på denne menneskelige ulykke og at disse nedtrykte vennene kunne sørge over den døde mens verdens frelser stod ved siden av dem, som gjorde at «Jesus gråt». Selv om han var Guds Sønn, hadde han tatt på seg menneskelig natur, og han ble rørt av menneskers sorg. Lidelse vekker alltid medlidenhet i hans ømme, medynksfulle hjerte. Han gråter med dem som gråter, og gleder seg med de glade.

Det var ikke bare på grunn av medlidenhet med Maria og Marta at Jesus gråt. Hans tårer var uttrykk for en sorg som var så mye større enn menneskers sorg som himmelen er høyere enn jorden. Kristus gråt ikke over Lasarus, for snart skulle han kalle ham frem fra graven. Han gråt fordi mange av dem som nå sørget over Lasarus, snart ville legge planer om å drepe ham som var oppstandelsen og livet. Men de vantro jødene var slett ikke i stand til å forstå hvorfor han gråt.

Noen av dem som ikke kunne se en dypere årsak til hans sorg enn de ytre forhold ved det som fant sted, sa stille: «Se, hvor han holdt av ham.» Andre, som prøvde å så vantroens frø i hjertene hos dem som var til stede, sa spottende: «Kunne ikke han som har åpnet øynene på den blinde, også gjort at denne mannen ikke var død?» Hvis Kristus hadde makt til å redde Lasarus, hvorfor hadde han så tillatt at han døde?

Med profetisk blikk så Jesus fariseernes og saddukeernes fiendskap. Han visste at de la planer om å drepe ham. Han visste at noen av dem som tilsynelatende var så vennlige, snart ville stenge håpets dør og himmelens port for seg selv. Ved hans ydmykelse og korsfestelse ville teppet ganske snart gå opp for en scene som ville resultere i at Jerusalem

399

ble ødelagt. og da ville ingen klage over de døde. Den gjengjeldelsen som ville ramme Jerusalem, så han levende for seg. Han så Jerusalem kringsatt av romerske krigshærer, og at mange som nå gråt over Lasarus; ville dø under beleiringen av byen. De ville dø uten håp.

Det var ikke bare på grunn av det syn Jesus så fremfor seg at han gråt. Vekten av tidsaldrenes sorg hvilte på ham. Han så de forferdelige virkninger av å overtre Guds lov. Han så at kampen mellom godt og ondt hadde pågått uten stans gjennom verdens historie helt fra den tid da Abel døde. Når han skuet inn i fremtiden, så han lidelse og sorg, tårer og død som ville bli menneskenes lodd. Menneskehetens smerte til alle tider og i alle land skar ham i hjertet. Ulykkene som ville ramme den syndige menneskeslekten, lå tungt på ham. Tårene brøt frem fordi han lengtet etter å lindre all deres nød.

 «Jesus ble igjen opprørt og gikk bort til graven.» Lasarus var blitt lagt i en hule i fjellet, og en stor stein var plassert foran inngangen. «Ta steinen bort!» sa Jesus. Marta, som tenkte at han bare ville se den døde gjorde innvendinger. Hun sa at han hadde ligget i graven i fire dager, og at forråtnelsen alt var begynt. Dette, som ble sagt før Lasarus ble vekket opp, gjorde det umulig for Kristi fiender å si at det hadde skjedd et bedrag.

Tidligere hadde fariseerne spredt falske utsagn om de mest vidunderlige åpenbaringer av Guds-makt. Da Kristus reiste opp Jairus' datter. sa han: «Barnet er ikke død; hun sover.»3 Da hun bare hadde vært syk en kort tid og ble reist opp igjen like etter at hun døde hadde fariseerne erklært at hun ikke hadde vært død, og at Jesus selv hadde sagt at hun bare sov. De hadde forsøkt å få det til å se ut som om han ikke kunne helbrede sykdom, at hans mirakler var falskt spill. Men i dette tilfellet kunne ingen benekte at Lasarus var død.

Jesus oppvekker Lasarus

Når Herren er i ferd med å utføre en handling, får Satan en eller annen til å komme med innvendinger. «Ta steinen bort!» sa Jesus. Så langt det er mulig, skal dere berede veien for det jeg vil gjøre. Men Martas praktiske og ærgjerrige natur fornektet seg ikke. Hun var uvillig til at noen skulle se legemet som var i ferd med å gå i oppløsning. Menneskesinnet er tregt når det gjelder å forstå Kristi ord. Martas tro hadde ikke grepet den sanne mening med hans løfte.

Jesus irettesatte Marta. Men det han sa, ble uttalt med den største mildhet: «Sa jeg deg ikke at hvis du tror, skal du se Guds herlighet?» Hvorfor skulle du tvile på min makt? Hvorfor komme med innvendinger mot mine påbud? Du har mitt ord. Hvis du vil tro, skal du få se Guds herlighet. Det som etter sin natur er umulig, kan ikke hindre Den Allmektige i å gjøre sin gjerning. Skepsis og vantro er ikke ydmykhet. Ubetinget tro på Kristi ord, det er sann ydmykhet, sann selvovergivelse.

«Ta steinen bort!» Jesus kunne ha befalt den å flytte seg, og den ville

400

ha lystret ordre. Han kunne ha pålagt englene som stod like ved siden av ham, å gjøre det. På hans befaling ville usynlige hender ha fjernet steinen. Men det var mennesker som skulle fjerne den. Slik ville Jesus vise at det menneskelige element må samarbeide med Guddommen. Guddomsmakten skal ikke påta seg det som mennesker selv kan gjøre. Gud fritar ikke menneskene for å gjøre deres del. Han styrker dem og samarbeider med dem når de bruker de evner og krefter de har fått.

Befalingen blir etterkommet. Steinen blir rullet bort. Alt foregår åpent og med hensikt. Alle får anledning til å se at det ikke er noe fusk med i spillet. Der ligger Lasarus' legeme i fjellhulen, kaldt og stille i døden. Sørgeskaren blir taus. Forbauset og med spent forventning står forsamlingen omkring graven mens den venter på hva som nå vil skje.

Rolig står Jesus foran graven. Alle som er til stede, er preget av et hellig alvor. Jesus går nærmere bort til gravåpningen. Idet han løfter blikket mot himmelen, sier han: «Far, jeg takker deg fordi du har hørt meg.» Kort tid i forveien hadde hans fiender anklaget ham for gudsbespottelse. De hadde også tatt opp steiner for å kaste på ham, fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn. De beskyldte ham for å utføre mirakler ved Satans kraft. Men her hevder Kristus at Gud er hans Far, og med fullkommen tillit erklærer han at han er Guds Sønn.

I alt det Jesus gjorde, samarbeidet han med sin Far. Han hadde alltid vært påpasselig med å gjøre det klart at han ikke arbeidet av seg selv. Det var ved tro og bønn han utførte sine mirakler. Han ville at alle skulle vite om hans forhold til sin Far. «Far,» sa han, «jeg takker deg fordi du har hørt meg. Jeg visste at du alltid hører meg. Men jeg sier dette for folkets skyld som står omkring, så de skal tro at du har sendt meg.» Her skulle disiplene og folket få det mest overbevisende vitnesbyrd om det forhold som eksisterte mellom ham og Gud. De skulle få se at det Kristus hevdet, ikke var et bedrag.

Så ropte han høyt: «Lasarus, kom ut!» Hans røst, klar og inntrengende, når inn til den døde. Idet han taler, stråler det guddommelige gjennom det menneskelige. I ansiktet hans, som er opplyst av Guds herlighet, ser folket forsikringen om hans makt. Hvert blikk er som fastnaglet til gravåpningen. Hvert øre er innstilt på å oppfange den svakeste lyd. Med dyp og angstfull oppmerksomhet venter alle på denne prøven på Kristi guddom. Dette vil enten være et håndgripelig bevis på hans krav om å være Guds Sønn, eller tilintetgjøre håpet for alltid.

Noe rører seg i den tause graven, og han som var død, står i gravåpningen. Hans bevegelser blir hindret av likklærne som han ble lagt til hvile i, og Jesus sier til de målløse tilskuerne: «Løs ham, og la ham gå.» Igjen får de se at mennesket skal samarbeide med Gud. Mennesker skal arbeide for mennesker. Lasarus blir frigjort for likklærne og står foran forsamlingen, ikke uttært av sykdom og med vaklende lemmer, men som en mann i sin beste alder og i sin fulle manndomskraft. øynene stråler av klokskap og av kjærlighet til Jesus. I tilbedelse kaster han seg ned for ham.

402

Tilskuerne er først målløse av forbauselse. Så følger en ubeskrivelig scene av fryd og takksigelse. Søstrene får broren tilbake i live som en gave fra Gud. Med gledestårer uttrykker de sin takk til Jesus. Men mens bror, søstre og venner fryder seg over denne gjenforening, trekker Jesus seg tilbake. Når de ser etter livgiveren, er han borte. 

Luk 10,38-42; Joh 11,1-44

Kapittel 59:

Geistlig komplott

Betania lå så nær Jerusalem at nyheten om at Lasarus var vekket opp fra de døde, snart nådde byen. De jødiske rådsherrer fikk hurtig greie på de faktiske forhold ved hjelp av spioner som hadde vært til stede da miraklet ble utført. Det høye råd ble straks kalt sammen for å bestemme hva som skulle gjøres.

Nå hadde Kristus fullt ut vist at han hadde makt over både døden og graven. Dette mektige mirakel var Guds største bevis på at han hadde sendt sin Sønn til verden for å frelse menneskene. Det var en utfoldelse av guddommelig makt som var tilstrekkelig til å overbevise ethvert menneske som var behersket av fornuften og en opplyst samvittighet. Mange som var vitne til Lasarus' oppstandelse, kom til tro på Jesus. Men prestenes hat til ham ble bare mer innbitt. De hadde forkastet alle mindre tegn på hans guddom, og dette nye mirakel gjorde dem bare mer rasende. Den døde var kalt til liv i fullt dagslys for øynene på mange vitner. Ikke noe kunstgrep kunne bortforklare et slikt vitnesbyrd. Nettopp derfor ble prestenes fiendskap stadig mer drepende. Mer enn noen gang før var de bestemt på å få satt en stopper for Kristi virksomhet.

Forvirring i Rådet

Saddukeerne, som ikke nettopp hadde vært gunstig innstilt overfor Kristus, hadde ikke vært så fulle av ondskap mot ham som fariseerne. Deres hat hadde ikke vært så bittert. Men nå ble de virkelig forskrekket. De trodde ikke på en oppstandelse av de døde. Ifølge deres tankegang ville det være umulig at et dødt legeme kunne bringes tilbake til livet. Men nå hadde deres teori falt i grus bare på grunn av noen få ord fra Kristus, for de kjente hverken de hellige skrifter eller Guds kraft. De kunne ikke se noen mulighet til å få fjernet det inntrykk som miraklet hadde gjort på folket.

Hvordan kunne man få mennesker til å vende seg bort fra ham som hadde vært i stand til å rive den døde ut av gravens grep? Løgnrapporter ble satt i omløp, men miraklet kunne ikke avvises. De visste heller ikke hvordan de kunne motvirke følgene av det. Hittil hadde saddukeerne  

404

ikke støttet planen om å rydde Jesus av veien. Men etter at Lasarus var stått opp, ble det klart for dem at Jesu fryktløse trusler mot dem bare kunne stanses ved at han ble ryddet av veien.

Fariseerne trodde på oppstandelsen, og de var nødt til å innse at dette miraklet var et bevis på at Messias var iblant dem. Men de hadde alltid motarbeidet Kristi gjerning. Fra først av hadde de hatet ham fordi han hadde avslørt deres hykleri og falske påskudd. Han hadde fjernet den kappen av strenge ritualer som hadde skjult deres moralske forfall. Hans gudstro hadde vært en fordømmelse av deres tomme påstand om fromhet. De tørstet etter å kunne hevne seg på ham for hans skarpe kritikk. De hadde forsøkt å provosere ham til å si eller gjøre noe som ville gi dem anledning til å fordømme ham. Flere ganger hadde de prøvd å steine ham, men han hadde trukket seg stille tilbake, og de hadde mistet ham av syne.

De undergjerninger han utførte på sabbaten, gjorde han for å hjelpe folk og lindre deres plager. Men fariseerne hadde prøvd å fordømme ham som sabbatsovertreder. De hadde forsøkt å sette herodianerne opp mot ham, og fremstilte det slik at han prøvde å opprette et rivaliserende rike. De rådslo da sammen med dem om hvordan de skulle få ryddet Jesus av veien. For å hisse romerne opp mot ham hadde de fremstilt saken slik at han prøvde å bryte ned deres autoritet. De hadde forsøkt ethvert påskudd for å forhindre ham i å øve innflytelse over folket. Men så langt hadde deres forsøk ikke ført til noe.

Folkeskarene som hadde vært vitne til hans barmhjertighetsgjerninger og hadde lyttet til hans rene og hellige undervisning, visste at dette ikke var gjerninger og ord fra en sabbatsovertreder eller en gudsbespotter. Selv de øvrighetspersonene som fariseerne hadde sendt ut, var blitt så påvirket av det han sa at de ikke kunne legge hånd på ham. Til slutt bestemte jødene i sin fortvilelse at enhver som bekjente seg til å tro på Jesus, skulle støtes ut av synagogen.

Når så prestene, rådsherrene og de eldste møttes for å drøfte saken, var de fast bestemt på å lukke munnen på ham som utførte slike mektige gjerninger at alle mennesker undret seg. Fariseere og saddukeere stod nærmere hverandre nå enn noen gang før. Hittil hadde de vært splittet, men i sin motstand mot Jesus ble de alliert. I tidligere rådsmøter hadde Nikodemus og Josef avverget at Jesus ble domfelt. Derfor ble de ikke innkalt denne gangen. Andre innflytelsesrike menn som trodde på Jesus, var til stede i Rådet, men overfor de ondskapsfulle fariseerne kunne de ikke utrette noe.

Likevel var ikke alle rådsmedlemmene enige. Det høye råd var på den tiden ikke en rettsgyldig forsamling. Det eksisterte bare i kraft av romernes toleranse. Noen av medlemmene gav uttrykk for tvil om det var klokt å overgi Jesus til å dø. De fryktet for at dette ville egge folket til opprør, og føre til at romerne holdt tilbake enda flere privilegier fra presteskapet og tok fra dem den makten de fremdeles hadde. Saddukeerne stod sammen med fariseerne i deres hat til Kristus. Likevel

405

gikk de varsomt frem av frykt for at romerne ville skade deres høye anseelse.

I Rådet som var samlet for å planlegge Kristi død, var det et usynlig vitne til stede som hadde hørt Nebukadnesars skrytende ord, som hadde vært vitne til Belsasars avguderiske fest, og som var til stede i Nasaret da Jesus kunngjorde at han var den som Gud hadde salvet. Dette vitnet gav rådsmedlemmene en sterk kjensle av det de nå var i ferd med å gjøre. 

Begivenheter i Jesu liv dukket opp i deres sinn med en klarhet som forskrekket dem. De husket det som hendte i templet da Jesus som tolvåring stod foran de lærde og lovkyndige og spurte om ting som forundret dem. Det mirakel som nettopp var utført, vitnet om at han ikke var noen annen enn Guds Sønn. Det gamle testamentes utsagn om Kristus gikk plutselig opp for dem i sin sanne betydning. Forvirret og engstelige spurte rådsherrene: «Hva skal vi gjøre?» Rådet var delt. Under Den Hellige Ånds påvirkning kunne prestene og rådsherrene ikke fri seg fra den tanken at de kjempet mot Gud.

Kaifas avgjør saken

Mens forvirringen i Rådet var som verst, reiste øverstepresten Kaifas seg. Han var en stolt og grusom mann, hovmodig og intolerant. Han hadde familieforbindelse med saddukeere som var stolte, uforskammede, hensynsløse og fulle av ærgjerrighet og grusomhet som de prøvde å skjule under en kappe av falsk rettferdighet. Kaifas hadde studert profetiene, og selv om han ikke kjente deres virkelige betydning, talte han med stor autoritet og sikkerhet: «Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til grunne.» Han fremholdt sterkt at selv om Jesus skulle være uskyldig, måtte han ryddes av veien. Han var brysom, trakk folket til seg og svekket rådsherrenes autoritet. Han var bare en enkelt person. Det var bedre at han døde enn at rådsherrenes myndighet skulle bli redusert. Hvis folket derimot skulle miste tilliten til sine ledere, ville det være forbi med deres makt og myndighet.

Kaifas fremholdt meget sterkt at etter dette miraklet ville Jesu etterfølgere sannsynligvis gjøre opprør. Så vil romerne komme, sa han. De vil stenge templet, avskaffe våre lover og tilintetgjøre oss som nasjon. Hva er denne galileerens liv verd mot nasjonens eksistens? Hvis han står i veien for det som er det beste for Israel, gjør vi da ikke Gud en tjeneste ved å rydde ham av veien? Det er bedre at ett menneske dør enn at hele nasjonen går til grunne.

Når Kaifas erklærte at en mann skulle dø for folket, tydet det på at han hadde et visst kjennskap til profetiene, selv om det var temmelig begrenset. I sin omtale av denne begivenheten trekker Johannes frem det som profetien sier, og påviser dens omfattende og dype betydning. Han skriver: «Han skulle ikke bare dø for folket; han skulle også samle til

406

ett de Guds barn som er spredt omkring.» I all sin blindhet erkjente likevel den hovmodige Kaifas Jesu misjon!

I Kaifas' munn ble denne mest dyrebare sannhet gjort om til en løgn. Den fremgangsmåten han forfektet, var basert på et prinsipp som var lånt fra hedenskapet. Blant hedningene hadde den dunkle overbevisningen om at en måtte dø for menneskeslekten, ført til menneskeofringer. Kaifas foreslo derfor at Jesus skulle ofres for å frelse folket, ikke fra overtredelse, men i deres overtredelse, slik at de kunne fortsette i synd. Ved å resonnere slik mente han å kunne møte motstanden fra dem som kanskje ville våge å si at det enda ikke var funnet noe hos Jesus som fortjente døden.

Rådet har talt: Jesus må dø!

Ved dette rådsmøtet var Jesu fiender blitt overbevist. Den Hellige Ånd hadde talt til deres sinn. Men Satan satte alt inn på å få makt over dem. Han minnet dem om alt det besvær de hadde vært utsatt for på grunn av Jesus, og hvor lite han hadde verdsatt deres rettferdighet.

Jesus forkynte en rettferdighet som var langt større, og som alle som ønsket å være Guds barn, måtte ha del i. Uten å ta hensyn til deres formvesen og seremonier hadde han oppmuntret syndere til å gå direkte til Gud som en barmhjertig Far og fortelle om sin trang. Etter deres oppfatning hadde han på den måten tilsidesatt presteskapet. Han hadde nektet å anerkjenne rabbinerskolenes teologi. Han hadde avslørt prestenes onde handlinger og påført deres innflytelse uopprettelig skade. Han hadde svekket virkningen av deres regler og tradisjoner ved å si at selv om de strengt håndhevet ritualloven, gjorde de Guds lov til intet. Alt dette fikk Satan dem til å tenke på.

Satan lot dem forstå at for å opprettholde sin autoritet måtte de overgi Jesus til døden. Dette rådet fulgte de. At de risikerte å miste sin makt, mente de var tilstrekkelig grunn til å ta en avgjørelse. Med unntak av noen få som ikke våget å si sin mening, aksepterte Rådet det Kaifas hadde sagt, som Guds egen tale. Rådsforsamlingen følte seg lettet. Det var slutt på uenigheten.

Rådet besluttet at Jesus skulle overgis til å dø ved første og beste anledning. Ved å forkaste beviset på hans guddom, hadde prestene og rådsherrene stengt seg inne i et ugjennomtrengelig mørke. De var kommet helt i Satans makt så han hurtig kunne drive dem ut over stupet til evig undergang. Bedraget virket slik på dem at de var godt tilfreds med seg selv. De så på seg selv som patrioter som forsøkte å redde nasjonen.

Det høye råd var imidlertid redd for å ta overilte forholdsregler overfor Jesus, slik at det skulle egge opp folket. Dermed kunne den maktanvendelse de hadde planlagt overfor ham, ramme dem selv. Derfor ventet Rådet med å iverksette den dommen det hadde avsagt.

Jesus visste alt om prestenes komplott. Han var klar over at de lengtet etter å få ham fjernet, og at de snart ville få det som de ønsket. Men

407

det var ikke hans sak å fremskynde krisen. Derfor tok han disiplene med seg og drog derfra. Ved sitt eget eksempel innskjerpet han igjen det han hadde undervist disiplene om: «Når de forfølger dere i den ene byen, så flykt til den neste!»1 Det var et vidstrakt felt der de kunne arbeide for menneskers frelse, og hvis ikke troskapen mot Herren krevde det, skulle hans tjenere ikke sette sitt liv i fare.

Jesus hadde nå tilbrakt tre år i offentlig virksomhet. Verden hadde sett hans eksempel på selvfornektelse og uegennyttig godgjørenhet. Alle kjente til hans rene liv i lidelse og gudsfrykt. Likevel var dette korte tidsrom på tre år all den tid verden kunne tåle å ha Kristus hos seg.

Hans liv hadde vært preget av hån og forfølgelse. Han ble drevet bort fra Betlehem av en avindsyk konge. Av sitt eget folk i Nasaret ble han forkastet, og uten grunn dømt til døden i Jerusalem. Sammen med sine få trofaste etterfølgere fant han et midlertidig oppholdssted i en fremmed by. Han som alltid ble rørt over menneskers ulykke, som helbredet de syke, gav blinde syn, døve hørsel og de stumme evnen til å snakke, som mettet de sultne og trøstet dem som sørget, ble drevet bort fra det folket han hadde arbeidet for å frelse. Han gikk på skumhvite bølger, og med et ord fikk han den opprørte sjøen til å være stille. Han drev ut demoner som erkjente at han var Guds Sønn før de forlot sitt bytte. Han vekket døde opp, og han trollbandt tusener ved den visdom han la for dagen. Men han var ute av stand til å nå hjertene hos dem som var forblindet av fordom og hat, de som hårdnakket forkastet lyset.

Joh 11, 47-54

Kapittel 60:

Gudsrikets grunnlov

Påsketiden nærmet seg, og Jesus begav seg igjen på vei mot Jerusalem. Han var fylt av den fred som kommer av å være i fullkommen harmoni med Faderens vilje, og med hastige skritt skyndte han seg mot stedet der han skulle ofres. Men over disiplene kom det en fornemmelse av noe hemmelighetsfullt, av tvil og frykt. Jesus gikk foran dem. Disiplene var oppskaket, og de som fulgte med, var redde.

Igjen kalte Jesus de tolv til seg, og mer bestemt enn noen gang tidligere fortalte han dem at han skulle bli forrådt og om det han måtte lide. «Se, vi drar opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse. Han skal overgis til hedningene og bli hånet og mishandlet og spyttet på, og de skal piske ham og slå ham i hjel. Og den tredje dagen skal han oppstå.» Men de skjønte ikke noe av dette. Det var skjult for dem, og de forstod ikke hva han mente.

Hadde de ikke nylig forkynt at «himmelriket er nær»? Hadde ikke Jesus selv lovt at mange skulle sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i Guds rike? Hadde han ikke lovt at alle som hadde forlatt noe for hans skyld, skulle få hundre foll igjen i dette livet og få del i hans rike? Og hadde han ikke gitt de tolv det spesielle løfte om ærefulle posisjoner i sitt rike: å sitte på troner og dømme Israels tolv stammer? Og han hadde gjentatt at alt som var skrevet om ham i profetiene, skulle bli oppfylt. Og hadde ikke profetene forutsagt herligheten i Messias-riket? I lyset av dette syntes hans uttalelser om å bli forrådt, forfulgt og lide døden å være svevende og uvirkelige. Hvilke vanskeligheter som enn kunne komme, så trodde de at riket snart skulle opprettes.

Strebing og status

Johannes, sønn av Sebedeus, var en av de første to disiplene som fulgte Jesus. Han og hans bror Jakob var med i den første gruppen som hadde forlatt alt for å være i hans tjeneste. Med glede hadde de forlatt hjem og venner for å kunne være sammen med ham. De hadde vært med ham og snakket med ham. De hadde vært sammen med ham privat og i forsamlinger. Han hadde beroliget dem når de var redde, utfridd dem fra

409

fare, lindret deres lidelser og trøstet dem når de sørget. Tålmodig og mildt hadde han undervist dem inntil deres hjerter var knyttet til hans. I kjærlighetens iver lengtet de etter å være nærmest ham i hans rike. Ved hver mulig anledning fant Johannes sin plass nærmest Jesus, og Jakob lengtet etter å bli æret med en like så nær forbindelse med ham.

Deres mor var en Jesu etterfølger som villig hadde tjent ham med det hun hadde. Med en mors kjærlighet og ærgjerrighet overfor sine sønner ønsket hun at de skulle få hedersplassen i det nye riket. Dette oppmuntret hun dem til å be om. Sammen med sønnene sine gikk hun til Jesus og bad ham om å oppfylle det de hadde på hjerte.

«Hva er det jeg skal gjøre for dere?» spurte han. Moren svarte: «Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, den ene på høyre og den andre på venstre side.»

Jesus er mild og overbærende mot dem. Han kritiserer dem ikke for deres egenkjærlighet ved å søke fortrinn fremfor de andre. Han leser deres tanker og kjenner deres dype hengivenhet for ham. Det er ikke bare en menneskelig hengivenhet. Selv om den er smittet av jordiskhet fordi den flyter gjennom menneskelige kanaler, strømmer den ut fra hans egen kjærlighets frelsende kilde. Han vil ikke irettesette, men forklare og rense. Han sier til dem: «Kan dere drikke det beger jeg drikker, eller bli døpt med den dåp jeg døpes med?» De husker hans hemmelighetsfulle ord om prøvelse og lidelse. Likevel svarer de tillitsfullt: «Det kan vi.» De ville regne det som den største ære å kunne vise sin troskap ved å ta del i alt det som skulle hende med deres Herre.

Jesus sier til dem: «Det beger jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal også dere bli døpt med.» Foran seg hadde han et kors i stedet for en trone, og to forbrytere som han ble sidestilt med. Jakob og Johannes skulle få del med Mesteren i hans lidelser. Den ene ble den første i disippelflokken som led martyrdøden. Den andre skulle lengst av alle holde ut slit, skam og forfølgelse.

Så fortsetter han: «Men hvem som skal sitte ved min høyre eller venstre side, er det ikke min sak å avgjøre. Der må de sitte som min Far har bestemt til det.» I Guds rike blir ikke posisjoner oppnådd ved favorisering. Det er ikke noe man gjør seg fortjent til. Det skjer heller ikke vilkårlig, men er resultatet av en karakter. Kronen og tronen er tegn på en tilstand som er oppnådd, tegn på overvinnelse av selvet gjennom vår Herre Jesus Kristus.

Virkelige verdier

Lenge etterpå, da Johannes var blitt ført inn i samfunnet med Kristus ved å ha del med ham i hans lidelser, lot Herren ham få vite betingelsen for å være nær ham i hans rike: «Den som seirer, ham vil jeg la sitte sammen med meg på min trone, likesom jeg selv har seiret og satt meg med min Far på hans trone.» «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en søyle i min Guds tempel, og aldri mer skal han forlate det. Jeg vil skrive min

410

Guds navn på ham ... og også mitt eget nye navn.» Apostelen Paulus skrev: «Jeg skal nå ofres, tiden er inne da jeg skal bryte opp. Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Så ligger rettferdighetens krans ferdig for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen.»1

Den som står Kristus nærmest, vil være den som på jorden har fått rikest del i hans selvoppofrende kjærlighet. Det er en kjærlighet som ikke «skryter» og ikke er «hovmodig», som ikke søker «sitt eget», ikke blir «oppbrakt» og ikke gjemmer på «det onde».2 En slik kjærlighet vil drive oss slik som den drev Kristus, til å gi alt, til å leve, virke og ofre oss for menneskenes frelse.

Paulus viste denne holdning i sitt liv. Han sa: «For meg er livet Kristus.» Hans liv åpenbarte Kristus for menneskene. Og døden er «en vinning», - en vinning for Kristus. Selve døden ville gjøre hans nådes kraft åpenbar og vinne mennesker for ham. «Kristi storhet,» sa Paulus, «skal bli synlig for alle og enhver ved det som skjer med meg, enten jeg skal leve eller dø.»3

Kristi rike er annerledes

Da de ti fikk høre hva Jakob og Johannes hadde bedt om, vakte det stor misnøye hos dem. Den øverste plassen i riket var nettopp det hver enkelt av dem prøvde å oppnå for seg selv. Derfor var de irriterte over at de to disiplene hadde oppnådd en tilsynelatende fordel fremfor dem.

Striden om hvem som skulle være den største, syntes å bryte ut på ny da Jesus kalte de opprørte disiplene til seg og sa: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. Slik er det ikke blant dere. »

I verden var posisjon ensbetydende med selvopphøyelse. Man regnet med at folket var til for de herskende klasser. Innflytelse, rikdom og utdanning var midler til å vinne kontroll over massene så de kunne utnyttes. Overklassen skulle tenke, bestemme, nyte og herske. De underprivilegerte skulle lyde og tjene. Religion var, i likhet med alle andre ting, et spørsmål om autoritet. Man ventet at folk skulle tro og handle slik som deres overordnede bestemte. Et menneskes rett til å tenke og handle på egen hånd ble ikke på noen måte anerkjent.

Kristus var i ferd med å opprette et rike etter helt andre prinsipper. Han kalte ikke mennesker til å herske, men til å tjene. Den sterke skulle hjelpe den svake. Den som hadde makt, posisjon, talent og utdanning, hadde derfor større forpliktelse til å tjene sine medmennesker. Selv til de ringeste av Kristi disipler er det sagt: «Alt skjer for deres skyld.»4

«Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange. » På alle måter hadde Kristus omsorg for disiplene. Han bar deres byrder, tok del med dem i deres fattigdom, og viste selvfornektelse til beste for dem. Han gikk foran dem for å jevne ut der vanskelighetene var størst, og snart

411

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned