mens jorden skalv, lynene blinket og tordenen rullet. Når han kommer igjen, vil han «ryste, ikke bare jorden, men også himmelen». «Jorden raver som en drukken mann og svaier som vaktmannens skur.» «Himmelen rulles sammen som en bokrull,» «elementene skal komme i brann og oppløses, og jorden og alle gjerninger som er gjort på jorden, skal komme fram i lyset». «Men Herren er et vern for sitt folk, en borg for Israels sønner.» l

Ved Jesu død hadde soldatene sett at jorden var innhyllet i mørke midt på dagen. Men ved oppstandelsen så de hvordan englenes stråleglans lyste opp natten, og de hørte at himmelens beboere sang med stor fryd og triumf: Du har overvunnet Satan og mørkets makter; du har oppslukt døden til seier!

Kristus kom herliggjort ut av graven, og de romerske vaktene så ham. Deres blikk var som fastnaglet til det ansiktet som de nylig hadde hånet og spottet. I den herliggjorte skikkelsen så de den fangen som de hadde sett i domshallen, og som de hadde flettet en tornekrone til. Dette var han som uten å gjøre motstand hadde stått foran Pilatus og Herodes med ryggen opprevet av de grusomme piskeslag. Det var han som var blitt naglet til korset, som prestene og rådsherrene, fulle av selvtilfredshet hadde ristet på hodet av og sagt: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse!»2 Det var han som var blitt lagt i Josefs nye grav. På himmelens befaling var denne fangen satt fri. Om det ene fjellet var stablet oppå det andre over hans grav, kunne de ikke ha hindret ham fra å komme frem.

Skrekkslagne prester og soldater

Ved synet av englene og den herliggjorte frelser falt de romerske vaktsoldatene bevisstløse til jorden. Da det himmelske følge ble borte for deres blikk, reiste de seg, og så fort som deres skjelvende ben kunne bære dem, for de av sted mot porten til hagen. De vaklet av gårde lik berusede personer og skyndte seg inn i byen. Til alle de traff, fortalte de det de hadde opplevd.

De var på vei til Pilatus, men det de hadde fortalt, var kommet de jødiske myndigheter for øre. Øversteprestene og rådsherrene sendte bud med beskjed om at de først måtte komme til dem. Disse soldatene var et merkelig syn. Skjelvende av skrekk og likbleke fortalte de om Kristi oppstandelse. De fortalte alt akkurat slik som de hadde sett det. De hadde ikke hatt tid til å tenke på eller si noe annet enn sannheten. Med smerte og forferdelse i stemmen sa de: Det var Guds Sønn som ble korsfestet. Vi hørte at en engel forkynte at han var himmelens majestet og herlighetens konge!

Prestene ble likbleke. Kaifas forsøkte å si noe. Leppene beveget seg, men det kom ingen lyd. Soldatene var i ferd med å forlate rådssalen da en stemme stanset dem. Endelig hadde Kaifas fått igjen talens bruk. Vent, vent! sa han. Ikke fortell noen det dere har sett!

596

En løgnrapport ble så gitt til soldatene. «Dere skal si at disiplene hans kom om natten og stjal ham mens dere sov.» Her overlistet prestene seg selv. Hvordan kunne soldatene si at disiplene hadde stjålet hans legeme mens de sov? Hvordan kunne de i så fall vite det? Og hvis det kunne bevises at disiplene hadde stjålet Kristi legeme, ville da ikke prestene vært de første til å fordømme dem? Eller hvis vaktmannskapene hadde sovet ved graven, ville så ikke prestene straks ha anklaget dem for Pilatus?

Soldatene ble skrekkslagne ved tanken på at de skulle utsette seg for å bli anklaget for å ha sovet på sin post, en forseelse som ble straffet med døden. Skulle de nå vitne falskt for å bedra folk og dermed sette sitt eget liv i fare? Hadde de ikke stått på sin post hele natten uten blund på øynene? Hvordan kunne de klare seg i et forhør hvis de avla falsk ed, selv om de fikk penger for det?

Pilatus

For å avverge det de fryktet for lovte prestene å trygge vaktsoldatenes sikkerhet. De sa at Pilatus like så lite som de selv ønsket at en slik melding skulle komme i omløp. De romerske soldatene solgte sin hederlighet til jødene for penger. De kom til prestene med en høyst oppsiktsvekkende og skremmende opplysning. De gikk ut med en slump penger, og på tungen hadde de en løgnrapport som prestene hadde satt sammen.

I mellomtiden fikk Pilatus melding om Kristi oppstandelse. Selv om han var ansvarlig for at Kristus ble sendt i døden, hadde han brydd seg forholdsvis lite om det. Om han enn motvillig hadde avsagt dom over ham, og det med en følelse av medlidenhet, hadde han ikke kjent noe virkelig samvittighetsnag før nå. I redsel stengte han seg inne i sitt hus, fast bestemt på ikke å ta imot noen. Likevel skaffet prestene seg adgang. De fortalte hva de hadde funnet på, og henstilte inntrengende til ham å overse vaktsoldatenes pliktforsømmelse. Før han gav sitt samtykke til dette, utspurte han selv vaktmann skapene i fortrolighet. Av frykt for sin egen sikkerhet våget de ikke å legge skjul på noe, og Pilatus fikk vite alt som hadde funnet sted. Han forfulgte ikke saken videre, men fra da av hadde han ingen fred.

Ryktene svirrer

Da Jesus ble lagt i graven, triumferte Satan. Han håpet at Jesus ikke ville ta igjen sitt liv, og han gjorde krav på hans legeme. Han satte sin egen vakt omkring graven for å holde Kristus som fange, og han ble forbitret og harm da englene hans flyktet idet den himmelske budbæreren kom. Da han så at Kristus kom seirende ut av graven, visste han at det betydde slutten på hans eget rike, og at han selv til sist måtte dø.

Ved å overgi Kristus til å dø hadde prestene gjort seg selv til Satans redskaper. Nå var de fullstendig i hans makt. De var fanget i en snare

597

som de ikke så noen annen måte å slippe ut av enn ved å fortsette sin kamp mot Kristus. Da de hørte om hans oppstandelse, fryktet de for folkets harme. De følte at deres eget liv var i fare. Deres eneste håp var å bevise at Kristus var en bedrager, ved at de nektet for at han var oppstått. Derfor bestakk de soldatene og sikret seg at Pilatus var taus, og de spredte sin løgnhistorie vidt og bredt. 

Men det fantes vitner som de ikke kunne få til å tie. Mange hadde hørt det soldatene fortalte om Kristi oppstandelse, og noen av de døde som stod opp sammen med ham, viste seg for mange og erklærte at han var oppstanden. Prestene fikk melding om dette av personer som hadde sett dem som var oppstått, og hørt deres vitnesbyrd.

Prestene og rådsherrene gikk i stadig frykt for at de ute på gaten eller hjemme hos seg selv skulle komme til å stå ansikt til ansikt med Kristus. De følte at de ikke var trygge noe sted. Et hvilket som helst stengsel ville være en dårlig beskyttelse overfor Guds Sønn. Dag og natt stod den fryktelige hendelsen i domshallen for dem, da de hadde ropt: «La hans blod komme over oss og våre barn!»3 Aldri ville minnet om dette forsvinne fra deres sinn. Aldri mer ville de kunne sove i fred.

Oppreist med Kristus

Da den mektige engelens røst lød: «Din Far kaller deg!» kom Jesus frem fra graven ved det liv som var i ham selv. Nå ble sannheten av det han selv hadde sagt, bevist: «Jeg gir mitt liv for siden å ta det tilbake, ... for jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen.» De profetiene som han hadde uttalt til prestene og rådsherrene, ble nå oppfylt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.»4

Over Josefs åpne grav hadde Kristus med seier forkynt: «Jeg er oppstandelsen og livet.» Bare Guddommen kunne uttale disse ordene. Alle skapte vesener lever ved Guds vilje og makt. De er avhengige mottagere av Guds liv. Alle, fra den mektigste seraf til den ringeste skapning, blir oppholdt av ham som er livets kilde. Bare han som er ett med Gud, kunne si: «Jeg har makt til å gi mitt liv og makt til å ta det igjen.» I sin guddommelighet hadde Kristus makt til å bryte dødens lenker.

Kristus stod opp fra de døde som førstegrøden av dem som var sovnet inn. Han var oppfyllelsen av det som svinge-kornbandet pekte frem til, og hans oppstandelse inntraff nettopp på den dagen da svinge-kornbandet skulle bæres frem for Herren.5 Denne symbolske seremonien var blitt utført i mer enn tusen år. De første aksene med modent korn ble høstet inn, og når folk drog opp til Jerusalem for å feire påsken, ble kornband fra denne førstegrøden svingt som et takkoffer for Herren. Først måtte seremonien med svinge-kornbandet finne sted, før resten av kornet kunne skjæres og bindes i nek. Det kornbandet som ble innvidd til Gud, var en fremstilling av høstens avling.

På lignende måte var Kristus et symbol på den store åndelige innhøstning for Guds rike. Hans oppstandelse er forbildet og garantien for at

598

alle rettferdige døde skal oppstå. «For så sant vi tror at Jesus døde og stod opp, så skal Gud ved Jesus også føre dem som er sovnet inn, fram sammen med ham.»6

Da Kristus stod opp, førte han også ut mange av gravens fanger. Jordskjelvet da han døde, hadde åpnet disse gravene, og da han stod opp, kom de frem sammen med ham. Det var slike som hadde vært Guds medarbeidere, og som hadde gitt sitt liv for å kunne vitne om sannheten. Nå skulle de være vitner for ham som hadde reist dem opp fra de døde.

Under sin virksomhet hadde Jesus vekket døde til liv. Han hadde vekket opp sønnen til enken fra Nain, synagogeforstanderens datter og Lasarus. Men disse ble ikke udødeliggjort. Etter at de hadde stått opp, var de fremdeles underlagt dødens lov. Men de som kom ut av graven ved Kristi oppstandelse, ble oppreist til evig liv. De ble tatt til himmelen sammen med ham som trofeer og tegn på hans seier over døden og graven. Disse er ikke lenger Satans fanger, sa Kristus. Jeg har gjenløst dem. Jeg har ført dem ut fra graven som førstegrøden av min makt, for at de skal være hos meg der hvor jeg er, og aldri mer oppleve sorg og død.

De gikk inn i byen, viste seg for mange og forkynte: Kristus er stått opp fra de døde, og vi ble oppreist sammen med ham. Slik ble oppstandelsens hellige sannhet udødeliggjort. De hellige som var oppstått, vitnet om sannheten i ordene: «Dine døde skal bli levende, de døde legemer som tilhører meg.» Deres oppstandelse var et bilde på oppfyllelsen av denne profeti: «Våkn opp og rop av fryd, dere som bor i støvet! For din dugg er en lysende dugg, og jorden gir døde tilbake til livet.» 7

For den troende er Kristus oppstandelsen og livet. I ham er det livet som gikk tapt ved synden, blitt gjenopprettet. For han har liv i seg selv for å gi liv til hvem han vil. Han har fått rett til å gi udødelighet. Det livet han gav som menneske, tar han igjen og gir det til menneskeheten. «Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.» «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.» «Den som spiser mitt legeme og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag.»8 .

For den troende er døden en underordnet sak. Kristus omtaler den som noe som bare har liten betydning. «Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet kjenne døden.» For den kristne er døden bare en søvn, et øyeblikk i stillhet og mørke. Livet er skjult med Kristus i Gud, og «når Kristus, vårt liv, åpenbarer seg, da skal også dere åpenbares i herlighet sammen med ham».9

Den røsten som ropte fra korset: «Det er fullbrakt!» ble hørt blant de døde. Den trengte gjennom gravens vegger og oppfordret dem som sov, til å stå opp. Slik vil det bli når Kristi røst skal lyde fra himmelen. Den røsten vil trenge inn i gravene og åpne dem, og de døde i Kristus skal stå opp.

Ved Kristi oppstandelse ble bare få graver åpnet. Men ved hans gjenkomst vil alle de dyrebare døde høre hans røst og oppstå til et herlig,

599

udødelig liv. Den samme kraften som reiste Kristus opp fra de døde, vil også oppreise hans menighet og herliggjøre den med ham over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende.

Matt 28,2-4,11-15

Kapittel 82:

Fra sorg til glede

Kvinnene som hadde stått ved Kristi kors, ventet og våket mens sabbatens timer svant. Meget tidlig den første dag i uken gikk de ut til graven og hadde med seg kostbare salver for å salve Jesu legeme. De tenkte ikke på at han skulle stå opp fra de døde. For dem var håpets sol gått ned, og det var natt i deres sinn. Mens de gikk der, snakket de sammen om Kristi barmhjertighetsgjerninger og hans trøsterike ord. Men de husket ikke at han hadde sagt: «Jeg skal se dere igjen.»1

Uten å vite hva som nettopp da fant sted, nærmet de seg hagen og sa mens de gikk: «Hvem skal vi få til å rulle bort steinen fra inngangen til graven?» De visste at de ikke selv kunne fjerne steinen, men de gikk likevel videre. Og se, himmelen ble plutselig opplyst av en stråleglans som ikke kom fra soloppgangen. Jorden skalv. Da så de at den store steinen var veltet til side. Graven var tom.

Han lever!

Ikke alle kvinnene var kommet til graven samtidig. Maria Magdalena var den første som nådde frem. Da hun så at steinen var borte, skyndte hun seg av sted for å fortelle det til disiplene. I mellomtiden kom også de andre kvinnene. Et lysskjær skinte over graven, men Jesu legeme var der ikke.

Mens de oppholdt seg der, fikk de plutselig se at de ikke var alene.

En ung skikkelse i skinnende klær satt ved graven. Det var den engelen som hadde veltet steinen til side. Han opptrådte i menneskeskikkelse for ikke å skremme disse Jesu venner. Likevel strålte lyset av himmelsk herlighet omkring ham, og kvinnene ble redde. De snudde seg for å flykte, men engelens ord fikk dem til å stanse. «Frykt ikke!» sa han. «Jeg vet at dere søker Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde.»

Igjen ser de inn i graven, og igjen får de høre den underfulle nyhet.

Der inne er det en annen engel i menneskeskikkelse, og han sier: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde? Han er ikke her, han er

601

oppstått. Husk hva han sa til dere mens han enda var i Galilea: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå.»

Han er oppstått! Han er oppstått! Kvinnene gjentar ordene gang på gang. De har ikke bruk for salvingsoljen. Jesus lever, han er ikke død. Nå husket de at da han talte om sin død, sa han at han skulle stå opp igjen. For en dag dette var for verden! I hast forlot kvinnene graven «med frykt og stor glede, og løp for å fortelle det til disiplene».

Peter og Johannes «så og trodde»

Maria hadde ikke hørt den gode nyheten. Hun gikk derfor til Peter og Johannes med det sørgelige budskapet: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Disiplene skyndte seg til graven og fant det slik som Maria hadde sagt. De så linklærne og hodekledet, men de fant ikke Herren. Likevel var det også her vitnesbyrd om at han var stått opp. Gravklærne var ikke kastet skjødesløst til side, men var omhyggelig foldet sammen, hver del på sitt sted. Johannes «så og trodde». Enda forstod han ikke Skriftens ord om at Kristus måtte stå opp fra de døde. Nå husket han likevel Kristi ord som forutsa hans oppstandelse.

Det var Kristus selv som hadde lagt gravklærne så omhyggelig på plass. Da den mektige engelen kom til graven, var det en annen engel som sluttet seg til ham. Det var han som med sin hærskare hadde holdt vakt over Herrens legeme. Da engelen fra himmelen rullet steinen bort, gikk de andre inn i graven og løste klærne fra Jesu legeme. Men det var Jesus selv som foldet hver del sammen og la dem på plass. For ham som styrer både stjernene og atomene, er ikke noe uvesentlig. Orden og fullkommenhet kan ses i alt hans verk.

Jesus viser seg for Maria Magdalena

Maria hadde fulgt med Johannes og Peter til graven. Da de drog tilbake til Jerusalem, ble hun igjen. Idet hun så inn i den tomme graven, ble hun fylt med sorg. Men så ble hun var to engler, den ene ved hodet og den andre ved føttene der Jesus hadde ligget. «Hvorfor gråter du, kvinne?» spurte de. Hun svarte: «De har tatt min Herre bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.»

Så snudde hun seg og gikk bort fra englene. Det som opptok henne, var å finne noen som kunne fortelle hvor det var blitt av Jesu legeme. Nå hørte hun en annen stemme: «Hvorfor gråter du, kvinne? ... Hvem leter du etter?» Med tårefylte øyne så Maria skikkelsen av en mann. Hun trodde det var gartneren, og sa til ham: «Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.»

Hvis rikmannens grav ble ansett for å være altfor ærefull for Jesus, ville hun selv skaffe et annet sted for ham. Det fantes en grav som ved Jesu egne ord var blitt ledig, den graven hvor Lasarus hadde ligget. Kunne

602

hun ikke legge sin Herre der? Hun følte at å ha omsorg for hans døde legeme ville være en stor trøst i sorgen.

Men så snakker Jesus til henne med sin egen velkjente stemme: «Maria!» Nå visste hun at det ikke var en fremmed som snakket til henne. Da hun snudde seg, så hun like foran seg den levende Kristus. I sin glede glemte hun at han hadde vært korsfestet. Hun løp mot ham som om hun ville omfavne føttene hans, og utbrøt: «Rabbuni!» Men Jesus løftet hånden og sa: «Rør meg ikke, for jeg er ennå ikke fart opp til Faderen. Men gå til mine brødre og si til dem at jeg farer opp til ham som er min Far og Far for dere, min Gud og deres Gud.» Og Maria gikk av sted til disiplene med det glade budskapet.

Jesus avslo å ta imot hyllest fra sitt folk før han hadde fått forsikringen om at Faderen hadde godtatt hans offer. Han for opp til himmelen og fikk av Gud selv forsikringen om at hans forsoning for menneskenes synder var tilstrekkelig, og at alle ved hans blod kunne oppnå evig liv. Faderen stadfestet den pakten som var gjort med Kristus, at han ville ta imot angerfulle og lojale mennesker og elske dem like høyt som han elsket sin Sønn. Kristus skulle fullbyrde sin gjerning og oppfylle sitt løfte om å gjøre mennesker kosteligere enn rent gull, mer dyrebare «enn gull fra Ofir».2 All makt i himmel og på jord ble gitt til livets fyrste. Deretter vendte han tilbake til sine etterfølgere i en syndig verden, så han kunne gi dem del i sin makt og herlighet.

Mens Kristus stilte seg frem for Gud og tok imot gaver til sin menighet, kretset disiplenes tanker seg om den tomme graven, og de sørget og gråt. Den dagen som var en jubelens dag for hele himmelen, var for disiplene en dag med uvisshet, forvirring og rådvillhet. Den vantro de viste overfor det kvinnene fortalte, vitnet om hvor langt ned deres tro var sunket. Nyheten om Kristi oppstandelse var så helt annerledes enn det de hadde sett frem til, at de ikke kunne tro det. Det var for godt til å være sant, mente de. De hadde hørt så mye om saddukeernes teorier at de bare hadde uklare begreper om oppstandelsen. De visste knapt hva oppstandelse fra de døde egentlig betydde. De var ute av stand til å fatte en sannhet med et slikt innhold.

Gå og fortell disiplene!

Engelen hadde sagt til kvinnene: «Gå av sted og si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham, slik som han sa dere.» Disse englene hadde fulgt Jesus som skytsengler under hans liv på jorden, og de hadde vært vitne til at han ble domfelt og korsfestet. De hadde hørt det han sa til disiplene. Det kan man se av deres budskap til dem, og det burde ha overbevist dem. Et slikt utsagn kunne bare stamme fra budbærere som deres oppstandne Herre hadde sendt.

«Si til hans disipler og til Peter,» sa engelen. Siden Kristi død hadde Peter vært knuget av samvittighetsnag. Det som alltid stod for ham, var

604

hans skammelige fornektelse av Herren, og Jesu kjærlige og smertefulle blikk. Blant alle disiplene hadde Peters smerte vært den bitreste. Det er han som får forsikringen om at hans anger er godtatt og hans synd tilgitt, og han blir nevnt ved navn.

«Si til hans disipler og til Peter: Han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere få se ham.» Alle disiplene hadde sviktet Jesus, og innbydelsen til å møte ham igjen innbefatter dem alle. Han har ikke forkastet dem. Da Maria Magdalena fortalte at hun hadde sett Herren, gjentok hun oppfordringen om å møte ham i Galilea. For tredje gang ble budskapet sendt til dem. Etter at Jesus hadde vært hos sin Far, viste han seg for de andre kvinnene og sa: «Vær hilset!» Og de gikk frem og omfavnet føttene hans og tilbad ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»

Det første Kristus gjorde etter oppstandelsen var å overbevise disiplene om hans uforminskede hengivenhet og omhu for dem. For å gi dem bevis på at han var deres levende frelser som hadde brutt gravens lenker og ikke lenger kunne holdes i dødens fangenskap, viste han seg for dem igjen og igjen. Han gjorde det også for å vise at han hadde det samme kjærlige sinnelag som da han var hos dem som deres avholdte lærer. Han ville knytte dem enda fastere til seg med kjærlighetens bånd. Derfor sa han: Gå og si til mine brødre at de skal møte meg i Galilea!

Da disiplene hørte dette tydelige kallet, begynte de å tenke på det Kristus hadde forutsagt om sin oppstandelse. Men selv nå kunne de ikke glede seg. De kunne ikke fri seg fra tvilen og rådvillheten. Ikke engang da kvinnene forsikret at de hadde sett Herren, ville disiplene tro det. De mente det måtte være et synsbedrag.

Vanskelighetene syntes å tårne seg opp. På den sjette dag i uken så de at deres mester døde. Den første dag i uken etter opplevde de at hans legeme var blitt fjernet, og at de ble anklaget for å ha stjålet og fjernet det for å bedra folket. De var fortvilt med tanke på hvordan de skulle kunne fjerne det falske inntrykket som festet seg hos stadig flere. De fryktet prestenes fiendskap og folkets harme, og lengtet etter at Jesus skulle være hos dem, han som hadde hjulpet dem i alle vanskeligheter.

Ofte gjentok de ordene: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel!» Ensomme og nedtrykte husket de at han hadde sagt: «Gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?»3 De kom sammen på det øvre rommet, lukket døren og stengte den forsvarlig, for de visste at når som helst kunne de lide samme skjebne som deres kjære lærer.

Hele denne tiden kunne de ha frydet seg over at Jesus var oppstått. I hagen hadde Maria stått gråtende mens han var like ved siden av henne. Øynene hennes var så blendet av tårer at hun ikke kjente ham igjen. Og disiplene var så tynget av sorg at de ikke trodde englenes budskap eller det Kristus selv hadde sagt.

Mange handler fremdeles på samme måte som disse disiplene gjorde. Hvor mange gjentar ikke Marias fortvilte rop: «De har tatt min Herre

605

bort, og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.» Hvor mange kunne ikke ha funnet trøst i Jesu ord: «Hvorfor gråter du? ... Hvem leter du etter?» Han er like ved siden av dem, men deres tårevåte øyne er ikke i stand til å oppdage ham. Han snakker til dem, men de forstår det ikke.

Om det bøyde hodet bare ble løftet og øynene åpnet så de kunne se ham, og at ørene kunne lytte til hans røst: «Skynd dere av sted til hans disipler og si: Han er stått opp fra de døde!» Si til dem at de ikke skal se på Josefs nye grav som var lukket med en stor stein og forseglet med det romerske segl. Kristus er ikke der. Se ikke på det tomme gravstedet! Sørg ikke som de som er uten håp og hjelp. Jesus lever! Og fordi han lever, skal vi også leve. La den glade sangen lyde fra takknemlige hjerter og fra lepper som er berørt av hellig ild: Kristus er oppstått! Han lever for å gå i forbønn for oss. Grip dette håpet, for det er som et anker for sjelen, trygt og fast! Tro, og du skal se Guds herlighet.

Matt 28,1.5-10; Mark 16,1-8; Luk 24,1-12; Joh 20,1-18

Kapittel 83:

På veien til Emmaus

Sent om ettermiddagen på oppstandelsesdagen var to av disiplene på vei til Emmaus, en liten landsby om lag tolv kilometer fra Jerusalem. Disse disiplene hadde ingen fremtredende plass, men de var blant dem som trodde på Jesus. De var kommet til byen for å feire påsken, men de var i høy grad forvirret på grunn av de begivenheter som nylig hadde funnet sted. De hadde hørt morgenens nyheter om at Kristi legeme var blitt fjernet fra graven, og også om kvinnene som hadde sett englene og møtt Jesus.

De to disiplene var nå på vei hjem for å grunne på dette og for å be. Sørgmodige som de var, fortsatte de sin kveldsvandring. mens de samtalte om det som hadde hendt i forbindelse med rettergangen og korsfestelsen. Aldri før hadde de vært så nedtrykte. Uten håp og uten tro vandret de i skyggen av korset.

De var ikke kommet langt før en fremmed mann slo følge med dem, men de var så overveldet av tungsinn og skuffelse at de ikke la så nøye merke til ham. De fortsatte sin samtale og gav uttrykk for sine innerste tanker. De drøftet det som Kristus hadde fremholdt, og som de syntes å være ute av stand til å fatte.

Mens de snakket om begivenhetene som hadde funnet sted, lengtet Jesus etter å trøste dem. Han så hvor sorgfulle de var, og forstod de motstridende og forvirrende tanker som fikk dem til å spørre seg selv om denne mannen som fant seg i å bli så ydmyket, virkelig kunne være Kristus? De kunne ikke holde sorgens tårer tilbake. Jesus visste at de var knyttet til ham i kjærlighet, og han lengtet etter å tørke bort tårene deres og fylle dem med fryd og glede. Men først måtte han lære dem noe som de aldri skulle glemme.

Han sa til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp. Den ene, som hette Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» De fortalte ham om sin skuffelse i forbindelse med Mesteren som «var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham». Med hjerter som var såre av skuffelse, 

607

og med skjelvende lepper føyde de til: «Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte.»

Det var merkelig at de ikke husket det Jesus hadde sagt, og var klar over at han hadde forutsagt de begivenhetene som hadde funnet sted. De innså ikke at den siste delen av det han hadde forutsagt, ville bli oppfylt like sikkert som den første delen, og at han skulle stå opp igjen den tredje dagen. Det var dette de skulle ha husket. Prestene og rådsherrene glemte det ikke. Neste dag, dagen etter helgaften, gikk overprestene og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han ennå levde: Etter tre dager skal jeg oppstå.» 1 Men de hadde glemt dette.

Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Disiplene undret seg over hvem denne fremmede mannen var, når han på denne måten kunne trenge inn i selve sjelsdypet hos dem og tale med slikt alvor, en slik ømhet og sympati, og var så full av håp. For første gang siden Kristus ble forrådt, begynte de selv å håpe. Gang på gang så de ivrig på ham og tenkte at det han sa, var akkurat slik som Kristus ville ha sagt det. De ble svært forbauset, og hjertet begynte å banke av glad forventning.

Kristus begynte med Moses, bibelhistoriens Alfa, og utla for dem det som står om ham i alle skriftene. Hadde han med det samme gitt seg til kjenne for dem, ville de ha vært fullt ut tilfredsstilt, og i sin store glede ville de ikke ha følt trang til noe mer. Men det var nødvendig for dem å forstå det vitnesbyrdet som forbildene og profetiene i Det gamle testamente åpenbarte om ham. Det var dette deres tro måtte være grunnet på. Kristus utførte ikke noe mirakel for å overbevise dem, men det første han gjorde, var å forklare Den Hellige skrift. De hadde oppfattet hans død som slutten på alt håp. Nå viste han ut fra profetene at dette var det absolutt sterkeste bevis som kunne styrke deres tro.

I den undervisning Jesus gav disse disiplene, påviste han betydningen av Det gamle testamentes vitnesbyrd om hans misjon. Mange bekjennende kristne i vår tid forkaster Det gamle testamente og hevder at det ikke lenger er til noen nytte. Men dette er ikke i samsvar med det Kristus lærte. Så høyt verdsatte han det, at han en gang sa: «Hører de ikke på Moses og profetene, så lar de seg heller ikke overbevise om noen står opp fra de døde.»2

Det er Kristus som taler gjennom patriarker og profeter helt fra Adams dager frem til tidens avsluttende begivenheter. Han blir like klart åpenbart i Det gamle testamente som i Det nye. Det er lyset fra den profetiske fortid som på en vakker og tydelig måte fremstiller Kristi liv og den undervisning vi finner i Det nye testamente. Kristi mirakler er et bevis på hans guddom. Men man finner et sterkere bevis på at han er verdens gjenløser når man sammenligner profetiene i Det gamle testamente med det som fortelles i Det nye.

608

Ved å ta utgangspunkt i profetiene gav Kristus disse disiplene en korrekt fremstilling av hva han skulle være som menneske. Den forventning de hadde hatt om en Messias som skulle overta sin trone og sin kongemakt i samsvar med menneskers ønsker, hadde vært villedende. Den ville være en hindring for en riktig forståelse av at han skulle stige ned fra den høyeste til den laveste posisjon som noen kunne ha. Han ønsket at disiplenes begreper på alle måter skulle være rene og sanne. Det var nødvendig at de i størst mulig grad forstod den lidelsens kalk han måtte drikke.

Han viste dem at den fryktelige kampen som de enda ikke kunne fatte, var oppfyllelsen av den pakt som ble gjort før verdens grunnvoll var lagt. Kristus måtte dø slik som enhver lovovertreder må dø hvis han fortsetter i synd. Alt dette måtte skje. Det skulle likevel ikke ende i nederlag, men med en herlig og evig seier. Jesus fortalte dem at alt måtte gjøres for å frelse verden fra synd. Med iver og utholdenhet måtte hans etterfølgere leve som han levde, og arbeide som han arbeidet.

Slik samtalte Kristus med disiplene og åpnet deres sinn så de kunne forstå Den Hellige skrift. De var slitne, men det hindret ikke samtalen. Jesus uttalte ord fulle av liv og forsikring. Men enda var øynene deres ikke åpnet. Da han fortalte dem hvordan Jerusalem skulle bli ødelagt, så de med sorg ut over den dødsdømte byen. Men enda ante de ikke hvem de hadde følge med. De hadde ingen anelse om at han som de samtalte om, gikk ved siden av dem, for Kristus omtalte seg selv som om han var en annen person. De tenkte at han var en av dem som hadde vært til stede ved den store høytiden, og som nå var på vei hjem.

Han gikk like forsiktig som de gjorde, der veien var steinet og ujevn. Av og til stanset han sammen med dem for å ta en liten hvil. Slik fortsatte de langs den berglendte veien mens han gikk ved siden av dem, han som snart skulle innta sin plass ved Guds høyre hånd, og som kunne si: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.»3

Mens de var underveis, gikk solen ned, og før de nådde frem dit de skulle, hadde de som var ute på åkrene, sluttet arbeidet for dagen. Da de to disiplene skulle til å gå inn i huset der de bodde, lot det til at den fremmede ville gå videre. Men disiplene følte at det var noe som drog dem til ham. De hungret etter å høre mer av det han hadde å si. «Bli hos oss!» sa de. Det lot ikke til at han tok imot innbydelsen, men de bad ham inntrengende og sa: «Det lir mot kveld, og dagen heller.» Kristus gav etter for deres ønske, og han gikk «med inn og ble hos dem». Hvis disiplene ikke hadde bedt ham så inntrengende, ville de ikke ha fått vite at han var deres oppstandne Herre.

Kristus tvinger seg aldri inn på noen. Han interesserer seg for dem som trenger ham. Med glede vil han gå inn i det fattigste hjem og oppmuntre de mest uanselige og beskjedne. Men hvis mennesker er for likeglade til å tenke på den himmelske gjesten eller be ham om å bli hos dem, går han videre. Slik er det mange som lider et stort tap. De kjenner ikke Kristus mer enn disiplene gjorde da han gikk sammen med dem på veien.

Den enkle kveldsmaten som består av brød, er snart gjort i stand. Den

609

blir satt frem for gjesten som har satt seg ved enden av bordet. Nå rekker han ut hendene for å velsigne maten. Disiplene farer sammen av forbauselse. Han rekker ut hendene nøyaktig på samme måte som deres mester pleide å gjøre. De ser nøyere etter. Og der! De kan se naglemerkene i hendene hans! Begge utbryter samtidig: Det er Herren Jesus! Han er stått opp fra de døde!

De er i ferd med å kaste seg ned for ham og tilbe. Men han er blitt usynlig for dem. De ser på den plassen hvor han satt, han som nylig hadde ligget i graven. Og de sier til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?»

Med denne herlige nyheten å bringe kan de ikke bli sittende og snakke. Tretthet og sult er borte. De forlater maten urørt, og fulle av glede bryter de straks opp og begir seg ut på den samme veien som de var kommet. De skynder seg av sted for å fortelle dette til disiplene i byen.

På enkelte steder er veien utrygg, men de klatrer over de bratte kneikene og glir på de glatte fjellrabbene. De ser ikke og vet ikke at de blir beskyttet av ham som har gått veien sammen med dem. Med vandringsstaven i hånden jager de fremover og ønsker bare at det kunne skje enda fortere. De kommer bort fra stien, men finner den igjen. Somme tider løper de, og noen ganger snubler de mens de skynder seg videre med sin usynlige ledsager tett ved siden av seg hele veien.

Natten er mørk, men «rettferds sol» skinner på dem. Hjertet i dem banker av fryd. Det er som om de er i en ny verden. Kristus er en levende frelser. De sørger ikke lenger over ham som en som er død. Gang på gang gjentar de: Kristus er oppstått! Det er dette budskapet de har med til dem som sørger. De må fortelle dem den underfulle erfaringen om vandringen til Emmaus. De må fortelle hvem det var som slo følge med dem på veien. De bringer det mest storslagne budskap som noen gang er gitt til verden, et gledens budskap som slektenes håp for tid og evighet bygger på.

Luk 24,13-33

Kapittel 84:

Fra tvil til tro

Når de to disiplene kommer frem til Jerusalem, går de inn gjennom Østporten, som ved festlige anledninger holdes åpen om natten. Husene ligger mørke og stille.

Nattevandrerne kommer seg frem gjennom de trange gatene ved hjelp av lyset fra månen som går opp. De går opp på salen ovenpå der Jesus tilbrakte noen timer den siste kvelden før han døde, for de vet at de kan finne de andre disiplene der. Selv om det er sent, vet de at disiplene likevel ikke kan sove før de har fått visshet for hva som er skjedd med Herrens legeme. De finner døren til salen forsvarlig stengt, og de banker på for å komme inn, men det kommer ikke noe svar. Alt er stille. Så sier de hvem de er. Døren blir forsiktig åpnet, og en annen, en usynlig, går inn sammen med dem. Så blir døren låst for å holde spioner ute.

Jesus viser seg for disiplene

De to disiplene finner at de andre er opprømt og fulle av undring. Alle bryter ut i takk og pris og sier: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» De to, som er andpustne fordi de har hatt slik hast med å komme frem, forteller nå den gledelige erfaringen om hvordan Jesus har vist seg for dem. De er nettopp ferdige, og noen sier at de ikke kan tro det, for det er altfor godt til å være sant. Plutselig står en annen person foran dem. Hvert øye er festet på den fremmede. Ingen har banket på for å komme inn. Ingen har hørt noe fottrinn. Disiplene er forskrekket og undrer seg på hva dette betyr. Så hører de en stemme som ikke kan tilhøre noen annen enn Mesteren. Klart og tydelig lyder ordene: «Fred være med dere!»

De ble forskrekket og redde, for de trodde at de så en ånd. Men han sa til dem: «Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» Dermed viste han dem hendene og føttene sine.

De så hendene og føttene med merker etter de grufulle naglene, og de kjente igjen stemmen hans, som ikke var lik noen annen de tidligere

611

hadde hørt. Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: «Har dere noe å spise?» De gav ham et stykke stekt fisk, og han tok det og spiste mens de så på. «Disiplene ble glade da de så Herren.» Tro og glede kom i stedet for vantro. Med følelser som ikke kunne uttrykkes med ord, erkjente de nå at Jesus var oppstått.

Da Jesus ble født, hadde engelen kunngjort: «Fred på jorden blant mennesker som har Guds velbehag!» Og nå, første gang han viste seg for disiplene etter sin oppstandelse, hilste han dem med de velsignede ord: «Fred være med dere!» Jesus er alltid beredt til å tale fred til mennesker som er tynget av tvil og frykt. Han venter på at vi skal åpne hjertets dør for ham og si: Bli hos oss! Han sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.» 1

Jesu oppstandelse var et forbilde på den endelige oppstandelse av alle som sover i ham. Ansiktet til den oppstandne frelser, hans måte å være på og tale på, alt var vel kjent for disiplene. Likesom Jesus stod opp fra de døde, skal de som er sovnet inn i ham, stå opp igjen. Vi skal kjenne våre venner slik som disiplene kjente Jesus. De kan ha vært misdannet, syke eller funksjonshemmet i dette liv som er underlagt døden. Men de står opp fullkommen friske og velskapte. Likevel vil de bevare sin identitet helt og fullt i sine herliggjorte legemer. «Da skal jeg forstå fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.»2 I det ansiktet som stråler av lyset fra Jesu ansikt, skal vi kjenne igjen trekkene hos dem vi elsker.

Disiplenes misjonsoppdrag

Da Jesus møttes med disiplene, minnet han dem om det han hadde talt til dem før han døde, at alt som var skrevet om ham i Moseloven, hos profetene og i Salmene, måtte oppfylles. Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette.»

Disiplene begynte å forstå arten og omfanget av den misjon de skulle utføre. De underfulle sannheter Kristus hadde betrodd dem, skulle de kunngjøre for verden. Begivenhetene i hans liv, hans død og oppstandelse, profetiene som kunngjorde disse begivenhetene, helligheten av Guds lov, frelsesplanens hemmeligheter, Jesu makt til å tilgi synd - alt dette skulle de være vitner om, og gjøre det kjent for verden. De skulle forkynne fredens og frelsens evangelium ved omvendelse og ved Kristi makt. «Så åndet han på dem og sa: «Ta imot Den Hellige Ånd. Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt. »»

Den Hellige Ånd hadde enda ikke manifestert seg i sin fylde, for Kristus var enda ikke herliggjort. Denne mer fullstendige utgytelse av Ånden fant ikke sted før etter Kristi himmelfart. Disiplene kunne ikke

612

oppfylle oppdraget om å forkynne evangeliet for verden før de hadde tatt imot Ånden. Men den ble nå gitt i en særskilt hensikt. Før disiplene kunne utføre sine plikter i forbindelse med menigheten, gav Kristus dem Den Hellige Ånd idet han åndet på dem. Han betrodde dem et høyhellig verv, og ønsket å gjøre det klart for dem at denne gjerningen ikke kunne utføres uten Guds Ånd.

Den Hellige Ånd gir sjelen liv. Å formidle Ånden er å formidle Kristi liv. Det gjør at mottageren blir gjennomtrengt av Kristi egenskaper. Bare de som på den måten er blitt undervist av Gud, de som opplever Åndens virksomhet i sitt indre, og som i sitt eget liv åpenbarer Kristi liv, kan være representanter som gjør tjeneste til gagn for menigheten.

«Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt.» Kristus gir ikke her frihet for noe menneske til å dømme andre. I bergprekenen forbød han slikt. Bare Gud kan gjøre det. Men på menigheten som organisasjon legger han et ansvar for de enkelte medlemmer. Overfor dem som faller i synd, har menigheten plikt til å advare, undervise og om mulig gjenopprette. «Overbevis, tal strengt, tal trøst!» sier Herren. «Gi ikke opp når du lærer dem.»3

Dere skal handle med troskap og fasthet overfor enhver overtreder. Advar hvert menneske som er i fare. Ingen må bedra seg selv. Kall synden med dens rette navn. Fremhold hva Gud har sagt om løgn, sabbatsbrudd, tyveri, avgudsdyrkelse og ethvert annet onde. «De som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.»4 Hvis de turer frem i synd, vil den dom dere har avsagt ifølge Guds ord, bli felt over dem i himmelen. Ved å velge å synde fornekter de Kristus. Da må menigheten vise at den ikke godkjenner deres handlinger, ellers vanærer den selv sin Herre. Den må si det samme om synd som Gud sier om den. Den må behandle synd slik som Gud har anvist. Da vil dens beslutning bli stadfestet i himmelen. Den som forkaster menighetens myndighet, forkaster Kristi egen myndighet.

Men bildet har også en lysere side. «Dersom dere tilgir noen deres synder, da er de tilgitt.» Denne tanken må være den første og den fremste. I arbeidet for dem som feiler, må hvert øye være vendt mot Kristus. Hyrdene må ha omsorg for den hjord som Herren tar seg av. De må tale til de feilende om Kristi tilgivende nåde. De må oppmuntre synderen til å vende om og tro på ham som kan tilgi. På grunnlag av Guds ords autoritet må de si: «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.» Alle som vender om, har denne forsikring: «Herren skal igjen vise barmhjertighet mot oss og trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp.»5

Med takknemlighet må menigheten godkjenne synderens omvendelse. Den som angrer, må bli ført ut av vantroens mørke og inn i troens og rettferdighetens lys. Han må legge sin skjelvende hånd i Jesu kjærlige hånd. En slik tilgivelse blir stadfestet i himmelen.

614

Bare på den måten har menigheten makt til å meddele frikjennelse for synderen. Syndstilgivelse kan bare skje ved det som Kristus har gjort for oss. Ikke noe menneske og ingen gruppe mennesker har fått makt til å fri sjelen for skyld. Kristus påla disiplene å forkynne syndenes forlatelse i hans navn blant alle folkeslag. Men selv fikk de ingen myndighet til å ta bort en eneste flekk av synd. Jesu navn er det eneste vi kan bli frelst ved, «for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved».6

Tvileren Tomas

Da Jesus først møttes med disiplene på salen i Jerusalem, var Tomas ikke sammen med dem. Han hørte det de andre fortalte og fikk rikelig med beviser for at Jesus var stått opp fra de døde. Men hans sinn var fylt av mørke og vantro. Da han hørte at de andre disiplene fortalte om hvordan den oppstandne frelser hadde åpenbart seg, tjente det bare til å gjøre ham enda mer fortvilt. Hvis Jesus virkelig var stått opp fra de døde, kunne det ikke lenger være noe håp om et bokstavelig, jordisk rike. Det såret også hans forfengelighet å tenke på at Jesus skulle vise seg for alle disiplene unntatt ham. Han hadde bestemt seg for at han ikke ville tro, og i en hel uke ruget han over den triste situasjonen. Den så bare desto mørkere ut sammenlignet med håpet og troen hos de andre disiplene.

I denne tiden uttalte han gang på gang: «Dersom jeg ikke får se naglemerket i hendene hans og får legge fingeren i det og stikke hånden i hans side, vil jeg ikke tro.» Han ville ikke se med de andres øyne eller ha en tro som var avhengig av deres utsagn. Han elsket sin Herre inderlig, men han hadde latt misunnelse og vantro få makten i sinn og hjerte.

Flere av disiplene gjorde nå den velkjente salen ovenpå til sitt midlertidige hjem, og om kvelden var alle unntatt Tomas samlet der. En kveld bestemte Tomas seg for å være sammen med de andre. På tross av sin vantro hadde han et svakt håp om at de gode nyhetene var sanne. Mens disiplene hadde sitt kveldsmåltid, snakket de om de bevisene Kristus hadde gitt i profetiene. Da kom Jesus mens dørene var lukket; han stod midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.»

Så snudde Jesus seg mot Tomas og sa: «Kom med fingeren din, og se mine hender, og kom med hånden, og stikk den i min side. Vær ikke vantro, men troende!» Dette viste at han kjente til det Tomas tenkte og det han hadde sagt. Den tvilende disippelen visste at ingen av de andre hadde sett Jesus på en uke. De kunne derfor ikke ha fortalt ham om hans vantro. Han gjenkjente ham som stod der foran ham, som sin Herre. Noe ytterligere bevis ønsket han ikke. Hjertet banket av glede mens han kastet seg ned for Jesus og ropte: «Min Herre og min Gud!»

Jesus godtok hans innrømmelse, men gav ham denne milde irettesettelsen: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser og likevel tror.» Jesus ville satt større pris på den tro Tomas hadde, hvis han hadde vært villig til å godta det de andre disiplene hadde sagt. Dersom

615

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned