budbærere skulle være knyttet til hverandre på denne måten. I vår egen tid ville det evangeliske arbeid være langt mer fremgangsrikt hvis dette eksempel ble fulgt mer nøyaktig.

Til de bortkomne i Israel

Disiplenes budskap var det samme som det døperen Johannes og Kristus selv hadde forkynt: «Himmelriket er nær!» De skulle ikke innlate seg i noen ordstrid med folk om hvorvidt Jesus fra Nasaret var Messias. Men i hans navn skulle de gjøre de samme velgjerninger som han hadde gjort. Han bød dem: «Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene, driv ut onde ånder. For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.»

I sin virksomhet brukte Jesus mer tid til å helbrede syke enn til å forkynne. Hans mirakler bekreftet sannheten av hans ord om at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse. Hans rettferd gikk foran ham, og Herrens herlighet fulgte etter. Hvor som helst han gikk og stod, var tidender om hans barmhjertighet gått foran ham. Der hvor han hadde vært, kunne de som hadde opplevd hans medfølelse, fryde seg over sin gode helse, og de prøvde seg frem med sine nyervervede krefter. Folk samlet seg omkring dem for å høre dem selv fortelle om det Herren hadde utført. Hans stemme var den første lyd mange noen gang hadde hørt. Hans navn var det første ord de hadde uttalt, og hans ansikt det første de hadde sett. Hvorfor skulle de så ikke elske Jesus og forkynne hans pris? Når han drog gjennom byer og steder, var han som en levende vannstrøm som spredte liv og glede hvor som helst han kom.

De som følger Kristus, skal arbeide slik som han gjorde. Vi skal mette de sultne, kle de nakne, trøste dem som lider, og hjelpe dem som er fortvilt. Dem som synes alt er håpløst, skal vi inspirere med nytt håp. Også på oss vil løftet bli oppfylt: «Din rettferd skal gå foran deg og Herrens herlighet følge etter deg.»1

Kristi kjærlighet som kommer til uttrykk i uselvisk tjeneste, vil være mer virkningsfull enn domstol og straff når det gjelder å forbedre den som gjør det onde. Straff kan være nødvendig for å sette skrekk i lovbryteren. Men den kjærlige misjonær kan gjøre mer enn det. Ofte blir hjertet forherdet ved irettesettelse, men Kristi kjærlighet smelter det. Misjonsarbeideren kan ikke bare lindre fysiske lidelser, men han kan lede synderen til den store legen som er i stand til å rense sjelen for syndens spedalskhet. Gud vil at de syke, de ulykkelige og de som er besatt av onde ånder, skal høre hans røst gjennom hans tjenere. Ved menneskers hjelp vil han gi trøst langt mer enn verden aner.

På sin første misjonsreise skulle disiplene bare gå til «de bortkomne sauene i Israels folk». Hvis de da hadde forkynt evangeliet for hedninger eller samaritanere, ville de ha mistet sin innflytelse hos jødene. Ved å vekke fariseernes fordom ville de ha innviklet seg i en strid som ville tatt motet fra dem alt i starten av virksomheten. Selv apostlene var

261

sene til å forstå at evangeliet skulle bringes ut til alle folkeslag. Før de selv kunne fatte dette, var de ikke beredt til å arbeide for hedningene. Hvis jødene ville ta imot evangeliet, skulle de være hans sendebud til hedningene. Derfor skulle de høre budskapet først.

Overalt hvor Jesus arbeidet, var der mennesker som våknet opp til å forstå sitt behov, og som hungret og tørstet etter sannheten. Tiden var kommet da budskapet om hans kjærlighet skulle nå ut til disse lengtende mennesker. Til dem alle skulle disiplene gå som hans sendebud. Dermed ville de troende betrakte dem som guddommelig utnevnte lærere. Når så han selv skulle forlate dem, ville de ikke bli stående igjen uten noen som kunne undervise dem.

På denne første turen skulle disiplene bare gå til steder hvor Jesus allerede hadde vært og hadde vunnet venner. De forberedelser de skulle gjøre for reisen, skulle være så enkle som mulig. Ikke noe måtte få lede deres sinn bort fra den betydningsfulle gjerning de skulle gjøre. Heller ikke måtte noe få egge til motstand og lukke døren for videre arbeid. De skulle ikke kle seg slik som de religiøse lærerne gjorde, og heller ikke gjøre noe i klesveien som skilte dem fra vanlig folk. De skulle ikke gå inn i synagogene og kalle folk sammen til offentlige møter, men de skulle arbeide fra hus til hus. De skulle ikke kaste bort tiden med unødvendige høflighetsfraser eller gå fra hus til hus for å bli oppvartet. Men på hvert sted skulle de ta imot gjestfrihet fra slike som var verdige, som ville by dem velkommen med glede, som om de var Jesus selv. De skulle ta inn i huset og si frem den vakre hilsen: «Fred være med dette hjem!»2 Dette hjemmet ville bli velsignet ved deres bønner, deres lovsanger og ved at de åpnet Den hellige skrift i familiekretsen.

Som sauer blant ulver

Disiplene skulle være sannhetens budbærere og berede veien for Mesterens komme. Budskapet de skulle forkynne, var det evige livs ord, og menneskenes skjebne var avhengig av om de tok imot budskapet eller forkastet det. For at det alvorsfulle budskapet skulle gjøre inntrykk på folk, gav Jesus sine disipler dette påbud: «Er det noen som ikke vil ta imot dere og heller ikke vil høre deres budskap, da skal dere forlate det huset eller den byen og riste støvet av føttene. Sannelig, jeg sier dere: Sodomas og Gomorras land skal slippe lettere på dommens dag enn den byen.»

Nå trenger Jesu blikk inn i fremtiden. Han betrakter de større arbeidsfeltene der disiplene skal være vitner for ham etter hans død. Hans profetiske blikk fanger inn hans tjeneres erfaringer gjennom alle tider inntil han skal komme igjen. Han viser sine etterfølgere de konflikter de vil møte, og åpenbarer kampens karakter og hensikt. Han avslører de farer de vil bli utsatt for og den selvfornektelse som vil bli krevd. Han vil at de skal beregne omkostningene, så fienden ikke skal komme uforvarende over dem. De skal ikke kjempe mot kjøtt og blod, men

262

«mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».3

De må kjempe mot overnaturlige krefter, men de har forsikring om overnaturlig hjelp. Alle himmelens hærskarer er med i denne hæren. Det er ikke bare engler i disse rekkene. Den Hellige Ånd, som representerer høvdingen over Herrens hær, kommer for å lede slaget. Våre skrøpeligheter kan være mange og våre synder og feilgrep store, men Guds nåde er for alle som søker den med botferdighet. Allmaktens styrke er til hjelp for dem som setter sin lit til Gud.

«Jeg sender dere som sauer blant ulver,» sa Jesus. «Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» Han selv unnlot aldri å si det som var sant, men han talte alltid i kjærlighet.. Han viste den største takt, hensynsfullhet og vennlige omtanke i sin omgang med folk. Han var aldri uhøflig, uttalte aldri et strengt ord uten at det var nødvendig, og påførte aldri et følsomt menneske unødig smerte. Han klandret ikke mennesker for deres svakhet. Fryktløst fordømte han hykleri, vantro og urettferdighet, men det var sorg i stemmen når han kom med sine skarpe irettesetteliser.

Han gråt over Jerusalem, byen som han elsket, men som nektet å ta imot ham som var veien, sannheten og livet. De forkastet ham, deres frelser, men han betraktet dem med øm medfølelse og en sorg så dyp at den knuste hans hjerte. Hvert eneste menneske var dyrebart for ham. Selv om han alltid førte seg med guddommelig verdighet, bøyde han seg ned og viste det største hensyn overfor ethvert medlem av Guds familie. I hvert eneste menneske så han en fallen sjel som han var kommet for å frelse.

Om å representere Kristus

Kristi tjenere må ikke handle etter sine naturlige tilskyndelser. De behøver et inderlig samfunn med Gud for at ikke selvet skal ta overhånd og ved den minste anledning slippe løs en strøm av upassende ord. Slike ord virker det motsatte av duggen og de stille byger som frisker opp de visnende planter. Det er dette Satan ønsker at de skal gjøre, for det er hans metode. Det er draken som er rasende. Det er Satans ånd som viser seg i sinne og anklager. Men Guds tjenere skal være hans representanter. Han vil at de bare skal bruke himmelens mynt, den sannhet som bærer hans eget bilde og påskrift.

Den kraften de skal overvinne det onde med, er Kristi kraft. Hans herlighet er deres styrke. De skal feste blikket på hans elskelige vesen. Da vil de kunne fremholde evangeliet med guddommelig takt og mildhet. Et sinn som er mildt og rolig selv når det blir provosert, vil tale med større virkning for sannheten enn noe argument, hvor kraftig det enn er.

De som må kjempe mot sannhetens fiender, står ikke bare overfor mennesker, men overfor Satan og hans redskaper. Da må de huske Jesu ord: «Jeg sender dere som sauer blant ulver.» De må hvile i Guds kjærlighet, 

263

så vil de ha ro, selv om de blir utskjelt. Herren vil gi dem en guddommelig rustning. Hans Hellige Ånd vil øve innflytelse på sinn og hjerte så deres stemmer ikke skal bære preg av ulvenes hyl.

Idet Jesus fortsatte å undervise disiplene, sa han: «Ta dere i vare for menneskene!» De skulle ikke ha ubetinget tillit til dem som ikke kjenner Gud, eller ta dem med på råd, for det ville gi Satans redskaper en fordel. Menneskers påfunn motvirker ofte Guds planer. De som bygger Herrens tempel, skal bygge i samsvar med det guddommelige forbilde som ble vist på fjellet. Gud blir vanæret og evangeliet blir forrådt når hans tjenere gjør seg avhengige av råd fra mennesker som ikke er ledet av Den Hellige Ånd. Verdslig visdom er dårskap for Gud. De som setter sin lit til den, vil fare vill.

«De skal overgi dere til domstolene, ... og dere skal føres fram for landshøvdinger og konger for min skyld, og stå som vitner for dem og for folkeslagene.» Forfølgelse vil bidra til å spre lyset. Kristi tjenere vil bli ført frem for verdens stormenn som ellers kanskje aldri ville få høre evangeliet. Sannheten er blitt feilaktig fremstilt for disse personene. De har lyttet til falske beskyldninger når det gjelder de kristnes tro. Deres eneste middel til å få vite hva den består i, er ofte vitnesbyrdet fra dem som blir stevnet for retten på grunn av sin tro. Når de blir forhørt, kreves det at de skal svare, og at deres dommere lytter til deres vitneutsagn. Gud vil sørge for at hans tjenere vil kunne møte de problemer som dukker opp. «Det skal bli gitt dere i samme stund hva dere skal si. For det er ikke dere som taler, men deres Fars Ånd taler gjennom dere.»

Mot til å tåle

Når Guds Ånd opplyser hans tjeneres sinn, vil sannheten bli fremholdt i hans kraft. De som forkaster den, vil stå frem for å anklage og undertrykke Kristi etterfølgere. Men under tap og lidelser, endog i dødsfare, vil de åpenbare den samme saktmodighet som deres guddommelige eksempel viste. På den måten vil motsetningen komme til syne mellom Satans redskaper og Kristi representanter. Kristus vil bli opphøyet for lederne og for folket.

Disiplene ble ikke utstyrt med martyrenes tapperhet og sjelsstyrke før det var behov for slike egenskaper, men da ble Jesu løfte oppfylt. Da Peter og Johannes vitnet for Det høye råd, undret rådsmedlemmene seg over å se den frimodighet Peter og Johannes viste. «De visste også at de hadde vært sammen med Jesus.» Om Stefanus er det skrevet: «Alle som var til stede i Rådet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som en engels ansikt.» «De kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som hans ord var båret av.»4

Når Paulus skriver om sitt eget forhør for keiserens domstol, sier han: «Første gang jeg forsvarte min sak i retten, var det ingen som stod fram og hjalp meg. De forlot meg alle sammen .... Men Herren stod hos meg og gjorde meg sterk, for at jeg skulle fullføre forkynnelsen av budskapet,

264

så alle folkeslag kunne få høre det. Og jeg ble reddet ut av løvens gap.»5

Kristi tjenere skulle ikke forberede noen bestemt tale som de skulle gjøre bruk av når de ble ført for domstolen. Deres forberedelse skulle foregå dag for dag ved at de omhyggelig tok vare på de dyrebare sannheter i Guds ord og styrket sin tro gjennom bønn. Når de så ble stilt frem for å forhøres, ville Den Hellige And minne dem om de ting de behøvde.

For å få den nødvendige kraft og dyktighet måtte de hver dag streve alvorlig etter å kjenne Gud og den han har utsendt, Jesus Kristus. Den kunnskap de hadde tilegnet seg ved å granske Guds ord flittig, ville bli kalt frem i erindringen i rette øyeblikk. Men hvis noen hadde forsømt å gjøre seg kjent med Kristi ord, hvis de aldri hadde erfart kraften av hans nåde under prøvelser, kunne de ikke vente at Den Hellige Ånd skulle minne dem om hans ord. De måtte daglig tjene Gud med udelt hengivenhet, og så sette sin lit til ham.

Fiendskapet mot evangeliet ville bli så bittert at man ikke ville ta hensyn til selv de ømmeste jordiske bånd. Kristi disipler ville bli forrådt av sine egne familiemedlemmer, og mange ville måtte bøte med livet. «Dere skal hates av alle for mitt navns skyld,» sa Jesus. «Men den som holder ut helt til slutt, skal bli frelst.» Samtidig påla han dem ikke å utsette seg for unødig forfølgelse. Selv forlot han ofte et virkefelt og tok fatt et annet sted for å unngå dem som stod ham etter livet. Da han ble forkastet i Nasaret, og hans egne bysbarn prøvde å drepe ham, drog han til Kapernaum. Folket der «var slått av undring over hans lære, for han talte med myndighet».6 Disiplene skulle derfor ikke miste motet på grunn av forfølgelse, men dra til steder der de fortsatt kunne arbeide for å frelse mennesker.

Sannhetens herolder

Tjeneren står ikke over sin herre. Himmelens fyrste ble kalt Beelsebul, og disiplene ville bli behandlet på samme måte. Men hvilken fare Kristi etterfølgere enn blir utsatt for, må de åpent vedkjenne seg sine prinsipper. De må for all del ikke vike unna. De kan ikke innta en nøytral holdning inntil de har fått forsikring om at de trygt kan bekjenne sannheten. De er satt til å være vektere som skal advare menneskene om faren. Sannheten som de har mottatt fra Kristus, skal de åpent og fritt gi til alle. Jesus sa: «Det jeg sier dere i mørket, skal dere tale i lyset; det dere får hvisket i øret, skal dere rope ut fra hustakene.»

Jesus kjøpte seg aldri fred ved å gå på akkord. Hans hjerte strømmet over av kjærlighet til hele menneskeslekten, men han var aldri ettergivende når det gjaldt deres synd. Han var deres venn i en slik grad at han ikke kunne forholde seg taus når de fulgte en kurs som ville ende i fortapelse - disse menneskene som var kjøpt med hans eget blod. Han arbeidet for at hvert menneske skulle være ærlig mot seg selv og sann i forhold til sine edleste og evige interesser.

265

Kristi tjenere er kalt til den samme gjerning, og de bør passe på så de ikke prøver å hindre uenighet ved å slå av på sannheten. Vi skal «gjøre det vi kan for å bevare freden».7 Men virkelig fred kan aldri oppnås ved å gå på akkord med prinsipper. Og ingen kan være tro mot prinsipper uten å vekke motstand. En kristendom som er åndelig, vil komme i konflikt med dem som er ulydige. Men Jesus sa til sine disipler: «Vær ikke redde for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen.» De som er tro mot Gud, behøver ikke frykte for menneskers makt eller for Satans fiendskap. Deres evige liv er trygt forvart i Kristus. Det eneste de bør frykte for, er at de oppgir sannheten og dermed forråder den tillit Gud har vist dem.

Det er Satans verk å så tvil hos menneskene. Han får dem til å betrakte Gud som en barsk dommer. Han frister dem til å synde og deretter til å tro om seg selv at de er for usle til å nærme seg sin himmelske Far eller vekke hans medfølelse. Herren forstår alt dette. Jesus forsikrer sine disipler om Guds medfølelse med dem i deres nød og svakhet. Ikke et sukk lyder, ikke en smerte blir følt, ikke en sorg piner sjelen uten at det finner gjenklang i Faderens hjerte.

Gud har omsorg

Bibelen viser oss Gud i det høye og hellige, ikke i en tilstand av uvirksomhet, ikke i taushet og ensomhet, men omgitt av titusen ganger titusen og tusen ganger tusen hellige vesener som er klare til å gjøre hans vilje. Ved midler som vi ikke har noen forestilling om, er han i aktiv forbindelse med hver enkelt del av sitt rike. Men det som er midtpunktet for hans og hele himmelens interesse, er denne lille prikk av en verden med de mennesker som han gav sin enbårne Sønn for å frelse. Gud bøyer seg ned fra sin trone og hører de undertryktes rop. På enhver oppriktig bønn svarer han: Her er jeg! Han løfter opp dem som lider nød og blir tråkket på. Han lider med oss i alle våre trengsler. Hans engel er nær for å fri oss ut fra hver eneste fristelse og prøve.

Ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud legger merke til det. Satans hat til Gud får ham til å hate alt og alle som Jesus har omsorg for. Han prøver å skjemme det som Skaperen har frembrakt, og det er en lyst for ham å ødelegge selv umælende skapninger. Det er bare ved Guds beskyttende omsorg at fuglene blir bevart, så de kan glede oss med sin frydefulle sang. Han glemmer ikke engang spurvene. «Frykt derfor ikke! Dere er mer verd enn mange spurver.»

Jesus sier videre: Slik som dere kjennes ved meg for menneskene, vil jeg kjennes ved dere overfor Gud og de hellige engler. Dere skal være mine vitner på jorden, kanaler som min nåde kan flyte gjennom til frelse for verden. Slik vil jeg være deres stedfortreder i himmelen. Faderen ser ikke på deres mangelfulle karakter. Han ser dere kledd i min fullkommenhet. Gjennom meg skal dere få himmelens velsignelser. Enhver som bekjenner meg ved å ta del med meg i min oppofrelse for de

266

fortapte, skal jeg kjennes ved og gjøre delaktig i de gjenløstes herlighet og glede.

Den som vil bekjenne Kristus, må ha Kristus boende i seg. Han kan ikke gi andre det han selv ikke har fått. Disiplene kunne kanskje tale flytende om læresetninger. De kunne gjenta Kristi egne ord. Men hvis de ikke eide hans saktmodighet og kjærlighet, bekjente de ham ikke. Et sinnelag som er motsatt av Kristi sinnelag, vil fornekte ham, uansett bekjennelse. Mennesker kan fornekte Kristus ved å snakke ondt om andre, ved tåpelig tale og ved usanne og uvennlige ord. De kan fornekte ham ved å unndra seg livets byrder og ved å hengi seg til syndige fornøyelser. De kan fornekte ham ved å følge verdens skikker, ved uhøflig opptreden, ved å dyrke sine egne meninger, ved å rettferdiggjøre seg selv, ved å kjæle for tvil, ved å nære unødige bekymringer og ved å bli værende i mørket. På alle disse forskjellige måter erklærer de at Kristus ikke er i dem. «Men den som fornekter meg for menneskene, ham skal også jeg fornekte for min Far i himmelen.»

Jesus sa til sine disipler at de ikke måtte håpe på at verdens fiendskap mot evangeliet ville bli overvunnet, og at motstanden ville ta slutt etter en tid. Han sa: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd.» Det er ikke evangeliets skyld at det oppstår strid på denne måten, men er en følge av den motstand det vekker. Av all forfølgelse er ingen så tung å bære som uoverensstemmelser i hjemmet, og når inderlige vennskapsbånd blir brutt. Men Jesus sier: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd. Den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd.»

Tjenesten for Kristus er en stor ære og et hellig tillitsverv. Jesus sier: «Den som tar imot dere, tar imot meg; og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.» Ingen vennlig handling som blir gjort mot dem i hans navn, vil bli upåaktet eller uten lønn. På samme vennlige måte tar han imot de svakeste og ringeste i Guds familie, de som er lik små barn i troen og kunnskapen om Jesus. «Den som gir en av disse små om så bare et beger kaldt vann fordi han er disippel - sannelig, jeg sier dere: Han skal ikke miste sin lønn.»

Slik avsluttet Jesus sin undervisning. I hans navn drog de tolv utvalgte ut slik som han hadde gjort, for «å forkynne et gledesbudskap for fattige, ... for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren».8

Matt 10; Mark 6, 7-11; Luk 9, 1-6

Kapittel 38:

Hvile for kropp og sjel

Da disiplene kom tilbake fra sin misjonsreise, samlet de seg igjen omkring Jesus og fortalte ham alt det de hadde gjort og hva de hadde lært folket. Og han sa til dem: «Kom med til et ensomt sted, hvor vi kan være alene, og hvil litt!» For det var så mange som kom og gikk, at de ikke engang fikk tid til å spise.

Disiplene kom til Jesus og fortalte ham alt sammen. Deres fortrolige forhold til ham gav dem mot til å legge frem både deres gode og mindre gode erfaringer, deres glede over resultatene av sitt arbeid, og sorgen over sine mangler, feil og svakheter. De hadde begått feil i begynnelsen av sitt arbeid som evangelister, og da de åpenhjertig fortalte Jesus det de hadde opplevd, så han at de trengte mye undervisning. Han så også at de var blitt slitne av arbeidet, og at de trengte hvile.

Der hvor de nå var, kunne de ikke få den ro de trengte. Folk flokket seg omkring Jesus, ivrige etter å bli helbredet og etter å lytte til ham. Mange følte seg dratt til ham, for han syntes å være selve kilden til alle velsignelser. En hel del av dem som den gang flokket seg omkring Jesus for å få heisens kostelige gave, tok imot ham som sin frelser. Mange andre som var redde for å bekjenne ham på grunn av fariseerne, vendte om da Den Hellige Ånd ble gitt, og de erkjente overfor de arge prestene og rådsherrene at han var Guds Sønn.

Kristus lengtet nå etter å kunne trekke seg litt tilbake for å være sammen med disiplene, for han hadde mye han gjerne ville snakke med dem om. I sitt arbeid hadde de fått prøve hva det ville si å komme i konflikt med andre og møte motstand på forskjellige måter. Hittil hadde de rådført seg med Kristus om alt. Men nå hadde de vært alene en stund, og somme tider hadde det vært svært vanskelig for dem å vite hva de skulle gjøre. Men de hadde også funnet stor oppmuntring i sitt arbeid, for Kristus hadde ikke sendt dem av sted uten sin Ånd, og ved tro på ham hadde de utført mange mirakler. Men nå trengte de å nære seg av livets brød. De trengte å komme til et ensomt sted der de kunne rådføre seg med Jesus og få veiledning om sin fremtidige gjerning.

Og han sa til dem: «Kom med til et ensomt sted hvor vi kan være alene, og hvil litt!» Kristus er full av omsorg og medfølelse med alle som er i hans tjeneste. Nå ville han vise disiplene at Gud ikke krever offer,

268

men barmhjertighet. De hadde lagt hele sin sjel i arbeidet for menneskene, og dette holdt på å tappe dem for krefter både fysisk og mentalt. Nå var det deres plikt å hvile.

Fordi disiplene hadde opplevd fremgang i arbeidet, var det fare for at de skulle stole på seg selv, at de kunne nære åndelig hovmod og på den måten falle for Satans fristelser. En stor gjerning lå foran dem, og fremfor alt måtte de lære at deres styrke ikke var i dem selv, men i Gud. Likesom Moses i Sinai-ørkenen, som David blant fjellene i Judea eller Elia ved bekken Krit, trengte disiplene å komme bort fra sin travle virksomhet, og ha samfunn med Jesus, med naturen og med hverandre.

Mens disiplene var borte på sin misjonsreise, besøkte Jesus andre byer og landsbyer hvor han hadde forkynt evangeliet om riket. Det var omtrent på denne tiden han fikk vite at Johannes var død. Denne begivenheten var en levende påminnelse om hvordan hans egen vei måtte ende. Skyggene var i ferd med å samle seg tett omkring hans sti. Prester og rabbinere var hele tiden på vakt for å planlegge hans død. Spioner fulgte ham i hælene, og overalt rottet de seg sammen mot ham.

Nyheten om at apostlene forkynte overalt i Galilea, nådde Herodes og gjorde ham oppmerksom på Jesus og hans gjerning. «Dette er døperen Johannes,» sa han. «Han er stått opp fra de døde.» Herodes gav uttrykk for at han gjerne ville møte Jesus. Han var i stadig frykt for at det i hemmelighet ble forberedt en oppstand med tanke på å avsette ham og rive jødefolket løs fra romernes åk. En utilfreds og opprørsk stemning gjorde seg mer og mer gjeldende i befolkningen. Det var åpenbart at Kristi offentlige virksomhet i Galilea ikke kunne fortsette stort lenger. Begivenhetene i forbindelse med hans lidelse nærmet seg, og han lengtet etter å være for seg selv en stund.

Dypt bedrøvet hadde Johannes' disipler båret hans maltrakterte legeme bort for å gravlegge det. Så gikk de bort og «fortalte alt til Jesus». Disse disiplene hadde vært misunnelige på Jesus da det så ut som om han drog folket bort fra Johannes. De hadde gjort felles sak med fariseerne og anklaget ham da han spiste sammen med tollerne i gjestebudet hos Matteus. De hadde tvilt på hans guddommelige misjon fordi han ikke fikk satt Johannes fri. Men nå da læreren deres var død, lengtet de etter trøst i sin store sorg, og etter veiledning om deres fremtidige gjerning. Derfor kom de til Jesus og knyttet sine interesser til hans. Også de trengte en stille tid sammen med Jesus.

I nærheten av Betsaida ved den nordre enden av sjøen, var det et øde område det der på denne tiden var vårgrønt og vakkert. Dette var et kjærkomment tilfluktssted for Jesus og disiplene. De gikk i båten og satte over sjøen til dette stedet. Her ville de kunne være borte fra ferdselsveiene og byens mas og uro. Naturomgivelsene var i seg selv en hvile, en behagelig avveksling for sinnet. Her kunne de lytte til Kristi undervisning uten å måtte høre på de skriftlærdes og fariseernes anklager. Her kunne de ha noen deilige dager sammen med Jesus.

Den hvile Jesus og disiplene søkte, var ikke til selvisk nytelse. Den

269

tiden de tilbrakte borte fra andre, ble ikke brukt til å ha det hyggelig og behagelig. De samtalte om Guds verk og muligheten for å kunne arbeide mer effektivt. Disiplene hadde vært sammen med Jesus, og de forstod ham. Han behøvde derfor ikke tale i lignelser til dem. Han rettet på deres feil og forklarte hvordan de best kunne få folk i tale, og han åpenbarte sannhetens guddommelige skatter på en mer fullstendig måte. De ble opplivet av Guds kraft og inspirert med håp og nytt mot.

Selv om Jesus kunne gjøre mirakler og hadde gitt disiplene makt til å gjøre det samme, påla han sine slitne hjelpere å gå avsides ute på landet for å hvile. Da han sa at høsten var stor og arbeiderne få, var det ikke for å fortelle disiplene at de måtte arbeide uten stans. Han sa: «Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» I Gud har gitt hvert menneske en gjerning i samsvar med den enkeltes dugelighet. Han vil ikke at bare noen få skaloverlesses med ansvar, mens andre ikke har noen byrde og sjelekamp.

Kristi medfølende ord til disiplene gjelder like meget hans tjenere i dag. «Kom med til et ensomt sted, ... og hvil litt!» sier han til dem som er trette. Det er ikke klokt stadig å være tynget av arbeid og stress, selv når det gjelder omsorgen for andre menneskers åndelige behov. På den måten blir ens eget åndelige liv forsømt, og sinnets og kroppens krefter blir overbelastet. Det kreves selvfornektelse og offer av Kristi disipler. Men de må passe på at de ikke blir så overivrige at Satan benytter seg av den menneskelige svakhet til skade for Guds verk.

De skriftlærde mente at religionsutøvelse krevde hvileløs aktivitet. De var avhengige av en eller annen ytre handling for å vise sin overlegne fromhet. Men dermed skilte de seg fra Gud og bygde sin fromhet på selvgodhet. Den samme fare eksisterer fremdeles. Når aktiviteten øker, og menneskene har fremgang i sin gjerning for Gud, kan de lett komme til å sette sin lit til menneskelige planer og metoder, og til å be mindre og ha mindre tro.

Lik disiplene står vi i fare for å glemme vår avhengighet av Gud, og søke frelse i vår egen virketrang. Vi trenger stadig å feste blikket på Jesus og erkjenne at det er hans kraft som utretter alt sammen. Mens vi skal arbeide alvorlig for å frelse de fortapte, må vi også ta tid til stille ettertanke, bønn og studium av Guds ord. Bare det arbeid som blir utført under mye bønn og som blir helliget ved Kristi fortjeneste, vil til sist vise seg å ha virket til det gode.

Ingen annen har noen gang i sitt liv vært så neddynget av arbeid og ansvar som Jesus var. Likevel brukte han mye tid i bønn og var i uavlatelig samfunn med Gud. I omtalen av hans liv på jorden finner vi gang på gang ord som disse: Tidlig om morgenen, «mens det ennå var helt mørkt, stod han opp og gikk ut til et ensomt sted og bad der». «Store flokker strømmet til for å høre ham og bli helbredet for sine sykdommer. Men selv trakk han seg ofte tilbake til ensomme steder og bad der.» «En gang på denne tiden gikk han opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud.»2

270

I et liv som helt var viet til gagn for andre, var det nødvendig for Jesus å trekke seg tilbake fra ferdselsårene og fra mengden av mennesker som fulgte ham dag etter dag. Han måtte trekke seg bort fra den stadige aktivitet og nærkontakt med mennesker i nød for å søke ensomhet og uforstyrret samfunn med sin Far. Fordi han var ett med menneskene og hadde deres behov og svakheter, var han helt avhengig av Gud. På det hemmelige bønnestedet søkte han guddommelig kraft, så han kunne gå styrket ut til sine plikter og prøver. I denne syndens verden hadde Jesus sjelelige kamper og kvaler. I samfunnet med Gud kunne han kaste av seg sorgens byrder som holdt på å knuse ham. Her fant han trøst og glede.

I Kristus nådde menneskehetens rop frem til den uendelige miskunns Far. Som menneske bønnfalt han Gud inntil hans menneskelighet var fylt med en himmelsk kraft som skulle forene det menneskelige med det guddommelige. Gjennom et stadig samfunn med Gud mottok han liv fra ham, så han kunne gi liv til verden. Hans erfaring må også bli vår.

«Kom med til et ensomt sted,» sier han til oss. Hvis vi etterkom hans oppfordring, ville vi bli sterkere og gjøre mer nytte. Disiplene boldt seg nær til Jesus. De fortalte. ham alt, og han oppmuntret og underviste dem. Hvis vi i dag ville ta oss tid til å gå til Jesus og fortelle ham om våre behov, ville vi ikke bli skuffet. Han vil være ved vår side og hjelpe oss. Vi må være mer likefremme og ha større tiltro og tillit til vår frelser. Han som kalles «Underfull Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far og Fredsfyrste», og som det er skrevet om at «herreveldet er lagt på hans skulder», er den underfulle rådgiveren. Vi blir oppfordret til å be ham om visdom. Han «gir til alle, villig og uten bebreidelser». 3

De som blir opplært av Gud, bør ikke leve på verdslig vis og følge verdens skikker eller praksis. Enhver trenger en personlig erfaring når det gjelder å oppnå kunnskap om Guds vilje. Hver enkelt må høre ham tale til hjertet. Når alle andre stemmer tier, og vi venter i stillhet, vil sjelens taushet gjøre at Guds stemme høres desto klarere. Han sier til oss: «Stans og innse at jeg er Gud!»4 Bare hos ham kan vi finne sann hvile. Dette er den virkningsfulle forberedelse til all gjerning for Gud. Midt i den travle mengden og det stress som livets intense aktiviteter fører med seg, vil det menneske som er blitt fornyet på denne måten, være omgitt av en atmosfære av lys og fred. Livet vil bli som en deilig duft og åpenbare en guddommelig kraft som vil påvirke andre mennesker.

Matt 14, 1.2.12.13; Mark 6,30-32; Luk 9,7-10

Kapittel 39:

Mat til mange

Kristus hadde trukket seg tilbake til et ensomt sted sammen med disiplene. Men denne sjeldne stunden i fred og ro skulle snart bli avbrutt. Disiplene mente at de hadde funnet et sted hvor de ikke ville bli forstyrret, men så snart folkemengden ble klar over at Jesus ikke lenger var der, spurte de: «Hvor er han?» Noen blant dem hadde lagt merke til i hvilken retning Jesus og disiplene hadde dratt. Mange gikk til fots for å nå dem igjen, mens andre brukte båt og fulgte etter over sjøen.

Det var kort før påske, og grupper av pilegrimer fra fjern og nær var på vei til Jerusalem for å se Jesus. Flere og flere strømmet til, inntil det var samlet omkring fem tusen menn foruten kvinner og barn. Før Jesus kom inn til land på den andre siden, var det en mengde mennesker som ventet på ham. Han kom imidlertid i land uten at noen la merke til det, og var en liten stund alene sammen med disiplene.

Fra åskanten betraktet han mengden som beveget seg, og han fikk inderlig medlidenhet med dem. Selv om han var blitt forstyrret og ikke fikk hvile, ble han ikke utålmodig. Han så et større behov som krevde hans oppmerksomhet, mens han betraktet folk som stadig fortsatte å komme. «Han syntes inderlig synd på dem, for de var som sauer uten hyrde.» Han forlot sitt tilfluktssted og fant en høvelig plass hvor han kunne ta seg av dem. De fikk ingen hjelp hos prestene og rådsherrene, men fra Kristus strømmet livets vann ut til legedom mens han underviste folkemengden om frelsens vei.

Folk lyttet til nådens og barmhjertighetens ord som Guds Sønn talte. De enkle og lettfattelige ordene var som balsam for deres sinn. Hans legende hånd brakte glede og liv til de døende, og gav lindring og helse til dem som led av forskjellige sykdommer. Denne dagen var som en himmel på jord for dem, og de tenkte slett ikke på hvor lenge det var siden de sist hadde fått mat.

Etter hvert ble det langt ut på dagen. Solen holdt på å dale i vest, men folk ble hvor de var. Jesus hadde arbeidet hele dagen uten mat eller hvile. Han var blek av tretthet og sult, og disiplene tryglet ham om å holde opp. Men han kunne ikke løsrive seg fra mengden som trengte seg inn på ham.

272

Til sist kom disiplene til ham og bad innstendig om at folket for sin egen skyld måtte få dra hjem. Mange var kommet langveisfra og hadde ikke spist siden om morgenen. I landsbyene og småstedene omkring ville de kanskje kunne kjøpe seg mat. Men Jesus sa: «Dere skal gi dem mat.» Så snudde han seg mot Filip og spurte: «Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise?» Dette sa han for å prøve hans tro.

Miraklet med brødene og fiskene

Filip så ut over dette hav av mennesker og tenkte på hvor umulig det ville være å skaffe mat nok til en slik mengde. Han svarte at brød for to hundre denarer på langt nær ville være nok til at hver av dem kunne få et lite stykke. Jesus spurte hvor mye mat de kunne få tak i blant dem som var til stede. Det er en liten gutt her, sa Andreas, han har fem byggbrød og to fisker, men hva er det til så mange? Jesus bød at de skulle bringe det til ham. Så sa han til disiplene at de skulle la folket sette seg ned i gresset i flokker på femti eller hundre, så de kunne holde orden, og alle kunne være vitne til det han var i ferd med å gjøre. Da dette var gjort, tok han brødene og fiskene, løftet blikket mot himmelen og velsignet dem. Deretter brøt han dem i stykker og gav til disiplene, for at de skulle dele dem ut til mengden. Og alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp stykkene som var til overs etter dem, hele tolv kurver.

Han som viste menneskene hvordan de skulle finne fred og lykke, var like opptatt av deres fysiske som av deres åndelige behov. Folk var trette og utmattet. Der var mødre med spedbarn i armene, og små barn som klynget seg til dem. Mange hadde stått der i timevis. De hadde lyttet så intenst til Kristi ord at de ikke en eneste gang hadde tenkt på å sette seg ned. Mengden var dessuten så stor at det var fare for at de kunne tråkke hverandre ned. Jesus ville gi dem anledning til å hvile, og han bad dem sette seg. Det var mye gress der, så alle kunne få en behagelig hvil.

Kristus gjorde aldri et mirakel uten i den hensikt å avhjelpe en virkelig nød. Hvert mirakel var av en slik art at det ville vise folk vei til livets tre, der «bladene på treet er til legedom for folkene». Den enkle maten som disiplene delte ut, inneholdt en hel skatt av lærdommer. Fiskene og byggbrødene var dagligkost for fiskerbefolkningen omkring Gennesaretsjøen. Kristus kunne hil dekket et rikt bord, men mat som ble tilberedt bare for å tilfredsstille appetitten, ville ikke ha lært dem hva som kunne være til gagn. Kristus viste dem at det naturlige kostholdet som Gud hadde sørget for, var blitt forvansket. Aldri er overdådige festmåltider som er tilberedt for å tilfredsstille en forvendt smak, blitt nytt med større glede enn den hvile og den enkle kost som Kristus skaffet til veie så langt borte fra de steder hvor folk bodde.

Hvis menneskene i dag var mer enkle i sine vaner og levde i samsvar med naturens lover slik som Adam og Eva gjorde i begynnelsen, ville det være matforsyninger nok til menneskehetens behov. Det ville være færre innbilte behov og flere anledninger til å arbeide etter Guds plan.

273

Men selviskhet og ettergivenhet overfor en unaturlig smak har brakt synd og elendighet inn i verden. Det er en følge av mangel på måtehold på den ene siden og direkte nød på den andre.

Jesus forsøkte ikke å dra menneskene til seg ved å tilfredsstille ønsket om luksus. Disse mange menneskene var trette og sultne etter en lang og innholdsrik dag. For dem var det enkle måltidet ikke bare en forsikring om hans makt, men om hans kjærlige omsorg for dem når det gjaldt livets vanlige behov. Jesus har ikke lovt sine etterfølgere den overdådighet verden kan tilby. Maten de spiser, kan være enkel, kanskje til og med knapp, og deres lodd i livet kan være vanskeliggjort på grunn av fattigdom. Men han har gitt sitt ord til pant på at han vil avhjelpe deres nød, og han har gitt løfte om det som er langt bedre enn verdslige goder: en stadig forsikring om at han selv er hos dem.

Ved å mette de fem tusen fjerner Jesus sløret fra naturens verden og åpenbarer den kraft som stadig er i virksomhet til gagn for oss. Hver eneste dag utfører Gud et mirakel ved å frembringe jordens grøde. Ved naturens hjelpemidler foregår den samme gjerning som Jesus utførte da han mettet folkemengden. Menneskene bearbeider jorden og sår sæden, men det er livet fra Gud som får den til å spire. Det er regnet, luften og solskinnet fra Gud som gjør at jorden gir grøde: «først strå; så aks og til sist modent korn i akset». 1

Bespisningsunderet - og hva vi kan lære av det

Det er Gud som hver dag metter millioner fra verdens høstmarker. Menneskene blir oppfordret til å samarbeide med Gud ved å ta vare på kornet og lage brødet. Derfor glemmer de hvordan Gud hele tiden er med i det som skjer. De gir ikke Gud den ære han har krav på. Det som hans makt utretter, tilskrives naturlige årsaker eller menneskers egen innsats. Mennesker blir forherliget i stedet for Gud. Hans gode gaver blir misbrukt til egennyttige formål, og blir dermed en forbannelse i stedet for en velsignelse.

Gud vil gjerne forandre alt dette. Han ønsker at våre sløve sanser skal skjerpes til å kunne fatte hans barmhjertighet og godhet, så vi kan ære ham for hans veldige gjerninger. Han ønsker at vi skal anerkjenne ham i de gaver han gir oss, så de kan bli til velsignelse for oss, slik som hans hensikt er. Det var derfor Jesus utførte sine undergjerninger.

Etter at de mange menneskene hadde spist seg mette, var det mye mat til overs. Men han som rår over Allmaktens hjelpekilder, sa: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.» Disse ordene betydde mer enn bare å legge brødet i kurvene. De inneholdt en dobbelt lærdom. Ikke noe måtte sløses bort. Vi må ikke la noen materiell fordel være ubenyttet. Vi bør ikke forsømme noe som kan gagne et annet menneske, og vi bør ta vare på alt, som vil kunne avhjelpe nøden hos dem som sulter.

274

Den samme påpasselighet bør vises også når det gjelder åndelige verdier. Da restene ble samlet i kurvene, tenkte folk på sine venner hjemme. De ville gjerne at de også skulle få av det brødet som Kristus hadde velsignet. Innholdet i kurvene ble derfor delt ut til den ivrige folkemengden som tok det med til stedene omkring. Slik skulle de som hadde vært med til måltidet, gi andre av det brødet som kommer fra himmelen for å stille sjelens hunger. De skulle fortelle andre det de hadde lært om Guds underfulle gaver. Ikke noe måtte sløses bort. Ikke et ord som angikk deres evige frelse, skulle falle unyttig til jorden.

Miraklet med brødene lærer oss noe om vår avhengighet av Gud. Da Kristus mettet de fem tusen, var det ikke annen mat å få der på stedet. Tilsynelatende hadde han ingen hjelpemidler til rådighet. Her var han på et øde sted med fem tusen menn foruten kvinner og barn. Han hadde ikke innbudt den store mengden. De kom uten innbydelse eller oppfordring. Men han visste at når de hadde lyttet til hans undervisning så lenge, ville de føle seg sultne og trette, for han var likestilt med dem i deres trang etter noe å spise. De var langt hjemmefra, og det led mot kveld. Mange av dem var uten midler til å kjøpe mat for. Han som for deres skyld hadde fastet førti dager i ødemarken, ville ikke la dem gå fastende tilbake til sine hjem. Guds forsyn hadde ført Jesus dit hvor han var, og han stolte på at hans himmelske Far ville gjøre det som var nødvendig for å avhjelpe trangen.

Vi bør også sette vår lit til Gud når vi kommer i vanskelige situasjoner. Vi bør utvise klokskap og sunn dømmekraft i hver eneste handling i livet, så vi ikke ved uvørne og lettsindige handlinger kommer opp i vanskeligheter. Vi skal ikke kaste oss ut i problemer og forsømme de muligheter Gud har skaffet til veie, eller misbruke de evner han har gitt oss. Kristi medarbeidere må lyde hans pålegg ubetinget. Verket er Guds, og hvis vi ønsker å være til velsignelse for andre, må vi følge hans planer. Selvet må ikke gjøres til midtpunkt. Vårt ego skal ikke ha noen ære.

Hvis vi legger planer i samsvar med våre egne ideer, vil Herren la oss gjøre våre egne feilgrep. Men om vi kommer i vanskeligheter når vi har fulgt hans plan, vil han utfri oss. Vi må ikke gi opp i motløshet, men i enhver kritisk situasjon må vi søke hjelp hos ham som har ubegrensede hjelpemidler til sin rådighet. Ofte vil vi være omgitt av prøvende forhold. Da skal vi bare stole ubetinget på Gud. Han vil bevare hvert eneste menneske som kommer i vanskeligheter når han eller hun forsøker å holde seg på Herrens vei.

Ved profeten har Kristus forkynt: «Slik er fasten som jeg vil ha: ... at du deler ditt brød med dem som sulter, og lar hjemløse stakkarer komme i hus, at du sørger for klær når du ser en naken.» Han har gitt oss dette pålegg: «Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alle mennesker!»2 Men hvor ofte hender det ikke at motet synker og troen svikter når vi ser hvor stor trangen er og hvor små midler vi rår over. Vi sier likesom Andreas da han så på de fem byggbrødene og de to små fiskene: «Hva er det til så mange?» Ofte nøler vi, uvillige til å gi alt vi har.

276

Og vi er redde for å ofre og til å la oss bruke til fordel for andre. Men Jesus har påbudt oss: «Dere skal gi dem mat!» Hans befaling er også et løfte, og bak det står den samme makt som mettet folkemengden ved sjøen.

I den handling Kristus utførte da han sørget for den sultne menneskemengdens materielle behov, ligger en dyp åndelig lærdom for alle Kristi medarbeidere. Han tok imot fra Faderen og delte ut til disiplene. De gav det videre til folkemengden, og folket delte med hverandre. Slik vil alle som er forent med Kristus, ta imot livets brød fra ham og dele det med andre.

I full tillit til Gud tok Jesus det lille forråd av brød, og selv om det bare var en liten forsyning for disippelflokken, innbød han dem ikke til å spise, men begynte å dele ut mat til dem og bød dem gi den til folket. Maten ble mangfoldiggjort i hendene hans, og disiplenes hender var aldri tomme. De var rakt ut mot Kristus som selv er livets brød. Det lille de hadde, var nok til alle. Da alle var blitt mette, ble det som var til overs, samlet opp, og Jesus og disiplene spiste sammen av den maten som himmelen hadde skaffet til veie.

Disiplene var bindeleddet mellom Kristus og folket. Dette bør være en stor oppmuntring for hans disipler i dag. Kristus er det store midtpunktet, kilden til all kraft. Hans disipler skal få sine forsyninger fra ham. Selv de som er mest begavet og mest åndeligsinnet, kan bare gi det de har mottatt. Av seg selv kan de ikke yte noe av det som sjelen trenger. Vi kan bare dele ut det vi får fra Kristus, og vi kan bare ta imot når vi gir videre til andre. Når vi fortsetter å gi, vil vi fortsatt ta imot, og jo mer vi deler ut, desto mer vil vi få. Slik kan vi fortsette å tro, være tillitsfulle, ta imot og dele med andre.

Arbeidet med å bygge opp Kristi rike vil gå fremover, selv om det tilsynelatende går langsomt, og uoverstigelige hindringer synes å tale mot ethvert fremskritt. Verket er av Gud, og han vil skaffe midler og sende hjelpere, sanne, ivrige disipler som også vil ha hendene fulle av mat til de mange som sulter. Gud glemmer ikke dem som i kjærlighet arbeider for å gi livets ord til sultne mennesker. I sin tur vil de rekke hendene ut for å få mat til andre som sulter.

I vår gjerning for Gud er det en fare for at vi kan stole for mye på hva mennesker med evner og dyktighet kan utrette. På den måten taper vi vår store mester av syne. Altfor ofte unnlater en Kristi medarbeider å erkjenne sitt personlige ansvar. Han står i fare for å legge sin byrde over på organisasjoner i stedet for å sette sin lit til ham som er kilden til all styrke.

Det er en stor feil å sette sin lit til menneskers visdom eller antall når det gjelder Guds verk. Fremgangsrikt arbeid for Kristus avhenger ikke så mye av antall eller evner som av rene motiver og den sanne enkelhet som har sin rot i en alvorlig, tillitsfull tro. Vi må være villige til å bære ansvar og påta oss plikter, og vi må gjøre personlige anstrengelser for slike som ikke kjenner Kristus. I stedet for å legge ansvaret på en annen

277

som du mener er bedre utrustet enn du selv er, bør du arbeide med de evner du har.

Når spørsmålet oppstår i ditt sinn: Hvor skal vi kjøpe brød, så alle disse kan få noe å spise? må ikke ditt svar bære preg av vantro. Da disiplene hørte Jesu pålegg: «Dere skal gi dem mat!» dukket alle vanskelighetene opp i deres sinn. De spurte: Skal vi gå bort til landsbyene og kjøpe mat? Slik er det også nå. Når folk mangler livets brød, spør Herrens tjenere: Skal vi sende bud etter en langveisfra om å komme og gi dem åndelig næring? Men hva sa Kristus? «La folket sette seg ned.» Og der gav han dem mat. Når du er omgitt av mennesker i nød, så vit at Kristus er der! Ha samfunn med ham! Gå til ham med dine byggbrød!

De midler vi har til rådighet, synes kanskje ikke å være tilstrekkelige til oppgaven. Men når vi går frem i tro og stoler på Guds altomfattende kraft, vil det åpne seg rike muligheter for oss. Dersom verket er av Gud, vil han selv sørge for de midler som trenges for å fullføre det. Han vil lønne en oppriktig, enkel tillit til ham. Det lille som på en klok og økonomisk måte blir brukt i tjenesten for himmelens Herre, vil forøkes mens du deler det ut. I Kristi hender ble det lille forråd av mat uforminsket inntil den sultne menneskemengden var blitt mettet. Hvis vi med troens utstrakte hender går til ham som er kilden til all styrke, vil vi bli hjulpet i vårt arbeid selv under de mest nedslående forhold, og vi skal bli i stand til å gi livets brød til andre.

Herren sier: «Gi, så skal dere få.» «Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal høste med rik velsignelse.... Og Gud er mektig til å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har det dere trenger, ja, har overflod til all god gjerning. For det står skrevet: Han strødde ut og gav til de fattige, hans rettferd skal alltid vare. Han som gir «såkorn til den som skal så, og brød til å spise», han skal også gi dere såkorn og la det bære rikt, og, grøden av deres rettferdighet skal han gjøre stor. Dere skal ha rikelig av alt, så dere gjerne vil gi. Og så skal takken stige opp til Gud, når vi overbringer gaven.»3

Matt 14,13-21; Mark 6,32-44; Luk 9,10-17; Joh 6,1-13

Kapittel 40:

Stormnatt på Gennesaret-sjøen

I vårkveldens skumring satt folket på gressletten og spiste av den maten Kristus hadde skaffet til veie. Det de hadde hørt den dagen, hadde lydt som Guds røst. De helbredelsesundere de hadde vært vitne til, var av en slik art som bare kunne skje ved guddommelig kraft. Men miraklet med brødene var noe som appellerte til enhver i den veldige folkemengden. Alle hadde fått del i denne velgjerningen. På Moses' tid hadde Gud mettet Israel med manna i ørkenen. Og hvem var det som hadde mettet dem denne dagen, uten ham som Moses hadde profetert om? Ingen menneskelig makt kunne skape nok mat av fem byggbrød og to små fisker til tusener av sultne mennesker. Og de sa til hverandre: «Dette er profeten som skal komme til verden!»

De ville gjøre Jesus til konge

I løpet av dagen ble denne overbevisningen stadig sterkere. Denne handlingen, som satte kronen på verket, gav dem sikkerhet for at den befrieren de så lenge hadde ventet på, var iblant dem. Folkets forhåpninger stiger stadig. Her står han som skal gjøre Judea til et jordisk paradis, et land som flyter med melk og honning. Han kan tilfredsstille alles lengsler. Han kan knekke de forhatte romernes makt. Han kan befri Juda og Jerusalem. Han kan helbrede de soldatene som blir såret i kamp. Han kan forsyne hele hærer med mat. Han kan seire over nasjonene og gi Israel det herredømme de så lenge har traktet etter.

I sin begeistring er folket beredt til å krone ham til konge med det samme. De ser at han ikke gjør noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet eller sikre seg selv ære. Her er det en vesentlig forskjell på ham og prestene og rådsherrene, og de frykter for at han aldri vil gjøre krav på Davids trone. Etter felles rådslagning blir de enige om å ta ham med makt og utrope ham til Israels konge. Disiplene gjør felles sak med mengden ved å erklære at han er den rettmessige arving til Davids trone. De sier at det er av beskjedenhet han avslår en slik ære. La bare folket få hylle sin befrier! La de arrogante prestene og rådsherrene bli tvunget til å ære ham som kommer med myndighet fra Gud!

279

Med iver forbereder de seg på å gjennomføre sitt forsett. Men Jesus ser hva som er i gjære, og han forstår det de ikke skjønner: hva en slik utvikling ville føre til. Alt nå er prestene og rådsherrene ute etter ham. De anklager ham for å dra folket bort fra dem. Vold og opprør ville bli følgen av et forsøk på å sette ham på tronen, og arbeidet for det åndelige riket ville bli hindret. Denne utvikling må stanses øyeblikkelig. Jesus kaller disiplene til seg og ber dem ta båten og dra tilbake til Kapernaum med det samme, og overlate til ham å sende folket bort.

Aldri før hadde disiplene følt at et pålegg fra Jesus var så umulig å utføre. De hadde lenge håpet at en folkebevegelse skulle sette Jesus på tronen. De kunne ikke holde ut tanken på at all denne begeistringen skulle bli uten resultater. Folkemengden som var kommet sammen for å feire påsken, var ivrig etter å få se den nye profeten. For tilhengerne hans syntes dette å være den gylne anledning til å sette deres kjære mester på Israels trone. Oppglødd som de var av denne nye ambisjon, var det tungt for dem å dra av sted alene og la Jesus bli tilbake på denne øde stranden. De protesterte mot dette, men nå talte Jesus med en myndighet som han aldri før hadde benyttet seg av overfor dem. De visste at ytterligere motstand fra deres side ville være nytteløs, og i taushet begav de seg ned mot sjøen.

Jesus gir nå folkemengden beskjed om å spre seg, og hans opptreden er så bydende at ingen våger å sette seg imot. Hyllingsropene forstummer på leppene deres. Nettopp som de er i ferd med å gå frem og gripe fatt i ham, blir de stanset, og det glade, ivrige blikket i ansiktene deres forsvinner. I denne folkemengden finnes det sterke personligheter, menn med fast besluttsomhet. Men Jesu kongelige holdning og hans rolige, men bydende ord demper forvirringen og gjør at det ikke blir noe av planene deres. De medgir at han har en makt som overgår all jordisk myndighet, og uten innvendinger finner de seg i det han sier.

Jesus går avsides for å be

Da Jesus var blitt alene, «gikk han opp i fjellet så han kunne være for seg selv og be». I timevis bad han inderlig til Gud. Han bad ikke for seg selv, men for menneskene. Han bad om kraft til å åpenbare sin guddommelige misjon for dem, så Satan ikke fikk forblinde dem og ødelegge deres dømmekraft. Han visste at hans tjeneste på jorden snart var slutt, og at få ville ta imot ham som sin frelser.

I sin sjelenød og kamp bad han for disiplene. De ville bli hardt prøvet. De forhåpninger de så lenge hadde næret, grunnet seg på et populært bedrag og ville på en ytterst smertefull og ydmykende måte bringe dem skuffelse. I stedet for å se ham opphøyet på Davids trone skulle de bli vitne til hans korsfestelse. Dette skulle bli hans virkelige kroning. Men de fattet ikke dette, og derfor ville de møte harde fristelser som de ville ha vanskelig for å oppfatte som fristelser. Uten at Den Hellige Ånd opplyste sinnet og utvidet fatteevnen, ville deres tro svikte. Det smertet Jesus 

280

at disiplenes forestillinger om hans rike i så stor grad var begrenset til verdslig storhet og ære. Hans byrde for dem hvilte tungt på ham. Derfor var det med tårer og i bitter angst han bad sine inntrengende bønner.

Disiplene drar ut på sjøen

Disiplene la ikke straks ut fra land, slik som Jesus hadde pålagt dem. De drøyde en stund i håp om at han ville komme ned til dem. Men da de så at mørket hurtig falt på, gikk de om bord i båten for å dra over til Kapernaum. Da de la ut, var de svært mistrøstige og mer utålmodige overfor ham enn de noen gang hadde vært siden de først anerkjente ham som sin Herre. De murret fordi de ikke hadde fått lov til å utrope ham til konge, og de gav seg selv skylden for at de hadde vært så villige til å etterkomme hans pålegg. De tenkte at hvis de hadde vært noe mer påståelige, kunne de kanskje ha oppnådd det de håpet på.

Vantro holdt på å få makt over dem. Trangen til å oppnå ære hadde gjort dem blinde. De visste at fariseerne hatet Jesus, og de var ivrige etter å se at han ble opphøyet slik som de mente han burde bli. Å følge en lærer som kunne gjøre mektige undergjerninger, og likevel bli hånet og betraktet som bedragere, var en prøvelse de vanskelig kunne holde ut. Skulle de alltid bli ansett som tilhengere av en falsk profet? Ville Kristus aldri hevde sin autoritet som konge? Hvorfor kunne ikke han som hadde en slik makt, åpenbare seg som den han virkelig var, og gjøre tilværelsen mindre smertefull for dem? Hvorfor hadde han ikke reddet døperen Johannes fra en voldsom død? Slik resonnerte disiplene inntil de var kommet ut i et dypt åndelig mørke. Spørsmålet meldte seg om Jesus tross alt kunne være en bedrager slik som fariseerne påstod.

Den dagen hadde disiplene vært vitne til Kristi underfulle gjerninger. Det hadde vært som om himmelen var kommet ned til jorden. Minnet om denne vidunderlige dagen burde ha fylt dem med tro og håp. Hvis alt dette hadde kommet til uttrykk i deres samtale, ville de ikke blitt utsatt for fristelse. Men tankene dreide seg nå om den skuffelsen de hadde hatt. De tenkte ikke på det Jesus hadde sagt: «Sank sammen de stykkene som er blitt til overs, slik at ingen ting går til spille.» For disiplene hadde dette vært timer med rik velsignelse, men nå var alt sammen glemt. De befant seg midt ute i urolig sjø. Sinnet deres var i opprør og tankene var ufornuftige. I denne situasjonen gav Herren dem noe helt annet å tenke på. Det gjør Gud ofte når menneskene lager byrder og vanskeligheter for seg selv. Disiplene skulle få nok å stri med. Faren var allerede underveis og nærmet seg hurtig.

I havsnød

En voldsom storm brøt med ett løs over dem, og de var ikke forberedt. Dette var en plutselig forandring, for det hadde vært en ytterst deilig dag. Stormen gjorde dem skrekkslagne, og de glemte sin misnøye, vantro og utålmodighet. Hver enkelt strevde for å holde båten flytende.

281

Sjøveien var kort fra Betsaida til det stedet hvor de ventet å møte Jesus. I vanlig vær ville turen ha tatt en forholdsvis kort tid. Men nå ble de drevet lenger og lenger vekk fra bestemmelsesstedet. Helt til fjerde nattevakt slet de med årene. Da gav de opp og mente at de var fortapt. I stormen og mørket var de blitt klar over hvor hjelpeløse de i grunnen var, og de ønsket inderlig at Jesus hadde vært hos dem.

Jesus kommer mot dem på sjøen

Men Jesus hadde ikke glemt dem. Han holdt øye med dem inne fra stranden, og han så hvordan disse skrekkslagne mennene kjempet mot stormen. Ikke et øyeblikk mistet han disiplene av syne. Med dypeste omsorg fulgte han båten med øynene idet den ble kastet hit og dit med dem som betydde så mye for ham, for disse mennene skulle en gang bli verdens lys. Som en mor med øm kjærlighet våker over sitt barn, våket den medlidende mester over sine disipler. Da deres sinn var blitt ydmyket og deres vanhellige ærgjerrighet stagget, og de ydmykt bad om hjelp, fikk de den.

I det øyeblikk de tror at det er ute med dem, ser de i et lynglimt en forunderlig skikkelse som kommer mot dem på sjøen. Men de vet ikke at det er Jesus. De tror at han som kommer mot dem, er en fiende, og de blir fra seg av skrekk. De hendene som har holdt årene med jerngrep, slipper nå taket, og båten er prisgitt bølgene. Alles øyne er som fastnaglet til skikkelsen som kommer gående på de skumhvite bølgene.

De tror det er et gjenferd som varsler deres undergang, og roper av redsel. Jesus later som om han vil gå forbi dem. Men de kjenner ham igjen og roper til ham om hjelp. Deres kjære mester snur seg mot dem, og stemmen hans fjerner deres frykt: «Vær ved godt mot, det er meg. Vær ikke redde!»

Hva Peter opplevde

Så snart dette vidunderlige faktum gikk opp for dem, ble Peter nesten fra seg av glede. Som om han ennå knapt kunne tro. det, ropte han: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.»

«Kom!» sa Jesus.

Så lenge Peter ser på Jesus, går han trygt. Men når han selvtilfreds skotter tilbake mot kameratene i båten, vender han blikket bort fra Jesus. Vinden hyler. Bølgene går høyt og kommer mellom ham og Jesus, og han blir redd. Et øyeblikk er Kristus skjult for ham, og troen svikter. Han begynner å synke. Mens bølgene truer med døden, løfter Peter blikket fra de frådende bølgene og ser på Jesus idet han roper: «Herre, frels meg!» Straks griper Jesus den utstrakte hånden. «Så lite tro du har!» sier han.«Hvorfor tvilte du?»

Så gikk de side om side om bord i båten, Peter med sin hånd i Jesu hånd. Men nå var Peter ydmyk og taus. Han hadde ingen grunn til å rose

282

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned