mellom jorden og himmelen, og han satte seg fore å ødelegge det. Han fremstilte Gud i et falskt lys og mistolket de forordninger som pekte til gjenløseren. Menneskene ble ledet til å frykte Gud fordi de trodde at han fant glede i at de ble tilintetgjort. De ofringer som skulle ha åpenbart hans kjærlighet, ble i stedet brakt for å stille hans vrede.

Satan egget opp de onde lidenskaper hos menneskene for å befeste sitt herredømme over dem. Da Guds skrevne ord ble gitt, gransket Satan profetiene om gjenløserens komme. I slektsledd etter slektsledd arbeidet han med det for øye å forblinde folk når det gjaldt disse profetiene, så de kom til å forkaste Kristus når han kom.

Da Jesus ble født, visste Satan at det var kommet en som hadde guddommelig myndighet til å motarbeide hans herredømme. Han skalv ved engelens budskap som bekreftet den nyfødte kongens autoritet. Satan kjente godt til den posisjon Kristus hadde hatt i himmelen. At han skulle komme til denne jord som et menneske, fylte ham med undring og frykt. Han kunne ikke fatte hemmeligheten med dette store offer. Hans egoistiske sjel kunne ikke forstå en slik kjærlighet til en villført slekt.

Menneskene hadde bare en dunkel forståelse av himmelens herlighet og fred og gleden ved samfunnet med Gud. Men Lucifer, den strålende og vernende kjerub, kjente godt til dette. Himmelen var tapt for ham. Derfor var han bestemt på å ta hevn ved å gjøre det slik at andre fikk del i hans fall. Det ville han gjøre ved å få dem til å undervurdere de himmelske ting og i stedet feste sinnet ved de jordiske.

Himmelens store leder skulle ikke uten hindringer vinne mennesker for sitt rike. Fra den tiden da han var et lite barn i Betlehem, ble han stadig angrepet av den onde. Guds bilde kom klart til syne i Jesus, og Satan var fast bestemt på at han skulle overvinnes. Ikke noe menneske var kommet til verden og hadde sluppet unna bedragerens makt. Alle onde makter sluttet seg sammen for å føre krig mot ham og beseire ham hvis det var mulig.

Da Jesus ble døpt, var også Satan til stede. Han så Faderens herlighet som omgav Sønnen, og han hørte Guds røst som vitnet om Jesu guddom. Helt siden Adam syndet, hadde menneskeslekten vært avskåret fra direkte samfunn med Gud. Forbindelsen mellom himmelen og jorden hadde foregått gjennom Kristus. Men da han kom «i syndige menneskers skikkelse»,2 var det Faderen selv som talte. Tidligere hadde han meddelt seg til menneskene ved Kristus. Nå meddelte han seg til dem i Kristus. Satan hadde håpet at Guds avsky for det onde ville resultere i at himmelen og jorden ble skilt for alltid. Men nå var det åpenbart at forbindelsen mellom Gud og menneskene var blitt gjenopprettet.

Satan innså at han enten måtte seire eller bli beseiret. Utfallet av denne kampen innbefattet for mye til at saken kunne overlates til de englene han var alliert med. Han måtte selv lede kampen. Alle frafallets krefter ble samlet mot Guds Sønn. Kristus ble gjort til angrepsmål for alle helvetes våpen.

75

Et viktig oppgjør

Mange ser på striden mellom Kristus og Satan som om den ikke hadde noen særlig betydning for deres eget liv, og har derfor liten interesse for den. Men denne striden gjentar seg i hvert eneste menneskehjerte. Det hender aldri at noen forlater ondskapens rekker for å tjene Gud, uten at de må møte Satans angrep. De fristelser som Kristus motstod, var de samme som vi finner det så vanskelig å motstå. De ble påtvunget ham i en så mye sterkere grad som hans karakter overgår vår. Med den fryktelige vekt av verdens synd som hvilte på ham, bestod han prøven som gjaldt begjær, kjærlighet til verden og lysten til å gjøre seg bemerket, noe som leder til overmot. Det var disse fristelsene Adam og Eva ble overvunnet av, og som så lett overmanner oss.

Satan hadde henvist til Adams synd som bevis for at Guds lov var urettferdig og ikke kunne etterleves. Som menneske skulle Kristus gjenopprette Adams fall. Da Adam ble angrepet av fristeren, var han ikke underlagt noen av syndens virkninger. Han stod i sin manndoms fulle kraft og var i besittelse av sinnets og kroppens fullkomne styrke. Han var omgitt av Edens herlighet og var i daglig samfunn med himmelske vesener. Slik var det ikke med Jesus da han gikk ut i ødemarken for å ta opp kampen mot Satan. I løpet av fire tusen år var menneskeslekten blitt redusert fysisk, åndelig og moralsk. Kristus tok på seg svakhetene hos en degenerert menneskehet. Bare på den måten kunne han redde mennesket fra den største fornedrelse.

Mange påstår at det var umulig for Kristus å bli overvunnet av fristelse. I så fall kunne han ikke vært i Adams situasjon. Han kunne ikke ha vunnet den seier som Adam ikke vant. Hvis vi på noen måte hadde en hardere kamp enn Kristus hadde, ville han ikke vært i stand til å komme oss til hjelp. Men vår frelser tok på seg menneskelighet med alle dens belastninger. Han tok på seg menneskets natur med mulighet for å gi etter for fristelse. Vi er ikke utsatt for å tåle noe som han ikke har tålt.

Den første fristelsen

Det var med Jesus som det var med det hellige par i Eden. Begjæret var grunnlaget for den første store fristelsen. Nettopp der hvor fordervelsen begynte, måtte arbeidet for vår gjenløsning ta til. Likesom Adam syndet ved å gi etter for appetitten, måtte Kristus seire ved å motstå denne trangen. Han fastet i førti dager og førti netter og ble til sist sulten. Da kom fristeren til ham og sa: «Er du Guds Sønn; så si at disse steinene skal bli til brød!» Jesus svarte: «Det står skrevet: Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.»

I tiden fra Adam til Kristus hadde nytelsessyke styrket lystenes og lidenskapenes makt inntil de hadde nærmest ubegrenset kontroll. Slik var menneskene blitt fordervet og sykelige. I egen kraft var det umulig for dem å seire, men Kristus seiret på menneskenes vegne ved å utholde

76

de den hardeste prøve. For vår skyld viste han en selvbeherskelse som var sterkere enn sult eller død. Denne første seier innbefattet også andre forhold som har betydning for alle våre konflikter med mørkets makter.

Da Jesus gikk ut i ødemarken, var han omsluttet av Faderens herlighet. Fordypet i sitt fellesskap med Gud var han hevet over menneskelig svakhet. Men herligheten svant, og han ble overlatt til å kjempe mot fristelse. Den trengte seg inn på ham hvert eneste øyeblikk. Hans menneskelige natur krympet seg for den kamp som ventet ham. I førti dager fastet han og bad, og han ble svekket og avmagret av sult. Utmattet og uttært av sjelelig smerte var han «verre tilredt enn noen mann og så ikke ut som et menneske».3 Nå var Satans anledning kommet. Nå regnet han med at han kunne overvinne Kristus.

En skikkelse som så ut som en engel fra himmelen, viste seg for Jesus. Han påstod at han hadde myndighet fra Gud til å erklære at Kristi faste var over. Slik som Gud hadde sendt en engel for å holde Abraham tilbake fra å ofre Isak, hadde Faderen, som var tilfreds med Kristi villighet til å gå inn på den blodbestenkte stien, nå sendt en engel for å utfri ham. Dette var budskapet til ham. Han var utmattet av sult, og hele kroppen ropte etter næring da Satan plutselig kom til ham. Fristeren pekte på steinene som lå strødd utover i ødemarken, og som så ut som brød. Og han sa: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!»

Selv om Satan viser seg som en lysengel, avslører disse første ordene hans natur: «Er du Guds Sønn ... »  Her er en antydning om mistillit. Hvis Jesus skulle gjøre det som Satan foreslo, ville det være å godkjenne tvilen. Fristerens plan var å få Kristus til å falle ved å bruke det samme middel som virket så bra på menneskene i begynnelsen.

Hvor listig hadde ikke. Satan vært da han nærmet seg Eva i Edens hage, og sa: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?»4 Så langt var fristerens ord sanne. Men måten han sa dem på, viste en skjult forakt for det Gud hadde talt. De inneholdt en tilslørt benektelse, en tvil om Guds troverdighet. Satan prøvde å plante den tanken i Evas sinn at Gud ikke ville gjøre slik han hadde sagt, at å holde denne herlige frukten tilbake fra dem var i strid med hans kjærlighet og medfølelse overfor menneskene. 

På samme måte forsøker nå fristeren å innprente sine egne tanker hos Kristus. «Er du Guds Sønn ... »  Ordene svir av bitterhet i hans sinn. Klangen i engelens stemme gir uttrykk for fullstendig vantro. Ville Gud behandle sin Sønn på en slik måte? Ville han forlate ham i ødemarken sammen med ville dyr, uten mat, uten noen å være sammen med, og uten trøst? Han insinuerer at Gud aldri har tenkt at hans Sønn skulle komme i en slik situasjon. Er du Guds Sønn, så vis din makt! Kom deg ut av denne ulidelige sulten. Si at disse steinene skal bli til brød!

Kunngjøringen fra himmelen: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i,» lød enda i Satans ører. Men han var bestemt på å få Kristus til å tvile på dette utsagnet. Guds ord var den forsikring Kristus hadde om sin guddommelige misjon. Han var kommet for å leve som et

77

menneske blant mennesker, og det var dette utsagnet som fastslo at han hadde forbindelse med himmelen. Satan hadde til hensikt å få ham til å tvile på dette. Hvis Kristi tillit til Gud kunne svekkes, visste Satan at han ville gå av med seieren i hele denne kampen. Han ville bli i stand til å overvinne Kristus. Han håpet at Kristus under vekten av motløshet og en overveldende sult ville miste troen på sin Far, og at han ville gjøre et mirakel til egen fordel. Hadde Jesus gjort det, ville frelsesplanen ha slått feil.

Da Satan og Guds Sønn første gang møttes til kamp, var Kristus leder for de himmelske hærskarer, og Satan, som satte i gang opprøret i himmelen, ble fjernet. Nå er deres stilling tilsynelatende den stikk motsatte, og Satan gjør mest mulig ut av det fortrinn han mener å ha. Han sier at en av de mektigste engler er blitt utvist fra himmelen. Jesu utseende tyder på at han er denne falne engelen som er forlatt av Gud og sviktet av mennesker. Et guddommelig vesen ville være i stand til å hevde sitt krav ved å utføre et mirakel. «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød!» En slik handling med skaperkraft, påstår fristeren, ville være et avgjørende bevis på guddommelighet. Det ville gjøre slutt på striden.

Det var ikke uten indre kamp at Jesus i taushet lyttet til erkebedrageren. Men Guds Sønn skulle ikke bevise sin guddommelighet overfor Satan, eller forklare ham grunnen til sin fornedrelse. Ikke noe kunne oppnås til beste for menneskene eller til Guds ære ved å gi etter for opprørerens krav. Hvis Kristus hadde etterkommet fiendens forslag, ville Satan likevel ha sagt: «Vis meg et tegn så jeg kan tro at du er Guds Sønn.» Beviser ville ha vært verdiløse når det gjaldt å bryte opprørsånden i hans sinn. Kristus skulle ikke bruke guddomsmakt til egen fordel. Han var kommet for å bære motgang slik som vi må gjøre, så han kunne etterlate oss et eksempel på tro og lojalitet.

Hverken den gangen eller på noe senere tidspunkt i sitt liv på jorden utførte han et mirakel til egen fordel. Alle de underfulle gjerninger han gjorde, ble utført til beste for andre. Selv om Jesus fra første stund gjenkjente Satan, innlot han seg ikke i strid med ham. Styrket ved minnet om røsten fra himmelen hvilte han i sin Fars kjærlighet. Han ville ikke forhandle med fristeren.

Jesus møtte Satan med Skriftens ord: «Det står skrevet.» Hans våpen i enhver fristelse var Guds ord. Satan forlangte at Kristus skulle utføre et mirakel som tegn på at han var guddommelig. Men det som er større enn alle mirakler, er en fast tillit til et «så sier Herren». Det var et tegn som ikke kunne avvises. Så lenge Kristus stod fast på dette, kunne fristeren ikke oppnå noe.

Djevelen angriper når vi er svake

Kristus ble utsatt for de voldsomste fristelser på et tidspunkt da han var aller svakest. Derfor tenkte Satan at han kunne oppnå seier. Ved denne

78

taktikk hadde han vunnet over mennesker før. Når kreftene ikke strakk til, når viljekraften ble svekket og troen ikke lenger hvilte i Gud, fikk han makt over dem som lenge og tappert hadde stått for det som var rett. Moses var blitt trett under israelittenes vandring i de førti årene da hans tro for et øyeblikk slapp taket i Guds allmakt. Han sviktet like ved grensen tilløftets land. Slik var det også med Elia som uforferdet hadde stått overfor kong Akab. Han hadde stått ansikt til ansikt med hele Israels folk og med de fire hundre og femti Ba'als profeter. Det hadde vært en fryktelig dag på Karmel. De falske profetene var slått i hjel, men folket hadde erklært sin troskap mot Gud. Da flyktet Elia for livet på grunn av truslene fra den avguderiske Jesabel.

Slik har Satan benyttet seg av menneskers svakhet, og fremdeles arbeider han på samme måte. Når som helst et menneske er omgitt av skyer, plaget av omstendigheter eller hjemsøkt av fattigdom eller nød, er Satan der for å friste og plage. Han angriper de svake punkter i vår karakter. Under slike forhold prøver han å rokke vår tillit til Gud. Vi blir fristet til å nære mistillit til ham og tvile på hans kjærlighet. Ofte kommer fristeren til oss likesom han kom til Kristus. Han peker på vår svakhet og våre skrøpeligheter, og han håper å kunne gjøre oss motløse og bryte var forbindelse med Gud. Da er han sikker på sitt bytte: Hvis vi ville møte ham slik som Jesus gjorde, ville vi unngå mangt et nederlag. Ved å forhandle med fienden gir vi ham et fortrinn.

Bibelen som kampvåpen

Da Kristus sa til fristeren: «Mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Guds munn,» gjentok han de ordene som han mer enn fjorten hundre år tidligere hadde uttalt til Israel: «Kom i hu hvordan Herren din Gud førte deg hele veien disse førti år i ørkenen .... Han ydmyket deg og lot deg sulte. Så gav han deg manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn.»5 Da alle andre midler til underhold sviktet i ørkenen, sendte Gud manna fra himmelen til sitt folk, og de fikk en tilstrekkelig og stadig forsyning. På denne måten ville Gud lære dem at så lenge de satte sin lit til ham og gjorde det som var rett, ville han ikke svikte dem.

Jesus fulgte nå den undervisning han selv hadde gitt Israel. Ved Guds ord hadde israelittene fått hjelp, og ved det samme ord ville han bli hjulpet. Han ventet på at Gud ville bringe ham lindring i sin tid. Han befant seg i ødemarken fordi han var lydig mot Gud, og han ville ikke skaffe seg mat ved å følge Satans direktiver. Overfor hele universet vitnet han om at det er en mindre ulykke å lide hva som helst som måtte komme, enn på noen måte å vike av fra Guds vilje.

Mennesket lever ikke «bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn». En Kristi etterfølger kommer ofte i en situasjon der han ikke kan tjene Gud og samtidig fortsette med sine verdslige foretagender. 

80

Det kan kanskje synes som om lydighet mot et eller annet tydelig krav fra Gud vil fjerne eksistensgrunnlaget. Satan vil få ham til å tro at han må prisgi sin samvittighets overbevisning. Men det eneste her i verden som vi kan stole på, er Guds ord: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg.»6

Heller ikke her i livet er det en fordel for oss å vike av fra vår himmelske Fars, vilje. Når vi lærer å kjenne kraften i hans ord, vil vi ikke følge Satans forslag for å skaffe oss det vi trenger til livets opphold. Vårt eneste spørsmål vil være: Hva er Guds plan, og hva er hans løfte? Når vi vet dette, vil vi være lydige mot det ene og stole på det andre.

I den siste store kamp mot Satan vil de som er tro mot Gud, oppleve at hver jordisk støtte blir fjernet. Fordi de vil etterleve hans lov fremfor å være lydige mot menneskelige myndigheter, vil de bli nektet å kjøpe og selge. Til sist blir det gitt påbud om at de skal dø. Men til den lojale er løftet gitt: «Han får bo på høye steder, med bratte fjell som tilfluktssted; han får sitt brød og mangler ikke vann.» Ved dette løfte vil Guds barn leve. Når jorden blir herjet av hungersnød, skal de få mat. «De blir ikke til skamme i onde tider, i hungerens dager blir de mette.» Det var denne nødens tid profeten Habakkuk så frem til. Hans ord gir uttrykk for menighetens tro: «For fikentreet blomstrer ikke, og vintreet bærer ikke frukt. Oliventreets høst slår feil, og markene gir ikke føde. Sauene er borte fra kveen, og fjøset er tomt for fe. Men jeg vil glede meg i Herren, juble over min frelses Gud.»7

Kontroll med begjæret

Av alt vi kan lære av Jesu første store fristelse, er ikke noe viktigere enn det å beherske våre lyster og lidenskaper. Gjennom alle tider har fristelser som angår den fysiske natur, vært de mest virkningsfulle når det gjelder å forderve og fornedre menneskeheten. Ved å få menneskene til å vise mangel på måtehold, arbeider Satan for å ødelegge de mentale og moralske krefter Gud gav dem som en uvurderlig gave. Derfor blir det umulig for menneskene å verdsette det som har evighetsverdi. Ved sanselig nytelse prøver Satan å fjerne hvert spor av Gud-likhet i sjelen.

Den ukontrollerte nytelsestrang som eksisterte ved Jesu første komme, og den sykdom og fornedrelse som fulgte med, vil blomstre igjen før hans annet komme. Jesus har sagt at tilstanden i verden skal bli som i tiden før syndfloden, og som den var i Sodoma og Gomorra. Alle tanker og påfunn vil stadig dreie seg om det som er ondt. Vi lever nå på grensen til denne fryktelige tiden. Derfor bør lærdommen om hvordan Kristus fastet, stå klart for oss. Bare gjennom den ubeskrivelige kval som Jesus led, kan vi danne oss et begrep om de onder som uhemmet nytelsestrang fører til. Hans eksempel viser at vårt eneste håp om evig liv består i å bringe lyster og lidenskaper inn under Guds vilje.

I vår egen kraft er det umulig å fornekte begjæret i vår falne natur. Gjennom denne atkomstveien vil Satan lede oss ut i fristelse. Kristus

81

visste at fienden ville komme til hvert eneste menneske og benytte seg av nedarvet svakhet. Ved sine falske innskytelser vil han besnære alle som ikke har satt sin lit til Gud. Fordi Jesus har gått den samme veien som menneskene må gå, har han gjort det mulig for oss å seire. Han vil ikke at vi skal være ugunstig stilt i kampen mot Satan. Han vil ikke at slangens angrep skal skremme oss og gjøre oss motløse. «Vær frimodige,» sier han, «jeg har seiret over verden!»8

De som kjemper mot lysten til å tilfredsstille selvet, bør se hen til Kristus i fristelsens ødemark! Se ham i hans kvaler på korset da han ropte: «Jeg tørster!» Han har utholdt alt som det er mulig for oss å bære. Hans seier er vår seier.

Jesus støttet seg til sin himmelske Fars visdom og styrke. Han sier: «Herren min Gud kommer meg til hjelp, derfor skammer jeg meg ikke. ... Jeg vet at jeg ikke skal bli til skamme .... Se, Herren min Gud kommer meg til hjelp.» Han henviser til sitt eget eksempel og sier til oss: «Alle dere som frykter Herren,» og den som «vandrer i mørke og ikke ser noen lysning, han kan stole på Herrens navn og støtte seg til sin Gud».9

«Denne verdens fyrste kommer. Han har ingen rett over meg.»10 Hos Jesus var det ikke noe som samstemte med Satans spissfindigheter. Han gav ikke sitt samtykke til synd. Ikke engang med en tanke gav han etter for fristelse. Slik kan det også være med oss. Kristi menneskelighet var forent med det guddommelige. Han ble satt i stand til striden ved at Den Hellige Ånd tok bolig i ham. Han kom for å la oss få del i guddommelig natur. Så lenge vi er forent med ham ved tro, har synden ikke mer herredømme over oss. Gud vil at vi i tro skal gripe fatt i Kristi guddommelighet, så vi kan oppnå en fullkommen karakter.

Hvordan dette går til, har Kristus vist oss. Ved hvilket middel vant han seier i kampen mot Satan? Ved Guds ord. Bare ved Ordet kunne han stå imot fristelse. «Det står skrevet,» sa han. «Derved har vi fått de dyrebareste og største løfter; ved dem skulle dere få del i guddommelig natur, etter at dere har sluppet bort fra forfallet i verden, det som kommer av begjæret.»11

Hvert løfte i Guds ord tilhører oss. Vi skal leve av «hvert ord som kommer fra Guds munn». Når du blir utsatt for fristelse, så tenk ikke på omstendighetene eller på svakhetene hos deg selv, men på Ordets kraft. All dets kraft tilhører deg. Salmisten sier: «I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.» «Etter det ord du har talt, holdt jeg meg borte fra røverstier.» 12

Matt 4,1-11; Mark 1,12.13; Luk 4,1-13

Kapittel 13:

Kristus seiret der Adam falt

Deretter tok djevelen ham med til den hellige by og stilte ham på det ytterste hjørne av tempelmuren og sa: «Er du Guds Sønn, så kast deg ned herfra! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg; de skal bære deg på hendene, så du ikke støter foten mot noen stein.»

Den andre fristelsen

Nå mener Satan at han har møtt Jesus på hans egen grunn. Den listige fienden fremholder det som Gud selv har sagt. Han viser seg fremdeles som en lysengel, og gjør det helt klart at han er kjent med Bibelen og forstår betydningen av det som er skrevet. Likesom Jesus tidligere hadde brukt Guds ord til støtte for sin tro, bruker fristeren det nå til støtte for sitt bedrag. Han påstår at han bare har villet prøve Jesu troskap, og nå roser han hans fasthet. Jesus har vist sin tillit til Gud. Nå oppfordrer Satan ham til å gi enda et bevis på sin tro.

Igjen innleder han fristelsen med en antydning av mistillit: «Er du Guds Sønn ... »  Kristus var fristet til å tilbakevise denne mistilliten, men han gav ikke rom for den minste antydning til tvil. Han ville ikke sette sitt liv i fare for å gi Satan noe bevis.

Fristeren hadde til hensikt å benytte seg av Kristi menneskelighet. Han ville prøve å få ham til å opptre på en formastelig måte. Men selv om Satan nok kan påvirke til synd, kan han ikke tvinge noen. Han sa til Jesus: «Kast deg ned!» Han visste at han selv ikke kunne kaste ham ned, for Gud ville gripe inn og redde ham. Han kunne heller ikke tvinge Jesus til å kaste seg ned. Med mindre Jesus gav etter for fristelsen, kunne han ikke bli overvunnet. All jordens og helvetes makter kunne ikke på minste måte tvinge ham til å vike av fra sin Fars vilje.

Fristeren kan aldri tvinge oss til å gjøre noe galt. Han kan ikke herske over menneskers sinn, så sant de ikke gir seg inn under hans kontroll. Viljen må samtykke, og troen må gi slipp på Jesus før Satan kan utøve sin makt over oss. Men hvert syndig ønske hos oss gir ham et fotfeste. Hvert punkt der vi ikke etterlever det guddommelige forbilde, er en åpen dør der han kan

83

komme inn for å friste og ødelegge oss. Hver gang vi feiler eller lider nederlag, får han anledning til å klandre Kristus.

Da Satan siterte løftet: «Han skal gi sine engler befaling om å bevare deg,» utelot han ordene «på alle dine veier». Det vil si på alle de veier som Gud velger. Jesus nektet å vike av fra lydighetens sti. Selv om han viste fullkommen tillit til sin Far, ville han ikke frivillig bringe seg i en situasjon der hans Far måtte gripe inn for å redde ham fra døden. Han ville ikke tvinge Gud til å komme til unnsetning, og på den måten gi menneskene et dårlig eksempel på tillit og lydighet.

Jesus sa til Satan: «Det står også skrevet: Du skal ikke sette Herren din Gud på prøve.» Disse ordene uttalte Moses til Israels folk da de tørstet ute i ørkenen og forlangte at Moses skulle gi dem vann, idet de utbrøt: «Er Herren iblant oss eller ikke?»1 Gud hadde gjort underfulle ting for dem. Likevel tvilte de på ham når de kom i vanskeligheter, og krevde bevis på at han var med dem. I sin vantro prøvde de å sette ham på prøve. Satan ville ha Kristus til å gjøre det samme.

Gud hadde alt kunngjort at Jesus var hans Sønn. Å forlange bevis på det samme nå, ville være å sette Guds ord på prøve og å friste ham. Det samme ville gjelde hvis vi bad om noe som Gud ikke har lovt. Det ville være et tegn på mistillit, og i virkeligheten å sette Gud på prøve eller å friste ham. Vi skal ikke komme frem for Gud i bønn for å få bevis for at han vil oppfylle det han har sagt, men fordi han vil gjøre det; ikke for å få bevis på at han elsker oss, men fordi han gjør det. «Uten tro er det umulig å behage Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.»2

Tro har ingenting å gjøre med formastelse eller dristig overmot. Bare den som har sann tro, er sikret mot formastelse, som er Satans forfalskede etterligning av tro. Troen gjør krav på Guds løfter og bærer frukt i lydighet. Formastelsen gjør også krav på løftene, men bruker dem på samme måten som Satan gjorde – til å unnskylde overtredelse. Tro ville ha fått våre første foreldre til å stole på Guds kjærlighet og til å etterleve hans ord. Formastelse fikk dem til å overtre hans lov, fordi de trodde at hans store kjærlighet ville frelse dem fra følgene av deres synd. Det er ikke tro å gjøre krav på gunst hos Gud uten å rette seg etter betingelsene for å motta nåde. Ekte tro bygger på de løfter og prinsipper som finnes i Guds ord.

Når det ikke har lykkes Satan å vekke mistillit, har han ofte hatt hell med seg i å lede folk ut i formastelse. Hvis han kan få oss til unødvendig å utsette oss for fristelse, vet han at han vil seire. Gud vil bevare alle som vandrer på lydighetens vei. Men å vike av fra den er å våge seg inn på Satans område. Der kan vi være sikre på å falle. Kristus har pålagt oss: «Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse!»3 Bønn og stille ettertanke vil bevare oss fra å fare tankeløst inn på farlige veier og vil redde oss fra mangt et nederlag.

Likevel må vi ikke miste motet når vi blir angrepet av fristelser. Når vi kommer i prøvende situasjoner, tviler vi på at Guds Ånd har ledet oss.

84

Men det var Ånden som førte Jesus ut i ødemarken for å fristes av djevelen. Når Gud fører oss inn i prøvelse, har han en hensikt med det. Han ønsker at det skal være til gagn for oss. Jesus benyttet aldri Guds løfter som grunn til frivillig å utsette seg for fristelse. Han gav heller ikke opp i fortvilelse når fristelsen kom over ham. Det bør heller ikke vi gjøre. «Gud er trofast, han vil ikke la dere bli fristet over evne, men gjøre både fristelsen og utgangen på den slik at dere kan klare det.» Han sier: «Bær ditt takkoffer fram for Gud, hold ditt løfte til Den Høyeste! Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg. »4

Den tredje fristelsen

Jesus seiret også i den andre fristelsen. Og nå viser Satan seg slik han virkelig er. Selv om han har falt, er han en mektig engel. Han erkjenner åpent at han er lederen for opprøret, og at han er «denne verdens fyrste».

Satan tok nå Jesus med opp på et høyt fjell og lot alle verdens riker og deres herlighet passere som et panorama. Sollyset skinte på byer og templer, på marmorslott og over fruktbare marker og frodige vingårder. Alle spor av det onde var skjult. Jesus, som nettopp hadde vært vitne til mørke og trøstesløshet, så nå et syn av uovertruffen skjønnhet og herlighet. Da hørtes fristerens stemme: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil. Om du bare faller ned og tilber meg, skal alt være ditt.»

Jesu misjon kunne bare fullbyrdes gjennom lidelse. Foran ham var det sorger, motgang og kamp, og en vanærende død. Han måtte bære hele verdens synd, og han måtte holde ut å bli skilt fra sin Fars kjærlighet. Nå tilbød fristeren å gi avkall på den makten han hadde tilranet seg. Kristus kunne unngå den fryktelige fremtiden hvis han bare anerkjente Satans herredømme. Men å gjøre det ville være å overlate seieren til fienden. Det var da Satan prøvde å opphøye seg selv over Guds Sønn, at han syndet i himmelen. Hvis han fikk overhånd nå, ville det bety seier for opprøret.

Da Satan sa til Jesus: «Jeg vil gi deg makten over alt dette og la deg få all denne herlighet. For det er gitt i min hånd, og jeg gir det til hvem jeg vil,» sa han noe som bare var delvis sant. Han sa det for å fremme sin egen bedragerske hensikt. Satan hadde fravristet Adam herredømmet, men Adam var Skaperens stedfortreder. Han hadde ikke noe selvstendig herredømme. Jorden hører Gud til, og han har overgitt alle ting til sin Sønn. Adam skulle herske under Kristus. Da Adam sviktet sitt herredømme og gav det til Satan, var Kristus fremdeles den rettmessige konge. Herren hadde sagt til kong Nebukadnesar: «Den Høyeste rår over kongedømmet blant menneskene. Han gir det til hvem han vil.»5 Satan kan bare utøve sin tilrante myndighet i den utstrekning Gud tillater det.

Da fristeren tilbød Jesus verdens riker og deres herlighet, ville han at Jesus skulle oppgi det virkelige kongedømme over verden og være underlagt Satan.

85

Det var dette herredømme jødene satte sine forhåpninger til. De ønsket et rike av denne verden. Hvis Kristus hadde gått med på å tilby dem et slikt rike, ville de med glede ha tatt imot ham. Men det var tynget av syndens forbannelse med all dens smerte. Kristus sa til fristeren: «Bort fra meg, Satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og bare ham skal du tjene.»

Han som hadde gjort opprør i himmelen, tilbød Kristus denne verdens riker. På den måten ville han kjøpe ham til å anerkjenne det ondes prinsipper. Men Kristus ville ikke la seg kjøpe. Han var kommet for å opprette et rettferdighetens rike, og han ville ikke oppgi sitt forsett. Satan kommer til menneskene med den samme fristelsen, og her har han større hell enn hos Kristus. Han tilbyr dem denne verdens herlighet på det vilkår at de vil anerkjenne hans overhøyhet. Han forlanger at de skal gi opp å være rettskafne, at de ikke skal bry seg omsamvittigheten, og at de skal gi etter for selviskhet.

Kristus pålegger dem først å søke Guds rike og hans rettferdighet. Men Satan er ved siden av dem og sier: Hva som enn kan være sant når det gjelder et evig liv, må dere tjene meg for å få fremgang her i verden. Deres velferd ligger i mine hender. Jeg kan gi dere rikdom, fornøyelser, ære og lykke. Lytt til mitt råd! Bli ikke offer for selsomme forestillinger om ærlighet og selvoppofrelse! Jeg skal bane veien for dere. Mange mennesker blir bedratt på denne måten. De går med på å leve for å tjene seg selv, og Satan er tilfreds. Mens han lokker dem med håpet om verdslig herredømme, blir han herre over deres sjel. Men han tilbyr noe som han ikke har rett til å gi, og som snart skal bli tatt fra ham. Til gjengjeld tar han fra dem deres hjemmel til den arv som Guds barn skal få.

Fristeren overmannet

Satan hadde fremstilt det som tvilsomt at Jesus var Guds Sønn. Da han uten videre ble bedt om å forsvinne, var det i seg selv et bevis han ikke kunne motsi. Guddommeligheten lyste gjennom Jesu lidende menneskelighet. Satan hadde ingen makt til å sette seg imot befalingen. Selv om han vred seg i raseri over ydmykelsen, var han nødt til å fjerne seg fra verdens frelser. Kristi seier var like fullstendig som Adams nederlag hadde vært.

Slik kan også vi stå imot fristelse og tvinge Satan til å vike fra oss. Jesus vant seier gjennom lydighet og tro på Gud. Ved apostelen Jakob sier han til oss: «Bøy dere da for Gud! Men stå djevelen imot, så skal han flykte fra dere. Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.» Vi kan ikke redde oss selv fra fristerens makt. Han har vunnet seier over menneskeheten, og når vi forsøker å stå i vår egen styrke, blir vi et bytte for hans list. Men «Herrens navn er et festningstårn, den rettferdige løper dit og blir berget.»6 Satan skjelver og flykter for selv det svakeste menneske som tar sin tilflukt til dette mektige navn.

Da fienden hadde trukket seg tilbake, falt Jesus utmattet til jorden, og

86

ansiktet hans var dødblekt. Himmelens engler hadde fulgt kampen og hadde sett sin leder idet han opplevde en ubeskrivelig lidelse for å bane en vei til redning for oss. Han hadde holdt ut prøven som var større enn det vi noen gang vil bli utsatt for. Englene tjente nå Guds Sønn som så ut søm om han var i ferd med å dø. Han ble styrket med mat og fikk trøst ved budskapet om Faderens kjærlighet og en forsikring om at hele himmelen gledet seg over hans seier. Idet livskraften vender tilbake, banker hjertet hans av medfølelse med menneskene, og han er fast bestemt på å fullføre den gjerningen han har begynt. Han vil ikke hvile før fienden er overvunnet og vår falne slekt er gjenløst.

Hva vår gjenløsning har kostet, vil vi aldri kunne forstå før de frelste står sammen med Kristus foran Guds trone. Når da herligheten av det evige hjem går opp for oss helt og fullt, vil vi huske at Jesus forlot alt dette for vår skyld, at han ikke bare gav avkall på himmelen, men at han for vår skyld risikerte å kunne lide nederlag og evig tap. Da vil vi legge våre kroner for hans føtter og stemme i sangen: «Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk.»7

Matt 4,5-11, Mark l, 12.13; Luk 4,5-13

Kapittel 14:

«Kom og se!»

Døperen Johannes var nå opptatt med å forkynne, og han døpte i Betania på den andre siden av Jordan. Det var ikke langt fra dette stedet at Gud hadde stanset elven i dens løp inntil Israel var kommet over. Et lite stykke herfra var festningen Jeriko blitt lagt i grus av de himmelske hærskarer. Minnet om disse begivenhetene ble nå gjenoppfrisket, og de skapte en levende interesse for døperens budskap. Ville ikke Gud som hadde virket så underfullt i fortiden, igjen åpenbare sin makt, for å utfri Israel? Det var slike tanker som grep folket mens de daglig trengte seg sammen på bredden av Jordan.

Et aktuelt budskap

Det Johannes forkynte, hadde fått et så sterkt grep på folket at de religiøse lederne ikke uten videre kunne overse det. Faren for opprør førte til at romerne så med mistenksomhet på enhver sammenstimling av folk. Alt som kunne oppfattes som oppstand; skapte frykt hos de jødiske myndigheter. Johannes, hadde ikke tatt hensyn til Rådets myndighet ved å søke om tillatelse til sin virksomhet. Han hadde irettesatt rådsherrene og folket, fariseerne og saddukeerne uten forskjell. Likevel var folk ivrige etter å følge ham. Interessen for hans virksomhet syntes stadig å vokse. Selv om han ikke hadde tatt hensyn til Det høye råd, mente rådsherrene at han som en offentlig lærer stod under deres myndighet.

Rådet bestod av medlemmer som var valgt ut fra prestestanden og fra de øverste av nasjonens ledere og lærere. Øverstepresten var som regel formann. Alle medlemmene skulle være tilårskomne, om enn ikke gamle. De skulle være lærde menn som ikke bare var vel bevandret i jødisk religion og historie, men også i almenkunnskap. De måtte være uten kroppslig lyte, og de skulle være gifte menn og fedre. Dette fordi de da sannsynligvis ville være mer humane og hensynsfulle enn andre. Rådssalen var et rom i forbindelse med templet i Jerusalem. I den tiden jødene var selvstendige, var Det høye råd nasjonens øverste domstol og hadde både verdslig og geistlig myndighet. Selv om Rådet nå stod under

88

den romerske landshøvding, øvde det fremdeles en sterk innflytelse så vel i borgerlige som i religiøse saker.

Rådet kunne ikke godt la være å undersøke det Johannes holdt på med. Det var noen som mintes den åpenbaring Sakarja hadde hatt i templet, og husket hans profeti om at hans sønn skulle bli forløperen for Messias.

Under de tumulter og forandringer som hadde funnet sted de siste tretti år, var dette for en stor del tapt av syne. Men nå kom de til å tenke på dette i forbindelse med det oppstyr som Johannes' forkynnergjerning vakte.

Det var lenge siden Israel hadde hatt en profet, lenge siden noen hadde vært vitne til en slik reformasjon som den som nå var i gang. Kravet om syndsbekjennelse virket nytt og oppsiktsvekkende. Mange av lederne ville ikke møte opp for å høre de appeller og anklager Johannes kom med. De var redde for at de skjulte ting i deres eget liv skulle bli avslørt. Hans forkynnelse var likevel en direkte kunngjøring om Messias.

Det var alminnelig kjent at de sytti uker i Daniels profeti, som innbefattet Messias' komme, nesten var utløpt. Alle var ivrige etter å få oppleve den tidsepoke med nasjonal herlighet som da var ventet. Så stor var folkets begeistring at Rådet snart ville være nødt til enten å bifalle eller forkaste den virksomhet Johannes drev. Rådets makt over folket var alt på retur, og det begynte å bli et alvorlig spørsmål hvordan det skulle kunne opprettholde sin posisjon. I håp om å finne en eller annen løsning sendte de en delegasjon av prester og levitter til Jordan for å forhandle med den nye læreren.

En stor folkemengde var samlet for å lytte til døperens forkynnelse da utsendingene kom. De hovmodige rabbinere omgav seg med en aura av påtatt verdighet og autoritet som var beregnet på å gjøre inntrykk på folket og tvinge Johannes til å vise dem ærbødighet. Respektfullt og med frykt vek mengden til side for å slippe dem frem. Disse ærverdige mennene som var kledd i praktfulle klær, og var stolte av sin rang og makt, stod nå foran ørkenprofeten.

«Hvem er du?», forlangte de å få vite. Johannes, som visste hva de tenkte på, svarte: «Jeg er ikke Kristus.» «Hvem er du da,» spurte de, «er du Elia?» «Nei, det er jeg ikke,» svarte han. «Er du profeten?» «Nei!» «Si oss da hvem du er, så vi kan ha et svar å gi dem som har sendt oss. Hva sier du om deg selv?»

 «Jeg er en røst som roper i ødemarken: Gjør veien rett for Herren, som profeten Jesaja har sagt.»

Det skriftordet Johannes henviste til, er den vakre profetien hos Jesaja: «Trøst, ja, trøst mitt folk! sier deres Gud. Tal vennlig til Jerusalem, og rop ut til henne at hennes strid er endt og hennes skyld betalt. ... Hør, det er en som roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, legg en kongsvei for vår Gud rett gjennom ørkenen! Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes. Kupert land skal bli til slette og kollene til flat mark. Herrens herlighet skal åpenbares, alle mennesker skal se det.» 1

89

Når en konge i oldtiden reiste gjennom områder i sitt rike som sjelden ble besøkt, ble det sendt ut et arbeidslag foran den kongelige herskapsvognen for å jevne ut de bratte steder og fylle i fordypninger så kongen kunne ferdes trygt og uten hindring. Profeten hentyder til denne skikken for å illustrere evangeliets gjerning. «Hver dal skal heves, hvert fjell, hver haug skal jevnes.»

Når Guds Ånd med sin underfulle vekkende kraft rører ved sinnet, blir vår menneskelige stolthet ydmyket. Verdslig lyst og verdslig posisjon og makt er uten verdi. «Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.»2 Ydmykhet og selvoppofrende kjærlighet som verdsettes så lite blant mennesker, blir da opphøyet som det eneste verdifulle. Dette er evangeliets gjerning som det budskapet Johannes forkynte, var en del av.

Rabbinerne fortsatte med sine spørsmål: «Hvorfor døper du da, når du ikke er Messias eller Elia og heller ikke profeten?» Ordet «profeten» siktet til Moses. Mange jøder trodde at Moses ville bli oppreist fra de døde og tatt til himmelen. De visste ikke at det alt var skjedd. Da Johannes begynte sin virksomhet, var det mange som tenkte at han kanskje var profeten Moses som var stått opp fra de døde. For han syntes å ha et grundig kjennskap til profetiene og til Israels historie.

Mange trodde også at før Messias kom, ville Elia vise seg personlig. Denne forventning avviste Johannes i sin nektelse. Men hans ord hadde en dypere mening. Med tanke på Johannes sa Jesus senere: «Om dere vil tro det; han er den Elia som skulle komme.»3 Johannes kom i Elias ånd og kraft for å gjøre en lignende gjerning som den Elia utførte. Hvis jødene hadde tatt imot ham, ville denne gjerning blitt utført for dem, men de tok ikke imot hans budskap. For dem var han ikke Elia. For dem kunne han ikke utrette det som var hensikten med hans misjon.

Mange av dem som var samlet ved Jordan-elven, hadde vært til stede ved Jesu dåp. Men det tegnet som da ble gitt, ble oppfattet bare av noen få. I løpet av de måneder døperen Johannes hadde drevet sin virksomhet, hadde mange nektet å gi etter for kallet til omvendelse. Slik hadde de forherdet seg og formørket sin forstand. Da himmelen kom med sitt vitnesbyrd ved Jesu dåp, oppfattet de det ikke øyne som aldri hadde vendt seg i tro til ham Som er usynlig, så ikke Guds herlighet som ble åpenbaret. Ører som aldri hadde lyttet til hans røst, hørte ikke de ordene som ble uttalt. 

Slik er det også nå. Jesus og de tjenende engler er ofte til stede når folk er samlet. Likevel er det mange som ikke vet om det, og de merker ikke noe uvanlig. Men noen er klar over Kristi nærvær. De blir opplivet av fred og glede, og de blir trøstet, oppmuntret og velsignet.

Utsendingene fra Jerusalem hadde spurt Johannes: «Hvorfor døper du?» og de ventet på svaret. Idet han lot blikket gli ut over folkeskaren, kom det plutselig glød i øynene hans. Ansiktet lyste opp, og han ble gjennomtrengt og grepet av en dyp bevegelse. Med hendene utrakt ropte

90

han: «Jeg døper med vann. Men midt iblant dere står en dere ikke kjenner, han som kommer etter meg, han som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.»

Døperens Messias-forkynnelse

Klart og utvetydig var det budskapet som skulle bringes tilbake til Rådet. Det Johannes hadde uttalt, kunne ikke anvendes på noen annen enn ham som var lovt. Messias var iblant dem! Med forbauselse så prester og rådsherrer seg om i håp om å oppdage ham som Johannes hadde talt om. Men de var ikke i stand til å oppdage ham i folkemengden.

Da Johannes ved dåpshandlingen utpekte Jesus som Guds lam, ble det kastet nytt lys over den gjerning Messias skulle utføre. Johannes ble minnet om disse ord av Jesaja: Han er «lik lammet som føres bort for å slaktes».4 I ukene som fulgte, gransket Johannes profetiene med fornyet interesse. Han grunnet også på den undervisning som var innbefattet i offertjenesten. Han kunne ikke skjelne klart mellom de to sidene av Kristi gjerning - et lidende slaktoffer og en seirende konge. Men han så at Kristi komme hadde en dypere betydning enn prestene eller folket hadde forstått.

Da Johannes så Jesus i folkemengden etter at han hadde kommet tilbake fra ødemarken, ventet han tillitsfullt på at Jesus ville gi folket et eller annet tegn på hvem han virkelig var. Nesten utålmodig ventet han på at Jesus skulle kunngjøre sin misjon. Men ikke et ord ble sagt, og ikke noe tegn ble gitt. Jesus reagerte ikke på døperens kunngjøring om ham. Han gikk omkring sammen med Johannes' disipler uten å gi noe ytre bevis på sin spesielle gjerning. Han gjorde ikke noe for å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Dagen etter får Johannes igjen øye på Jesus. Mens lyset av Guds herlighet stråler over ham, rekker Johannes ut hendene og sier: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd. Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, for han var til før meg. Jeg visste heller ikke hvem han var, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann .... Jeg så Ånden komme ned over ham som en due, og den ble over ham. Jeg visste heller ikke hvem han var, men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Han du ser Ånden komme ned og bli over, han er det som døper med Den Hellige Ånd. Og jeg har sett det, og dette er mitt vitnesbyrd: Han er Guds Sønn.»

Var dette Kristus? Med ærefrykt og forundring så folket på ham som Johannes nettopp hadde omtalt som Guds Sønn. Det Johannes hadde sagt, hadde grepet dem dypt. Han hadde talt til dem i Guds navn. Dag etter dag hadde de lyttet til ham  når han irettesatte dem for deres synder. Overbevisningen om at han var sendt av Gud, ble sterkere for hver dag. Men hvem var han som var større enn døperen Johannes? I hans klesdrakt og opptreden var det ikke noe som tydet på rang. Han så ut som et vanlig menneske med fattigfolks enkle klær i likhet med dem selv.

91

I folkemengden var det noen som hadde sett Guds herlighet da Jesus ble døpt, og som hadde hørt Guds røst. Men siden den gangen hadde Jesu utseende forandret seg svært mye. Da han ble døpt, så de at ansiktet hans ble forvandlet i et himmelsk lys. Nå var han blek, medtatt og avmagret. I denne tilstanden var det ingen andre enn Johannes som kjente ham igjen.

Når folket betraktet ham, så de et ansikt som gav uttrykk for guddommelig medfølelse og bevisstheten om kraft. Hvert glimt i øyet og hvert trekk i ansiktet hans var preget av ydmykhet og uttrykte en kjærlighet som ikke kan tolkes med ord. Han syntes å være omgitt av en atmosfære av åndelig utstråling. Selv om hans fremtreden var vennlig og beskjeden, følte andre mennesker at han eide en uforklarlig kraft som ikke kunne hemmeligholdes helt og fullt. Var dette ham som Israel så lenge hadde ventet på?

Jesus kom i fattigdom og fornedrelse. Bare da kunne han være vårt eksempel og vår gjenløser. Hvordan kunne han ha lært oss ydmykhet hvis han hadde kommet i kongelig prakt? Hvordan kunne han ha fremholdt slike bitende sannheter som han gjorde i bergprekenen? Hvilket håp ville det ha vært for de små i samfunnet hvis Jesus hadde kommet for å leve som en konge blant menneskene? Men for den store mengden syntes det umulig at han som Johannes hadde pekt på, kunne settes i forbindelse med deres store forventninger. Derfor ble mange skuffet, og de var svært tvilrådige.

De ordene som prestene og rabbinerne så gjerne ønsket å høre - at Jesus nå ville gjenopprette riket for Israel, var ikke blitt uttalt. Det var en slik konge de hadde ventet på og sett frem til. En slik konge var de beredt til å ta imot. Men en konge som forsøkte å opprette et rettferds- og fredsrike i deres hjerter, ville de ikke godta.

De første disiplene

Dagen etter, mens to av Johannes' disipler stod i nærheten, så Johannes igjen Jesus blant folket. På ny ble ansiktet hans opplyst av herligheten fra Den Usynlige, idet han ropte ut: «Se, der er Guds lam!» Disiplene ble grepet av disse ordene, men de forstod dem ikke fullt ut. Hva betydde det navnet Johannes hadde gitt ham - «Guds lam»? Johannes hadde ikke selv gitt noen forklaring.

De forlot Johannes og gikk for å oppsøke Jesus. Den ene av de to var Andreas, bror til Simon. Den andre var evangelisten Johannes. Disse to ble Jesu første disipler. Drevet av en uimotståelig tilskyndelse fulgte de Jesus, for de var ivrige etter å få snakke med ham. De var preget av taus ærefrykt og overveldet av denne tanken: «Mon dette er Messias?»

Jesus visste at disiplene fulgte etter ham. De var førstegrøden av hans gjerning, og det var en stor glede for ham da disse to tilhørerne tok imot ham. Likevel spurte han bare, idet han snudde seg mot dem: «Hva vil dere?» Han ville stille dem fritt til å vende tilbake eller å snakke om det som lå dem på hjertet.

92

Det var bare en ting som opptok dem, og de utbrøt: «Rabbi, hvor bor du?» Bare ved en kort samtale ved veikanten kunne de ikke få det de lengtet etter. De ønsket å være alene med Jesus, sitte hos ham og lytte til det han hadde å si.

«Kom og se,» sa Jesus. De gikk da med og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen.

Hvis Johannes og Andreas hadde hatt den samme vantro holdning som prestene og rådsherrene, ville de ikke ha sittet og lyttet til Jesus. De ville kommet til ham som kritikere og satt seg til doms over det han sa. Det er mange som på denne måten lukker døren for de mest dyrebare anledninger. Men det gjorde ikke disse første disiplene. De reagerte positivt på Den Hellige Ands kall i døperen Johannes' forkynnelse. Nå gjenkjente de røsten til den himmelske læreren. For dem var Jesu ord fulle av friskhet, sannhet og skjønnhet. Undervisningen i de gammeltestamentlige skrifter kom under guddommelig lys, og de mangesidige sannhetsemner ble klarlagt på en ny måte.

Det er anger og tro og kjærlighet som setter sjelen i stand til å ta imot visdom fra himmelen. Tro som er virksom ved kjærlighet, er nøkkelen til kunnskap. Og hver den som elsker, «kjenner Gud».5

Disippelen Johannes var preget av alvor og hengivenhet, og han var meget dypsindig. Han hadde begynt å få et klart syn på Kristi herlighet, ikke den verdslige overdådighet og makt som han var blitt opplært til å håpe på, men «den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet».6  Dette opptok ham helt.

Peter, Filip og Natanael

Andreas prøvde å gi andre del i den gleden han selv var fylt av. Han gikk ut og lette etter sin bror Simon. Da han fant ham, ropte hall: «Vi har funnet Messias!» Simon lot seg ikke be to ganger. Også han hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse, og han skyndte seg til Jesus. Jesus så på ham, og han leste hans karakter og hans livshistorie, hans impulsive natur, hans kjærlige, medfølende sinn, hans ærgjerrighet og selvtillit, hans fall og hans anger, hans innsats og martyrdød. Jesus sa til ham: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas.» Kefas er det samme som Peter, en stein.

Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da traff han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip fulgte oppfordringen. Straks ble han en Kristi medarbeider.

Filip ropte på Natanael. Han hadde vært med i folkeskaren da døperen Johannes omtalte Jesus som Guds lam. Da Natanael så Jesus, ble han skuffet. Kunne denne mannen som bar merker etter slit og fattigdom, virkelig være Messias? Likevel kunne han ikke bestemme seg for å forkaste Jesus, for budskapet Johannes forkynte, hadde overbevist ham.

Da Filip ropte på Natanael, hadde Natanael trukket seg tilbake til et stille sted for å tenke over den kunngjøringen Johannes kom med, og

93

grunne på profetiene om Messias. Han bad om å få klarhet i om han som Johannes hadde talt om, virkelig var befrieren. Den Hellige Ånd virket på ham, og han fikk forsikring om at Gud hadde gjestet sitt folk og reist opp «et frelsens horn» for dem. Filip visste at Natanael holdt på å granske profetiene, og mens han var i bønn under fikentreet, ble Filip klar over hvor han hadde trukket seg tilbake. De hadde ofte bedt sammen på dette øde stedet, skjult under de løvrike trærne.

Natanael fikk dette budskapet: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om.» Dette oppfattet han som et direkte svar på bønn. Men Filips tro vaklet fremdeles. Tvilende føyde han til: «Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» Igjen dukket fordom opp i Natanaels sinn, og han utbrøt: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?»

Filip innlot seg ikke i noe ordskifte. «Kom og se!» sa han. Jesus så Natanael komme, og sa: «Se, det er en sann israelitt, en mann uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael.

Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.»

Det var nok. Guds Ånd hadde vitnet for Natanael mens han var alene og bad under fikentreet. Nå talte Ånden til ham gjennom de ord Jesus sa. Selv om Natanael var i tvil og i noen grad var preget av fordom, kom han til Jesus med en oppriktig lengsel etter sannhet. Nå fikk han sitt ønske oppfylt. Hans tro var større enn troen hos ham som hadde ført ham til Jesus. Han svarte og sa: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.»

Hvis Natanael hadde stolt på veiledningen fra rabbinerne, ville han aldri ha funnet Jesus. Når han ble en disippel, kom det av at han så selv, og selv vurderte det han så. Slik er det også med mange i dag. De får ikke del i det gode på grunn av fordom. Hvor mye annerledes ville ikke resultatet bli om de fulgte rådet: «Kom og se!»

Ingen vil nå frem til en frelsende kunnskap om sannheten så lenge de stoler på menneskers autoritet og lar seg lede av den. I likhet med Natanael trenger vi å granske Guds ord for oss selv og be om Den Hellige Ånds opplysning. Han som så Natanael under fikentreet, vil se oss på vårt hemmelige bønnested. Engler fra lysets verden er nær hos dem som i ydmykhet søker guddommelig veiledning.

Kristen vitnetjeneste

Med kallet til Johannes, Andreas, Simon, Filip og Natanael ble grunnvollen lagt for den kristne menighet. Johannes sendte to av sine disipler til Jesus. Den ene av disse var Andreas. Han fant sin bror og førte ham til Jesus. Så ble Filip kalt, og han gikk for å finne Natanael. Disse eksemplene bør lære oss betydningen av personlig innsats, at vi oppsøker våre slektninger, venner og naboer og snakker med dem personlig. Noen har gjennom hele sitt liv regnet seg som Jesu etterfølgere, men de har aldri gjort en personlig anstrengelse for å føre et eneste menneske

94

til Kristus. De overlater alt til predikanten. Han er kanskje godt skikket for sitt kall, men han kan ikke gjøre det som Gud har overlatt til menighetens medlemmer.

Det er mange som trenger den tjenesten som kjærlige, hjertevarme kristne kan gi. Mange er gått til grunne, men kunne vært reddet hvis deres naboer hadde gjort en personlig anstrengelse for dem. Mange venter at noen skal snakke med dem personlig. I familiekretsen, i nabolaget, i byen der vi bor, er det en gjerning å gjøre som sendebud for Kristus. Hvis vi virkelig er kristne, vil det være en glede for oss å gjøre en slik gjerning. Ikke før har en person vendt om, så fødes det i ham en lengsel etter å fortelle andre hvilken dyrebar venn han har funnet i Jesus. Den frelsende og helliggjørende sannhet kan han ikke holde for seg selv.

Alle som har overgitt seg til Gud, kan bringe lyset til andre. Gud gjør dem til sine redskaper for at de skal bringe hans nådes rikdommer videre. Hans løfte er: «Jeg lar dem og landet omkring min haug bli velsignet. Jeg sender regn i rette tid, regn som blir til velsignelse.» 7

Filip sa til Natanael: «Kom og se!» Han bad ham ikke om å godta hva en annen sa. Han måtte selv se Jesus. Når Jesus nå har faret opp til himmelen, er hans disipler representanter for ham blant menneskene. En av de mest effektive måter å vinne mennesker for ham på, er å vise hans karakter i vårt daglige liv; Vår innflytelse avhenger ikke så mye av hva vi sier som hva vi er. Mennesker kan protestere mot vår logikk, og de kan motsette seg det vi sier, men et liv i uegennyttig kjærlighet er et argument de ikke kan si imot. Et konsekvent liv som er preget av Kristi saktmodighet, er en kraft i verden.

Kristi lære var uttrykk for en indre overbevisning og erfaring. De som tar imot undervisning av ham, blir lærere i samsvar med det guddommelige mønster. Når Guds ord blir talt av en som selv er helliggjort ved det, har det en livgivende kraft som gjør det tiltrekkende for dem som lytter, og overbeviser dem om at det er en levende realitet. Når en person tar imot sannheten fordi han elsker den, vil han åpenbare det ved sin overbevisende opptreden og måten han snakker på. Han gjør kjent for andre det han selv har hørt og sett. Han vil snakke om det hans hender har følt på, livets ord. Slik vil han kunne dele kunnskapen om Kristus med andre. Hans vitnesbyrd kommer fra lepper som er berørt av gloen fra alteret. Det er sannhet for det mottagelige sinn, og det virker helliggjørende på karakteren.

Den som prøver å gi lys til andre, vil selv bli velsignet. «Den som kvikker opp andre, blir oppkvikket selv.»8 Gud kunne ha oppnådd sin hensikt med å frelse syndere uten vår hjelp. Men for at vi skal kunne utvikle en karakter lik den Kristus har, må vi ha del i hans gjerning. Det gleder ham å se mennesker som er gjenløst ved hans offer. Hvis vi skal kunne oppleve noe av den gleden han føler, må vi ta del i hans gjerning for å frelse dem.

Natanaels første vitnesbyrd om sin tro var preget av alvor og oppriktighet,

95

og det lød som musikk i Jesu ører. «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» spurte Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Med glede så Jesus frem til sin gjerning med å forkynne et g1edesbudskap for fattige, lege dem som har et knust hjerte og rope ut frihet for dem som er i Satans lenker. Med tanke på de dyrebare velsignelser han hadde gitt menneskene, føyde han til: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.»

Her sier Kristus i virkeligheten: På bredden av Jordan ble himmelen åpnet, og Ånden kom ned over meg i skikkelse av en due. Det som hendte, var bare et tegn på at jeg er Guds Sønn. Hvis dere tror at jeg er Guds Sønn, vil deres tro bli styrket. Dere skal se himmelen åpnet, og den skal aldri bli lukket. Jeg har åpnet den for dere. Guds engler stiger opp, og de bringer med seg bønner til Faderen i det høye fra dem som er i nød og som er plaget. De stiger ned og bringer velsignelse og håp, frimodighet, hjelp og liv til menneskene.

Guds engler ferdes stadig fra jorden til himmelen, og fra himmelen til jorden. Kristi mirakler for dem som var plaget og som led, ble utført ved Guds kraft gjennom englenes tjeneste. Enhver velsignelse kommer fra Gud til oss gjennom Kristus, og ved den tjenesten hans himmelske utsendinger utfører. Da Kristus tok på seg menneskelig natur, forente han sine interesser med interessene til Adams falne etterkommere, samtidig med at han med sin guddommelighet holder fast på Guds trone. På den måten er han bindeleddet mellom menneskene og Gud, og mellom Gud og menneskene.

Joh l, 19-51

Kapittel 15:

Jesu første mirakel

Jesus begynte ikke sin virksomhet med en eller annen stor gjerning for øynene på Det høye råd i Jerusalem. Ved en familiesammenkomst i en liten landsby i Galilea gjorde han bruk av sin makt for å bidra til å øke gleden ved en bryllupsfest. Slik viste han forståelse for menneskene, og sitt ønske om å gjøre dem lykkelige. I fristelsens ødemark hadde han selv drukket smertens beger. Han stod frem for å gi menneskene velsignelsens beger, for på den måten å hellige menneskers samliv.

Jesus hadde vendt tilbake fra Jordan til Galilea. Det skulle feires et bryllup i Kana, en liten landsby ikke langt fra Nasaret. Brudeparet var i slekt med Josef og Maria. Jesus, som visste om denne familiebegivenheten, drog til Kana, og sammen med disiplene ble han innbudt til bryllupsfesten.

Maria håper og frykter

Her traff han igjen sin mor som han hadde vært borte fra en tid. Maria hadde hørt om det som fant sted da Jesus ble døpt i Jordan, for ryktene om dette var nådd til Nasaret. På ny hadde dette minnet henne om de hendelser hun i så mange år hadde gjemt i sitt hjerte. I likhet med hele Israel var Maria dypt grepet av døperen Johannes' virksomhet. Hun husket meget godt den profetien som ble gitt ved hans fødsel. Hans forbindelse med Jesus vakte igjen håp hos henne. Men hun hadde også hørt om Jesu hemmelighetsfulle ferd ut i ødemarken, og hun følte seg nedtrykt av urolige forutanelser.

Fra den dagen da Maria hørte engelens kunngjøring hjemme i Nasaret, tok hun omhyggelig vare på hvert vitnesbyrd om at Jesus var Messias. Hans edle og uselviske liv var for henne en forsikring om at han ikke kunne være noen annen enn ham som Gud hadde sendt. Likevel opplevde hun også tvil og skuffelser, og hun lengtet etter den tiden da hans herlighet skulle bli åpenbart. Døden hadde skilt henne fra Josef, som sammen med henne hadde kjennskap til det hemmelighetsfulle ved Jesu fødsel. Nå fantes det ingen som hun kunne betro sin frykt og sine forhåpninger til.

97

De siste to månedene hadde vært en svært sorgfull tid, for hun hadde vært skilt fra Jesus som alltid hadde vært til trøst for henne. Ofte grunnet hun på Simeons ord: «Men også gjennom din sjel skal det gå et sverd.»1 Hun husket de tre dager i frykt da hun var redd at hun hadde mistet Jesus for alltid. Med angst ventet hun på at han skulle komme tilbake.

Ved bryllupsfesten treffer hun ham igjen som den samme ømme og pliktoppfyllende sønnen. Likevel er han ikke helt den samme. Ansiktet er forandret. Det er merket av kampen i ødemarken, og et nytt uttrykk av verdighet og kraft vitner om hans himmelske misjon. Sammen med ham er en gruppe unge menn som ærbødig følger ham med øynene, og som kaller ham mester. Disse følgesvennene forteller Maria hva de har sett og hørt under dåpen og på andre steder. Til slutt sier de: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven.»2

Gjestene samles, og mange synes å være sterkt opptatt av et eller annet. En undertrykt spenning gjennomtrenger selskapet. Små grupper samtaler ivrig, men dempet, og undrende blikk blir rettet mot Marias sønn. Da Maria hørte hva disiplene sa om Jesus, ble hun glad fordi hennes langvarige forhåpninger ikke hadde vært forgjeves. Likevel hadde hun vært mer enn menneskelig om denne hellige gleden ikke hadde vært blandet med en kjærlig mors naturlige stolthet. Da hun så de mange blikk som var rettet mot Jesus, lengtet hun etter å få ham til å bevise overfor selskapet at han virkelig var Guds utvalgte. Hun håpet at det måtte gi anledning for ham til å utføre et mirakel.

Jesus og hans mor

På den tiden var det skikk 'at bryllupsfesten varte i flere dager. Ved denne anledningen viste det seg at beholdningen av vin var brukt opp før festen var slutt. Dette ble årsak til stor forlegenhet og bekymring. Det var ikke vanlig å være uten vin ved festlige anledninger, for mangel på vin kunne oppfattes som manglende gjestfrihet.

Som slektning av brudeparet hadde Maria hjulpet til med å forberede festen, og nå vendte hun seg til Jesus og sa: «De har ikke mer vin.» Disse ordene var et vink om at han kunne skaffe det de behøvde. Men Jesus svarte: «Kvinne, hva har du med mitt å gjøre? ... Min time er ennå ikke kommet.»

Selv om dette svaret kan synes kort og avmålt, var det ikke uttrykk for kulde eller uhøflighet. Jesu måte å snakke til sin mor på var i samsvar med østerlandsk skikk. Den ble brukt overfot personer som en ønsket å vise aktelse. Hver handling i Kristi liv på jorden stemte overens med det mønster han selv hadde gitt: «Du skal hedre din far og din mor.»3 Da Jesus på korset for siste gang viste ømhet overfor sin mor, tiltalte han henne på samme måte. Han overlot henne da til den disippelen han elsket mest. Den kjærlighet som kom til uttrykk i stemmen, blikket og handlemåten hans både ved bryllupsfesten og på korset, viste hva disse ordene betydde.

98

Da hemmeligheten ved Kristi livsgjerning begynte å gå opp for ham under besøket i templet da han var barn, sa han til Maria: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»4 Disse ordene anslo grunntonen i hele hans liv og virksomhet. Alt annet var underordnet hans gjerning, det store gjenløsningsverket som han var kommet til verden for å utføre. Nå gjentok han dette.

Maria kunne lett ha ment at hennes slektskapsforhold til Jesus gav henne rett til å stille visse krav til ham, og at hun i noen grad også hadde rett til å veilede ham i hans gjerning. I tretti år hadde han vært en kjærlig og lydig sønn, og hans kjærlighet var uforandret. Men nå måtte han være i sin Fars gjerning. Som Den Høyestes Sønn og verdens frelser måtte han ikke la noe jordisk bånd hindre ham i hans tjeneste eller påvirke hans handlemåte. Han måtte stå fritt til å gjøre Guds vilje. Dette gjelder også for oss. Guds krav er hevet endog over menneskelige slektskapsforhold. Ingen jordisk tiltrekning må lede oss bort fra den stien han ber oss å følge.

Det eneste håp om frelse for vår falne slekt er i Kristus. Maria kunne finne frelse bare gjennom Guds lam. I seg selv eide hun ingen fortjeneste, og hennes slektskap med Jesus brakte henne ikke i noe annerledes åndelig forhold til ham enn det som gjelder et hvilket som helst annet menneske. Dette kommer til uttrykk i Jesu ord. Han klargjør forskjellen mellom sitt forhold til henne som Menneskesønnen og som Guds Sønn. Slektskapsbåndet mellom dem stilte henne ikke på like fot med ham.

Ordene «min time er ennå ikke kommet», sikter til den kjensgjerning at enhver handling i Kristi liv på jorden skjedde for å oppfylle den planen som hadde eksistert fra evighet av. Før han kom til jorden, lå denne planen klar, og den var fullkommen i alle detaljer. Under sin vandring blant mennesker ble han ledet skritt for skritt etter sin Fars vilje. Han nølte ikke med å handle på den fastsatte tiden, og med den samme lydige holdning ventet han til tiden var inne.

Da Jesus sa til Maria at hans time enda ikke var kommet, svarte han på den tanken hun ikke hadde satt ord på. Det gjaldt den forventning hun og jødefolket for øvrig kjelte for. Hun håpet at han ville åpenbare seg som Messias og overta Israels trone. Men tiden var ikke inne. Det var som «en smertenes mann, vel kjent med sykdom» at Jesus hadde valgt å dele menneskehetens lodd - ikke som konge.

Selv om Maria ikke hadde en riktig oppfatning av Kristi misjon, stolte hun ubetinget på ham, og Jesus lønnet henne for dette. Det var for å anerkjenne Marias tillit og for å styrke disiplenes tro at det første mirakel ble utført. Disiplene ville komme til å møte mange og store fristelser til å vise vantro. Profetiene hadde gjort det klart og ugjendrivelig at Jesus var Messias. Disiplene ventet at de religiøse lederne ville ta imot ham med en tillit som var enda større enn deres egen. Blant folket forkynte de Kristi underfulle gjerninger og sin egen tillit til hans misjon. Men de ble forbauser og bittert skuffet over den vantro, den dypt rotfestede

99

fordom og det fiendskap mot Jesus som prestene og rabbinerne la for dagen. Jesu første mirakel styrket disiplene til å trosse denne motstand.

Maria lot seg ikke på noen måte bringe ut av fatning av Jesu ord. Hun sa til dem som vartet opp ved bordet: «Det han sier dere, skal dere gjøre.» Slik gjorde hun hva hun kunne for å berede veien for Kristi gjerning.

Vann til vin

Ved inngangen stod seks store vannkar av stein, og Jesus bad tjenerne å fylle dem med vann. Det ble gjort. Ettersom de trengte vinen øyeblikkelig, sa han: «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren.» Istedenfor det vannet de hadde fylt karene med, kom det nå vin. Hverken kjøkemesteren eller gjestene var klar over at de hadde sluppet opp for vin. Da kjøkemesteren smakte på den vinen tjenerne bar inn, fant han at den var bedre enn noen vin han tidligere hadde smakt, og den var helt annerledes enn den som ble servert ved begynnelsen av festen. Han henvendte seg til brudgommen og sa: «Andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene er drukne, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»

Folk setter først frem den gode vinen og så den mindre gode. Slik gjør verden med sine gaver. Det som den tilbyr, kan behage øyet og fortrylle sansene, men det viser seg å være utilfredsstillende. Vinen forvandles til bitterhet og lystigheten til et tynget sinn. Det som begynte med sang og morskap, ender med utilfredshet og vemmelse.

De gaver Jesus gir, er alltid friske og nye. Det gjestebud han bereder for sjelen, vil aldri gi annet enn tilfredshet og glede. Hver ny gave øker mottagerens evne til å verdsette og nyte Herrens velsignelser. Han gir nåde over nåde, og det blir aldri noen svikt av forsyninger. Dersom vi blir i ham, vil det faktum at vi tar imot en rik gave i dag, være en forsikring om at vi får en enda rikere gave i morgen. Jesu ord til Natanael gir uttrykk for loven om Guds handlemåte med den som tror. Hver gang han på ny åpenbarer sin kjærlighet, sier han til det mottagelige hjerte: «Tror du? .. Du skal få se større ting enn dette.»5

Bryllupsvinen - hva symboliserte den?

Kristi gave ved bryllupsfesten var et symbol. Vannet var en fremstilling av dåpen til hans død, og vinen var en fremstilling av hans blod som skulle ofres for verdens synd. Vannet til å fylle karene med, ble båret frem av mennesker. Men bare Kristi ord kunne gi vannet livgivende kraft. Slik er det også med de forordninger som peker til hans død. Bare ved hans kraft som virker gjennom troen, er de i stand til å gi sjelen næring.

Kristi ord skaffet rikelige forsyninger til festen. Så rikelig er også hans forråd av nåde som sletter ut menneskenes misgjerninger og fornyer og styrker sjelen. 

Ved det første gjestebudet som Jesus og disiplene var med til, gav han

100

dem det beger som var et symbol på hans gjerning for å frelse dem. Ved den siste nattverd gav han det igjen til dem da han innstiftet den hellige anordning som skulle forkynnes «inntil han kommer». I sorgen over å måtte skilles fra sin Herre ble disiplene trøstet ved hans løfte om gjenforening, da han sa: «Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne vintreets frukt før den dag jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.»6

Vinen som Kristus skaffet til veie ved bryllupsfesten, og den han gav disiplene som et symbol på sitt eget blod, var ren druesaft. Profeten Jesaja hentyder til dette når han taler om den nye vinen «i druene», og sier: «Ødelegg dem ikke, for det er velsignelse i dem.»7

Det var Kristus som i Det gamle testamente gav Israel denne advarsel: «Vinen er en spotter, og den sterke drikk en bråkmaker, ingen som raver av drikk, er vis.»8 Selv skaffet han ikke noen slik drikk til veie. Satan frister menneskene til ettergivenhet overfor det som omtåker forstanden og lammer den åndelige oppfatningsevne. Men Kristus lærer oss å holde den lavere natur i tømme. Hele hans liv var et eksempel på selvfornektelse. For å kunne bryte lystens makt, utholdt han på våre vegne den hardeste prøven som et menneske kunne tåle.

Det var Kristus som bestemte at døperen Johannes hverken skulle drikke vin eller sterk drikk. Det var Kristus som påla Manoahs hustru en lignende avholdenhet.9 Og han uttalte en forbannelse over den som holder flasken til sin nestes lepper. Kristus motsa ikke sin egen undervisning. Den ugjærede vinen han skaffet til veie for bryllupsgjestene, var en sunn og forfriskende drikk. Den gjorde at smaken ble i samsvar med en sunn appetitt.

Jesu første mirakel - og hva det illustrerer

Da gjestene ved festen kom med bemerkninger om vinens kvalitet, gav dette anledning til å stille spørsmål. Tjenerne fikk dermed anledning til å fortelle om miraklet. En stund var gjestene altfor forbauset til å tenke på ham som hadde utført denne undergjerning. Da de omsider så etler ham, hadde han trukket seg tilbake så stille at ikke engang disiplene hadde lagt merke til det.

Gjestenes oppmerksomhet ble nå vendt mot disiplene. For første gang fikk de anledning til å bekjenne sin tro på Jesus. De fortalte hva de hadde sett og hørt ved Jordan, og hos mange ble det tent håp om at Gud hadde oppreist en befrier for sitt folk. Nyheten om miraklet ble spredt rundt omkring i nabolaget, og den nådde også til Jerusalem. Med ny interesse gransket prestene og de eldste de profetiene som gjaldt Kristi komme. De hadde et intenst ønske om å vite hva slags oppgave denne nye læreren hadde, han som opptrådte så fordringsløst.

Kristi gjerning stod i skarp kontrast til den som jødenes eldste utførte. Hensynet til tradisjon og formalisme hadde ødelagt all virkelig frihet i tanke og handling. De levde i stadig frykt for å komme i kontakt med noe som var urent. For å unngå berøring med de «urene» holdt de

102

seg borte fra andre mennesker. Det gjaldt ikke bare hedningene, men også de fleste av deres eget folk. De prøvde hverken å gagne dem eller vinne deres vennskap. Ved stadig å være opptatt av dette, forkrøplet de sitt sinn og begrenset sitt virkefelt. Deres eksempel tjente til å fremme egoisme og intoleranse i alle lag av folket.

Jesus begynte sin reformatoriske gjerning ved å vise dyp medkjensle med menneskeheten. Samtidig som han viste den største ærbødighet for Guds lov, irettesatte han fariseerne for deres innbilte fromhet og prøvde å frigjøre folk fra de meningsløse reglene de var bundet av. Han forsøkte å bryte ned de skrankene som skilte de forskjellige samfunnslag, så han kunne føre menneskene sammen som barn av en familie. Når han var til stede ved bryllupsfesten, var det et skritt på veien mot dette målet.

Gud hadde latt døperen Johannes oppholde seg i ødemarken for at han skulle være beskyttet mot innflytelsen fra prestene og rabbinerne og bli forberedt for et spesielt oppdrag. Hans strenge og isolerte tilværelse skulle ikke være noe eksempel for folket. Johannes hadde ikke pålagt sine tilhørere å forlate deres tidligere plikter. Han bød dem å bevise sin omvendelse ved å være trofaste mot Gud på den plassen Herren hadde satt dem.

Jesus påtalte enhver form for nytelsessyke. Likevel hadde han et omgjengelig vesen. Han tok imot gjestfrihet fra alle samfunnslag, og han besøkte hjemmene til både rike og fattige, lærde og ulærde, og forsøkte å løfte deres tanker opp fra det hverdagslige til det som var åndelig og evig. Han gav ingen frihet til utsvevelser, og ingen skygge av verdslig lettsindighet skjemte hans vandel. Likevel fant han behag i uskyldige gleder, og han samtykket i selskapelige samvær ved selv å være med. Et jødisk bryllup var en inntrykksfull begivenhet, og han hadde ingenting imot gleden som omgav det. Ved å være til stede ved denne festen anerkjente han ekteskapet som en guddommelig forordning.

Både i Det gamle og Det nye testamente blir ekteskapsforholdet benyttet som et bilde på den Ømme og hellige forening mellom Kristus og hans folk. For Jesus var gleden ved bryllupsfesten et forbilde på jubelen den dagen da han fører sin brud hjem til sin Fars hus, da de gjenløste sammen med gjenløseren skal feire Lammets bryllups-nattverd: Han sier: «Som en brudgom gleder seg over sin brud, skal din Gud ha sin glede i deg.» «Du skal ikke lenger kalles «Den forlatte», ... men du skal kalles «Min kjæreste» .... «For Herren skal ha deg kjær.» «Han gleder og fryder seg over deg og gir deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd.»10

Da apostelen Johannes fikk se himmelske ting i et syn, skrev han: «Da var det som jeg hørte et stort kor av stemmer, som et brus av veldige vannmasser og drønn av voldsomme tordenbrak. De ropte: Halleluja! For Herren er blitt konge, vår Gud, Den Allmektige. La oss glede oss og juble og gi ham æren. Tiden er kommet for Lammets bryllup! Hans brud har gjort seg i stand. ... Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» 11

103

I hvert eneste menneske så Jesus en som måtte få kallet til hans rike. Han fant vei til menneskenes hjerter ved å gå omkring blant dem som en som ønsket det beste for dem. Han oppsøkte dem på åpen gate, i private hjem, om bord i båtene, i synagogen, på stranden og ved bryllupsfesten. Han traff dem i deres daglige arbeidssituasjon og viste interesse for deres hverdagslige gjøremål. Han underviste i husene, og familiene kom under innflytelsen av hans guddommelige nærvær. Hans sterke personlige sympati bidrog til  å vinne menneskene. Ofte trakk han seg tilbake for å be i ensomhet ute i fjellene, men det var for å forberede seg til sin virksomhet blant folk i deres travle hverdag. Etter disse stunder gikk han ut for å gi lindring til de syke, undervise de uvitende og bryte lenkene for dem som var fanget av Satan.

Det var ved personlig kontakt og omgang med disiplene at Jesus gav dem opplæring. Noen ganger underviste han dem når de satt sammen i fjellskråningen. Andre ganger åpenbarte han Guds rikes hemmeligheter nede ved strandbredden eller når de gikk sammen på veien. Han holdt ikke prekener slik man gjør i dag. Hvor som helst mennesker var innstilt på å ta imot det guddommelige budskap; la han frem for dem veien til frelse. Han påla ikke disiplene å gjøre det ene eller det andre, men sa: «Følg meg!» På sine vandringer gjennom bygdene og byene tok han dem med så de kunne se hvordan han underviste folk. Han knyttet deres interesser til sine egne, og de gjorde felles sak med ham i arbeidet.

Kristus gjorde seg til ett med menneskene i deres interesser. Dermed gav han et eksempel for alle som forkynner hans ord, og for alle som har tatt imot evangeliet. Vi bør ikke holde oss borte fra selskapelig omgang, og vi bør ikke isolere oss fra andre. For å kunne nå alle grupper i samfunnet må vi møte dem der de er. De vil sjelden oppsøke oss av egen drift. Det er ikke bare fra prekestolen at den guddommelige sannhet virker på menneskene. Det finnes også et annet virkefelt. Det er kanskje mer beskjedent, men like lovende. Det finnes i den fattiges hjem, i den rikes herskapsbolig, ved det gjestfrie bordet og ved sammenkomster der man har uskyldig, selskapelig hygge.

Som Kristi disipler bør vi ikke blande oss med verden bare av lyst til fornøyelse eller for å ta del med den i dens dårskap. Slik omgang kan bare få skadelige følger. Vi bør aldri godta synd hverken i ord eller handlinger, ved vår taushet eller vårt nærvær. Hvor vi enn går, må vi ha Jesus med oss og vise andre hvor dyrebar vår frelser er. De som prøver å bevare sin kristentro ved å gjemme den innenfor steinmurer, forspiller gylne anledninger til å gjøre godt. Ved sosiale forbindelser kommer kristendommen i kontakt med verden. Enhver som har tatt imot lys fra Gud, skal lyse opp stien for dem som ikke kjenner livets lys.

Vi bør alle være vitner for Jesus. Våre sosiale evner som er helliget ved Kristi nåde, bør hele tiden utvikles i arbeidet med å vinne mennesker for Kristus. Verden må få se at vi ikke på en egoistisk måte er opptatt av våre egne interesser, men at vi ønsker at andre skal få del i de velsignelser og privilegier vi selv har fått. Folk må få se at vår gudstro ikke

104

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned