hadde han opptrådt med fasthet og verdighet. Men da de la korset på ham etter at han var blitt pisket for andre gang, kunne hans menneskenatur ikke greie mer. Han besvimte og falt under vekten.

Mengden som fulgte Jesus, så hans svake og vaklende gang, men de viste ikke noen medfølelse. De hånte og bar seg fordi han ikke kunne bære det tunge korset. En gang til ble korset lagt på ham. Igjen falt han avmektig til jorden. De som plaget ham, så at det var umulig for ham å bære byrden lenger, og de hadde problemer med å finne en som var villig til å bære det vanærende korset. En jøde kunne ikke gjøre det, for det ville gjøre ham uren og dermed hindre ham fra å kunne feire påske. Ikke en eneste av de mange som fulgte med, ville nedlate seg til å bære korset.

Men nå var det en fremmed ute fra landet som møtte folkemengden. Han hette Simon og var fra Kyrene. Han hørte folkets spott og høyrøstede snakk. Igjen og igjen hørte han disse ordene uttalt med forakt: Av veien for jødenes konge! Han stanset og så med forferdelse på det som skjedde. Da han gav uttrykk for sin medfølelse, grep de ham og la korset på skuldrene hans.

Simon hadde hørt om Jesus. Sønnene hans trodde på ham, men selv var han ikke en disippel. At Simon bar korset til Golgata, var en velsignelse for ham. Etter den tiden var han alltid takknemlig for denne forsynets styrelse. Det førte til at han selv valgte å ta på seg Kristi kors, og alltid senere bar han denne byrden med glede.

«Gråt ikke over meg»

Mange kvinner er med i skaren som følger den uskyldige mannen til hans grusomme død. Deres oppmerksomhet er festet på Jesus. Noen av dem har sett ham før. Noen har båret sine syke og lidende til ham. Noen er selv blitt helbredet, og det blir fortalt hva de har opplevd. De undrer seg over mengdens hat mot ham som de selv føler en så dyp hengivenhet for, og som de sørger så dypt over. Uten å ta hensyn til den rasende folkemengden eller til prestenes og rådsherrenes sinte utbrudd, gir disse kvinnene uttrykk for sin medfølelse. Når Jesus segner under korset, bryter de ut i gråt og klage.

Dette var det eneste som fanget Kristi oppmerksomhet. På tross av sine lidelser mens han bar verdens synd, var han ikke likegyldig når noen gav uttrykk for sorg. Han så på disse kvinnene med øm medlidenhet. De var ikke blant dem som trodde på ham. Han visste at de ikke klaget over hans skjebne fordi han var sendt fra Gud. Men de var grepet av menneskelig medynk. Han avviste ikke deres sympati. Den vakte bare en dypere medfølelse med dem. «Jerusalems døtre!» sa han. «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Fra det som nå skjedde omkring ham, så han fremover til tiden for Jerusalems ødeleggelse. Under det fryktelige som da skulle hende, ville de som nå gråt over ham, omkomme sammen med sine barn.

Fra Jerusalems fall gikk Jesu tanker mot en større dom. I ødeleggelsen

565

av den ubotferdige byen så han et symbol på den endelige ødeleggelsen som skal komme over verden. Han sa: «Da skal de si til fjellene: Fall over oss! og til haugene: Skjul oss! For gjør de slik med det grønne tre, hvordan skal det da gå med det tørre?» Med det grønne treet fremstilte Jesus seg selv, den uskyldige gjenløser. Gud tillot at hans vrede mot overtredelse rammet hans egen Sønn. Jesus måtte bli korsfestet for menneskenes synder. Hvilken lidelse må da den synder tåle som fortsetter i synd? Alle de ubotferdige og vantro vil erfare en sorg og elendighet som ikke kan uttrykkes i ord.

I den mengden som fulgte Jesus til Golgata, var det mange som også hadde fulgt ham med frydefulle hosianna-rop og svingt palmegrener da han i triumf red inn i Jerusalem. Men en hel del av dem som da hyllet ham fordi det var populært å gjøre det, bidrog nå til å forsterke ropet: «Korsfest! Korsfest ham!»

Da Jesus red inn i Jerusalem, hadde disiplenes forhåpninger nådd sitt høydepunkt. De hadde trengt seg tett inn til Mesteren og følt at det var en stor ære å være knyttet til ham. Nå i hans fornedrelse fulgte de ham på avstand. De var fylt av sorg og var nedbøyd av skuffede forhåpninger. Hvor nøye ble ikke Jesu ord oppfylt: «I natt kommer dere alle til å vende dere bort fra meg, for det står skrevet: Jeg vil slå hyrden ned, så hjorden blir spredt.»3

Jesus blir korsfestet

Da de kom til retterstedet, ble fangene festet til torturredskapet. De to røverne prøvde å vri seg ut av hendene på dem som naglet dem til korset. Men Jesus gjorde ingen motstand. Støttet av den elskede disippel Johannes hadde Jesu mor fulgt etter sin sønn til Golgata. Hun hadde sett ham segne under vekten av korset og hadde lengtet etter å støtte det skamslåtte hodet og vaske den pannen som en gang hadde hvilt mot brystet hennes. Men hun ble nektet dette privilegium. I likhet med disiplene hadde hun fremdeles det håp at Jesus ville åpenbare sin makt og gjøre seg fri fra sine fiender. Så sank hennes mot igjen når hun kom til å tenke på hvordan han hadde forutsagt nettopp de hendelser som da fant sted.

Da røverne ble naglet til korset, så hun på dem med pinefull uvisshet. Ville han som hadde gitt livet tilbake til de døde, tillate at han selv ble korsfestet? Ville Guds Sønn finne seg i å bli drept på en så grufull måte? Måtte hun oppgi sin tro på at Jesus var Messias? Måtte hun være vitne til hans skam og sorg uten engang å få anledning til å hjelpe ham i hans nød? Hun så at hendene hans ble strakt ut på korset. Hammeren og naglene ble hentet. Da naglene ble drevet inn i de ømme musklene, førte disiplene Jesu mor bort fra den grufulle scenen i nesten bevisstløs tilstand. Selv var de fullstendig knust av sorg.

Fra Jesus lød det ikke en eneste klage. Ansiktet var fortsatt rolig og klart, men det var store dråper av svette på pannen. Ingen medfølende hånd

566

fikk tørke bort dødens dugg fra ansiktet, og det var ingen som uttrykte medfølelse og forsikring om uforanderlig troskap til styrke for ham i hans menneskelighet. Mens soldatene utførte sin fryktelige gjerning, bad Jesus for sine fiender: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Tankene hans gikk fra det han selv måtte lide, til den synd hans forfølgere pådrog seg, og den fryktelige gjengjeldelse de ville møte. Ingen forbannelser ble nedkalt over soldatene som behandlet ham så brutalt. Ingen hevn ble uttalt over prestene og rådsherrene som hoverte over at deres planer hadde lykkes. Kristus syntes inderlig synd på dem i deres uvitenhet og skyld. Han hvisket bare en bønn om at de måtte bli tilgitt, «for de vet ikke hva de gjør».

Hadde de visst at han de hadde utlevert til tortur, var kommet for å frelse den syndige slekt fra evig undergang, ville de blitt grepet av anger og redsel. Men deres uvitenhet fjernet ikke skylden fra dem, for de hadde anledning til å kunne kjenne Jesus og ta imot ham som sin frelser. Likevel ville noen av dem innse sin synd, angre og vende om. Ved sin ubotferdighet ville andre gjøre det umulig at Kristi bønn for dem kunne bli oppfylt. Men Guds hensikt ville likevel bli fullbyrdet. Jesus vant retten til å bli menneskenes talsmann hos Faderen.

Denne bønnen som Kristus bad for sine fiender, omfattet hele verden. Den innbefattet hver eneste synder som hadde levd eller ville komme til å leve fra verdens begynnelse til tidens slutt. Skylden for å ha korsfestet Guds Sønn hviler på alle. Tilgivelse tilbys uforskyldt til alle. «Den som vil», kan få fred med Gud og arve evig liv.

«Jesus fra Nasaret, jødenes konge»

Så snart Jesus var naglet til korset, ble det løftet opp av sterke menn, og med stor voldsomhet støtt ned der hvor det var gjort plass til det. Dette påførte Guds Sønn de største smerter. Pilatus hadde fått laget en innskrift på hebraisk, gresk og latin som ble festet til korset over Jesu hode. Den lød: «Jesus fra Nasaret, jødenes konge».

Denne innskriften irriterte jødene. Ved Pilatus' domstol hadde de ropt: «Korsfest ham!» «Vi har ingen annen konge enn keiseren.» De hadde erklært at den som anerkjente noen annen konge, var forræder. Pilatus gav skriftlig uttrykk for den tanken de selv hadde ytret. Det ble ikke nevnt noen annen forbrytelse enn at Jesus var jødenes konge. Innskriften var en faktisk erkjennelse av jødenes troskap overfor romermakten. Den erklærte at enhver som måtte gjøre krav på å være Israels konge, ville de anse for å ha fortjent døden. Prestene hadde gått for langt. Da de sammensverget seg og planla å drepe Kristus, hadde Kaifas erklært at det beste var at en mann døde for å redde nasjonen. Nå kom deres hykleri for dagen. For å kunne fjerne Jesus hadde de endog vært villige til å ofre sin nasjonale eksistens. 

Prestene innså hva de hadde gjort, og bad Pilatus om å forandre innskriften. De sa: «Skriv ikke jødenes konge, men at han sa: Jeg er jødenes

567

konge.» Men Pilatus var harm over seg selv på grunn av sin tidligere svakhet, og han nærte en grundig forakt for de listige og misunnelige prestene og rådsherrene. Han svarte kaldt: «Det jeg skrev, det skrev jeg.»

En høyere makt enn Pilatus og jødene hadde sørget for at denne innskriften ble satt over Jesu hode. Gud ville at den skulle vekke til ettertanke og tilskynde til å granske Den Hellige skrift. Stedet hvor Kristus ble korsfestet, lå nær byen. Tusener av mennesker fra alle land var da i Jerusalem. Innskriften som erklærte Jesus fra Nasaret som Messias, ville ikke unngå deres oppmerksomhet. Det var en levende sannhet skrevet av en hånd som Gud hadde ledet.

I Kristi lidelser på korset ble profetiene oppfylt. Århundrer forut for korsfestelsen hadde Jesus forutsagt den behandling han skulle få. Han sa: «Hunder samler seg omkring meg, en flokk av voldsmenn omringer meg; de gjennomborer mine hender og føtter. Hvert ben i min kropp kan jeg telle, folk stirrer på meg med skadefryd. De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kappe.»4

Profetien om klærne hans ble oppfylt uten råd eller innblanding hverken fra hans venner eller fiender. Klærne ble gitt til soldatene som hadde hengt ham på korset. Kristus hørte hvordan de kranglet mens de delte klærne mellom seg. Kappen hans var vevd i ett stykke og var uten sømmer. De sa: «La oss ikke rive den i stykker, men kaste lodd om hvem som skal ha den.»

I en annen profeti hadde han kunngjort: «Deres spott har knust mitt hjerte, så det ikke kan leges. Jeg håpet på medynk, men det var fåfengt, på folk som kan trøste, men jeg fant ikke noen. De hadde gift i maten min, for tørsten gav de meg eddik å drikke.»5

Det var tillatt å gi dem som led døden på korset, en bedøvende drikk for å døyve smertene. Den ble tilbudt Jesus, men da han hadde smakt den, ville han ikke ha den. Han ville ikke ta imot noe som kunne omtåke sinnet. Hans tro måtte bevare sitt faste holdepunkt i Gud. Dette var hans eneste styrke. Omtåkede sanser ville gi Satan en fordel.

Ondskapen får fritt løp

Jesu fiender lot sitt raseri mot ham få fritt løp mens han hang på korset. Prester, rådsherrer og skriftlærde gjorde felles sak med pøbelhopen når det gjaldt å håne den døende frelser. Ved dåpen og på Forklarelsens berg hadde Guds røst forkynt at Kristus var hans Sønn. Like før han ble forrådt, hadde Faderen igjen talt og vitnet om hans guddommelighet. Men nå var røsten fra himmelen taus. Det hørtes ikke noe vitnesbyrd til gagn for Kristus. Han var alene da han ble mishandlet og hånt av onde mennesker.

«Frels nå deg selv,» sa de, «hvis du er Guds Sønn, og stig ned av korset.» «La ham nå frelse seg selv, dersom han er Guds Messias, den utvalgte.» Under fristelsen i ødemarken hadde Satan sagt: «Er du Guds Sønn, så si at disse steinene skal bli til brød.» «Er du Guds Sønn, så kast deg ned» fra det ytterste hjørne av tempelmuren. 6

568

Satan og hans engler var til stede i menneskeskikkelse ved korset. Erkefienden og hans hærskarer gjorde felles sak med prestene og rådsherrene. Folkets lærere hadde tilskyndet den uvitende pøbelen til å uttale dom over en som mange av dem aldri hadde sett før de ble oppfordret til å vitne mot ham. Prester, rådsherrer, fariseere og den forherdede pøbelflokken hadde slått seg sammen i et djevelsk raseri. Religiøse rådsherrer allierte seg med Satan og hans engler. De utførte hans befalinger.

Midt i sin lidelse og dødskval hørte Jesus hvert eneste ord da prestene sa: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse. Han er jo Israels konge; nå kan han stige ned av korset, så skal vi tro på ham.» Han kunne ha steget ned fra korset. Men det er fordi Kristus ikke ville frelse seg selv, at synderen har håp om tilgivelse og Guds velbehag.

Når de som gav seg ut for å være fortolkere av det profetiske ord, spottet Jesus, gjentok de nettopp de ordene som inspirasjonen hadde forutsagt at de ville uttale ved denne anledning. Men i sin blindhet innså de ikke at de oppfylte profetien. Noen av lederne hadde hånlig uttalt: «Han har satt sin lit til Gud; la Gud redde ham nå, om han har ham kjær. For han. sa at han var Guds Sønn.»

Lite tenkte de på at deres vitnesbyrd ville komme til å lyde ned gjennom alle tider. Men selv om disse ordene ble uttalt som en hån, førte de til at folk gransket de hellige skrifter som aldri før. Kloke mennesker lyttet, gransket, grunnet og bad. Det var noen som aldri unte seg ro før de ved å sammenligne skriftord med skriftord skjønte meningen med Kristi misjon. Aldri tidligere hadde det vært en slik allmenn kunnskap om Jesus som da han hang på korset. Sannhetens lys skinte inn i hjertene hos mange som var vitne til korsfestelsen, og som hørte Kristi ord.

Røveren på korset

I sin sjelekval på korset opplevde Jesus et eneste trøstens lysglimt. Det var den angerfulle røverens bønn. Begge mennene som ble korsfestet sammen med Jesus, hadde i begynnelsen overhøvlet ham, og den ene ble under sine lidelser bare mer desperat og utfordrende. Men ikke så med kameraten hans. Denne mannen var ikke en forherdet forbryter. Han hadde kommet på gale veier på grunn av dårlig selskap. Likevel var han mindre skyldig enn mange av dem som stod ved siden av korset og hånte Jesus. Han hadde sett og hørt Jesus og var blitt overbevist gjennom hans undervisning. Men prestene og rådsherrene hadde fått ham bort fra Jesus. I forsøket på å kvele sin overbevisning kastet han seg dypere og dypere ut i synd til han ble arrestert, forhørt og dømt til å bli korsfestet.

I domshallen og på veien til Golgata hadde han vært sammen med Jesus. Han hadde hørt at Pilatus erklærte: «Jeg finner ingen skyld hos ham.»7 Han hadde lagt merke til hans guddommelige holdning, og hvordan han tilgav dem som pinte og plaget ham.

Fra korset ser han de mange høye geistlige som med forakt rekker

570

tunge mot Jesus og gjør ham til latter. Han ser hvordan de rister på hodet. Han hører de spottende uttalelser som blir gjentatt av hans medskyldige kamerat: «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Blant dem som går forbi, hører han mange som forsvarer Jesus. Han hører at de gjentar det han har sagt, og at de forteller om hans velgjerninger. Igjen blir han overbevist om at dette virkelig er Kristus. Henvendt til sin medskyldige kamerat sier han: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg?»

De dødsdømte røverne har ikke lenger noe å frykte fra mennesker. Men hos den ene trenger den overbevisning seg inn at det er en Gud å frykte, og en fremtid som får ham til å skjelve. Og nå, syndig som han er tvers igjennom, er hans livshistorie i ferd med å ta slutt. «For oss er dommen rettferdig,» stønner han, «vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt.»

Det er ikke lenger noen tvil, ingen spørsmål og ingen bebreidelser. Da røveren ble dømt for sin forbrytelse, var han fortvilt. Alt virket så håpløst. Men nå dukker det frem merkelige og milde tanker. Han minnes alt det han har hørt om Jesus, hvordan han har helbredet syke og tilgitt syndere. Han har hørt hva de som trodde på Jesus, hadde å fortelle, de som nå fulgte ham gråtende. Han har sett og lest innskriften over Jesu hode. Han har hørt hvordan de som gikk forbi, gjentok ordene, noen med sørgende, skjelvende lepper, andre spøkefullt og spottende.

Den Hellige Ånd opplyser hans sinn, og litt etter litt føyes kjeden av beviser sammen. I Jesus, som henger mishandlet og hånet på korset, ser han Guds lam som tar bort verdens synd. I stemmen til denne hjelpeløse, døende mannen er det en blanding av håp og engstelse idet han overlater seg til en døende frelser og roper: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike.»

Fort kom svaret. Mildt lyder stemmen, og ordene er fulle av kjærlighet, medfølelse og kraft: «Sannelig, jeg sier deg: I dag skal du være med meg i Paradis.»

Gjennom lange og kvalfulle timer har spott og hån lydt i Jesu ører. Mens han henger på korset, når lyden av hån og forbannelser fremdeles opp til ham. Med lengsel har han lyttet etter et eller annet uttrykk for tro fra sine disipler. Han har bare hørt de sørgmodige ordene: Vi «håpet at det var han som skulle utfri Israel». Hvor gledelig var så ikke dette uttrykk for tro og kjærlighet som lød fra den døende røver! Mens jødenes ledere fornekter Jesus, og endog disiplene er i tvil om hans guddom, blir han kalt Herre av en stakkars røver som står på evighetens terskel. Mange stod klar til å kalle ham Herre når han utførte mirakler og etter at han var stått opp fra de døde. Men det var ingen andre enn den angrende røveren som ble frelst i den ellevte time, som anerkjente ham da han hang døende på korset.

De som stod omkring, oppfanget ordene da røveren kalte Jesus for Herre. Tonefallet i den angrende mannens stemme fanget deres oppmerksomhet. 

571

De som ved foten av korset hadde kranglet om Jesu klær og kastet lodd om kappen hans, stanset for å lytte. De hissige stemmene tystnet. De holdt pusten mens de så opp på Jesus og ventet på svaret fra ham som holdt på å dø.

Da Jesus uttalte de løfterike ordene, ble den mørke skyen som syntes å innhylle korset, gjennomtrengt av et klart og levende lys. Den angrende røveren fikk oppleve den fullkomne freden som er en følge av å bli tatt imot av Gud. Kristus ble herliggjort i sin fornedrelse. Han som i alle andres øyne så ut til å være overvunnet, var seierherren. Han var blitt anerkjent som syndebæreren.

Menneskene kan øve makt over hans menneskelige legeme: Med en tornekrone kan de gjennombore de hellige tinninger. De kan rive klærne av ham og krangle om hvordan de skal fordeles. Men de kan ikke ta fra ham hans makt til å tilgi synd. I dødsøyeblikket bærer han vitnesbyrd om sin egen guddom og om Faderens herlighet. Hans øre er ikke tunghørt så det ikke kan høre. Heller ikke er hans arm for kort så den ikke kan frelse. Det er hans kongelige rett å frelse til det ytterste alle som kommer til Gud ved ham.

Jeg sier deg i dag: Du skal være med meg i Paradis. Kristus lovte ikke røveren at han skulle være med ham i Paradis samme dag. Han gikk ikke selv til Paradis den dagen. Han sov i graven, og om morgenen den dagen han stod opp, sa han: «Jeg er ennå ikke faret opp til Faderen.»8 Men den dagen da korsfestelsen fant sted, en dag med tilsynelatende nederlag og mørke, ble løftet gitt. «I dag», mens Jesus henger døende på korset som en forbryter, forsikrer han den stakkars synderen: «Du skal være med meg i Paradis.»

Røverne ble korsfestet sammen med ham, «en på høyre og en på venstre side». Prestene og rådsherrene sørget for at det ble gjort slik. Kristi plass mellom røverne skulle antyde at han var den største forbryteren av de tre. Slik ble skriftordet oppfylt: Han «ble regnet blant overtredere».9 Men prestene skjønte ikke den fullstendige betydning av sin handling. Likesom Jesus ble korsfestet midt mellom røverne, ble hans kors satt midt i en verden som lå i synd. De tilgivelsens ord som ble talt til den angrende røveren, tente et lys som vil skinne til jordens ytterste grenser.

Med forbauselse var englene vitne til Jesu grenseløse kjærlighet. Han som led den mest intense smerte både til kropp og sinn, tenkte bare på andre og oppmuntret den angrende synderen til å tro. I sin fornedrelse hadde han som profet talt til Jerusalems døtre. Som prest og talsmann hadde han inntrengende bedt Faderen om å tilgi hans mordere, og som en kjærlig frelser hadde han tilgitt den angerfulle røveren.

Jesu mor

Da Jesus så ut over mengden som stod omkring, var det en person som særlig fanget hans oppmerksomhet. Ved foten av korset stod hans

572

mor, støttet av disippelen Johannes. Hun kunne ikke holde ut å være borte fra sin sønn. Johannes, som visste at det ikke kunne vare lenge, hadde hjulpet henne bort til korset igjen. I dødens stund husket Jesus på sin mor. Han så inn i hennes ansikt som var forgremmet av sorg. Deretter så han på Johannes, mens han sa til henne: «Kvinne, det er din sønn.» Og til Johannes sa han: «Det er din mor.» Johannes forstod Kristi ord og etterkom hans ønske. Han tok straks Maria inn i sitt hjem, og fra den stund drog han omsorg for henne.

Hvilken medfølende og kjærlig frelser! Midt under all sin fysiske smerte og sjelekval hadde han omtanke for sin mor. Han hadde ingen penger så han på den måten kunne sørge for at hun fikk det godt. Men han hadde en stor plass i Johannes' hjerte, og overlot sin mor til hans omsorg. Slik skaffet han henne det hun mest av alt behøvde - den ømme omhu av en som elsket henne fordi han elsket Jesus. Ved at Johannes tok henne i sin varetekt, ble han rikt velsignet. Hun minnet ham stadig om hans kjære Herre.

Det fullkomne eksempel på Kristi kjærlighet som sønn skinner med ufordunklet glans gjennom tidsaldrenes tåke. I nesten tretti år hadde han ved sitt daglige strev hjulpet til med å bære hjemmets byrder. Og nå, endog i sin siste sjelekval, hadde han tanke for sin sørgende mor som var enke. Den samme holdning vil vise seg hos enhver Herrens disippel. De som følger Jesus, vil regne det som en del av sin gudsdyrkelse å hedre sine foreldre og sørge for dem. Fra det hjerte hvor Kristi kjærlighet blir næret, vil far og mor aldri komme til å mangle omsorg og sympati.

Hva Jesus led

Nå var herlighetens Herre i ferd med å dø som en løsesum for menneskeslekten. Idet Kristus gav sitt liv, ble han ikke holdt oppe av seiersglede. Alt var det dypeste mørke. Det var ikke frykten for døden som tynget ham. Det var ikke korsets smerte og vanære som var årsak til hans ubeskrivelige sjeleangst. Kristus var den fremste blant dem som lider. Men hans lidelse skyldtes en følsomhet for syndens ondskap. Han visste at når menneskene vendte seg til det onde, ble de blinde for dets avskyelighet. Kristus så hvor fast synden hadde fått tak i menneskehjertet, og hvor få som ville rive seg løs fra dens makt. Han visste at uten Guds hjelp måtte menneskeheten omkomme. Han så store skarer av mennesker som gikk fortapt, mens rikelig hjelp var innenfor rekkevidde.

All vår synd ble lagt på Kristus som vår stedfortreder og borgsmann. Han ble regnet som overtreder for at han skulle kjøpe oss fri fra lovens fordømmelse. Skylden som hvilte på enhver av Adams etterkommere, lå som en byrde på ham. Guds vrede over synd og den fryktelige tilkjennegivelsen av hans mishag på grunn av synd og ondskap, fylte hans Sønns sjel med forferdelse.

Hele sitt liv hadde Kristus overfor en fallen verden kunngjort det gode budskap om Faderens barmhjertighet og tilgivende kjærlighet. Han hadde

573

forkynt frelse for selv den største av alle syndere. Men nå, når han bærer den fryktelige byrden av skyld, kan han ikke se Faderens tilgivende ansikt. At Guds ansikt ble skjult for Jesus i denne tyngste sjeleangstens stund, fylte ham med en sorg som mennesker aldri fullt ut kan fatte. Så stor var denne angsten at han knapt merket den fysiske smerten.

Satan pinte Jesus med sine intense fristelser. Jesus kunne ikke se gjennom gravens porter. Han hadde ikke noe håp om at han skulle komme frem fra graven som seierherre, eller at Faderen hadde godkjent hans offer. Han fryktet for at synden var så utålelig for Gud at atskillelsen skulle vare evig. Kristus følte den angst som synderen vil føle når nåden ikke lenger er tilgjengelig for den skyldige menneskehet. Det som gjorde kalken så bitter og som knuste Guds Sønns hjerte, var følelsen av synd, den synden som førte Guds vrede over ham fordi han var menneskenes stedfortreder.

Med undring og forbauselse var englene vitne til Kristi fortvilte sjeleangst. Himmelens hærskarer dekket ansiktene for det skrekkelige syn. Den livløse naturen gav uttrykk for medfølelse med sin forhånte og døende opphavsmann. Solen nektet å se på den fryktelige scenen. Strålene opplyste jorden i full klarhet midt på dagen, da det plutselig så ut som om den hadde sloknet. Korset ble innhyllet i tett mørke som en svart sørgedrakt. «Fra den sjette time hvilte et mørke over hele landet, helt til den niende time.» Det var ingen solformørkelse eller noen annen naturlig årsak til dette mørket som var så tett som en midnatt uten måne eller stjerner. Det var et mirakuløst vitnesbyrd som Gud gav for å stadfeste og styrke troen hos kommende slekter.

Gud skjulte sitt nærvær i dette tette mørket. Han gjør mørket til sin bolig og skjuler sin herlighet for menneskers øyne. Gud og hans hellige engler var ved siden av korset. Faderen var hos sin Sønn, men han åpenbarte seg ikke for ham. Hvis hans herlighet hadde strålt ut fra skyen, ville hver eneste menneskelig tilskuer blitt utslettet. I denne fryktelige stunden måtte Kristus ikke bli trøstet ved Faderens nærvær. «Alene tråkket jeg i vinpressen, av folkene var ingen med meg.» 10

I det tette mørket tilslørte Gud sin Sønns siste menneskelige sjelekval. Alle som så Kristus under hans lidelser, var blitt overbevist om hans guddommelighet. Mennesker som en gang hadde sett dette ansiktet, glemte det aldri. Likesom Kains ansikt uttrykte den skyld som lå på ham som drapsmann, åpenbarte Kristi ansikt uskyld, sinnsro og godhet Guds eget bilde. Men hans anklagere brydde seg ikke om dette himmelske stempel. Gjennom lange, kval fulle timer hadde folkemengden stirret på ham og spottet. Nå ble han i barmhjertighet skjult i Guds kappe.

Det var som om det hvilte dødsstillhet over Golgata. En navnløs redsel grep menneskemengden som var samlet omkring korset. Forbannelser og hånsord forstummet midt i halvferdige setninger. Menn, kvinner og barn falt nesegrus til jorden. Fra skyen brøt det nå og da frem skarpe lynglimt som opplyste korset og den korsfestede frelser. Prester og rådsherrer, skriftlærde og bødler så vel som pøbelhopen tenkte alle at nå

574

var gjengjeldelsens time kommet. Etter en stund var det noen som hvisket at nå ville Jesus komme ned fra korset. Noen forsøkte å famle seg tilbake til byen, mens de slo seg for brystet og jamret av frykt.

Ved den niende time forsvant mørket fra folkemengden, mens det fremdeles omhyllet Kristus. Det var et symbol på den sjelekval og redsel som lå så tungt på ham. Ikke noe øye kunne se gjennom det mørket som omgav korset, og ingen kunne trenge gjennom det enda dypere mørke som innhyllet Kristi lidende sjel. Det var som om de heftige lynglimt ble slynget mot ham som hang på korset. Så ropte Jesus med høy røst: «Eli, Eli, lema sabaktani?» Det betyr: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Da det fysiske mørke fortsatt omgav Kristus, var det mange som utbrøt: Himmelens hevn er over ham! Guds vredes lynild blir slynget mot ham fordi han gjorde krav på å være Guds Sønn! Mange som trodde på ham, hørte hans fortvilte rop, og de mistet alt håp. Hvis Gud hadde forlatt Jesus, hva kunne så hans etterfølgere sette sin lit til?

Da mørket hevet seg fra Kristi nedtrykte sinn, ble han på ny plaget av fysisk smerte, og han sa: «Jeg tørster.» En av de romerske soldatene følte medlidenhet med Jesus da han så de tørre leppene. Han satte en svamp på en isopstilk, dyppet den i et kar med eddikvin og rakte den opp til Jesus. Men prestene gjorde narr av ham i hans kvaler. Da mørket senket seg over jorden, ble de grepet av frykt. Da deres skrekk stilnet, fryktet de på ny at Jesus skulle unnslippe. De mistolket hans ord: «Eli, Eli, lema sabaktani?» Med besk forakt og hån sa de: «Han roper på Elia.» De unnlot å benytte den siste anledningen til å mildne hans lidelser. «Vent,» sa de, «la oss se om Elia kommer for å redde ham.»

Guds plettfrie Sønn hang på korset med huden flenget av piskeslag. Hendene som så ofte hadde vært utrakt til velsignelse, var naglet til korstreet. Føttene som så utrettelig hadde vært i virksomhet i kjærlighetens tjeneste, var naglet til trestolpen. Tornene i kronen hadde trengt inn i hodet hans, og de skjelvende leppene var formet til et rop av smerte. Alt dette utholdt han - blodet som dryppet fra hode, hender og føtter, sjelekvalen som pinte hele hans vesen, den ubeskrivelige angsten som fylte hans sjel da Faderens ansikt ble skjult.

Dette taler til hvert eneste menneske og sier: Det var for deg Guds Sønn fant seg i å bære denne byrde av skyld. For din skyld tilintetgjorde han dødens herredømme og åpnet Paradisets porter. Han som stilte den opprørte sjøen og vandret gjennom bølgenes brenning og brott, han som fikk djevler til å skjelve og drev sykdom på flukt, han som åpnet blinde øyne og kalte de døde tilbake til livet - han gir seg selv på korset som et offer. Og det gjør han fordi han elsker deg! Han som bærer alles synd, må utholde den guddommelige rettferdighets vrede og selv bli gjort til synd for din skyld. 11

I taushet ventet tilskuerne på at denne fryktelige scenen skulle ta slutt. Solen brøt frem, men korset var fremdeles innhyllet i mørke. Prestene og rådsherrene så innover mot Jerusalem, og de oppdaget at den tette skyen hadde lagt seg over byen og markene omkring. «Rettferds

575

sol», han som er verdens lys, var i ferd med å trekke sine lysstråler tilbake fra Jerusalem som hadde opplevd så stor en gunst. De skarpe lynstråler fra Guds vrede var nå rettet mot den skjebneramte byen.

«Det er fullbrakt!»

Plutselig forsvant mørket fra korset, og med klar røst som av en basun som syntes å gjenlyde gjennom hele skaperverket, ropte Jesus: «Det er fullbrakt!» «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Korset var omgitt av et lysskjær, og Jesu ansikt strålte med en herlighet lik solen. Så bøyde han hodet mot brystet og døde.

Midt i det fryktelige mørket, og tilsynelatende forlatt av Gud, hadde Kristus tømt den menneskelige smertes beger til siste dråpe. I disse forferdelige timene hadde han satt sin lit til de vitnesbyrd han inntil da hadde fått om at hans Far hadde godtatt ham. Han kjente sin Fars karakter, og han var klar over hans rettferdighet, barmhjertighet og store kjærlighet. Ved tro hvilte han i ham som han alltid med glede hadde vært lydig mot. Da han i underkastelse overgav seg til Gud, forsvant følelsen av at han hadde mistet sin Fars velbehag. Kristus seiret ved tro.

Aldri før hadde verden vært vitne til noe lignende. Lamslått og i åndeløs spenning stod folkemengden og stirret på ham. Igjen senket mørket seg over jorden, og det hørtes en dump rumling som minnet om en kraftig torden. Så kom det et voldsomt jordskjelv. Folk ble kastet omkring hverandre i den villeste redsel og forvirring. I fjellene omkring ble steinblokker revet løs og ramlet med bulder og brak ned på slettene. Graver åpnet seg, og de døde ble kastet ut. Det var som om skaperverket ble splintret til atomer. Prester, rådsherrer, bødler og resten av folket lå på jorden, målløse av redsel.

Da Kristus ropte: «Det er fullbrakt!» var prester i ferd med å gjøre tjeneste i templet. Det var tiden for kveldsofferet. Lammet, som var et symbol på Kristus, var ført frem for å slaktes. Kledd i sin betydningsfulle og vakre embetsdrakt stod øverstepresten med kniven løftet likesom Abraham da han skulle ofre sin sønn. Folket så på med spent oppmerksomhet. Men så rister og skjelver jorden, for Herren selv er nær. Med en spjærende lyd blir det indre forhenget i templet av en usynlig hånd revet i to fra øverst til nederst. Det stedet som en gang var fylt av Guds nærvær, ligger nå åpent for mengdens blikk. På dette stedet hadde den hellige sjekina dvelt.

Her hadde Gud åpenbart sin herlighet over soningsstedet. Ingen andre enn øverstepresten hadde noen gang løftet det forhenget som skilte dette rommet fra den øvrige del av templet. En gang om året hadde han gått inn der for å gjøre soning for folkets synder. Men nå revner dette forhenget i to. Det aller helligste i den jordiske helligdom er ikke lenger hellig.

Alt er redsel og kaos. Presten skal til å slakte offerdyret, men kniven faller ut av den kraftløse hånden, og lammet kommer seg unna. Forbildet

576

har møtt virkeligheten i Guds Sønns død. Det store offer er brakt. Veien til Det aller helligste er blitt åpnet. En ny og levende vei er gjort ferdig for alle. Nå behøver syndige, nedtrykte mennesker ikke lenger vente på at øverstepresten skal komme. Fra nå av skulle Kristus gjøre tjeneste som prest og talsmann i himlenes himmel.

Det var som om en levende røst hadde sagt til dem som var til stede i templet: Nå er det slutt på alle slaktoffer og ofringer for synd. Guds Sønn er kommet, som han har sagt i sitt ord: «Se, her kommer jeg for å gjøre din vilje, Gud. I bokrullen er det skrevet om meg.» «Med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»12

Matt 27,31-53,  Mark 15,20-28; Luk 23,26-46; Joh 19,15-30

Kapittel 79:

Korset i sentrum

Kristus oppgav ikke sitt liv før han hadde fullbyrdet den gjerning han var kommet for å gjøre, og med sitt siste åndedrag ropte han: «Det er fullbrakt!» 1 Kampen var vunnet. Hans høyre hånd og hans hellige arm hadde gitt ham seier. Som seierherre plantet han sitt banner på de evige høyder. Var det ikke glede blant englene? Hele himmelen jublet over Kristi seier. Satan var overvunnet, og han visste at hans rike var tapt.

Kampen mellom ondt og godt

For englene og de verdener som ikke hadde falt i synd, hadde ropet: «Det er fullbrakt!» den største betydning. Det store gjenløsningsverket var blitt fullbyrdet både for dem og for oss. De har del med oss i frukten av Kristi seier.

Det var først ved Kristi død at Satans sanne vesen ble helt klart for englene og de syndfrie verdener. Den frafalne erkefienden hadde tildekket sitt bedrag i en slik grad at ikke engang hellige vesener forstod hans handlemåte. De hadde ikke klart innsett hva opprøret egentlig gjaldt.

Det var et vesen med en underfull makt og herlighet som hadde satt seg opp mot Gud. Om Lucifer sier Herren: «Du var fullkommenhetens segl, full av visdom og skjønnhet.»2 Lucifer hadde vært den vernende kjerub. Han hadde stått i lyset fra Guds nærhet. Han hadde vært det mest opphøyde av alle skapte vesener, den fremste når det gjaldt å åpenbare Guds hensikter for universet. Etter at han syndet, ble hans bedrag langt mer villedende, og det ble desto vanskeligere å avsløre hans virkelige karakter på grunn av den opphøyde stilling han hadde hatt hos Faderen.

Gud kunne ha tilintetgjort Satan og hans tilhengere like lett som man kaster en stein på jorden, men han gjorde ikke det. Opprøret skulle ikke overvinnes med makt. Tvangsmetoder finnes bare der hvor Satan hersker. Herren handler ikke slik. Hans myndighet grunner seg på godhet, barmhjertighet og kjærlighet. Det middel som skal benyttes, er å fremholde disse grunnsetninger. Guds herredømme er basert på moralske prinsipper hvor sannhet og kjærlighet skal være den fremherskende makt.

Det var Guds hensikt at alt skulle hvile på en grunnvoll som var sikker i evige tider. I himmelens råd ble det bestemt at Satan måtte få tid

579

til å utvikle de prinsipper som lå til grunn for hans ide om lederskap. Han hadde hevdet at hans system var langt bedre enn Guds. Han fikk tid, slik at det himmelske univers kunne se virkningene av hans plan.

Satan forledet menneskene til synd, og frelsesplanen ble satt i verk. I årtusener arbeidet Kristus for å høyne menneskeheten, mens Satan arbeidet for å nedverdige og ødelegge den, og det himmelske univers var vitne til alt sammen.

Da Jesus kom til verden, rettet Satan sine angrep mot ham. Fra han var et lite barn i Betlehem, la maktraneren an på å utrydde ham. På enhver mulig måte prøvde han å hindre Jesus i å utvikle fullkommenhet i sin barndom, være feilfri i sin manndom, yte en hellig tjeneste og bringe et lytefri offer. Men han maktet det ikke. Han kunne ikke få Jesus til å synde. Han greide ikke å ta motet fra ham eller drive ham bort fra den gjerning han var kommet til jorden for å utføre. Fra ødemarken til Golgata var Satans raseri rettet mot ham. Men jo mer nådeløst stormen raste, desto fastere klynget Guds Sønn seg til sin Far og presset seg videre på den blodbestenkte stien. Alle Satans anstrengelser for å underkue og overvinne ham tjente bare til å stille Jesu flekkfrie karakter i et enda klarere lys.

Hele himmelen og alle syndfrie verdener hadde vært vitne til striden. Med intens oppmerksomhet fulgte de med i kampens sluttscener. De så at Jesus gikk inn i Getsemane hage, og at hans sjel var knuget av et redselsfullt og forferdelig mørke. De hørte hans angstfulle rop: «Min Far! Er det mulig, så la dette beger gå meg forbi!»3

Da Faderens nærvær ble trukket tilbake fra ham, så de hans fortvilelse som var mer intens enn smerten han opplevde i sin siste forferdelige kamp med døden. Den blodige svetten trengte seg frem fra porene og falt som dråper på jorden. Tre ganger stønnet han frem en bønn om utfrielse. Himmelen kunne ikke lenger holde ut synet av dette, og en utsending med et trøstens budskap ble sendt til Guds Sønn.

Himmelen så hvordan det guddommelige offer ble forrådt og overlatt i hendene på den mordlystne hopen som på en hardhendt måte drog ham skyndsomt fra den ene domstolen til den andre. De himmelske vitner hørte hvordan hans forfølgere spottet på grunn av hans lave byrd. De hørte at en av hans kjæreste disipler fornektet ham med banning og sverging. De så Satans avsindige raseri og hans makt over menneskesinnet. For et fryktelig syn! Jesus blir pågrepet i Getsemane ved midnatt, slept hit og dit fra slott til domshall, anklaget to ganger for prestene, to ganger for Det høye råd, to ganger for Pilatus og en gang for Herodes. Han blir spottet, pisket, dømt og ført ut for å bli korsfestet. Han bærer det tunge korset mens Jerusalems døtre gråter og pøbelen håner.

Med sorg og forferdelse var himmelen vitne til at Kristus hang på korset, mens blodet rant fra sårene i tinningene, og den blodige svetten brøt frem på pannen hans. Fra hendene og føttene dryppet blodet ned på jorden hvor det var gravd et hull til korset. Sårene fra naglene ble større etter som vekten av kroppen slet i hendene. Han pustet hektisk og

580

tungt mens han stønnet under verdens syndebyrde. Hele himmelen ble fylt med undring da Kristus midt i sin fryktelige lidelse bad: «Far, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»4 Likevel stod det noen der, mennesker skapt i Guds bilde, som nå prøvde å ta livet av hans enbårne Sønn. Hvilket syn for det himmelske univers!

Mørkets makter og myndigheter var samlet omkring korset og sendte en djevelsk skygge av vantro inn i menneskenes sinn. Da Herren skapte disse vesener til å stå for hans trone, var de skjønne og herlige. Deres prakt og hellighet var i samsvar med deres opphøyde rang. De var utrustet med Guds visdom og kledd i himmelens rustning. De var Herrens tjenere. Men hvem kunne i disse falne engler gjenkjenne strålende serafer som en gang hadde gjort tjeneste i de himmelske sfærer?

Satans hjelpere forente seg med onde mennesker for å få folk til å tro at Kristus var den største av alle syndere, og få dem til å hate og avsky ham. De som hånte Kristus da han hang på korset, var fylt av samme ånd som den første store opprører hadde. Han fylte dem med nedrige og motbydelige talemåter og inspirerte dem til å håne. Men med alt dette oppnådde han ingenting.

Om det hos Kristus hadde vært en eneste synd, om han på et eneste punkt hadde gitt etter for Satan for å unngå den forferdelige lidelsen, ville Guds og menneskenes fiende ha triumfert. Kristus bøyde hodet og døde, men han holdt fast ved sin tro og sin lojalitet mot Gud. «Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: «Seieren og kraften og riket tilhører fra nå av vår Gud, og hans Salvede har herredømmet. For våre brødres anklager er styrtet, han som anklaget dem for vår Gud dag og natt. »»5

Satan så at hans bedrag var avslørt. Hans herskermetoder ble blottlagt for de syndfrie engler og for det himmelske univers. Han hadde vist seg å være en morder. Ved å utgyte Guds Sønns blod hadde han definitivt avskåret seg fra all sympati hos de himmelske vesener. Fra nå av var hans virksomhet begrenset. Hvordan han enn opptrådte, kunne han ikke lenger se frem til at englene kom fra de himmelske sfærer, og overfor dem anklage Kristi brødre for å ha klær som var svarte av synd og urenhet. Den siste sympatiens lenke mellom Satan og den himmelske verden var brutt.

Menneskets rolle i striden

Satan ble likevel ikke tilintetgjort den gangen. Selv da forstod ikke englene alt som var involvert i den store striden. Det skulle klarlegges helt og fullt hva som egentlig stod på spill. Av hensyn til menneskene måtte Satan derfor fortsette å eksistere. Så vel mennesker som engler måtte se kontrasten mellom lysets og mørkets fyrste. De måtte selv velge hvem de ville tjene.

I begynnelsen av den store konflikten hadde Satan erklært at det var umulig å holde Guds lov, at rettferdighet ikke kunne forenes med barmhjertighet, 

581

og at det ville være umulig for en synder å få tilgivelse hvis han overtrådte Guds lov. Satan hevdet at enhver synd måtte ha sin straff, og hvis Gud skulle ettergi straffen for synd, ville han ikke være en sann og rettferdig Gud.

Satan jublet når mennesker brøt Guds lov og trosset hans vilje. Han påstod at det var bevist at loven ikke kunne etterleves. Mennesket kunne ikke få tilgivelse. Fordi han selv var blitt fjernet fra himmelen etter sitt opprør, gjorde han krav på at menneskeslekten for alltid måtte være utelukket fra å nyte gunst hos Gud. Med styrke hevdet han at Gud ikke kunne være rettferdig og samtidig være nådig mot synderen.

Men selv i sin syndige tilstand var mennesket i en annen stilling enn Satan. Lucifer hadde syndet mens han var i himmelen og i lyset av Guds herlighet. Han hadde fått en åpenbaring av Guds kjærlighet som ikke noe annet skapt vesen hadde fått. Selv om han forstod Guds natur og kjente til hans godhet, valgte han å følge sin egen selviske og uavhengige vilje. Dette valget var avgjørende. Det var ikke noe mer Gud kunne gjøre for å frelse ham. Menneskene derimot ble bedratt. Deres sinn ble formørket på grunn av Satans bedrag. De kjente ikke høyden og dybden av Guds kjærlighet. Kunnskapen om Guds kjærlighet var menneskenes håp. Ved å lære å kjenne Guds natur kunne de bli ført tilbake til ham.

Gjennom Jesus ble Guds barmhjertighet åpenbart for menneskene. Men barmhjertighet utelukker ikke rettferdighet. Loven åpenbarer Guds vesen. Ikke den minste bokstav eller tøddel kunne forandres for å imøtekomme mennesket i dets falne tilstand. Gud forandret ikke sin lov, men i Kristus ofret han seg selv for å gjenløse menneskene. «Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv.»6

Kampen mot Guds lov

Loven krever rettferdighet - et rettferdig liv og en fullkommen karakter. Dette kan mennesker ikke prestere. De kan ikke imøtekomme kravene i Guds hellige lov. Men da Kristus kom til verden som et menneske, levde han et hellig liv og utviklet en fullkommen karakter. Dette tilbyr han som en fri gave til alle som vil ta imot den. Hans liv kommer i stedet for menneskenes liv. På grunn av Guds overbærenhet får de tilgivelse for de synder som før var gjort. Og mer en det. Kristus gjør at menneskene blir helt gjennomtrengt av Guds egenskaper. Han danner menneskets karakter så den ligner Guds karakter og blir til et vakkert byggverk med åndelig styrke og skjønnhet. Slik blir nettopp den rettferdighet som loven krever, oppfylt i den som tror på Kristus. Gud ville vise sin rettferdighet: «både· at han selv er rettferdig, og at han erklærer den rettferdig som tror på Jesus».7

Guds kjærlighet er ikke kommet mindre til uttrykk i hans rettferdighet enn i hans nåde. Rettferd er hans trones grunnvoll og frukten av hans kjærlighet. Satans hensikt har vært å skille nåde fra sannhet og rettferd. Han har prøvd å påvise at Guds rettferdige lover fredens fiende. Men

582

Kristus påviser at i Guds plan hører de uløselig sammen. Det ene kan ikke eksistere uten det andre. «Godhet og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.»8

Ved sitt liv og sin død viste Kristus at Guds rettferdighet ikke tilintetgjør hans nåde, men at synd kan tilgis og at loven er rettferdig og kan etterleves. Satans anklager ble på den måten tilbakevist. Gud hadde gitt menneskene umiskjennelige vitnesbyrd om sin kjærlighet.

Et annet bedrag skulle nå bringes på bane. Satan påstod at nåden tilintetgjorde rettferdigheten, og at Kristi død avskaffet Guds lov. Hadde det vært mulig å forandre eller oppheve loven, ville Kristus ikke ha behøvd å dø. Men å oppheve loven ville være det samme som å udødeliggjøre overtredelse og stille verden under Satans herredømme. Det var fordi loven var uforanderlig, og fordi mennesket bare kunne bli frelst ved lydighet mot dens prinsipper, at Jesus ble hengt på korset. Men nettopp det middel som Kristus benyttet for å stadfeste loven, ble av Satan fremført som grunnen til at den er avskaffet. Her vil den siste konfrontasjon i den store striden mellom Kristus og Satan finne sted.

Den påstand som Satan nå kommer med, er at den loven som ble forkynt med Guds egen røst, er mangelfull og at visse bestemmelser er blitt satt til side. Det er det siste store bedrag han vil påføre verden. Han behøver ikke å angripe hele loven. Kan han få menneskene til å overse et enkelt bud, er hans hensikt oppnådd. «For den som holder hele loven, men bryter ett av budene, han har forbrutt seg mot dem alle.»9

Ved å gå med på å overtre et av budene, kommer menneskene inn under Satans makt. Ved å sette menneskelig lov i stedet for Guds lov, vil Satan prøve å kontrollere verden. Denne virksomheten er forutsagt i det profetiske ord. Om den store, frafalne makten som representerer Satan, sies det: «Han skal tale mot Den Høyeste og fare hardt fram mot Den Høyestes hellige. Han skal sette seg fore å forandre tider og lover, og de hellige skal overgis i hans makt.» 10

Mennesker vil komme til å innføre sine egne lover for å motarbeide Guds lover. De vil prøve å tvinge andres samvittighet. I sin iver for å påtvinge andre disse lovene, vil de undertrykke sine medmennesker.

Kampen mot Guds lov, som begynte i himmelen, vil fortsette til tidens slutt. Hvert menneske vil bli stilt på prøve. Lydighet eller ulydighet er det spørsmålet som hele verden må ta stilling til. Alle blir stilt på valg mellom Guds lov og menneskers lover. Her vil skillelinjen bli trukket. Det vil bare bli to grupper. Hvert menneskes karakter vil bli fullt utviklet, og alle vil vise om de har valgt å stille seg på de lojales eller på opprørernes side.

Når striden tar slutt

Så vil enden komme. Gud vil opprettholde sin lov og utfri sitt folk. Satan og alle som har gjort opprør sammen med ham, vil bli fjernet. Synd og syndere vil gå til grunne med rot og gren. Satan er roten, og

583

hans tilhengere er grenene. Det som ble talt til ondskapens fyrste, vil bli oppfylt: Fordi du føler deg som en gud, gjorde jeg ende på deg, du vernende kjerub, mellom de funklende steiner. Du er blitt til skrekk og gru, og borte er du for alltid. Om en liten stund er de ugudelige borte, og de skal bli som om de aldri hadde vært til.11

Dette er ikke et utslag av vilkårlig maktbruk fra Guds side. De som forkaster hans nåde, høster det de har sådd. Gud er livets kilde. Den som velger å tjene synden, skiller seg fra Gud og avskjærer seg selv fra livet. «De er fremmede for livet i Gud.» Kristus sier: «Alle som hater meg, elsker døden.»12 Gud lar dem leve en viss tid så de kan utvikle sin karakter og vise hva de står for. Når dette har skjedd, høster de fruktene av sitt eget valg. Ved et liv i opprør kommer Satan og alle som gjør felles sak med ham, i et slikt motsetningsforhold til Gud at selve hans nærvær blir for dem som en fortærende ild. Herligheten fra ham som er kjærlighet, vil tilintetgjøre dem.

I begynnelsen av den store strid forstod ikke englene dette. Hvis Satan og hans engler den gangen hadde måttet høste det fulle resultat av sin synd, ville de ha omkommet. Men det ville ikke ha vært klart for de himmelske vesener at dette var den uunngåelige følgen av synd. En tvil om Guds godhet ville ha blitt tilbake i deres sinn lik et ondt frø som ville ha båret sin dødelige frukt i form av synd og ulykke.

Men slik vil det ikke bli når den store strid er slutt. Når frelsesplanen er fullført, vil Guds sanne natur være åpenbar for alle skapte fornuftsvesener. Da vil alle se at prinsippene i hans lover fullkomne og uforanderlige. Syndens natur og Satans egenskaper er blitt fullstendig avslørt. Synden vil bli utryddet. Dette vil rettferdiggjøre Guds kjærlighet og grunnfeste hans ære overfor universets beboere som fryder seg over å gjøre hans vilje, og som har hans lov i sitt sinn.

Med rette kunne englene fryde seg når de betraktet Kristi kors. Selv om de ikke den gangen forstod alt, visste de at Satan og synden ville bli fjernet for evig, at menneskenes frelse var sikret, og at universet ville være trygt i all evighet. Kristus selv fattet fullt ut hva følgene ville bli av det offer han brakte på Golgata. Alt dette så han frem til da han på korset ropte: «Det er fullbrakt!»

Kapittel 80:

I en rikmanns grav

Endelig hadde Jesus fått hvile. Den lange dagen med vanære og tortur var slutt. Solen var i ferd med å gå ned: Da de siste strålene innvarslet sabbaten, lå Guds Sønn i ro i Josefs grav. Hans gjerning var fullført, og med hendene foldet i fred hvilte han gjennom sabbatsdagens hellige timer.

I begynnelsen hadde Faderen og Sønnen hvilt på sabbaten etter sin skapergjerning. Da «himmelen og jorden ... med hele sin hær» var fullført, frydet Skaperen og alle de himmelske vesener seg idet de betraktet det herlige synet, «mens alle morgenstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd».1

Nå hvilte Jesus fra sin gjerning som gjenløser, og selv om det var sorg blant dem som kjente ham på jorden, var det glede i himmelen. De himmelske vesener betraktet fremtiden som løfterik og herlig. Et gjenopprettet skaperverk og en gjenløst menneskeslekt som etter å ha overvunnet det onde, aldri mer kunne falle i synd, ville bli følgen av Kristi fullførte verk. Dette kunne Gud og englene se.

Den dagen da Jesus hvilte, er for alltid knyttet til denne scenen. «Fullkomment er hans verk», og «alt det Gud gjør, varer til evig tid». Når «alt det gjenopprettes som Gud har talt om fra eldgamle dager gjennom sine hellige profeter», vil skapelsens sabbat, den dagen da Jesus lå og hvilte i Josefs grav, fremdeles være en dag til hvile og jubel. Himmelen og jorden vil forene seg i lovprisning når de frelste folkeskarer «på sabbatsdagen fra uke til uke» bøyer seg for Gud og Lammet i frydefull tilbedelse.2

De som var vitne til hans død

Under de avsluttende hendinger på korsfestelsesdagen ble det gitt nytt bevis på at profetien ble oppfylt, og et nytt vitnesbyrd om Kristi guddom. Da mørket hevet seg fra korset, og Jesu rop lød i dødens stund, hørtes det i samme øyeblikk en annen røst som sa: «Sannelig, han var Guds Sønn !»3

Det var ingen hviskende stemme som uttalte disse ordene. Alles øyne

585

vendte seg for å se hvor de kom fra. Hvem var det som hadde talt? Det var den romerske offiseren. Kristi guddommelige tålmod og hans plutselige død med seiersropet på sine lepper hadde gjort inntrykk på denne hedningen. I det forslåtte og lemlestede legemet som hang på korset, erkjente offiseren at denne personen var Guds Sønn. Han kunne ikke la være å gi uttrykk for sin tro. Slik ble det igjen gitt vitnesbyrd om at vår gjenløser skulle få se lønnen for «all sin møye og sjelenød». På selve Jesu dødsdag hadde tre menn, alle vidt forskjellige, erklært sin tro - offiseren som hadde kommandoen over den romerske vaktstyrken, han som bar Jesu kors, og han som døde på korset ved siden av Jesus.

Etter som det led lenger ut på kvelden, bredte det seg en uvirkelig, overnaturlig stillhet over Golgata. Mengden spredte seg, og mange drog tilbake til Jerusalem helt annerledes til sinns enn de hadde vært om morgenen. Mange hadde møtt frem av nysgjerrighet, ikke fordi de hatet Kristus. Likevel hadde de trodd på prestenes anklager og betraktet Kristus som en forbryter. Under den opphetede stemningen hadde de sluttet seg til pøbelhopen i dens hån mot Jesus. Men da jorden ble innhyllet i mørke, og de stod der anklaget av sin egen samvittighet; følte de at de hadde gjort seg skyldig i en stor urett.

Mens dette fryktelige mørket varte, hørtes ingen form for spøk eller spottende latter, og da det igjen forsvant, begav de seg på hjemveien i alvorsfull taushet. De var overbevist om at prestenes anklager var falske, og at Jesus ikke var en bedrager. Noen få uker senere, da Peter talte på pinsefestens dag, var de blant de tusener som vendte om til Kristus.

Prestene får panikk

Men de jødiske lederne var ikke blitt forandret av de begivenheter de hadde vært vitne til. Deres hat til Kristus var ikke blitt mindre. Mørket som hadde dekket jorden under korsfestelsen, var ikke tettere enn det som fremdeles omtåket prestene og rådsherrene.

Ved Kristi fødsel hadde stjernen kjent ham og hadde ledet vismennene til krybben hvor han lå. De himmelske hærskarer hadde kjent ham og hadde sunget hans pris over Betlehems marker. Sjøen hadde kjent hans røst og etterkommet hans befaling. Sykdom og død hadde anerkjent hans myndighet og hadde overlatt sitt bytte til ham. Solen hadde kjent ham, og ved synet av hans dødsangst hadde den skjult sitt lys. Fjellene hadde kjent ham, og klippestykker var blitt rystet i småbiter ved hans rop. Den livløse natur kjente Kristus og gav vitnesbyrd om hans guddom. Men Israels prester og rådsherrer kjente ikke Guds Sønn.

Likevel kunne prestene og rådsherrene ikke slå seg til ro. De hadde gjennomført sine planer om å rydde Jesus av veien, men de hadde ikke den følelsen av seier som de hadde ventet. Selv i den stunden da de tilsynelatende hadde seiret, var de plaget av tvil om hva som nå ville skje. De hadde hørt ropet: «Det er fullbrakt!» «Far, i dine hender overgir jeg

586

min ånd!»4  De hadde sett hvordan fjellet revnet, og hadde følt det kraftige jordskjelvet, og de var rastløse og engstelige.

Prestene og rådsherrene hadde vært misunnelige på Jesus for hans innflytelse over folket mens han levde. De var tilmed misunnelige på ham etter at han var død. De fryktet den døde Kristus langt mer enn de noen gang hadde fryktet den levende Kristus, og de var redde for at folkets oppmerksomhet enda mer skulle bli rettet mot begivenheter i forbindelse med korsfestelsen. De fryktet for følgene av det som var gjort den dagen. For all del ville de ikke at hans legeme skulle bli værende på korset på sabbatsdagen. Nå nærmet sabbaten seg, og det ville krenke dens hellighet å ha de døde hengende på korset. Jødenes ledere brukte dette som påskudd og bad Pilatus om at ofrenes død måtte bli fremskyndet, og at de måtte bli fjernet før solen gikk ned.

Et knust hjerte

Pilatus var like uvillig som folkets ledere til å la Jesu legeme bli værende på korset. Da han hadde gitt sitt samtykke, ble benene til de to røverne brutt for å fremskynde døden. Men det viste seg at Jesus alt var død. De råbarkede soldatene var blitt mildere stemt av det de hadde hørt og sett hos Kristus, og de unnlot å bryte hans lemmer. På den måten ble loven om påsken oppfylt da Guds lam ble ofret: «De må ikke la noe av lammet bli igjen til om morgenen og ikke bryte noe ben på det. Alle de forskrifter som gjelder for påskefeiringen, skal de følge.»5

Prestene og rådsherrene ble forbauset da de oppdaget at Jesus alt var død. Døden på korset var en langvarig prosess, og det var vanskelig å avgjøre når livet opphørte. Det var uhørt at noen døde før seks timer etter korsfestelsen. Prestene ville være helt sikre på at Jesus virkelig var død, og på deres forslag stakk en soldat et spyd inn i siden hans. Fra såret rant det blod og vann. Alle som var til stede, la merke til dette.

Johannes omtaler denne hendelsen meget bestemt. Han sier: «En av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann. Og den som har sett det, han har vitnet om det, og hans vitnesbyrd er sant. Han vet at han taler sant, så også dere skal tro. Dette skjedde for at skriftordet skulle gå i oppfyllelse: Ikke et ben skal brytes på ham. Og et annet skriftord sier: De skal se på ham som de har gjennomboret.»6

Etter oppstandelsen satte prestene og rådsherrene ut det rykte at Jesus slett ikke døde på korset. Han bare mistet bevisstheten, og livnet senere opp igjen. Et annet rykte gikk ut på at det som ble lagt i graven, ikke var et virkelig legeme av kjøtt og ben, men bare noe som lignet et legeme. Soldatenes opptreden gjendriver dette falskneriet. De brøt ikke benene hans, fordi han alt var død. For å tilfredsstille prestene stakk de spydet i siden hans. Hvis han fremdeles hadde levd, ville dette spydstikket ha medført øyeblikkelig død.

Men det var ikke spydstikket og heller ikke lidelsen på korset som var årsaken til at Jesus døde. Hans rop «med høy røst» i dødsøyeblikket, og

587

strømmen av blod og vann som rant fra siden hans, vitnet om at han døde av et brutt og knust hjerte. Det var sjelekvalen som knuste hans hjerte, verdens synd som tok hans liv.

Jesus blir gravlagt

Da Kristus døde, mistet disiplene alt håp. De så de lukkede øynene og det senkede hodet, det sammenfiltrede og blodige håret, de gjennomstukne hendene og føttene, og deres fortvilelse var ubeskrivelig. Helt til det siste hadde de trodd at han ikke ville dø. De kunne knapt tro at det virkelig var gått slik. Overveldet som de var av sorg, kunne de ikke huske at han på forhånd hadde fortalt dem nettopp det som nå var skjedd. Ikke noe av det han hadde sagt, gav dem trøst nå. De så bare korset og det blodige offeret. For dem var fremtiden bare et fortvilelsens mørke. Deres tro på Jesus var tilintetgjort. Men aldri hadde de elsket sin Herre slik som nå. Aldri før hadde de i den grad følt hva han betydde for dem, og hvor mye de behøvde at han var hos dem.

Selv i døden var Jesu legeme meget dyrebart for disiplene. De lengtet etter å gi ham en ærefull gravferd, men de visste ikke hvordan de skulle få det til. Den forbrytelsen Jesus var blitt dømt for, var forræderi mot den romerske stat, og de som ble henrettet for en slik forbrytelse, ble henvist til en gravplass som var avsatt spesielt for slike brottsmenn. Johannes var blitt igjen ved korset sammen med kvinnene fra Galilea. De kunne ikke overlate Jesu legeme til de ufølsomme soldatene og til å bli lagt i en vanærende grav. Likevel kunne de ikke avverge det. De kunne ikke oppnå noen gunst hos de jødiske myndigheter, og de hadde ikke noen innflytelse hos Pilatus.

I denne kritiske situasjonen fikk disiplene hjelp av Josef fra Arimatea og Nikodemus. Begge var medlemmer av Det høye råd og kjente Pilatus. De var velstående og innflytelsesrike, og de bestemte seg for at Jesus skulle få en ærefull gravferd.

Josef gikk frimodig til Pilatus og bad om å få Jesu legeme. Nå hørte Pilatus for første gang at Jesus virkelig var død. Han hadde hørt motstridende rykter om det som hadde hendt i forbindelse med korsfestelsen, men med vilje hadde man unnlatt å informere ham om at Jesus var død. Pilatus var blitt advart av prestene og rådsherrene mot bedrag fra Kristi disipler når det gjaldt hans legeme. Da Josef kom med sitt ønske, sendte han derfor bud etter den offiseren som hadde hatt ansvaret ved korset, og fikk sikker beskjed om at Jesus virkelig var død. Av ham fikk han også høre om det som hadde funnet sted på Golgata, noe som bekreftet det Josef hadde fortalt.

Josef fikk sitt ønske oppfylt. Mens Johannes fremdeles var bekymret for hvordan Jesus skulle bli gravlagt, kom Josef tilbake med Pilatus' ordre om hans legeme. Og Nikodemus hadde med seg en kostbar blanding av myrra og aloe, omkring hundre pund, til å salve ham med. De mest hedrede i hele Jerusalem kunne ikke blitt vist en større aktelse i døden.

588

Disiplene ble forbauset over å se at disse rike rådsherrene var like interessert i deres Herres begravelse som de selv var.

Hverken Josef eller Nikodemus hadde åpenlyst tatt imot Kristus mens han levde. De visste at et slikt skritt ville utelukke dem fra Det høye råd, og de håpet ved sin innflytelse å kunne beskytte ham under rådsforhandlingene. En stund så det ut til at dette skulle lykkes, men da de slu prestene skjønte at de to rådsherrene var gunstig innstilt overfor Kristus, forpurret de deres planer. Mens de var fraværende, ble Jesus dømt og overgitt til å bli korsfestet. Nå da han var død, la de ikke lenger skjul på sin tilknytning til ham.

Mens disiplene var redde for åpenlyst å tre frem som Jesu etterfølgere, kom Josef og Nikodemus frimodig til hjelp. Den hjelpen disse rike og ansette menn kunne gi, var i høyeste grad påkrevd. De kunne gjøre det som var umulig for disiplene å gjøre for sin døde mester, og deres rikdom og innflytelse beskyttet dem i stor utstrekning mot prestene og rådsherrene.

Varsomt og ærbødig tok de Jesu legeme ned fra korset. Når de betraktet det forslåtte legemet, lot de medlidenhetens tårer få fritt løp. Josef eide en ny grav som var hogd inn i fjellet. Den hadde han reservert for seg selv, men den lå nær Golgata, og nå gjorde han den i stand for Jesus. Etter at de hadde salvet Jesu legeme og svøpt det varsomt inn i et linlaken, ble han båret til graven. Der rettet de tre disiplene ut de mishandlede lemmene og foldet hendene hans på brystet.

Kvinnene fra Galilea kom for å se etter at alt var gjort som gjøres kunne for deres kjære Herres døde legeme. De så også at den tunge steinen ble rullet foran åpningen til graven, og visste at Jesus var lagt til hvile. Kvinnene var de siste ved korset og de siste ved Jesu grav. Da tussmørket falt på, stanset Maria Magdalena og den andre Maria enda litt ved sin Herres hvilested, og gråt i sorg over den skjebne som hadde rammet ham som de elsket. «Deretter vendte de tilbake .... På sabbaten holdt de seg i ro som loven krevde.»7

En uforglemmelig påskesabbat

Dette skulle bli en uforglemmelig sabbat for de sorgfulle disiplene og også for prestene, rådsherrene, de skriftlærde og folket. Da solen gikk ned om kvelden på beredelsesdagen, lød basunene som tegn på at sabbaten var begynt. Påsken ble feiret slik den var blitt det gjennom århundrer, mens han som den pekte frem til, var blitt drept av ugudelige mennesker og lå nå i Josefs grav.

På sabbaten var tempelforgården full av folk som kom for å tilbe. Øverstepresten som hadde vært til stede på Golgata, var der også, kledd i sin praktfulle embetsdrakt. Prester med hvite turbaner var i full aktivitet med å utføre sine plikter. Men noen av dem som var til stede, kunne ikke slå seg helt til ro da blodet av okser og bukker ble båret frem

590

som offer for synd. De var ikke klar over at forbildet hadde møtt virkeligheten, og at et ufattelig offer var blitt brakt for verdens synd. De visste ikke at den rituelle gudstjenesten ikke lenger hadde noen verdi. Men aldri tidligere hadde de overvært denne handlingen med så motstridende følelser. Basunene, musikkinstrumentene og sangernes stemmer klang like høyt og klart som vanlig. Men en følelse av noe ukjent gjennomtrengte alt. Den ene etter den andre forhørte seg om en merkelig hendelse som hadde funnet sted.

Hittil hadde Det aller helligste vært omhyggelig voktet så ingen skulle trenge seg inn. Men nå var det åpent så alle kunne se inn. Det tunge forhenget som var laget av rent lin og vakkert tilvirket med gull, skarlagen og purpur, var flerret fra øverst til nederst. Det stedet hvor Gud Herren hadde møtt med øverstepresten for å åpenbare sin herlighet, det som hadde vært Guds hellige audiensrom, lå nå åpent for alles blikk - et sted som Herren ikke lenger anerkjente. Med bange anelser gjorde prestene tjeneste ved alteret. Blottleggelsen av de hellige mysterier som var forbundet med Det aller helligste, fylte dem med frykt for kommende ulykker.

Mange var sterkt opptatt av tanker som begivenhetene på Golgata hadde vært årsak til. Fra korsfestelsen til oppstandelsen var mange søvnløse øyne stadig opptatt med å granske profetiene. Noen ønsket å forstå den fullstendige betydning av den høytiden de nettopp feiret, mens andre ville finne beviser for at Jesus ikke var den han gav seg ut for å være. Atter andre lette med sorg etter beviser for at han var den sanne Messias. Selv om de gransket med forskjellige motiver, ble alle overbevist om det samme: at profetiene var gått i oppfyllelse i det som hadde skjedd de siste få dagene, og at den korsfestede var verdens gjenløser. Mange som den gangen var med ved påskefeiringen, tok aldri siden del i påskens ritualer. Til og med mange av prestene ble overbevist om Jesu virkelige natur. Deres gransking av profetiene hadde ikke vært forgjeves, og etter oppstandelsen anerkjente de ham som Guds Sønn.

Da Nikodemus så at Jesus var blitt hengt på korset, husket han det Jesus hadde sagt til ham om natten på Oljeberget: «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»8 Denne sabbaten da Jesus lå i graven, hadde Nikodemus anledning til å tenke etter. Et klarere lys strålte nå inn i hans sinn, og de ordene Jesus hadde talt til ham, var ikke lenger så hemmelighetsfulle. Han følte at han hadde gått glipp av mye fordi han ikke hadde sluttet seg til Jesus mens han levde. Nå tenkte han på ny igjennom det som hadde hendt på Golgata. Jesu forbønn for sine mordere og hans svar på den døende røverens bønn talte til den lærde rådsherren.

Igjen så han Jesus i hans sjeleangst. Igjen hørte han det siste ropet: «Det er fullbrakt!» som lød lik et seiersrop. På ny så han jorden vakle, himmelen formørkes, forhenget som revnet, fjellet som skalv, og hans tro ble grunnfestet for alltid. Nettopp den begivenheten som ødela håpet 

591

hos disiplene, overbeviste Josef og Nikodemus om Jesu, guddom. En fast og urokkelig tro gav dem et mot som overvant deres frykt.

Aldri før hadde Kristus tiltrukket seg mengdens oppmerksomhet som nå da han var lagt i graven. Slik folk var vant til, kom de med sine syke og lidende til tempelforgården og spurte: Hvem kan fortelle oss noe om Jesus fra Nasaret? Mange hadde kommet langveisfra for å finne ham som hadde helbredet de syke og oppreist de døde. Fra alle kanter hørtes ropet: Hvor er Kristus, han som kan helbrede? De som man mente viste tegn på spedalskhet, ble undersøkt av prestene. Mange fikk høre at mann, kone eller barn ble erklært spedalske og var nødt til å forlate hjemmets trygghet og sine venners omsorg. De måtte advare fremmede med klageropet: «Uren! Uren!» Jesu vennlige hender, som aldri avslo en helbredende berøring av den frastøtende spedalske, lå nå foldet på brystet hans. Leppene som på den sykes inntrengende bønn hadde svart: «Jeg vil, bli ren!» var nå tause.

Mange henvendte seg til øversteprestene og rådsherrene for å få medfølelse og lindring, men forgjeves. De syntes å være bestemt på å ha den levende Kristus iblant seg igjen. De gav ikke opp, men bad ivrig om å få treffe ham, og de lot seg ikke avvise. Men de ble jaget bort fra tempelforgården, og soldater ble plassert ved portene for å holde tilbake de mange som kom med sine syke og døende og forlangte å komme inn.

De syke som var kommet for å bli helbredet av Jesus, brøt sammen av skuffelse. Gatene var fulle av sørgende mennesker. De syke holdt på å dø fordi de ikke fikk føle Jesu legende berøring. Leger ble rådspurt, men forgjeves. Ingen kunne helbrede som han som lå i Josefs grav.

De sykes klagerop gjorde at tusener av mennesker fikk en indre overbevisning om at et stort lys i verden hadde sloknet. Uten Kristus var verden svart og trist. Mange som hadde tatt del i ropet: «Korsfest! Korsfest ham!» forstod nå hvilken ulykke som hadde rammet dem. Nå ville de like ivrig ha ropt: Gi oss Jesus! - om han bare hadde vært i live.

Da folk fikk vite at prestene hadde overgitt Jesus til å bli henrettet, ble det stilt mange spørsmål i forbindelse med hans død. Enkelthetene ved rettergangen var blitt holdt så hemmelig som mulig. Men i den tiden da han lå i graven, var hans navn på alles lepper, og rykter om den fingerte rettshandlingen og om prestenes og rådsherrenes umenneskelighet ble spredt overalt. Forstandige mennesker henvendte seg til dem og bad om en forklaring på profetiene om Messias i Det gamle testamente. Da de forsøkte å sette sammen et eller annet falskneri som svar, ble folk rasende. De kunne ikke forklare profetiene som handlet om Kristi lidelse og død, og mange av dem som spurte, ble overbevist om at Den Hellige skrift var blitt oppfylt.

Militærvakt ved graven

Den hevnen som prestene hadde tenkt skulle bli så søt, var alt blitt bitter for dem. De visste at de stod overfor en hard dom fra folket. De

592

visste at de samme personene som de hadde påvirket til å vende seg mot Jesus, nå var forferdet over sin egen skammelige gjerning. Disse prestene hadde innbilt seg selv at Jesus var en bedrager. Men det var nytteløst. Noen av dem hadde stått ved graven til Lasarus og sett at den døde kom tilbake til livet. De skalv av frykt for at Kristus selv ville stå opp fra de døde og vise seg for dem igjen. De hadde hørt ham si at han hadde makt til å legge ned sitt liv og til å ta det igjen. De husket at han hadde sagt: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager.»9

Judas hadde fortalt om det Jesus hadde sagt til disiplene på den siste reisen til Jerusalem: «Se, vi drar opp til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til overprestene og de skriftlærde. De skal dømme ham til døden og utlevere ham til hedningene, og han skal bli hånet og pisket og korsfestet. Og den tredje dag skal han oppstå.» 10 Da de hørte dette, spottet de og gjorde narr. Men nå stod det klart for dem at Kristi forutsigelser var blitt oppfylt så langt. Han hadde sagt at han ville stå opp igjen den tredje dagen, og hvem kunne si at ikke også det ville skje? De ville så gjerne bli kvitt disse tankene, men kunne ikke. De trodde og skalv slik som djevelen, deres far.

Nå da opphisselsen og vanviddet var gått over, ble bildet av Jesus klart og påtrengende i deres sinn. De så ham slik han stod foran sine fiender, rolig og uten å klage, mens han led under deres hån og skjellsord. Alle begivenhetene i forbindelse med rettergangen og korsfestelsen dukket opp i bevisstheten med en overveldende overbevisning om at han var Guds Sønn. De følte at han når som helst kunne stå like foran dem - den anklagede som anklager, den dømte som dommer, og den som var drept, for å kreve rettferdighet ved at hans mordere måtte dø.

Det var lite hvile for dem å få på sabbaten. Selv om de ikke ville trå over dørterskelen hos en hedning av frykt for å bli urene, holdt de likevel en rådslagning om Jesu legeme. Døden og graven måtte ikke gi slipp på ham som de hadde korsfestet. Derfor gikk overprestene ·og fariseerne sammen til Pilatus og sa: «Herre, vi er kommet til å tenke på hva denne bedrageren sa da han enda levde: Etter tre dager skal jeg oppstå. Gi derfor ordre om å holde vakt ved graven til den tredje dag er over, så ikke disiplene hans skal komme og stjele ham og si til folket at han er stått opp fra de døde. Da ville vi få et nytt bedrag, verre enn det første.» Pilatus svarte: «Her har dere vaktmannskap. Gå så og sørg for vakthold slik dere finner det best.» 11

Prestene gav instruks om hvordan graven skulle sikres. En svær stein ble plassert foran åpningen. Tvers over steinen spente de tauverk og festet endene trygt til selve grunnfjellet og forseglet dem med det romerske segl. Steinen kunne ikke flyttes uten at seglet ble brutt. En vaktstyrke på hundre soldater ble så plassert rundt graven for å hindre at noen skulle foreta seg noe med den. Prestene gjorde alt de kunne for å holde Kristi legeme der det var blitt lagt. Han lå l graven som var så sikkert forseglet som om han skulle bli der for alltid.

Slik var det svake mennesker rådslo og la planer. Lite innså disse

593

morderne hvor nytteløse deres anstrengelser var. Men ved deres handlemåte ble Gud herliggjort. Nettopp  de anstrengelser som ble gjort for å hindre Kristi oppstandelse, er de mest overbevisende vitnesbyrd om den. Jo flere soldater de plasserte rundt graven, desto sterkere ville vitnesbyrdet om hans oppstandelse bli.

Århundrer før Kristi død hadde Den Hellige Ånd forkynt ved salmisten: «Hvorfor er folkeslag i opprør, hvorfor legger folkene unyttige planer? Jordens konger reiser seg, fyrstene rådslår sammen mot Herren og hans salvede: «La oss sprenge deres lenker og kaste repene av oss!» Han som troner i himmelen, ler. Herren spotter dem.»12 Romerske vakter og romerske våpen hadde ikke makt til å holde livets Herre i graven. Utfrielsens time var nær.

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned