ventet dem i Jerusalem. Og Satan stod klar til å trenge inn på Menneskesønnen med sine fristelser. Hvorfor skulle han nå dra til Jerusalem, til den visse død? Overalt omkring ham var det noen som hungret etter livets brød. Alle steder var det lidende mennesker som ventet på hans helbredende ord. Den gjerning som skulle utføres ved evangeliet, var bare så vidt begynt. Dessuten stod han i sin tidlige manndoms fulle kraft. Hvorfor ikke dra ut på de store verdensfelter med sitt nådebudskap og med sin helbredende kraft? Hvorfor ikke unne seg selv den lykke å gi lys og glede til millioner av mennesker som lever i mørke og sorg? Hvorfor skulle han overlate innhøstingen til disiplene som var så svake i troen, så sløve til å forstå og så sene til å handle? Hvorfor gå døden i møte nå og etterlate seg et arbeid i dets spede begynnelse?

Den fienden som i ødemarken hadde stått ansikt til ansikt med Kristus, angrep ham nå med heftige og listige fristelser. Hadde Jesus gitt etter et eneste øyeblikk, og hadde han endret sin kurs på det minste punkt for å frelse seg selv, ville Satans redskaper ha seiret, og verden ville ha vært fortapt.

Men Jesus vendte «sitt ansikt mot Jerusalem». Faderens vilje var den eneste lov i hans liv. Da han som gutt var med i templet, sa han til Maria: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?»  I Kana, da Maria ville at han skulle åpenbare sin undergjørende kraft, svarte han: «Min time er ennå ikke kommet.»3 Han svarte brødrene sine på samme måte da de oppfordret ham til å dra opp til høytiden.

I Guds store plan var timen fastsatt da han skulle ofre seg selv for menneskenes synd, og den timen var snart inne. Han ville ikke svikte eller vakle. Hans skritt er nå vendt mot Jerusalem hvor fienden lenge har sammensverget seg for å ta hans liv. Nå vil han frivillig gi det. Med fast forsett går han mot forfølgelse, fornektelse, fordømmelse og død.

Samaritanerne avviser ham

«Han sendte bud foran seg, og de drog av sted og gikk inn i en samaritansk landsby for å skaffe ham husly.» Men folket nektet å ta imot ham fordi han var på vei til Jerusalem. De oppfattet det slik at Jesus dermed viste at han foretrakk jødene som de hatet intenst og bittert. Hvis han var kommet for å gjenreise templet og gudstjenesten på Garisim-fjellet, ville de tatt imot ham med glede. Men han var på vei til Jerusalem. Derfor ville de ikke vise ham gjestfrihet. Lite ante de at de avviste himmelens beste gave. Jesus innbød mennesker til å ta imot ham. Han bad om tjenester fra dem, så han kunne komme nær dem og gi dem de rikeste velsignelser. Hver gunst som ble vist ham, gjengjeldte han med stadig mer nåde. Men samaritanerne gikk glipp av alt dette på grunn av sin fordom og fanatisme.

Jakob og Johannes, som Jesus hadde sendt ut, ble sterkt irritert over den krenkelse som deres Herre ble utsatt for. De var harme fordi han ble behandlet på en så simpel måte av samaritanerne som han hedret ved sitt

366

nærvær. De hadde nylig vært sammen med ham på Forklarelsens berg og hadde sett at han ble herliggjort av Gud og æret av Moses og Elia. De syntes at denne åpenbare vanære fra samaritanerne ikke kunne forbigås uten en ettertrykkelig straff.

Da de kom tilbake til Jesus, fortalte de hva folket hadde sagt, og at de til og med hadde nektet å gi ham husly for natten. De mente at det var gjort en stor urett mot ham. Langt borte så de Karmel-fjellet der Elia hadde slått i hjel de falske profetene. Og så sa de: «Vil du at vi skal by ild fare ned fra himmelen og fortære dem, slik som Elia gjorde? De ble forbauset da de så at deres forslag smertet Jesus. Enda mer overrasket ble de da de hørte hans irettesettelse: «Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse.» Så gikk han til en annen landsby.

Det hører ikke med til Kristi misjon å tvinge mennesker til å ta imot ham. Det er Satan og de som drives av hans ånd, som prøver å tvinge samvittigheten. Under påskudd av nidkjærhet for rettferdighetens sak vil mennesker som står i forbund med onde engler, påføre sine medmennesker lidelse for å omvende dem til sin egen oppfatning av kristentroen. Men Jesus viser alltid barmhjertighet og prøver alltid å vinne ved å vise kjærlighet. Han kan ikke la noen rival få adgang til vår sjel eller godta noen delt tjeneste. Han ønsker bare frivillig tjeneste, en villig overgivelse av hjertet når kjærligheten er den tvingende kraft. Det finnes ikke noe mer avgjørende bevis for at vi beherskes av Satans ånd, enn tilbøyelighet til å ville skade og ødelegge dem som ikke verdsetter det vi gjør, eller som handler i strid med våre oppfatninger.

Hvert eneste menneske er Guds eiendom både med legeme, sjel og ånd. Kristus døde for å frelse alle. Ikke noe kan være mer anstøtelig for Gud enn at mennesker på grunn av religiøs fanatisme bringer lidelse over dem som er kjøpt med Jesu blod.

«Han brøt opp derfra og kom til Judea og til landet på østsiden av Jordan. Igjen drog folk i flokk og følge til ham, og han lærte dem som han pleide.»4

En betydelig del av de siste måneder av Kristi virksomhet ble tilbrakt i Perea. Denne provinsen lå på østsiden av Jordan, tvers overfor Judea. Her fulgte folkemengden ham hvor han gikk, på samme måte som under hans tidligere virksomhet i Galilea. Her gjentok han mye av den undervisning han før hadde gitt.

Sytti utsendinger

Slik han hadde sendt ut de tolv, pekte han nå ut sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by og hvert sted som han selv skulle besøke. Disse hadde vært sammen med ham en tid for å bli opplært til gjerningen. Da de tolv ble sendt ut på sin første særskilte misjon, var det andre disipler som fulgte Jesus på hans ferd gjennom Galilea. På den måten hadde de fordelen av å kunne være i Jesu umiddelbare nærhet og

367

få del i hans direkte, personlige undervisning. Nå skulle også denne større gruppen dra ut på en særskilt misjon.

De pålegg han gav de sytti, var noe i likhet med dem han hadde gitt de tolv. Men befalingen til de tolv om ikke å gå inn i noen av hedningenes eller samaritanernes byer ble ikke gitt til de sytti. Selv om Kristus nettopp var blitt avvist av samaritanerne, var hans kjærlighet til dem uendret. Da de sytti gikk ut i hans navn, besøkte de aller først byene i Samaria.

Jesu eget besøk til Samaria, og senere hans rosende omtale av den gode samaritan, den takknemlige glede hos den spedalske, også en samaritan, den eneste av de ti som vendte tilbake for å takke Jesus - alt dette var av stor betydning for disiplene. Lærdommen i dette sank dypt i deres sinn. I sin befaling til dem kort før sin himmelfart nevnte han Samaria sammen med Jerusalem og Judea som de steder hvor de først skulle forkynne evangeliet. Hans undervisning hadde satt dem i stand til å utføre dette oppdraget.

Da de drog til Samaria i Mesterens navn, fant de at folk var beredt til å ta imot dem. Samaritanerne hadde hørt om Kristi anerkjennende omtale og om hans barmhjertighetsgjerninger mot personer av deres nasjonalitet. De innså at på tross av deres uhøflige behandling av ham, hadde han bare kjærlige tanker overfor dem, og det vant deres hengivenhet. Etter Jesu himmelfart tok de med glede imot hans utsendinger, og disiplene fikk en rik høst blant dem som hadde vært deres bitreste fiender. «Han skal ikke bryte et knekket rør og ikke slokke en rykende veke. Med troskap skal han føre retten ut.» «Og til hans navn skal folkeslagene sette sitt håp.» 5

Da Jesus sendte ut de sytti, påla han dem likesom han hadde pålagt de tolv, at de ikke skulle trenge seg inn der hvor de var uvelkomne. «Når dere kommer inn i en by, og de ikke vil ta imot dere, så gå ut på gatene og si: «Selv støvet vi har fått på føttene i byen deres, skal dere ha; vi børster det av oss. Men det skal dere vite: Guds rike er kommet nær. »» De skulle ikke gjøre dette på grunn av uvilje eller såret stolthet, men for å vise hvor alvorlig det er å avvise Herrens budskap eller hans budbærere. Å forkaste Herrens tjenere er å forkaste Kristus selv.

Jesus føyde til: «På dommens dag skal Sodoma slippe lettere enn den byen.» Så gikk hans tanker tilbake til byene i Galilea der han hadde arbeidet så mye. Med dyp sorg utbrøt han: «Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida! Dersom de mektige gjerninger som er gjort hos dere, hadde skjedd i Tyrus og Sidon, ville de for lenge siden ha vendt om og kledd seg i sekk og aske. Men Tyrus og Sidon skal slippe lettere i dommen enn dere. Og du Kapernaum, du som vil opphøyes like til himmelen, til dødsriket skal du støtes ned!»

Disse travle byene omkring Gennesaretsjøen hadde fått åpent tilbud om himmelens rikeste velsignelser. Dag etter dag hadde livets fyrste gått ut og inn blant dem. Guds herlighet som profeter og konger hadde lengtet etter å se, hadde skint på de folkeskarer som hadde trengt seg

368

sammen omkring Jesus hvor han stod og gikk. Likevel hadde de forkastet den himmelske gaven.

Under skinn av stor klokskap hadde rabbinerne advart folk mot å godta det som denne nye læreren fremholdt, for hans teorier og handlinger var i strid med fedrenes tro. Folk festet lit til det som prestene og fariseerne lærte, i stedet for selv å prøve å forstå Guds ord. De æret prestene og rådsherrene i stedet for å ære Gud, og de forkastet sannheten for å kunne holde sine egne vedtekter. Mange var blitt påvirket og var nesten overbevist. Men de handlet ikke etter sin overbevisning og gjorde ikke felles sak med Kristus. Satan kom med sine fristelser inntil lyset syntes å være mørke. Slik var det mange som forkastet det som ville ha vært til frelse for dem.

Det sannferdige vitne sier: «Se, jeg står for døren og banker.»6 Hver advarsel, irettesettelse og formaning i Guds ord eller ved hans budbærere er en banking på hjertets dør. Det er Jesu stemme, og han ber om å få komme inn. Hver gang han banker på uten at vi akter på det, svekkes lysten til å lukke opp. Hvis Den Hellige Ånds påvirkning ikke blir påaktet i dag, vil den ikke bli så sterk i morgen. Sinnet blir mindre mottagelig, og glir etter hvert over i en farlig ubevissthet om hvor kort livet er, og om storheten av den evighet som er på den andre siden. Om vi blir domfelt på dommens dag, vil det ikke skyldes at vi har tatt feil, men at vi har forsømt de himmelsendte anledninger til å lære hva som er sannhet.

I likhet med apostlene hadde også de sytti fått en overnaturlig utrustning som en besegling av sin misjon. Da de hadde fullført oppdraget, kom de glade tilbake og sa: «Herre, til og med de onde ånder adlyder oss når vi nevner ditt navn!» Jesus svarte: «Jeg så Satan falle ned fra himmelen som et lyn.»

En slagen fiende

Fortidens og fremtidens begivenheter ble rullet opp for Jesu sinn. Han så Lucifer da han først ble fjernet fra himmelen. Han så fremover til det som skulle inntreffe i forbindelse med hans egen sjelekval når bedragerens natur skulle bli avslørt i alle verdeners påsyn. Han hørte ropet: «Det er fullbrakt!» Dette ropet ville kunngjøre at gjenløsningen av den tapte menneskehet var sikret for evig, og at himmelen for all fremtid skulle være gardert mot de anklager, fristelser og krav som Satan stod for.

Jesus så frem til den siste store dagen bakenfor Golgatas kors med dets sjelekval og skam, når høvdingen over luftens makter går sin undergang i møte på den jorden som så lenge har vært skjemt av hans opprør. Jesus så at det ondes verk tok slutt for alltid, og at Guds fred fylte himmelen og jorden.

Fra nå av skulle Kristi etterfølgere betrakte Satan som en overvunnet fiende. På korset skulle Jesus vinne seieren for dem, den seier som han

369

ønsket at de skulle ta imot som sin egen. «Ja, jeg har gitt dere makt til å trå slanger og skorpioner under fot og makt over alt fiendens velde, og ingenting skal skade dere.» .

Den Hellige Ånds allmektige kraft er ethvert angrende menneskes forsvar. Kristus vil ikke tillate at en eneste som med anger og i tro har gjort krav på hans beskyttelse, skal komme under fiendens makt. Jesus står ved siden av sine når de blir fristet og prøvd. Hos ham kan det ikke forekomme at noe slår feil, at noe går tapt eller er umulig og gir nederlag. Alt makter vi i ham som gjør oss sterke. Når fristelser og prøver kommer, så vent ikke på at alle vanskeligheter skal bli fjernet. Vend blikket mot Jesus. Han hjelper deg.

Det finnes kristne som tenker altfor mye på Satans makt og snakker altfor mye om den. De tenker på sin motstander, de ber med tanke på ham, de snakker om ham, og han ser større og større ut i deres innbilning. Det er sant at Satan er et mektig vesen, men Gud være lovet for at vi har en mektig frelser som drev den onde ut fra himmelen. Satan er tilfreds når vi overdriver hans makt. Hvorfor ikke heller snakke om Jesus? Hvorfor ikke opphøye hans makt og hans kjærlighet?

Løftets regnbue som omspenner tronen i det høye, er et evig vitnesbyrd om at «så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». Den vitner for universet om at Gud aldri vil svikte sitt folk i dets kamp mot det onde. Den er en forsikring om styrke og beskyttelse så lenge Guds egen trone består.

Jesus føyde til: «Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at dere har fått navnene skrevet i himmelen.» Gled dere ikke over at dere er i besittelse av makt, for at dere ikke skal tape av syne deres avhengighet av Gud. Vær forsiktige med å la selvtilfredshet komme inn, så dere arbeider i egen styrke i stedet for i Mesterens ånd og kraft.

Vårt ego er alltid parat til å tilskrive seg æren hvis arbeidet viser fremgang på en eller annen måte. Selvet blir smigret og hovmodig, og andre mennesker får ikke inntrykk av at det er Gud som er alt i alle. Apostelen Paulus sier: «Når jeg er svak, da er jeg sterk.»7 Når vi forstår vår egen svakhet, lærer vi å stole på en makt utenfor oss selv.

Ikke noe kan gripe hjertet så sterkt som en stadig erkjennelse av vårt ansvar overfor Gud. Ikke noe når så fullstendig ned til de dypeste motiver for vår oppførsel som erkjennelsen av Kristi tilgivende kjærlighet. Vi må komme i nær berøring med Gud. Da vil vi bli gjennomtrengt av hans Hellige Ånd som setter oss i stand til å komme i kontakt med våre medmennesker. Fryd dere derfor over at dere gjennom Kristus har fått samfunn med Gud og er medlemmer av den himmelske familie.

Når dere løfter blikket høyere enn til dere selv, vil dere til enhver tid forstå den menneskelige svakhet. Jo mindre dere dyrker selvet, desto mer avgjort og helhjertet vil deres oppfatning av Kristi storhet bli. Jo mer inderlig dere forener dere med kilden til lys og kraft, desto mer lys vil skinne på dere, og desto større kraft vil dere få til å virke for Gud.

370

Gled dere over at dere er ett med Gud, ett med Kristus og med hele den himmelske familie!

Mens de sytti lyttet til Kristi ord, innprentet Den Hellige Ånd levende realiteter i deres sinn og skrev sannheten inn på hjertets tavler. Selv om de var omgitt av store folkeskarer, var det som om de var alene med Gud.

De enfoldige forstår

Da Jesus forstod at de var grepet av stundens alvor, «jublet han i Den Hellige Ånd og sa: Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for kloke og forstandige, men åpenbart det for enfoldige. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for».

De personer som var æret i verden, de såkalte store og kloke med all deres oppskrytte visdom, kunne ikke fatte Kristi natur. De bedømte ham etter hans ytre og ut fra den ydmykelse han måtte gjennomgå som menneske. Men til fiskere og tollere ble det gitt å kunne se Den Usynlige. Selv disiplene oppnådde ikke å forstå alt det Jesus gjerne ville åpenbare for dem. Men etter som de overgav seg til Den Hellige Ånds kraft, ble deres sinn opplyst. De var klar over at den mektige Gud var iblant dem, kledd i menneskelighet. Jesus jublet over at selv om de vise og forstandige ikke hadde denne kunnskap, var den blitt åpenbart for disse uanselige menn.

Når han hadde fremholdt skriftene i Det gamle testamente og påvist at de talte om ham selv og hans soningsverk, var disiplene ofte blitt vakt opp av hans Ånd og løftet inn i en himmelsk atmosfære. De hadde en klarere forståelse av de åndelige sannheter som profetene hadde talt om, enn disse selv hadde hatt. Heretter ville de lese Det gamle testamentes skrifter som en ny åpenbaring fra Gud, ikke som læresetninger fra de skriftlærde og fariseerne, eller uttalelser av vismenn som nå var døde, men som nye åpenbaringer fra Gud. De så ham som verden ikke kan ta imot, «for verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham; han blir hos dere og skal være i dere».8

Den eneste måten vi kan oppnå en mer fullstendig forståelse av sannheten på, er ved å bevare hjertet følsomt og behersket av Kristi Ånd. Sinnet må bli renset for forfengelighet og hovmod og befridd for alt som har hatt makten over det, og Kristus må sitte på hjertets trone. Menneskelig kunnskap er for begrenset til å kunne fatte forsoningen. Frelsesplanen er så vidtrekkende at filosofien ikke kan forklare den. Den vil for alltid være et mysterium som selv den mest dypsindige fornuft ikke kan utforske. Frelsen kan ikke forklares, men den kan erkjennes ved erfaring. Bare den som innser sin egen syndighet, kan oppfatte Kristi herlighet.

Det som Kristus fremholdt mens han langsomt, vandret videre på sin

371

vei fra Galilea til Jerusalem, var spekket med verdifull undervisning. Folk lyttet begjærlig til ham. I Perea som i Galilea var innbyggerne mindre behersket av jødenes religiøse fanatisme enn i Judea, og Jesu undervisning fant gjenklang hos dem.

Jesus benytter billedspråk

I løpet av disse siste måneder av Kristi virksomhet fremholdt han mange av sine lignelser. Prestene og rabbinerne forfulgte ham med stadig økende bitterhet, og sine advarsler til dem kledde han i symboler. De kunne ikke misforstå meningen. Likevel fant de ikke noe i hans uttalelser som kunne gi rett til å anklage ham. Den selvtilfredse bønnen i lignelsen om fariseeren og tolleren: «Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker,» stod i skarp kontrast til den angerfulle tollerens bønn: «Gud, vær meg synder nådig!» Slik irettesatte Jesus jødenes hykleri. I lignelsene om det ufruktbare fikentreet og den store nattverden forutsa han den ulykke som snart skulle ramme den ubotferdige nasjonen. De som hånlig hadde avslått innbydelsen til evangeliets gjestebud, hørte hans advarende ord: «Det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få være med i mitt gjestebud.»9

Den undervisning disiplene fikk, var ytterst verdifull. Lignelsene om den påtrengende enken og om vennen som bad om brød midt på natten, gav ny kraft til hans undervisning: «Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere.» Ofte ble deres vaklende tro styrket ved minnet om hva Kristus hadde sagt: «Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart.» 10

Kristus gjentok den vakre lignelsen om sauen som hadde gått seg bort. Og han utvidet innholdet i den ved å fortelle om den tapte sølvmynten og den bortkomne sønnen. Den gangen kunne ikke disiplene fullt ut fatte den fulle betydning av dette. Men etter at Den Hellige Ånd var utgytt, da de så hvordan hedningene ble samlet inn og at jødene ble misunnelige og harme, forstod de bedre lignelsen om den bortkomne sønnen, og de kunne fatte den glede som Kristus gav uttrykk for: «Nå skal vi holde fest og være glade.» «For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var kommet bort og er funnet igjen.» 11

Da de drog ut i Mesterens navn og møtte skam, fattigdom og forfølgelse, styrket de seg ofte ved å gjenta det pålegg han gav på denne siste reisen: «Vær ikke redd, du lille hjord! For det er deres Fars gode vilje å gi dere riket. Selg det dere eier, og gi pengene til de fattige. Skaff dere punger som ikke slites ut, og en uforgjengelig skatt i himmelen, hvor tyver ikke kommer til, og møll ikke ødelegger. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.»12

Luk 9,51-56; 10,1-24

Kapittel 54:

Hvem er min neste?

I fortellingen om den barmhjertige samaritan fremstiller Kristus innholdet i sann gudsfrykt. Han viser at den ikke består av systemer, trosbekjennelser eller ritualer, men av kjærlighetsgjerninger, det å gjøre mest mulig godt for andre, og i ekte barmhjertighet.

«Hva skal jeg gjøre?»

Mens Jesus holdt på å undervise folket, stod en lovkyndig fram og ville sette Jesus på prøve. «Mester,» sa han, «hva skal jeg gjøre for å få evig liv?» I åndeløs spenning ventet den store forsamlingen på svaret. Prestene og rabbinerne hadde tenkt å legge en felle for Jesus ved å la den lovkyndige stille dette spørsmålet. Men Jesus innlot seg ikke i noen ordstrid. Han bad den lovkyndige selv om svar. «Hva står det skrevet i loven?» spurte han. «Hva leser du der?» Jødene anklaget fremdeles Jesus for å ha liten aktelse for loven som var gitt på Sinai, men han gjorde spørsmålet om frelse avhengig av å holde Guds bud.

Den lovkyndige sa: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv.» Jesus sa: «Du svarte rett. Gjør det, så skal du leve.»

Den lovkyndige var ikke tilfreds med fariseernes oppfatning og deres gjerninger. Han hadde gransket Den hellige skrift fordi han ønsket å finne ut hva den virkelig inneholdt. Han var levende interessert i denne saken, og hadde i oppriktighet spurt: «Hva skal jeg gjøre?» I svaret han gav om lovens krav, gikk han utenom hele mengden av seremonielle forskrifter og ritualer som han mente ikke hadde noen verdi i denne sammenheng. I stedet fremholdt han de to store prinsipper som hele loven og profetene hviler på. Når Jesus bifalt svaret, kom han i en fordelaktig stilling overfor rabbinerne. De kunne ikke fordømme ham fordi han godkjente det som en av lovens fortolkere hadde fremholdt.

«Gjør det, så skal du leve,» sa Jesus. Han fremholdt loven som en guddommelig enhet, og påviste at det ikke går an å holde ett bud og bryte et annet, fordi det samme prinsipp går igjennom dem alle. Menneskers skjebne vil bli avgjort på bakgrunn av deres lydighet mot hele loven.

373

Kjærlighet til Gud over alle ting og en upartisk kjærlighet til mennesker er den grunnregel som må gjelde i livet.

Den lovkyndige oppdaget at han selv var en lovbryter. Han følte seg dømt under Kristi ransakende blikk. Han hadde ikke handlet etter lovens rettferdighet som han mente at han forstod. Han hadde ikke vist kjærlighet til sine medmennesker. Det krevdes omvendelse og anger, men i stedet for å angre forsøkte han å rettferdiggjøre seg selv. Heller enn å erkjenne sannheten prøvde han å vise hvor vanskelig det er å oppfylle budet. På den måten håpet han å slippe utenom dommen og rettferdiggjøre seg selv i folkets øyne. Jesu ord hadde vist at hans spørsmål var unødvendig, fordi han selv hadde vært i stand til å svare på det. Likevel kom han med enda et spørsmål: «Hvem er så min neste?»

Dette var årsak til endeløse diskusjoner blant jødene. De hadde ingen tvil når det gjaldt hedninger og samaritanere som var fremmede og fiender. Men hvor skulle skillelinjen trekkes blant folk fra deres egen nasjon og blant forskjellige grupper i samfunnet? Hvem skulle prestene, rabbinerne og de eldste betrakte som sin neste? Hele sitt liv var de opptatt med en lang rekke seremonier for å bevare sin renhet. De mente at nærkontakt med den uvitende og likegyldige hopen ville påføre dem en urenhet som det ville kreve stort besvær å fjerne. Måtte de betrakte de «urene» som sin neste?

Igjen nektet Jesus å bli involvert i strid. Han fordømte ikke fanatismen hos dem som var på vakt for å få ham dømt. Men ved en enkel forklaring illustrerte han på en gripende måte hvordan den himmelfødte kjærlighet flyter ut til andre, og den lovkyndige måtte erkjenne sannheten av dette.

Man sprer mørket ved å slippe lyset inn. Den beste måten å møte villfarelser på, er å fremholde sannheten. Når Guds kjærlighet åpenbares, blir det klart hvor fordervet og syndig det selvsentrerte hjerte er.

Den barmhjertige samaritan

Jesus sa: «En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, skamslo ham og lot ham ligge der halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi.» Det var ingen oppdiktet fortelling, men en virkelig hendelse som var kjent nøyaktig slik den ble fortalt. Presten og levitten som hadde gått forbi på den andre siden av veien, var i folkemengden som lyttet til Kristi undervisning.

På veien fra Jerusalem til Jeriko måtte folk ferdes gjennom en del av Judeas ødemark. Veien førte gjennom en vill, berglendt kløft hvor landeveisrøvere holdt til, og der det ofte fant sted brutale overfall. Det var her denne mannen var blitt overfalt og fratatt alle verdisaker. Slått og i halvdød tilstand ble han etterlatt ved veikanten. Mens han lå der, kom presten samme vei, men han bare kikket bort på den forslåtte mannen.

374

Så dukket levitten opp. Nysgjerrig etter å se hva som hadde hendt, stanset han og så på den skamslåtte mannen. Han var fullstendig klar over hva han burde gjøre, men det var ingen behagelig plikt. Han ønsket at han ikke var kommet den veien, så hadde han ikke behøvd å se ham som var så ille tilredt. Han overtalte seg selv til å mene at dette tilfelle ikke vedkom ham.

Begge disse hadde hellige embeter og gav seg ut for å utlegge Den hellige skrift. De tilhørte den gruppen som var særskilt utvalgt til å være Guds talsmenn for folket. De skulle «vise mildhet mot dem som feiler og farer vill», for å få folk til å forstå Guds store kjærlighet til menneskeheten. Den gjerning de var kalt til, var den samme som Jesus hadde omtalt som sin egen, da han sa: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et gledesbudskap for fattige. Han har sendt meg for å kunngjøre at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri.» 1

Himmelens engler er vitne til nøden blant Guds familie på jorden, og de er beredt til å samarbeide med mennesker for å avhjelpe undertrykkelse og lidelse. I sitt forsyn hadde Gud ført presten og levitten inn på den veien hvor den skamslåtte og lidende mannen lå, så de kunne se behovet han hadde for barmhjertighet og hjelp. Hele himmelen fulgte med for å se om de ville ha medlidenhet overfor menneskelig ulykke.

Det var Kristus som hadde undervist hebreerne i ørkenen. Fra skystøtten og ildstøtten hadde han gitt dem en undervisning som var vidt forskjellig fra den som folket nå fikk fra sine prester og lærere. Lovens barmhjertige forordninger strakte seg endog til dyr som ikke med ord kan gi uttrykk for sin trang og sin lidelse.

Ved Moses hadde Israels folk fått påbud som gikk ut på dette: «Når du finner en okse eller et esel som tilhører din fiende, og som har gått seg vill, skal du føre dem tilbake til ham. Når du ser at din uvenns esel segner under kløven, må du ikke tenke på å gå fra ham; du skal hjelpe ham med å løse kløven.» Men når det gjaldt mannen som var skamslått av røvere, fremstilte Jesus en bror som var i nød. Hvor mye mer burde de ikke blitt rørt av medlidenhet med ham enn med et lastedyr! Gjennom Moses hadde de fått budskapet om at deres Gud, «den store, mektige og fryktinngytende Gud, ... hjelper farløse og enker til deres rett og elsker innflytterne .... Derfor skal også dere elske innflytterne.» «Du skal elske ham som deg selv.»2

Job hadde sagt: «Aldri måtte en fremmed ligge utenfor huset mitt om natten; jeg åpnet dørene for vandringsmenn.» Da de to englene i menneskeskikkelse kom til Sodoma, bøyde Lot seg med ansiktet mot jorden og sa: «Gode herrer, ta inn i huset til deres tjener, bli der i natt og vask føttene!»3 Alt dette hadde presten og levitten kjennskap til, men de hadde ikke omsatt det i handling. Opplært som de var i nasjonal og religiøs fanatisme, var de blitt egoistiske, trangsynte og selvgode. Når de så på den forslåtte mannen, kunne de ikke si om han tilhørte deres eget folk eller ikke. De tenkte at han kunne være en samaritan, og gikk sin vei.

375

Slik som Jesus hadde beskrevet deres handlemåte, så den lovkyndige ikke noe som var i strid med det han var blitt opplært i når det gjaldt de krav loven stilte. Men nå kom det nye ting inn i bildet.

En samaritan som var på reise, kom dit hvor den overfalte mannen lå, og da han så ham, fikk han medlidenhet med ham. Han spurte ikke om den fremmede var jøde eller hedning. Hvis han var jøde, visste samaritanen godt at om det hadde vært omvendt, ville mannen ha spyttet ham i ansiktet og gått forbi med forakt. Men han nølte ikke av den grunn.

Han tok heller ikke hensyn til at han selv kunne utsette seg for fare og vold hvis han oppholdt seg for lenge på stedet. Det var nok for ham at han stod overfor et lidende medmenneske som behøvde hjelp.

Han tok av seg sin egen kappe og dekket ham med den. Oljen og vinen som han hadde skaffet seg til eget bruk under reisen, benyttet han som legemidler og til forfriskning for mannen som var blitt mishandlet. Han løftet ham opp på sitt eget dyr og gikk sakte og forsiktig skrittvis fremover, så ikke brå bevegelser skulle påføre den forkomne mannen ytterligere smerte. Han tok ham med til et herberge, sørget for ham natten igjennom og våket over ham med omhu.

Om morgenen da den syke mannen var blitt bedre, anså samaritanen det for forsvarlig å dra videre. Men før han gjorde det, overlot han ham til vertens omsorg. Han betalte det han skyldte, og deponerte et beløp for videre pleie. Og så traff han tiltak for å dekke andre mulige behov som kunne melde seg, og sa til verten: «Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.»

Etter at Jesus hadde fortalt dette, festet han blikket på den lovkyndige på en måte som viste at han kunne lese hans innerste tanker, og sa: «Hvem av disse tre synes du nå viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere?»

Selv nå ville den lovkyndige ikke ta navnet samaritan på sine lepper, men svarte: «Den som viste barmhjertighet mot ham.» Jesus sa: «Gå du bort og gjør likeså.»

Like aktuelt i dag

Spørsmålet: «Hvem er min neste?» er dermed besvart en gang for alle. Kristus har vist at vår neste ikke bare betyr en av vår egen menighet eller tro. Det har ikke noe med folkerase, farge eller klasseforskjell å gjøre. Vår neste er ethvert menneske som trenger vår hjelp. Hvert menneske som er såret og knust av vår motstander, er vår neste. Hvert menneske som tilhører Gud, er vår neste.

I fortellingen om den barmhjertige samaritan gav Jesus et bilde av seg selv og sin misjon. Mennesket var blitt villedet, knust, røvet og ødelagt av Satan og overlatt til å gå til grunne. Men Jesus hadde medlidenhet med oss i vår hjelpeløse tilstand. Han forlot sin herlighet for å komme oss til hjelp og redde oss. Han fant oss da vi var i ferd med å dø, og tok seg av vår sak. Han leget våre sår. Han dekket oss med sin rettferdighets 

376

drakt. Han skaffet et sikkert tilfluktssted og sørget for alle våre behov, og han betalte alt selv. Han døde for å frelse oss. Idet han peker på sitt eget eksempel, sier han til sine etterfølgere: «Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!» «Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.»4

Den lovkyndige hadde spurt Jesus: «Hva skal jeg gjøre?» Og Jesus, som erklærte at kjærlighet til Gud og mennesker var summen av all rettferd, hadde svart: «Gjør det, så skal du leve.» Samaritanen hadde fulgt de gode og kjærlige tilskyndelser, og dermed vist seg som en lovens gjører. Kristus bød den lovkyndige: «Gå du bort og gjør likeså.» Det forventes av Guds barn at de skal gjøre noe, ikke bare snakke om det. «Den som sier at han er i ham, må leve slik Jesus levde.»5

Dette er ikke mindre nødvendig i dag enn da Jesus uttalte det. Selviskhet og kald formalisme har nesten slokt kjærlighetens ild og fordervet de dyder som skulle høyne karakteren. Mange som bekjenner Kristi navn, har glemt at kristne skal representere ham. Uten at vi viser praktisk selvoppofrelse overfor andre - det kan være i familiekretsen, i nabolaget, i menigheten eller hvor som helst - er vi ikke kristne, uansett hva vår bekjennelse måtte være.

Kristus har knyttet sine interesser til menneskenes, og han ber oss å bli ett med ham i arbeidet for å frelse dem. «For intet har dere fått det,» sier han, og «for intet skal dere gi det».6 Synd er det største av alle onder, og det påhviler oss å ha medlidenhet med synderen og hjelpe ham. Det er mange som feiler, og som føler sin skam og sin tåpelighet. De hungrer etter et oppmuntrende ord. De ser på sine feiltrinn og det de har gjort galt, inntil de nesten blir drevet til fortvilelse. Disse menneskene må vi ikke forsømme. Hvis vi virkelig er kristne, vil vi ikke gå forbi dem på den andre siden av veien. Vi vil ikke holde oss lengst mulig borte fra dem som mest trenger vår hjelp. Når vi ser mennesker i nød, enten det skyldes sorg, lidelse eller synd, må vi aldri si: Dette angår ikke meg.

«Dere som lever ved Ånden,» må «vise ham til rette. Men gjør det med varsomhet».7 Driv fiendens makt tilbake med tro og bønn. Tal tro og oppmuntring, og det vil være som legende balsam for dem som er knust og såret. Mange, mange føler seg avmektige og motløse i livets store kamp, mens bare et eneste ord med vennlig oppmuntring kunne ha gitt dem kraft til å vinne seier. Aldri bør vi gå forbi et menneske i nød uten å bringe den trøst som Gud har trøstet oss med.

Alt dette er bare en oppfyllelse av lovens grunnregel, den som er fremstilt i fortellingen om den barmhjertige samaritan, og som kom til syne i Jesu liv. Hans karakter åpenbarer lovens sanne betydning og viser hva som menes med å elske sin neste som seg selv. Når Guds barn viser barmhjertighet, godhet og kjærlighet mot alle mennesker, vitner det om hvordan himmelens lover er. De bærer også vitnesbyrd om at «Herrens lover fullkommen, den gir sjelen nye krefter».8

Hver den som unnlater å vise denne kjærlighet, bryter den loven som han bekjenner seg til å høyakte. Den holdning vi legger for dagen overfor

378

for våre medmennesker, forteller hvordan vår holdning er overfor Gud. Guds kjærlighet i hjertet er den eneste kilde til kjærlighet mot vår neste. «Om noen sier at han elsker Gud, men likevel hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror som han har sett, han kan ikke elske Gud som han ikke har sett.» «Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.»9

Luk 10, 25-37

Kapittel 55:

Guds rike - hvor finnes det?

Noen av fariseerne hadde kommet til Jesus og ville vite når Guds rike skulle komme. Det var nå gått mer enn tre år siden døperen Johannes forkynte det budskapet som hadde lydt som basunklang gjennom landet: «Himmelriket er nær.»1 Likevel så disse fariseerne ikke noe tegn på at riket skulle opprettes. Mange av dem som forkastet Johannes, og som hele tiden hadde gjort motstand mot Jesus, kom nå med hentydninger om at hans misjon hadde slått feil.

Jesus svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si: Se her er det, eller: Der er det. For Guds rike er iblant dere.» Guds rike begynner i hjertet. Se ikke hit eller dit etter en jordisk makt som skal manifestere seg og markere at det er kommet!

Så vendte han seg til disiplene og sa: «Det kommer en tid da dere skal lengte etter å få se en av Menneskesønnens dager, men ikke få oppleve det.» Dere står i fare for ikke å oppdage storheten i min misjon, fordi den ikke er knyttet til noen form for verdslig prakt og stas. Dere fatter ikke hvilken umåtelig forrett dere har. Iblant dere har dere ham som er menneskenes lys og liv, selv om han nå er innhyllet i et menneskes skikkelse. De dager vil komme da dere med lengsel vil se tilbake på de anledninger dere nå har til å være sammen med Guds Sønn og snakke med ham.

På grunn av selviskhet og en jordisk innstilling kunne ikke engang Jesu disipler fatte den åndelige herlighet som han prøvde å åpenbare for dem. Det var først etter at Jesus hadde fart opp til sin Far, og etter at Den Hellige Ånd var blitt utgytt over de troende, at disiplene fullt ut kunne sette pris på Kristi karakter og misjon.

Etter at de var blitt døpt med Den Hellige Ånds dåp, begynte de å bli klar over at de hadde vært i nærheten av ham som er selve herlighetens Herre. Som Kristi ord dukket opp i deres minne, ble deres sinn åpnet til å fatte profetiene og forstå de mirakler han hadde utført. De gjennomlevde likesom på ny de underfulle ting ved hans liv. Det var som om de våknet opp av en drøm. De skjønte nå at «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet».2 

380

Kristus hadde virkelig kommet fra Gud til en syndig verden for å frelse Adams falne sønner og døtre. I egne øyne var disiplene nå av langt mindre betydning enn før de ble klar over dette. De ble aldri trette av å minne hverandre om hans ord og gjerninger. Hans lære, som de bare dunkelt hadde forstått, var nå som en ny åpenbaring. Guds ord ble som en ny bok for dem.

Etter som disiplene gransket profetiene som vitnet om Kristus, ble de ført inn i samfunn med Guddommen. De ble undervist av ham som var fart opp til himmelen for å fullbyrde den gjerning han hadde begynt på jorden, og de erkjente at i ham fantes en kunnskap som ikke noe menneske kunne fatte uten guddommelig hjelp.

Disiplene behøvde hjelp fra ham som konger, profeter og rettferdige menn hadde talt om. Med forbauselse leste de igjen og igjen de profetiske skildringer av Kristi natur og gjerning. De hadde hatt en tåket forståelse av de profetiske skrifter, og de hadde vært sene til å tilegne seg de store sannheter som vitnet om Kristus.

Når de tenkte tilbake på hans fornedrelse, slik han levde som et menneske blant mennesker, hadde de ikke forstått hemmeligheten med hans inkarnasjon. De hadde ikke fattet hans dobbeltsidige natur. Øynene deres ble holdt igjen slik at de ikke fullt ut oppdaget det guddommelige i det menneskelige. Men etter at de var blitt opplyst av Den Hellige Ånd, lengtet de etter å møte ham igjen og kunne sette seg ved hans føtter. De ønsket at de kunne gå til ham og få ham til å forklare skriftord som de ikke forstod. Hvor oppmerksomt ville de ikke da lytte til hans ord! Hva hadde Kristus ment da han sa: «Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå.»3 Hvor ivrige de nå var til å vite det alt sammen! De sørget over at deres tro hadde vært svak, at de var kommet så helt til kort i sine forestillinger, og at de hadde sviktet når det gjaldt å fatte virkeligheten.

En budbærer var blitt sendt fra Gud for å forkynne Kristi komme. Han skulle gjøre jødefolket og verden oppmerksom på hans misjon, slik at menneskene kunne forberede seg til å ta imot ham. Ham som Johannes hadde brakt bud om, hadde vært iblant dem i mer enn tretti år uten at de virkelig hadde kjent ham som den Gud hadde sendt.

Disiplene fikk samvittighetsnag fordi de hadde latt den rådende vantro få gjennomsyre deres meninger og omtåke deres forstand. Lyset hadde skint i den mørke verden, og de hadde ikke oppfattet hvor strålene kom fra. De spurte seg selv hvorfor de hadde opptrådt på en måte som hadde gjort det nødvendig for Jesus å irettesette dem. Ofte gjentok de samtalene med dem, og sa: Hvorfor tillot vi jordiske hensyn og prestenes og rabbinernes motstand å forvirre våre sanser, så vi ikke fattet at en som var større enn Moses, var iblant oss, og at en som var visere enn Salomo, underviste oss? Hvor sløve vi var til å høre, og hvor vaklende når det gjaldt å forstå!

Tomas ville ikke tro før han hadde stukket fingeren sin i det såret som de romerske soldatene hadde påført Jesus. Peter fornektet ham da han

381

ble ydmyket og forkastet. Disse smertefulle minner stod for dem klare og detaljerte. De hadde vært sammen med ham, men de hadde ikke kjent eller anerkjent ham. Hvor rystet de ble i sitt innerste over alt dette når de nå ble klar over sin vantro! 

Da prestene og rådsherrene sluttet seg sammen mot Kristi etterfølgere som ble ført frem for Rådet og kastet i fengsel, frydet de seg over «at de var funnet verdige til å bli vanæret for Jesu navns skyld».4 De gledet seg over å kunne bevise overfor mennesker og engler at de vedkjente seg Kristi herlighet og valgte å følge ham, selv om det skulle koste dem alt.

Det er like sant nå som i apostlenes dager at uten Guds Ånds lys kan et menneske slik det er i seg selv, ikke se og oppfatte Kristi herlighet. Sannheten og Guds verk blir ikke verdsatt av en verdsligsinnet kristenhet som går på akkord. Mesterens etterfølgere vil ikke gå på makelighetens veier der de kan oppnå jordisk ære og blir likedannet med verden. De er mye lenger fremme på slitets, ydmykelsens og skammens stier, fremst i kampen mot «makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet».5  I dag likesom på Kristi tid blir de misforstått, klandret og undertrykt av prester og fariseere.

Guds rike kommer ikke med ytre glans og prakt. Evangeliet om Guds nåde som bærer preg av selvfornektelse, kan aldri være i harmoni med verden. De to motvirker hverandre. «Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis.»6

I den religiøse verden i dag finnes det mange som mener at de arbeider for å opprette Kristi rike som et jordisk og timelig herredømme. De ønsker å gjøre Jesus til hersker over verdens nasjoner, i rettssaler og på slagmarken, i nasjonalforsamlinger, på slott og torg. De forventer at han skal herske gjennom lovverket som iverksettes ved hjelp av menneskelig myndighet. Ettersom Kristus ikke er her i egen person, vil de selv påta seg å handle i hans sted og fullbyrde hans rikes lover.

Jødene på Kristi tid ønsket å opprette et slikt rike. De ville ha tatt imot Jesus hvis han hadde vært villig til å opprette en jordisk stat, innføre det de mente var Guds lover, og gjøre dem selv til fortolkere av hans vilje og redskaper for hans autoritet. Men han sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.»? Han ville ikke ta imot en jordisk trone.

Det styresett Jesus levde under, var korrupt og trykkende. Overalt forekom skrikende misbruk - utpressing, intoleranse, mishandling og grusomhet. Likevel forsøkte han ikke å gjennomføre samfunnsmessige reformer. Ikke angrep han nasjonale misbruk, og han fordømte heller ikke landets fiender eller grep inn overfor makthavernes myndighet. Han som var vårt eksempel, holdt seg på avstand fra jordiske myndigheter, ikke fordi han var likegyldig overfor menneskelig elendighet, men fordi botemidlet ikke bare bestod i menneskelige tiltak. For å ha virkning må helbredelsen nå frem til hvert enkelt menneske og skape fornyelse av hjertet.

382

Kristi rike blir ikke opprettet ved rettsavgjørelser, i komiteer eller lovgivende forsamlinger. Heller ikke skjer det ved støtte og beskyttelse fra verdens stormenn, men ved at Kristi natur plantes inn i menneskene ved Den Hellige Ånd. «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn - de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.»8 Her er den eneste kraft som kan løfte menneskeheten. Det menneskelige middel for å kunne gjennomføre dette er å lære å handle etter Guds ord.

Da apostelen Paulus begynte sin virksomhet i Korint, den folkerike, velstående og ugudelige byen som var blitt fordervet av heden skapets mangfoldige laster, sa han: «Jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.» Da han senere skrev til noen av dem som var blitt fordervet av de motbydeligste synder, kunne han si: «Slik var noen av dere en gang. Men nå er dere blitt vasket rene, dere er blitt helliget, ja, rettferdige for Gud i Herren Jesu Kristi navn og ved vår Guds And.» «Jeg takker alltid Gud for dere, for den nåde han har gitt dere i Kristus Jesus.»9

Som tilfellet var på Kristi tid, blir Guds rikes gjerning heller ikke nå utført av dem som krever støtte og anerkjennelse hos jordiske makthavere og av menneskelige lover, men av dem som i hans navn fremholder de åndelige sannheter som vil utvirke den erfaring som Paulus hadde: «Jeg er korsfestet med Kristus; jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Likesom Paulus vil de da arbeide for menneskenes beste. Han skrev: «Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er som om Gud selv formaner gjennom oss: Vi ber dere på Kristi vegne, la dere forsone med Gud!»10

Luk 17,20-22

Kapittel 56:

Jesus og barna

Jesus var alltid barnas venn. Han gledet seg over deres tillitsfulle hengivenhet og deres åpne, naturlige kjærlighet. Deres takknemlige lovprisning lød som musikk i ørene hans. Den virket oppkvikkende på sinnet hans når han var tynget av kontakten med listige og hyklerske personer. Jesu milde ansikt og hans vennlige måte å være på vant barnas hengivenhet og tillit hvor han kom.

Det var en skikk blant jødene å bringe barna til en eller annen rabbi så han kunne legge hendene på dem og velsigne dem. Men Jesu disipler mente at hans gjerning var for viktig til å bli avbrutt på denne måten. Da mødrene kom til Jesus med sine små, så disiplene på dem med uvilje. De mente at disse barna var for små til å ha gagn av å komme til Jesus, og tenkte at han ikke brydde seg om at de kom. Men det var disiplenes holdning han var misfornøyd med. Jesus forstod den byrde og omsorg mødrene følte for barna som de prøvde å oppdra i samsvar med Guds ord. Han hadde hørt deres bønner, og han hadde selv dratt dem til seg.

Han velsignet barna

En mor tok barnet med seg og gikk for å finne Jesus. Underveis fortalte hun en nabokone hvor hun skulle hen. Nabokonen ønsket at Jesus også skulle velsigne hennes barn. Slik var det flere mødre som sammen kom til ham med sine små. Noen av barna var kommet over spedbarnsalderen og var blitt store barn og unge. Da mødrene fortalte hva de ønsket, lyttet Jesus vennlig til deres fryktsomme, gråtkvalte bønn. Men han ventet for å se hvordan disiplene ville ta imot dem. Da han så at de ville sende mødrene bort fordi de mente at de dermed gjorde ham en tjeneste, viste han dem at de tok feil, og sa: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg. For himmelriket hører slike til.» Han tok barna i armene sine, la hendene på dem og gav dem den velsignelse som de var kommet for å få.

Mødrene ble trøstet. De drog hjem igjen styrket og velsignet ved det Jesus sa. De fikk nytt mot til å bære sine byrder og til å arbeide med håp for sine barn. Dagens mødre bør ta imot hans ord med den samme tro.

384

Kristus er like virkelig en personlig frelser i dag som da han levde som et menneske blant mennesker. Han er like sikkert mødrenes hjelper i dag som da han tok de små i sine armer i Judea. De barn som står oss så nært, er i like høy grad kjøpt med hans blod som barna var på den tiden.

Jesus kjenner til byrden som enhver mor bærer. Han som selv hadde en mor som kjempet med fattigdom og savn, føler med hver eneste mor i hennes strev. Han som reiste langt for å kunne lindre angsten hos en kanaaneisk kvinne, vil gjøre det samme for mødrene i dag. Han som gav enken fra Nain hennes eneste sønn tilbake, og som i sin dødskval på korset husket på sin egen mor, blir også i dag rørt av en mors sorg. I hver smerte og nød vil han gi trøst og hjelp.

Mødrene kan komme til Jesus med sine vanskeligheter. De vil få den hjelpen de trenger til å veilede sine barn. Døren er åpen for hver eneste mor som vil legge byrden ned ved Jesu føtter. Han som sa: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg», innbyr fremdeles mødrene til å komme med de små for at han skal velsigne dem. Selv spedbarnet i mors armer kan bo i Den Allmektiges skygge ved en bedende mors tro. Døperen Johannes ble fylt av Den Hellige Ånd fra fødselen av. Hvis vi lever i samfunn med Gud, kan vi også vente at hans Ånd vil prege våre små helt fra første stund.

I de barn som ble ført til Jesus, så han de menn og kvinner som skulle bli arvinger til hans nåde og borgere i hans rike. Noen av dem ville bli martyrer for hans skyld. Han visste at disse barna langt lettere ville lytte til ham og ta imot ham som sin frelser enn voksne mennesker som i mange tilfeller ville være verdenskloke og hardhjertet. Når han underviste barna, stilte han seg på deres nivå. Han som var himmelens majestet, holdt seg ikke for god til å svare på deres spørsmål. Hans undervisning var så enkel at barn kunne forstå den. I deres sinn plantet han sannhetens frø, så de senere i livet ville vokse opp og bære frukt til evig liv.

Barn er påvirkelige til godt og ondt

Fremdeles er det sant at barna er de som er mest mottagelige for evangeliet. Deres sinn er åpent for guddommelig innflytelse, og de tar også godt vare på det de lærer. Små barn kan være kristne og eie en erfaring som er i samsvar med deres alder. De må opplæres til å få et fortrolig forhold til åndelige verdier. Foreldrene bør la dem dra nytte av alt som er positivt, så de kan danne en karakter lik Kristi karakter.

Fedre og mødre bør betrakte sine barn som yngre medlemmer av Herrens familie som er blitt betrodd dem for at de skal oppdra dem for himmelen. Det vi selv lærer av Kristus, bør vi gi videre til våre barn etter hvert som de kan ta imot det, og litt etter litt gi dem innblikk i storheten i de himmelske grunnsetninger. Slik blir det kristne hjem en skole hvor foreldrene gjør tjeneste som lærere, mens Kristus selv er den store lærer.

Når vi arbeider for å få våre barn til å vende om, skal vi ikke vente

386

på voldsomme sinnsrørelser som det avgjørende bevis på at de ser seg som syndere. Det er heller ikke nødvendig å vite det nøyaktige tidspunkt for omvendelsen. Vi bør lære dem å gå til Jesus med sine synder. De kan be om hans tilgivelse, og så tro at han tilgir og tar imot dem likesom han tok imot barna da han selv var på jorden.

Når moren lærer barna til å lyde henne fordi de er glade i henne, lærer hun dem de første prinsipper i kristenlivet. For barna er morens kjærlighet en fremstilling av Kristi kjærlighet. De små som har tillit til sin mor og lyder henne, lærer å ha tillit til Jesus og være lydige mot ham.

Jesus var et eksempel for barna, og han var også et eksempel for fedrene. Han talte med myndighet, og det var kraft i hans ord. Likevel brukte han ikke et eneste uvennlig eller uhøflig uttrykk i sin omgang med uforskammede og brutale personer. Kristi nåde i hjertet vil utvikle en himmelfødt verdighet og en sans for det som sømmer seg. Den vil mildne alt som er grovt, og dempe alt som er simpelt og uvennlig. Den vil få foreldre til å behandle sine barn som fornuftige skapninger slik som de selv ville ønske å bli behandlet.

Foreldre! Når dere skal oppdra barna deres, så lær av det Gud har gitt i naturen. Hvordan ville du gå frem hvis du skulle drive frem nelliker, roser eller liljer? Spør gartneren hvordan han går frem for å få hver gren og hvert blad til å trives og vokse så vakkert og utvikle seg så harmonisk og skjønt. Han vil fortelle at det ikke skjer ved noen hardhendt behandling eller ved tvangsmidler. Det ville bare ha knekket de skjøre stilkene. Det foregår ved tilsyn og påpasselig stell som ofte må gjentas. Han fukter jordbunnen, beskytter plantene i veksttiden mot harde vindkast og mot den stekende solen. Så får Gud dem til å vokse, trives og blomstre på skjønneste måte. Når du har med barn å gjøre, så ta lærdom av gartneren. Prøv ved mild behandling og kjærlig omhu å danne deres karakter etter mønster av Kristi karakter.

Dere må oppmuntre dem til å gi uttrykk for kjærlighet til Gud og til hverandre. Grunnen til at det er så mange hardhjertede mennesker i verden, er at sann hengivenhet er blitt betraktet som svakhet. Derfor er den blitt hemmet og holdt nede. Det gode i disse menneskenes natur ble undertrykt i barndommen. Hvis ikke lyset fra Guds kjærlighet får smelte den kalde selviskheten, vil deres lykke være ødelagt for alltid. Hvis vi ønsker at barna våre skal eie Jesu ømme sinnelag. og den sympati som englene har for oss, må vi stimulere de edle og elskelige impulser i barnesinnet.

Lær barna opp til å se Kristus i naturen. Ta dem med ut under den åpne himmelen og de høyreiste trærne eller ut i hagen. Lær dem å se et uttrykk for hans kjærlighet i alle de underfulle ting i skaperverket. Undervis dem om at han gav de lover som styrer alt som lever, at han også har gitt lover for oss, og at disse lovene tjener til vår lykke og glede. Trett ikke barna ut med lange bønner og kjedsommelige formaninger. Bruk heller bilder og illustrasjoner fra naturen for å lære dem å være lydige mot Guds lov.

387

Når de får tillit til deg som en Kristi etterfølger, vil det være lett å undervise dem om den store kjærlighet som han har elsket oss med. Når du prøver å klarlegge frelsens sannheter og leder barnas oppmerksomhet til Jesus som deres personlige frelser, vil engler være ved din side. Herren vil hjelpe foreldre til å skape interesse hos barna for den dyrebare beretningen om barnet i Betlehem som i sannhet er verdens håp.

«La de små barn komme til meg ... »

Da Jesus sa til disiplene at de ikke måtte hindre barna i å komme til ham, talte han til sine etterfølgere gjennom alle tidsaldrer - til ledere i menigheten, predikanter, medhjelpere og til alle kristne. Jesus drar barna til seg, og han pålegger oss: La dem komme! som om han ville si: De vil komme hvis dere ikke hindrer dem.

La ikke ditt ukristelige sinn gi et uriktig bilde av Jesus. Hold ikke de små borte fra ham ved din kulde og strenghet. La dem aldri ha grunn til å føle at himmelen ikke vil være noe godt sted for dem hvis du er der. Snakk ikke om åndelige ting som barn ikke kan forstå. La dem heller ikke få det inntrykk av dine handlinger at ingen venter at de skal ta imot Jesus mens de ennå er barn. Gi dem ikke det falske inntrykk at Kristi religion er mørk og trist, og at når de kommer til ham, må de gi avkall på alt som gjør det frydefullt å leve.

Samarbeid med Den Hellige Ånd når den virker på barnas hjerte. Lær dem at Jesus kaller på dem, og at ingenting kan gi dem større glede enn å overgi seg til ham i de unge, friske år mens de står i full blomst.

Kristus ser med uendelig ømhet på dem han har kjøpt med sitt eget blod. Hans kjærlighet gjør krav på dem som sine. Han ser på dem med en lengsel som ikke kan uttrykkes i ord. Han strekker seg ikke bare ut mot de barn som viser den beste oppførsel, men også til dem som har arvet utiltalende karaktertrekk. Mange foreldre forstår ikke i hvor høy grad de er ansvarlige for disse trekk hos sine barn. De har ikke den ømhet og visdom som trengs for å behandle barn som gjør det gale, og som de selv har gjort til det de er. Men Jesus ser med medfølelse på disse barna. Han ser sammenhengen mellom årsak og virkning.

En Kristi tjener kan være hans redskap til å lede disse barna til ham. Ved visdom og taktfullhet kan han knytte dem til seg. Han kan gi dem frimodighet og håp. Ved Kristi nåde vil han kunne se at de blir forvandlet i sinn og karakter, slik at det kan sies om dem: «Himmelriket hører slike til.» ..

Matt 19,13-15; Mark 10,13-16; Luk 18,15-17

Kapittel 57:

Det viktigste

Da Jesus skulle dra videre, kom en mann løpende, falt på kne for ham og spurte: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?»

Den unge mannen som stilte dette spørsmålet, var rådsherre. Han hadde mye av eiendom og gods og hadde en betrodd stilling. Han la merke til den kjærlighet Jesus la for dagen overfor de barna som ble brakt til ham, og han så den ømhet han viste da han tok imot dem og holdt dem i armene sine. I hans hjerte ble det tent en kjærlighet til Kristus, og han lengtet etter å bli hans disippel. Han var så dypt grepet at da Jesus drog videre, løp han etter ham. Han falt på kne foran ham, og i oppriktighet og alvor stilte han det spørsmålet som var så betydningsfullt, ikke bare for ham selv, men for hvert eneste menneske: «Gode mester, hva skal jeg gjøre for å få det evige liv?»

«Hvorfor kaller du meg god?» spurte Jesus. «Bare en er god - det er Gud.» Jesus ville gjerne prøve rådsherrens oppriktighet og få ham til å si på hvilken måte han betraktet ham som god. Var han klar over at den han snakket til, var Guds Sønn? Hva mente han egentlig?

Denne rådsherren hadde høye tanker om sin egen rettferdighet. I virkeligheten trodde han ikke at han manglet noe i det hele tatt. Likevel var han ikke helt tilfreds. Han kjente trang til noe han ikke hadde. Kunne ikke Jesus velsigne ham slik som han velsignet de små barna, og tilfredsstille hans dypeste trang?

Som svar på rådsherrens spørsmål sa Jesus at lydighet mot Guds bud var nødvendig hvis han ville oppnå evig liv. Og han siterte flere av budene som taler om menneskets plikter overfor sine medmennesker. «Alt dette har jeg holdt,» svarte den unge mannen. «Hva står så igjen?»

Jesus så den unge mannen inn i ansiktet som om han leste hans liv og gransket hans sinn. Han fikk ham kjær, og han kjente en inderlig trang til å kunne gi ham den fred, nåde og glede som ville forandre hans natur. Derfor sa han: «Det er en ting som mangler deg: Selg alt det du eier, og del pengene ut til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!»

Jesus kjente seg tiltrukket av denne unge mannen. Han visste at han var oppriktig når han sa: «Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.» Jesus lengtet etter å få ham til å innse nødvendigheten av full overgivelse til

389

Gud og til å vise kristelig godhet. Han lengtet etter at den unge mannen skulle få et ydmykt og angerfullt hjerte som elsket Gud over alt, og som skjulte sine mangler i Kristi fullkommenhet.

I denne rådsherren så Jesus nettopp den medarbeider han hadde bruk for, hvis den unge mannen ville samarbeide med ham om å frelse mennesker. Hvis han ville la seg lede av Kristus, ville han bli en kraft til det gode. Rådsherren kunne representere Kristus på en spesiell måte, for han hadde kvalifikasjoner som ville satt ham i stand til å gjøre mye godt blant mennesker, om han sluttet seg til ham. Kristus så inn i hans sjeledyp, og han fikk ham kjær. Kjærlighet til Kristus var i ferd med å våkne i ham, for kjærlighet avler kjærlighet.

Jesus ønsket å ha ham som medarbeider. Han lengtet etter å gjøre ham til en som lignet ham selv, til et speil som reflekterte likhet med Gud. Han ville gjerne utvikle de fremragende kvaliteter som fantes i hans karakter, og hellige dem til sin tjeneste. Hvis rådsherren da hadde overgitt seg til Jesus, ville han ha utviklet seg i den atmosfære som han utstrålte. Hvor helt annerledes ville ikke hans fremtid ha blitt om han hadde valgt dette!

«En ting mangler ... »

«Det er en ting som mangler deg,» sa Jesus. «Vil du være helhjertet, gå da bort og seig det du eier, og gi alt til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!» Kristus leste rådsherrens hjerte. Det var bare en ting han manglet, men dette var av livsviktig betydning. Han trengte Guds kjærlighet i sjelen. Hvis denne mangel ikke ble avhjulpet, ville den bli skjebnesvanger for ham. Hele hans natur ville bli fordervet. Ved å gi etter for egenkjærlighet, ville den tilta. For å kunne ta imot Guds kjærlighet, måtte han oppgi å la kjærligheten til seg selv komme først.

Kristus satte denne mannen på prøve. Han stilte ham på valg mellom himmelske skatter og verdslig storhet. Jesus forsikret ham om at han skulle få en skatt i himmelen hvis han ville følge ham. Men han måtte oppgi selvet. Han måtte overlate sin vilje til Kristi kontroll. Den unge rådsherren ble tilbudt Guds egen hellighet. Han hadde den forrett å bli en sønn av Gud og en medarving med Kristus til den himmelske skatten. Men han måtte ta opp korset og følge Jesus på selvfornektelsens sti.

Kristi ord inneholdt egentlig denne oppfordringen: «Velg i dag hvem dere vil tjene.»1 Valget ble overlatt til ham selv. Jesus lengtet inderlig etter at han skulle vende om. Han hadde pekt på det ømme punkt i hans karakter. Med dyp interesse ventet han på utfallet mens den unge mannen overveide spørsmålet. Hvis han bestemte seg til å følge Jesus, måtte han lyde ham i ett og alt. Han måtte vende ryggen til sine ærgjerrige planer. Med inderlig lengsel så Jesus på den unge mannen og håpet at han ville gi etter for Den Hellige Ånds innbydelse.

390

Kristus fremholdt den eneste betingelsen som ville gjøre det mulig for rådsherren å kunne utvikle en kristelig karakter. Det var kloke ord, selv om de tilsynelatende var strenge og krevende. Rådsherrens eneste håp om frelse berodde på om han ville gjøre det Jesus bad ham om. Hans fremtredende posisjon og alt det han eide, øvde en farlig innflytelse til det onde. Hvis han fortsatte å kjæle for disse ting, ville de fortrenge Gud i hans sinn. Å holde tilbake lite eller mye fra Gud var ensbetydende med å holde fast ved det som ville redusere hans moralske styrke og dyktighet. For hvis man holder fast på tingene i verden, selv om de er usikre og uten større verdi, vil de etter hvert oppsluke alt annet.

Rådsherren skjønte straks hva Kristi ord innebar, og han ble sorgfull. Hvis han hadde fattet verdien av den gaven han ble tilbudt, ville han straks ha blitt en av Kristi etterfølgere. Han var medlem av Det høye råd som var høyt aktet blant jødene, og Satan fristet ham med smigrende utsikter for fremtiden. Han ønsket nok den himmelske skatten, men han ville også ha de materielle fordeler hans rikdom kunne skaffe ham. Han var lei for at det eksisterte slike betingelser, for han ville gjerne ha evig liv, men han var ikke villig til å bringe offeret. Prisen for det evige liv syntes å være for stor, og han gikk «bedrøvet bort, for han var svært rik».

Hans påstand om at han hadde holdt Guds lov var et selvbedrag. Han viste at rikdommen var hans avgud. Så lenge verden betydde mest for ham, kunne han ikke holde Guds lov. Han elsket Guds gaver mer enn han elsket giveren. Kristus innbød den unge mannen til å ha fellesskap med ham selv. «Følg meg!» sa han. Men Kristus betydde ikke så mye for ham som det å ha et navn blant menneskene eller være rik. Det føltes som en altfor stor risiko å gi avkall på de jordiske skatter som han kunne se, til fordel for den himmelske skatten som han ikke kunne se. Han avslo tilbudet om evig liv - og gikk bedrøvet bort. Fra da av var det bare verden han dyrket.

Tusener går igjennom denne ildprøven og må velge mellom Kristus og verden, og mange er de som velger verden. I likhet med den unge rådsherren vender de seg bort fra Jesus og sier til seg selv: Jeg vil ikke la meg lede av ham.

Enten - eller

Kristi handlemåte med den unge mannen blir fremholdt som en praktisk illustrasjon. Gud har gitt oss en leveregel som hver enkelt av hans tjenere må følge. Det betyr lydighet mot hans lov, ikke bare en lovmessig lydighet, men en lydighet som blir en del av selve livet og viser seg i karakteren. Gud har fastsatt sin egen norm for alle som ønsker å bli borgere i hans rike. Bare de som vil være Kristi medarbeidere, og som vil si: Herre, alt det jeg har og er, tilhører deg, vil bli anerkjent som Guds sønner og døtre.

Alle bør overveie hva det betyr å ønske seg himmelen, men likevel vende seg bort på grunn av betingelsene som stilles. Tenk over hva det

391

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned