På høydedragene og i dalene rundt Jerusalem stod løvhyttene tett i tett, og overalt myldret det av mennesker.

De som var med til høytiden, feiret begivenheten med lovsang og takk til Gud. Like forut for denne festen inntraff den store soningsdagen da folket, etter at de hadde bekjent sine synder, mottok erklæring om at de hadde fred med Gud. Slik var alt lagt til rette for en gledens høytid. «Pris Herren, for han er god, hans miskunn varer til evig tid!»2 Slik lød den jublende sangen mens all slags musikk blandet med hosianna-rop gav tonefølge til fellessangen. Templet var midtpunktet for den glede som gjennomstrømmet alle. Her foregikk de inntrykksfulle offerseremoniene. På begge sider av marmortrappen opp til den hellige bygningen var levittenes kor oppstilt. Det ledet sangen under gudstjenesten. De mange som tilbad, svingte sine palme- og myrtegrener og tok del i sangen. Den forplantet seg til nær og fjern, inntil høydedragene rundt omkring gjenlød av lovprisning.

Om natten var templet og forgården badet i kunstig lys. Det var musikk og svinging med palmegrener, og det hørtes glade hosianna-rop. Den store folkemengden ble opplyst fra de hengende lamper. Prestene som stod oppstilt i sine embetsdrakter, og de høytidelige seremoniene alt sammen bidrog til å gjøre et dypt inntrykk på tilskuerne. Men den mest inntrykksfulle seremoni, den som fremkalte den største jubel, minnet om en begivenhet under ørkenvandringen.

Ved første daggry hørtes en langtrukken, gjennomtrengende lyd idet prestene blåste i sølvtrompetene. Andre trompeter svarte, og de glade ropene fra folk i løvhyttene lød som ekko over fjell og dal og bød høytidsdagen velkommen. Så fylte presten en kanne med vann fra Kedron-bekken og løftet den høyt. Mens trompetene lød, gikk han med langsomme, avmålte skritt opp de brede trappetrinnene i templet i takt med musikken, mens han sang: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem.»3

Han bar kannen bort til alteret som hadde en sentral plass i prestenes tempelgård. Her fantes det to sølvkar, og en prest stod ved siden av hvert av dem. Vannet ble helt i det ene karet mens en kanne vin ble helt i det andre. Innholdet av begge karene rant gjennom et rør som hadde forbindelse med Kedron-bekken og ble ført videre til Dødehavet. Det som her skjedde med det vigslede vannet, var et symbol på den kilden som på Guds befaling hadde sprunget frem fra fjellet for å slokke tørsten hos Israels folk. Så hørtes jubelsangen: «Herren er min kraft og min styrke . ... Med glede skal dere øse vann av frelsens kilder.»4

Jesus nøler med å komme

Mens Josefs sønner forberedte seg til å overvære løvhyttefesten, så de at Jesus slett ikke foretok seg noe som tydet på at han hadde til hensikt å være med. Med uro fulgte de ham med øynene. Siden helbredelsesunderet ved Betesda hadde han ikke vært til stede ved de nasjonale høytider. For å unngå unødig konflikt med lederne i Jerusalem, begrenset

335

han sin virksomhet til Galilea. Hans tilsynelatende forsømmelse av de store religiøse sammenkomster, og det fiendskap som prestene og rabbinerne la for dagen mot ham, var årsak til rådvillhet blant folket. Det var også tilfelle når det gjaldt hans disipler og slektninger.

I sin undervisning la han vekt på de velsignelser som følger av lydighet mot Guds lov. Likevel syntes det som om han selv var likegyldig med den tjenesten som Gud hadde innstiftet. Han hadde omgang med tollere og andre med dårlig omdømme. Dessuten viste han ringeakt for rabbinernes skikker og tok seg den frihet å tilsidesette de tradisjonelle krav som hadde med sabbaten å gjøre. Alt dette som syntes å sette ham i et motsetningsforhold til de religiøse ledere, vakte stor undring.

Hans brødre mente at det var galt av ham å ta avstand fra de innflytelsesrike og lærde menn i landet. De mente at disse måtte ha rett, og at Jesus gjorde feil når han satte seg opp mot dem. Men de hadde vært vitne til hans ulastelige liv, og selv om de ikke stilte seg i klasse med disiplene hans, hadde de gjerninger han utførte, gjort et dypt inntrykk på dem. Hans popularitet i Galilea tilfredsstilte deres ærgjerrighet. De håpet fremdeles at han ville vise sin makt på en slik måte at det ville få fariseerne til å innse at han var den han utgav seg for å være. Hva om han virkelig var Messias, Israels fyrste! De nøt denne tanken med stolt tilfredshet.

Så ivrig opptatt var brødrene hans av dette, at de tilskyndet ham til å dra opp til Jerusalem. De sa til ham: «Dra bort herfra og reis til Judea, så også disiplene dine kan få se de gjerninger du gjør! For ingen virker i det skjulte, hvis han vil bli kjent. Når du nå gjør slike gjerninger, så stå fram for all verden!» Denne talemåten var et uttrykk for tvil og vantro. De mente han var feig og svak. Dersom han visste at han var Messias, hvorfor da denne merkelige tilbakeholdenhet og mangel på handling? Hvis han virkelig hadde en slik makt, hvorfor da ikke freidig gå opp til Jerusalem og hevde sine krav? Hvorfor ikke utføre slike underfulle gjerninger i Jerusalem som det forlyder at han har gjort i Galilea? Gjem deg ikke bort i de øde områdene, sa de, hvor du utfører dine mektige gjerninger til gagn for uvitende bønder og fiskere. Stå frem i hovedstaden! Få støtte hos prestene og rådsherrene, og foren nasjonen ved å opprette det nye riket!

Jesu brødre resonnerte ut fra de selviske motiver som så ofte finnes hos dem som gjerne vil vise seg frem. Det er denne holdning som verden er preget av. De var fortørnet over at Jesus ikke hadde søkt en jordisk trone, men hadde erklært om seg selv at han var livets brød. De ble dypt skuffet da så mange av disiplene forlot ham. Selv vendte de seg bort fra ham for å unngå det kors å skulle anerkjenne det som hans gjerninger viste - at han var Gud Sønn.

Jesus sa til dem: «Min tid er ennå ikke kommet, men for dere er det alltid den rette tid. Verden kan ikke hate dere, men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde. Dere kan dra opp til høytiden; jeg drar ikke, for min tid er ennå ikke kommet.» Dette sa han til

336

dem og ble selv igjen i Galilea. Hans brødre hadde snakket til ham i en myndig tone og gitt ham den kursen han burde følge. Han lot deres irettesettelse falle tilbake på dem selv ved ikke å stille dem i klasse med sine selvfornektende disipler, men med verden. «Verden kan ikke hate dere,» sa han, «men meg hater den, fordi jeg vitner om at dens gjerninger er onde.» Verden hater ikke dem som har verdens ånd. Den elsker dem som sine egne.

For Kristus var ikke verden et sted til makelighet og selvopphøyelse. Han var ikke ute etter en anledning til å gripe dens makt og dens ære. Den tilbød ham ingen slik belønning. Den var det stedet hans Far hadde sendt ham til. Han var kommet for å gi verden liv, så gjenløsningens store plan kunne bli gjennomført. Han var i ferd med å utføre sin gjerning for den falne menneskehet. Men han skulle ikke være overmodig, ikke kaste seg ut i fare, ikke fremskynde en krise. Hver begivenhet i hans misjon hadde sin fastsatte tid. Han måtte vente tålmodig. Han visste at han ville bli utsatt for verdens hat, og at den gjerning han gjorde, ville føre til hans død. Men å utsette seg for dette før tiden var ikke i samsvar med hans Fars vilje.

Fra Jerusalem hadde ryktet spredt seg overalt hvor det fantes jøder. Selv om han i mange måneder ikke hadde vært til stede ved høytidene, var interessen for ham ikke blitt mindre. Mange hadde kommet langveisfra til løvhyttefesten i håp om å få se ham. Ved begynnelsen av høytiden var det mange som spurte etter ham. Fariseerne og rådsherrene ventet på at han skulle komme, i håp om å få anledning til å fordømme ham. De spurte ivrig: «Hvor er han?» Men ingen visste noe. Han var den som alle først og fremst tenkte på. Ingen våget å anerkjenne ham som Messias av frykt for prestene og rådsherrene. Likevel foregikk det overalt alvorlige drøftelser som gjaldt ham, men det skjedde i stillhet. Mange mente at han var sendt fra Gud, mens andre beskyldte ham for å villede folket.

Han deltar i løvhyttefesten

I mellomtiden var Jesus ubemerket kommet til Jerusalem. For å unngå folk som var på reise til byen, hadde han valgt en vei der det var mindre ferdsel. Hadde han sluttet seg til en av karavanene som var på vei opp til høytiden, ville han ha tiltrukket seg offentlig oppmerksomhet når han kom inn i byen. En folkedemonstrasjon i hans favør ville ha satt myndighetene opp mot ham. For å unngå dette valgte han å reise alene.

Midt i høytiden mens interessen for ham var på topp, gikk han inn i tempelforgården rett for øynene på folkemengden. På grunn av hans fravær ved høytiden var det blitt hevdet at han ikke våget å utsette seg for prestenes og rådsherrenes makt. Alle ble overrasket da han kom. All tale var forstummet. Alle undret seg over hans verdige og modige opptreden midt blant mektige fiender som ønsket ham av dage.

Mens Jesus stod der som midtpunktet for hele den veldige forsamlingens 

337

oppmerksomhet, talte han til dem på en måte som ikke noe menneske før hadde gjort. Det han sa, viste at hans kjennskap til Israels lover og skikker, til offertjenesten og til profetenes undervisning langt overgikk prestenes og rabbinernes. Han brøt igjennom formalismens og tradisjonens barrierer. Livet etter dette med alt hva det innebærer syntes å ligge utbredt foran ham. Han som så Den Usynlige, talte med myndighet om det jordiske og det himmelske, det menneskelige og det guddommelige.

Hans tale var ytterst klar og overbevisende. Slik som i Kapernaum var folk også her slått av forundring over hans lære, «for han talte med myndighet».5 Gjentatte ganger advarte han tilhørerne mot den ulykke som ville ramme alle som forkastet de velsignelser han kom for å bringe. Han hadde gitt dem ethvert tenkelig bevis på at han var utgått fra Gud, og hadde gjort enhver mulig anstrengelse for å lede dem til omvendelse. Hans eget folk ville ikke forkaste ham og ta livet hans hvis han kunne redde dem fra å gjøre seg skyldig i en slik handling.

Alle undret seg over hans kjennskap til loven og profetene, og spørsmålet gikk fra den ene til den andre: «Hvor har han sin lærdom fra, han som selv ikke har fått noen opplæring?» Ingen ble betraktet som kvalifisert til å undervise i religion hvis han ikke hadde studert i rabbinernes skoler. Både Jesus og døperen Johannes var blitt fremstilt som uvitende fordi de ikke hadde fått denne opplæring. De som hørte dem, var forbauset over deres kjennskap til Den hellige skrift, da de aldri var blitt «opplært». Sant nok var de ikke undervist av mennesker, men himmelens Gud var deres lærer. Og fra ham hadde de fått den mest opphøyde visdom.

Mens Jesus talte i tempelforgården, var folket som trollbundet. Nettopp de som var mest voldsomme mot ham, kjente seg maktesløse når det gjaldt å skade ham. I øyeblikket var alle andre interesser glemt.

Jesus tilbyr levende vann

Dag etter dag underviste han folk, inntil «den siste dag i høytiden, den store festdagen». Om morgenen var folk blitt trette av de langvarige festligheter. Da hørtes plutselig Jesu røst som gav ekko gjennom tempelhallene: «Den som tørster, la ham komme til meg å drikke! Den som tror på meg, fra hans indre skal det, som Skriften har sagt, renne strømmer av levende vann.» Den tilstand folket var i, gjorde denne appellen meget virkningsfull. Hele tiden hadde de vært vitne til prakt og festligheter. Øynene deres hadde vært blendet av lys og farger, og den herligste musikk hadde frydet ørene deres. Men i hele denne rad av seremonier hadde det ikke vært noe som kunne stille sjelens behov. Det hadde ikke vært noe som kunne tilfredsstille sjelens tørst etter det som ikke forgår. Jesus innbød dem til å komme og drikke av livets kilde, av det som i dem ville bli en kilde med vann som veller ut til evig liv.

Samme morgen hadde presten utført seremonien som skulle minne

338

om den gangen det ble slått på klippen i ørkenen. Denne klippen var et symbol på ham som ved sin død ville få frelsens levende strømmer til å flyte ut til alle som tørster. Kristi ord var livets vann. I nærvær av denne store menneskemengden utleverte han seg selv til å bli slått for at livets vann skulle kunne flyte ut til verden. Ved å slå Kristus tenkte Satan at han kunne ødelegge livets fyrste. Men fra klippen som ble slått, strømmet det ut levende vann. Idet Jesus talte slik til folket, ble hjertene grepet av en merkelig ærefrykt, og mange var klar til å utbryte likesom kvinnen fra Samaria: «Herre, gi meg av dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen.»

Jesus visste om sjelens trang. Prakt, rikdom og ære kan ikke tilfredsstille hjertet. «Den som tørster, la ham komme til meg å drikke!» Rik og fattig, høy og lav, alle er like velkomne. Han lover å gi lindring til de nedtrykte, trøste dem som sørger, og gi håp til de motløse. Mange av dem som hørte Jesus, sørget over skuffede forhåpninger. Mange bar på en hemmelig sorg. Andre prøvde å tilfredsstille sin hvileløse lengsel med verdslige goder eller menneskers bifall. Men når de hadde oppnådd alt dette, fant de at de bare hadde strevd for å nå frem til sprukne brønner hvor de ikke kunne slokke sin tørst. Midt i glansen av de frydefulle opplevelser stod de bedrøvet og utilfredse. Det plutselige ropet: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» hadde vekket dem opp av deres sørgmodige grublerier. Idet de lyttet til det han videre sa, ble nytt håp tent i deres sinn. Den Hellige Ånd klargjorde symbolet for dem, så de kunne gripe tilbudet om frelsens uvurderlige gave.

Kristi rop til dem som tørster, lyder fremdeles, og det taler med enda større kraft til oss enn til dem som hørte det i templet den siste dagen under løvhyttefesten. Denne kilden er åpen for alle. De som er trette og utmattet, får tilbud om den forfriskende drikk av evig liv. Ennå roper han: «Den som tørster, la ham komme til meg og drikke!» «Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann for intet.» «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham med vann som veller fram og gir evig liv.»6

Joh 7,1-15.37-39

Kapittel 50:

Skygget av spioner

Mens Jesus oppholdt seg i Jerusalem under løvhyttefesten, ble han hele tiden skygget av spioner. Dag etter dag ble det gjort nye forsøk på å bringe ham til taushet. Prestene og rådsherrene var stadig etter ham for å lokke ham i en felle. De la planer om å bruke vold for å stanse ham. Men dette var ikke alt. De ønsket å ydmyke denne galileiske læreren overfor folket.

Første dag han viste seg under høytiden, kom rådsherrene til ham og forlangte å få vite hva slags myndighet han hadde til å lære folket. De ønsket å vende oppmerksomheten bort fra ham selv til spørsmålet om hans rett til å undervise, og dermed til deres egen betydning og myndighet.

Ordduell med de skriftlærde

«Min lære er ikke min egen,» sa Jesus, «den er fra ham som har sendt meg. Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud, eller om jeg har den fra meg selv.» Jesus imøtegikk ikke disse spissfindige kritikernes spørsmål med å svare på kritikken, men han åpnet for sannheter som var av avgjørende betydning for deres frelse. Han sa at det å oppfatte og anerkjenne sannheten avhenger mindre av forstanden enn av sinnet. Sannheten må mottas i hjertet. Den krever å bli respektert av viljen. Hvis forstandsevner var nok for å kunne ta stilling til sannheten, ville ikke stolthet være noen hindring for å kunne ta imot den. Men den kan bare mottas gjennom nådens verk i hjertet og er avhengig av at vi er villige til å gi avkall på enhver synd som Guds Ånd avslører.

Uansett hvilke fortrinn mennesker har til å tilegne seg kunnskap om sannheten, vil det vise seg ikke å være til noen nytte uten at den enkelte åpner sitt hjerte for å ta imot den. Hver for seg må de samvittighetsfullt oppgi enhver vane og praksis som er i strid med dens grunnprinsipper. For dem som slik overgir seg til Gud, og som har et ærlig ønske om å kjenne hans vilje og etterleve den, vil sannheten åpenbare seg som en Guds kraft til frelse. De vil være i stand til å skjelne mellom dem som

340

taler på Guds vegne, og dem som bare taler for seg selv. Fariseerne hadde ikke stilt seg på Guds side for å lyde ham. De var ikke opptatt av å kjenne sannheten, men etter å finne en eller annen unnskyldning for å unngå den. Kristus påviste at det var grunnen til at de ikke forstod hans undervisning.

Han gav dem nå en prøve på hvordan den sanne lærer kunne skjelnes fra den falske: «Den som taler ut fra seg selv, søker sin egen ære. Men den som søker ære for ham som har sendt ham, taler sant, og det er ikke urett i ham.» Den som søker sin egen ære, taler bare for seg selv. Egenkjærlighetens ånd røper hvor den stammer fra. Men Kristus søkte Guds ære. Han talte Guds ord. Dette var beviset på den myndighet han hadde som sannhetens forkynner.

Jesus gav rabbinerne et bevis på sin guddom ved å vise at han så hva som bodde i dem. Helt siden helbredelsen ved Betesda hadde de lagt planer om å drepe ham. Dermed brøt de selv den loven de utgav seg for å holde. «Har ikke Moses gitt dere loven?» sa han. «Men ingen av dere holder loven. Hvorfor ønsker dere da å drepe meg?»

Som ved et lynglimt åpenbarte dette den fordervelsens avgrunn som rabbinerne holdt på å falle i. Et øyeblikk ble de rasende. De innså at de var i konflikt med Den Allmektige. Men de ville ikke la seg advare. For å kunne opprettholde sin innflytelse blant folk, måtte deres morderiske planer holdes skjult. Derfor unnvek de spørsmålet. «Du er besatt,» svarte de, «hvem et det som vil drepe deg? De insinuerte at Jesu underfulle gjerninger skyldtes en ond ånd.

Jesus tok ikke hensyn til en slik antydning. Han påviste at helbredelsen ved Betesda var i samsvar med loven om sabbaten, og at den var berettiget ifølge jødenes egen fortolkning av den. Han sa: «Moses har gitt dere omskjærelsen, ... og dere omskjærer, selv om det er sabbat.» Etter loven skulle hvert barn omskjæres på den åttende dagen. Hvis dette tidspunktet falt på en sabbat, måtte handlingen utføres på den dagen. Hvor meget mer måtte det ikke være i samsvar med lovens ånd å gjøre «hele mannen frisk på en sabbat»! Og han kom med denne oppfordring: «Døm ikke etter det dere ser, men døm rettferdig!»

Rådsherrene ble tause, og mange av folket utbrøt: «Er ikke dette han som de vil drepe? Og nå står han og taler åpenlyst, og de sier ikke noe til ham. Kanskje rådsherrene virkelig er kommet til at han er Messias?»

Hat og intriger

Mange av Kristi tilhørere som bodde i Jerusalem, og som ikke var uvitende om rådsherrenes intriger mot ham, følte seg dratt til ham med en uimotståelig makt. De ble overbevist om at han var Guds Sønn. Men Satan stod ferdig til å så tvil, og veien var beredt ved deres egne feilaktige forestillinger om Messias og hans komme. Det var en alminnelig oppfatning at Kristus skulle bli født i Betlehem, men at han etter en tid ville forsvinne. Når han så kom til syne annen gang, ville ingen vite

341

hvor han kom fra. Mange mente at Messias ikke ville ha noe naturlig slektskapsforhold til menneskeheten. Og fordi Jesus fra Nasaret ikke svarte til den populære oppfatning om den herlighet Messias skulle ha, var det mange som tenkte: «Vi vet jo hvor denne mannen kommer fra. Når Messias kommer, skal ingen vite hvor han er fra.»

Mens de på denne måten vaklet mellom tvil og tro, tok Jesus opp den tanken de var kommet med, og svarte: «Dere kjenner meg og vet hvor jeg kommer fra. Men jeg er ikke kommet av meg selv, og han som har sendt meg, er troverdig. Ham kjenner dere ikke.» De gjorde krav på å ha et visst kjennskap til hvordan Kristi opprinnelse skulle være, men de var fullstendig uvitende om den. Hvis de hadde levd i samsvar med Guds vilje, ville de ha kjent hans Sønn når han åpenbarte seg for dem.

Tilhørerne kunne ikke unngå å forstå hva Jesus mente. Det var en tydelig gjentagelse av det han hadde hevdet i nærvær av Det høye råd mange måneder tidligere, da han erklærte at han var Guds Sønn. Slik som rådsherrene den gangen prøvde å rydde ham av veien, prøvde de nå å gripe ham. Men de ble hindret av en usynlig makt som satte en grense for deres raseri ved å si: Så langt kan dere komme, men ikke lenger!

Blant folket var det mange som trodde på ham, og de sa: «Når Messias kommer, skal han da gjøre flere tegn enn denne mannen har gjort?» Fariseerne som med uro holdt øye med begivenhetenes gang, fanget opp de uttrykk av sympati som hørtes i folkemengden. De skyndte seg av sted til øversteprestene og la planer om å gripe ham. Men de bestemte seg for å ta ham når han var alene, for de våget ikke å gripe ham i folkets påsyn. Igjen gjorde Jesus det klart at han kunne lese deres hensikter. «Ennå en liten stund er jeg hos dere,» sa han, «så går jeg til ham som har sendt meg. Dere skal søke meg, men ikke finne meg, for der jeg er, dit kan dere ikke komme.» Snart ville han finne et tilfluktssted utenfor rekkevidden av deres forakt og hat. Han ville dra til Faderen for igjen å bli den som englene tilbad. Og dit kunne hans mordere aldri komme.

Hånlig sa rabbinerne: «Hvor vil han dra hen, siden vi ikke skal finne ham? Vil han kanskje reise ut til våre landsmenn blant grekerne og preke for grekere?» Lite drømte de spissfindige rabbinerne om at de med disse spottende ord gav en skildring av Kristi misjon. Hele dagen hadde han rakt ut sine hender til et ulydig og gjenstridig folk. Men han ville bli funnet av dem som ikke søkte ham, og åpenbare seg for dem som ikke spurte etter ham. 1

Mange som var overbevist om at Jesus var Guds Sønn, ble ført vill av prestenes og rabbinernes falske tankegang. Disse lærerne hadde på en virkningsfull måte gjengitt profetiene om Messias, slik han ville regjere som konge «på Sion-fjellet og i Jerusalem» og vise «sin herlighet for sine eldste». «Han skal herske fra hav til hav, fra Storelven og til jordens ender.»2

På en foraktelig måte sammenlignet de den herlighet som skildres her, med Jesu ydmyke holdning. Ordene i profetenes budskaper ble fordreid på en slik måte at de syntes å støtte villfarelsen. Hvis folk i oppriktighet 

342

selv hadde gransket Ordet, ville de ikke ha blitt villedet. Jesaja kap. 61 vitner om at Kristus skulle gjøre nettopp den gjerning han utførte. Kap. 53 viser til hans forkastelse og lidelse i verden. Og kap. 59 beskriver prestenes og rabbinernes holdning.

Gud tvinger ikke mennesker til å gi slipp på sin vantro. Foran seg har de lys og mørke, sannhet og villfarelse. De må selv avgjøre hva de vil ta imot. Menneskesinnet er utrustet med evne til å skjelne mellom rett og galt. Gud vil at menneskene ikke skal foreta impulsavgjørelser, men bestemme seg på grunnlag av bevisenes vekt, idet de omhyggelig sammenligner skriftsted med skriftsted. Hadde jødene lagt sin fordom til side og sammenlignet de skrevne profetier med de faktiske forhold som karakteriserte Jesu liv, ville de ha oppfattet harmonien mellom profetiene og den oppfyllelse de fikk i den beskjedne galileerens liv og tjeneste.

Mange i dag blir bedratt på samme måte som jødene ble. Lærere i religion leser Bibelen i lyset av sin egen forståelse og sine tradisjoner. Folk gransker ikke selv så de kan bedømme hva som er sannhet. De gir avkall på sin dømmekraft og overlater sin sjel til sine ledere. Forkynnelse og undervisning i det som hører Guds ord til, er de midler han har bestemt for å spre lyset. Men vi må prøve all lære med Den hellige skrift. Hver den som under bønn vil granske, med ønsket om å kjenne sannheten for å være lydig mot den, vil få guddommelig lys, og vil også forstå. «Den som vil gjøre hans vilje, skal kjenne om læren er av Gud.»

«Aldri har noe menneske talt slik»

Dem som prestene og rådsherrene hadde sendt for å gripe Jesus, drog tilbake på den siste dag i høytiden uten ham. Harmfullt ble de spurt: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» Høytidelig alvor preget dem da de svarte: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.»

Så forherdet som de var, ble de likevel bløtgjort ved det han sa. Mens han talte i tempelforgården, var de i nærheten for å fange opp et eller annet som kunne brukes mot ham. Men mens de lyttet, glemte de helt hvorfor de var sendt ut. De stod der som tryllebundet. Kristus åpenbarte seg for deres indre blikk, og de så det som prestene og rådsherrene ikke ville se: det menneskelige overstrømmet av guddommelig herlighet. Da de vendte tilbake, ble de møtt med spørsmålet: «Hvorfor har dere ikke ført ham hit?» Men de var fylt av det de hadde sett, og var så sterkt påvirket av hans ord at de bare kunne svare: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.»

Da prestene og rådsherrene første gang stod overfor Kristus, følte de den samme overbevisning. De ble dypt grepet, og den samme tanken tvang seg inn på dem: «Aldri har noe menneske talt slik som denne mannen.» Men de undertrykte Den Hellige Ånds overbevisning. Rasende over at tilmed de som skulle håndheve loven, kom inn under den forhatte galileers innflytelse, ropte de: «Er dere også ført vill? Har kanskje

343

noen av rådsherre ne trodd på ham? Eller noen av fariseerne? Men denne hopen som ikke kjenner loven - forbannet er den!»

De som sannhetens budskap blir talt til, spør sjelden: Er det sant? men: hvem er det som sier det? Mange mennesker bedømmer budskapet etter hvor mange som tar imot det. Og fremdeles lyder spørsmålet:

Har noen av de lærde eller de religiøse ledere trodd det? Mennesker er ikke mer velvillig stemt overfor virkelig gudsfrykt nå enn de var på Kristi tid. De er like oppsatt på å søke de jordiske goder som den gang, men på bekostning av de evige verdier. Det er ikke noe argument mot sannheten at ikke mengden står klar til å ta imot den, eller at ikke verdens store eller endog de religiøse ledere anerkjenner den.

Nikodemus forsvarer Jesus

Igjen begynte prestene og rådsherrene å legge planer om å gripe Jesus. Det ble hevdet at dersom han fikk beholde friheten lenger, ville han trekke folket bort fra deres rettmessige ledere. Den eneste sikre fremgangsmåten var straks å bringe ham til taushet. Nikodemus uttalte: «Vår lov dømmer vel ikke en mann før han er blitt forhørt, og en vet hva han har gjort?» Det ble helt stille i forsamlingen. Det Nikodemus sa, rammet deres samvittighet. De kunne ikke dømme en mann uten å ha forhørt ham.

Men det var ikke bare av den grunn de stolte rådsherrer forholdt seg tause mens de stirret på ham som hadde våget å tale for det som var rett. De var overrasket og ergerlige over at et av deres egne medlemmer var blitt så påvirket av Jesus at han forsvarte ham. Da de kom seg igjen etter forskrekkelsen, sa de til Nikodemus med bitende ironi: «Er kanskje du også fra Galilea? ... Gransk etter, og du vil finne at ingen profet kommer fra Galilea!»

Protesten resulterte likevel i at rådsforhandlingene ble stanset. Rådsherrene var ikke i stand til å gjennomføre sin hensikt og fordømme Jesus uten å forhøre ham. De hadde tapt i denne omgang. Så gikk de hjem hver til sitt, og Jesus gikk ut til Oljeberget.

Jesus og den foraktede kvinnen

Jesus vendte seg bort fra uroen og forvirringen i byen, fra den ivrige folkemassen og de forræderske rådsherrene og gikk ut til de fredfulle olivenlundene der han kunne være alene med Gud. Men tidlig om morgenen vendte han tilbake til templet. Da folk samlet seg omkring ham, satte han seg ned og underviste dem.

Snart ble han avbrutt. En flokk fariseere og skriftlærde nærmet seg. De slepte med seg en skrekkslagen kvinne som de med skarpe, hissige stemmer anklaget for å ha overtrådt det sjuende bud. De skjøv henne frem foran Jesus og sa med hyklersk aktelse: «I loven har Moses påbudt at slike kvinner skal steines. Hva sier så du?»

344

Den aktelse som de gav inntrykk av overfor Jesus, dekket over en utspekulert plan om å ødelegge ham. De hadde grepet denne anledningen til å sikre seg ilt han ble dømt, fordi de mente at hvilken avgjørelse han enn traff, ville de finne grunn til å anklage ham. Om han frikjente kvinnen, kunne han bli anklaget for å vise forakt for Moseloven. Hvis han erklærte henne skyldig til å dø, kunne han anklages for romerne som en som tiltok seg en myndighet som bare tilkom dem.

Et øyeblikk betraktet Jesus dette opptrinnet - den skjelvende kvinnen i all hennes skam, de høye geistlige med ansikter som vitnet om hardhet og at de var blottet endog for menneskelig medfølelse. Hans rene, flekkfrie vesen vek tilbake for det som utspant seg foran ham. Han visste godt hva hensikten var med å sette dette i scene. Han leste deres indre og kjente karakteren og livshistorien hos hver enkelt av dem. Disse mennene som betraktet seg som rettferdighetens voktere, hadde forført sitt offer til synd for å kunne legge en snare for Jesus. Uten å vise at han hadde hørt spørsmålet, bøyde han seg ned og skrev i sanden.

Anklagerne ble utålmodige over den måten han trakk det hele ut på, og hans tilsynelatende likegyldighet. De kom nærmere og prøvde å provosere ham til å ta stilling til saken. Med øynene fulgte de Jesu øyne, og da deres blikk falt på jorden ved føttene hans, forandret ansiktsuttrykkene seg. Der så de skrevet de skjulte syndene i deres eget liv. De som så på, la merke til den plutselige forandring av ansiktsuttrykkene, og de trengte seg frem for å se hva som hadde vakt en slik bestyrtelse og skam.

Tross alle sine påstander om ærbødighet for loven satte disse rabbinere seg ut over dens krav ved sin anklage mot kvinnen. Det var ektemannens plikt å ta affære, og de skyldige parter skulle straffes likt. Anklagerne handlet helt ulovlig. Men Jesus møtte dem på deres egen grunn. Loven foreskrev at når noen skulle straffes med døden, skulle vitnene i saken være de første til å kaste en stein. Jesus reiste seg, festet blikket på de renkefulle eldste og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» Så bøyde han seg ned og fortsatte å skrive i sanden.

Han hadde ikke tilsidesatt loven som ble gitt ved Moses. Heller ikke hadde han krenket Roms autoritet. Anklagerne hadde lidd nederlag. Nå da kappen av påtatt hellighet var revet av dem, stod de der skyldige og dømt overfor den guddommelige renhet. De skalv ved tanken på at de skjulte forbrytelsene i deres eget liv skulle bli lagt åpent frem for folkemengden. En etter en listet de seg vekk med bøyd hode og med blikket mot jorden. Så lot de kvinnen være tilbake hos den barmhjertige frelser.

Jesus reiste seg opp, så på kvinnen og sa: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Kvinnen hadde stått foran Jesus sammenkrøpet av frykt. Da han sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne,» lød det for henne som en dødsdom. Hun våget ikke å se opp på Jesus,

346

men ventet i taushet på sin dom. Med forbauselse så hun at hennes anklagere gikk bort målløse og forvirret. Så lød disse håpefulle ord i hennes ører: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer fra nå av!» Hennes hjerte smeltet, og hun kastet seg ned foran Jesus og gav hulkende uttrykk for sin takknemlige kjærlighet, og med bitre tårer bekjente hun sin synd.

For henne ble dette begynnelsen til et nytt liv, et liv i renhet og fred som var helliget til tjeneste for Gud. Ved å løfte opp denne falne kvinnen utførte Jesus et større mirakel enn å helbrede den verste fysiske sykdom. Han helbredet den åndelige sykdommen som fører til evig død. Denne angerfulle kvinnen ble en av hans mest trofaste etterfølgere. Med selvoppofrende kjærlighet og hengivenhet gjengjeldte hun hans tilgivende barmhjertighet.

I denne handling, da han tilgav denne kvinnen og oppmuntret henne til å leve et bedre liv, stråler Jesu karakter frem i skjønnheten av den fullkomne rettferdighet. Samtidig som han ikke pynter på synden eller gjør skyldfølelsen mindre, prøver han ikke å fordømme, men å frelse. Verden hadde bare forakt og hån til overs for denne feilende kvinnen, men Jesus talte trøst og håp. Han, den syndfrie, føler medynk med henne som hadde syndet, og han rekker henne en hjelpende hånd. Mens de hyklerske fariseerne fordømmer, sier Jesus til henne: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av.»

Den som vender seg bort fra dem som feiler, og overlater dem til uhindret å fortsette på veien som fører nedover, er ikke en Kristi etterfølger. De som er fremst når det gjelder å fordømme andre, og er ivrige for at de skal stå til rette, er ofte mer skyldige enn dem. Mennesker avskyr synderen, men elsker synden. Jesus avskyr synden, men elsker synderen. Dette vil prege alle som følger ham. Kristelig kjærlighet er sen til å dømme, men snar til å oppdage anger. Den er parat til å tilgi og oppmuntre og til å lede medmennesker inn på hellighetens sti og hjelpe dem til å holde stø kurs.

Joh 7,16-36.40-53; 8,1-11

Kapittel 51:

«Verdens lys»

Jesus talte igjen til dem og sa: «Jeg er verdens lys: Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Da Jesus sa dette, var han i den tempelforgården som særlig hadde tilknytning til tjenesten i forbindelse med løvhyttefesten. Midt i denne forgården stod to høye master med store lampeholdere. Etter kveldsofferet ble alle lampene tent, og de kastet sitt lys ut over Jerusalem. Denne seremonien var til minne om lysstøtten som veiledet Israel i ørkenen, og den ble også betraktet som et symbol som pekte frem til Messias' komme. Om kvelden når lampene ble tent, var denne forgården skueplass for fryd og glede. Prestene i templet og folkets rådsherrer, menn i gråhåret alder, tok del i festdansen til lyden av instrumentalmusikk og levittenes sang.

Ved å opplyse Jerusalem på denne måten gav folk uttrykk for sitt håp om at Messias skulle komme og la sitt lys skinne over Israel. Men for Jesus hadde dette en videre betydning. Likesom de strålende tempellampene lyste opp alt omkring dem, opplyser Kristus verdens mørke. Han er kilden til åndelig lys. Likevel var dette symbolet ufullkomment. Det store lyset som han selv hadde satt på himmelen, var en sannere fremstilling av herligheten av hans egen misjon.

Lyskilden

Det var blitt morgen. Solen var nettopp gått opp over Oljeberget, og strålene falt med blendende glans på marmorpalassene og fikk de forgylte tempel murene til å funkle, da Jesus pekte på det og sa: «Jeg er verdens lys.»

En av dem som lyttet til dette, lot det lenge etter gjenlyde i dette opphøyde skriftordet: «I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.» «Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.»1

Lenge etter at Jesus var faret opp til himmelen, skrev også Peter under Guds Ånds ledelse og husket det symbolet Jesus hadde brukt: «Derfor står også profetordet desto fastere for oss. Dette ord bør dere ha for

348

øye, for det er lik en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen gryr og morgenstjernen går opp i deres hjerter.»2

Når Gud åpenbarte seg for sitt folk, hadde lyset alltid vært et symbol på hans nærvær. Ved det skapende ord i begynnelsen hadde lyset skint ut av mørket. Lyset hadde vært innhyllet i skystøtten om dagen og i ildstøtten om natten og hadde ledet Israels veldige folkeskarer. Lyset flammet i fryktinngytende velde og glans omkring Herren på Sinai-fjellet. Det var lys over soningsstedet i møteteltet. Salomos tempel var fylt med lys da det ble innviet. Lys strålte over Betlehems høyder da englene forkynte frelsens budskap til gjeterne som holdt vakt om natten.

Gud er lys, og i ordene: «Jeg er verdens lys», erklærte Jesus at han var ett med Gud og i slekt med hele menneskeheten. Det var han som i begynnelsen sa: «Det bli lys i mørket.»3 Han er solens, månens og stjernenes lys. Han var det åndelige lys som i symboler, forbilder og profetier hadde skint over Israel. Men lyset var ikke gitt til jødefolket alene. Slik som solstrålene trenger igjennom til jordens fjerneste avkroker, skinner lyset fra «rettferds sol» på hvert eneste menneske.

Han var «det sanne lys, som lyser for hvert menneske», og det «kom nå til verden». Verden har hatt sine store lærere, mennesker med betydelige evner og som var store forskere. Det de har sagt, har stimulert tenkningen og åpnet opp umåtelige felter av kunnskap. Disse menneskene er blitt hedret som sin slekts veiledere og velgjørere. Men det finnes en som står høyere enn de gjør. «Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn.» «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.»4

Vi kan etterspore rekken av verdens store lærere sa langt tilbake som beretningen om menneskeheten går, men lyset var før dem. Slik som månen og stjernene i solsystemet skinner ved at de reflekterer lyset fra solen, gjenspeiler verdens store tenkere - så langt som deres lære er sann - strålene fra «rettferds sol». Hvert tenkningens gullkorn og hvert glimt av intelligens kommer fra ham som er verdens lys.

I våre dager hører vi mye om høyere utdanning. Den virkelige høyere utdanning er den som blir meddelt av ham, og «i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede». «I ham var liv, og livet var menneskenes lys.»5 «Den som følger meg,» sa Jesus, «skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

I ordene: «Jeg er verdens lys» kunngjorde Jesus at han var Messias. I templet som Jesus nå underviste i, hadde den aldrende Simeon talt om ham som «et lys som blir til åpenbaring for hedningene og til ære for ditt folk Israel».6 Her anvendte han en profeti på Kristus som hele Israel kjente godt til.

Ved profeten Jesaja hadde Den Hellige Ånd forkynt: «Det er ikke nok at du er min tjener som skal reise opp igjen Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til et lys for folkeslag, så min frelse kan nå til jordens ende.» 7 Det var en alminnelig oppfatning at denne

349

profetien talte om Messias. Og da Jesus sa: «Jeg er verdens lys,» kunne folk ikke unngå å forstå at han gjorde krav på å være ham som løftet gjaldt.

Sannheten som frigjør

Fariseerne og rådsherrene betraktet dette kravet som hovmodig og frekt. De kunne ikke finne seg i at et menneske lik dem selv skulle komme med slike påstander. De lot som om de helt overhørte det han sa, og spurte utfordrende: «Hvem er du?» De var oppsatt på å tvinge ham til å si at han var Kristus. Hans utseende og gjerning avvek sterkt fra det folk ventet seg. Hvis han sa like ut at han var Messias, ville det etter deres mening føre til at han ble forkastet som en bedrager.

Men på spørsmålet: «Hvem er du?» svarte Jesus: «Nettopp det jeg sier dere.» Det som var blitt åpenbart i hans ord, ble også åpenbart i hans natur. Han var legemliggjørelsen av de sannheter han lærte. Videre sa han: «Jeg gjør ikke noe av meg selv, men taler slik Faderen har lært meg. Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke latt meg være alene, for jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.» Han gjorde ikke noe forsøk på å bevise sitt krav på å være Messias, men påviste at han var ett med Gud. Hadde deres sinn vært åpent for Guds kjærlighet, ville de ha tatt imot Jesus.

Blant hans tilhørere var det mange som i tro ble dratt til ham. Til dem sa han: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»

Dette tok fariseerne som en fornærmelse. De så bort fra at nasjonen lenge hadde vært under fremmed åk, og utbrøt i harme: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus så på disse personene som var slaver under sitt hat, og som pønsket på hevn, og svarte bedrøvet: «Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Den som gjør synd, er syndens trell.» De levde i den verste form for trelldom, for de var behersket av ondskapens makt.

Hver den som nekter å overgi seg til Gud, er under kontroll av en annen makt. Han er ikke sin egen. Han kan snakke om frihet, men han er i det usleste slaveri. Han får ikke se skjønnheten i det som er sannhet; for sinnet kontrolleres av Satan. Mens han smigrer seg med at han bare retter seg etter sin egen dømmekraft, er det mørkets fyrste han lyder. Kristus kom for å frigjøre menneskene fra de lenker som bandt dem til trelldom under synden. «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» «For Åndens lov som gir liv, har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.»8

I gjenløsningens verk finnes det ingen tvang. Ingen ytre makt blir brukt. Under Guds Ånds innflytelse overlates det til mennesket selv fritt å velge hvem det vil tjene. I den forandring som foregår når et menneske overgir seg til Jesus, finnes den høyeste grad av frihet. Det er menneskets egen handling å avvise synd. Det er sant at vi ikke selv har noen

350

kraft til å frigjøre oss fra Satans herredømme. Men når vi ønsker å bli frigjort fra synden, og i vår store nød roper etter en kraft som er utenfor og over oss selv, blir sjelskreftene gjennomtrengt av Den Hellige Ånds kraft, og vi vil rette oss etter Guds vilje.

Det eneste vilkår som muliggjør menneskenes frihet, er at de blir ett med Kristus. «Sannheten skal gjøre dere fri,» og Jesus er sannheten. Synden kan bare herske når den får svekket sinnet og ødelagt sjelens frihet. Å gi seg inn under Guds vilje betyr gjenopprettelse av en selv - til menneskets sanne ære og verdighet. Guds lov som vi forplikter oss på, er «frihetens lov».9

Abrahams ætt

Fariseerne hadde erklært at de var Abrahams ætt. Jesus sa til dem at denne påstand bare kunne bekreftes ved at de gjorde Abrahams gjerninger. Abrahams sanne ætt ville leve slik som han levde, i lydighet mot Gud. De ville ikke forsøke å drepe ham som talte sannheten slik som den var gitt ham av Gud. Ved sin intrigevirksomhet mot Kristus gjorde rabbinerne ikke Abrahams gjerninger. Bare det å nedstamme i rett linje fra Abraham hadde ingen verdi. Uten en åndelig forbindelse med ham var de ikke hans ætt. Slektskapet med Abraham ville vise seg ved at de hadde den samme ånd som han hadde, og gjorde de samme gjerninger.

Dette prinsippet gjelder like meget et spørsmål som lenge har voldt uro i kristenheten - spørsmålet om apostolisk suksesjon. Å nedstamme fra Abraham ble ikke bevist ut fra navn eller ættetavle, men ved karakterlikhet. På samme måte hviler den apostoliske suksesjon ikke på overføring av kirkelig autoritet, men på et åndelig slektskap. Det sanne bevis på apostolisk suksesjon er et liv påvirket av apostlenes ånd. Det er troen på og forkynnelsen av det de trodde og lærte. Det er dette som gjør mennesker til etterkommere av dem som først var evangeliets lærere.

Jesus benektet at jødene var Abrahams ætt. Han sa: «Dere gjør som deres egen far.» Med spott svarte de: «Vi er ikke født i hor. Vi har en far, det er Gud.» Dette var en hentydning til omstendighetene ved Jesu fødsel, og var tenkt som et angrep på Kristus i nærvær av dem som hadde begynt å tro på ham. Han tok ikke noe hensyn til denne usle insinuasjon, men sa: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg. For jeg er utgått fra Gud.»

Deres gjerninger vitnet om det slektskap de hadde med ham som var en løgner og morder. «Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre det deres far ønsker. Han har vært en morder fra begynnelsen og står ikke i sannheten; det finnes ikke sannhet i ham .... Men jeg sier sannheten, og derfor tror dere meg ikke.»

Den kjensgjerning at Jesus forkynte sannheten, og det med overbevisning, var grunnen til at jødenes ledere ikke tok imot ham. Det var sannheten som var til anstøt for disse selvrettferdige mennene. Sannheten fordømte deres lære og liv og var derfor uvelkommen. De ville heller

351

lukke øynene for sannheten enn å ydmyke seg og innrømme at de hadde tatt feil. De elsket ikke sannheten, og ønsket ikke å ha noe med den å gjøre.

Kristus vitner om sin guddommelighet

«Hvem av dere kan vise at jeg har gjort synd? Men når det er sannheten jeg sier, hvorfor tror dere meg da ikke?» Dag etter dag i tre år hadde Kristi fiender fulgt etter ham og forsøkt å finne en eller annen flekk på hans karakter. Satan og alle ondskapens makter hadde prøvd å overvinne ham, men de hadde ikke funnet noe hos ham som de kunne utnytte til egen fordel. Selv demonene hadde vært nødt til å bekjenne: «du Guds hellige.»10 Jesus levde ut loven i himmelens påsyn, i syndfrie verdeners og i syndige menneskers påsyn. Overfor engler, mennesker og demoner hadde han talt ord som i enhver annens munn ville ha vært gudsbespottelse, og ingen kunne motsi ham. «For jeg gjør alltid det som er etter hans gode vilje.» 

At jødene ikke ville ta imot Kristus, selv om de ikke kunne finne noen synd hos ham, viste at de selv ikke hadde noen forbindelse med Gud. De anerkjente ikke hans røst i budskapet hans Sønn brakte. De ville avsi dom over Kristus, men ved å forkaste ham uttalte de dommen over seg selv. «Den som er av Gud, hører Guds ord,» sa Jesus. «Dere hører ikke, for dere er ikke av Gud.»

Dette gjelder til alle tider. En person som driver med spissfindigheter og kritikk, og som søker etter noe å tvile på i Guds ord, mener på den måten å legge for dagen selvstendighet i tenkning og åndelig skarpsindighet. Han mener at han kan sitte til doms over Bibelen, mens han i virkeligheten dømmer seg selv. Han viser klart at han er ute av stand til å verdsette sannheten som har sin rot i himmelen og som omspenner evigheten. Når han står overfor Guds rettferdighets mektige fjell, kjenner han ingen ærefrykt. Han har det travelt med å jakte etter ubetydeligheter. På den måten røper han en snever jordisk innstilling og et sinn som hurtig mister evnen til å vise aktelse for Gud.

Den som har følt den guddommelige berøring, vil søke etter det som vil øke kunnskapen om Gud, det som vil foredle og høyne karakteren. Likesom blomsten vender seg mot solen, så dens klare stråler får fremkalle de vakre fargeskjær, vil sinnet vende seg mot «rettferds sol» for at himmelens lys må foredle karakteren med den pryd som finnes i Kristi natur.

Jesus fortsatte med å tegne en skarp motsetning mellom jødenes holdning og den som Abraham inntok: «Deres far Abraham jublet over å skulle oppleve min dag. Han fikk oppleve den og frydet seg.»

Abraham hadde hatt et sterkt ønske om å få se den frelser som var lovt. Han bad inderlig om at han før sin død måtte få se Messias. Og han så ham. Han fikk et overnaturlig lys, og han anerkjente Kristi guddommelige natur. Han så hans dag og gledet seg. Han fikk se Guds offer for

352

synd. Et bilde på dette offer opplevde han i sin egen erfaring. Han fikk dette pålegg: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, ... og ofre ham som brennoffer.» På offeralteret la han løftets sønn, den som alle hans forhåpninger var rettet mot. Idet han ventet der ved siden av alteret med kniven løftet for å lyde Gud, hørte han en røst fra himmelen som sa: «Legg ikke hånd på gutten, og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.»11

Abraham ble utsatt for denne fryktelige ildprøven for at han skulle få oppleve Kristi dag og danne seg en forestilling om Guds store kjærlighet til verden, en kjærlighet så stor at han gav sin enbårne Sønn til å lide den skjendigste død for å kunne løfte verden opp fra dens nedverdigelse.

Gud gav Abraham den mest opphøyde undervisning som et dødelig menneske noen gang har fått. Han fikk svar på sin bønn om å få se Kristus før han døde. Han så Kristus; han så alt det som et dødelig menneske kan tåle å se, og leve. Ved å gi seg fullt og helt til Gud, var han i stand til å fatte det synet han fikk om Kristus. Han fikk se at ved å gi sin enbårne Sønn for å frelse syndere fra evig fortapelse, gav Gud et større offer enn mennesker noensinne kunne gjøre.

Abrahams erfaring gav svar på spørsmålet: «Hva skal jeg ha med når jeg trer fram for Herren og bøyer meg for Gud i det høye? Skal jeg komme til ham med brennoffer, bære fram års gamle kalver? Bryr Herren seg om tusener av værer, titusener av oljebekker? Skal jeg ofre min førstefødte for min synd, min livsfrukt for min overtredelse?» Abrahams uttalelse: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min», 12 og at Gud sørget for et offer i stedet for Isak, var uttrykk for at ikke noe menneske kunne gjøre soning for seg selv. Det hedenske offersystemet var helt uakseptabelt for Gud. Ingen far skulle ofre sin sønn eller datter" som syndoffer. Guds Sønn alene kan bære verdens skyld.

Gjennom sin egen lidelse ble Abraham satt i stand til å se Kristi misjon og offertjeneste. Men Israel ville ikke forstå det som var så uvelkomment for deres stolthet. De som hørte på Jesus, kunne ikke se noen dypere betydning i hans omtale av Abraham. Fariseerne så bare en ny anledning til å kritisere. De reagerte med et hånlig smil som om de anså det for opplagt at han helt var gått fra vettet: «Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» .

Med høytidelig verdighet svarte Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.»

Det ble stille i den veldige forsamlingen. Denne rabbi fra Galilea hadde gjort krav på eierrett til det navnet på Gud som var meddelt Moses som uttrykk for Guds evige nærvær. Han hadde sagt om seg selv at han var den selveksisterende, han som Israel hadde fått løfte om. «Han har sitt opphav i gammel tid, han er fra eldgamle dager.»13

Igjen ropte prestene og rabbinerne opp om at Jesus var en gudsbespotter. Hans påstand om å være ett med Gud hadde tidligere hisset dem opp til å ville drepe ham, og noen få måneder senere sa de rett ut: «For noen god gjerning steiner vi deg ikke, men for gudsbespottelse: Du som

353

er et menneske, gjør deg til Gud.» Fordi han var Guds Sønn og åpent erklærte det, var de oppsatt på å rydde ham av veien. Mange av folket som holdt med prestene og rabbinerne, tok nå opp steiner for å kaste på ham. «Men Jesus skjulte seg for dem og forlot templet.» Lyset skinte i mørket, «men mørket tok ikke imot det».14

Synd og lidelse

Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Det skjedde for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham.» Så spyttet han på jorden og laget en deig og smurte den på mannens øyne. Så sa han til ham: «Gå og vask deg i Siloa-dammen.» Siloa betyr utsendt. Mannen gjorde det, og han kom tilbake seende.

Blant jødene var det en alminnelig oppfatning at synd blir straffet i dette livet. Enhver lidelse ble betraktet som straff for en eller annen forseelse enten av personen selv eller av foreldrene. Det er sant at all lidelse skyldes overtredelse av Guds lov, men denne sannhet var blitt forvansket. Satan, som er opphavet til synden og alle dens følger, hadde fått menneskene til å betrakte sykdom og død som noe Gud sendte som en vilkårlig straff på grunn av synd. Den som ble rammet av en eller annen lidelse eller ulykke, måtte i tillegg bære den byrde å bli sett på som en stor synder.

Slik var veien beredt for jødene til å forkaste Jesus. Han som tok på seg «våre sykdommer» og bar «våre smerter», ble av jødene betraktet som «slått av Gud og plaget». Og de ville ikke se på ham. 15

Gud hadde gitt en undervisning i den hensikt å forhindre dette. Jobs historie viste at det er Satan som påfører lidelse, men Guds hensikt er at også dette skal tjene til det gode. Men Israel forstod ikke undervisningen. Den samme feil som Gud irettesatte Jobs venner for, ble nå gjentatt av jødene da de forkastet Kristus.

Disiplene delte jødenes tro på forholdet mellom synd og lidelse. Idet Jesus rettet på deres feiloppfatning, forklarte han ikke årsaken til mannens lidelse. Men han fortalte dem hva utfallet ville bli - at Guds gjerninger ville bli åpenbart. «Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.»

Etter å ha salvet øynene til den blinde mannen, sendte han ham til Siloa-dammen for å vaske seg. Og mannen kunne se. Slik besvarte Jesus disiplenes spørsmål på en praktisk måte, slik han pleide gjøre med spørsmål som ble stilt av nysgjerrighet. Det var ikke disiplenes sak å drøfte hvem som hadde syndet eller ikke syndet. Det var nok for dem å forstå Guds kraft og miskunnhet når han gav den blinde syn. Selvsagt fantes det ikke noen helbredende kraft i deigen av leire eller i dammen som den blinde mannen ble sendt til for å vaske seg. Kraften var i Kristus.

Fariseerne kunne ikke annet enn bli forundret over helbredelsen.

354

Likevel ble de mer fylt med hat enn noen gang før. For miraklet var blitt utført på sabbatsdagen.

Den blindfødte blir kryssforhørt

Naboene til den unge mannen, og de som kjente ham fra før mens han var blind, sa: «Er ikke dette han som satt og tigget?» De så tvilrådig på ham, for da øynene hans ble åpnet, var også ansiktet forandret. Det lyste av glede, og han så ut som et annet menneske. Spørsmålet gikk fra den ene til den andre. Noen sa at det var han, andre sa: «Nei, han bare ligner.» Men han som hadde mottatt den store velsignelsen, avgjorde spørsmålet ved å si: «Det er meg.» Så fortalte han om Jesus og på hvilken måte han var blitt helbredet. De spurte: «Hvor er denne mannen?» «Jeg vet ikke,» svarte han.

Så førte de ham frem for fariseernes råd. Igjen ble mannen spurt hvordan han hadde fått synet. Og svaret lød: «Han la en deig på øynene mine, jeg vasket meg, og nå ser jeg.» Noen av fariseerne sa da: «Denne mannen er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten.» Fariseerne håpet å få det til at Jesus var en synder og derfor ikke var Messias. De visste ikke at han som hadde helbredet den blinde mannen, var sabbatens opphavsmann og kjente alle dens forpliktelser. De lot til å ha stor nidkjærhet for helligholdelsen av sabbaten. Likevel planla de mord nettopp på denne dagen. Mange ble sterkt grepet da de hørte om dette miraklet. De var overbevist om at han som hadde åpnet øynene til den blinde mannen, var mer enn et alminnelig menneske. Som svar på beskyldningen om at Jesus var en synder fordi han ikke holdt sabbaten, sa de: «Hvordan kan en syndig mann gjøre slike tegn som han?»

På ny henvendte rabbinerne seg til mannen som var født blind: «Hva mener du om ham, siden han har åpnet øynene dine?» Han svarte: «Han er en profet.» Fariseerne påstod nå at han ikke var født blind, og derfor ikke hadde fått synet. De tilkalte foreldrene hans og spurte dem: «Er dette deres sønn, han dere sier er født blind?» Der var mannen selv som erklærte at han hadde vært blind, og at han nå kunne se. Men fariseerne ville heller benekte det de selv kunne bekrefte med sine sanser, enn innrømme at de tok feil. Slik makt er det i fordom, og slik kan fariseisk rettferdighet forvrenge faktiske forhold.

Fariseerne hadde bare en utvei tilbake, det var å skremme mannens foreldre. Tilsynelatende oppriktig spurte de: «Hvordan er det så gått til at han kan se?» Foreldrene var redde for å kompromittere seg selv, for det var blitt hevdet at hver den som bekjente at Jesus var Messias, skulle «utstøtes av synagogen», Det vil si: være utelukket fra synagogen i tretti dager. I løpet av den tiden kunne ikke noe barn i familien bli omskåret, og det måtte ikke holdes sørgeklage om noen av dem døde. En slik dom ble betraktet som en stor ulykke, og hvis den ikke førte til anger, ville det følge en langt strengere straff.

Det store under som var blitt utført for sønnen til disse foreldrene,

355

hadde overbevist dem. Likevel svarte de: «Vi vet at dette er vår sønn, og at han er født blind. Men hvordan det er gått til at han nå kan se, vet vi ikke, og heller ikke hvem som har åpnet øynene hans. Spør ham selv, han er gammel nok til å svare for seg.» Slik førte de hele ansvaret over på sønnen, for de våget ikke å bekjenne Kristus.

Det dilemma fariseerne var i, spørsmålene de stilte, deres fordom og at de nektet å tro på de faktiske forhold i denne saken, åpnet øynene hos folkemengden, særlig blant vanlige mennesker. Jesus hadde ofte utført mirakler på åpen gate, og hans gjerninger var alltid av en slik art at de lindret lidelser. Spørsmålet oppstod derfor hos mange: Ville Gud gjøre slike mektige gjerninger gjennom en bedrager som fariseerne påstod at Jesus var? Striden holdt på å bli svært alvorlig på begge sider.

Fariseerne innså at de var i ferd med å gi publisitet til de gjerninger Jesus utførte. De kunne ikke benekte miraklet. Mannen som hadde vært blind, var fylt av glede og takknemlighet. Han så alt det forunderlige i naturen og frydet seg over jordens og himmelens prakt, og han snakket fritt om det han hadde opplevd. Men igjen prøvde de å få ham til å tie. De sa til ham: «Gi Gud ære og tilstå! Vi vet at denne mannen er en synder.» Med andre ord: Si ikke en gang til at denne mannen gav deg synet. Det er Gud som har gjort det!

Den blindfødte mannen svarte: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men en ting vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg.»

Så spurte de igjen: «Hva gjorde han med deg, hvordan åpnet han øynene dine?» De forsøkte å forvirre ham med mange ord for å få ham til å tro at han var blitt narret. Satan og de onde englene var på fariseernes side. De forente sine krefter og sin list med menneskers fornuftsgrunner for å motvirke Kristi innflytelse. De sløvet den overbevisning som holdt på å feste seg i manges sinn. Guds engler var også til stede for å styrke mannen som hadde fått syn.

Fariseerne var ikke klar over at de hadde å gjøre med noen annen enn den ulærde mannen som var født blind. De kjente ikke ham som de var i strid med. Guddommelig lys strålte inn i sinnet hos denne mannen. Mens disse hyklerne prøvde å få ham til å tvile, hjalp Gud ham med kraftfulle og direkte svar for å vise at han ikke lot seg fange. Han svarte: «Jeg har jo allerede sagt det, og dere ville ikke høre på meg .... Hvorfor vil dere høre det nå igjen? Vil kanskje dere også bli hans disipler?» De skjelte ham ut og sa: «Du er hans disippel, vi er disipler av Moses. Vi vet at Gud har talt til Moses, men vi vet ikke hvor denne mannen er fra.»

Jesus visste hvilken ildprøve mannen gikk igjennom, og han gav ham en nåde og evne til å tale slik at han kunne bli et vitne for Kristus. Han svarte fariseerne med ord som var en skarp irettesettelse av dem som spurte. De gav seg ut for å være fortolkere av Den hellige skrift og folkets religiøse veiledere. Men her var det en som utførte mirakler, og de innrømmet at de ikke visste hvor han hadde sin makt fra. Heller ikke kjente de hans karakter og det han hevdet å være. Mannen sa: «Det er

356

da merkelig at dere ikke vet hvor han er fra, enda han har åpnet øynene mine. Vi vet at Gud ikke hører på syndere, men bare på den som er gudfryktig og gjør hans vilje. Så lenge verden har bestått, er det uhørt at noen har åpnet øynene på en blindfødt. Var ikke denne mannen fra Gud, kunne han ingen ting gjøre.»

Mannen hadde møtt sine utfordrere på deres eget felt. Hans resonnement var ugjendrivelig. Fariseerne var forbauset og tidde, trollbundet av hans skarpe, avgjorte uttalelser. Et øyeblikk stod de tause. Med truende miner samlet prestene og rabbinerne kappene om seg som om de var redde for å bli smittet ved å komme i berøring med ham. De ristet støvet av føttene og slynget fordømmelser og trusler mot ham: «Du er født som en synder tvers igjennom, og du vil belære oss?» Så bannlyste de ham og kastet ham ut av synagogen.

«Til dom er jeg kommet»

Jesus hørte hva som hadde skjedd, og da han like etter traff den blindfødte mannen, sa han: «Tror du på Menneskesønnen?»

For første gang så han sin redningsmann inn i ansiktet. Da de stod for rådsforsamlingen, hadde han sett hvor bekymret og forvirret foreldrene var blitt, og han hadde sett de truende ansiktene til rabbinerne. Nå så han inn i Jesu elskelige og fredfulle ansikt. Det hadde kostet ham mye at han hadde anerkjent ham som en representant for Guds makt. Nå fikk han en høyere åpenbaring.

Da Jesus spurte: «Tror du på Menneskesønnen?» svarte den blindfødte med å spørre: «Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham?» Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» Mannen kastet seg ned for Jesus og tilbad ham. Han hadde ikke bare fått sitt naturlige syn, men forstandens øyne var også blitt åpnet. Jesus var blitt åpenbart for ham, og han tok imot ham som sendt av Gud.

En gruppe fariseere hadde samlet seg i nærheten. Synet av dem fikk Jesus til å tenke på den konflikt som alltid følger av hans ord og gjerninger. Han sa: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser skal bli blinde.» Han var kommet for å åpne de blindes øyne og for å gi lys til dem som sitter i mørke. Han hadde sagt om seg selv at han var verdens lys. Og det mirakel han nettopp hadde utført, var et vitnesbyrd om hans misjon. De som så Jesus da han kom, fikk en mer fullstendig åpenbaring av det guddommelige nærvær enn verden noensinne hadde hatt. Kunnskapen om Gud ble åpenbart mer fullkomment. Men nettopp i denne åpenbaring ble det avsagt dom over mennesker. Deres karakter ble prøvd, deres skjebne avgjort.

Den åpenbaring av guddoms makt som hadde gitt den blinde mannen både naturlig og åndelig syn, hadde etterlatt fariseerne i et enda dypere mørke. Noen av dem følte at Kristi ord gjaldt dem, og spurte: «Vi er kanskje også blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen skyld.» Hvis Gud hadde gjort det umulig for dem å se sannheten, ville

357

deres uvitenhet ikke medføre noen skyld. «Men nå sier dere at dere er seende.» De mente at de var i stand til å se, men de forkastet det eneste middel som kunne gi dem syn.

Kristus kom med ubegrenset hjelp til alle som erkjente sin trang. Men fariseerne ville ikke innrømme at de hadde noe behov. De nektet å komme til Kristus. Derfor ble de etterlatt i sin blindhet - en blindhet som de selv hadde skylden for. Jesus sa: «Derfor er og blir dere skyldige.»

Joh 8, 12-59; 9

Kapittel 52:

Hyrden

«leg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir sitt liv for sauene.» «Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, likesom Faderen kjenner meg og jeg kjenner Faderen. Jeg gir mitt liv for sauene.»

Igjen fant Jesus vei til sine tilhøreres sinn ved å få dem til å tenke på forhold de var kjent med. Han hadde sammenlignet Åndens virkning med kjølig, forfriskende vann. Han hadde omtalt seg selv som lyset, kilden til liv og glede for naturen og menneskene. Ved hjelp av et vakkert hyrdebilde fremstiller han nå sitt forhold til dem som tror på ham. For tilhørerne var dette det mest talende symbol, og det fikk dem alltid til å tenke på ham.

Hyrdesymbolet i bibelsk profeti

Hver gang disiplene så hyrder som gjette saueflokken, ville de huske Jesu undervisning. De ville se Kristus i enhver trofast hyrde, og i enhver hjelpeløs og avhengig saueflokk ville de se seg selv.

I disse trøsterike ordene hadde profeten Jesaja anvendt dette samme bilde på Messias' misjon: «Stig opp på et høyt fjell, du Sions gledesbud! Rop høyt med kraftig røst, Jerusalems gledesbud! Rop høyt, og vær ikke redd! Si til byene i Juda: «Se, der er deres Gud!» ... Som hyrden skal han gjete sin hjord og samle lammene i sine armer. Han skal bære dem ved barmen.» David hadde sunget: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.» Og gjennom Esekiel hadde Den Hellige Ånd kunngjort: «Jeg vil sette en hyrde over dem, ... som skal gjete dem.» «De bortkomne vil jeg lete etter, og de som er drevet fra hverandre, vil jeg føre tilbake. De som er skadet, vil jeg forbinde, og de syke vil jeg styrke.» «Så slutter jeg en fredspakt med dem.» «De skal ikke lenger bli et bytte for folkene.» «Trygt skal de bo, og ingen skal skremme dem.»1

Kristus er hyrden

Kristus anvendte disse profetiene på seg selv, og han påviste motsetningen mellom seg selv og Israels ledere. Fariseerne hadde nettopp ekskludert

359

en person fordi han våget å vitne om Kristi makt. De hadde lukket ute et menneske som den sanne hyrden drog til seg. På den måten viste de at de var uvitende om den gjerning de var betrodd, og uverdige til sitt ansvar som hyrder for hjorden. Jesus fremholdt nå motsetningen mellom dem og den gode hyrden, og han henviste til seg selv som den virkelige vokter av Herrens hjord. Men før han gjorde det, omtalte han seg selv ved hjelp av et annet bilde.

Han sa: «Den som ikke går inn til sauene gjennom døren, men klyver over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom døren, er hyrde for sauene.» Fariseerne oppfattet ikke at dette var talt mot dem. Mens de grunnet på hva meningen kunne være, sa Jesus rett ut: «Jeg er døren. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst, og han skal gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.»

Kristus er døren til Guds hjord. Gjennom denne døren har alle hans barn fra de tidligste tider funnet adgang. I Jesus, slik som han ble fremstilt i forbilder, forutsagt i symboler, kunngjort gjennom profetene, åpenbart i den undervisning disiplene fikk og i de mirakler som ble utført, hadde de sett «Guds lam, som bærer verdens synd».2 Gjennom ham er de ført inn i hans nådes fold. Mange er kommet og har fremholdt andre ting som verden har trodd på. Mennesker har tenkt ut seremonier og systemer i håp om å bli rettferdiggjort og få fred med Gud, og dermed komme inn i hans fold. Men Kristus er den eneste døren. Alle som har innført noe som tar Kristi plass, og alle som har forsøkt å komme inn i folden på annen måte, er tyver og røvere.

Skadevirkningen av vranglære

Fariseerne hadde ikke gått inn gjennom døren. De hadde kommet seg inn i folden på en annen måte enn gjennom Kristus, og de utførte ikke den sanne hyrdens gjerning. Prestene og rådsherrene, de skriftlærde og fariseerne ødela de livgivende beitemarkene, og de forurenset brønnene som hadde levende vann. Det inspirerte ord gir en sann beskrivelse av disse falske hyrdene: «Dere har ikke styrket de svake, ikke leget de syke og ikke forbundet de som er skadet. De som er drevet fra hverandre, har dere ikke ført tilbake, ... de sterke har dere kuet med vold og makt.» 3

Til alle tider har filosofer og lærere fremholdt teorier for å tilfredsstille sjelens trang. Alle hedenske nasjoner har hatt sine store lærere og religionssystemer som har tilbudt en annen mulighet for frelse enn Kristus. De har vendt menneskenes blikk bort fra Faderens ansikt og fylt deres sinn med frykt for ham som har gitt dem bare velsignelser. Deres gjerning går ut på å ta fra Gud det som er hans eget i kraft av både skapelsen og gjenløsningen.

Disse falske lærerne røver også fra menneskene. Millioner holdes nede under falske religioner. De er bundet av slavisk frykt og sløv likegyldighet. De må slite som trekkdyr og bli fratatt håp, glede og noe å

360

strebe etter her i verden, bare med en uklar frykt for det som skal komme. Det eneste som kan løfte sinnet, er evangeliet om Guds nåde. Å betrakte Guds kjærlighet slik den ble åpenbart i hans Sønn, vil røre hjertet og vekke sjelens krefter på en måte som ikke noe annet kan. Kristus kom for å gjenskape Guds bilde i mennesket. De som vender menneskene bort fra Kristus, fjerner dem fra kilden til sann utvikling. De blir frarøvet livets håp, dets hensikt og glede. De er tyver og røvere.

Hyrden og sauene

«Den som kommer inn gjennom døren, er hyrde for sauene.» Kristus er både døren og hyrden. Han går inn gjennom seg selv. Det er ved sitt eget offer han blir hyrde for sauene. «Vaktmannen åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme.»

Sauene er noen av de mest fryktsomme og hjelpeløse av alle skapninger. I Østen må hyrden vise en utrettelig og uopphørlig omsorg for saueflokken. I gammel tid likesom nå var det liten trygghet utenfor bymurene. Røverbander fra omflakkende stammer, eller rovdyr som hadde gjemt seg i fjellterrenget, lå på lur for å overfalle saueflokken. Hyrden holdt vakt over dyrene han hadde ansvar for, fullt klar over at han risikerte sitt eget liv. Jakob, som gjette Labans kveg på beitemarkene ved Karan, beskriver sitt eget utrettelige arbeid på denne måten: «Om dagen ble jeg plaget av hete og om natten av kulde; jeg fikk ikke søvn på mine øyne.»4 Det var mens David gjette farens sauer at han helt alene gikk til kamp mot en løve og en bjørn og reddet lammet ut av gapet på dem.

Hyrden leder flokken over fjell og høyder, gjennom skog og ville kløfter og bort til gressmarker langs elven. I ensomme nattetimer på fjellet våker han over den. Han verner den mot røvere og tar seg varsomt av de dyrene som er syke og svake. Slik blir hans liv knyttet til hjordens. En sterk og øm hengivenhet binder ham til dem han har omsorg for. Uansett hvor tallrik flokken er, kjenner hyrden hver enkelt sau. Hver av dem har sitt navn og svarer når hyrden roper.

Jesu omsorg for den enkelte

Som en jordisk hyrde kjenner sine sauer, kjenner den guddommelige hyrden sin hjord som er spredt ut over verden. «Dere, sauene mine, hjorden som jeg gjeter, dere er bare mennesker, men jeg er deres Gud, lyder ordet fra Herren Gud.» Jesus sier: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min.» «Jeg har tegnet deg i mine hender.»5 

Jesus kjenner hver enkelt av oss personlig, og han føler med oss i våre svakheter. Han kjenner oss alle ved navn. Han vet om nettopp det huset vi bor i, og navnet på hver enkelt som bor der. Til tider har han pålagt

362

sine tjenere å gå til en bestemt gate i en bestemt by og til et bestemt hus for å finne et av hans får.

Jesus kjenner hvert menneske like godt som om det var det eneste menneske han døde for. Den enkeltes nød rører hans hjerte. Ropet om hjelp når hans øre. Han kom for å dra alle mennesker til seg. Han sier til dem: «Følg meg!» Hans Ånd virker på dem for å bevege dem til å komme til ham, men mange nekter å la seg påvirke. Jesus vet hvem de er. Han vet også hvem som med glede hører hans kall og er rede til å komme inn under hans hyrdeomsorg. Han sier: «Mine sauer hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.» Han tar seg av den enkelte som om det ikke fantes noe annet menneske på jorden.

«Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut .... Og sauene følger ham, for de kjenner hans stemme.» Den østerlandske hyrden driver ikke sauene foran seg. Han gjør ikke bruk av makt eller frykt, men han går foran og kaller på dem. De kjenner stemmen hans og er lydige når han kaller. Slik gjør frelser-hyrden med sine får. Guds ord sier: «Du førte ditt folk som en hjord ved Mose og Arons hånd.» Ved profeten erklærer Jesus: «Med evig kjærlighet har jeg elsket deg, derfor lar jeg min miskunn mot deg vare.» Han tvinger ingen til å følge seg. «Jeg drog dem med milde bånd, ja, med kjærlighetens tømmer.»6

Det er ikke frykten for straff eller håpet om evig lønn som får Kristi disipler til å følge ham. De ser Kristi uforlignelige kjærlighet som ble åpenbart under hans vandring på jorden, fra krybben i Betlehem til korset på Golgata. Den som ser ham, blir tiltrukket av ham. Det bløtgjør hjertet og gjør det ydmykt og rolig. De som ser ham, merker at kjærligheten blir vakt til live. De hører hans røst, og de følger ham.

Likesom hyrden går foran sauene og selv er den første til å møte farene på veien, slik gjør Jesus med sitt folk. «Når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham.» Veien til himmelen er helliget ved Kristi fotspor. Stien kan være bratt og ujevn, men han har gått den veien. Han har trådt ned de grusomme tornene for å gjøre stien lettere for oss. Hver byrde vi må bære, har han selv båret.

Selv om Jesus nå har faret opp til Gud og deler universets trone med ham, har han ikke mistet noe av sin medfølende natur. Det samme kjærlige, følsomme hjerte tar del i alle menneskeslektens sorger. Den hånden som ble gjennomboret, er i dag rakt ut for i enda større grad å velsigne hans folk som er i verden. «De skal aldri i evighet gå tapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd.» Den som har overgitt seg til Kristus, er mer dyrebar for ham enn hele verden. Jesus ville ha tålt Golgatas kvaler for at en eneste kunne bli frelst i hans rike. Han vil aldri svikte en av dem han døde for. Hvis ikke hans etterfølgere velger å forlate ham, vil han holde dem fast.

I alle våre prøver har vi en hjelper som aldri svikter. Han lar oss ikke være alene om å kjempe mot fristelser, stride mot det onde og til sist bli knust under byrder og sorg. Selv om han nå er skjult for dødelige menneskers blikk, kan vi med troens øre høre hans stemme som sier: Frykt

363

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned