Jesus - Slektenes Håp

preget i sjel og sinn. Mye av undervisningen var muntlig, men de unge lærte også å lese de hebraiske skrifter, for de gammeltestamentlige pergamentrullene kunne de studere uhindret.

På Kristi tid ble en bygd eller by som ikke sørget for den religiøse utdanning av de unge, ansett for å være under Guds forbannelse. Likevel var undervisningen blitt mye av en formsak, for tradisjonen hadde i høy grad fortrengt Den hellige skrift. Sann utdanning ville lede de unge til å «søke Gud, om de kanskje kunne føle og finne ham».2

Men de jødiske lærere var bare opptatt av seremonielle spørsmål. Sinnet ble fylt med stoff som var verdiløst for eleven, og som ikke ville passe inn i himmelsk sammenheng. Den erfaring som oppnås ved personlig å ta imot Guds ord, hadde ingen plass i undervisningssystemet. Opptatt som elevene var av dagligdagse ting, fikk de ingen stille stunder til samfunn med Gud. De hørte ikke hans stemme som talte til hjertet. Mens de søkte kunnskap, vendte de seg bort fra ham som er kilden til visdom. De store og vesentlige ting i tjenesten for Gud ble forsømt. Grunnsetningene i loven ble fordunklet. Det som ble betraktet som fremragende utdanning, var den største hindring for virkelig utvikling. Rabbinernes undervisning virket hemmende på de unges evner, og de ble hemmet og innskrenket i sin tankegang.

Med Bibelen og naturen som lærebøker

Som barn fikk Jesus ikke undervisning i synagogeskolen. Moren var hans første menneskelige lærer. Fra henne og fra profetenes bokruller lærte han om himmelske ting. På morens fang ble han nå undervist om det samme som han selv hadde talt gjennom Moses til Israel. Da han gikk fra barndommen og over i ungdomsalderen, søkte han ikke til rabbinernes skoler. Han behøvde ikke den utdanning han kunne få på slike steder, for Gud var hans lærer.

Under Jesu virksomhet var det noen som spurte: «Hvor har han sin lærdom fra, han som selv ikke har fått noen opplæring?»3 Dette betyr ikke at han manglet lesekyndighet, men bare at han ikke var blitt undervist av rabbinerne. Han tilegnet seg kunnskap på samme måten som vi gjør. Hans inngående kjennskap til Guds ord viser hvor flittig han hadde brukt sine unge år til å granske det. Og foran ham lå det store biblioteket bredt ut: Guds skaperverk. Han som hadde skapt alle ting, lærte av det han selv hadde skrevet på jord, hav og himmel. Borte fra verdens vanhellige liv samlet han et forråd av kunnskap fra naturen. Han studerte livet hos planter, dyr og mennesker.

Fra sine tidligste år var han opptatt av en eneste ting: Han levde for å velsigne andre. Til dette fant han hjelpemidler i naturen. Nye tanker om midler og metoder slo plutselig ned i hans sinn når han studerte plante- og dyrelivet. Fra de ting han hadde sett, hentet han stadig illustrasjoner som han kunne gjøre bruk av når han fremholdt Guds levende ord. De lignelsene han gjerne benyttet når han underviste om sannheten, 

42

viser hvor åpent hans sinn var for påvirkning fra naturen, og hvordan han hadde samlet åndelig kunnskap fra omgivelsene i det daglige liv.

Slik ble betydningen av Guds ord og gjerninger åpenbart for Jesus, idet han forsøkte å forstå sammenhengen i alt. Himmelske vesener var med ham, og hans sinn var preget av hellige tanker og betraktninger. Fra den første stund forstanden begynte å gry, vokste han stadig i åndelig modenhet og i kunnskap om det som er sant og rett.

Hvert barn kan tilegne seg kunnskap slik som Jesus gjorde. Når vi ønsker å bli kjent med vår himmelske Far gjennom hans ord, vil engler komme nær til oss, sinnet vil bli styrket, og karakteren vil bli høynet og foredlet. Vi blir mer lik vår frelser. Når vi betrakter det skjønne og herlige i naturen, vil vi elske Gud høyere. Mens sinnet blir fylt med ærefrykt, blir sjelen styrket ved å komme i kontakt med Gud gjennom hans skaperverk. Samfunn med Gud i bønn utvikler de sjelelige og moralske evner. De åndelige krefter blir styrket når vi vender oss til å tenke på åndelige ting.

Jesus levde hele tiden i harmoni med Gud. Mens han var barn, tenkte og snakket han som et barn. Men ikke noe spor av synd skjemte Guds bilde i ham. Likevel var han ikke fritatt for fristelser. Folk i Nasaret var kjent for sin ugudelighet. Hvor dårlig et rykte de hadde, kommer frem i spørsmålet fra Natanael: «Kan det komme noe godt fra Nasaret? »4 Jesus måtte leve på et sted hvor hans karakter ville bli satt på prøve. Det var nødvendig for ham stadig å være på vakt for å kunne bevare sin renhet. Han var utsatt for alle de konflikter vi møter, for at han kunne være et eksempel for oss både i barndommen, ungdommen og i voksen alder.

Satan var utrettelig i sine anstrengelser for å vinne seier over barnet fra Nasaret. Fra sine tidligste år ble Jesus beskyttet av himmelske engler. Likevel var hans liv en eneste langvarig kamp mot mørkets makter. At det på jorden skulle finnes et eneste menneske som ikke var påvirket av det onde, var en forargelse og en plage for mørkets fyrste. Han lot ikke noe middel være uprøvd for å fange Jesus i sine snarer. Ikke noe menneske vil noen gang bli kalt til å leve et hellig liv under en så hard kamp mot fristelse som vår frelser ble.

Jesu foreldre var fattige mennesker som var avhengige av sitt daglige slit. Han var fortrolig med fattigdom, selvfornektelse og savn. Dette ble til beskyttelse for ham. I hans virksomme liv var det ingen ledige øyeblikk som innbød til fristelse. Ingen formålsløse timer åpnet veien for dårlig selskap. Så langt det var mulig, stengte han døren for fristeren. Hverken vinning eller fornøyelse, bifall eller klander kunne bevege ham til å samtykke i en uriktig handling. Han var klok nok til å oppdage det som var ondt, og sterk nok til å stå imot det onde.

Jesus var den eneste syndfrie som noen gang har levd på jorden. Likevel oppholdt han seg nesten tretti år blant de ugudelige innbyggerne i Nasaret. Dette er en irettesettelse til dem som mener at de er avhengige av omgivelser, hell eller gode kår for å kunne leve et ulastelig liv. Fristelse, 

43

fattigdom og motgang er nettopp den skolen som er nødvendig for å utvikle renhet og fasthet.

Jesus verdsatte praktisk arbeid

Jesus tilhørte en fattig landsens familie der han trofast og med glede utførte sin del av arbeidet. Han hadde vært himmelens hersker, og engler hadde med fryd utført hans ønsker. Nå var han en villig tjener, en kjærlig og lydig sønn. Han lærte et yrke, og han arbeidet som tømmermann sammen med Josef. I vanlige arbeidsklær gikk han gjennom gatene i den lille landsbyen på vei til og fra arbeidsplassen. Han gjorde ikke bruk av sin guddommelige makt for å minske sine byrder eller lette sitt strev.

Mens Jesus arbeidet som barn og ung mann, ble sinnet og kroppen utviklet. Han brukte ikke sine fysiske krefter på en hensynsløs måte, men slik at han holdt seg sunn og frisk for å kunne yte sitt beste på ethvert område. Han ville ikke gjøre noe på en mangelfull måte, heller ikke når han håndterte verktøyet. Han var fullkommen som arbeidsmann, som han var fullkommen i karakter. Ved sitt eget eksempel har han lært oss at det er vår plikt å være flittige, at vi bør utføre vårt arbeid nøyaktig og grundig, og at slikt arbeid er ære verd.

At unge mennesker lærer seg til å gjøre nyttig kroppsarbeid, og at de blir oppdratt til å bære sin del av livets byrder, gir fysisk styrke og utvikler hver evne. Alle bør finne noe å gjøre som vil bli til gagn for dem selv og til hjelp for andre. Gud gav arbeidet som en velsignelse, og bare den som er flittig, opplever den sanne skjønnhet og glede i livet. Guds bifall hviler med kjærlig forsikring over barn og unge som med et glad sinn tar sin del i familiens plikter, og som letter fars og mors byrder. Slike barn vil senere bli nyttige samfunnsborgere.

Gjennom hele sitt liv på jorden var Jesus samvittighetsfull og utholdende i sitt arbeid. Han forventet mye, derfor tok han fatt på mye. Etter at han hadde begynt sin tjeneste, sa han: «Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt, da ingen kan arbeide. »5

Jesus vek ikke tilbake for å vise omsorg og ansvar slik som mange gjør, også slike som gir seg ut for å være hans etterfølgere. Mange er svake og udugelige fordi de prøver å unndra seg denne disiplinen. De er kanskje i besittelse av kostelige og tiltalende karaktertrekk, men de er svake og nesten ubrukelige når de må møte vanskeligheter eller overvinne hindringer. Den handlekraft og energi, den karakterens fasthet og styrke som så klart kom frem hos Kristus, må utvikles i oss gjennom den samme disiplin som han underordnet seg. Den nåde han fikk, kan vi også få.

Så lenge vår frelser levde blant menneskene, delte han de fattiges kår. Av erfaring kjente han deres bekymringer og vanskeligheter, og han kunne trøste og oppmuntre alle som arbeidet under fattige kår. De som

44

har en riktig oppfatning av hva hans liv skal lære oss, vil aldri godta klasseforskjell, at de rike skal hedres fremfor de fattige.

Han spredte glede og oppmuntring

Jesus utførte sitt arbeid på en hensynsfull måte og med glede i sinnet. Det krever mye tålmod og åndelighet å bringe bibelsk gudsfrykt inn i hjemmet og på arbeidsplassen, å tåle yrkeslivets mange påkjenninger, og likevel bare ha Guds ære for øye. Her er det at Kristus kan hjelpe oss. Han var aldri så opptatt av materielle bekymringer at han ikke hadde tid eller tanke for himmelske ting.

Ofte gav han uttrykk for den gleden han hadde i sitt sinn, ved å synge salmer og åndelige sanger. Folk i Nasaret hørte ham ofte når han stemte i med pris og takk til Gud. Han hadde samfunn med himmelen i sang. Når arbeidskameratene klaget over at arbeidet var slitsomt, ble de oppmuntret av den melodiske sangen. Det var som om hans lovsang drev bort de onde englene, likesom røkelse som fylte stedet med vellukt. Tilhørernes tanker ble ledet bort fra pilegrimsvandringen her på jorden til det himmelske hjem.

Jesus var kilden til legedom for verden, og i alle disse år i tilbaketrukkethet i Nasaret gav hans liv seg utslag i medfølelse og omsorg. De gamle, de som sørget, de som var tynget av synd, barna i sin uskyldige lek, de levende skapninger i skogholtene og de tålmodige arbeidsdyrene - alle følte seg gladere når han var til stede. Han som oppholder verdener med kraften av sitt ord, bøyde seg gjerne ned for å hjelpe en såret fugl. Ikke noe var så ubetydelig at han ikke la merke til det. Ikke noe var så lite at han ikke brydde seg om det. 

Idet Jesus på denne måten vokste og gikk frem i visdom, var han til glede for Gud og mennesker. Han vant alles sympati, for han var selv i stand til å sympatisere med alle. Den atmosfære av håp og mot som omgav ham, gjorde ham til en velsignelse i ethvert hjem. I synagogen på sabbaten ble han ofte oppfordret til å lese tekstordet fra profetene, og tilhørerne ble grepet idet nytt lys strålte ut fra de kjente ordene i den hellige teksten.

Men Jesus unngikk å vise seg frem. Hele tiden mens han oppholdt seg i Nasaret, prøvde han ikke å vise sin makt ved å utføre mirakler. Han søkte ingen høy stilling og tilla seg ingen tittel. Han levde et stille og enkelt liv. Til og med Bibelens taushet om hans tidlige år rommer en viktig lærdom. Jo roligere og enklere barnets liv er, jo mer fritt det er for kunstig spenning, og jo mer det er i harmoni med naturen, desto gunstigere er det for den legemlige og mentale kraft og den åndelige styrke.

Jesus er vårt eksempel. Mange viser interesse for hans offentlige virksomhet. Men de forbigår hans tidlige år uten å merke seg hva disse årene har å lære oss. Det er i sitt liv i hjemmet han er forbildet for alle barn og unge.

Jesus levde i fattigdom for å vise oss at vi kan leve nær Gud under

45

fattige kår. Han levde slik hans Far ønsket det, og for å ære og herliggjøre ham i dagliglivet. Han begynte sin gjerning med å hellige kroppsarbeidernes gjerning når de strever for sitt daglige brød. Han utførte en tjeneste for Gud like så mye når han arbeidet i snekkerverkstedet som når han gjorde mirakler i folkemengden.

Hvert ungt menneske som følger Jesu eksempel i troskap og lydighet i hans enkle hjem, kan påberope seg det som Faderen ved Den Hellige Ånd uttalte om Jesus: «Se, min tjener som jeg støtter, min utvalgte som jeg har behag i.»6

Luk 2,39.40

Kapittel 8:

Minnerik påske

Blant jødene ble tolvårsalderen regnet som overgangen fra barndom til ungdom. Når en hebraisk gutt fylte tolv år, ble han kalt en sønn av loven, men også en sønn av Gud. Han fikk spesiell religionsundervisning, og man ventet at han skulle ta del i de hellige høytider og seremonier. Det var i samsvar med denne skikken at Jesus som gutt var med til Jerusalem i påsken. I likhet med alle andre fromme israelitter drog Josef og Maria hvert år dit opp for å overvære påsken. Da Jesus hadde nådd den alder som krevdes, tok de ham med seg.

Jødisk påskefeiring

Det var tre årlige høytider: påsken, pinsen og løvhyttefesten. Da var det pålagt alle menn i Israel å fremstille seg for Herren i Jerusalem. Av disse høytider var påsken den som samlet de fleste besøkende. Mange var til stede fra alle land der det bodde jøder, og fra alle deler av Palestina kom de i flokk og følge. Reisen fra Galilea tok flere dager, og folk sluttet seg sammen i store grupper for å få reisefølge, og også for å ha bedre beskyttelse. Kvinner og eldre menn red på okser eller esler langs de bratte og steinete veiene. De sterke og de unge gikk til fots.

Påsken var tidfestet til slutten av mars eller begynnelsen av april. Hele landet stod i flor og gledet seg over fuglesangen. Langs hele veien var det minneverdige steder fra Israels historie, og fedre og mødre fortalte barna om de undergjerninger Gud hadde gjort for sitt folk i tidligere tider. Reisetiden gikk med sang og musikk, og da tårnene i Jerusalem endelig kom til syne, stemte alle i den triumferende strofen: «Nå har vi satt vår fot i dine porter, Jerusalem .... Måtte fred få råde bak dine murer, trygghet i dine borger!»1

Påskefeiringen begynte med den hebraiske nasjonens fødsel. Det var den siste kvelden under trelldommen i Egypt, og det hadde ikke vist seg noe tegn til utfrielse. Da befalte Gud at de skulle gjøre seg klar til øyeblikkelig å dra bort. Han hadde varslet farao om den siste straffedom over egypterne, og han påla hebreerne å samle familiene i sine egne

47

hjem. Blodet av lammet som var slaktet, skulle strykes på dørstolpene. Så skulle de spise lammet, stekt og med usyret brød og bitre urter. «Når dere spiser det,» sa Gud, «må dere ha belte om livet, sko på føttene og stav i hånden, og dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.» Ved midnatt ble alle førstefødte blant egypterne slått i hjel. Da sendte kongen dette budskapet til Israel: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land .... Gå av sted og hold den gudstjenesten som dere har talt om!» Hebreerne drog ut fra Egypt som et selvstendig folk. Herren hadde befalt at påsken skulle holdes hvert år. Og han sa: «Når barna deres spør hva dette er for en skikk, skal dere svare: Det er påskeoffer til Herren, fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne.»2 Slik skulle denne underfulle befrielsen bli fortalt fra slekt til slekt.

Etter påsken fulgte de usyrede brøds høytid i sju dager. På den andre dagen i høytiden ble et bygg nek, førstegrøden av årets avling, brakt frem for Herren. Alle seremoniene i høytiden var forbilder på Kristi gjerning. Israels utfrielse fra Egypt var en praktisk undervisning om gjenløsningen som påsken skulle være et minne om. Lammet som ble slaktet, det usyrede brødet og førstegrøde-neket var symboler på Kristus.

Jesus blir klar over symbolikken i offersystemet

For størstedelen av folket på Kristi tid hadde feiringen av denne høytiden utartet til en formsak. Men hva må den ikke ha betydd for Guds Sønn!

For første gang så Jesus templet. Han så hvordan de hvitkledde prestene forrettet den høytidelige tjenesten, og han betraktet det blodige offerdyret på alteret. Sammen med de andre som tilbad, bøyde han seg i bønn mens skyen av røkelse steg opp for Gud. Han var vitne til de inntrykksfulle seremoniene i påsketjenesten. Dag for dag så han klarere hva meningen var, for hver handling syntes å ha tilknytning til hans eget liv. Nye impulser våknet i ham. Han var taus og tankefull og så ut til å være opptatt med et stort problem. Hemmeligheten ved hans egen misjon var i ferd med å gå opp for ham.

Han gikk i dype tanker på grunn av det han hadde sett, og holdt seg ikke i nærheten av foreldrene, men søkte ensomhet. Da påsketjenesten var slutt, holdt han seg fremdeles i tempelforgården, og da de som hadde vært i Jerusalem for å tilbe, reiste fra byen, ble han tilbake.

Ved dette besøket i Jerusalem hadde foreldrene hans ønsket å bringe ham i kontakt med de store lærere i Israel. På ethvert punkt viste han lydighet mot Guds ord, men han rettet seg ikke etter rabbinernes skikker og ritualer. Josef og Maria håpet at han ville vise aktelse for de lærde rabbinere, og at han ville gjøre seg mer flid med å rette seg etter deres krav. Men i templet var Jesus blitt undervist av Gud. Det han hadde tatt imot, begynte han straks å gi videre.

På den tiden ble en del av templet brukt som skolerom for religiøs undervisning etter mønster av profetskolene. Hit kom ledende rabbinere

48

sammen med sine elever, og hit kom også Jesus. Han satte seg foran disse alvorlige, lærde mennene og lyttet til deres undervisning. I sin søking etter kunnskap stilte han spørsmål som gjaldt profetiene, og de ting de nettopp hadde vært vitne til og som pekte frem til Messias' komme.

Det var tydelig at Jesus tørstet etter større kunnskap om Gud. Spørsmålene hans ledet tanken inn på dype sannheter som lenge var blitt fordunklet, men som var av vital betydning for menneskers frelse. Hvert spørsmål han stilte, viste hvor begrenset og overfladiske disse kloke mennene egentlig var. Likevel fikk de del i guddommelig kunnskap og fikk se sannheten under en ny synsvinkel. Rabbinerne talte om hvordan den jødiske nasjon ville bli opphøyet når Messias kom. Men Jesus fremholdt Jesajas profeti og spurte om betydningen av de skriftsteder som pekte på at Guds lam skulle lide og dø.

Nå begynte rabbinerne å spørre ham, og de ble svært forbauset over svarene han gav. Med barnlig beskjedenhet gjentok han Skriftens ord. De fikk en dybde av mening som de lærde mennene aldri hadde forestilt seg. Hvis de sannhetslinjer som han pekte på, var blitt fulgt, ville det ha resultert i en reformasjon i datidens religiøse oppfatning. En dyp interesse for åndelige spørsmål ville blitt vakt, og når Jesus begynte sin gjerning, ville mange ha vært beredt til å ta imot ham.

Rabbinerne visste at Jesus ikke hadde gått på deres skoler. Likevel overgikk han dem langt i forståelse av profetiene. Denne forstandige galileiske gutten gav løfte om noe stort. De ønsket å få ham som elev, så han kunne bli en lærer i Israel. De ville gjerne ta seg av hans utdanning, for de mente at en person med slike forutsetninger absolutt burde bli formet av dem.

Jesu ord grep dem slik det aldri tidligere hadde skjedd. Gud ønsket å gi lys til disse lærere i Israel, og han gjorde bruk av det eneste middel han kunne nå dem med. Stolte som de var, ville de hånlig ha nektet å innrømme at de kunne ta imot undervisning fra noen. Hvis Jesus hadde opptrådt som om han prøvde å lære dem, ville de med forakt ha avslått å høre på ham. Men de innbilte seg at det var de som underviste ham, eller i det minste prøvde ham når det gjaldt hans kjennskap til Den hellige skrift. Jesu ungdommelige beskjedenhet og behagelige vesen avvæpnet dem i deres fordom. Ubevisst ble deres sinn åpnet for Guds ord, og Den Hellige Ånd talte til dem.

De kunne ikke unngå å forstå at deres forventninger om Messias ikke hadde støtte i profetiene. Men de ville ikke oppgi de teoriene som hadde gitt næring til deres ærgjerrighet. De ville ikke innrømme at de hadde misforstått Den hellige skrift som de gjorde krav på å kunne tolke. Fra den ene til den andre lød spørsmålet: Hvor har denne unge gutten sin lærdom fra, han som ikke har fått noen opplæring? Lyset skinte i mørket, men «mørket tok ikke imot det».3

Josef og Maria mister ham av syne

Mens alt dette pågikk, var Josef og Maria i stor forlegenhet og fortvilelse. Da de reiste fra Jerusalem, hadde de mistet kontakten med Jesus,  

49

og de visste ikke at han var blitt igjen der. Landet var tett befolket, og karavanene fra Galilea var svært store. Det var mye forvirring da de forlot byen. Underveis var de opptatt av samværet med venner og kjente, og det ble kveld før de la merke til at han var borte.

Da de stanset for natten, savnet de hans hjelpsomhet. I den tro at han var med i reisefølget, hadde de ikke følt noen engstelse. Selv om han var så ung, stolte de ubetinget på ham. De ventet at når de trengte det, ville han være klar til å hjelpe dem slik som han alltid hadde gjort. Men nå våknet deres frykt. De lette etter ham i hele reisefølget, men forgjeves. Tanken på hvordan Herodes hadde prøvd å drepe ham da han var liten, gjorde dem redde. Mørke anelser fylte dem, og de bebreidet seg selv bittert. De drog tilbake til Jerusalem og fortsatte å lete. Dagen etter da de gikk omkring blant dem som tilbad i templet, ble de oppmerksomme på en velkjent stemme. De kunne ikke ta feil av den. Ingen annen stemme lignet hans. Den var så oppriktig og alvorlig, og likevel så frisk og klangfull.

Jesus aner sitt himmelske opphav

De fant Jesus i rabbinernes skole. Selv om de var glade, kunne de ikke glemme sin sorg og engstelse. Da han var hos dem igjen, sa hans mor med en stemme som bar preg av irettesettelse: «Barnet mitt, hvordan kunne du gjøre dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så engstelige.»

«Hvorfor lette dere etter meg?» sa Jesus. «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Og da de ikke syntes å forstå hva han mente, pekte han opp. I ansiktet hans var det et lys som de undret seg over. Guddommen strålte gjennom det menneskelige. Da de fant ham i templet, lyttet de til hva som foregikk mellom ham og rabbinerne, og hans spørsmål og svar forundret dem. Det han sa, satte i gang tanker som aldri ville bli glemt.

Det han spurte om, inneholdt en lærdom i seg selv: «Skjønte dere ikke at jeg må være i min Fars hus?» Jesus var opptatt med den gjerning som han var kommet til verden for å gjøre. Men Josef og Maria hadde forsømt sin. Gud hadde vist dem stor ære ved å betro sin Sønn til dem. Hellige engler hadde ledet Josef på en slik måte åt Jesu liv kunne bli bevart. Men gjennom en hel dag hadde de vært uten kontakt med ham som de ikke skulle ha glemt et øyeblikk. Og da deres engstelse var over, bebreidet de ikke seg selv, men la skylden på ham.

Det var naturlig for Jesu foreldre å betrakte ham som sitt eget barn. Han var sammen med dem hver dag, og hans liv var på mange måter likt andre barns liv, så det var vanskelig for dem å fatte at han var Guds Sønn. Derfor stod de i fare for ikke å verdsette velsignelsen ved å ha verdens gjenløser hos seg. Savnet av ham og den milde tilrettevisningen han gav uttrykk for, hadde til hensikt å vise dem hvilket hellig verv som var betrodd dem.

I svaret til sin mor gav Jesus for første gang uttrykk for at han forstod

50

sitt forhold til Gud. Før han ble født, hadde engelen sagt til Maria: «Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid.»4 Disse ordene hadde Maria grunnet på. Samtidig som hun trodde at barnet hennes skulle være Israels Messias, fattet hun likevel ikke hans misjon. Nå skjønte hun ikke hva han mente, men hun visste at han hadde frasagt seg slektskap med Josef og hadde erklært at han var Guds Sønn.

Et lys i hjemmet

Jesus ignorerte ikke sitt forhold til sine jordiske foreldre. Fra Jerusalem drog han hjem sammen med dem og hjalp dem i deres strev. Hemmeligheten ved sin misjon gjemte han i sitt hjerte, og ventet i ydmykhet på den fastsatte tiden da han skulle begynne sin gjerning. I atten år etter at han først forstod at han var Guds Sønn, vedkjente han seg det bandet som knyttet ham til hjemmet i Nasaret, og han utførte de plikter som hviler på en sønn, en bror, en venn og en samfunnsborger.

Etter at Jesus i templet ble klar over sin misjon, holdt han seg unna folkemengden. Han ville gjerne vende tilbake fra Jerusalem i stillhet sammen med dem som kjente til hemmeligheten med hans liv. Ved tjenesten i påskehøytiden ønsket Gud å kalle sitt folk bort fra deres timelige bekymringer og minne dem om sin underfulle gjerning da han fridde dem ut fra Egypt. Han ønsket at de i dette skulle se et løfte om utfrielse fra synd.

Likesom blodet av det lammet som var slaktet, beskyttet hjemmene i Israel, skulle Kristi blod frelse dem. Men det kunne bare skje ved at de i tro gjorde hans liv til sitt eget. Den symbolske gudstjenesten hadde bare verdi hvis den rettet menighetens tanker til Kristus som deres personlige frelser. Gud ønsket at de under bønn skulle granske og tenke over Kristi misjon. Men da folkeskarene forlot Jerusalem, ble de så opptatt av reisen og det sosiale samvær, at de glemte gudstjenesten de hadde vært med til. Jesus følte seg ikke hjemme i deres selskap.

På reisen hjem fra Jerusalem sammen med Josef og Maria håpet Jesus å få dem til å forstå profetiene om den lidende frelser. Før han døde på Golgata, prøvde han å lindre morens sorg. Nå tenkte han på henne. Maria skulle være vitne til hans siste sjelekval, og Jesus ønsket at hun skulle forstå hans misjon, så hun kunne bli styrket til å holde ut når sverdet en gang skulle trenge gjennom hennes egen sjel. Nå hadde han vært skilt fra henne i tre dager, og med sorg hadde hun lett etter ham overalt. Slik ville han igjen bli borte fra henne i tre dager når han skulle ofres for verdens synd. Og når han så kom ut fra graven, ville hennes sorg igjen bli forvandlet til glede. Men hvor mye lettere kunne hun ikke ha utholdt smerten ved hans død hvis hun hadde forstått de skriftord som han nå prøvde å gjøre henne oppmerksom på!

Hvis Josef og Maria hele tiden hadde hatt sinnet vendt mot Gud i

52

ettertanke og bønn, ville de ha forstått den hellige oppgaven de hadde fått, og ville ikke ha mistet Jesus av syne. Ved en dags forsømmelse mistet de ham, men det tok dem tre dagers angstfull leting å finne ham igjen. Slik også med oss. Ved tomt snakk, ond tale eller ved å forsømme bønn kan vi på en dag miste ham av syne. Men det kan ta mange dagers sorgfull leting å finne ham igjen og vinne tilbake den freden vi har mistet.

I vårt samvær med hverandre må vi passe på ikke å glemme Jesus og så fortsette uten å merke at han ikke er med oss. Når vi blir opptatt av vanlige ting, slik at vi ikke har tanke for ham som er midtpunktet for vårt håp om evig liv, skiller vi oss fra Jesus og fra de himmelske engler. Disse hellige vesener kan ikke bli der Jesus er uønsket, og hvor hans fravær ikke blir lagt merke til. Det er grunnen til at motløshet så ofte forekommer blant dem som bekjenner seg til å være Kristi etterfølgere.

Mange går til religiøse møter og kjenner seg forfrisket og trøstet ved Guds ord. Men når de forsømmer ettertanke, årvåkenhet og bønn, mister de velsignelsen, og de føler seg fattigere enn før. Ofte synes de at Gud har behandlet dem hardt. De innser ikke at det er deres egen feil. Når de skiller seg fra Jesus, stenger de lyset fra ham ute.

Det ville være godt for oss å bruke en time hver dag til å meditere over Kristi liv. I tankelivet burde vi følge hans liv steg for steg, og i fantasien holde fast ved hver begivenhet, særlig de avsluttende scener. Når vi tenker på hans store offer for oss, vil vi få en mer stabil tillit til ham, vår kjærlighet vil fornyes, og vi vil bli mer gjennomtrengt av hans Ånd. Hvis vi ønsker å bli frelst, må vi ved korsets fot lære leksen om botferdighet og ydmykhet.

I vår omgang med hverandre kan vi også bli til velsignelse. Hvis vi tilhører Kristus, vil våre inderligste tanker dreie seg om ham. Vi vil gjerne vitne om ham, og når vi samtaler om hans kjærlighet, vil guddommelig innflytelse mildne oss. Når vi betrakter skjønnheten i hans karakter, vil vi bli «forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet».5

Luk 2,41-51

Kapittel 9:

En konfliktfylt tid

Fra sine tidligste år var et jødisk barn omgitt av rabbinernes krav. Det var strenge regler for enhver handling, og de gjaldt til minste detalj. Synagogelærerne instruerte de unge i de utallige reglene som det var ventet at de som ortodokse israelitter skulle overholde. Men Jesus interesserte seg ikke for alt dette. Fra barndommen av handlet han uavhengig av de rabbinske lovene. Hele tiden studerte han skriftene i Det gamle testamente, og alltid gjentok han ordene: «Så sier Herren».

På kollisjonskurs med skriftlærde og familie

Etter hvert som Jesus ble klar over hvordan det egentlig var fatt med folket, skjønte han at samfunnets krav kolliderte med Guds krav. Menneskene vek av fra Guds ord og satte sine egne teorier i høysetet. De overholdt tradisjonelle forskrifter som ikke hadde noen verdi. Deres gudstjeneste var bare en rekke seremonier, og de hellige sannheter som den skulle formidle, var skjult for dem som kom til Guds hus. Han så at de ikke fant noen fred i sin trosfattige gudstjeneste, for de kjente ikke til den åndens frihet de ville få hvis de trofast tjente Gud. Jesus var kommet for å lære dem meningen med å tilbe Gud, og han kunne ikke godkjenne at menneskelige krav ble blandet med guddommelige forskrifter. Han angrep ikke de kyndige lærernes forskrifter og skikker. Men når han selv ble klandret for sine enkle vaner, fremholdt han Guds ord til forsvar for sin holdning.

På en vennlig og ydmyk måte forsøkte Jesus alltid å være imøtekommende overfor dem han kom i kontakt med. Fordi han var så mild og tilbakeholden, mente de skriftlærde og de eldste at han lett ville bli påvirket av deres undervisning. De fremholdt sterkt at han burde ta imot de læresetninger og tradisjoner som var blitt overlevert fra tidligere tiders rabbinere. Men han bad dem begrunne dem ut fra Den hellige skrift. Han ville lytte til hvert ord fra Guds munn, men han kunne ikke rette seg etter menneskers påfunn. Jesus syntes å kjenne Den hellige skrift ut og inn, og han fremholdt den i dens virkelige betydning. Rabbinerne skammet seg over å bli undervist av et barn. De hevdet at det var deres oppgave å forklare de hellige skrifter, og at han måtte akseptere deres tolkning. De ble harme over at han sa dem imot.

54

De visste at det ikke fantes noen hjemmel der for deres tradisjoner, og de innså at Jesus var langt foran dem i åndelig forståelse. Likevel ble de harme over at han ikke ville etterkomme deres påbud. Da de ikke var i stand til å overbevise ham, oppsøkte de Josef og Maria og fortalte dem om hans uvillige opptreden. Slik ble han utsatt for klander og kritikk.

Allerede som ganske ung begynte Jesus aktivt å bygge opp sin karakter. Ikke engang hans aktelse og kjærlighet overfor foreldrene kunne avholde ham fra å lyde Guds ord. «Det står skrevet,» var hans grunnlag for enhver handling som vek av fra familiens vaner. Men rabbinernes innflytelse gjorde livet bittert for ham. Allerede i sin tidlige ungdom måtte han lære taushetens og tålmodighetens vanskelige lekse.

Hans brødre, som Josefs sønner ble kalt, stilte seg på rabbinernes side. De holdt på at tradisjonene måtte følges som om det var Gud selv som var opphavet til dem. De satte til og med menneskers forskrifter høyere enn Guds ord, og de ergret seg over hvor klart Jesus kunne skjelne mellom det falske og det sanne. Hans strenge lydighet mot Guds lov fordømte de som stahet. De var forbauset over den kunnskap og visdom han gav uttrykk for i sine svar til rabbinerne, for de visste at han ikke var blitt undervist av de lærde. Likevel kunne de ikke unngå å se at det var han som underviste dem. De innså at hans utdanning var av en høyere art enn deres. Men de forstod ikke at han hadde adgang til livets tre, til den kunnskapens kilde som de ikke kjente.

Omsorg for andre

Jesus var ikke avvisende og utilnærmelig i sin holdning. Han vakte forargelse, særlig hos fariseerne, ved å vike fra deres strenge regler på dette felt. Han var klar over at alt som dreide seg om religion, var stengt inne bak høye skillemurer, som om det var for hellig for hverdagslivet. Disse skillemurene rev han ned. Når han var sammen medmennesker, spurte han ikke: Hva er din trosbekjennelse? Hvilket trossamfunn tilhører du? Han brukte sin kraft til å hjelpe alle som trengte hjelp. Han lukket seg ikke inne i en celle som en eremitt for å vise sin himmelske karakter. I stedet arbeidet han iherdig for menneskeheten. Han innskjerpet prinsippet om at bibelsk religion ikke består i å plage kroppen, at en ren og usmittet gudsdyrkelse ikke bare skal gjelde til bestemte tider og ved særlige anledninger. Overalt og til alle tider la han for dagen en kjærlig interesse for menneskene, og spredte glad gudsfrykt omkring seg.

Alt dette var en irettesettelse til fariseerne. Det viste at gudsfrykt ikke består av egoisme, og at deres sykelige selvopptatthet når det gjaldt personlige interesser, var alt annet enn sann gudsfrykt. Dette vakte deres fiendskap mot Jesus. Derfor forsøkte de å tvinge ham til å rette seg etter deres vedtekter.

Jesus gjorde alt for å lindre ethvert tilfelle av lidelse som han så. Han hadde lite penger å gi bort, men ofte nektet han seg selv mat for å kunne

55

hjelpe dem som syntes å være verre stilt. Brødrene hans følte at hans innflytelse i høy grad motvirket deres egen. Han hadde en taktfullhet som ingen av dem hadde eller ønsket å ha. Når de var uforskammet mot mennesker som ble ydmyket, oppsøkte Jesus nettopp slike, og han oppmuntret dem. Han gav gjerne et beger kaldt vann til dem som trengte det, og i stillhet kunne han gi dem sin egen mat. Mens han lindret deres nød, satte de hans barmhjertighetshandlinger i forbindelse med det han underviste om, og derfor festet det seg i deres hukommelse.

Misforstått og miskjent av sine halvbrødre

Jesu brødre syntes lite om alt dette. Fordi de var eldre, følte de at han burde innordne seg under dem. De beskyldte ham for å regne seg for bedre enn dem, og de kritiserte ham fordi han sa imot lærerne og prestene og rådsherrene. Ofte kom de med trusler, og de forsøkte å skremme ham. Men han fortsatte som før og brukte Guds ord som sin veileder.

Jesus elsket sine brødre og behandlet dem med en aldri sviktende vennlighet. Men de var misunnelige på ham og la for dagen den mest avgjorte vantro og forakt. De forstod ikke den måten han oppførte seg på. Det var mange ting ved Jesus som virket selvmotsigende. Han var Guds Sønn. Likevel var han et hjelpeløst barn. Fordi han hadde skapt alle verdener, var jorden hans eiendom. Likevel var hele hans tilværelse preget av fattigdom. Han hadde en verdighet og personlighet som var fullstendig forskjellig fra verdslig stolthet og hovmod. Han traktet ikke etter verdslig storhet, og var tilfreds selv i de mest beskjedne forhold. Brødrene hans var harme på ham for det, og de kunne ikke finne noen forklaring på hans ubevegelige sinnsro under prøvelser og savn. De visste ikke at han var blitt fattig for vår skyld, for at vi «skulle bli rike ved hans fattigdom».1 De kunne like lite forstå hemmeligheten ved hans misjon som Jobs venner kunne forstå Jobs ydmykelse og lidelse.

Jesus ble misforstått av sine brødre fordi han ikke var lik dem. Hans normer var ikke deres. Ved å se på mennesker hadde de vendt seg bort fra Gud, og de hadde ikke hans kraft i sitt liv. De religiøse former som de overholdt, kunne ikke forvandle sinnet. De betalte «tiende av mynte og anis og karve», men brydde seg ikke om «det som veier mer i loven: rettferdighet, barmhjertighet og troskap».2

Jesu eksempel irriterte dem hele tiden. Han avskydde bare en eneste ting, nemlig synd. Han kunne ikke være vitne til en uriktig handling uten at det smertet ham slik at han ikke kunne skjule det. Motsetningene var ikke til å ta feil av. På den ene siden var formalistene som under sin ytre hellighet skjulte kjærlighet til synd. På den andre siden var han som viste en iver for Guds sak som overgikk alt annet. Fordi Jesu liv fordømte det onde, møtte han motstand både hjemme og ute. Hans uselviskhet og rettskaffenhet ble omtalt med spott, og hans overbærenhet og vennlighet ble oppfattet som feighet.

56

Av den bitterhet som mennesker må tåle, var det ikke noe som Kristus ikke fikk smake. Det var noen som forsøkte å forakte ham på grunn av hans fødsel. Selv som barn måtte han møte deres hånlige blikk og ondskapsfulle sladder. Hvis han hadde svart med et utålmodig ord eller blikk, og hvis han hadde samtykket med sine brødre i bare en eneste uriktig handling, ville han ha mislykkes i å være et fullkomment eksempel. Da ville han ha kommet til kort i å fullbyrde planen for vår frelse. Hadde Jesus bare innrømmet at det kunne finnes en eneste unnskyldning for synd, ville Satan ha triumfert, og verden ville ha vært fortapt. Det er grunnen til at fristeren la an på å gjøre Jesu liv så tungt som mulig, så han kunne bli forledet til å synde.

«Det står skrevet»

Til hver fristelse hadde han ett svar: «Det er skrevet.» Sjelden påtalte han en uriktig handling hos sine brødre, men han hadde et ord fra Gud til dem. Ofte ble han beskyldt for feighet fordi han nektet å være sammen med dem i en eller annen forbudt handling. Da svarte han med Skriftens ord: «Å frykte Herren, det er visdom, å holde seg fra ondskap, det er forstand.»3

Det var noen som søkte hans selskap fordi de følte en fred i hans nærhet. Men mange unngikk ham fordi de følte at hans plettfrie liv var en irettesettelse av dem. Unge kamerater tilskyndet ham til å gjøre slik som de gjorde. Han var oppvakt og munter. De syntes om å være sammen med ham, og de satte pris på hans kvikke påfunn. Men de var utålmodige overfor ham fordi han var så samvittighetsfull, og de betegnet ham som trangsynt og smålig. Jesus svarte med Skriftens ord: «Hvordan kan den unge holde sin sti ren? Ved å holde seg til dine ord.» «I hjertet gjemmer jeg ditt ord, så jeg ikke skal synde mot deg.»4

Ofte ble han spurt: Hvorfor er du så opptatt av å være annerledes enn alle oss andre? Svaret han gav, var fra Den hellige skrift: «Salig er den som er hel i sin ferd og følger Herrens lov. Salige er de som holder hans lovbud og søker ham av hele sitt hjerte, de som ikke gjør urett, men vandrer på hans veier.»5

Når han ble spurt om hvorfor han ikke tok del i de fornøyelser som de unge i Nasaret holdt på med, henviste han til dette skriftord: «Når jeg vandrer etter dine lovbud, er jeg glad som om jeg hadde all rikdom. Jeg vil grunne på dine påbud og tenke på dine stier. Dine forskrifter er min lyst og glede, jeg glemmer ikke dine ord.»6

Jesus kjempet ikke for sine rettigheter. Ofte ble hans arbeid gjort unødig hardt fordi han var så villig og aldri klaget. Likevel sviktet han ikke eller ble mismodig. I sitt liv hevet han seg over disse vanskelighetene som om han levde i lyset fra Guds ansikt. Han gjorde ikke gjengjeld når han ble ille behandlet, men bar fornærmelser med tålmodighet.

Gang på gang ble han spurt: Hvorfor finner du deg i en slik ondskapsfull behandling, til og med fra dine egne brødre? Til dette svarte

57

han: Det står skrevet: «Glem ikke det jeg har lært deg, min sønn, ta vare på mine bud i ditt hjerte! For de gir deg mange dager og år og gjør din lykke større. Gi aldri slipp på godhet og troskap, men bind dem om din hals, og skriv dem på ditt hjertes tavle! Da får Gud og mennesker godvilje for deg og holder deg for en forstandig mann.» 7

Fra den tiden da Jesu foreldre fant ham i templet, var hans handlemåte en gåte for dem. Aldri ville han innlate seg i strid, men hans eksempel var en stadig lærdom. Han bar preg av å være innviet til noe spesielt. Sine lykkeligste stunder hadde han når han var alene i naturen og sammen med Gud. Når som helst han fant anledning til det, forlot han arbeidsplassen og gikk ut i naturen. I de grønne dalene kunne han oppholde seg i stille ettertanke, og på fjellskråningen eller mellom trærne i skogen kunne han ha samfunn med Gud. Tidlig om morgenen var han ofte på et eller annet øde sted i stille ettertanke, studium av Guds ord eller i bønn. Fra disse uforstyrrede stundene gikk han tilbake til sitt hjem for igjen å ta fatt på sine plikter, og for å være et eksempel på tålmodig strev.

Hengivenhet til foreldrene

I sitt liv var Kristus preget av aktelse og kjærlighet overfor sin mor. Maria hadde en indre overbevisning om at det hellige barnet som hun hadde født, var den Messias som lenge var lovt. Likevel våget hun ikke å gi uttrykk for sin tro. Gjennom hans liv på jorden hadde hun del i hans lidelser. Med sorg var hun vitne til de prøver som han ble påført i barndommen og i ungdomstiden. Hun forsvarte det hun visste var riktig i hans handlemåte. Derfor kom hun selv i vanskelige situasjoner. Familiefellesskapet i hjemmet og en mors ømme omsorg for sine barn var for henne av livsviktig betydning i karakterdannelsen. Josefs sønner og døtre visste dette, og ved å benytte seg av hennes engstelse, prøvde de å innrette Jesu vaner i samsvar med deres normer.

Maria hadde ofte motforestillinger overfor Jesus, og hun oppfordret ham til å rette seg etter rabbinernes vedtekter. Men han lot seg ikke overtale til å endre sine vaner når det gjaldt å grunne over Guds gjerninger, og heller ikke i spørsmålet om å lindre menneskers eller endog dyrs lidelser. Når prestene og lærerne krevde Marias bistand for å øve myndighet over Jesus, plaget det henne i høy grad. Men hun fikk fred i sinnet når han fremholdt Skriftens utsagn til støtte for sin livsstil.

Til tider vaklet hun mellom Jesus og hans brødre som ikke trodde at han var den som Gud hadde sendt. Men det var en overflod av beviser for at han var guddommelig. Hun så hvordan han ofret seg til beste for andre. Hans nærvær brakte en renere atmosfære i hjemmet, og hans liv var som en surdeig som gjorde sin virkning i omgivelsene.

Vennlig og upåvirket omgikks han de tankeløse, uforskammede og uhøflige. Han var sammen med uredelige tollere, likeglade storsløsere, urettferdige samaritanere, hedenske soldater, barske bønder og de blandede

58

folkeslag. Han sa et medfølende ord til mennesker som var trette, men som var nødt til å bære tunge byrder. Han lettet byrdene deres og gjentok for dem det han hadde lært fra naturen om Guds kjærlighet, mildhet og godhet.

Han oppmuntret alle

Jesus lærte alle å verdsette de talenter de var utrustet med, og som ved riktig bruk ville sikre dem evige rikdommer. Han tok avstand fra all forfengelighet og tomhet, og ved sitt eget eksempel viste han at hvert øyeblikk rommer muligheter som kan få evige følger, at tiden må vernes som en skatt og benyttes til hellige formål. Han betraktet ikke noe menneske som verdiløst, men prøvde å gjøre bruk av frelsens legemiddel på hver enkelt. Uansett hvem han var sammen med, fremholdt han alltid noe som passet i situasjonen. De mest primitive og minst lovende personer prøvde han å inngi håp, og forsikret dem om at de kunne bli ulastelige og uskyldige og oppnå en karakter som klart ville vise at de var Guds barn.

Ofte traff Jesus slike som hadde drevet omkring under Satans kontroll, og som ikke hadde kraft til å rive seg løs fra hans garn. Til et slikt motløst, sykt, fristet og fallent menneske talte han ømt og medlidende. Han sa det som trengtes og som folk forstod. Han traff andre som kjempet en tvekamp med sjelefienden, og som han oppmuntret til å holde ut. Han forsikret dem om at de ville seire, for Guds engler var på deres side. Dem han hjalp på denne måten, var overbevist om at her var det en som de kunne ha fullkommen tillit til. Han ville ikke røpe de hemmelighetene som de betrodde ham.

Jesus helbredet både kropp og sjel. Han var interessert i enhver lidelse han ble oppmerksom på, og alle som led, fikk lindring. I hans vennlige ord var det en beroligende balsam. Ingen kunne si at han hadde utført et mirakel. Men kraften - kjærlighetens legende kraft - strømmet ut fra ham til de syke og sorgfulle. Slik virket han på en stillferdig måte helt fra sin barndom av. Dette var grunnen til at så mange hørte på ham med glede da han begynte sin offentlige virksomhet.

I sin barndom, ungdom og manndomstid var Jesus likevel mest alene. «Alene tråkket jeg vinpressen, av folkene var ingen med meg.»8 Han bar den fryktelige byrde for menneskenes frelse. Han visste at dersom det ikke skjedde en avgjort forandring i menneskeslektens livsstil og forsett, ville alle gå fortapt. Dette tynget ham, og ingen kunne fatte den byrde som hvilte på ham. Fylt av et påtrengende motiv virkeliggjorde han hensikten med sitt liv - at han selv skulle være menneskenes lys.

Kapittel 10:

Røsten i ødemarken

Han som var Kristi forløper, stod frem blant de trofaste i Israel som lenge hadde ventet på at Messias skulle komme. Den tilårskomne presten Sakarja og hans hustru Elisabet «var begge gudfryktige mennesker». I deres stille og fromme liv skinte troens lys som en stjerne i datidens mørke. Dette gudfryktige ekteparet fikk løfte om en sønn som skulle «gå fram foran Herren og rydde vei for ham».

Sakarja bodde i en fjellbygd i Judea. Han hadde reist opp til Jerusalem for i en uke å gjøre tjeneste i templet. Det var en tjeneste som krevdes to ganger om året av prestene i hver gruppe. «Så var det en dag Sakarja gjorde tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans gruppe. Det ble som vanlig kastet lodd blant prestene, og det falt på Sakarja å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret.»

Engelens budskap til Sakarja

Han stod foran gullalteret i Det hellige i templet. Skyen av røkelse steg opp for Gud sammen med Israels bønner. Plutselig merket han at et guddommelig vesen var til stede. En engel viste seg for ham «på høyre side av røkelsesalteret». Nettopp dette var et tegn på Guds velvilje, men Sakarja la ikke merke til det. I mange år hadde han bedt om at Frelseren måtte komme. Nå hadde himmelen sendt sin budbærer for å kunngjøre at bønnene var i ferd med å bli oppfylt. Men Guds miskunn syntes å være for stor til at Sakarja torde ta imot den, og han ble grepet av frykt og selvbebreidelse.

Men han ble hilst med denne gledelige forsikring: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født. For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd. Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud. Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerte til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren.»

60

Sakarja sa til engelen: «Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.»

Sakarja kjente godt til hvordan Abraham fikk et barn i sin alderdom, fordi han trodde at han som hadde gitt løftet, var trofast. Men i dette øyeblikket tenker den aldrende presten på den menneskelige skrøpelighet. Han glemmer at det som Gud har lovt, er han også i stand til å utføre. Hvilken motsetning er det ikke mellom denne vantro og den rene, barnlige tro som Maria la for dagen! Slik svarte den unge kvinnen fra Nasaret på engelens hilsen: «Jeg er Herrens tjenerinne, la det skje med meg som du har sagt.»1

At Sakarja fikk en sønn, og også Abraham og Maria, skulle lære oss en viktig åndelig sannhet som vi er sene til å lære og snare til å glemme: at vi i oss selv er ute av stand til å gjøre noe godt. Men det vi ikke kan gjøre, vil bli utført ved Guds kraft i hvert ydmykt og troende menneske. Det var ved tro at løftets barn ble gitt. Det er ved tro det åndelige liv blir født, så vi blir i stand til å utføre rettferdighets gjerninger.

På spørsmål fra Sakarja svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud.»

Fem hundre år tidligere hadde Gabriel fortalt Daniel om den profetiske tidsperioden som skulle strekke seg ned til Kristi komme. Sakarja visste at denne perioden gikk mot slutten, og det påvirket ham til å be om at Messias måtte komme. Nå var nettopp den budbæreren som hadde formidlet profetien, kommet for å kunngjøre at den skulle oppfylles.

Engelen sa: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn.» Dette viser at han har en høy posisjon i himmelen. Da han kom med et budskap til Daniel, sa han: «Det er ikke en eneste som hjelper meg mot dem unntatt Mikael, som er høvding over dere.» Om engelen Gabriel sies det i Johannes' åpenbaring: «Han sendte sin engel og gjorde det kjent for sin tjener Johannes.» Og engelen sa til Johannes: «Jeg er en tjener sammen med deg og dine brødre profetene.»2 Denne tanken er overveldende! Den engelen som står nest etter Guds Sønn, er den som er valgt til å åpenbare Guds forsett for syndige mennesker.

Sakarja hadde tvilt på engelens ord. Nå skulle han ikke kunne snakke før det ble oppfylt. Engelen sa: «Fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllese i sin tid.» I denne tjenesten hadde presten plikt til å be om tilgivelse for folkets og nasjonens synder. Han skulle også be om at Messias måtte komme. Men da Sakarja prøvde å gjøre det, kunne han ikke få frem et ord.

Da han kom ut for å velsigne folket, gjorde han bare «tegn til dem; han var og ble stum». De hadde ventet lenge, og de hadde begynt å frykte for at han var blitt slått av en straffedom fra Gud. Men da han kom ut fra helligdommen, lyste ansiktet av Guds herlighet, og de forstod at han hadde hatt et syn der inne. Sakarja fortalte dem hva han hadde sett og hørt, og da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem.

61

Kort etter at barnet var født, fikk Sakarja talens bruk tilbake, og han begynte å prise Gud. Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt, og ryktet om det som hadde hendt, spredte seg over fjellbygdene i Judea. Alle som hørte det, grunnet på det og spurte: «Hva skal vel dette barnet bli til?» Alt dette bidrog til å lede folks oppmerksomhet til at Messias skulle komme. Det var ham Johannes skulle rydde veien for.

Den Hellige Ånd hvilte over Sakarja, og med disse vakre ordene profeterte han om den misjon hans sønn skulle ha: «Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet, for du skal gå fram foran Herren og rydde vei for ham og lære hans folk å kjenne frelsen, at deres synder blir tilgitt, for vår Gud er rik på miskunn. Slik skal lyset fra det høye gjeste oss, som en soloppgang og skinne for dem som bor i mørke og dødens skygge, og lede våre skritt inn på fredens vei.»

Johannes forbereder seg for sin livsgjerning

«Og gutten vokste opp og ble sterk i sin ånd. Han holdt til i ødemarken like til den dag da han skulle stå fram for Israel.» Før Johannes ble født, hadde engelen sagt: «Han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd.» Gud hadde kalt Sakarjas sønn til en stor gjerning, den største som noen gang var blitt betrodd mennesker. For å kunne fullføre denne gjerningen måtte han ha Herren med seg i arbeidet. Guds Ånd ville være med ham hvis han fulgte engelens undervisning.

Johannes skulle bringe Guds lys til menneskene og gi tankene deres en ny retning. Han skulle innprente i dem Guds hellige krav og få dem til å forstå sitt behov av hans fullkomne rettferdighet. En slik budbærer måtte selv være hellig. Han måtte være et tempel som Guds Ånd kunne bo i. For å kunne fullbyrde sin misjon måtte han være fysisk sunn og ha sjelsstyrke og åndskraft. Derfor var det nødvendig at han var herre over sine lyster og lidenskaper. Han måtte være i stand til å beherske alle sine evner og krefter så han kunne stå blant menneskene like urokket av forholdene omkring seg som fjellene i ødemarken.

På døperen Johannes' tid var pengebegjær og lyst til luksus og prakt svært utbredt. Sanselige fornøyelser, svir og drikk var årsak til fysisk sykdom og degenerasjon, fordi evnen til å oppfatte åndelige ting var svekket, og følsomheten overfor synd nedsatt. Johannes skulle stå frem som reformator. Ved sitt nøkterne liv og sine enkle klær skulle han refse sin samtid for dens mangel på måtehold. Dette var bakgrunnen for de direktiver hans foreldre fikk. Det var en undervisning om avhold som ble gitt av en engel fra himmelen.

I barndoms- og ungdomstiden er sinnet mest påvirkelig. Det er da man skal oppøve evnen til selvkontroll. I familiekretsen og rundt bordet blir det øvet en innflytelse som vil vare like lenge som evigheten. De vaner som blir dannet i de første årene, er mer avgjørende enn naturlige anlegg når det gjelder om et menneske skal seire eller gå under

62

i livets kamp. Ungdomstiden er såtid. Den bestemmer hvordan høsten skal bli i dette liv og i det som kommer.

Som profet skulle Johannes «vende fedrenes hjerte til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren». Ved å berede veien for Kristi første komme representerte han dem som skal berede veien for Herrens annet komme.

Verden er preget av selvisk nytelse, og er full av fabler og villfarelser. Satan setter stadig flere snarer for å ødelegge mennesker. Alle som ønsker å fullføre sin helliggjørelse i gudsfrykt, må lære avhold og selvkontroll. Lyster og lidenskaper må være underlagt de overordnede åndskrefter. Denne form for selvdisiplin er viktig for den mentale styrke og åndelige innsikt, slik at vi blir satt i stand til å forstå og etterleve de hellige sannheter i Guds ord. Derfor har nøkternhet stor betydning når det gjelder å berede seg for Kristi gjenkomst.

Ifølge skikk og bruk skulle Sakarjas sønn bli utdannet til presteembetet. Men opplæringen i de rabbinske skolene ville ha gjort ham uskikket til gjerningen. Gud sendte ham ikke til teologene for å lære hvordan Skriften skulle utlegges. Han kalte ham ut i ødemarken for at han skulle lære av naturen og naturens Gud.

Det var i et øde område han fant sitt hjem mellom golde høydedrag, ville kløfter og fjellgrotter. Men han foretrakk å gi avkall på livets nytelser og luksus for å leve under ødemarkens harde kår. Her var omgivelsene gunstige for mennesker med enkle og selvfornektende vaner. Uforstyrret av verdens larm kunne han lære av naturen, åpenbaringen og forsynet. Ofte hadde de gudfryktige foreldrene gjentatt for ham det engelen hadde sagt til hans far. Fra barndommen av var hans misjon blitt fremholdt for ham, og han hadde tatt imot det hellige vervet. For ham var ødemarken et velkomment tilfluktssted, borte fra omgivelser som var nesten helt gjennomtrengt av mistenksomhet, vantro og urenhet. Han stolte ikke på sin egen kraft til å stå imot fristelser. Derfor vek han tilbake fra stadig kontakt med synd, så han ikke skulle miste sansen for dens ufattelige gru.

Fra fødselen av var han innviet til Gud som nasireer. Nå gjorde han dette løftet til sitt eget i en livsvarig helligelse. I likhet med de gamle profetene var han kledd i en kappe av kamelhår som ble holdt sammen om livet av et lærbelte. Han spiste gresshopper og vill honning som han kunne finne i ødemarken, og drakk det rene vannet fra fjellene.

Men Johannes tilbrakte ikke livet i ørkesløshet, i asketisk tungsinn eller i egoistisk isolasjon. Når det falt seg slik, drog han ut for å være sammen med andre, og han var alltid interessert i det som foregikk i verden omkring ham. Fra sitt stille tilfluktssted fulgte han med i begivenhetenes utvikling. Med et blikk som var opplyst av Guds Ånd, studerte han menneskenes natur så han kunne vite hvordan han skulle nå dem med budskapet fra himmelen. Kallet lå tungt på ham. I ensomhet prøvde han ved ettertanke og bønn å hente styrke til den livsgjerning som lå foran ham.

63

Selv om han oppholdt seg i ødemarken, var han ikke fri for fristelse.

Så langt det var mulig, stengte han enhver innfallsvei der Satan kunne komme. Likevel ble han angrepet av fristeren. Men han hadde et åndelig klarsyn og hadde utviklet en sterk og fast karakter. Ved hjelp av Den Hellige And kunne han oppdage når Satan nærmet seg, og stå imot hans makt.

I ødemarken fant Johannes sin skole og sin helligdom. I likhet med Moses blant fjellene i Midjan var han omsluttet av Guds nærvær og omgitt av bevisene på hans makt. Han skulle ikke oppholde seg i de ødslige og majestetiske fjellene slik tilfellet var med Israels store leder. Men foran ham lå Moabs høyder på østsiden av Jordan, og de talte om ham som hadde skapt fjellene og omgitt dem med sin kraft.

Den ville og dystre naturen som han var omgitt av, var et levende bilde på Israels tilstand. Herrens fruktbare vingård var blitt en øde villmark. Men over ødemarken hevet himmelen seg lys og klar. Over de mørke stormskyene hvelvet løftets regnbue seg. Også over Israels nedverdigelse skinte herligheten som var lovt, når Messias fikk sitt herredømme. Vredens skyer var omspent av regnbuen i hans nådes pakt.

I de stille nattetimene leste han Guds løfte til Abraham om en ætt så tallrik som stjernene. Morgenens gryende lys som forgylte Moabs høyder, fortalte om ham som skulle være «lik morgenlyset når solen går opp, en morgen med skyfri himmel». Og i klarheten ved høylys dag så han glansen av gjenkomsten når «Herrens herlighet skal åpenbares», og «alle mennesker skal se det».3

Messias-profetiene - hans viktigste studium

Med ærefrykt, og likevel med glede, studerte han de profetiske bokruller om Messias' komme. Det var løftets ætt som skulle knuse slangens hode, Sjilo, fredsfyrsten, som skulle stå frem før tiden kom da en konge ikke lenger skulle sitte på Davids trone. Nå var tiden kommet. En romersk hersker satt i slottet på Sions berg. Ifølge Herrens sikre ord var Kristus alt født.

Dag og natt studerte han Jesajas fascinerende skildringer av den herlighet Messias skulle ha. Han var kvisten av Isais stubb, en konge som skulle regjere i rettferdighet. «Han dømmer småkårsfolk med rettferd.» Han er «et ly mot vinden ... , som skyggen av et mektig fjell på jord som tørster etter vann». Israel skal ikke lenger kalles «Den forlatte» eller deres land «Ørken». Men Herren skal kalle det «Min kjæreste» og deres land «Hustru»4 Dette herlige synet opptok Johannes i hans ensomhet.

Han betraktet kongen i hans skjønnhet og glemte seg selv. Han så hellighetens storhet og følte seg selv udyktig og uverdig. Han var beredt til å stå frem som Herrens sendebud uten å frykte noe menneske, for han hadde sett ham som var guddommelig. Rank og fryktløs kunne han stå overfor jordiske herskere fordi han hadde bøyd seg dypt for kongenes konge.

64

 

Johannes forstod ikke fullt ut Messias-rikets natur. Han ventet at Israel skulle bli befridd fra dets fiender. Men det han fremfor alt så frem til, var den rettferdighetens konge som skulle komme og opprette Israels-riket som en hellig nasjon. På den måten trodde han at profetien som ble gitt ved hans fødsel, ville bli oppfylt: «Og komme i hu sin hellige pakt, ... så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt kan få tjene ham for hans åsyn i fromhet og rettferd alle våre dager.»

Han så at hans folk var bedratt og selvtilfreds, og at de sov i sine synder. Han lengtet etter å vekke dem opp til et helligere liv. Det budskapet Gud hadde gitt ham å bære frem, hadde til hensikt å ryste dem opp av dvale og få dem til å skjelve på grunn av deres store ugudelighet. Før evangeliets frø kunne finne et grosted, måtte hjertets jordbunn brytes opp. Før folket ville søke legedom hos Jesus, måtte de vekkes opp så de kunne se den fare som synden hadde brakt dem i.

En botsforkynner

Gud sender ikke budbærere for å smigre synderen. Han forkynner ikke et fredens budskap for å dysse de uomvendte inn i en skjebnesvanger trygghet. Han legger tunge byrder på synderens samvittighet, og lar overbevisningens piler trenge inn i sjelen. De tjenende engler forkynner Guds fryktelige straffedom for å forsterke følelsen av trang. Slik blir han påvirket til å rope ut: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» Den hånden som har ydmyket den angrende synder, vil da løfte ham opp igjen. Den stemmen som har irettesatt synderen og gjort hovmod og ærgjerrighet til skamme, vil med ømmeste medfølelse spørre: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»

Da Johannes begynte sin virksomhet; var nasjonen preget av en opprørsstemning og utilfredshet som grenset til revolusjon. Da Arkelaus ble avsatt, kom jødene direkte under Roms herredømme. De romerske landshøvdinger drev undertrykkelse og utpressing. De gjorde store anstrengelser for å innføre hedenske symboler og skikker, noe som hadde ført til opprør som var blitt kvalt i blodet av tusener av de tapreste i Israel. Alt dette skjerpet det nasjonale hatet mot Rom, og økte lengselen etter å bli befridd fra romerveldet. 

Midt i den uro og strid som fantes, hørtes en røst fra ødemarken, en streng og vekkende røst som likevel var full av håp: «Vend om, for himmelriket er nær!» Den grep folket med en ny og merkelig kraft. Profeter hadde forutsagt Kristi komme som en begivenhet langt inne i fremtiden, men her var en kunngjøring om at den var nær.

Det eiendommelige· utseende Johannes hadde, fikk tilhørerne til å tenke på seerne i gammel tid. Både i opptreden og påkledning lignet han profeten Elia. I Elias ånd og kraft fordømte han fordervelsen i landet og påtalte den synd som var særlig fremherskende. Hans ord var rett på sak, rammende og overbevisende. Mange trodde at han var en av profetene som hadde stått opp fra de døde. Hele folket kom i bevegelse, og store skarer strømmet ut i ødemarken.

66

Johannes forkynte Messias' komme og kalte folket til omvendelse. Som et symbol på renselse fra synd døpte han dem i Jordan-elven. Ved denne betydningsfulle symbolske handling erklærte han at de som gjorde krav på å være Guds utvalgte folk, var smittet av synd, og uten at de ble renset i hjerte og liv, kunne de ikke få del i det riket som Messias skulle opprette.

Fyrster og rabbinere, soldater, tollere og bønder kom for å høre profeten. Den alvorlige advarselen fra Gud gjorde at de en stund ble urolige, og mange vendte om og ble døpt. Folk fra alle samfunnslag gav etter for døperens krav så de kunne få del i det riket han forkynte.

Mange av de skriftlærde og fariseerne kom og bekjente sine synder og bad om å bli døpt. De hadde ment om seg selv at de var bedre enn andre mennesker, og hadde fått folk til å ha høye tanker om deres fromhet. Nå ble de hemmelige synder i deres liv avslørt. Den Hellige Ånd påvirket Johannes og gjorde det klart for ham at mange av dem ikke hadde noen virkelig overbevisning om synd. Til enhver tid gjorde de det de mente var mest fordelaktig. Som venner av profeten håpet de å oppnå gunst hos fyrsten som skulle komme. Ved å la seg døpe av denne populære unge læreren mente de å kunne styrke sin innflytelse hos folket.

Johannes møtte dem med det bitende spørsmålet: «Ormeyngel! Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom? Så bær da frukt som svarer til omvendelsen! Og tro ikke at dere kan si:

Vi har Abraham til far. For jeg sier dere: Gud kan oppreise barn for Abraham av disse steinene!»

Jødene hadde mistolket Guds løfte om evig gunst for Israel: «Så sier Herren, han som satte solen til å lyse om dagen og ordnet det så at månen og stjernene lyser om natten, han som rører opp havet så bølgene bruser, - Herren, Allhærs Gud, er hans navn: Lar jeg disse ordninger vike, lyder ordet fra Herren, skal også Israels ætt for alltid opphøre å være mitt folk. Så sier Herren: Hvis himmelen der oppe kan måles og jordens grunnvoller der nede kan utforskes, da vil jeg også forkaste hele Israels ætt på grunn av alt det de har gjort, sier Herren.» Jødene mente at fordi de var Abrahams ætlinger, kunne de gjøre krav på dette løftet. Men de overså de betingelser som Gud hadde fastsatt. Før han gav løftet, hadde han sagt: «Jeg vil legge min lov i deres sinn og skrive den i deres hjerte. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk .... For jeg vil tilgi deres misgjerning og ikke komme i hu deres synd.»5

Gud har velvilje overfor det folket som har hans lov skrevet i hjertet. De er ett med ham. Men jødene hadde skilt seg fra Gud. På grunn av sine synder led de under hans dom. Det var årsaken til at de måtte være slaver under et hedensk folk. Deres sinn var formørket av overtredelse. Fordi Herren i tidligere tider hadde vist dem så stor velvilje, unnskyldte de sine synder. De innbilte seg at de var bedre enn andre mennesker, og at de hadde krav på hans velsignelser.

«Det som hendte med dem, skulle være advarende eksempler; det ble skrevet til rettledning for oss, og til oss er de siste tider kommet. »6 Ofte

67

mistolker vi Guds velsignelser, og innbiller oss at vi er favorisert på grunn av et eller annet godt i oss. Gud kan ikke gjøre det han lengter etter å gjøre for oss. Hans gaver blir brukt til å øke vår selvtilfredshet og forherde oss i vantro og synd.

Overfor lærerne i Israel fremholdt Johannes at deres stolthet, egoisme og grusomhet viste at de var en generasjon av øgleunger, en dødelig forbannelse for folket, istedenfor å være ætlinger av den rettferdige og lydige Abraham. Med tanke på det lys de hadde fått fra Gud, var de til og med verre enn hedningene som de følte seg så høyt hevet over. De hadde glemt Herrens ord som sier: «Se på fjellet dere er hogd ut av, på steinbruddet dere er tatt fra.» 7 Gud var ikke avhengig av dem for å fullbyrde sitt forsett. Slik han hadde kalt Abraham ut fra et hedensk folk, kunne han også kalle andre til sin tjeneste. Deres hjerter så nå ut til å være like livløse som steinene i ødemarken. Men hans Ånd kunne inspirere dem til å gjøre hans vilje og få del i oppfyllelsen av hans løfte.

Og nå forkynte profeten: «Øksen ligger allerede ved roten av trærne; hvert tre som ikke bærer god frukt, blir hogd ned og kastet på ilden.» Det er ikke navnet på treet, men frukten som avgjør verdien. Hvis frukten er verdiløs, kan ikke navnet redde treet fra å bli felt. Johannes sa til jødene at deres stilling overfor Gud ville bli avgjort i samsvar med deres karakter og liv. Bekjennelsen var verdiløs i seg selv. Hvis deres liv og karakter ikke var i harmoni med Guds lov, var de ikke hans folk.

Hans hjerteransakende ord overbeviste dem som hørte på. De kom til ham og spurte: «Hva skal vi da gjøre?» Han svarte: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har, og den som har mat, skal gjøre det samme.» Og han advarte tollerne mot å vise urettferdighet og soldatene mot å øve vold.

Alle som ble undersåtter i Kristi rike, sa han, ville i sitt liv vise at de trodde og hadde vendt om. Vennlighet, ærlighet og troskap ville komme til syne i dagliglivet. De ville hjelpe de trengende og gi Gud sine offergaver. De ville beskytte de forsvarsløse og være et eksempel på edelmodighet og medfølelse. Slik vil Kristi etterfølgere vitne om Den Hellige Ånds forvandlende kraft. I dagliglivet vil rettferd, barmhjertighet og Guds kjærlighet komme til syne. Ellers er de lik agnene som blir kastet på ilden.

«Jeg døper dere med vann til omvendelse,» sa Johannes, «men det kommer en som er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å løse sandalremmen hans. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild.» Jesaja hadde forkynt at Herren ville rense sitt folk fra dets misgjerninger «med dommens og renselsens ånd». Herrens ord til Israel var: «Jeg vil vende min hånd imot deg, rense ut ditt slagg som med lut og skille ut alt ditt bly.» «Vår Gud er en fortærende ild» overfor synd, hvor som helst den finnes.8  Guds Ånd vil fortære synden i alle som overgir seg til hans makt. Men hvis menneskene klynger seg til synden, blir de ett med den. Da må Guds herlighet som ødelegger synden, også ødelegge dem.

Etter en natt i kamp med engelen utbrøt Jakob: «Jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» I sin oppførsel overfor Esau hadde

68

Jakob gjort seg skyldig i en stor synd. Men han hadde angret. Hans overtredelse var blitt tilgitt, og hans synd var renset bort. Derfor kunne han tåle åpenbarelsen av Guds nærvær. Men hvor som helst mennesker kom frem for Gud, ble de utryddet hvis de med vilje holdt fast på det onde. Ved Kristi annet komme vil den ugudelige bli fortært. «Men den dagen Herren Jesus kommer i sin herlighet, skal han utrydde ham med pusten fra sin munn og tilintetgjøre ham.»9 Lyset fra Guds herlighet som gir liv til de rettferdige, vil tilintetgjøre de ugudelige.

På døperen Johannes' tid var Kristus i ferd med å stå frem som den som skulle åpenbare Guds natur. Hans personlige nærvær ville vise menneskene deres synd. Bare når de var villige til å bli renset for synd, kunne de komme i samfunn med ham. Bare de rene av hjertet kan være i hans nærhet.

Slik forkynte døperen Johannes Guds budskap til Israel. Mange gav akt på hans undervisning, og en stor del av dem ofret alt for å kunne være lydige. Store folkeskarer fulgte denne nye læreren fra sted til sted, og mange håpet at han kanskje var Messias. Da Johannes så at folk kom til ham, benyttet han enhver anledning til å rette deres tro og tanker mot ham som skulle komme.

Luk 1,5-23.57-80; 3,1-18; Matt 3,1-12; Mark 1,1-8

Kapittel 11:

Jesu dåp - talende symbolikk

Over hele Galilea spredte ryktet seg om ørkenprofeten og hans underfulle forkynnelse. Budskapet nådde ut til bøndene i de fjerneste landsbyer mellom fjellene og til fiskerbefolkningen ved sjøen. Hos disse enkle og likefremme menneskene fant det ekte gjenklang. Man snakket om det i snekkerverkstedet til Josef i Nasaret, og der var det en som vedkjente seg kallet. Hans tid var kommet. Han forlot sitt daglige strev, sa farvel til sin mor og fulgte sine landsmenn som strømmet ut til Jordan.

Jesus og døperen Johannes var fettere, og stod også i nært forhold til hverandre på grunn av omstendighetene ved deres fødsel. Likevel hadde de ikke hatt noe direkte kjennskap til hverandre. Jesus hadde levd i Nasaret i Galilea, mens Johannes hadde holdt til i Judeas ødemark. De hadde levd et tilbaketrukket liv i vidt forskjellige omgivelser, og hadde ikke hatt noen forbindelse med hverandre: Forsynet hadde ordnet det slik. Det skulle ikke kunne sies at de hadde sammensvoret seg om å støtte hverandre i deres krav.

Johannes visste om de begivenhetene som var forbundet med Jesu fødsel. Han hadde hørt om hans besøk i Jerusalem da han var barn, og han visste om det som hadde funnet sted i rabbinernes skole. Han kjente til hans syndfrie liv og trodde at han var Messias. Men han hadde ingen konkret forsikring om det. Det at Jesus hadde levd ubemerket i så mange år uten å gi noe spesielt bevis på sin misjon, gav anledning til tvil om han kunne være den det var gitt løfte om. Men Johannes ventet i tro, for han visste at når Guds egen tid kom, ville alt bli klarlagt. Det var blitt åpenbart for ham at Messias ville be om å bli døpt av ham, og at det da ville bli gitt et tegn på hans guddommelighet. På den måten ville han kunne fremstille ham for folket.

Johannes døper Jesus

Da Jesus kom for å bli døpt, så Johannes hos ham en karakterens renhet som han aldri før hadde sett hos noe menneske. Selve atmosfæren omkring ham var hellig og inngjøt ærefrykt. Blant folkeskarene som samlet seg ved Jordan, hørte Johannes triste utsagn om forbrytelser, og

70

han møtte personer som var tynget under vekten av utallige synder. Men aldri hadde han kommet i kontakt med et menneske som det strømmet en slik guddommelig innflytelse fra.

Alt dette var i samsvar med det som var blitt åpenbart for ham om Messias. Likevel vek han tilbake for å gjøre det Jesus bad om. Hvordan kunne han, en synder, døpe ham som var syndfri? Og hvorfor skulle han som ikke behøvde å vende om, følge en forordning som var et uttrykk for bekjennelse av synd som måtte fjernes?

Da Jesus bad om å bli døpt, unnslo Johannes seg og utbrøt: «Jeg trenger å døpes av deg, og så kommer du til meg!» Med fast, men likevel mild myndighet svarte Jesus: «La det nå skje! Dette må vi gjøre for å oppfylle all rettferdighet.» Johannes gav etter, og førte Jesus ned i Jordan og begravde ham i vannet. «Da Jesus var blitt døpt, steg han straks opp av vannet. Og se, himmelen åpnet seg, og han så Guds Ånd komme ned over seg som en due.»

Hvorfor Jesus ble døpt

Jesu dåp var ikke en bekjennelse av skyld for hans egen del. Han gjorde seg til ett med syndere, og tok de skritt vi må ta, idet han gjorde det vi må gjøre. Hans liv i lidelse og tålmodig utholdenhet etter dåpen er et eksempel også for oss.

Etter at Jesus var kommet opp av vannet, bøyde han seg i bønn på elvebredden. Et nytt og viktig avsnitt av hans liv åpnet seg for ham. Han var nå i ferd med å gå inn i sin livskamp på et videre felt. Selv om han var Fredsfyrsten, måtte han være klar til kamp. Det riket han var kommet for å opprette, var det motsatte av det som jødene ønsket. Han som var grunnvollen for Israels gudstjenesteordning og samfunnssystem, ville bli betraktet som dets fiende og ødelegger. Han som hadde forkynt loven på Sinai, ville bli fordømt som en lovbryter. Han som kom for å bryte Satans makt, ville bli truet og fordømt som Beelsebul. Ingen i verden hadde forstått ham, og mens han utførte sin gjerning, måtte han kjempe alene. Så lenge han levde, kunne hans mor og brødre ikke fatte hans misjon. Selv disiplene forstod ham ikke. Han hadde oppholdt seg i et evig lys og vært ett med Gud, men sitt liv på jorden måtte han leve i ensomhet.

Han var ett med oss og måtte derfor bære byrden av vår skyld og smerte. Han som var uten synd, måtte føle syndens skam. Han som elsket fred, måtte være der kampen ble kjempet. Sannheten måtte bo sammen med løgnen, og renheten med usselheten. Hver synd, hver mislyd og hver uren lyst var en lidelse for ham."

Han måtte gå stien alene, og alene måtte han bære byrden. Verdens frelse måtte hvile på ham som hadde lagt av sin herlighet og tatt på seg menneskeslektens svakhet. Han så og følte alt sammen, men han var urokkelig i sitt forsett. Menneskeslektens frelse var avhengig av ham, og han rakte ut hånden for å gripe den allmektige kjærlighets hånd.

71

Guds forsikring og anerkjennelse

Jesu blikk synes å trenge gjennom himmelen mens han utøser sin sjel i bønn. Han kjenner godt til hvordan synden har forherdet menneskene, og han vet hvor vanskelig det vil være for dem å forstå hans misjon og ta imot frelsens gave. Derfor trygler han sin Far om kraft til å overvinne deres vantro, bryte de slavelenker som Satan har bundet dem med, og overvinne ødeleggeren på deres vegne. Han ber om et uttrykk for at Gud vil ta imot menneskeheten i sin Sønns person.

Aldri før har englene lyttet til en slik bønn. De er ivrige etter å kunne bringe sin kjære leder et budskap med forsikring og trøst. Men nei, Faderen vil selv svare på sin Sønns inderlige bønn. Strålene fra hans herlighet kommer direkte fra hans trone. Himmelen åpner seg, og en duelignende skikkelse av det reneste lys daler ned over Jesu hode - et passende symbol på ham, den saktmodige og ydmyke.

I den veldige folkemassen ved Jordan var det få utenom Johannes som oppfattet det himmelske syn. Men Guds nærvær gjorde at folkemengden var preget av hellig høytid. Folk stod tause med blikket festet på Jesus. Hans skikkelse var innhyllet i det lyset som alltid omgir Guds trone. Ansiktet var vendt oppover, og det var forklaret slik som de aldri før hadde sett et menneskes ansikt. Fra himmelen hørtes en røst som sa: «Dette er min Sønn, den elskede, som jeg har behag i.»

Dette utsagn med Guds bekreftelse ble gitt for å inspirere troen hos dem som var vitne til det som skjedde, og for å styrke Jesus til hans misjon. Til tross for at en skyldig verdens synder var lagt på Kristus, og tross den ydmykelse at han tok på seg vår falne natur, erklærte røsten fra himmelen at han var Guds egen Sønn.

Johannes ble dypt beveget da han så Jesus bøye seg i bønn og med tårer trygle om å bli godtatt av sin Far. Idet Guds herlighet omsluttet Jesus, og røsten hørtes fra himmelen, var Johannes klar over at det var tegnet som Gud hadde lovt. Han visste at den han hadde døpt, var verdens gjenløser. Den Hellige Ånd hvilte over ham, og han pekte på Jesus og utbrøt: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.»

Ingen av dem som hørte på, og selv ikke han som uttalte ordene, skjønte betydningen av uttrykket «Guds lam». På Moria-fjellet hadde Abraham hørt at sønnen spurte: «Du far! ... hvor er lammet som vi skal ofre?» Og han hadde svart: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.»1

Den væren som ved guddommelig forsyn var skaffet til veie i Isaks sted, var for Abraham et symbol på ham som skulle dø for menneskenes synder. Gjennom Jesaja gjorde Den Hellige Ånd bruk av det samme bilde da han profeterte om forløseren: «Han åpnet ikke sin munn, lik lammet som føres bort for å slaktes.» Og «skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham».2 Men Israels folk hadde ikke forstått innholdet i dette. Mange av dem betraktet ofringen nesten på samme måte som hedningene så på sine ofre - som gaver de kunne formilde Guddommen

72

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned