hadde utviklet seg til en skammelig trafikk som var en inntektskilde for prestene.

Kjøpmennene forlangte overpris for offerdyrene de solgte. Fortjenesten delte de med prestene og rådsherrene som beriket seg selv på folkets bekostning. De som kom til templet, var blitt opplært til å tro at hvis de ikke brakte noe offer, ville ikke Guds velsignelse hvile over deres barn og deres jord. Derfor kunne de forlange en høy pris for dyrene. Når folk hadde reist så langt, ville de ikke dra hjem igjen uten å ha utført den offerhandling de var kommet for å foreta.

Et stort antall dyr ble ofret i påsketiden, og salgsvirksomheten på tempelområdet var stor. Forvirringen som var en følge av dette, minnet mer om et støyende kvegmarked enn om Guds hellige tempel. Lyden av høyrøstet pruting, av storfe som rautet, sauer som brekte og duer som kurret, blandet seg med pengerasling og hissig krangel. Forvirringen var så stor at den forstyrret dem som kom for å tilbe, og ordene som var henvendt til Den Høyeste, druknet i larmen som trengte inn i templet.

Jødene var overordentlig stolte av sin fromhet. De frydet seg over templet, og de betraktet enhver mishagsytring som gudsbespottelse. De var svært strenge når det gjaldt å utføre de seremonier som hadde tilknytning til templet, men pengekjærhet hadde fått overhånd over deres skrupler. De var neppe klar over hvor langt de var kommet bort fra den opprinnelige hensikt med den tjenesten som Gud selv hadde innstiftet.

Da Herren steg ned på Sinai-fjellet, ble stedet helliget ved hans nærvær. Moses fikk pålegg om å avmerke en grense rundt fjellet og hellige det. Slik lød Herrens advarende ord: «Ta dere i vare for å gå opp på fjellet! Kom ikke nær foten av det! Enhver som kommer nær fjellet, skal miste livet. Ingen hånd må røre ved ham. Han skal steines eller skytes. Enten det er et dyr eller et menneske, skal det miste livet.»2 Slik ble de undervist om at hvor som helst Gud åpenbarer seg, er stedet hellig. Området omkring templet skulle ha vært betraktet som hellig, men i kampen for vinning ble alt dette oversett.

Prestene og rådsherrene var kalt til å være Guds representanter for folket. De burde ha rettet på misbruket av templets forgård og gitt folk et eksempel på rettskaffenhet og medfølelse. I stedet for å tenke på sin egen fordel, skulle de tatt hensyn til tilbedernes situasjon og behov, og vært parat til å hjelpe dem som ikke var i stand til å skaffe de offerdyr som krevdes. Men det gjorde de ikke. Gjerrighet hadde forherdet dem.

Til denne høytiden kom det også mennesker som hadde det vondt, som led savn og nød. Det var blinde, halte og døve. Noen ble fraktet på bårer. Det kom mange som var for fattige til å kjøpe selv det ringeste offer for Herren. De var for fattige til endog å kjøpe den maten de trengte for å stille sin egen sult. Disse menneskene følte seg svært ulykkelige over prestenes uttalelser. Prestene roste seg av sin fromhet. De gav seg ut for å være folkets beskyttere, men de var blottet for sympati og medfølelse. De fattige, de syke og de døende tryglet forgjeves om litt velvilje, men det vakte ingen medynk hos prestene.

107

Da Jesus kom inn i templet, oppfattet han hele situasjonen. Han så den uærlige handel. Han så nøden hos de fattige som mente at uten blodsutgytelse var det ingen forlatelse for deres synder. Han så at den ytre tempelforgård var blitt forvandlet til et vanhellig sted. Det hellige området var blitt til en eneste stor markedsplass.

Jesus rydder templet

Han så at her måtte noe gjøres. Tallrike seremonier ble pålagt folket uten at de fikk noen skikkelig undervisning om betydningen av dem. De som kom til templet, brakte sine offer uten å forstå at dette var forbilder på det eneste fullkomne offer. Og midt iblant dem, ukjent og upåaktet, stod han som alt dette var et symbol på. Han hadde selv gitt rettledning om ofringene. Han forstod deres symbolske verdi, og han så at de ble forvansket og misforstått. Åndelig gudsdyrkelse var hurtig i ferd med å forsvinne. Det var ikke noe som knyttet prestene og rådsherrene til deres Gud. Kristus ville innføre en helt annerledes gudsdyrkelse.

Med et granskende blikk betrakter Kristus hele denne scenen mens han står på trappen til tempelforgården. Med profetisk blikk ser han inn i fremtiden. Han ser ikke bare år, men århundrer og tidsaldrer. Han ser hvordan prester og rådsherrer vil ta fra de trengende det som er deres rett, og hindre at evangeliet blir forkynt for de fattige. Han ser hvordan Guds kjærlighet blir skjult for syndere, og hvordan menneskene vil gjøre hans nåde til en handelsvare.

Harme, myndighet og kraft kommer til uttrykk i ansiktet hans mens han ser på alt dette. Alle stirrer på ham. De som er opptatt med sin vanhellige virksomhet, kan ikke få blikket bort fra ansiktet hans. De føler at denne mannen leser deres innerste tanker, at han oppdager deres skjulte motiver. Noen forsøker å skjule ansiktet, som om deres onde handlinger står skrevet der og blir gjennomskuet av disse forskende øyne.

Forvirringen stilner. Lyden av handel og pruting har opphørt. Stillheten begynner å bli pinlig. En følelse av hellig redsel overvelder forsamlingen. Det er som om de blir stevnet for Guds domstol for å svare for sine handlinger. Når de betrakter Kristus, ser de hvordan det guddommelige bryter gjennom det menneskelige. Himmelens Herre står slik som dommeren vil stå på den ytterste dag. Ennå er han ikke omgitt av den herlighet som han da vil ha, men han har den samme makt til å se inn i sjelen. Blikket glir over folkeskaren og fester seg ved hver enkelt person. Han synes å heve seg over dem med en bydende verdighet, og ansiktet lyser med en guddommelig glans. Han taler, og den klare, kraftige røsten som på Sinai-fjellet forkynte den loven som prester og rådsherrer nå overtrer, gir gjenlyd gjennom templets bueganger: «Bort med dette, gjør ikke min Fars hus til en markedsplass!»

Langsomt går han ned trappetrinnene, og idet han løfter svepen av tauverk som han plukket opp ved inngangen, befaler han kremmerflokken å forlate tempelområdet. Med en nidkjærhet og strenghet som han

108

aldri før har lagt for dagen, velter han pengevekslernes bord, og pengene skrangler bortover marmorgulvet. Ingen drister seg til å tvile på hans myndighet. Ingen våger å samle opp pengene de har skaffet seg på en så uhederlig måte. Jesus slår dem ikke med svepen, men i hånden hans ser den ut som et flammesverd. Tempeltjenerne, prestelige spekulanter, pengevekslere og kveghandlere med sine sauer og okser, skynder seg bort fra stedet. De har bare en tanke i hodet: å komme vekk fra den fordømmelsen de føler i hans nærhet.

En panisk redsel griper folkemengden som føler seg overveldet av hans guddommelighet. Fra hundrer av likbleke lepper kommer et redselsskrik. Selv disiplene skjelver. De er slått av ærefrykt over Jesu ord og opptreden som er så ulik hans vanlige atferd. De husker at det er skrevet om ham: «Ja, brennende iver for ditt hus har fortært meg.»3 Snart har den støyende flokken med sine varer fjernet seg langt bort fra Herrens tempel. Forgårdene er befridd for vanhellig trafikk, og en høytidelig stillhet senker seg over stedet. Herrens nærvær, som en gang gjorde fjellet hellig, har nå helliget det tempel som ble oppført til hans ære.

Tempelrensingen i videre perspektiv

Ved å rydde templet kunngjorde Jesus sin misjon som Messias og begynte sin gjerning. Dette templet, som var oppført som en bolig for Gud, var beregnet på å være en praktisk undervisning for Israel og for verden. Fra evighet av var det Guds hensikt at hvert eneste skapt vesen, fra den strålende og hellige seraf til mennesket, skulle være et tempel der Skaperen kunne bo.

På grunn av synden opphørte mennesket å være et tempel for Gud. Menneskehjertet, som var formørket og smittet av det onde, åpenbarte ikke lenger Guds herlighet. Men ved at Guds Sønn ble menneske, ble den guddommelige plan til virkelighet. Gud bor blant menneskene, og ved hans frelsende nåde blir menneskehjertet igjen hans tempel. Guds plan var at templet i Jerusalem skulle være et stadig vitnesbyrd om det høye mål som ligger åpent for hvert menneske. Men jødene forstod ikke betydningen av den bygningen de var så stolte av. De overgav ikke seg selv som hellige templer for Guds Ånd. Tempelforgårdene i Jerusalem, som var fulle av forvirrende larm fra en vanhellig virksomhet, var bare et altfor sant bilde på hjertets tempel som var urent av sanselig lidenskap og vanhellige tanker.

Ved å rense templet for verdens kjøpere og selgere kunngjorde Jesus at det var hans oppgave å rense hjertet for syndens urenhet, for verdslige ønsker, egenkjærlige lyster og onde vaner som forderver sjelen. «Herren som dere søker, kommer brått til sitt tempel. Se, han kommer, paktens engel, som dere stunder etter, sier Herren, Allhærs Gud. Men hvem kan tåle den dagen han kommer, hvem kan stå seg når han kommer til syne? For han er lik ilden som smelteren bruker, lik luten som vaskerne renser med. Han skal sitte og smelte og rense sølvet. Han skal rense levittene, lutre dem som gull og sølv.»4

109

«Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere?

Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.» Ikke noe menneske kan av seg selv drive ut den ondskapens åndehær som har tatt hjertet i besittelse. Kristus alene kan rense sjelens tempel, men han vil ikke tvinge seg inn. Han kommer ikke inn i hjertet slik som han kom inn i templet den gangen for lenge siden. Men han sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham.» Han vil komme, ikke bare for en dag, for han sier: «Jeg vil bo og ferdes blant dem, ... og de skal være mitt folk.» Han skal «trå våre misgjerninger under fot. Du skal kaste alle våre synder ned i havets dyp». Hans nærvær vil rense og helliggjøre sjelen så den kan bli et hellig tempel for Herren, «en bolig for Gud i Ånden».5

Overveldet av redsel hadde prestene og rådsherrene flyktet fra tempelforgården, og fra det forskende blikk som leste deres tanker. Under flukten møtte de andre som var på vei til templet. De bad dem snu, idet de fortalte hva de hadde sett og hørt. Kristus så etter mennene som flyktet. Han syntes inderlig synd på dem fordi de var så redde, og fordi de var så uvitende om hva som virkelig var sann gudsdyrkelse. Han så dette som et bilde på jødefolkets atspredelse på grunn av deres ugudelighet og forherdelse.

Hvorfor flyktet prestene bort fra templet? Hvorfor ble de ikke værende på sin post? Han som befalte dem å fjerne seg, var en tømmermanns sønn, en fattig galileer uten jordisk rang eller makt. Hvorfor gjorde de ikke motstand? Hvorfor løp de fra pengene de hadde skaffet seg på en så ussel måte, og hvorfor flyktet de på befaling av en som i det ytre virket så uanselig?

Kristus talte med kongelig myndighet. I den måten han opptrådte på og i tonefallet hans var det noe som de ikke hadde kraft til å stå imot. Da de hørte hans bydende ord, innså de som aldri før at de var hyklere og bedragere. Da det guddommelige brøt gjennom det menneskelige, så de ikke bare harme i Kristi ansikt, men de forstod også betydningen av det han fremholdt. De følte det som om de stod foran den evige dommer, og at det ble avsagt dom over dem for tid og evighet. En stund var de overbevist om at Kristus var profet, og mange trodde at han var Messias. Den Hellige Ånd sendte streif av lys inn i deres sinn og minnet dem om hva profetene hadde sagt om Kristus. Ville de gi etter for denne overbevisningen?

Vende om ville de ikke. De visste at Kristi medfølelse med de fattige var blitt vekket. De visste at de i sin handlemåte overfor folket hadde gjort seg skyldige i pengeutpresning, og de hatet Kristus fordi han kunne lese deres tanker. Hans offentlige irettesettelse var ydmykende for deres stolthet, og de var misunnelige på grunn av hans økende innflytelse over folket. De ville forlange å få vite hvilken makt han brukte da han drev dem bort, og hvem som gav ham denne makt.

Tankefulle, men fylt av hat vendte de langsomt tilbake til templet. Men hvilken forandring som hadde skjedd mens de var borte! Da de

110

flyktet, ble de fattige og forkomne tilbake. De så på Jesus og la merke til den kjærlighet og medfølelse som ansiktet hans bar preg av. Med sorg i sinn sa han til dem som stod skjelvende omkring ham: Frykt ikke! Jeg vil utfri deg og du skal herliggjøre meg. Nettopp derfor er jeg kommet til denne verden.

Omgitt av de svake og fattige

Folk trengte seg nær til Kristus med inderlige bønner og klager: Herre, velsign meg! Han hørte hvert rop. Med en medfølelse som overgår den en kjærlig mor har, bøyde han seg over de stakkars menneskene. Han tok seg av alle, og alle ble hjulpet, hvilken sykdom de enn led av. De stumme åpnet leppene til pris, de blinde så helbrederens ansikt, og glede fylte hjertene til dem som led.

Da prestene og tempeltjenerne ble vitne til det som hendte, var det som en åpenbaring for dem å høre de lydene som svirret. Folk fortalte om de smerter de hadde hatt, om sine skuffede forhåpninger, om smertefulle dager og søvnløse netter. Da den siste gnist av håp syntes å være sloknet, hadde Kristus helbredet dem. Byrden var så tung, sa en av dem, men jeg har funnet en hjelper. Han er Guds Messias. Jeg vil vie mitt liv til å tjene ham. Foreldre sa til barna sine: Han har reddet livet deres. Stem i og pris ham! Barn og unge, fedre og mødre, venner og tilskuere forente seg i takksigelse og lovsang. Håp og glede fylte dem. De fikk fred i sinnet og var blitt friske på sjel og kropp. De reiste hjem, og overalt forkynte de Jesu uforlignelige kjærlighet.

Da Jesus ble korsfestet, var disse ikke med i den støyende hopen som ropte: «Korsfest! Korsfest ham!» De hadde medfølelse med Jesus, for de hadde selvopplevd hans store medfølelse og underfulle makt. De visste at han var deres frelser, for han hadde helbredet dem både på kropp og sjel. De lyttet til apostlenes forkynnelse, og de forstod Guds ord som trengte inn i deres sinn. Nå ble de formidlere av hans nåde og redskaper til menneskers frelse.

De som hadde flyktet bort fra tempel forgården, kom omsider tilbake. De var delvis kommet over den panikk som hadde grepet dem, men uttrykket i ansiktet deres vitnet om frykt og usikkerhet. Med forbauselse var de vitne til det Jesus hadde gjort, og de var overbevist om at han oppfylte profetiene om Messias.

Vanhelligelsen av templet var en synd som i stor grad hvilte på prestene. Det var de som hadde ansvaret for at forgården var blitt til en markedsplass. Folk ellers var forholdsvis uskyldige i dette. Jesu guddommelige myndighet hadde gjort inntrykk på dem, men prestenes og rådsherrenes innflytelse veide likevel mest. De betraktet Kristi misjon som noe nytt, og tvilte på hans rett til å gripe inn i det som templets ledelse tillot. De var fortørnet over at handelen var blitt avbrutt, og de undertrykte Den Hellige Ånds tilskyndelse.

Fremfor alle andre burde prestene og rådsherrene ha forstått at Jesus

111

var den som Gud hadde salvet, for de hadde de hellige bokruller som beskrev hans misjon. De visste at rensingen av templet var en manifestasjon av noe mer enn menneskelig makt. Hvor mye de enn hatet Jesus, kunne de ikke fri seg fra tanken om at han kanskje var en profet sendt av Gud for å gjenopprette templets hellighet. Med en aktelse som hadde sin rot i denne frykten, gikk de til ham og spurte: «Kan du vise oss et tegn på at du har rett til å gjøre dette?»

Jesus hadde Messias' kjennetegn

Jesus hadde vist dem et tegn. Ved å la lys stråle inn i deres sinn, og ved at de var vitne til at han gjorde de gjerninger som Messias skulle gjøre, hadde han gitt overbevisende vitnesbyrd om hvem han var. Da de nå bad om et tegn, svarte han med en lignelse som viste at han gjennomskuet deres ondskap og så hvor langt den ville føre dem. «Riv ned dette templet,» sa han, «og jeg skal reise det opp på tre dager.»

Denne uttalelsen hadde en dobbelt mening. Han hentydet ikke bare til ødeleggelsen av jødenes tempel og gudstjeneste, men også til sin egen død, til sitt legemes tempel. Jødene var alt i ferd med å legge sine onde planer. Da prestene og rådsherrene vendte tilbake til templet, hadde de til hensikt å slå Jesus i hjel, og på den måten bli kvitt fredsforstyrreren. Da han åpenbarte deres egne planer, forstod de ham likevel Ikke. De mente at hans ord bare gjaldt templet i Jerusalem, og utbrøt i forbitrelse: «I førtiseks år har de bygd på dette templet, og du vil reise det opp igjen på tre dager?» Nå følte de at Jesus hadde gjort deres vantro berettiget, og dette gjorde dem enda mer oppsatt på å forkaste ham.

Kristus la ikke opp til at jødene nødvendigvis skulle forstå denne uttalelsen, og heller ikke disiplene på dette tidspunkt. Han visste at fienden ville fordreie hans ord og bruke dem mot ham. Under forhøret av ham ville de bli brukt som en anklage, og på Golgata ville de bli slynget mot ham som en hån. Men å forklare dette nå ville gi disiplene kjennskap til det han skulle lide, og påføre dem en sorg som de enda ikke var i stand til å bære. En forklaring på et for tidlig tidspunkt ville avsløre for jødene hva følgene ville bli av deres fordom og vantro. De hadde alt begitt seg inn på en vei som de ufravikelig ville følge inntil han ble ført bort som et lam for å slaktes.

Kristus kom med denne uttalelsen først og fremst med tanke på dem som kom til å tro på ham, og han visste at den ville bli gjentatt. Når den ble kunngjort under påskehøytiden, ville tusener av mennesker få høre den, for den ville nå ut til alle deler av verden. Etter at han hadde stått opp fra de døde, ville betydningen av den være klar. For mange ville den være et avgjørende vitnesbyrd om hans guddommelighet.

På grunn av det åndelige mørket som rådde hos disiplene, hendte det ofte at selv ikke de kunne fatte hans undervisning. Men mye ble klarlagt for dem ved det som senere skjedde. Når han ikke lenger var sammen med dem, ville hans ord styrke dem og gjøre dem faste i troen.

112

Når det gjaldt hentydningen til templet i Jerusalem, hadde Jesu ord: «Riv ned dette templet, og jeg skal reise det opp på tre dager,» en dypere mening enn tilhørerne var klar over. Kristus var selv templets grunnvoll og liv, og tjenesten der pekte frem til Guds Sønns offer. Presteskapet var opprettet for å fremstille Kristi natur og gjerning som mellommann. Hele planen for offertjenesten var et forbilde på Jesu død for å gjenløse verden. Disse ofringene ville bli uten virkning når den store begivenheten som de i århundrer hadde pekt frem til, var fullbyrdet.

Fordi hele ritualtjenesten var et symbol på Kristus, hadde den ingen verdi uten ham. Da jødene beseglet sin forkastelse av Jesus ved å overgi ham til døden, forkastet de alt som gjorde templet og tjenesten der meningsfull. Helligheten var veket bort fra det, og det var dømt til å ødelegges. Fra den dagen var ofringene og ritualene i forbindelse med dem uten mening. Lik Kains offer gav de ikke uttrykk for tro på Kristus. Ved å ta livet av ham ødela jødene i virkeligheten sitt tempel. Da Jesus ble korsfestet, revnet forhenget i templet i to fra øverst til nederst som tegn på at det store, endelige offer var brakt, og at offersystemet var opphørt for alltid.

«Jeg skal reise det opp på tre dager.» Da Jesus døde, så det ut som om mørkets makter fikk overhånd, og de triumferte over sin seier. Men fra Josefs grav kom Jesus frem som seierherre. «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem fram til spott og spe da han triumferte over dem på korset.» I kraft av sin død og oppstandelse gjør han prestetjeneste i «det sanne møtetelt, som ikke er reist av mennesker, men av Herren». Det var mennesker som reiste møteteltet i ørkenen, og det var mennesker som bygde det jødiske tempel. Men helligdommen i himmelen som den jordiske var et bilde av, ble ikke bygd av noen jordisk arkitekt. «Se, det kommer en mann, hans navn er Spire .... Han skal bygge Herrens tempel. ... Han skal vinne ære og makt. På sin trone skal han sitte og herske; ved hans trone skal det være en prest.»6

Offertjenesten som hadde pekt frem til Kristus, forsvant, men menneskenes oppmerksomhet ble vendt mot det sanne offer for verdens synd. Det jordiske presteskapet opphørte, men vi retter blikket mot Jesus som gjør tjeneste i den nye pakt, «og til det rensende blod som taler sterkere enn Abels blod». «Veien inn i helligdommen» var ikke åpnet så lenge «det forreste teltet» enda stod .... «Men Kristus er kommet som øversteprest for de frelsesgoder som vi nå har. Han har gått gjennom det teltet som er større og mer fullkomment, og som ikke er laget av menneskehånd .... Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen en gang for alle, og således vant han en evig forløsning.»7

«Derfor kan han også fullt, og helt frelse dem som kommer til Gud ved ham, fordi han alltid lever og går i forbønn for dem.» Selv Om tjenesten skulle flyttes fra det jordiske til det himmelske tempel, og selv om helligdommen og vår store øversteprest ville være usynlig for det menneskelige blikk, skulle ikke disiplene lide noe tap av den grunn. De

113

ville ikke merke noe avbrekk i fellesskapet med ham, og heller ikke mindre kraft som følge av hans fravær.

Mens Jesus gjør tjeneste i den himmelske helligdom, leder han ved sin Ånd fremdeles sin menighet på jorden. Han er usynlig for våre naturlige øyne, men hans avskjedsløfte står ved makt: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.»8 Selv om han overdrar sin makt til ringere tjenere, er han fremdeles hos sin menighet og styrker den.

«Da vi nå har en stor øversteprest ... , Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen! For vi har ikke en øversteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»9

Joh 2, 12-22

Kapittel 17:

Rådsherren som ble Kristus-tilhenger

Nikodemus hadde en fremtredende og betrodd stilling. Han var velutdannet og høyt begavet, og han var et aktet medlem av Det høye råd. I likhet med mange andre var han blitt grepet av Jesu undervisning. Selv om han var rik, lærd og vel ansett, følte han seg merkverdig tiltrukket av den fattige nasareeren. Jesu undervisning hadde gjort et sterkt inntrykk på ham, og han ville gjerne lære mer om disse underfulle sannheter.

Den myndighet Kristus la for dagen da han ryddet templet, hadde vakt et innbitt hat hos prestene og rådsherrene. De fryktet den makten denne fremmede hadde. En slik dristighet hos en enkel galileer kunne ikke tolereres. Derfor var de oppsatt på å gjøre slutt på hans virksomhet, men ikke alle var enige i dette. Det var noen som fryktet for å sette seg opp mot en som så tydelig var drevet av Guds And. De husket hvordan profeter var blitt tatt av dage fordi de irettesatte lederne i Israel for deres synder. De visste at jødenes trelldom under en hedensk nasjon var en følge av at de så hårdnakket avviste irettesettelsen fra Gud. De fryktet for at prestene og rådsherrene i sine onde råd mot Jesus fulgte i fedrenes spor, og at det ville føre nye ulykker over nasjonen.

Nikodemus delte dette syn. Da Det høye råd drøftet hvilken fremgangsmåte de skulle benytte overfor Jesus, rådet Nikodemus til forsiktighet og måtehold. Han fremholdt sterkt at hvis Jesus virkelig var utrustet med myndighet fra Gud, ville det være farlig å forkaste hans advarsler. Prestene våget ikke å overse dette, og inntil videre torde de ikke treffe åpenbare tiltak mot Jesus.

Nikodemus oppsøker Jesus

Etter at Nikodemus hadde hørt Jesus, gransket han ivrig profetiene om Messias. Jo mer han undersøkte saken, desto sterkere ble hans overbevisning om at dette var han som skulle komme. Likesom mange andre i Israel, hadde han vært svært ulykkelig over at templet var blitt vanhelliget. Han var vitne til at Jesus drev ut dem som kjøpte og solgte, og hvordan Guds underfulle kraft ble åpenbart. Han så at Jesus tok imot de forkomne og helbredet de syke, og hvordan de gledet seg og

115

priste Gud. Han kunne ikke være i tvil om at Jesus fra Nasaret var han som Gud hadde sendt.

Nikodemus hadde et sterkt ønske om å få en samtale med Jesus, men han vek tilbake for å oppsøke ham åpenlyst. Det ville være for ydmykende for en jødisk rådsherre å innrømme at han sympatiserte med en ukjent lærer. Hvis Det høye råd skulle få vite om hans besøk, ville han bli utsatt for forakt og fordømmelse. Derfor bestemte han seg for å prøve å møte Jesus i hemmelighet, og unnskyldte seg med at hvis han gikk åpenlyst, ville kanskje andre følge hans eksempel. Da han hadde klart å oppspore det stedet der Jesus pleide å oppholde seg på Oljeberget, ventet han til folk sov og det var blitt stille i byen. Da oppsøkte han ham.

l Jesu nærhet følte Nikodemus en merkelig sjenerthet, men prøvde å skjule det bak et rolig og verdig ytre. «Rabbi,» sa han, «vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør uten at Gud er med ham.» Ved å snakke om Kristi sjeldne evner som lærer og også om hans underfulle makt til å utføre mirakler, håpet han å bane veien for en samtale. Det han sa, var beregnet på å skape tillit. Men i virkeligheten var det uttrykk for vantro. Han anerkjente ikke Jesus som Messias, bare som en lærer sendt av Gud.

Født på ny - et guddommelig mirakel

I stedet for å gjengjelde denne hilsen så Jesus rett på Nikodemus som om han leste hans innerste sjel. I sin uendelige visdom så han foran seg en som søkte sannheten. Han visste hvorfor Nikodemus hadde kommet, og han ønsket å videreutvikle den overbevisning som alt eksisterte i sinnet hos ham. Derfor gikk han rett på sak og sa alvorlig, men vennlig: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.»

Nikodemus hadde kommet til Jesus for å innlate seg i ordskifte med ham. Men Jesus la åpent frem sannhetens grunnprinsipper. I virkeligheten sa han: Det du trenger, er ikke så mye teoretisk kunnskap som åndelig fornyelse. Du trenger ikke å få tilfredsstilt din nysgjerrighet, men å få et nytt hjerte. Du må få et nytt liv ovenfra før du kan verdsette himmelske ting. Før denne forandringen finner sted og gjør alle ting nye, vil en drøftelse om min autoritet eller min misjon ikke kunne ha noen frelses betydning for deg.

Nikodemus hadde hørt døperen Johannes' forkynnelse om omvendelse og dåp, idet han henviste folket til ham som skulle døpe med Den Hellige And. Han hadde selv følt at det var en mangel på åndelighet blant jødene som i høy grad var behersket av religiøs forblindelse og verdslig ærgjerrighet. Han hadde håpet på bedre forhold når Messias kom. Johannes' hjerteransakende budskap hadde likevel ikke oppnådd å overbevise ham om synd. Han var en streng fariseer og var stolt av sine gode gjerninger. Han var aktet i vide kretser for sin godgjørenhet og sine store gaver til tempeltjenesten, og han kjente seg sikker på Guds

116

velbehag. Derfor ble han forskrekket ved tanken på et rike som var for rent til at han i sin nåværende tilstand kunne oppleve det.

Det bilde på den nye fødsel som Jesus hadde brukt, var ikke helt ukjent for Nikodemus. Hedninger som tok imot Israels tro, ble ofte sammenlignet med nyfødte barn. Derfor må han ha forstått at det Kristus sa, ikke skulle oppfattes bokstavelig. Fordi han var født som israelitt, mente han at han var selvskreven til en plass i Guds rike, og han følte ikke at han trengte noen forandring. Det var grunnen til at han ble så forundret over Jesu ord. Han ble irritert over at de ble anvendt så direkte på ham selv. Fariseerstoltheten kjempet mot sannhetssøkerens ærlige lengsel. Han undret seg over at Kristus kunne snakke til ham på denne måten uten å respektere hans posisjon som rådsherre i Israel.

Overrasket som han ble, svarte han Jesus med ord fulle av ironi: «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» Slik mange gjør når harde sannheter rammer samvittigheten, viste han at det ugjenfødte menneske ikke kan ta imot det som er fra Guds Ånd. De åndelige ting finner ingen gjenklang, for de kan bare bedømmes på åndelig vis.

Jesus møtte ikke argument med argument. Alvorlig og med rolig verdighet løftet han hånden og innprentet sannheten med enda større overbevisning: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.» Nikodemus visste at Kristus her hentydet til dåpen i vann og til hjertets fornyelse ved Guds Ånd. Han var overbevist om at han stod overfor ham som døperen Johannes hadde fortalt om.

Jesus sa videre: «Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd.» Av naturen er hjertet ondt. «Kan det komme en ren av en uren? Nei, ikke en eneste.» Ingen menneskelig oppfinnelse kan skaffe til veie et hjelpemiddel for det menneske som synder. «Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det.» «For fra hjertet kommer onde tanker, mord, ekteskapsbrudd, hor, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott.»3 Hjertets kilde må renses før det som kommer fra hjertet, blir rent.

Den som forsøker å nå himmelen ved sine egne gjerninger og ved å holde loven, forsøker det umulige. Det er ingen sikkerhet for den som bare har en lovmessig religion, et skinn av gudsfrykt. Den kristnes liv er ikke en tillempning eller forbedring av det gamle, men en forvandling av naturen. Selvet og synden må dø, og et nytt liv må vokse frem. Denne forvandling kan bare skje ved Den Hellige Ånds virkningsfulle gjerning.

Et verk av Den Hellige Ånd

Nikodemus var fremdeles rådvill, og Jesus benyttet vinden for å illustrere hva han mente: «Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det

med den som er født av Ånden.»

118

Man hører vinden suse i trærne, og bladene rasler. Likevel er den usynlig, og ingen vet hvor den kommer fra eller hvor den går hen. Slik er det også med Den Hellige Ånds gjerning i hjertet. Den kan like lite forklares som vindens bevegelser. En person er kanskje ikke i stand til å angi nøyaktig tid eller sted eller etterspore alle omstendigheter i forbindelse med sin omvendelse. Men det beviser ikke at han ikke har vendt om. Ved en kraft som er like usynlig som vinden, virker Kristus stadig på hjertet. Litt etter litt, og kanskje uten at man selv aner det, blir det øvd en innflytelse som drar sjelen til Kristus. Dette kan skje ved at våre tanker kretser om ham, ved at vi leser Guds ord eller hører Ordet forkynt. Plutselig, idet Ånden taler mer direkte til en person, vil han med glede overgi seg til Jesus. Mange kaller dette en plutselig omvendelse. Men den er resultatet av at Guds Ånd stadig har virket med sin dragende makt. Det er en tålmodig, langvarig prosess.

Selv om vinden er usynlig, har den virkninger som både kan ses og føles. Slik vil Åndens gjerning i sjelen vise seg i enhver handling hos den som har opplevd dens frelsende kraft. Når Guds Ånd tar hjertet i besittelse, forvandler den livet. Syndige tanker legges bort, onde handlinger blir oppgitt, og kjærlighet, ydmykhet og fred kommer i stedet for sinne, misunnelse og strid. Glede tar sorgens plass, og ansiktet reflekterer lyset fra himmelen. Ingen ser den hånden som løfter byrden av, eller oppfatter lyset fra himmelen. Velsignelsen kommer når sjelen overgir seg til Gud i tro. Da skaper den kraften som ikke noe menneske kan se, et nytt menneske i Guds bilde.

For det begrensede menneskesinnet er det umulig å fatte frelsesplanen. Det er en hemmelighet som overgår menneskelig kunnskap. Men den som går over fra døden til livet, vil vite at det er en guddommelig virkelighet. De første skritt på gjenløsningens vei kan vi oppleve her og nå ved personlig erfaring, men resultatet varer evig.

 Mens Jesus talte, trengte noen sannhetsglimt inn i rådsherrens sinn. Den Hellige Ånds milde, stillferdige innflytelse gjorde inntrykk på ham. Likevel forstod han ikke fullt ut Jesu ord. Han var ikke så opptatt av hvor nødvendig det var å bli født på ny, som av måten det skulle skje på. Med undring spurte han: «Hvordan kan dette skje?»

Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det?» En som var betrodd å undervise i religion, burde virkelig ikke være uvitende om så viktige ting! Jesus lot Nikodemus forstå at han i stedet for å føle seg irritert over sannhetens tydelige ord, heller burde ha meget beskjedne tanker om seg selv på grunn av sin åndelige uvitenhet. Jesus talte med en slik høytidelig verdighet, og hans blikk og tonefall vitnet om en så inderlig kjærlighet at Nikodemus ikke følte seg krenket da han innså sin ydmykende tilstand.

Da Jesus forklarte at hans misjon på jorden var å opprette et åndelig rike i stedet for et verdslig, ble Nikodemus brydd. Jesus la merke til det, og han føyde til: «Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om de jordiske ting, hvordan kan dere da tro når jeg taler om de himmelske?»

119

Hvis Nikodemus ikke kunne forstå Jesu undervisning som illustrerte nådens verk i hjertet, hvordan kunne han da fatte noe av hans himmelske herlighetsrike? Når han ikke skjønte arten av Kristi gjerning på jorden, kunne han heller ikke forstå hans gjerning i himmelen.

Jødenes åndelige tilstand

De jødene som Jesus hadde drevet ut av templet, gjorde krav på å være Abrahams etterkommere. Men de flyktet bort fra Jesus fordi de ikke kunne holde ut Guds herlighet som åpenbarte seg i, ham. Slik beviste de at Guds nåde ikke hadde fått gjøre dem skikket til å ha del i den hellige tjenesten i templet. De var ivrige etter å opprettholde et skinn av hellighet, men de forsømte hellighet i hjertet. Mens de holdt strengt på lovens bokstav, syndet de hele tiden mot dens ånd. Det de trengte mest, var nettopp den forvandling som Jesus hadde forklart for Nikodemus: en ny, åndelig fødsel, en renselse fra synd og en fornyelse av kunnskap og hellighet.

Det var ingen unnskyldning for Israels blindhet når det gjaldt gjenfødelsen. Under Den Hellige Ånds inspirasjon, hadde Jesaja skrevet: «Alle ble vi som urene; selv våre rettferdige gjerninger var som skittent tøy.» Davids bønn var: «Skap et rent hjerte i meg, Gud, gi meg en ny og stø ånd!» Og gjennom Esekiel var dette løftet gitt: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte og la dere få en ny ånd inne i dere: Jeg vil ta steinhjertet ut av kroppen deres og gi dere et kjøtthjerte isteden. Jeg lar dere få min Ånd inne i dere, og gjør det slik at dere følger mine forskrifter og tar vare på mine lover.»2

Nikodemus hadde lest disse skriftstedene med et tåkelagt sinn, men nå begynte han å fatte meningen. Han så at den strengeste lydighet mot lovens bokstav ikke kunne gi noe menneske adgang til himmelen, hvis den bare gjaldt det ytre. Etter menneskers bedømmelse hadde han vært rettferdig og hederlig. Men overfor Kristus følte han at hjertet var urent og livet vanhellig.

Kobberslangen - et Kristus-symbol

Nikodemus følte seg tiltrukket av Jesus. Da Jesus beskrev den nye fødsel for ham, lengtet han etter at denne forvandlingen måtte finne sted i ham selv. Men hvordan kunne dette skje? Jesus svarte på det tause spørsmålet. «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.»

Her var Nikodemus på kjent grunn. Symbolet med slangen som var løftet opp, gjorde Jesu misjon klar for ham. Da Israels folk holdt på å dø av de giftige slangebittene, sa Gud at Moses skulle lage en kobberslange og sette den på en stang midt i forsamlingen. Så lød kunngjøringen overalt i leiren at alle som ville se på kobberslangen, skulle leve.

120

Folket visste godt at selve slangen ikke hadde noen kraft til å hjelpe dem. Den var et symbol på Kristus. Likesom etterligningen av de dødbringende slanger ble løftet opp for å gi legedom, skulle han som kom «i syndige menneskers skikkelse»,3 bli deres gjenløser.

Mange av israelittene mente at offertjenesten i seg selv hadde kraft til å fri dem fra synd. Gud ville lære dem at den ikke hadde mer verdi enn kobberslangen. Den skulle lede deres sinn til Kristus. Enten det gjaldt legedom for deres sår eller tilgivelse for deres synd, kunne de ikke gjøre noe annet for seg selv enn å vise sin tro på ham som var Guds gave. De måtte se og leve.

De som ble bitt av slangene, kunne ha ventet med å se. De kunne ha tvilt på om dette kobbersymbolet hadde noen virkning. De kunne ha forlangt en vitenskapelig forklaring, men det ble ikke gitt noen slik forklaring. De måtte godta Guds ord gjennom Moses. Å nekte å se opp var det samme som å dø.

Sinnet blir ikke opplyst ved strid og diskusjon. Vi må se og leve. Nikodemus tok imot denne lærdommen, og han holdt fast på den. Han gransket Den hellige skrift på en ny måte, ikke for å diskutere en teori, men for å få liv for sjelen. Etter hvert som han stilte seg under Den Hellige Ånds ledelse, begynte han å se det himmelske riket.

Tusener av mennesker i dag trenger å lære den samme sannhet som Nikodemus ble undervist om ved hjelp av slangen som ble løftet opp. De stoler på at deres lydighet mot Guds lov vil gjøre dem verdige til hans gunst. Når de blir oppfordret til å se på Jesus og tro at han frelser dem utelukkende ved sin nåde, spør de: «Hvordan kan dette skje?»

Likesom Nikodemus må vi være villige til å gå inn til livet på samme måte som den største synder. «I hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved,» enn Jesu navn. Ved tro tar vi imot Guds nåde, men troen frelser ikke. I seg selv har den ingen fortjeneste. Troen er den hånden vi griper fatt i Jesus med, og tilegner oss hans fortjeneste som er legemidlet mot synd. Vi kan ikke engang vende om uten den hjelp som Guds Ånd gir. Bibelen sier om Kristus: «Ham har Gud opphøyd og satt ved sin høyre hånd som frelser og høvding, for å gi Israel omvendelse og syndstilgivelse.»4 Omvendelsen kommer fra Kristus like sikkert som tilgivelsen.

Hvordan kan vi da bli frelst? «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen,» er Menneskesønnen blitt løftet opp. Hver den som er blitt bedratt og bitt av slangen, kan se på ham og leve. «Se, der er Guds lam som bærer verdens synd.» Lyset som skinner fra korset, åpenbarer Guds kjærlighet. Hans kjærlighet drar oss til ham. Hvis vi ikke står imot denne dragningen, vil vi bli ledet til korsets fot i anger over de synder som har korsfestet Kristus. Da vil Guds Ånd ved troen frembringe et nytt liv i sjelen. Tanker og ønsker bringes inn under lydighet mot Kristi vilje. Hjertet og sinnet blir skapt på ny i hans bilde, han som virker i oss for å underlegge seg alle ting. Guds lov blir skrevet i sinn og hjerte, og vi kan si med Kristus: «Å gjøre din vilje, Gud, er min lyst, jeg har din lov i mitt hjerte.»5

121

I samtalen med Nikodemus la Jesus frem frelsens plan og sin misjon i verden. Ikke på noe senere tidspunkt forklarte han så fullstendig, skritt for skritt, den gjerning som må utføres i hjertet hos alle som ønsker å arve himmelriket. Helt fra begynnelsen av sin virksomhet la han sannheten åpent frem for et medlem av Det høye råd, en som hadde et mottagelig sinn og var lærer for folket. Men Israels ledere tok ikke imot lyset. Nikodemus gjemte sannheten i sitt hjerte, og i tre år syntes det å være lite frukt.

Men Jesus kjente jordbunnen der han hadde sådd. Det som ble sagt den natten til en eneste tilhører på det øde fjellet, var ikke gått tapt. Det gikk en tid før Nikodemus offentlig bekjente seg til å tro på Kristus, men han la merke til hans liv og grunnet på hans lære. I Det høye råd forpurret han gjentatte ganger prestenes planer om å utrydde ham. Da Jesus til sist ble løftet opp på korset, husket Nikodemus det han hadde lært på Oljeberget: «Likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.» Lyset fra denne hemmelige samtalen strålte over korset på Golgata, og Nikodemus så at Jesus var verdens frelser. 

Etter Jesu himmelfart, da disiplene var spredt på grunn av forfølgelse, stod Nikodemus uredd frem i forgrunnen. Han brukte sin rikdom til støtte for den spede menigheten som jødene hadde ventet ville bli utryddet ved Jesu død. Han som hadde vært så forsiktig og tvilende, stod i farens stund fast som fjell. Han oppmuntret disiplene i troen, og skaffet midler til å fremme evangeliets verk. Han ble hånet og forfulgt av dem som tidligere hadde vist ham aktelse, og han ble fattig på denne verdens gods. Men han vaklet ikke i den troen som ble til under den nattlige samtalen med Jesus.

Nikodemus fortalte Johannes om denne samtalen; og Johannes skrev den ned til lærdom for millioner. De sannheter som er fremholdt der, er like betydningsfulle i dag som de var den minneverdige natten på Oljeberget, da den jødiske rådsherren kom til den uanselige læreren fra Galilea for å lære om livets vei.

Joh 3, 1-17

Kapittel 18:

Han skal vokse … 

Innflytelsen døperen Johannes hadde over nasjonen, hadde en tid vært større enn rådsherrenes, prestenes og fyrstenes. Hvis han hadde gitt seg ut for å være Messias og satt i gang et opprør mot Rom, ville prestene og folket ha samlet seg under hans fane. Satan hadde prøvd å tilskynde Johannes til å gi etter for det som appellerer til den ærgjerrighet som verdens erobrere har. Men selv om han var klar over sin makt, hadde han bestemt avslått å ta imot denne storslåtte bestikkelsen. Den oppmerksomheten som var rettet mot ham, hadde han henvist til en annen.

«Han skal vokse, jeg skal avta»

Nå så han at popularitetens tidevann var i ferd med å trekke seg tilbake fra ham selv til Jesus. Folkeskarene omkring ham ble mindre dag for dag. Da Jesus kom fra Jerusalem til traktene ved Jordan, strømmet folk til for å høre ham. Tallet på etterfølgere vokste hele tiden, og mange kom for å bli døpt. Jesus døpte ikke selv, men lot disiplene utføre handlingen. På den måten godkjente han den misjon hans forløper var kalt til. Men Johannes' disipler så med misunnelse på Jesu voksende popularitet. De stod ferdige til å kritisere hans gjerning, og det varte ikke lenge før de fant en anledning. Det ble uenighet mellom dem og jødene om dåpen var et gagnlig middel til å rense sjelen for synd. De hevdet at Jesu dåp var vesentlig forskjellig fra Johannes' dåp. Snart kom de i ordstrid med Jesu disipler om ordlyden som burde brukes under dåpshandlingen. Og endelig gjaldt striden om Jesus i det hele tatt hadde rett til å døpe.

De kom til Johannes med sine problemer og sa: «Rabbi, den mannen som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Slik prøvde Satan å friste Johannes. Selv om Johannes snart var ferdig med sin gjerning, var det fremdeles mulig for ham å hindre Kristi virksomhet. Hvis han hadde følt medlidenhet med seg selv og gitt uttrykk for sorg eller skuffelse over å bli gjort overflødig, ville han ha sådd splidens frø og tilskyndet til misunnelse. På den måten kunne han i høy grad hindret evangeliets fremgang.

123

Av naturen hadde Johannes de feil og svakheter som er felles for alle mennesker, men Guds kjærlighet hadde forvandlet ham. Han levde i en atmosfære som ikke var ødelagt av egoisme og ærgjerrighet, og var høyt hevet over misunnelsens smitte. Han viste ingen forståelse for disiplenes misnøye. I stedet viste han hvor klart han forstod sitt eget forhold til Messias, og hvilken glede han kjente ved å motta ham som han hadde beredt veien for.

Han sa: «Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg over å høre brudgommens stemme.» Johannes fremstilte seg selv som vennen som er budbærer mellom de to som er forlovet, og som forbereder bryllupet. Når brudgommen hadde fått sin brud, var vennens oppgave fullført. Han hadde medvirket til foreningen av de to, og nå gledet han seg over deres lykke. Johannes var blitt kalt til å lede folket til Jesus. For ham var det en glede å være vitne til at Jesu gjerning hadde fremgang. Han sa: «Denne glede er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta.»

Med troen festet på Jesus hadde Johannes nådd frem til fullstendig selvfornektelse. Han prøvde ikke å dra mennesker til seg selv, men ville løfte deres tanker høyere og stadig høyere, inntil de dreide seg om Guds lam. Selv hadde han bare vært en røst, et rop i ødemarken. Med glede fant han seg nå i å leve stille og tilbaketrukket for at alles øyne skulle være vendt mot livets lys.

Veien til åndelig vekst

De som er tro i sitt kall som Guds sendebud, vil ikke søke sin egen ære. Kjærlighet til selvet vil bli oppslukt av kjærlighet til Kristus, og ingen kappestrid vil skjemme evangeliets sak. De vil forstå at i likhet med døperen Johannes har de fått i oppdrag å forkynne: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd.» De vil opphøye Jesus, og sammen med ham vil menneskeheten bli løftet opp. «Så sier han som er høyt opphøyet, som troner evig og heter Den Hellige: I det høye og hellige bor jeg og hos den som er knust og nedbøyd i ånden. Jeg vil vekke de nedbøydes ånd til liv og gjøre de knustes hjerter levende.» 1

Profetens sinn var tømt for selvet og fylt med guddommelig lys. Da han vitnet om Kristi herlighet, var hans ord nesten de samme som Kristi egne ord i samtalen med Nikodemus. Johannes sa: «Han som kommer ovenfra, står over alle. Den som kommer fra jorden, er av jorden og taler jordisk. Han som kommer fra himmelen, står over alle .... Han som Gud har utsendt, taler ord fra Gud, for Gud gir Ånden i fullt mål.» Kristus kunne si: «For det er ikke min egen vilje jeg vil fremme, men hans vilje som har sendt meg.» Til ham er det sagt: «Du har elsket rettferd og

124

hatet urett; derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine frender.»2

Slik er det også med Kristi etterfølgere. Vi kan ta imot lys fra himmelen bare i den grad vi er villige til å bli tømt for selvet. Vi kan ikke oppdage Guds karakter eller ta imot Kristus ved tro uten at vi samtykker i å ta hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus. Alle som gjør det, får Den Hellige Ånd i fullt mål. I Kristus er «hele guddomsfylden legemlig til stede». Og dere har «fått del i denne fylde».3

Johannes' disipler hadde sagt at alle mennesker søkte til Kristus. Men Johannes selv hadde en klarere innsikt, og han sa: «Ingen tar imot hans vitnesbyrd.» Det var få som var villige til å ta imot ham som frelser fra synd. «Den som har tatt imot hans vitnesbyrd, har stadfestet at Gud taler sant.» «Den som tror på Sønnen, har evig liv.» Det var ikke noe behov for å strides når det gjaldt spørsmålet om Kristi dåp eller Johannes' dåp renset for synd. Det er Kristi nåde som gir sjelen liv. Uten Kristus er dåpen, likesom enhver annen seremoni, en verdiløs form. «Den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet.»

Den fremgang Kristi virksomhet hadde, og som Johannes gledet seg over, ble også rapportert til myndighetene i Jerusalem. Johannes' innflytelse hadde gjort prestene og rabbinerne misunnelige da de så at folk forlot synagogene og strømmet ut i ødemarken. Men her var det en som øvde enda større tiltrekning på massene. Disse lederne i Israel var ikke villige til å si som Johannes: «Han skal vokse, jeg skal avta.» De fattet ny beslutning om å gjøre ende på den virksomhet som drog folket bort fra dem.

Jesus visste at de ikke ville spare noen anstrengelse for å skape splid mellom hans egne og Johannes' disipler. Han var klar over at en storm var under utvikling, og at den ville rive bort en av de største profeter verden noen gang hadde hatt. Fordi han ønsket å unngå all anledning til misforståelser eller splid, avbrøt han sin gjerning og trakk seg tilbake til Galilea.

Samtidig som vi er lojale mot sannheten, bør også vi unngå alt som kan lede til uoverensstemmelse og misoppfatning. Når som helst slikt oppstår, fører det til at mennesker går bort. Når det inntreffer forhold som truer med å bli årsak til splittelse, bør vi alltid følge Jesu og Johannes' eksempel.

Johannes var kalt til å være leder og reformator. Av den grunn stod hans disipler i fare for å være altfor opptatt av hans person, for de følte at verkets fremgang var avhengig av hans innsats. De tapte av syne den kjensgjerning at han bare var et redskap som Gud hadde virket gjennom. Men Johannes' gjerning var ikke tilstrekkelig til å danne grunnvollen for den kristne menighet. Når han hadde fullført sin misjon, skulle det utføres et annet verk som ikke kunne fullføres ved hans vitnesbyrd. Dette skjønte ikke disiplene hans. Da de så Kristus komme for å overta virksomheten, ble de misunnelige og utilfredse.

Den samme faren eksisterer fremdeles. Gud kaller en person til å ut føre  

125

Del: 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | 7 | 8 | 9 | 10 | 11 | 12 | 13 | 14 | 15 | 16 | 17 | 18 | 19 | 20 | 21 | 22 | 23 | 24 | Forside |Last ned